Beina var tapet sammen. Hunden levde! Hva er det egentlig med folk?! Hvorfor gjør vi dette mot dyr? Hvorfor leser vi årlig i lokalavisa at katter blir torturert av unger? Værhår klippes av og det som langt verre er. Er det sånn mennesket er? I akkurat denne saken, som jeg leste om i Nettavisen nå nettopp vet politiet hvem eieren er. Jeg vet ikke hva strafferammen er, men jeg håper eieren, eller den som evebntuelt har gjort dette, straffes hardt. Meget hardt! Jeg orker ikke høre at det er en “personlig tragedie” som vi ofte hører om når bønder ikke tar vare på dyrene sine på en skikkelig måte. Det er en dyretragedie!
Har vi alltid vært slik? Hvordan var det før i tiden? Når ble dyr bare en slags ting vi bare kunne gjøre som vi ville med? Når mistet vi all vår respekt for dyrevelferd? For selve livet? Skjedde det samtidig som vi introduserte industrilandbruket, der tusenvis av høns stues sammen og hundrevis av griser vasser rundt på harde betonggulv hele sitt liv fra til de blir slaktet?
Jeg vet ikke, blir bare så sint. Ta vare på dyrene dine, fader heller!
Er ikke helt sikker på hva jeg skal mene om dette, men det er ikke spesielt morsomt å stå opp til dette synet. Jeg hadde forventet en slags hevn etter at jeg lurte han litt i går, men jeg hadde ikke forventet at de skulle rane kjøleskapet mitt og havne på nissefylla. Den så jeg faktisk ikke komme. Heldigvis er ikke Datter hjemme denne uken.
Strikkenisse, som fortsatt var våken da jeg sto opp, sier at de egentlig bare hadde tenkt å ta en boks og gjemme den i oppvaskmaskinen, men så åpnet de den ved et uhell og etter det ble alt svart. Han husker ingenting. Jeg tror han faktisk, for det er så vidt jeg forstår hva han sier. Ber han gå og legge seg. Han spør om vi har Paracet. Jeg gir han to.
Bollemus nekter for alt. Hun har ikke drukket noe som helst. I alle fall ikke mye, en eller to bokser kanskje, men det er jo ikke mye. Jo, det er faktisk det, sier jeg. En boks er jo nesten like stor som deg, du kunne havnet i koma for guds skyld. Dessuten er det stygt å stjele uansett hvor mye eller lite man tar. Bollemus sier hun ikke har tatt noe fra noen. Hun har bare fått og trodde det var Alvin sitt. Særlig!
Alvin får jeg faktisk ikke liv i. Joda, han puster, eller det gjør han jo faktisk ikke, men vi later som han puster. Lar han bare sove ut nisserusen. Får snakke litt med han når jeg kommer fra jobb. Vi kan ikke fortsette på denne måten. Det er faktisk barn som leser denne bloggen og dette er ikke akkurat kjempegod julestemning. Tror vi skuffer mange i dag.
Samtidig kan det kanskje være greit å få belyst at nissefylla finnes, for det gjør den åpenbart.
Jeg var så depressiv tidligere i dag at jeg tenkte at jeg måtte rette opp inntrykket en aldri så liten smule. Datter er avlevert og jeg er i ferd med å spise godt, ekte og lokalt 😉 Uff, den var tørr. Eller saftig. Vi får se…
Har lest et sted at alle kjærester elsker digre tunger i øret. Min Kjærest er litt mer skeptisk. Må finne fram artiklene jeg har lest og vise henne at jeg har rett og hun tar feil.
Tro det eller ei, men jeg har aldri hatt hull i tennene. Det er viktig å vise verden. Kjærest er kjempestolt av meg og er utrolig glad for at jeg lager denne bloggposten. Jeg skjønner henne godt. Vise verden for en vakker mann hun har. Kjærest er heldig!
Har alltid vært viktig for meg med gode, sylskarpe fotos som treffer den iscenesatte stemningen akkurat når den skjer slik at det skjer helt naturlig ut. Eller vent, det var ikke meg, men de andre toppbloggerne. Jeg bare knipser. Og elsker leppene til Kjærest!
Bare ett kyss til da! Et halvt? Et der vi later som i alle fall? Ikke det nei.
Da var det plutselig over igjen. Datter drar tilbake til sin mor. En uke går veldig fort. Dette er noe med det verste med samlivsbrudd. Det at man ikke får sett ungene sine i lange perioder. Ja, man blir kjent på en helt annen måte med delt bosted. Er nok litt mer kvalitetstid med en slik ordning. Litt mer fokus på samværet og, ikke minst, kvaliteten på det. Likevel er det alltid trist når hun drar. Det blir så tomt. Og stille.
Egentlig skulle vi jo hatt nok å gjøre. Skiftet bleier og trilla tur og kanskje snart krabbet rundt på gulvet. Småkjeftet litt hvis han dro katta i halen. Spist grøt. Hadde faktisk spist grøt i to måneder allerede nå. Hvis alt hadde vært som det skulle.
Kan ikke henge med hodet! Ingenting blir bedre av det. Er lei av det også. Sliten. Ønsker egentlig all faenskapet langt, langt vekk, og gjør alt jeg kan for å viske ut alt det vonde, men det er der. Hele tiden. Likevel.
Gruer meg litt til jul også. Min første jul på 22 år uten egne unger. Han er jo naturligvis ikke hos oss, og de andre er hos moren, bortsett fra han som er på NZ. Det blir rart. Veldig, veldig rart. Går selvfølgelig greit det også. Har opplevd verre ting. Vi skal være hos faren til Kjærest. Det blir koselig, men jeg liker egentlig best å være hjemme. Litt særing. Også på det punktet.
Nei, skal vi se, var det noe annet depressivt jeg kunne skrive om i samme slengen? Noen nye kriger, sultkatastrofer eller annen elendighet? Neida, blir nok bra. Det verste blir kanskje i morgen tidlig når rampenissen ikke lenger trenger ta hensyn til at det er barn til stede. Kjenner jeg gruer meg allerede…
Denne bloggposten gjorde deg sikkert både oppmuntret og glad, så du får ha en fortsatt fin fredag inntil vi leses igjen 🙂
I går ble det kokt smultringer her i huset. Eller huset, hvem er det jeg prøver å lure? Vi bor i en liten borettslagsleilighet med to soverom og lite kjøkken. Riktignok med nydelig utsikt, men det er litt småtrangt. Spesielt nå etter at jeg har lagt litt på meg. Eller litt vel en kraftig underdrivelse, hvem er det jeg prøver å lure, og ikke minst, hvorfor?
Uansett, i går ble det bakt smultringer her i den lille borettslagsleiligheten med to soverom, lite kjøkken, men med nydelig utsikt. Dette gikk selvfølgelig ikke Alvin “hus” forbi. Artig ordspill. Han satt og fulgte Kjærest med øynene hele tiden. Først trodde han satt der på hylla si og nistirret på rumpa hennes. Kjente jeg ble kraftig provosert og jeg tenkte at dette kan da ikke være normalt for en liten rampenisse, men forsto etter hvert at det var smultringene som ble kokt som tok all hans oppmerksomhet.
Da sjalusien min hadde lagt seg, hvor teit er det forresten ikke å bli sjalu på en liten rampenisse, så begynte jeg å pønske på en slags plan for hvordan vi kunne lure han. Han, sammen med både venner og “uvenner” har jo stryrt og rast her i denne lille borettslagsleiligeten med to soverom, lite kjøkken, men med nydelig utsikt, hver eneste natt siden 1. desember. Nå var det pay-back time!
Siden vi ikke liker å kaste mat, så hadde vi faktisk en boks smultringer fra i fjor stående i et av de små rommene som vi bruker som bod. Verken Kjærest eller jeg er heldigvis ikke spesielt glad i smultringer, i alle fall ikke hvis de er for mye stekt, så de har liksom bare blitt stående der hele året. Denne boksen henter jeg og setter fram på benken. Alvin aner ingenting. Han ser i alle fall ingenting, for jeg kastet, helt tilfeldig, en truse over hodet hans mens dette pågikk. Uhell skjer. Må da være lov å rydde litt!
Forutsigbart nok ble jeg møtt av dette synet i morges. Alvin som bader i smultringer. Fra i fjor! Ha ha ha ha ha, jeg er ond og jeg liker det!
I snart en uke har Finnmark vært mer eller mindre stengt. En ting er uvær, det kan ingen rå over, men ras-sikring, brøyting og veistandard er og blir et økonomisk spørsmål. Det handler rett og slett bare om penger. Hadde du godtatt at hele fylket ditt var stengt i nesten en uke pga penger? Nei, ingen andre hadde godtatt det! Det hadde blitt ramaskrik og folk hadde i alle fall ikke oppført seg i kommentarfeltet.
Her oppe er det liksom bare slik det er. Nesten hvert eneste år. E6 og fylket er stengt, javel, vi skal jo ingen steder likevel, trygda som vi er. Penga går stort sett bare til rullings, sukker og gjær likevel. Og antibiotika, siden vi er så full av kjønnsykdommer. Kanskje derfor det ikke bevilges penger? For å unngå at vi mingler og, i verste fall, formerer oss med resten av befolkningen. Begynner faktisk å lure litt.
Selv om vi mangler varer så ser vi selvfølgelig også positivt på situasjonen. Vi overlever vi, det er ikke det og siden E6, den eneste norske innfartsåren til Finnmark er stengt, så slipper vi i alle fall å bekymre oss for at det kommer søringer oppover, så aldri så galt at det ikke er godt for noe i alle fall!
Nei da, tuller litt, men det er faktisk jævlig irriterende og faktisk også litt frustrerende, og nå er jeg ikke en gang i nærheten av sykehusdebatten. Den handler om langt mer enn varer som blir forsinket og at søringer ikke kommer seg oppover, men det er en helt annen skål.
Hver eneste dag er det mennesker i dette landet som finner ut at de ønsker å glede oss med en liten gave, et brev, en blomst, en melding, en oppmerksomhet. Noe er kjøpt, mye er hjemmelaget. Som regel er det anonyme avsendere, og derfor helt umulig å få takket dere personlig. Denne sto på kontorpulten min i morges da jeg kom på jobb. Aner ikke hvem den er fra, men man blir så inderlig glad. Noen har tenkt på deg.
Folk som mister, mister ofte hverandre. Det ønsker vi for alt i verden ikke. Derfor prøver vi så godt vi kan å skape gode øyeblikk og dager, både for hverandre og for Datter. Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver så godt vi kan. Alle disse gavene fra dere gjør denne jobben litt lettere. Dere tenner hundrevis av lys som gjør mørketiden litt lysere for oss.
Ønsker egentlig bare å si tusen takk. Har takket før, men kan liksom ikke få takket mye og ofte nok. Tror egentlig ikke dere aner hvor mye dette betyr for oss alle tre. Det at dere bryr dere. Om oss.
Gleder meg til å komme hjem og gi Kjærest denne nydelige dekorasjonen, og den fotmassasjen som jeg fikk i kalendergave, den skal jeg sannelig gi tilbake til henne!
Krigen må ha vart i flere timer, for kjøkkenet ser fader meg ikke ut! Det er potetmel og små klumper med margarin overalt. I alle fall på et lite avgrenset område på benken, men høres veldig mer dramatisk ut hvis jeg skriver “overalt”. Jeg har med gru ventet på at denne dagen skulle komme. Bollemus var her i fjor også. Det blir alltid så mye gris med Bollemus. Vet ikke hvorfor egentlig.
Jeg har egentlig alltid likt Bollemus. Hun har alltid med seg noen gaver, uansett hvor hun drar. Tomme nøtteskall, alltid tomme nøtteskall, for mens hun sitter og pakker inn gavene klarer hun nemlig ikke å la være å gnage i seg nøttene selv, og til slutt sitter hun igjen med bare skall. “Det er tanken som teller” sa alltid moren hennes, fru Luremus, og hun pakker derfor inn de tomme skallene med den beste samvittighet.
Jeg sier til Alvin at det bare er teit å starte en krig bare fordi han er misfornøyd med nøttene. Det framstår useriøst. Dessuten er det dårlig konfliktløsning. Dessuten burde han bruke ekte meierismør i stedet fordi det gir mye bedre smak. “Det er det delte meninger om!” snerrer han tilbake. Javel, sier jeg, og tusler ut av kjøkkenet. De får bare holde på.
Jeg har nemlig min egen kalendergave jeg skal åpne 🙂
WOW! I går var det et glass med tannpirkere i plast. Har ennå ikke tatt stilling til om det var et hint om dårlig tannhygiene eller om vi bare var fri, men dette! Dette var virkelig en gave jeg kunne like. Gleder meg til jeg kommer hjem fra jobb!
Hva i all verden er dette for noe, tenkte jeg. Er dette en slags spøk? Ukjent nummer. Åpenbart utenlandsk. +64 startet det med. Det kjenner jeg igjen. Det er landskoden til New Zealand. Kjenner jeg noen jeg burde ha husket, men som jeg har glemt på New Zealand?
Selvfølgelig! Nå demrer det for meg. Jeg har jo en sønn der borte! Han har bodd der et par år faktisk, og jeg er åpenbart ikke flink nok til å sende han meldinger. Har faktisk ikke snakka med han siden 12. november, og han har tydeligvis skiftet telefonnummer siden sist. Hadde det ikke vært for at vi faktisk satt og planla julegaver til han hadde jeg nesten fått litt dårlig samvittighet, og fikk det faktisk også. Selv om han er voksen burde jeg være flinkere med meldinger. Koster så lite og betyr så mye, for oss begge.
Julegaver ja. New Zealand har en laaaang liste over ting som ikke er lov å sende til landet. Nesten ingenting av det jeg hadde planlagt er tillatt. Hadde tenkt å sende et grantre, men det er visstnok ikke lov. Ikke granater heller av en eller annen grunn. Den fine revolveren jeg opprinnelig hadde tiltenkt han i et fremmed land må jeg også skrinlegge. Det samme med all cannabisen jeg kjøpte i Oslo tidligere i vinter. Hadde også skrevet en uanstendig og umoralsk artikkel som jeg tenkte kunne more han med, men dette er også i følge Posten ulovlig. Penger da? Nei, ikke snakk om.
Vi får se hva det blir til. Noe må jeg i alle fall sende. Jul på andre siden av kloden, i sommervarmen, langt vekk fra familien er spesielt og kanskje også litt trist. Da er det koselig å få en gave fra pappa. Hvis jeg finner noe som er lov å sende da, he he.
Ha en fin onsdagskveld, alle, og sorry den litt spekulative overskriften 😉
Sov lenge i dag. Kvart over sju. Har kontor, og oppgjøret ble tatt i går kveld, så ikke kjempestress med å komme meg ned på jobb riktig ennå. Ble vekket av at det var fire menn av utenlandsk opprinnelse som prøvde å hugge seg gjennom veggen med brekkjern og øks. Trodde min siste time endelig var kommet, men gjemte meg likevel under sengen mens Kjærest sjekket hva i all verden som sto på. Det viste seg, burde tenkt så pass, at det bare var de håndverkerne som hadde startet med å rive bordkledningen av veggene. Hele borettslaget skal etterisoleres og få ny bordkledning. Det bråker visst voldsomt, men slapp å dø av brekkjern i hodet i alle fall.
Vel oppe i stua ser jeg at noen tydeligvis har blitt venner igjen. Er alt for trøtt til at jeg syns det er artig. Kjenner faktisk jeg blir litt irritert. De har tatt dagens pakkegave fra både Datter og meg og hevder liksom at det er deres. La oss være ærlig, det kan ikke kalles annet enn simpelt tyveri. Likevel tror jeg de skal få beholde den gaven. Hvis det er det som skal til for at de fortsatt skal være venner så er det greit for meg egentlig. Spørs om Datter er enig. Det er den største pakken i dag, og hun hadde gledet seg veldig til den. Hun får ta den kampen med dem selv. Jeg orker faktisk ikke.
