Reklame | Kokkejævel.no

 

Det er ikke hver dag jeg våkner av muntre toner fra en polsk radiokanal, men det hører vel med når man leier inn polakker for å gjøre jobben du selv ikke gidder, nemlig male huset ditt. Kan liksom ikke bare trampe ut bare truse og ølvom og forlange at de skal spille Åge Aleksandersen eller Bjørn Eidsvåg når de er i Norge, så jeg lot dem bare holde på. Klokka var tross alt litt over åtte uansett, og det skjedde nemlig langt verre ting på min venstre side av sengen som faktisk klarte å overdøve den polske popmusikken.

 

Turte nesten ikke snu meg, for det høres ut som en diger hund full av rabies som gikk løs på et sauekadaver, men det var bare Lillebror som var så sulten sulten  og sugde så hardt at den arme brystvorta stakk ut av ham nede i bleien.

 

Etter en voldsom drakamp fram og tilbake, med desperate rop fra både mor og barn, (alt dette akkompagnert med polsk popmusikk og en nynnende maler på utsiden), fikk jeg til slutt dratt brystvorten opp til riktig posisjon, og vi kunne igjen roe oss ned og bare nyte busikken.

 

Vi sto heller opp. Det skulle vi ikke gjort! Full vinter igjen, hurra!

 

Kanskje ikke så rart egentlig, siden sola er inne…

 

Helt fri for sterke tabletter vasset jeg meg gjennom 20 cm nysnø og ut til bilen. Bilen er for øvrig gjeldfri, siden jeg på en måte betalte den ut med min del av verdiøkningen av huset som jeg bodde i i mitt gamle liv. Ingen bilavdrag på meg altså, men tar det igjen i barnebidrag da, he he 😉

 

Veldig, veldig glad for at jeg ikke skifta til sommerdekk her om dagen, Sola skinte fra skyfri himmel, 12-13 grader og lyden av snø som smelter fra alle kanter. Klok av skade lot jeg det heldigvis være og kom meg på kontoret i dag også. Kan komme og gå som jeg vil. Elsker å være min egen sjef! Tror ikke jeg noen gang kan ha en sjef over meg igjen. På jobb altså…

 

Vel ankommet kontoret ser jeg at NRK har laget en liten filmsnutt av Konemor og meg. Hysterisk morsom. Se den HER hvis du vil 🙂 Du kan også se den DER hvis du ikke vil, men det er jo bare teit.

 

13:30 skal jeg på (enda et) digitalt forfatterkurs arrangert av Kagge Forlag. Forrige gang var det legendariske Helene Uri som holdt kurset. I dag tror jeg det er mer todelt. Først er det Anne Sverdrup-Thygeson, (for øvrig professor i bevaringsbiologi ved NMBU på Ås til daglig) hun som ga  ut Insektenes planet. Hun skal fortelle om hennes erfaringer med å bruke sosiale meder som salgsfremmende virkemiddel.

 

Jeg skal jo snart gi ut en bok, så her gjelder det å suge til seg alt som nyttig er. Har til og med vært inne på tanken å få meg en populær blogg slik at jeg kunne snakke om boka mi i tide og utide, men spørs om jeg ikke raskt hadde blitt avslørt som både kalkulerende, kynisk og iskald hvis jeg det hadde gjort. Nei, blir spennende å se hvilke tips hun har.  Plutselig ser dere meg i alle kanaler, både blogg, FB, Instagram og Youtube. 😉

 

I kursets andre del, (ser nå at det egentlig er første del, men spiller jo ingen rolle for deg, du skal ikke delta) er det forfatter Ken André Ottesen som skal få oss til å le. Han har visstnok fått 270 000 følgere på Instagram i løpet av pandemien. Vel, jeg er ikke an av dem og hater folk som liksom skal være så jævla morsomme. Det aller verste er disse foredragene der man liksom skal ta magadrag og le i kor, eller snu seg og si noe morsomt til sidemannen. Kjenner jeg gruer meg til denne Ken André allerede. Får han meg til å le komfortabelt, da er han god!

 

15:00 er dagens desiderte høydepunkt!

Legetime og påfyll av sterke tabletter. Svake også for den saks skyld, for her går det virkelig unna! Blir godt å bli ferdig med den boka, for jeg har avtale med UNN at med en gang den er er ferdig, altså ikke krever meg oppreist, så ringer jeg til dem og de setter meg opp på første og beste operasjon og skraper bort mainnskiten.

 

Det er egentlig både umenneskelig og uverdig å leve slik jeg gjør nå, og hadde det ikke vært for at jeg hadde skapt meg denne nye arbeidsplassen her i nettbutikken, og at det tikker inn noen kroner på bloggen, så hadde jeg vært en stor belastning på mine arbeidskollegaer. Hadde jeg til og med vært ansatt et sted i min bransje, så ville jeg, til tross for mye restarbeidsevne, vært 100 % sykemeldt. Dvs. det hadde jeg ikke, for jeg hadde gått over på arbeidsavklaringspenger nå.

 

Det er, av helt forståelige grunner, ikke en arbeidsgiver som ville tatt i meg med en ildtang en gang slik det er nå. Aldri visst nå jeg fungerte. Måtte kjøpt sofa til meg slik at jeg kunne hvile ryggen et par ganger om dagen. Går ikke an å betale for slikt! Før, med de gamle reglene, så kunne man være “aktivt sykemeldt”, dvs. at jeg var på toppen av de andre  og jobbet det jeg klarte på statens regning. Dette ble visstnok “misbrukt”, (alle systemer som kan bli misbrukt, blir misbrukt. (Gjelder ikke sykelønnsordningen, for der er det ingen som svindler…) i så stor grad at det måtte kuttes bort. Dumt, for en slik ordning er i alle fall perfekt for folk som meg. Jeg blir bedre etter en operasjon, men inntil den foreligger kunne jeg gjort det jeg kunne, i mitt eget tempo, på en arbeidsplass, uten at det gikk ut over verken inntjening, kunder eller kollegaer.

 

Må da være mye bedre det enn å være 100% sykemeldt fordi man ikke vil være en belasting, for det er man i min bransje med en slik lidelse.

 

Nok politikk! Etter jobb blir det å kjempe seg gjennom nysnøen og opp til toppen. I går, da dette bildet ble tatt, så klarte jeg faktisk “årsbeste” med 47 minutter og 31 sekunder. Utrolig artig med en slik framgang! I går var tur nummer 11 på rad, og minner om at jeg brukte hele 1 time og 35 minutter på tur 1…

 

Nei, nå er klokka 11:41 og jeg må begynne å jobbe! De 15 siste rettene skal planlegges, både med tanke på oppskrifter, handlelister, handling, og, ikke minst, en nøyaktig kjøreplan for mandagens, den aller siste, fotografering. Dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å bli ferdig, og jeg håper så sinnsykt at den slår an i markedet. Jeg tror det, men man vet jo aldri.

 

Uten et godt salg på denne er min tid som forfatter over. Motsatt, med et godt salg, har jeg planene klare i hodet for i alle fall tre bøker til. Jeg ønsker at dette skal bli en slags bokserie der du finner de aller beste oppskriftene til alle livets små og store anledninger. Ja, man kan google, men når man eksempelvis får 1 720 000 (nesten to millioner) treff når man søker googler “ribbe”, så sier det seg selv at det kan være litt vanskelig å vite hvilke av disse millioner av oppskriftene som faktisk er gode. Eller, det er også veldig viktig, skrevet i et språk som “hvermannsen”, uansett om hen er 16 eller 98, forstår, og med ingredienser man faktisk får tak i på butikken.

 

Jeg mener Norge fortjener og trenger denne bokserien min. Så får vi se da om Norge faktisk vil ha den. Det blir noen spennende måneder fram til jul…

 

Når forhåndsbestillingen starter? I løpet av mai tro jeg, men du kommer garantert til å få det med deg, tro meg! 😉

 

Nei, NÅ skal jeg gå og pakke ordrene som har kommet fra “den lille nettbutikken med den store smaken”, Kokkejævel.no, i løpet av natten. Neste sendedag er i morgen klokken 13:00, så alle som bestiller før 12:00 i morgen får varene sendt. bestill HER hvis du har lyst på noe skikkelig godt, og dessuten hindre meg i å dunke hodet i korridorene på NAV 😉

 

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

 

Les også:

Dagen til en D-kjendis!

 

Ja, det var et skikkelig teit bilde øverst. Noen vil kanskje si usmakelig. Jeg er teit. Noen vil kanskje si usmakelig.

Livet som D-kjendis er i grunnen ganske likt et vanlig norsk liv, bare litt mer betydningsfullt naturligvis. På bildet over ser dere for eksempel noen av etikettene som skal på krydderboksene mine. Hadde jeg vært A eller B-kjendis, så hadde det sikkert vært folk som både hadde hentet merkene på trykkeriet og klistret dem på lokkene, men som D-kjendis må jeg gjøre alt slikt selv.

 

Dagen, også hos vaskeekte D-kjendiser, starter med at man slår øynene opp. A, B og C trenger ikke ta bilder av prosessen, men vi på “gølvet” må dokumentere alt i håp om å bli oppdaget av et produksjonsselskap, uansett hvilket.

 

Sexy speilselfie er en helt naturlig del av hverdagen for oss på nedre sjikt. Etter 10 toppturer ser jeg slik ut, men jeg er mest sjokkert over at Konemor ikke har vasket speilet. Hun vet jo at jeg er D-kjendis og helt avhengig av å ta disse bildene for å overleve i denne bransjen. Er det lov å denge i 2021?

 

Pillemisbruk skaper alltid mye blest, så tar så mye jeg bare kan for å holde populariteten oppe.

 

Uten at det, (ennå), har hjulpet nevneverdig på min kjendisstatus, har jeg spist opp alle tablettene som skaper litt debatt, to dager før neste legekonsultasjon. Prøver hver eneste gang å forklare til legen at jeg er helt avhengig at et overforbruk, helst misbruk, for å kunne stige skikkelig i kjendis-granene, men jeg taler for døve ører. Han bare forsetter å gi meg det jeg trenger for ryggen, ikke for berømmelsen. Trodde leger liksom skulle se hele bildet!

 

Så setter jeg meg ned med pillekaffen min og tråler om det er noen som har skrevet om meg i løpet av natta. Er jeg fortsatt patetisk, virkelighetsfjern og idiot? Jadda, full klaff på Kvinneguiden i alle fall. Deilig 😀

 

Uansett, etter pillefrokost og kaffe var jeg klar til å virkelig starte dagen som D-kjendis! Tirsdag i dag, noe som betyr “varedag” på Hoftepluss, men jeg har gitt dem beskjed om at jeg blir litt sen, for jeg må først innom nettbutikken og pakke gårdagens ordrer.

 

Uff, lurer på om de på A-laget slipper all denne forbanna snøen?

 

Låser meg inn i nettbutikken. Og så dette må jeg gjøre selv!

 

 

Ikke voldsomt med ordrer, men det holder meg i live et par dager.

 

Plutselig roper kokken at det er frokost og jeg skvetter til. Hæ, har jeg rykket opp i A-klassen og fått meg egen kokk?

 

En D-kjendis hviler aldri, og mens jeg spiser sjekker jeg mail om det har kommet noe tilbud fra et eller annet. Nei, ikke noe i dag heller.

 

Jeg sier til meg selv at jeg er like mye verdt som de idiotene i klassene over meg, kler på meg og drar ned på Hoftepluss. Har egne bedrifter om ikke annet,

 

Det ene gikk riktig nok i underskudd i fjor.

 

Heldigvis har jeg et selskap til…

 

og  for en D-kjendis å være, relativt populær blogg..

 

Det var ganske mye varer i dag, så heldigvis hjalp nysjefen, Martin meg.

 

hvis ikke hadde jeg holdt på fremdeles. Ryggen tåler rett og slett ikke løfting, eller ståing på betinggulv. TENK hvor mye sykefraværet i Norge hadde gått ned hvis det hadde blitt lagt gulv beregnet for at mennesker skulle jobbe på, hver dag i 40-50 år!

 

Tre timer senere var vi ferdige og D-kjendisen måtte tusle ut på varemottaket med både søppel og tompaller. Flaut!

 

Humøret lysnet betraktelig da jeg kom tilbake nettbutikken og så jeg hadde besøk 😀

 

Vi har lenge snakket om å ta bilder med samme bakgrunn, og nå er vi endelig i gang! (Det tar tid å bygge seg opp fra bunnen av=

 

Mens hun jobba tok jeg meg en spennende lunsj.

 

Etter maten tok jeg meg en aldri så liten strekk. Smerter, bu hu, blir man både trøtt og sliten av.

 

Prøvde å jobbe med boka et par timer, men er så utladet etter en fotodag, som den vi hadde i går, at jeg jeg rett og slett kjørte hjem i tre-tiden. Der ble jeg liggende på sofaen og hvile ryggen fram til klokka fem.

 

Sto av og til opp og så på min helt egne polakk som malte gelenderet mitt. Selv om jeg jo vet at det er borettslaget som har leid ham inn, så kan jeg jo i alle fall late som om det er jeg som har kjøpt og betalt ham for influenser-pengene mine. Det må da være lov! Ikke det heller nei?

 

Ny rekord opp Komsalaia i dag! 😀

 

Faen, for en flott fyr! Fatter ikke at det ikke er et et eneste modellbyrå som har tatt kontakt med meg!

 

Vel, trøster meg heller med oppvarmet ribbe…

 

og koselig middag (HELT uten grønnsaker i dag)…

 

Etter middag må man jo leke litt. Sier seg selv, herregud, hvor gammer er du egentlig?

 

Denne bloggposten ble skrevet herfra. Det er ikke veldig synd i meg. I morgen er det legetime. Da blir det bra igjen, uansett kjendis-status.

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

D-kjendis

 

 

 

 

 

 

Selv om ikke akkurat 2020 var Guds gave til livet mitt,  verken økonomisk, fysisk, psykisk eller sosialt,  så sitter jeg faktisk her og ser på det ferdige årsregnskapet og klapper meg fornøyd på skulderen.

 

På denne  tiden i fjor hadde Hoftepluss så smått åpnet igjen etter nedstengningen. Alle deltidsansatte var fortsatt permittert, og de i 100% stilling jobbet 50%. FyFader var fortsatt tvangsstengt på ubestemt tid, og framtiden var helt uviss.

 

Til sammen gikk vi ned 4 000 000 kroner i omsetning i 2020. Fra 17 mill til 13 mill. Det er intet annet enn en spektakulær omsetningssvikt. Til tross for denne formidable omsetningsnedgangen klarte vi faktisk å holde underskuddet under 400 000 og det er jeg ikke bare fornøyd med, det er jeg stolt over.

 

Tidlig ble det tatt grep for å redusere kostnadene, mange av disse nokså radikale, og hadde aldri vært mulig å gjennomføre hvis vi ikke sto på avgrunnens rand. Vi har kuttet ca 1,5 årverk, og i løpet av et år utgjør dette faktisk 750 000 i sparte lønnskostnader. Min egen lønn er naturligvis også kuttet ned til et eksistensminimum i denne perioden. Vi snakker en reduksjon på ca 300 000 kroner i året.

 

Tilbake i andre enden står et selskap, med to serveringskonsepter, striglet og meget klar til å gå med gode overskudd når pandemien er over. Det er mange år siden jeg hadde en slik tro på konseptene mine, og jeg tror faktisk vi har de beste årene foran oss.

 

Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet hvis dere lurer på noe annet koronarelatert 🙂

 

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Alt har en ende, også en populær blogg. I et og et halvt år har jeg kronisk ligget på den aller øverste plassen. I alt jeg gjør ønsker jeg å være best, i alle fall i min klasse. Jeg trives på førsteplass, men kjenner jo på en viss slitasje. Har ingenting mer å bevise. Jeg klarte det. Fikk det til. Og ble der.

 

Over 3 millioner mennesker (IP-adresser) har lest mine bloggposter over 21 millioner ganger, og jeg har ikke solgt meg til noen bortsett fra meg selv. Bloggen min er helt reklamefri, dvs at hvis jeg skryter av et produkt er det fordi jeg digger det, ikke fordi jeg får betalt for å like det. Integritet gjør deg ikke rik, men det gjør det fri til å si, skrive, mene, gjøre hva faen du vil!

 

Konemor, ChristineEmilie, har for en uke siden opprettet blogg. Hun skriver fordømt bra, er artig, samtidig som hun er ekstremt dyktig på så mange flere felt enn meg. Jeg kan lage virkelig god mat, samt springe rundt på topper mens jeg plaprer om alt og ingenting, og det er det. Jeg håper og tror at det er hun som overtar bloggtronen etter meg. Norge fortjener ChristineEmilie! (Og hun fortjener Norge!)

 

Hva jeg skal gjøre? Er faktisk litt usikker. Blir garantert mer filming, men vet ikke helt på hvilken plattform. Matfilming blir jeg nok å sende på min Youtube-kanal. (Følg den HER. ) Litt mer usikker på disse mosjonsvideoene, men det blir nok på FB. Instagram holder jeg meg så mye borte fra som jeg kan. Jeg hater Instagram!

 

Ja, jeg er sliten nå. Skal “legge” på. Spise litt og se på “90 days to wed. ” (Elsker den serien!)

 

 

Skal jeg gi meg på “topp” eller skal jeg fortsette?

Det er det faktisk du som bestemmer!

 

Kulinarisk hilsen (en litt sliten)

Kokkejævel

 

 

 

 

Klokka er snart halv fem, og det er tolv timer siden jeg sto opp og begynte å koke. Gammal mann begynner så smått å kjenne det, og vel så det. Det var litt oppvask. Har vasket opp siden jeg lagde DENNE lille videosnutten, og dere så selv at det var litt å så av. Det er billig å være et “one man show”, men det er tungt.

 

Vasker gulvene i morgen, så nå har jeg bare å gå ut med søpla, så er jeg ferdig til å dra hjem. Skal legge meg en halv times tid på sofaen og hvile ryggen før jeg peiler vomma oppover mot Komsalaia. Det er dag 10 i dag faktisk. Nesten et lite jubileum. Spent på tiden. Eller , kanskje ikke. Kjennes ikke ut som det blir noen rekord i dag for å være ærlig, men opp skal jeg, om det så er det siste jeg gjør før jeg blir hentet hjem til Far!

 

Tror jeg skal satse mer på video framover. Som vanlig har jeg ikke noen plan eller konsept, men det kommer i alle fall til å komme mange snutter med Kulinariske tips og triks, skal fokusere mer på det nå boka er ferdig. Filme mer fra kjøkkenet når jeg lager mat. Har også et par andre idéer. Kommer også selvfølgelig til peise på med toppturer. Planlegger ny topptur i full lengde lørdag 1. mai, men har ikke helt bestemt meg for hvilken topp jeg skal gå.

 

Takk for at dere leser meg, følger meg og støtter meg. Betyr mye 🙂

 

Kulinarisk hilsen Kokkejævel

 

 

 

Der var vi i gang igjen. 10:15 går startskuddet for den første av dagens  17 retter. Siste rett fotograferes 13:30. Da har vi ett ledig kvarter til uforutsette ting, for noe skjer jo garantert. Sjeldent at alt går etter planen. Aldri faktisk.

 

Med så mange retter på så kort tid må selvfølgelig det aller meste være klargjort på forhånd. Til og med pasta jar jeg kokt ferdig og puttet i plastposer. Likevel har jeg alltid denne hybelkomfyren i tankene når jeg jobber med oppskriftene til denne boken. Avslutt alle rettene skal kunne tilberedes med suksess en hybelkomfyr. Det er ikke utstyret som avgjør om maten er godt over gjennomsnittlig god, det er oppskriftene, og de får dere i boka 🙂

 

Takk for i går forresten! Utrolig artig tur! Det blir garantert en ny tur på søndag, enten opp Komsalaia eller et annet fjellmassiv i vakre Alta.

 

Nå må jeg nesten fortsette forberedelsene. 🙂

 

Vi smattes!

 

PS! Dagens bloggpost fra Konemor fnner du HER. Hun er visst fortsatt i det humoristiske hjørnet 😉

Jeg visste jo at jeg ikke kom til å gå “alene”, men at hele 364 000 mennesker skulle følge meg opp til toppen, det hadde jeg ikke trodd. Utrolig artig!

 

 

Litt kipt, og utrolig urutinert av meg, at batteriet skulle flate helt ut tre minutter fra toppen. Trodde faktisk det skulle holde, men neste gang tar jeg med meg en powebank, for det blir definitivt en neste gang! Som jeg snakka om på turen tenkte jeg at jeg skulle ta dere med på Alta 10-toppers i løpet av våren. 1 ny topp hver søndag, hadde ikke det vært litt artig? Blitt med meg på: Hjemmeluft-toppen, Komsatoppen, Lille Raipas, Utsiktspunkt Skoddavarre, Dønnavarre i Kviby, Borras Vestre, Losvarkollen, Ulvehenget i Rafsbotn, Bjørkeliting Talvik og Haldde.

 

Vi får se, blir jo lett litt “revet med”, men hvis dere vil bli med meg på tur, så tar jeg dere gjerne med. 🙂

Nå skal jeg dusje og gjøre meg ferdig med den der (jævla) maten til fotograferingen i morgen. Neste bok kommer ikke til å inneholde 75 retter, det er i alle fall helt sikkert!

 

Hvis det blir en tredje bok da. Jeg håper jo det, men det er litt opp til deg. For å få gi ut den 3. boka som jeg allerede har klart i hodet, så må denne boka selge like bra eller bedre enn den forrige. Jeg både håper og tror det, for denne boka burde egentlig finnes i et hvert hjem og inneholder alle disse rettene som man liksom burde kunne når man flytter for seg selv og blir voksen. Dette er boka jeg selv vil ha i bokhylla og kommer til å bruke flere ganger i året. Ha, det finnes google, men søker du på “lammelår” får du 314 000 treff. Hvilken av dem skal du velge? Da er det mye lettere å slå opp i den store k(l)oke boken. Der vil du finne det meste av det du trenger å kunne hvis du ikke er faglært, snobbete hobbykokk eller gammel husmor.

 

Turen opp Komsa legges ut HER så snart den blir tilgjengelig. (Det er snakk om noen få minutter)

 

Var dette gøy eller bare tull?

Klokka 18:00 i ettermiddag lar jeg mat være mat, fotografering være fotografering, og labber oppover Komsalaias stupbratte fjellsider på stutte og trøtte, men tapre og tålmodige føtter.

 

74 personer har så langt svart at de skal være med og hele 114 er interessert. Tror det kan bli en helt fantastisk tur i nydelig vær, og jeg gleder meg til å vise fra ruta jeg har gått nå i over en uke. Det er ikke all som er så heldig å bo rett ved et fjellmassiv av Komsalaias kaliber, men jeg er helt sikker på at du har noen topper der du også bor. Bakker i byen om ikke annet.

 

Dette er altså ikke en invitasjon til å gå sammen med meg! Jeg er ikke på noen som helst måte på jakt etter turkamerater. Trives aller best i mitt eget mutte, dystre og angstbiterske selskap, så kom fan ikkje te dørra mi klokka sæks, i den tru at vi ska gå i lag, før da dæng æ dæ og det mein æ!

 

Nei, bli heller med digitalt, jeg er mye triveligere på trygg avstand. Det eneste du trenger å gjøre er å gå inn på min FB-side litt før seks og bare bli med! Klikk HER for å vise din interesse 🙂

 

 

Blir du med, ja eller nei?

 

 

 

 

 

Iskaldt, men vakkert. Jeg er virkelig og veldig glad i akkurat denne plassen, denne leiligheten. Fryktelig trist at det er så lite kjøkken, og i alle fall ett rom for lite, slik at det blir litt for trangt når Lillebror blir litt større, og i alle fall hvis han plutselig skulle måtte skifte “bloggnavn” til Storebror…

 

Det er ikke fryktelig mye jeg angrer på i livet, det aller meste av feiltrinn skriver jeg under kontoen “erfaring”, men jeg angrer virkelig på at vi, min ex og jeg, ikke flyttet til en større leilighet da guttene, og Datter, var små, slik at de slapp å leve hele 12 år i en leilighet med tre soverom og et bitte lite kjøkken.

 

Jeg tjente godt, og etter hvert hun også, så det sto ikke på penger, men jeg trivdes så fryktelig godt. Leiligheten lå perfekt til i forhold til skole, barnehage, jobb, butikk, lysløype, Komsalaia. Dessuten hadde jeg tilbrakt så ufattelig mange timer ute i hagen, og syns jeg hadde fått det så fint til, at jeg ikke ville flytte fra den.

 

 

Ja, jeg kan selvfølgelig skylde på at jeg jobbet så mye at jeg ikke hadde verken tid (eller kunnskap) til å sette i gange med oppussing før et salg, men sannheten er like hard som den er brutal: Jeg satte meg selv og mine behov foran mine barns behov for plass. De ga seg vel fullstendig blaffen i om hagen var fin, de ville ha eget soverom! Og plass på kjøkkenet slik at de kunne lage taco sammen med pappa uten at han ble irritert fordi det var så trangt…

 

(Det må nevnes at det hadde bodd en gutt til i det huset, og han bidro også sterkt til at vi ikke ville flytte bort fra de få minnene som fantes av ham)

 

Etter 12 år, da det til slutt rett og slett ikke var verken fysisk eller psykisk mulig å bo der lenger, kjøpte vi det første og beste huset vi så, og ungene fikk endelig eget soverom før hele gjengen enten ble innlagt eller begynte å ta livet av hverandre.

 

Er litt usikker på hvor jeg vil med denne historien, men dette er altså en av de få tingene i livet jeg virkelig angrer på. Tre glade gutter som vil hjelpe pappa med tacoen, være i lag, men så er det så trangt der inne på kjøkkenet at pappa, sikkert etter enda en lang dag på jobben, er sliten og irritert og vil bli ferdig så fort som mulig. Dette skulle jeg gjerne ha ugjort, og jeg er veldig glad for at jeg liksom har fått en “ny sjanse” i Lillebror, selv om det selvfølgelig ikke skaper gode barndomsbinner for de andre guttene, så kan jeg i alle fall gi Lillebror de gode stundene på kjøkkenet.

 

Gutta mine, unnskyld!

 

Lillebror ja, det er nesten ikke til å tro, men han ble jo seks måneder 20. april, og tidligere denne uken hadde vi besøk at lillesøsteren til Kone. (Jeg var naturligvis på jobb. (Historien har en tendens til å gjenta seg). Kone og Lillebror lå på gulvet og søsteren filmet dem bare helt tilfeldig, du vet, for å ha et minne på telefonen. Plutselig bare tar Lillebror tak i Kone og bare reiser seg opp! Ikke klatre altså, det har han gjort lenge, men han reiste seg! Er ikke det helt fantastisk? (Og litt tidlig?)

 

Han har også begynt å sette seg hele tiden, men han er jo ikke sterk nok til å holde seg oppe, så hver gang det skjer må jeg sprette opp, (skvulp, skvulp) og sette denne ammeputa bak ham i fall han ramler bakover. Det har ikke skjedd ennå, for han ramler egentlig mest sidelengs og fortsetter krabbingen, men jeg orker ikke hjernerystelse og panikk. Er dessuten god trening å sprette opp og spurte fram flere ganger i timen.

 

Ja, klokka er halv ni og juleribba er ferdig dampet og er nå klar for steiking. Lukten av jul skal snart bre seg i hele huset. Tipper Kone blir litt overrasket over at det blir juleribbe til frokost, men  slik er livet med en kokebokforfatter, man vet aldri hva som blir servert!

 

Om et par timer ser den slik ut. Jeg elsker jobben min!

 

Du, ikke glem at vi har en avtale klokka 18:00, for du blir vel med meg opp til toppen? Livesendingen starter 18:00 på trappa mi hjemme, så starter vi turen i samla flokk. Klikk HER for å melde deg på. (Ja, det er selvfølgelig gratis 🙂 )

 

Dette blir gøy og jeg gleder meg til å vise deg for en fantastisk natur jeg har rett på utsiden av stuedøra, og, ikke minst, håper jeg at du kanskje lar deg inspirere til å ta på deg dine egne sko og gå på dine egne topper 🙂

 

Nei, nå skal jeg koke pinnekjøtt og lage bacalao (og ti andre retter)

 

Vi smattes!

(Dagens innlegg fra Konemor finner du forresten HER

,men må advare om at du kommer til å nynne på en helt spesiell sang i timevis hvis du klikker deg inn. Kommenter hvis jeg har rett 😉 )

 

 

 

 

Selv om kroppen var på stiv og støl både her og der, kjentes faktisk ut som jeg kom rett fra en meget intensiv uke på en biseksuell treningsleir, så fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve å jogge litt i starten. Forsto jo umiddelbart at det var en idiotisk idé, men kjente likevel at kalkunklubbene under rumpa begynte å bevege seg i et salgs raskt tempo.

 

Ned bakken fra huset til Tollevika gikk det i et slags forrykende tempo.

 

Etter et freskt minutt var jeg nede og kalkunklubbene levde fortsatt sitt eget liv der nede, men jeg var veldig glad det var så kaldt og surt at det ikke var et menneske ¨grillet der nede, for menn på godt over 130 kg er et komisk syn.

 

Som ventet kom jeg meg ikke noe raskere opp til rasteplassen, til tross for tilløp til sexy jogging i starten. Det eneste som skjedde var at jeg ble forte sliten og fikk mer vondt i ryggen enn jeg har hatt siden jeg startet dette IDIOTISKE PROSJEKET!

 

Etter noen minutter på rygg er jeg midlertid klar som et strutseegg igjen, og gyver løs på siste halvdel av ruta.

 

Helt grei tid. Fire minutter tregere enn i går, men det er helt greit. Var tungt.

 

Våren har stoppet litt opp. 1 varmegrad og iskald vind har sørget for det. Er i grunnen helt greit. Når våren først er her er den over på et øyeblikk. Det er jo selve ventetiden, forventningen om vår og sommer som er det beste. Når den først har kommet blir man jo helt ærlig litt skuffa etter bare noen dager.

 

Jeg er så sliten nå, og skal snart legge meg på sofaen og se “90 days to wed”, men først:

 

Vinneren av fenalåret er:

Ingrid Bårdsen

Hennes stemme gikk til Christine, og vinner derfor et spist fenalår. Sorry, men det sto med liten skrift. Hadde du stemt meg meg hadde du ikke bare vunnet et skarve fenalår, men jeg hadde skjært det opp for deg, mens jeg foret deg og klødde deg på ryggen. Dagen etterpå hadde du blitt hentet av en privatsjåfør som kjørte deg og familien, eller hvem du enn måtte ønske å ta med deg, til 14 dager på Maldivene, men din stemme gikk altså til Christine, og premien ser du på bildet. Sånn kan det altså gå, men gratulerer uansett.

 

 

God helg, alle! 😀