Jo da, jeg har jo lagt merke til at snøskavlene har blitt høyere og høyere de siste uke, men i dag måtte jeg nesten skru på GPSen i bilen for å finne min egen butikk! Håper det gir seg snart. Halve parkeringsplassen er borte. Normalt er det plass til i alle fall 20 biler, men det er nå over halvert fordi skavlene mot veien tar en hel rekke med parkeringsplasser. Ja ja, man skal ikke klage. Er jo ikke akkurat lange køer med kunder inn og ut med fulle poser hos meg nå i januar uansett, ha ha. Dessuten har jeg jo heldigvis nettbutikken å lene meg på. Der er det alltid gratis og ubegrenset parkering…
Jeg er faktisk nesten UTSOLGT allerede for en del kakepynt, men det kommer heldigvis ny levering både torsdag, fredag og neste tirsdag, så alt skulle være klart i god tid til både morsdag og alle vanentins dag, henholdsvis 13. og 14. februar.
Da satser jeg på at også de tørka reinhjertene er ferdige. De ligger nå på kjøla og tiner fram til fredag da saltlaken venter dem. Henger de til tørk over helga. Tar et par uker. Har store planer for reinhjerter i år. Jeg kan love dere mange spennende varianter ut over året, i tillegg til de klassisk salta og tørka. Jeg gleder meg. DEILIG å være kreativ igjen etter noen tunge år!
(Hvis du ikke klarer å vente på hjertene, så har jeg tørkakjøtt inne i butikken altså. Røkt reinkjøtt har jeg også selvfølgelig 🙂 )
Hvordan det går med Lillebror? Jo, takk som spør! Han har naturligvis vært hjemme fra barnehagen både i går og i dag, men han kviknet skikkelig til og er i perlehumør, så fortsetter det på denne måten er han tilbake i barnehagen i morgen.
Nei, nå må jeg jobbe! Måtte dagen i dag bli den beste så langt i livet for hver og en av dere. Det er selvfølgelig lite trolig. Mest sannsynlig blir det bare en helt vanlig dag i rekken, men det sies jo at man skal være positiv, så smil for faen!
Ikke før har far i huset kviknet til og atter kan velsigne husstandens medlemmer med sitt vinnende vesen, så viser det seg at alle interne smitteverntiltak har sviktet og manneinfluensaen har blitt overført fra meg til arveprinsen, Lillebror.
Jeg skal ikke utbrodere hans sykdom for “halve Norge”, men selv jeg, som nylig har kviknet til etter nesten å ha forkommet, for ikke å si omkommet, i årets første manneinfluensa, klarer å se at det det er hakket mer hjerteskjærende å se en liten febersyk gutt ligge helt utslått i senga, enn å se en diger dessertkokk i svært godt hold ligge i den samme senga og ynke seg.
Selv for en følelseskald, egosentrisk og kynisk person som meg selv må det innrømmes at jeg kjenner det langt ned i magen når han ligger slik, puster med tett nese og ser opp på meg med store, hjelpeløse øyne. Kjenner også på et stikk av sjalusi når han kun vil trøstes av Florence Nightingale, altså Konemor, men helt ærlig ville jeg valgt akkurat det samme…
Nu vel, har nå snudd ryggen til sykdom og elendighet og kommet meg på jobb. Januar er naturlig nok ikke den helt store gavemåneden, men satsingen på kakepynt har virkelig slått an og jeg har masse ordrer å pakke. Utrolig artig! Godt å ha tid og anledning til å holde på med slike nysatsninger fra tid til annen. Tusen takk for at dere gjør det mulig!
Etter at tre dager på sotteseng ble avsluttet med gårdagens noe pikante avsløring , har jeg vel egentlig ikke noe annet valg i dag enn å stramme opp puddingræva, rette prolapsryggen, sette den ene motvillige gampfoten etter den andre og rett og slett gå på jobb. (Eller kjøre da…). Du husker, slik man gjorde det i 2019 selv om man ikke var 100% pigg.
Egentlig så gleder jeg meg litt. Ikke så rent lite heller faktisk, for i mitt fravær har Konemor vært å tatt i mot ENORMT med kakepynt, så jobben min i dag blir i all hovedsak å få tatt bilde av alle godsakene, regnet ut riser, samt å få lagt alt som kan sendes inn i nettbutikken slik alle med planer om å pynte kaker og desserter bare kan bestille akkurat det de trenger. Det er litt av greia med å selge kakepynt i “løsvekt”, at man slipper å kjøpe hele pakker av noe man kanskje bare trenger to eller tre av og resten av pakken bare blir liggende i skapet. Hos meg skal du kunne få kjøpt akkurat den mengden du trenger. Billigere for deg og mye mindre matsvinn!
Nå må jeg dra, men før jeg går (kjører) så vil jeg ønske dere alle en riktig god helg med en
Fredag og tredje dag under dyna. Har begynt å venne meg til livstilen og helt ærlig har det vel egentlig vært ganske deilig. Høygravide og bekkenløse Konemor er snill, løper rundt og vet nesten ikke hva godt hun kan gjøre for meg. Det unytter jeg selvsagt og får henne til å gjøre masse ærend for meg. Små som store. Det er utrolig hva hjelp en helt vanlig syk mann kan trenge. Da kan du selv tenke deg hvor mye hjelp en egosentrisk og narsissistisk mann som meg klarer å pønske ut av hjelp og ønsket pleie når han er syk. Graviditet er jo tross alt ikke en sykdom, men en velsignelse…
Nok prat om Florence Nightingale, aka Konemor, og tilbake til sakens kjerne, nemlig meg selv og mine fryktelige lidelser. For å avkrefte omikron-smitte i huset, så måtte jo jeg, arme mannen, lide meg gjennom en koronatest på onsdag. Det blir jo sakt at disse hjemmetestene ikke skal være like ubehagelig som som PCR-tester, men de har tydeligvis ikke fått testen utført av en sadist i gravideklær!
Der de fleste normale koner trolig putter testpinnen litt for kort inn i nesa til den stakkers ektemannen sin, så gjør Konemor det stikk motsatte. Hun stikker den så langt ned at jeg kjenner den helt nederst i lungen! Der nede lar hun den stå i flere sekunder før hun snurrer rundt på den flere ganger før hun sakte og sadistisk trekker den opp igjen så vondt som hun bare klarer.
Da jeg endelig kom til bevissthet igjen etter denne umenneskelige behandlingen, så sier hun at vi må stikke pinnen ned i det andre neseboret også! Hva, det kan da umulig være riktig???!!! Joda, det står her, sier hun men heksestemmen sin og vifter med den ufattelig digre bruksanvisningen. Jeg gir opp. Er så svak at jeg ikke orker å lese. Gir heller opp og hun setter ivrig i gang prosessen i neste nesebor
Testen var negativ. Jeg ble litt skuffa. All denne umenneskelige lidelsen til ingen nytte. Dessuten hadde Camilla Stoltenberg sagt at alle kom til å bli smitta i løpet av våren, så jeg hadde håpet på å gjøre meg ferdig før fødselen i alle fall. Det har jo vært balluba og dramatikk rundt begge de to siste fødslene.
Lille Vakre kom overraskende til verden siste pinsedag mens faren, altså jeg, satt ute på ei øy langt uten i havgapet på Nord-Vestlandet uten veiforbindelse. Rakk ikke selve fødselen, men kom meg i alle fall opp til Alta dagen etterpå. Mandag 10. juni og snøen lavet ned da jeg steg ut av flyet. Perfekt! tenkte jeg, for jeg skal jo over fjellet til sykehuset, har sommerdekk på bilen, vinterdekkene er på dekkhotell og alt er stengt siden det er pinse…
Jeg kom meg helskinnet over fjellet og vi fikk 14 vidunderlige dager sammen.
Fødselen til Lillebror var ikke mindre dramatisk. Hvem kan vel glemme alt som skjedde den uka vi lå alene innelåst på et lite rom på et koronanedstengt sykehus og ventet på at han skulle komme…
Vel, jeg fikk ikke omikron i denne omgang. Sykdommen er på retur og i “gamle dager” hadde jeg aldri i verden vært hjemme fra jobb i dag, men som jeg skrev helt øverst så er det tross alt ganske deilig å tusse rundt hjemme, sove, spise, ligge. Kunne fort blitt en livstil jeg kunne trivdes med, så for sikkerhets skyld har jeg allerede nå bestemt meg at jeg SKAL på arbeid i morgen!
Vet dere, mens jeg har sittet her og skrevet på denne bloggen så har det tikket inn en melding fra en person som står mitt hjerte svært nær. Hun inviterte seg selv på kyllingtaco klokka 17:30. Jeg ble selvfølgelig glad, men advarte om at faren nærmest har ligget for døden de siste dagene og smitterisikoen derfor nok er til stede, men hun valgte å ta sjansen og komme likevel. Hun har sett faren ha manneinfluensa før og har ikke latt seg skremme av verken dramatisk jamring eller overdrevne stønn…
Riktig god helg, alle!
(Og igjen, tusen millioner takk for alle god bedring-kommentarer både her inne og på Facebook! Takk også for alle manneinfluensa-vitsene som aaldri går ut på dato. 😉 Jeg har for øvrig lært et og annet om manneinfluensa på Abels tårn, men det får jeg ta en annen gang. Nå skal jeg gå og skylle ansiktet i vann slik at det det ser ut som jeg har feber når de kommer hjem…)
Helt stille i huset. Lillebror er i barnehagen og Konemor er i nettbutikken for å pakke og sende de ordrene som har kommet inn mens jeg har ligget her og okket og akket meg.
Svaret på koronatesten var dessverre negativ. Hadde håpet jeg hadde fått det og blitt ferdig med møkka, men neida. Jeg er nok bare velsignet med en god gammel forkjølelse.
For andre dag på rad ligger jeg altså her, uten korona, men likevel sengeliggende. Jeg kjenner sykdommen sakte ete seg innover i lungene, så jeg har verken krefter eller spesielt lyst til å sprette opp å gripe dagen. Jeg blir her.
Dere skal ha så mange slags takk for alle lykkeønskningene dere har skrevet til meg. Utrolig hyggelig og jeg setter veldig stor pris på det. 🙂
Nå skal jeg sove igjen. Orker ikke se på tv en gang. Ønsker dere alle en nydelig dag!
Klokka er tolv og jeg har ennå ikke kommet meg opp. Jeg er helt fullstendig utslått. Det ble kastet på meg i løpet av gårsdagen og i dag er jeg helt sengeliggende.
Selv om det er trasig å måtte stenge butikken, så er jeg veldig glad for at jeg tross alt har mulighet til å gjøre det uten at det egentlig går ut over andre enn meg selv.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger opp gjennom jeg har presset meg på jobb, full av feber eller annen faenskap, for å holde hjulene i gang.
Nå blir jeg liggende her og friskes. Håper virkelig ikke jeg har smittet Konemor eller Lillebror, for det er tungt nok å være høygravid om hun ikke skal få dette i tillegg.
Og plutselig har vi tilbakelagt fjorten dager siden julaften og er kommet en hel uke inn i det nye året. Livet bare flakser av sted som et litt skittent lommetørkle i vinden. Høyt og lavt. Av og til gruser det i bakken og kiler seg fast mellom steiner, søle og skitt. Alle som står og ser på er overbevist om at det aldri noensinne kommer til å fly igjen etter en slik krasjlanding. Likevel kommer sola fram, hver eneste gang, og sakte tørker lommetørkleet slik at det igjen kan flakse av sted med vinden. Litt mer skitten og litt mer slitt, men også litt mer herdet. Ikke lenger like redd for å falle.
Hos oss går dagene fort, men de er gode. De siste seks ukene før fødselen bruker jeg i butikken. Bygger den opp igjen etter julehandelens “herjinger”. Klokka fire kjører jeg hjem. Hver eneste dag. Det er ingenting akkurat nå som er så viktig at det ikke kan vente til neste dag. Eller dagen etter der.
Jeg er ikke vant til å ha så god tid eller være så bekymringsløs i januar som jeg er nå. Det var lurt av meg å selge Hoftepluss. Det gir meg en helt annen tilstedeværelse hjemme nå som ungene er bitte små enn jeg noensinne har hatt. Ikke bare fysisk, men nå når vi er sammen kan jeg være til stede også psykisk uten å bekymre meg for alt jeg skulle ha gjort på jobb.
Slik det er nå så får vi hver morgen sammen før han drar i barnehagen, samt 2,5 timer etter jobb før han legger seg. I helgene langt mer naturligvis. Det er både bedagelig og hektisk på samme tid. Hvis dette er livet, og det er det jo, så er jeg glad for at det var det jeg fikk.
Jeg vet ikke om det kan kalles for en slags psykisk diagnose, men jeg har en helt egen evne til å uforvarende tirre på meg store befolkningsgrupper. Hvem husker vel ikke da jeg fikk kattefolket på nakken etter DETTE innlegget jeg skrev etter at kassa hadde pissa inne, igjen. Eller da Nord-Norske bønder gikk i høygaffeltog mot meg fordi jeg fortalte at jeg spiste Coop sin hvitost (produsert av Synnøve Finden) fordi det var mindre fett i den enn Norvegia. Les hva jeg skrev HER.
Nå har jeg altså gjort det igjen! Denne gangen er det selveste jarlehæren nede i Trøndelag jeg har tirret på meg. I et innlegg i går, som egentlig var ment som skryt til St. Olavs hospital for sykt mye kortere ventetid og “kundeservice” enn UNN i Tromsø, så utviklet teksten seg til en lang oppramsing over hvor vondt jeg har hatt det. Bla, bla, bla og stakkers meg osv.
Kan jo ikke avslutte på denne måten tenkte jeg. Jeg er jo på vei oppover og kjenner både kreativiteten og humøret begynner å boble igjen, og kom i vanvare til å avslutte innlegget med at jeg egentlig ikke likte den trønderske dialekten så godt. (Les hele innlegget HER)
Det skulle jeg ikke gjort! Mange tok det på ramme alvor og jeg fikk en drøss av skuffa, sinte og såra kommentarer, både her og på innboks. I all verdens navn, tenkte jeg, tok de seg virkelig nær av den lille spøken som i mine øyne var så åpenbart malplassert i teksten at alle garantert ville forstå at det bare var en helt uskyldig, og overhodet ikke ondsinnet spøk skrevet med gammaglimt i øyeeplet.
For anonyme “Berit” var dette tydeligvis bare begeret som rant over. Hen skriver:
“Og DER mista du meg. Jeg liker i utgangspunktet ikke cocky nordlendinger, men liker småskalaprodusenter som jobber for å få til et godt levebrød, samtidig så har jeg kjent nærhet til din historie pga lik historie med barnedødsfall og livshistorie. Har opplevd ustabiliteten din i starten av nettbutikken ved å sende inn en klage uten å få svar, men skrevet det på kontoen til utslitt mann. Nå opphører framsnakkinga mi her i Trøndelag. Lykke til videre i bobla di.”
Vel, så ikke denne voldsomme skuffelsen og sinnet komme for å si det på den måten. Jeg elsker både trøndere og spesielt Trondheim, der jeg hadde en fantastisk læretid på Royal Garden. Et hotell jeg hadde drømt om siden jeg var liten da mamma og pappa spilte Hans Rotmo/Ole Uteliggers “Fire fine lænestola” Jeg er kanskje ingen stor fan av DDE, men “Lys og varme” og “Eldorado” av Åge Aleksandersen har jeg sunget hver kveld til alle mine barn.
Normalt pleier jeg å legge meg paddeflat og be om unnskyldning hvis jeg mener jeg har trampet over streken, men i akkurat denne saken føler jeg ikke på noen voldsom anger. Jeg er overbevist om at de aller, aller, aller fleste av Trøndelags 468 702 innbyggere overhodet ikke tok seg nær av denne teite spøken.
Er også rimelig sikker på at dere som lot dere hisse litt opp av at satt en bloggkokk i Alta og skrev at han syntes trøndersk var litt irriterende å høre på, om ikke trenger å le av selve spøken, men kanskje kan flire litt av dere selv og reaksjonen.
Til dere som fortsatt er både sint og oppgitt tror jeg rett og slett det beste er å finne seg en annen blogg, for jeg kan garantere at det kommer flere humørfylte bloggposter i året som kommer 🙂
Vel vitende om at det garantert er noen som har det mye verre enn meg, så må jeg være så pass ærlig å si at det har vært fire helt jævlige år, hva kronisk smertehelvete angår. De to siste nesten helt umenneskelige.
Det startet for 3-4 år siden da min 15 år gamle kroniske skulderbetennelse plutselig begynte å vokse som en ondartet kreftsvulst. Etter 15 år med kronisk betennelse var jeg vant til at skuldrene gjorde vondt, plutselig var de nesten ikke til leve med. Fikk sterke smertestillende samtidig som jeg gikk på trykkbølgebehandling i tre måneder.
Til tross for en lovende start ble både betennelsen og smertene verre og verre. Spesielt om nettene. Det var som en diger glødende kullbit lå midt inne i skulderen og brant meg opp innvendig. Operasjon, som i 15 år hadde vært uaktuelt pga. at jeg, som mange av de andre som ligger på kirkegården, følte jeg var uunnværlig på jobb.
Så kom koronaen i mars 2020 og Fy Fader ble tvangstengt og Hoftepluss, (etter 4 stengte uker) kjørte bare for halv maskin i månedsvis. En perfekt tid for å få operert den jævla skulderen! Juni 2020 ble jeg operert her i Alta, (les om operasjonen HER), og smertene fra skulderen var helt borte. Herregud så deilig det var!
I alle fall så lenge narkosen varte, for nå som skulderen var bra kjente jeg virkelig hvor vondt jeg hadde i foten. Prolapsen som jeg hadde slitt med noen måneder ble bare verre og verre, og i juli, da de norske turistene kom (og berget driften), så var det så vidt jeg klarte å gå.
Likevel har jeg aldri noensinne jobbet så hardt som jeg gjorde den sommeren. Måtte jo det. Kontoen var bunnskrapt etter tvangstengingen og omsetningssvikten i kjølvannet av pandemien, så nå som det ble “Nord-Norge ferie” var det bare å stå på fra tidlig morgen til sene kvelden. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.
Jeg spiste absurd mye piller for å holde det gående. Hvis jeg var “flink” å spiste pillene til helt tilmålte tider, så klarte jeg å gjennomføre dagen på en ikke-suicidal måte, men hvis jeg gikk bare en halv time over tiden, så måtte jeg hakke opp morfintablettene med kniv for at det skulle ha noen virkning i det hele tatt. Skulderverken ble bare barnemat i forhold til disse forbanna nervesmertene!
Sto på venteliste til operasjon og i januar 2021 ble jeg oppringt fra UNN i Tromsø. De hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg ville bli operert dagen etter. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og satte meg på første fly. Her skulle det opereres!
Det ble ingen operasjon. Jeg hadde visst ikke vondt nok. Riktignok hadde jeg ikke like vondt som på sommeren, men så var det jo også veldig mye roligere i januar enn i juli/august, så ryggen fikk jo heller ikke samme belastning. Uansett, jeg måtte reise uoperert tilbake.
Smertene holdt seg rimelig stabile helt fram til mars. Vondt, men til å leve med hvis jeg var flink til å ta regelmessig paralgin forte og Ibux. I mars tiltok smertene igjen, for de fra i mai av ble helt uutholdelige igjen. Ny runde med meget sterke smertestillende og ny MR (eller CT) og kø for ryggoperasjon.
Fikk brev fra UNN om at jeg trolig ville bli operert i september. Det var det eneste som holdt meg oppe den sommeren, for igjen var det enormt med kunder og jeg måtte jobbe på for å få inn så mye penger som mulig i fall det skulle komme en ny nedstengning. Det visste vi jo nemlig ikke, derfor gjaldt det å ha litt å gå på og da må man jobbe så mye som man kan selv.
Jeg kom meg gjennom sommeren uten å hakke av meg foten med øks, og i september begynte jeg å vente på brev fra UNN om når jeg skulle opereres. Hørte ingenting og ringte dem selv i slutten av måned. Nei, de var visst så lavt bemannet at de ikke en gang hadde tid til å sende ut brev om at operasjonen var utsatt. Hun ba meg benytte meg av fritt sykehusvalg. Kunne dere ikke sagt det tidligere da? spurte jeg oppgitt, men fikk ikke noe svar.
Ringte da St. Olav og de kunne på stående fot gi meg operasjon allerede i november. Da kan jeg ikke, sa jeg, for jeg må gjennomføre julehandelen i butikken, hvor vondt det enn måtte være. Ok, svarte hun, da tar vi det i januar. Ok, flott og tusen takk!
Julehandelen gikk overraskende greit. Morfin har jeg ikke tatt siden i høst og den siste boksen med paralgin ble tom i midten av desember. Jeg ringte ikke legen for å fornye resepten, mer var på en ny MR (eller CT) etter bestilling fra St. Olav slik at de fikk en statusrapport over hvordan ståa var der inne.
I dag ringte overlegen fra St. Olav og sa jeg hadde operasjon i neste uke, men bildene så så bra ut at det egentlig ikke var noe å operere. Jeg har ventet på den telefonen, sa jeg, for nå spiser jeg bare vanlig paracet og ibux og det er vel et tydelig tegn på at prolapsen har tørket rimelig godt ut på egen hånd.
Hun spurte om jeg ellers ville ha noen oppfølging fra dem, men jeg takket nei. Jeg sa jeg kontakter fastlegen hvis det skulle bli noen endring. Dessuten liker jeg ikke trøndersk så godt. Syns faktisk det er litt slitsomt å høre på.
I min bransje, videresalg av småskala delikatesseprodukter, treffer alltid januar som et ballespark og februar som et slag i trynet. Folk er stappmette, har skapene fulle av godsaker fra jul og nettbanken fulle av feite regninger. Det siste folk tenker på er håndlaget sjokolade fra Indre Bille-Bæfjord, salt tilsmakt med grise(dyr)tangdokke eller bitte små glass med mjødurtgelé til en hundrelapp.
Uansett hvor populær man enn måtte ha følt seg i desember, da folk strømmet til butikken, så står du nesten venneløs og iskald igjen i januar. En og annen kunde forviller seg selvsagt innom og spør etter noe du ikke har, men ellers er det stille. Du hører ikke en gang din egen pust, for du du holder faktisk pusten menes du betaler ut lønn, sykelønn, husleie, strøm, forsikringer, moms, skatt og andre regninger som gir seg blanke faen i at du ikke har kunder.
Hvis du da ikke har vært djerv nok i opptakten til julehandelen med å bestille inn nok julevarer og dyktig nok når det braker løs til å få dem solgt, slik at du har fått bygd deg opp en buffer du kan leve på frem til salget tar seg opp igjen fram mot påske, så er du i svært store problemer.
I sju vintre holdt jeg skuta gående på Hoftepluss (og etter hvert FyFader). Julehandelen “betalte” for resten av vinteren kan du si, men jeg var like fordømt nervøs hvert eneste år. Å bestille inn nok dyre julevarer er alltid et sjansespill. Du trenger tilstrekkelig for å tjene penger, men tar du inn for mye spiser varelageret opp hele fortjenesten du skal leve av den alltid påfølgende fimbulvinteren.
I år er alt annerledes. Jeg klarte meg stort sett alene i hele desember, så utgiftene til lønn er helt minimale. Har ikke en gang tatt ut lønn til meg selv, da jeg har klart meg med de kronene jeg fikk fra salget av Hoftepluss. Kokeboka mi, “Hva skal vi ha til middag?”, ble en suksess og kommer nok til å selge godt i 2022 også. Folk kommer til å trenge kjappe, enkle, gode og hjemmelagde middager også i år.
I år har jeg ro i hjertet til å bruke vintermånedene kreativt. Sakte bygge opp hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, med stadig bedre og spennende spiselige delikatesser til den som “har alt”. Jeg har store planer for egenproduksjon av tørka reinhjerter, og de kommer til å bli lagd både tradisjonelt, men naturligvis også i en rekke banebrytende Kokkejævel-varianter. (Dere har mye å glede dere til!)
Samtidig som jeg holder på å sulle og stulle for meg selv her nede i butikken, så skal jeg skrive min nye kokebok. Den kommer til å bli farlig fristende, ikke minst for meg selv, som faktisk skal lage alle deilighetene til fotografering, at det skal bli spennende å følge med på vekta de neste månedene…
Da jeg i hine hårde dager, etter ni år sa opp en meget godt betalt kjøkkensjef-stilling på salig Alfa Omega, for å gå 10 000 kroner ned i lønn for å bli ferskvaresjef på Mega Elvebakken, var jeg naturlig nok litt småbekymret for familieøkonomien. Den bekymringen ble ikke akkurat noe mindre da jeg etter bare to år i stillingen sa opp for å bli gründer for Hoftepluss og ikke ante i det hele tatt om det ville briste eller bære.
Heldigvis bar det, i nesten åtte år. Så døde sønnen min og selv om jeg prøvde alt jeg hadde, så klarte jeg rett og slett ikke brette ermene tilstrekkelig opp for å gjøre den innsatsen man må legge ned i en slik bedrift for å lykkes på sikt. Hoftepluss var fortid og ble for meg begravd sammen med ham. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å selge, og to år etter begravelsen, (med en deilig pandemi midt mellom), lyktes jeg heldigvis med å gjennomføre et salg slik at jeg kunne gå videre.
Til tross for alt, eller nettopp derfor, så etterlot jeg meg Altas største alkoholfrie serveringsted, Hoftepluss og FyFader, i god stand. Nyoppusset og nyreparert, og med et svært godt og innarbeidet konsept, gode rutiner, over en million på bok, alle mine beste oppskrifter, samt en stor og lojal kundemasse.
Etter en aldri så liten dupp i stemningsleie i høst etter 18 svært intensive år, så kjenner jeg nå at det gode gamle humøret mitt er på vei tilbake. Det samme gjelder kreativiteten. Det er så deilig å kjenne at ideene, både de gode og de dårlige, igjen har begynt å poppe opp i hodet på meg. Til tider har det vært farlig stille der oppe. Mest som en livbåt egentlig, der det eneste målet har vært å holde seg flytende til man når land eller blir berget av en annen båt.
Det er en stor glede og en formidabel ære for å kunne invitere dere med inn i 2022 med meg! Ikke bare blir det spennende å se om vi klarer å lykkes med å bygge opp butikken, både på nett og på gateplan, til å bli det magiske stedet jeg ser for meg i hodet, samtidig som jeg, sammen med Konemor, klarer å brødfø den stadig voksende familien.
For i februar kommer Lillesøster. Jeg har bestemt meg for å ikke skrive om dødsangst, pustealarmer og bitte små barnekister. Dere vet bakteppet. Alt kan skje, men jeg er ikke redd for det. Hører du, jeg er ikke redd!
Hvem er det jeg prøver å lure? Visst faen er jeg redd! Pissredd, men fokuserer ikke på det. Registrerer likevel at det kom snikende inn i denne teksten, selv om det over hodet ikke var min hensikt. Kommer ikke til å viske det vekk, for det er slik det er.
