Egentlig skulle jeg opereres i begynnelsen av midten av januar, men da de ringte fra St. Olav uken før operasjonen var begge parter enige om å avlyse operasjonen. De nye MR-bildene viste en kraftig tilbakegang av prolapsen og smertene var redusert til noe jeg beskriver som helt vanlige 40-års smerter. Ja, jeg knipset fortsatt daglige doser med Paracet og Ibux, men ikke maksdosering lenger. Dessuten hørte alt av de sterke smertestillende heldigvis 2021 til.
Etter to år med helt absurde smerter som ikke på noe som helst tidspunkt i løpet av døgnet ble borte, så var disse pinglesmertene jeg nå drasset rundt på for rene himmelriket å regne. Jo da, det samme hadde skjedd i januar i fjor, så visste innerst inne at jeg var ikke helt trygg, men etter et par gode uker tillot jeg meg å tro på mirakler, og så for meg en framtid der jeg lekende lett og grasiøst danset rundt på en blomstereng i hvit kjortel, vind i håret og blomsterkrans på hodet.
Krasjlanding. I går var jeg hos legen for 3. gang på tre uker. Ny MR er bestilt og det står nye bokser merket med trekanter i skapet. Det er ganske fortvilende. Ja, jeg vet at det finnes folk som har det mye verre enn meg, jeg er ikke dødssyk, har bare vondt, men kjenner jeg gruer meg fryktelig til et nytt år med disse helvetes smertene. På sitt verste er de helt altoppslukende og jeg må tidvis bruke alt jeg har av positiv energi for å komme meg gjennom dagen.
Faen, faen, faen!
(Sånn, lenge siden jeg har surket og klaget her på bloggen. Det var deilig!)
Det er ennå noen dager til termin, men noe er definitivt på gang. Noe er i emning. Det skjer alltid en endring i sluttfasen og endringen har allerede skjedd. Når tid som helst nå kan det vi alle går rundt og venter på skje, og jeg vedder den største marsipanrosa jeg har på at hun garantert ikke drøyer helt til 19. februar før hun stanger seg ut i friluft.
På bildet ser dere meg på den første og siste turen på sykehuskiosken før vi, pga korona, ble låst inne på rommet i sju dager til ende da alle trodde Lillebror skulle komme. Siden vi har den dystre forhistorien som vi har så ble også far innlagt, derav bekledningen. Les mer om den bisarre, og langdryge, fødselen til Lillebror HER.
Skal legge meg på sofaen nå. Etter 5-6 uker uten sterke smertestillende er helvete i ferd med å komme tilbake. Etter 2,5 år fra og til med faenskapen så begynner vel etter hvert å innse at jeg kommer til å bli en kroniker, kanskje resten av livet, så kommer ikke til å skrive særlig mer om det. Fikk ny resept for 10 dager siden. Den skulle holde i 30 dager. Det gjorde den altså ikke.
Folkens, i morgen kommer Datter! Jeg gleder meg alltid i dagevis i forkant. Da skal det bakes og pyntes, etter hennes ønske, en saftig og deilig gulrotkake som vi skal ta med til Svigermord til søndagsdessert. (Pluss at vi må pynte den farlig gode ostekaka som jeg akkurat har tatt ut av ovnen…). Og mens kaken steiker drar vi sammen ned i butikken og plukker ut kakepynt. Jeg gleder meg veldig. Timene med Datter er uvurderlige for meg. Håper og tror at de også er verdifulle for henne <3
Til tross for alt, eller nettopp derfor, føler jeg meg som en meget, meget heldig mann. Jeg ønsker meg ikke all verden og setter umåtelig stor pris på det jeg faktisk har. Ja, jeg vet at alt kan forsvinne på et øyeblikk, men det skjer ikke. Ikke denne gangen. Ikke nå.
Og snart, veldig snart, kommer hun. Den fullbårne. Den siste. Den fullkomne.
Så var det altså Kokkejævel-familien sin tur, (igjen). Denne gangen er det Lillebror som skal ut i “krigen”. Etter å ha vært hjemme fra barnehagen nesten hele forrige uke pga. magen, så tror jeg både han og vi så fram til endelig å komme seg i barnehagen og rase igjen.
Selv om det ikke er noe krav på så små unger, så valgte vi, til tross for god allmenntilstand, likevel å ta en koronatest på han i morges før vi skulle dra, for han hadde fått en ny type hoste i løpet av natt, (og en viss søster ligger hjemme i karantene).
Vel, testen viste seg å være positiv. Da var det bare å kle av seg jakka og uteskoene og teste mor og far i samme slengen. Ingen av våre tester beviste imidlertid smitte, men vi skal teste oss daglig for sikkerhets skyld.
Litt kjedelig å akkurat ha kjøpt inn kakepynt for nesten 100 000 kroner for så måtte stenge ned butikken, men slik er det. Kakepynten har svært lang holdbarhet og det er jo uansett høysesong for kakepynting midt i svarteste januar. Håper likevel dere bestiller litt så jeg får unna så mye som mulig slik situasjonen utviklet seg. Klikk HER for å se nettbutikken som ikke bare er Norges største gavebutikk til den som “har alt”, men som også i løpet av januar kommer til å bli Norges største utvalg i kakepynt.
Ja ja, slik ble det. Skulle bare informere dere. Lillebror har det helt fint. Mine tanker går først og fremst til Christine som jeg vet hadde gledet seg veldig til å levere ham i barnehagen, for så kjøre hjem å legge sin høygravide kropp til lading i tomt hus…
I dag er det akkurat fire uker til mitt 9. og (bank i bordet) aller siste bidrag i min nidkjære og nærmest sykelige streben etter å følge Guds ord fra Første Mosebok om å “vær fruktbare og bli mange”. Vi vet vi blir velsignet med en jente. Min andre noensinne.
Dette lille pikebarnet blir faktisk født nesten på dagen, (pluss/minus en måned i alle fall…), 25 år etter at min førstefødte ble født en stormfull vinterdag i 1997. Da er det sannelig på tide for meg å gi seg. Jeg vil jo gjerne kunne gå for egen maskin, uten rullator, når jeg en dag skal følge henne opp kirkegulvet til sitt første bryllup.
Ja, det har vært noen voldsomme tap i løpet av disse 25 årene, men i sum vil jeg si at jeg har kommet ut i pluss. Til tross for de jeg har mistet så sitter jeg tross alt igjen med tre flotte mer eller mindre voksne unge menn, en tenåringsdatter og en liten røver på litt over året. Og snart altså, et jentebarn som skal okkupere min tid, interesser og prioriteringer også de neste 25 årene.
Bare fire uker igjen. Historisk sett trolig kortere. Dagene fylles ikke med mer enn de må og er egentlig bare nødvendige transportetapper, noe vi må gjennomføre, mot det som skal skje i februar. Det er selvfølgelig mulig vi kvikner litt til litt etter hvert nå som dagene lysner litt mer for hver dag, men jeg tviler. Akkurat nå handler livet aller mest om det som er i ferd med å skje.
Det er som å leve i en boble som over to år med korona og begrenset antall nærkontakter bare har forsterket. Verden har blitt mindre, men for min del har den blitt varmere. Noen dager er bedre enn andre og de blir flere og flere. Det lover godt for framtiden.
Håper dere også opplever noen fine øyeblikk gjennom dagen 🙂
Jo da, jeg har jo lagt merke til at snøskavlene har blitt høyere og høyere de siste uke, men i dag måtte jeg nesten skru på GPSen i bilen for å finne min egen butikk! Håper det gir seg snart. Halve parkeringsplassen er borte. Normalt er det plass til i alle fall 20 biler, men det er nå over halvert fordi skavlene mot veien tar en hel rekke med parkeringsplasser. Ja ja, man skal ikke klage. Er jo ikke akkurat lange køer med kunder inn og ut med fulle poser hos meg nå i januar uansett, ha ha. Dessuten har jeg jo heldigvis nettbutikken å lene meg på. Der er det alltid gratis og ubegrenset parkering…
Jeg er faktisk nesten UTSOLGT allerede for en del kakepynt, men det kommer heldigvis ny levering både torsdag, fredag og neste tirsdag, så alt skulle være klart i god tid til både morsdag og alle vanentins dag, henholdsvis 13. og 14. februar.
Da satser jeg på at også de tørka reinhjertene er ferdige. De ligger nå på kjøla og tiner fram til fredag da saltlaken venter dem. Henger de til tørk over helga. Tar et par uker. Har store planer for reinhjerter i år. Jeg kan love dere mange spennende varianter ut over året, i tillegg til de klassisk salta og tørka. Jeg gleder meg. DEILIG å være kreativ igjen etter noen tunge år!
(Hvis du ikke klarer å vente på hjertene, så har jeg tørkakjøtt inne i butikken altså. Røkt reinkjøtt har jeg også selvfølgelig 🙂 )
Hvordan det går med Lillebror? Jo, takk som spør! Han har naturligvis vært hjemme fra barnehagen både i går og i dag, men han kviknet skikkelig til og er i perlehumør, så fortsetter det på denne måten er han tilbake i barnehagen i morgen.
Nei, nå må jeg jobbe! Måtte dagen i dag bli den beste så langt i livet for hver og en av dere. Det er selvfølgelig lite trolig. Mest sannsynlig blir det bare en helt vanlig dag i rekken, men det sies jo at man skal være positiv, så smil for faen!
Ikke før har far i huset kviknet til og atter kan velsigne husstandens medlemmer med sitt vinnende vesen, så viser det seg at alle interne smitteverntiltak har sviktet og manneinfluensaen har blitt overført fra meg til arveprinsen, Lillebror.
Jeg skal ikke utbrodere hans sykdom for “halve Norge”, men selv jeg, som nylig har kviknet til etter nesten å ha forkommet, for ikke å si omkommet, i årets første manneinfluensa, klarer å se at det det er hakket mer hjerteskjærende å se en liten febersyk gutt ligge helt utslått i senga, enn å se en diger dessertkokk i svært godt hold ligge i den samme senga og ynke seg.
Selv for en følelseskald, egosentrisk og kynisk person som meg selv må det innrømmes at jeg kjenner det langt ned i magen når han ligger slik, puster med tett nese og ser opp på meg med store, hjelpeløse øyne. Kjenner også på et stikk av sjalusi når han kun vil trøstes av Florence Nightingale, altså Konemor, men helt ærlig ville jeg valgt akkurat det samme…
Nu vel, har nå snudd ryggen til sykdom og elendighet og kommet meg på jobb. Januar er naturlig nok ikke den helt store gavemåneden, men satsingen på kakepynt har virkelig slått an og jeg har masse ordrer å pakke. Utrolig artig! Godt å ha tid og anledning til å holde på med slike nysatsninger fra tid til annen. Tusen takk for at dere gjør det mulig!
Etter at tre dager på sotteseng ble avsluttet med gårdagens noe pikante avsløring , har jeg vel egentlig ikke noe annet valg i dag enn å stramme opp puddingræva, rette prolapsryggen, sette den ene motvillige gampfoten etter den andre og rett og slett gå på jobb. (Eller kjøre da…). Du husker, slik man gjorde det i 2019 selv om man ikke var 100% pigg.
Egentlig så gleder jeg meg litt. Ikke så rent lite heller faktisk, for i mitt fravær har Konemor vært å tatt i mot ENORMT med kakepynt, så jobben min i dag blir i all hovedsak å få tatt bilde av alle godsakene, regnet ut riser, samt å få lagt alt som kan sendes inn i nettbutikken slik alle med planer om å pynte kaker og desserter bare kan bestille akkurat det de trenger. Det er litt av greia med å selge kakepynt i “løsvekt”, at man slipper å kjøpe hele pakker av noe man kanskje bare trenger to eller tre av og resten av pakken bare blir liggende i skapet. Hos meg skal du kunne få kjøpt akkurat den mengden du trenger. Billigere for deg og mye mindre matsvinn!
Nå må jeg dra, men før jeg går (kjører) så vil jeg ønske dere alle en riktig god helg med en
Fredag og tredje dag under dyna. Har begynt å venne meg til livstilen og helt ærlig har det vel egentlig vært ganske deilig. Høygravide og bekkenløse Konemor er snill, løper rundt og vet nesten ikke hva godt hun kan gjøre for meg. Det unytter jeg selvsagt og får henne til å gjøre masse ærend for meg. Små som store. Det er utrolig hva hjelp en helt vanlig syk mann kan trenge. Da kan du selv tenke deg hvor mye hjelp en egosentrisk og narsissistisk mann som meg klarer å pønske ut av hjelp og ønsket pleie når han er syk. Graviditet er jo tross alt ikke en sykdom, men en velsignelse…
Nok prat om Florence Nightingale, aka Konemor, og tilbake til sakens kjerne, nemlig meg selv og mine fryktelige lidelser. For å avkrefte omikron-smitte i huset, så måtte jo jeg, arme mannen, lide meg gjennom en koronatest på onsdag. Det blir jo sakt at disse hjemmetestene ikke skal være like ubehagelig som som PCR-tester, men de har tydeligvis ikke fått testen utført av en sadist i gravideklær!
Der de fleste normale koner trolig putter testpinnen litt for kort inn i nesa til den stakkers ektemannen sin, så gjør Konemor det stikk motsatte. Hun stikker den så langt ned at jeg kjenner den helt nederst i lungen! Der nede lar hun den stå i flere sekunder før hun snurrer rundt på den flere ganger før hun sakte og sadistisk trekker den opp igjen så vondt som hun bare klarer.
Da jeg endelig kom til bevissthet igjen etter denne umenneskelige behandlingen, så sier hun at vi må stikke pinnen ned i det andre neseboret også! Hva, det kan da umulig være riktig???!!! Joda, det står her, sier hun men heksestemmen sin og vifter med den ufattelig digre bruksanvisningen. Jeg gir opp. Er så svak at jeg ikke orker å lese. Gir heller opp og hun setter ivrig i gang prosessen i neste nesebor
Testen var negativ. Jeg ble litt skuffa. All denne umenneskelige lidelsen til ingen nytte. Dessuten hadde Camilla Stoltenberg sagt at alle kom til å bli smitta i løpet av våren, så jeg hadde håpet på å gjøre meg ferdig før fødselen i alle fall. Det har jo vært balluba og dramatikk rundt begge de to siste fødslene.
Lille Vakre kom overraskende til verden siste pinsedag mens faren, altså jeg, satt ute på ei øy langt uten i havgapet på Nord-Vestlandet uten veiforbindelse. Rakk ikke selve fødselen, men kom meg i alle fall opp til Alta dagen etterpå. Mandag 10. juni og snøen lavet ned da jeg steg ut av flyet. Perfekt! tenkte jeg, for jeg skal jo over fjellet til sykehuset, har sommerdekk på bilen, vinterdekkene er på dekkhotell og alt er stengt siden det er pinse…
Jeg kom meg helskinnet over fjellet og vi fikk 14 vidunderlige dager sammen.
Fødselen til Lillebror var ikke mindre dramatisk. Hvem kan vel glemme alt som skjedde den uka vi lå alene innelåst på et lite rom på et koronanedstengt sykehus og ventet på at han skulle komme…
Vel, jeg fikk ikke omikron i denne omgang. Sykdommen er på retur og i “gamle dager” hadde jeg aldri i verden vært hjemme fra jobb i dag, men som jeg skrev helt øverst så er det tross alt ganske deilig å tusse rundt hjemme, sove, spise, ligge. Kunne fort blitt en livstil jeg kunne trivdes med, så for sikkerhets skyld har jeg allerede nå bestemt meg at jeg SKAL på arbeid i morgen!
Vet dere, mens jeg har sittet her og skrevet på denne bloggen så har det tikket inn en melding fra en person som står mitt hjerte svært nær. Hun inviterte seg selv på kyllingtaco klokka 17:30. Jeg ble selvfølgelig glad, men advarte om at faren nærmest har ligget for døden de siste dagene og smitterisikoen derfor nok er til stede, men hun valgte å ta sjansen og komme likevel. Hun har sett faren ha manneinfluensa før og har ikke latt seg skremme av verken dramatisk jamring eller overdrevne stønn…
Riktig god helg, alle!
(Og igjen, tusen millioner takk for alle god bedring-kommentarer både her inne og på Facebook! Takk også for alle manneinfluensa-vitsene som aaldri går ut på dato. 😉 Jeg har for øvrig lært et og annet om manneinfluensa på Abels tårn, men det får jeg ta en annen gang. Nå skal jeg gå og skylle ansiktet i vann slik at det det ser ut som jeg har feber når de kommer hjem…)
Helt stille i huset. Lillebror er i barnehagen og Konemor er i nettbutikken for å pakke og sende de ordrene som har kommet inn mens jeg har ligget her og okket og akket meg.
Svaret på koronatesten var dessverre negativ. Hadde håpet jeg hadde fått det og blitt ferdig med møkka, men neida. Jeg er nok bare velsignet med en god gammel forkjølelse.
For andre dag på rad ligger jeg altså her, uten korona, men likevel sengeliggende. Jeg kjenner sykdommen sakte ete seg innover i lungene, så jeg har verken krefter eller spesielt lyst til å sprette opp å gripe dagen. Jeg blir her.
Dere skal ha så mange slags takk for alle lykkeønskningene dere har skrevet til meg. Utrolig hyggelig og jeg setter veldig stor pris på det. 🙂
Nå skal jeg sove igjen. Orker ikke se på tv en gang. Ønsker dere alle en nydelig dag!
Klokka er tolv og jeg har ennå ikke kommet meg opp. Jeg er helt fullstendig utslått. Det ble kastet på meg i løpet av gårsdagen og i dag er jeg helt sengeliggende.
Selv om det er trasig å måtte stenge butikken, så er jeg veldig glad for at jeg tross alt har mulighet til å gjøre det uten at det egentlig går ut over andre enn meg selv.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger opp gjennom jeg har presset meg på jobb, full av feber eller annen faenskap, for å holde hjulene i gang.
Nå blir jeg liggende her og friskes. Håper virkelig ikke jeg har smittet Konemor eller Lillebror, for det er tungt nok å være høygravid om hun ikke skal få dette i tillegg.
