Og plutselig har vi tilbakelagt fjorten dager siden julaften og er kommet en hel uke inn i det nye året. Livet bare flakser av sted som et litt skittent lommetørkle i vinden. Høyt og lavt. Av og til gruser det i bakken og kiler seg fast mellom steiner, søle og skitt. Alle som står og ser på er overbevist om at det aldri noensinne kommer til å fly igjen etter en slik krasjlanding. Likevel kommer sola fram, hver eneste gang, og sakte tørker lommetørkleet slik at det igjen kan flakse av sted med vinden. Litt mer skitten og litt mer slitt, men også litt mer herdet. Ikke lenger like redd for å falle.
Hos oss går dagene fort, men de er gode. De siste seks ukene før fødselen bruker jeg i butikken. Bygger den opp igjen etter julehandelens “herjinger”. Klokka fire kjører jeg hjem. Hver eneste dag. Det er ingenting akkurat nå som er så viktig at det ikke kan vente til neste dag. Eller dagen etter der.
Jeg er ikke vant til å ha så god tid eller være så bekymringsløs i januar som jeg er nå. Det var lurt av meg å selge Hoftepluss. Det gir meg en helt annen tilstedeværelse hjemme nå som ungene er bitte små enn jeg noensinne har hatt. Ikke bare fysisk, men nå når vi er sammen kan jeg være til stede også psykisk uten å bekymre meg for alt jeg skulle ha gjort på jobb.
Slik det er nå så får vi hver morgen sammen før han drar i barnehagen, samt 2,5 timer etter jobb før han legger seg. I helgene langt mer naturligvis. Det er både bedagelig og hektisk på samme tid. Hvis dette er livet, og det er det jo, så er jeg glad for at det var det jeg fikk.
Jeg vet ikke om det kan kalles for en slags psykisk diagnose, men jeg har en helt egen evne til å uforvarende tirre på meg store befolkningsgrupper. Hvem husker vel ikke da jeg fikk kattefolket på nakken etter DETTE innlegget jeg skrev etter at kassa hadde pissa inne, igjen. Eller da Nord-Norske bønder gikk i høygaffeltog mot meg fordi jeg fortalte at jeg spiste Coop sin hvitost (produsert av Synnøve Finden) fordi det var mindre fett i den enn Norvegia. Les hva jeg skrev HER.
Nå har jeg altså gjort det igjen! Denne gangen er det selveste jarlehæren nede i Trøndelag jeg har tirret på meg. I et innlegg i går, som egentlig var ment som skryt til St. Olavs hospital for sykt mye kortere ventetid og “kundeservice” enn UNN i Tromsø, så utviklet teksten seg til en lang oppramsing over hvor vondt jeg har hatt det. Bla, bla, bla og stakkers meg osv.
Kan jo ikke avslutte på denne måten tenkte jeg. Jeg er jo på vei oppover og kjenner både kreativiteten og humøret begynner å boble igjen, og kom i vanvare til å avslutte innlegget med at jeg egentlig ikke likte den trønderske dialekten så godt. (Les hele innlegget HER)
Det skulle jeg ikke gjort! Mange tok det på ramme alvor og jeg fikk en drøss av skuffa, sinte og såra kommentarer, både her og på innboks. I all verdens navn, tenkte jeg, tok de seg virkelig nær av den lille spøken som i mine øyne var så åpenbart malplassert i teksten at alle garantert ville forstå at det bare var en helt uskyldig, og overhodet ikke ondsinnet spøk skrevet med gammaglimt i øyeeplet.
For anonyme “Berit” var dette tydeligvis bare begeret som rant over. Hen skriver:
“Og DER mista du meg. Jeg liker i utgangspunktet ikke cocky nordlendinger, men liker småskalaprodusenter som jobber for å få til et godt levebrød, samtidig så har jeg kjent nærhet til din historie pga lik historie med barnedødsfall og livshistorie. Har opplevd ustabiliteten din i starten av nettbutikken ved å sende inn en klage uten å få svar, men skrevet det på kontoen til utslitt mann. Nå opphører framsnakkinga mi her i Trøndelag. Lykke til videre i bobla di.”
Vel, så ikke denne voldsomme skuffelsen og sinnet komme for å si det på den måten. Jeg elsker både trøndere og spesielt Trondheim, der jeg hadde en fantastisk læretid på Royal Garden. Et hotell jeg hadde drømt om siden jeg var liten da mamma og pappa spilte Hans Rotmo/Ole Uteliggers “Fire fine lænestola” Jeg er kanskje ingen stor fan av DDE, men “Lys og varme” og “Eldorado” av Åge Aleksandersen har jeg sunget hver kveld til alle mine barn.
Normalt pleier jeg å legge meg paddeflat og be om unnskyldning hvis jeg mener jeg har trampet over streken, men i akkurat denne saken føler jeg ikke på noen voldsom anger. Jeg er overbevist om at de aller, aller, aller fleste av Trøndelags 468 702 innbyggere overhodet ikke tok seg nær av denne teite spøken.
Er også rimelig sikker på at dere som lot dere hisse litt opp av at satt en bloggkokk i Alta og skrev at han syntes trøndersk var litt irriterende å høre på, om ikke trenger å le av selve spøken, men kanskje kan flire litt av dere selv og reaksjonen.
Til dere som fortsatt er både sint og oppgitt tror jeg rett og slett det beste er å finne seg en annen blogg, for jeg kan garantere at det kommer flere humørfylte bloggposter i året som kommer 🙂
Vel vitende om at det garantert er noen som har det mye verre enn meg, så må jeg være så pass ærlig å si at det har vært fire helt jævlige år, hva kronisk smertehelvete angår. De to siste nesten helt umenneskelige.
Det startet for 3-4 år siden da min 15 år gamle kroniske skulderbetennelse plutselig begynte å vokse som en ondartet kreftsvulst. Etter 15 år med kronisk betennelse var jeg vant til at skuldrene gjorde vondt, plutselig var de nesten ikke til leve med. Fikk sterke smertestillende samtidig som jeg gikk på trykkbølgebehandling i tre måneder.
Til tross for en lovende start ble både betennelsen og smertene verre og verre. Spesielt om nettene. Det var som en diger glødende kullbit lå midt inne i skulderen og brant meg opp innvendig. Operasjon, som i 15 år hadde vært uaktuelt pga. at jeg, som mange av de andre som ligger på kirkegården, følte jeg var uunnværlig på jobb.
Så kom koronaen i mars 2020 og Fy Fader ble tvangstengt og Hoftepluss, (etter 4 stengte uker) kjørte bare for halv maskin i månedsvis. En perfekt tid for å få operert den jævla skulderen! Juni 2020 ble jeg operert her i Alta, (les om operasjonen HER), og smertene fra skulderen var helt borte. Herregud så deilig det var!
I alle fall så lenge narkosen varte, for nå som skulderen var bra kjente jeg virkelig hvor vondt jeg hadde i foten. Prolapsen som jeg hadde slitt med noen måneder ble bare verre og verre, og i juli, da de norske turistene kom (og berget driften), så var det så vidt jeg klarte å gå.
Likevel har jeg aldri noensinne jobbet så hardt som jeg gjorde den sommeren. Måtte jo det. Kontoen var bunnskrapt etter tvangstengingen og omsetningssvikten i kjølvannet av pandemien, så nå som det ble “Nord-Norge ferie” var det bare å stå på fra tidlig morgen til sene kvelden. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.
Jeg spiste absurd mye piller for å holde det gående. Hvis jeg var “flink” å spiste pillene til helt tilmålte tider, så klarte jeg å gjennomføre dagen på en ikke-suicidal måte, men hvis jeg gikk bare en halv time over tiden, så måtte jeg hakke opp morfintablettene med kniv for at det skulle ha noen virkning i det hele tatt. Skulderverken ble bare barnemat i forhold til disse forbanna nervesmertene!
Sto på venteliste til operasjon og i januar 2021 ble jeg oppringt fra UNN i Tromsø. De hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg ville bli operert dagen etter. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og satte meg på første fly. Her skulle det opereres!
Det ble ingen operasjon. Jeg hadde visst ikke vondt nok. Riktignok hadde jeg ikke like vondt som på sommeren, men så var det jo også veldig mye roligere i januar enn i juli/august, så ryggen fikk jo heller ikke samme belastning. Uansett, jeg måtte reise uoperert tilbake.
Smertene holdt seg rimelig stabile helt fram til mars. Vondt, men til å leve med hvis jeg var flink til å ta regelmessig paralgin forte og Ibux. I mars tiltok smertene igjen, for de fra i mai av ble helt uutholdelige igjen. Ny runde med meget sterke smertestillende og ny MR (eller CT) og kø for ryggoperasjon.
Fikk brev fra UNN om at jeg trolig ville bli operert i september. Det var det eneste som holdt meg oppe den sommeren, for igjen var det enormt med kunder og jeg måtte jobbe på for å få inn så mye penger som mulig i fall det skulle komme en ny nedstengning. Det visste vi jo nemlig ikke, derfor gjaldt det å ha litt å gå på og da må man jobbe så mye som man kan selv.
Jeg kom meg gjennom sommeren uten å hakke av meg foten med øks, og i september begynte jeg å vente på brev fra UNN om når jeg skulle opereres. Hørte ingenting og ringte dem selv i slutten av måned. Nei, de var visst så lavt bemannet at de ikke en gang hadde tid til å sende ut brev om at operasjonen var utsatt. Hun ba meg benytte meg av fritt sykehusvalg. Kunne dere ikke sagt det tidligere da? spurte jeg oppgitt, men fikk ikke noe svar.
Ringte da St. Olav og de kunne på stående fot gi meg operasjon allerede i november. Da kan jeg ikke, sa jeg, for jeg må gjennomføre julehandelen i butikken, hvor vondt det enn måtte være. Ok, svarte hun, da tar vi det i januar. Ok, flott og tusen takk!
Julehandelen gikk overraskende greit. Morfin har jeg ikke tatt siden i høst og den siste boksen med paralgin ble tom i midten av desember. Jeg ringte ikke legen for å fornye resepten, mer var på en ny MR (eller CT) etter bestilling fra St. Olav slik at de fikk en statusrapport over hvordan ståa var der inne.
I dag ringte overlegen fra St. Olav og sa jeg hadde operasjon i neste uke, men bildene så så bra ut at det egentlig ikke var noe å operere. Jeg har ventet på den telefonen, sa jeg, for nå spiser jeg bare vanlig paracet og ibux og det er vel et tydelig tegn på at prolapsen har tørket rimelig godt ut på egen hånd.
Hun spurte om jeg ellers ville ha noen oppfølging fra dem, men jeg takket nei. Jeg sa jeg kontakter fastlegen hvis det skulle bli noen endring. Dessuten liker jeg ikke trøndersk så godt. Syns faktisk det er litt slitsomt å høre på.
I min bransje, videresalg av småskala delikatesseprodukter, treffer alltid januar som et ballespark og februar som et slag i trynet. Folk er stappmette, har skapene fulle av godsaker fra jul og nettbanken fulle av feite regninger. Det siste folk tenker på er håndlaget sjokolade fra Indre Bille-Bæfjord, salt tilsmakt med grise(dyr)tangdokke eller bitte små glass med mjødurtgelé til en hundrelapp.
Uansett hvor populær man enn måtte ha følt seg i desember, da folk strømmet til butikken, så står du nesten venneløs og iskald igjen i januar. En og annen kunde forviller seg selvsagt innom og spør etter noe du ikke har, men ellers er det stille. Du hører ikke en gang din egen pust, for du du holder faktisk pusten menes du betaler ut lønn, sykelønn, husleie, strøm, forsikringer, moms, skatt og andre regninger som gir seg blanke faen i at du ikke har kunder.
Hvis du da ikke har vært djerv nok i opptakten til julehandelen med å bestille inn nok julevarer og dyktig nok når det braker løs til å få dem solgt, slik at du har fått bygd deg opp en buffer du kan leve på frem til salget tar seg opp igjen fram mot påske, så er du i svært store problemer.
I sju vintre holdt jeg skuta gående på Hoftepluss (og etter hvert FyFader). Julehandelen “betalte” for resten av vinteren kan du si, men jeg var like fordømt nervøs hvert eneste år. Å bestille inn nok dyre julevarer er alltid et sjansespill. Du trenger tilstrekkelig for å tjene penger, men tar du inn for mye spiser varelageret opp hele fortjenesten du skal leve av den alltid påfølgende fimbulvinteren.
I år er alt annerledes. Jeg klarte meg stort sett alene i hele desember, så utgiftene til lønn er helt minimale. Har ikke en gang tatt ut lønn til meg selv, da jeg har klart meg med de kronene jeg fikk fra salget av Hoftepluss. Kokeboka mi, “Hva skal vi ha til middag?”, ble en suksess og kommer nok til å selge godt i 2022 også. Folk kommer til å trenge kjappe, enkle, gode og hjemmelagde middager også i år.
I år har jeg ro i hjertet til å bruke vintermånedene kreativt. Sakte bygge opp hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, med stadig bedre og spennende spiselige delikatesser til den som “har alt”. Jeg har store planer for egenproduksjon av tørka reinhjerter, og de kommer til å bli lagd både tradisjonelt, men naturligvis også i en rekke banebrytende Kokkejævel-varianter. (Dere har mye å glede dere til!)
Samtidig som jeg holder på å sulle og stulle for meg selv her nede i butikken, så skal jeg skrive min nye kokebok. Den kommer til å bli farlig fristende, ikke minst for meg selv, som faktisk skal lage alle deilighetene til fotografering, at det skal bli spennende å følge med på vekta de neste månedene…
Da jeg i hine hårde dager, etter ni år sa opp en meget godt betalt kjøkkensjef-stilling på salig Alfa Omega, for å gå 10 000 kroner ned i lønn for å bli ferskvaresjef på Mega Elvebakken, var jeg naturlig nok litt småbekymret for familieøkonomien. Den bekymringen ble ikke akkurat noe mindre da jeg etter bare to år i stillingen sa opp for å bli gründer for Hoftepluss og ikke ante i det hele tatt om det ville briste eller bære.
Heldigvis bar det, i nesten åtte år. Så døde sønnen min og selv om jeg prøvde alt jeg hadde, så klarte jeg rett og slett ikke brette ermene tilstrekkelig opp for å gjøre den innsatsen man må legge ned i en slik bedrift for å lykkes på sikt. Hoftepluss var fortid og ble for meg begravd sammen med ham. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å selge, og to år etter begravelsen, (med en deilig pandemi midt mellom), lyktes jeg heldigvis med å gjennomføre et salg slik at jeg kunne gå videre.
Til tross for alt, eller nettopp derfor, så etterlot jeg meg Altas største alkoholfrie serveringsted, Hoftepluss og FyFader, i god stand. Nyoppusset og nyreparert, og med et svært godt og innarbeidet konsept, gode rutiner, over en million på bok, alle mine beste oppskrifter, samt en stor og lojal kundemasse.
Etter en aldri så liten dupp i stemningsleie i høst etter 18 svært intensive år, så kjenner jeg nå at det gode gamle humøret mitt er på vei tilbake. Det samme gjelder kreativiteten. Det er så deilig å kjenne at ideene, både de gode og de dårlige, igjen har begynt å poppe opp i hodet på meg. Til tider har det vært farlig stille der oppe. Mest som en livbåt egentlig, der det eneste målet har vært å holde seg flytende til man når land eller blir berget av en annen båt.
Det er en stor glede og en formidabel ære for å kunne invitere dere med inn i 2022 med meg! Ikke bare blir det spennende å se om vi klarer å lykkes med å bygge opp butikken, både på nett og på gateplan, til å bli det magiske stedet jeg ser for meg i hodet, samtidig som jeg, sammen med Konemor, klarer å brødfø den stadig voksende familien.
For i februar kommer Lillesøster. Jeg har bestemt meg for å ikke skrive om dødsangst, pustealarmer og bitte små barnekister. Dere vet bakteppet. Alt kan skje, men jeg er ikke redd for det. Hører du, jeg er ikke redd!
Hvem er det jeg prøver å lure? Visst faen er jeg redd! Pissredd, men fokuserer ikke på det. Registrerer likevel at det kom snikende inn i denne teksten, selv om det over hodet ikke var min hensikt. Kommer ikke til å viske det vekk, for det er slik det er.
Konemor har egentlig ikke termin før i midten av februar, men de siste par ukene har hun blitt skikkelig høygravid og jeg har egentlig bare gått å ventet på at det skulle skje noe.
Ingen av de store ungene var hos oss i går, så jeg hadde derfor ikke kjøpt så mye som et stjerneskudd. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg vil forby det bare for at jeg selv ikke er noen kjempetilhenger, men jeg handler ikke inn hvis jeg ikke har store nok unger som syns det er artig.
I går kveld sovnet jeg jeg faktisk ti minutter før midnatt. Konemor stabbet ut alene for å fyrverkeriet og gratulerte de naboene som var ute til lykke med det nye året. Var vel ute rundt ti minutter før hun gikk inn igjen uten noen form form dramatikk.
Jeg var ikke til å vekke, så hun hentet dyna og puta mi og ballet om meg. Deretter satte hun seg ned i det helt ferske året og strikket videre på hentesettet til Lillesøster. Hun koser seg nå. Det ligger mye kjærlighet, sitrende forventning og litt skummel spenning bak hver enste manske. Hun strikker usedvanlig pent. Jevnere og raskere enn de fleste. Hvis det ikke skulle skje noe før tiden kommer hun ikke til å ha noen for for problemer med p bli ferden med verken hentesettet og det der pleddet som babyer må ha.
Jeg våknet rundt halv sju og lå og dro meg litt før jeg fikk melding nedenfra om at de var våken. Da gikk jeg ned i senga og der lå vi å moillkoste oss og så på Hakkebakkeskogen i over en time før vi gikk opp og spise (nok en) deilig frokost med ferske rundstykker.
(Jeg har unnet meg ut helga før det er tilbake til havreskjorta og kligrøten…)
Klokka har blitt over elleve og jeg har dratt på jobb. De ligger sikkert og sover nå. Jeg skal ha varetelling. Normalt et voldsomt kjedelig arbeid, men jeg har solgt meg helt fullstendig fri for absolutt alle veievarer, så det er er egentlig fort gjort. Jobber jeg effektivt, (noe jeg neppe gjør), så burde jeg være ferdig i løpet av dagen. Uansett gjør jeg meg ferdig i morgen, for på mandag er det helt blanke ark og jobben med å bygge opp sortimentet men nye spennende varer starter.
Det haster ikke veldig, for denne typen butikk kommer ikke til å bli nedrent av kunder, verken på nett eller i butikk, i januar eller februar, men skryter jeg av å være “hele Norges gavebutikk til den som har alt”, så må jo sortimentet være så pass bra at de kundene som faktisk finnes finner fine gaver.
Dere får unnskylde meg overskriften. Helt ærlig er det en kynisk klikkbait som utelukkende ble skrevet for å lokke til meg lesere på denne første dagen i det nye året. Noe må tross alt betale husleia nå som det er rolig på kundefronten. Gratuler meg gjerne i kommentarfeltet på Facebook slik at jeg ikke blir avslørt før folk leser hit i bloggen. På forhånd tusen takk 🙂 <3
Nei, nå må jeg fader meg få vrengt av meg denne julegenseren!
Alt har sin tid. I august solgte jeg derfor mitt “livsverk” fra det siste tiåret, Altas største alkoholfrie serveringsted, Hoftepluss og FyFader. Koronaforholdene tatt i betraktning etterlot jeg spisestedene i god stand. Nyoppusset og nyreparert med et svært godt og innarbeidet konsept, gode rutiner, over en million på bok, alle mine beste oppskrifter, samt en stor og lojal kundemasse.
Nå, fire måneder senere og etter en veldig god julehandel, sitter jeg i sofakroken her i mitt nye univers på hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, skriver på nyboka og kjenner på at jeg tok det riktige valget. Både for meg selv og min egen helse, skapertrang og kreativitet, men også for min voksende familie. Spesielt de med små føtter.
Jeg ser meg sjeldent tilbake og dere skal slippe en gørrkjedelig oppramsing av smått og stort jeg har gjort i 2021. Som for de fleste andre har det også i år vært rikelig med både opp- og nedturer, men etter et par-tre voldsomt følelsesladete år, så føler jeg nå på tampen av året at jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt “gamle jeg”.
Den lekende, søkende og muntre. Han tidvis litt artige med jævlig dårlig humor. En fandenivolsk og cocky kokk som gir seg fullstendig katta i såkalte kulinariske sannheter, men som i stedet stoler 100% på sin egen smak, talent, kreativitet og erfaring. Livet er for kort for halvfabrikata, dårlige oppskrifter og sure kokker!
Alt har som sagt sin tid. I 2022 kommer jeg derfor til å fokusere mye mer på mat, både på bloggen, Facebook og Instagram. Det er jo tross alt det eneste jeg virkelig er god på. Etter å ha skrevet 1721 bloggposter, i snitt to om dagen, siden jeg debuterte i september 2019 fram til i dag, så føler jeg det er på tide å sette bilen i fri og bare rulle litt framover en stund. Trenger ikke gasse på hele tiden. Før eller siden fører det uansett bare i beste fall bare til tom tank, og i verste fall rett inn i en fjellvegg.
Vinteren blir nok veldig stille her i butikken. Jeg kommer selvsagt til å holde åpent mellom 10 og 16, men hoveddelen av arbeidstiden min kommer jeg til å skive på dessertboka. Jeg er ferdig med rammeverket nå, og i likhet med den forrige boka, “Hva skal vi ha til middag?”, så blir dette en bok som jeg selv alltid har ønsket meg. Jeg gleder meg vilt til å virkelig sette i gang!
(Så blir det jo veeldig spennende da å se om det lar seg kombinere slanking med forfatting av dessertbok…)
(Men absolutt ingenting slår spenningen som skjer i februar!)
Folkens, tusen takk for at dere holder ut og fortsatt følger meg og mitt. Det er en ære!
Det er tøffe dager! Står opp mellom 8 og 9. Dusjer lenge. (Billig strøm her i nord…) Spiser ferske rundstykker med godt pålegg til frokost. Ser noe koselig på TV som også han liker. For tiden går det gjerne i reality med rampete hunder, “Fra bølle til bestevenn”. Artig og lærerikt. En ettåring er i grunnen ganske lik en litt uoppdragen hund.
Kanskje henter jeg noen julekaker fra kakeboksen. Iskaldt ute. Vi koser oss i sofaen. Helt fram til jeg kvart over elleve starter jeg bilen og lar den stå og bakke en halv times tid for å fjerne den verste frosten. Kvart på tolv går Konemor og Lillebror og legger seg og jeg kjører på jobb.
Vel framme på jobb rigger jeg meg til midt i manneparkeringen ved kassen. Da har jeg oversikt over de få kundene som kommer innom nå i romjula, samtidig som jeg får skrevet rammeverket til min 3. bok som etter planen skal komme ut allerede til høsten.
Egentlig skulle jeg nesten vært ferdig med den nå, men jeg har faktisk ikke klart å skrive noe som helst fornuftig nå i høst. Det har tatt på å blogge så mye som jeg har gjort, samtidig som jeg har skrevet, utgitt og promotert to bøker på to år. Jeg har jo også, for å si det forsiktig, hatt ganske mye annet å bale med.
På senhøsten i år sa det rett og slett bare bom stopp. Jeg var sliten, deprimert og pisslei meg selv og hele mitt vesen. Forlaget ville jeg skulle reklamere mer for boka mi, “Hva skal vi ha til middag?”, inn mot jul, men jeg fikk brekningsfornemmelser bare jeg så på bokomslaget. Klarte ikke en gang å anbefale boka når folk kom innom hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, for å handle julegaver. La ikke merke til det selv, det var faktisken kunde som gjorde meg oppmerksom på det, etter at jeg hadde foreslått masse forskjellig som hun kunne gi i julegave til noen som “hadde alt”: “Du har jo ikke en gang nevnt boka di!”
(Likevel har boka snart solgt i 10 000 eksemplarer totalt, så den står vel egentlig ganske godt på egne bein. Regner med den kommer til å selge godt til neste år også, for tipper at folk ikke plutselig kollektivt har blitt eksperter på gode, kjappe, rimelige og hjemmelagde middagsretter som tar mellom 20 og 45 minutter å tilberede, men trenger gode middagstips også i 2022…)
Jeg er fortsatt pisslei meg selv, men brekningene og selvforakten fra senhøsten er heldigvis borte. Kjenner tungsinnet er i ferd med å fordampe, og energien og kreativiteten gror sterkere for hver dag som går. Jeg er både stolt og glad for det vi har klart å skape med hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, og jeg kan nesten ikke vente med å utvide sortimentet med nye, ekstraordinært gode småskalaprodukter fra hele landet, inkludert egenproduksjon av tørka reinhjerter og tørka reinkjøtt.
Hva den nye boka angår, så både håper og tror jeg den kommer til å bli en enda større suksess en de to foregående. Den første boka solgte ca 6000, den andre rundt 10 000. Da burde den tredje selge 14 000 da, hvis det liksom skal øke med 4000 pr år. Og det skal det jo, he he!
Nei, der ble plutselig klokka snart tre og det er bare en time igjen av en lang og strevsom arbeidsdag. Har hatt hele to kunder innom butikken i dag, og klart det blir litt stress når alle sammen kommer samtidig. Nå skal jeg seriøst jobbe litt med boka før jeg drar hjem, drikker øl, knipser med tærne i julestrømpene og ser en eller annen julefilm. Stakkars, stakkars meg!
Vinterblotet er endelig i gang! Konemor har bakt gjennom hele desember, men jeg har ikke så mye som en gang kysset henne på kinnet etter at hun og Lillebror har spist og kost seg med den ene sprø herligheten etter den andre. Det har gått greit selv om det av og til har det vært litt tungt, men den kvelden da hun bakte melkekjeks og smultringer innrømmer jeg at jeg kjempet en nokså så knallhard kamp for å holde meg unna de saftige herlighetene. (Jeg klarte det!)
I kveld, etter en velsignet god handelsdag med (nok en) kunderekord i butikken, ble jeg møtt av dette fantastiske fatet da jeg kom hjem på kveldingen. (I tillegg hadde hun bakt ferske rundstykker og kjøpt inn blåmugg og brie til meg…) Jeg begynner å tro på at hun virkelig elsker meg.
Om bare noen ganske få minutter slår julaften inn. Duften av kongerøkelse fra apoteket henger tungt i stua. Konemor har lagt seg og det er bare jeg og juletreet igjen. Jeg gleder meg som en unge til i morgen. Alle mine barn (som bor i Norge) samles for aller første gang til julemiddag i Tollevika. Vanskelige brudd er tunge og såre, ikke minst for avkommet, men nå har det endelig gått såpass mange år at vi kan samles alle sammen. Jeg gleder meg veldig, veldig.
Planen er at vi, (Konemor, Lillebror og jeg), henter “ungene” når vi kjører til gravlunden i totiden for å tenne lys for gutta som ligger der. Så kjører vi til Tollevika, åpner litt pakker, ser litt på tv og spiser masse, masse julemiddag før de blir hentet av mora i sekstiden. Etterpå blir det øl og julefilm på Konemor og meg. Hun har fått skikkelig cravings på pils dette svangerskapet. Ikke sånn fra butikken, men fra polet. Jeg kan nesten ikke få kjøpt inn nok. Hun starter tidlig på morgenen og drikker seg gjennom både dagen, kvelden og natten. Hun sier det hjelper på humørsvingningene. Jeg vet ikke det akkurat, syns nesten det har blitt verre…
Folkens, riktig god jul!
(Ja, det var en spøk! Konemor drikker naturligvis ikke alkohol under svangerskapet.)
Klart jeg var nervøs da jeg, etter 7,5 år midt i hjertet av pulserende Amfi Alta, solgte Hoftepluss i høst, og i stedet etablerte meg i randsonen av bykjernen, langt fra der folk flest parkerer. En ting er å lykkes midt inne på Amfi, med tusenvis av potensielle kunder hver eneste dag vandrende forbi, noe ganske annet er det å få lokket kundene den ekstraturen det faktisk er til min butikk i Løkkeveien 2.
Dessuten må du ha unike nok produkter til såpass fornuftige priser slik at de som faktisk tar turen innom handler i såpass tilstrekkelige mengder at det er mulig å gjøre butikken om til ikke bare et slags privat arbeidsmarkedstiltak, men også et levebrød for en (stadig) voksende familie.
Aldri noensinne har jeg hatt flere kunder innom butikken enn i dag, og til tross for at jeg er fri for Norges beste pinnekjøtt, så har jeg heller aldri har jeg hatt høyere omsetning! Også netthandelen har vært super i dag. Det er jo den siste helgen det er mulig å bestille med garantert levering før jul, så regner med det er derfor så mange har bestilt i dag. Det, samt at det er så sinnsykt mange gode tilbud i butikken i helgen.
(Det er så deilig å se at vi begynner å bli fri for en lang rekke varer! 😀 😀 😀 !)
Hvordan det går med Konemor? Jo, takk som spør, det går ganske bra, men hun begynner å bli tung nå. Hun klager ikke, men jeg hører godt at hun sliter litt. Hun har dessuten voldsomt vondt i hofta eller bekkenet etter at hun krasjet i den hunden da hun var gravid med Lille Vakre. Har aldri kommet seg helt etter det voldsomme sammenstøtet. Ellers har hun det bra. Eksamen på mandag, og hun leser strukturert og godt, men jeg er ikke nervøs i det hele tatt på hennes vegne. Hun er ekstremt flink i sitt fag. I det hele tatt et flott stykke kvinnfolk jeg møtte på Tinder!
Det er ingen hemmelighet at å drive for seg selv kan være en nokså nervepirrende øvelse, især når store deler av det jeg kaller et levebrød er å selge nisjeprodukter som ofte ikke har stort annen markedsføring enn mine egne rosende ord. Julen er naturligvis høysesong for slike varer og en god julehandel han fort stå for 2/3 av hele årsomsetningen.
Fjorårets suksess fungerer aldri to år på rad. I dette markedet må man hele tiden evne å fornye seg, både sortiment og markedsføringsmessig, samtidig som man også naturligvis må være en tradisjonsbærer for folks folks positive førjulstradisjoner. Du må evne å holde deg relevant. År etter år etter år.
Om du lykkes eller ikke vet du egentlig ikke før butikken stenger lille julaften. Det er så mye som må klaffe, samtidig. Du må våge å gamble på et tilstrekkelig stort varelager, men samtidig må du holde litt igjen så du ikke går på ræv hvis du blir sittende inne med for mye etter julesalget.
Hvert eneste år på denne tiden begynner jeg å blø neseblod. Årsaken er åpenbar og kjent. Blødningene varer til midten av desember. Da ser jeg gjerne hvilken vei det bærer og det er for sent å eventuelt bestille opp nye varer, og ikke mer jeg kan gjøre fra eller til.
Normalt trenger jeg bare å sette meg ned en halvtimes tid med nesa opp og puste rolig, men i dag ville det pokker ikke stoppe. Blodet dryppet taktfast ut av nesen i halvannen time før det koagulerte til og fra, men fortsatte med smådrypp i mange timer. Først og fremst jævlig irriterende! “Heldigvis” har det vært ganske rolig i butikken i dag, for jeg er jo alene og må ut og betjene kunder når de kommer, og det tar seg dårlig ut når innehaveren ser ut som en skrekkfilm.
Nei, det går seg nok til i år også, men er jo litt ekstra nervepirrende med ikke bare et nytt levebrød, men også forsøke å redefinere seg selv som menneske etter alt som har skjedd. At man plutselig etablerer seg med småunger igjen er jo også en risikofaktor.
Nå er klokka seks og jeg skal kjøre hjem. I morgen tidlig er det veiing. Det blir veldig spennende! Jeg har ikke sprukket denne uken heller, men det virker som om vektnedgangen har stabilisert seg litt, men jeg vet ikke. Vi får se i morgen tidlig.
