Konemor har egentlig ikke termin før i midten av februar, men de siste par ukene har hun blitt skikkelig høygravid og jeg har egentlig bare gått å ventet på at det skulle skje noe.

 

Ingen av de store ungene var hos oss  i går, så jeg hadde derfor ikke kjøpt så mye som et stjerneskudd. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg vil forby det bare for at jeg selv ikke er noen kjempetilhenger, men jeg handler ikke inn hvis jeg ikke har store nok unger som syns det er artig.

 

I går kveld sovnet jeg jeg faktisk ti minutter før midnatt. Konemor stabbet ut alene for å fyrverkeriet og gratulerte de naboene som var ute til lykke med det nye året. Var vel ute rundt ti minutter før hun gikk inn igjen uten noen form form dramatikk.

 

Jeg var ikke til å vekke, så hun hentet dyna og puta mi og ballet om meg. Deretter satte hun seg ned i det helt ferske året og strikket videre på hentesettet til Lillesøster. Hun koser seg nå. Det ligger mye kjærlighet, sitrende forventning og litt skummel spenning bak hver enste manske. Hun strikker usedvanlig pent. Jevnere og raskere enn de fleste. Hvis det ikke skulle skje noe før tiden kommer hun ikke til å ha noen for for problemer med p bli ferden med verken hentesettet og det der pleddet som babyer må ha.

 

Jeg våknet rundt halv sju og lå og dro meg litt før jeg fikk melding nedenfra om at de var våken. Da gikk jeg ned i senga og der lå vi å moillkoste oss og så på Hakkebakkeskogen i over en time før vi gikk opp og spise (nok en) deilig frokost med ferske rundstykker.

(Jeg har unnet meg ut helga før det er tilbake til havreskjorta og kligrøten…)

 

Klokka har blitt over elleve og jeg har dratt på jobb. De ligger sikkert og sover nå. Jeg skal ha varetelling. Normalt et voldsomt kjedelig arbeid, men jeg har solgt meg helt fullstendig fri for absolutt alle veievarer, så det er er egentlig fort gjort. Jobber jeg effektivt, (noe jeg neppe gjør), så burde jeg være ferdig i løpet av dagen. Uansett gjør jeg meg ferdig i morgen, for på mandag er det helt blanke ark og jobben med å bygge opp sortimentet men nye spennende varer starter.

 

Det haster ikke veldig, for denne typen butikk kommer ikke til å bli nedrent av kunder, verken på nett eller i butikk, i januar eller februar, men skryter jeg av å være “hele Norges gavebutikk til den som har alt”, så må jo sortimentet være så pass bra at de kundene som faktisk finnes finner fine gaver.

 

Dere får unnskylde meg overskriften. Helt ærlig er det en kynisk klikkbait som utelukkende ble skrevet for å lokke til meg lesere på denne første dagen i det nye året. Noe må tross alt betale husleia nå som det er rolig på kundefronten. Gratuler meg gjerne i kommentarfeltet på Facebook slik at jeg ikke blir avslørt før folk leser hit i bloggen. På forhånd tusen takk 🙂 <3

 

Nei, nå må jeg fader meg få vrengt av meg denne julegenseren!

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame | Kokkejævel.no

 

Alt har sin tid. I august solgte jeg derfor mitt “livsverk” fra det siste tiåret, Altas største alkoholfrie serveringsted, Hoftepluss og FyFader. Koronaforholdene tatt i betraktning etterlot jeg spisestedene i god stand. Nyoppusset og nyreparert med et svært godt og innarbeidet konsept, gode rutiner, over en million på bok, alle mine beste oppskrifter, samt en stor og lojal kundemasse.

 

Nå, fire måneder senere og etter en veldig god julehandel, sitter jeg i sofakroken her i mitt nye univers på hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, skriver på nyboka og kjenner på at jeg tok det riktige valget. Både for meg selv og min egen helse, skapertrang og kreativitet, men også for min voksende familie. Spesielt de med små føtter.

 

Jeg ser meg sjeldent tilbake og dere skal slippe en gørrkjedelig oppramsing av smått og stort jeg har gjort i 2021. Som for de fleste andre har det også i år vært rikelig med både opp- og nedturer, men etter et par-tre voldsomt følelsesladete år, så føler jeg nå på tampen av året at jeg er i ferd med å finne tilbake til mitt “gamle jeg”.

 

Den lekende, søkende og muntre. Han tidvis litt artige med jævlig dårlig humor. En fandenivolsk og cocky kokk som gir seg fullstendig katta i såkalte kulinariske sannheter, men som i stedet stoler 100% på sin egen smak, talent, kreativitet og erfaring. Livet er for kort for halvfabrikata, dårlige oppskrifter og sure kokker!

 

Alt har som sagt sin tid. I 2022 kommer jeg derfor til å fokusere mye mer på mat, både på bloggen, Facebook og Instagram. Det er jo tross alt det eneste jeg virkelig er god på. Etter å ha skrevet 1721 bloggposter, i snitt to om dagen, siden jeg debuterte i september 2019 fram til i dag, så føler jeg det er på tide å sette bilen i fri og bare rulle litt framover en stund. Trenger ikke gasse på hele tiden. Før eller siden fører det uansett bare i beste fall bare til tom tank, og i verste fall rett inn i en fjellvegg.

 

Vinteren blir nok veldig stille her i butikken. Jeg kommer selvsagt til å holde åpent mellom 10 og 16, men hoveddelen av arbeidstiden min kommer jeg til å skive på dessertboka. Jeg er ferdig med rammeverket nå, og i likhet med den forrige boka, “Hva skal vi ha til middag?”, så blir dette en bok som jeg selv alltid har ønsket meg. Jeg gleder meg vilt til å virkelig sette i gang!

 

(Så blir det jo veeldig spennende da å se om det lar seg kombinere slanking med forfatting av dessertbok…)

 

(Men absolutt ingenting slår spenningen som skjer i februar!)

 

Folkens, tusen takk for at dere holder ut og fortsatt følger meg og mitt. Det er en ære!

 

Jeg ønsker dere alt godt inn i det nye året!

 

Les også:

Perfekt helstekt kalkun

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklame | Hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no

Det er tøffe dager! Står opp mellom 8 og 9. Dusjer lenge. (Billig strøm her i nord…) Spiser ferske rundstykker med godt pålegg til frokost. Ser noe koselig på TV som også han liker. For tiden går det gjerne i reality med rampete hunder, “Fra bølle til bestevenn”. Artig og lærerikt. En ettåring er i grunnen ganske lik en litt uoppdragen hund.

 

Kanskje henter jeg noen julekaker fra kakeboksen. Iskaldt ute. Vi koser oss i sofaen. Helt fram til jeg kvart over elleve starter jeg bilen og lar den stå og bakke en halv times tid for å fjerne den verste frosten. Kvart på tolv går Konemor og Lillebror og legger seg og jeg kjører på jobb.

 

Vel framme på jobb rigger jeg meg til midt i manneparkeringen ved kassen. Da har jeg oversikt over de få kundene som kommer innom nå i romjula, samtidig som jeg får skrevet rammeverket til min 3. bok som etter planen skal komme ut allerede til høsten.

 

Egentlig skulle jeg nesten vært ferdig med den nå, men jeg har faktisk ikke klart å skrive noe som helst fornuftig nå i høst. Det har tatt på å blogge så mye som jeg har gjort, samtidig som jeg har skrevet, utgitt og promotert to bøker på to  år. Jeg har jo også, for å si det forsiktig, hatt ganske mye annet å bale med.

 

På senhøsten i år sa det rett og slett bare bom stopp. Jeg var sliten, deprimert og pisslei meg selv og hele mitt vesen. Forlaget ville jeg skulle reklamere mer for boka mi, “Hva skal vi ha til middag?”, inn mot jul, men jeg fikk brekningsfornemmelser bare jeg så på bokomslaget. Klarte ikke en gang å anbefale boka når folk kom innom hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, for å handle julegaver. La ikke merke til det selv, det var faktisken kunde som gjorde meg oppmerksom på det, etter at jeg hadde foreslått masse forskjellig som hun kunne gi i julegave til noen som “hadde alt”: “Du har jo ikke en gang nevnt boka di!”

 

(Likevel har boka snart solgt i 10 000 eksemplarer totalt, så den står vel egentlig ganske godt på egne bein. Regner med den kommer til å selge godt til neste år også, for tipper at folk ikke plutselig kollektivt har blitt eksperter på gode, kjappe, rimelige og hjemmelagde middagsretter som tar mellom 20 og 45 minutter å tilberede, men trenger gode middagstips også i 2022…)

 

Jeg er fortsatt pisslei meg selv, men brekningene og selvforakten fra senhøsten er heldigvis borte. Kjenner tungsinnet er i ferd med å fordampe, og energien og kreativiteten gror sterkere for hver dag som går. Jeg er både stolt og glad for det vi har klart å skape med hele Norges gavebutikk, Kokkejævel.no, og jeg kan nesten ikke vente med å utvide sortimentet med nye, ekstraordinært gode småskalaprodukter fra hele landet, inkludert egenproduksjon av tørka reinhjerter og tørka reinkjøtt.

 

Hva den nye boka angår, så både håper og tror jeg den kommer til å bli en enda større suksess en de to foregående. Den første boka solgte ca 6000, den andre rundt 10 000. Da burde den tredje selge 14 000 da, hvis det liksom skal øke med 4000 pr år. Og det skal det jo, he he!

 

Nei, der ble plutselig klokka snart tre og det er bare en time igjen av en lang og strevsom arbeidsdag. Har hatt hele to kunder innom butikken i dag, og klart det blir litt stress når alle sammen kommer samtidig. Nå skal jeg seriøst jobbe litt med boka før jeg drar hjem, drikker øl, knipser med tærne i julestrømpene og ser en eller annen julefilm. Stakkars, stakkars meg!

 

Ha en fryktelig jul videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vinterblotet er endelig i gang! Konemor har bakt gjennom hele desember, men jeg har ikke så mye som en gang kysset henne på kinnet etter at hun og Lillebror har spist og kost seg med den ene sprø herligheten etter den andre. Det har gått greit selv om det av og til har det vært litt tungt, men den kvelden da hun bakte melkekjeks og smultringer innrømmer jeg at jeg kjempet en nokså så knallhard kamp for å holde meg unna de saftige herlighetene. (Jeg klarte det!)

 

I kveld, etter en velsignet god handelsdag med (nok en) kunderekord i butikken, ble jeg møtt av dette fantastiske fatet da jeg kom hjem på kveldingen. (I tillegg hadde hun bakt ferske rundstykker og kjøpt inn blåmugg og brie til meg…) Jeg begynner å tro på at hun virkelig elsker meg.

 

Om bare noen ganske få minutter slår julaften inn. Duften av kongerøkelse fra apoteket henger tungt i stua. Konemor har lagt seg og det er bare jeg og juletreet igjen. Jeg gleder meg som en unge til i morgen. Alle mine barn (som bor i Norge) samles for aller første gang til julemiddag i Tollevika. Vanskelige brudd er tunge og såre, ikke minst for avkommet, men nå har det endelig gått såpass mange år at vi kan samles alle sammen. Jeg gleder meg veldig, veldig.

 

Planen er at vi, (Konemor, Lillebror og jeg),  henter “ungene” når vi kjører til gravlunden i totiden for å tenne lys for gutta som ligger der. Så kjører vi til Tollevika, åpner litt pakker, ser litt på tv og spiser masse, masse julemiddag før de blir hentet av mora i sekstiden. Etterpå blir det øl og julefilm på Konemor og meg. Hun har fått skikkelig cravings på pils dette svangerskapet. Ikke sånn fra butikken, men fra polet. Jeg kan nesten ikke få kjøpt inn nok. Hun starter tidlig på morgenen og drikker seg gjennom både dagen, kvelden og natten. Hun sier det hjelper på humørsvingningene. Jeg vet ikke det akkurat, syns nesten det har blitt verre…

 

Folkens, riktig god jul!

(Ja, det var en spøk! Konemor drikker naturligvis ikke alkohol under svangerskapet.)

 

 

 

 

Klart jeg var nervøs da jeg, etter 7,5 år midt i hjertet av pulserende Amfi Alta, solgte Hoftepluss i høst, og i stedet etablerte meg i randsonen av bykjernen, langt fra der folk flest parkerer. En ting er å lykkes midt inne på Amfi, med tusenvis av potensielle kunder hver eneste dag vandrende forbi, noe ganske annet er det å få lokket kundene den ekstraturen det faktisk er til min butikk i Løkkeveien 2.

 

Dessuten må du ha unike nok produkter til såpass fornuftige priser slik at de som faktisk tar turen innom handler i såpass tilstrekkelige mengder at det er mulig å gjøre butikken om til ikke bare et slags privat arbeidsmarkedstiltak, men også et levebrød for en (stadig) voksende familie.

 

Aldri noensinne har jeg hatt flere kunder innom butikken enn i dag, og til tross for at jeg er fri for Norges beste pinnekjøtt, så har jeg heller aldri har jeg hatt høyere omsetning! Også netthandelen har vært super i dag. Det er jo den siste helgen det er mulig å bestille med garantert levering før jul, så regner med det er derfor så mange har bestilt i dag. Det, samt at det er så sinnsykt mange gode tilbud i butikken i helgen.

 

(Det er så deilig å se at vi begynner å bli fri for en lang rekke varer! 😀 😀 😀 !)

 

Hvordan det går med Konemor? Jo, takk som spør, det går ganske bra, men hun begynner å bli tung nå. Hun klager ikke, men jeg hører godt at hun sliter litt. Hun har dessuten voldsomt vondt i hofta eller bekkenet etter at hun krasjet i den hunden da hun var gravid med Lille Vakre. Har aldri kommet seg helt etter det voldsomme sammenstøtet. Ellers har hun det bra. Eksamen på mandag, og hun leser strukturert og godt, men jeg er ikke nervøs i det hele tatt på hennes vegne. Hun er ekstremt flink i sitt fag. I det hele tatt et flott stykke kvinnfolk jeg møtte på Tinder!

 

Folkens, ha en riktig fin lørdagskveld!

 

 

 

 

Det er ingen hemmelighet at å drive for seg selv kan være en nokså nervepirrende øvelse, især når store deler av det jeg  kaller et levebrød er å selge nisjeprodukter som ofte ikke har stort annen markedsføring enn mine egne rosende ord. Julen er naturligvis høysesong for slike varer og en god julehandel han fort stå for 2/3 av hele årsomsetningen.

 

Fjorårets suksess fungerer aldri to år på rad. I dette markedet må man hele tiden evne å fornye seg, både sortiment og markedsføringsmessig, samtidig som man også naturligvis må være en tradisjonsbærer for folks folks positive førjulstradisjoner. Du må evne å holde deg relevant. År etter år etter år.

 

Om du lykkes eller ikke vet du egentlig ikke før butikken stenger lille julaften. Det er så mye som må klaffe, samtidig. Du må våge å gamble på et tilstrekkelig stort varelager, men samtidig må du holde litt igjen så du ikke går på ræv hvis du blir sittende inne med for mye etter julesalget.

 

Hvert eneste år på denne tiden begynner jeg å blø neseblod. Årsaken er åpenbar og kjent. Blødningene varer til midten av desember. Da ser jeg gjerne hvilken vei det bærer og det er for sent  å eventuelt bestille opp nye varer, og ikke mer jeg kan gjøre fra eller til.

 

Normalt trenger jeg bare å sette meg ned en halvtimes tid med nesa opp og puste rolig, men i dag ville det pokker ikke stoppe. Blodet dryppet taktfast ut av nesen i halvannen time før det koagulerte til og fra, men fortsatte med smådrypp i mange timer. Først og fremst jævlig irriterende! “Heldigvis” har det vært ganske rolig i butikken i dag, for jeg er jo alene og må ut og betjene kunder når de kommer, og det tar seg dårlig ut når innehaveren ser ut som en skrekkfilm.

 

Nei, det går seg nok til i år også, men er jo litt ekstra nervepirrende med ikke bare et nytt levebrød, men også forsøke å redefinere seg selv som menneske etter alt som har skjedd.  At man plutselig etablerer seg med småunger igjen er jo også en risikofaktor.

 

Nå er klokka seks og jeg skal kjøre hjem. I morgen tidlig er det veiing. Det blir veldig spennende! Jeg har ikke sprukket denne uken heller, men det virker som om vektnedgangen har stabilisert seg litt, men jeg vet ikke. Vi får se i morgen tidlig.

 

Ha en nydelig kveld!

 

 

 

 

 

Det har vært et par tøffe dager, men jeg har kommet meg gjennom dem uten både nikotin, alkohol eller ekstra mat. Ikke en gang en ekstra skive tomat har sklidd ned i halsen. Det har ikke vært enkelt, men jeg har klart det, og det er jeg veldig, veldig stolt over.

 

Ingenting blir bedre av stimuli, men det kan midlertidig hjelpe på den jævla klumpen i magen. “Kjøpe” seg en liten pause, et pusterom. Eller søvn. Denne vidunderlige bevistløse tilstanden som fjerner alt av livets floker og problemer for noen timer hver eneste natt. Denne gangen har jeg ikke tatt i mot slik “hjelp”.

 

Jeg skulle aldri skrevet bloggen jeg skrev i morges, men jeg gjorde det likevel. Det angrer jeg på. Det som har skjedd egner seg ikke i bloggformat. I alle fall ikke ennå. Som jeg skrev, det er ikke alltid det som er riktig å gjøre er det som er rett.

 

I dag har jeg snakket med mange folk. Noen av dem har vært langt bedre utdannet enn meg. Noen av dem også klokere. Saken er så alvorlig at jeg ikke trenger å fronte den selv. Det er jeg veldig glad for, for det hadde jeg ikke klart. Ikke hadde det lønnet seg heller. For noen.

 

Det er vel noe i alles liv. Noen er snille. Andre har bare et pent smil. Ikke alle klarer å se forskjellen. Det var godt å få noen i ryggen. Noen med bedre utdannelse og bedre, i alle fall garantert klokere, formuleringsevne. Da kan jeg jobbe videre med det jeg tror på og står for. Åpenhet, kommunikasjon og ærlighet. (Ja, jeg vet jeg er en prektig jævel, he he)

 

Folkens, takk for at dere bryr dere om meg. Betyr mye.

 

Kokkejævel

 

Jeg har blitt svindlet, lurt og ført bak lyset. Bak min rygg har mitt loslitte navnetrekk og frynsete rykte blitt brukt av personer som på ingen måte vil meg vel. Det er nesten til å miste pusten av. Det ble noen telefoner i går, og det blir enda flere i dag. Jeg må komme til bunns i dette, men vet ikke om jeg verken har tid, krefter eller penger til å ta opp kampen.

 

Det er ikke alltid at det er det som er riktig som er lurest å gjøre. Av og til, ofte faktisk, kan det få konsekvenser langt utover en selv. Det kan til og med slå knallhardt tilbake. Noen kamper er nesten umulige å vinne. Dette er en slik kamp.

 

Jeg hadde en diger kreftsvulst i magen i går. Stor og tung. Mens det gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd kunne jeg kjenne hvordan den næret seg av min egen fortvilelse og rådvillhet og bare ble større og større.

 

Normalt ville jeg kjøpt meg øl for å dempe smertene fra kreftsvulsten og prøve å tenke klart og finne en måte ut av dette på, men jeg gjorde ikke det. Jeg var på jobb til halv sju, kjørte hjem og lagde meg middag. Det er jo en seier. Hadde jeg vært suicidal hadde jeg hoppet fra verandaen.

 

I dag er det fredag. Biter tenna sammen, er på jobb og gjør det jeg skal, men jeg gleder meg til jeg er ferdig. Egentlig skulle Datter kommet i kveld, men hun har vært skikkelig syk hele uka, så vi avventer litt. Lillebror har akkurat blitt frisk etter over to uker med kraftig sykdom, så kan være greit at han får kommet seg litt først. Det handler ikke bare om at vi er redde for at han skal bli syk. Vi er redde for at han, eller hun som ligger inne i magen og spreller, skal dø.

 

Min sønn har forresten fått seg leilighet! Han bodde i en ulovlig utleieenhet som lignet mer på et rottehull enn en hybel, og jeg var meget bekymret en periode om han ville klare å finne seg et nytt bopel før den korte oppsigelsfristen var over. Det så lenge veldig mørt ut, men plutselig ut av intet dukket det opp en fantastisk fin leilighet, med vinduer til og med, som valgte akkurat han som beboer. Jeg tror ikke på Gud, men akkurat da løftet jeg høflig på kokkehatten og spilte takknemlig oppover.

 

Sånn, da klarte jeg i alle fall å avslutte denne bloggposten litt positivt. I kveld blir det god mat, 4 øl og sesong tre av en helt fantastisk serie på Netflix som heter Glitch. En original, spennende og, ikke minst, morsom serie som aldri slutter å overraske. Anbefales!

 

Folkens, god helg!

(Uten modifikasjoner 🙂 )

 

 

 

Lillebror har hatt feber hele helgen og vi har holdt oss inne. På lørdag sto de ikke opp før klokka var nesten fire på ettermiddagen. Bare sov og sov og sov.  Har har vært tapper som en tinnsoldat, og virkelig prøvd å være i godt humør og smile, men med en gang mora gikk ned og på vaskerommet for å sette på en maskin med klær, så brast forsvarsverkene og gråten var ikke langt unna.

 

Hun er bare så utrolig flink med den ungen, men hun begynner å bli stor nå. Begynner å kjenne at det er en annen som krever sitt der inne. En ting er at størrelsen på magen naturlig nok er større, men alt skal jo bøyes, tøyes og strekkes. Lemmer, ledd, sener og muskulatur. Det skjer ikke smertefritt. Hun er virkelig tapper hun også.

 

Det er en velsignelse å bli mor. Å være det aller viktigste mennesket for et annet lite menneske, men det er slett ikke gratis. Du betaler med din egen kropp. Jeg bøyer meg i støvet. (Eller, jeg bøyer meg i alle fall så langt ned jeg kommer. Selv om jeg ikke er gravid, så har jeg en ikke helt ubetydelig mage jeg også. Selv om den riktignok blir litt mindre for hver dag som går.)

 

I morgen er det veiing! Blir meget spennende å se om den gode spiralen fortsetter, eller om det stopper litt opp. Blodsukkeret har vært helt jevnt hele uka, og selv om jeg har hatt “cravings”, så betyr det ikke at jeg har vært sulten mellom måltidene. Snarere tvert i mot. Enkelte måltider har jeg nok kunne ventet både en time eller to før jeg inntok, men jeg har holdt meg strengt til planen uansett med måltider klokka 08:00, 12:00, 16:00 og 20:00. Ingen mellommåltider. Ikke fordi jeg er i mot mellommåltider, men fordi jeg ikke har hatt behov for det. (Dessuten, hva hjelper vel et bitte lite mellomtid når du har “cravings”? Ikke en dritt! Tror faktisk at det på sikt er lettere å sprekke da siden du får enda flere muligheter til å rippe.

 

Vel, vel, det har kommet enormt med søknader på stillingen som Pakkesel! Tror faktisk vi passerte over 30 i løpet av helgen. La ut annonse på nav.no forrige uke, og tet virker nesten som om navn har flere lesere enn sjølvaste, for det har i alle fall haglet inn med søknader. Det er jo helt fantastisk at så mange ungdommer vil ha jobb, men fryktelig at jeg må skuffe nesten alle sammen. Skal ta en avgjørelse i løpet av et par dager og svare absolutt alle, enten de får jobben eller ikke.

 

Apropos jobb, nå er klokka snart ti og jeg skal åpne butikken. Fortsatt kan vi bare ta i mot betaling på vipps fra lokalbefolkningen, men håper både bankterminalen og kassasystemet er oppe og står i løpet av uka. Det blir så ufattelig mye enklere da, spesielt hvis det er mange kunder i butikken samtidig. Nå har jo ikke akkurat det vært noe stort problem så langt, men regner med at det vil komme flere kunder etter hvert som ryktet sprer seg om at vi har faktisk ALT til den som “har alt”.

 

Folkens, lag dere en fantastisk uke! Hvem vet, det kan bli den siste vi får. (Håper ikke det da! Fikk ikke sett ferdig film fire av Pirates of the Caribbean i går…)

 

(Skal jo dessuten være gjest på Finnlit på fredags kveld, så irriterende hvis jeg skulle gå i dørken før det. De har jo betalt billettene og alt…)

 

 

 

 

 

 

Reklame | Kokkejævel.no

Der var det hele over. Det var en trøtt, men lykkelig gutt, og en enda trøttere og kanskje enda lykkeligere mamma som sovnet som en stein i går kveld. Jeg skal ikke skrive så mye om henne, det er hennes egen historie å fortelle, men det har naturlig nok også hos henne vært svært sterke følelser og stor spenning knyttet til denne helt spesielle dagen.

 

Det var veldig godt å få gjennomført. Nå kan vi liksom “gå videre” på en helt annen måte. Være bekymret på en normal måte. Tror faktisk jeg til og med skal driste meg til et aldri så lite “Vi klarte det!”

 

På mange måter er bloggen nå fullendt. Selve nerven, den røde tråden i bloggen, har helt siden starten høsten 2019 vært å vise, på en ærlig og oppriktig måte,  hvordan, (eller om) en voksen mann klarte å stable seg på beina igjen etter at livet plutselig bare ble bombet sønder og sammen.

 

Vel, nå står jeg. Selv om det har vært et eventyr av en reise, så har det vært langt flere nedturer og tøffe tak enn jeg har kunnet dele med dere. Både fordi jeg ikke har vært herre over mange av disse tunge takene, men også, og kanskje mest derfor, fordi det er grenser for hvor mye elendighet man kan prakke på andre.

 

Folk når til slutt et metningspunkt, og det kommer egentlig ganske fort. Etter det gjelder det å stramme seg opp, smile og være glad og framtidsrettet. Selv jeg, som hadde satt meg fore å fortelle åpent og ærlig hvordan jeg faktisk hadde det, måtte på mange måter tilpasse meg denne ganske knallharde sentimentaljustisen. Hvis ikke kunne det komme ganske knallharde, og sett fra mitt ståsted, iskalde, kommentarer som var så pass vonde å lese at jeg gjorde det jeg kunne for å redusere denne delen av bloggingen til et absolutt minimum.

 

Etter tre måneder var det stort sett bare på merkedager at jeg egentlig kunne fortelle fritt om hvordan jeg hadde det uten å bli sablet ned av en eller annen, men det første året var det stort sett rom for en og annen tung dag uten at det ble brukt mot meg. Etter et halvt år er ikke de vonde kommentarene iskalde lengre, men glir ofte over i rene spydigheter. Gjerne fra medbloggere med store, selvgode hjerter.

 

Jeg har lært ufattelig mye, ikke minst om meg selv, i løpet av disse to årene. Tenk, det er faktisk bare litt over to år siden alt sluttet, og alt begynte. Samtidig.

 

Alt jeg kunne og var god på var å fange de gode smakene inn i retter som jeg solgte videre til folk. Jeg levde godt på det i 20 år. Etter at han døde mistet jeg ikke bare ham, men også gleden over å lage mat til folk. Jeg klarte det rett og slett ikke lenger, “musikken” var borte, og jeg hadde ikke annet valg enn å selge levebrødet mitt, Hoftepluss. Det snakkes om å møte veggen. Vel, jeg var murt fast i den.

 

Nå sitter jeg her på kontoret i den nye butikken min og egentlig ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er ikke bare bloggen som må redefineres, men hele meg, både som yrkesutøver og menneske. Jeg må klare å gjøre denne nye butikken, Kokkejævel.no, ikke bare noe vi kan leve av, men noe vi kan være stolte over. Et sted vi kjenner at ryggen rettes når vi forteller hvor vi jobber.

 

I begynnelsen skulle det bare være en nettbutikk som solgte de beste småskalaproduktene jeg så langt har smakt fra Norge, men etter hvert som sortimentet bare ble større og større, så så vi at dette også kom til å bli en butikk som lokalbefolkningen i Alta kom til å få stor glede av å besøke. Derfor har vi nå kjøpt oss kassasystem, (som vi opprinnelig ikke skulle ha, som straks er helt på plass, og håper på et myldrende liv her i ukene før jul. (Gjerne før altså)

 

Nå må jeg rette meg opp i ryggen og ikke se på meg selv som et nederlag bare fordi jeg ikke hadde krefter til å jobbe som kokk og kjøkkensjef lenger, men heller klappe meg på skulderen for at jeg klarte å rive meg løs fra noe jeg ikke maktet lenger, og skape noe nytt og spennende. Både for meg selv og for familien min, men også for kundene, både de som besøker butikken fysisk i Løkkeveien 2 eller de som besøker nettbutikken fra sin egen sofakrok.

 

Dette ble en veldig rar blogg, men slik ble den. Jeg vet aldri hva som kommer ut av tastaturet når jeg setter meg ned. Hadde egentlig tenkt å skrive om at mamma plutselig dukket opp i går, (hun bort på Harøy, en veiløs øy en halvtime med båt utenfor Ålesund), og tenkte å servere henne, Datter og Sønn noe godt i kveld. Det er sannelig ikke ofte vi alle er samlet, så derfor kjørte jeg og kjøpte noen ferske lammelårskiver før jobb i dag, og saltet dem med mitt eget urtekrydder. Planen er å lage en slags “moderne” fårikål i kveld, med urter, kål og masse andre gode grønnsaker. Mulig også jeg bruner kjøttet før koking. Blir så god smak av det! Legger sikkert ut oppskrift i morgen hvis det blir bra 🙂

 

Folkens, tusen, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner i anledning Lillebrors bursdag! Det er helt overveldende og vi setter umåtelig stor pris på alle hilsninger og gode ord. Tusen takk! 🙂

 

Nei, nå må jeg jobbe! Klikk HER , først og fremst for å kjøpe de beste julegavene til deg selv eller noen du er glad i, men også for å holde meg i aktivitet. Kan ikke sitte på ræv å vente på at vekta skal gå ned!

 

 

PS! Denne bloggen er i sin helhet dedikert til Konemor som har stått ved min side i både gode og onde dager de siste tre årene. Noen av de onde dagene har vært voldsomt tunge, men

Baby, vi klarte det!