Den siste uka har Kjærest blitt tung. Hun har ikke blitt stram ennå, men det er ikke tvil om at det ikke er mange ukene igjen. Jeg tipper toppen tre. Kanskje to. Føler det liksom på meg. Begynner jo tross alt å få litt erfaring med vaggende kvinner i siste fase av svangerskapet. Dette er sjuende gang jeg opplever dette.
Sju. Universets tall. Fullkomment. Hellig. Unikt. Alt dette passer intenst bra på den gutten som bare ligger der inne og venter på å bli pappa sin. Han aner j ikke at han er verken fullkommen og hellig, han bare ligger der og lengter etter pupp. Det tror jeg er instinktivt. Jeg prøver alltid, med et par glipper, å skille mellom det private og det personlige, og jeg vet at det jeg skriver nå vasser i det private, men lengselen etter pupp blir ikke borte. Aldri!
Alle som er sammen med en mann vet at dette ikke bare gjelder meg, bare innrøm det, men gjelder dette bare menn? Også kvinner har en gang vært små jenter og suttet og spist av mammas pupp. Lengter også kvinner instinktivt tilbake til dette tryggeste stedet på Guds jord? Har faktisk aldri tenkt over dette før akkurat nå, men kjenner det hadde vært helt fantastisk å få svar på dette spørsmålet.
Jeg skjønner, eller rettere sagt antar jo at homofile kvinner føler en viss dragning mot pupper, men gjør også heterofile kvinner dette i det skjulte) Akkurat nå tror jeg vi kan være glade for at kommentarfeltet er anonymt, for tror ikke jeg ville fått mange svarene ellers.
Så, er det bare oss menn eller?
(PS! Denne bloggen skulle egentlig handle om at Kjærest og jeg har funnet oss et fristed i bassenget. Vi gjorde det samme før Lille Vakre kom. En vektløs time. En verden av vann der virkeligheten skylles vekk i dusjen og ikke kommer tilbake før du tar på deg de samme skitne sokkene fordi en eller annen, les Kjærest, hadde glemt å pakke ned nye. Fikk i alle fall en ren truse. Så ble det dragning mot pupper i stedet da. Hva er egentlig galt med denne bloggen? Minner jo ikke om noen annen blogg jeg har lest i hele mitt liv. Psyk?)
For meg er det slett ikke noe nederlag å være tilbake på Familievernkontoret. Det er egentlig helt fantastisk å ha en, i utgangspunktet, helt objektiv arena der man, sammen med en utdannet terapeut, kan komme fram til felles løsninger og kompromisser som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde klart å komme fram til på egen hånd.
Man er i imidlertid prisgitt at terapeuten er av det dyktige slaget, for det er jo tross alt både en, og sikkert mange flere årsaker til at man gikk fra hverandre i utgangspunktet. Vil tippe at de veldig sjeldent får inn par som sitter i sofaen og stryker hverandre over låret mens de diskuterer barnefordeling og antall netter hos hvem og barnebidrag og pappahelger og mammapåske og god jul og fandens oldemor.
Vil anta at de fleste møter opp med relativt stor spenning i kroppen og selv om begge i utgangspunktet er både glad i ungen og ønsker det alt som godt er og vel så det, så er det ikke sikkert man er enig i hvordan dette skal gjøres, eller hva som egentlig er til barnas beste.
Da nytter det ikke å himle med øynene når den ene, les jeg, sier noe. Da mister jeg tillitt og alt går i stå. Som om ikke stemningen var amper nok fra før etter at jeg ba om penn og papir slik at jeg kunne notere, og av en eller annen grunn fikk nei til dette. Da låser det seg hos meg. Jeg er for sliten til å tåle det og blir sur. Kjærest, vi var der alle tre voksne, måtte se strengt på meg i flere minutter for å få meg til å roe meg ned. Jeg gjorde det, men seansen døde naturligvis litt etter det.
Husker forrige gang vi var på Familievernkontoret. Vi hadde en fantastisk dyktig terapeut som virkelig klarte, riktignok etter hvert, å få fram det aller beste i oss og vi fikk i stand en avtale alle sammen var fornøyd med. Hun var objektiv, og ingen av oss følte hun “tok parti”. Tar de parti, eller en eller begge føler det slik, er løpet kjørt. ‘
Den aller første terapeuten vi hadde tok virkelig parti, og det var ikke mitt for å si det slik, og det skar seg jo fullstendig naturligvis. Jeg tror heller ikke min “motpart” syntes disse samtalene med den terapeuten var sørlig konstruktive. Heldigvis flytta hun til en annen by og vi fikk inn hun flinke. Har takket henne i tankene mange ganger når jeg har møtt henne på gaten. Hvorfor jeg ikke har takket henne direkte? Nei, hvorfor gjør man ikke det?
“Du gjorde en jævla god jobb med oss. Takk!” Nå har jeg i alle fall skrevet det, så hvis du leser bloggen min skal du vite at jobben du gjør er både viktig og riktig. Lær gjerne bort noen teknikker på pauserommet, he he. Ikke hold inne kunnskapen.
Ferdig! Nå er jeg ikke irritert lenger. Det har heller ikke vært min hensikt å henge ut noen, og håper inderlig ikke det blir tolket i den retning, men jobben som gjøres inne på disse kontorene hver eneste dag er så innmari viktig og kan påvirke ikke bare en, men flere familier i generasjoner framover. Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg hadde ikke klart det og hadde sikkert himlet med øynene av meg jeg også, så tror mange par kan takke både Gud vår herre, Allah og Jesus Kristus at det var kokk jeg ble og ikke samlivsterapeut.
Pappa både gleder og gruer seg til du kommer. Så pass ærlig må jeg være. Akkurat nå ser du bare ut som en rund ball, men jeg vet jo at du er en fiks ferdig guttehvalp der inne. Vi pleier å “snakke” når mamma sover. Jeg ligger helt tett inn til mamma med ryggen og du sparker meg hver gang jeg sier noe. Forteller jeg en vits så flirer du høflig og sparker litt ekstra. Som regel ligger vi bare helt stille og kjenner at vi er der. For hverandre. Med mamma i midten.
Vi elsker mamma himmelhøyt begge to og hvis du syns hun kjennes god ut fra innsiden, så bare vent til du møter henne her på utsiden. Herregud, !for en dame du har vært så heldig å få som din mamma. Pen, vakker og deilig, ja vel, men snill og god som lun og lys sommernatt i Vesterålen der du og Pappa “kommer” fra. Pappa er ganske god med ord, men hvis jeg skal beskrive Mamma så kommer det bare ut utbrukte klisjeer, men hun er dem alle sammen!
Hun holder forresten på å rydde der nede nå. Gjøre det klart til du kommer. Det er egentlig ganske rotete her. Har vært så mye å gjøre i sommer. Masse, masse jobb og pappa har hatt litt vondt både her og der. Mamma går også på skole midt opp i alt dette og Pappa prøver å leke forfatter av alle ting. Ville tilstander. Du kommer til å trives, ha ha.
Jeg ser gutter overalt. Som du vet jobber pappa på senteret, masse, og der er det unger overalt. Pappa pleier å se på dem i trillevogner. Ikke dem i barnevogner, men når de har blitt så pass store, ca et år eller to, at de sitter i disse trillene og følger med verden. Gleder meg til du og jeg skal trille litt rundt. Det blir neppe så veldig mye på senteret, for når pappa først er ferdig på jobb så vil jeg helst væres skikkelig sammen med deg, ikke valse rundt på kjøpesenteret. Pappa er en usosial faen, men jeg liker deg. Vi skal være sammen for alltid. I alle fall helt til du blir så gammel at du kan jobbe. Pappa er litt over gjennomsnittlig opptatt av jobb. Kall det gjerne en slags hobby om du vil, og er det en ting jeg kan garantere deg i livet så er det en sommerjobb, så her er det bare å glede seg allerede 😉
Vet du, det var kjempehyggelig å “snakke” med deg på denne måten. Kommer garantert til å gjøre det igjen. Det er så mange tanker og følelser knyttet til det at selveste DU kommer når som helst, og du er unnfanget under slike spesielle omstendigheter at jeg tror det er godt for oss begge å “lufte” litt. Onde tunger, for de finnes, vil sikkert si at bardommen din ødelegges fullstendig hvis du kommer over disse tekstene når du blir i stand til å lese, men det er jeg 100% sikker på ikke stemmer. Alt dette kommer vi til å snakke om, og i min verden er det ingen som blir skadet av å være intenst elsket, ønsket og ventet. Slik som du er.
Det er, denne gangen også, hun som har kontroll på alle klærne og utstyret han trenger. Det syns hun er helt greit. Tror til og med hun trenger det. Det har vært litt av en prosess å gå gjennom alt som Lille Vakre aldri rakk å bruke, og pakke ned og ta vare på noe av det han fikk brukt. Vi pakker det ned i en tett boks som vi kan åpne bare av og til for å fortsatt kjenne et snev av ham. En kort liten dunst av gode minner før vi igjen lukker lokket og pakker boksen bort.
Det har vært mye vasking i det siste. Alt skal være rent og fri for bakterier, fargestoffer og parfyme. Det skal i alle fall ikke være klærne som gjør det. Nei, nå merker jeg at jeg ble redd og negativ igjen! Det er innmari lett, etter de første forventingsfulle tankene, å falle tilbake til frykten for at noe skal skje denne gangen også. Vi er bevisst på det begge to og stopper hverandre et par sekunder når det skjer, for vi VIL jo glede oss. Vi VIL jo være glade.
Ikke kan man si at frykten er irrasjonell heller, for det er den ikke. Den er høyst reell. Jeg har opplevd to forskjellige barnedøsdfall. Lille Vakre døde i fjor sommer av det som kalles “krybbedød”. Det betyr at det ikke finnes noen kjent dødsårsak, til tross for både obduksjon, åstedsgransking og avhør av foreldrene. Barn som dør i krybbedød bare dør og det er ingenting man kan gjøre for å forhindre det. Det er akkurat det som er så skremmende. Det kan plutselig bare skje, selv om du har gjort absolutt alt riktig. Helt uten forvarsel.
Store Sterke rakk å bli nesten fire måneder før han bare plutselig forlot oss en natt i august. Jeg kaller han Store Sterke, for det var akkurat det han var; stor og sterk. Tyrenakke. Har faktisk aldri sett en så sterk baby. Har krabbet selv ut sprinkelsengen og over i modersengen, der han døde sammen med meg noen timer senere. Sterk ja, du skulle sett han i vippstolen. Brukte den som framkomstmiddel, og dette er helt sant altså. Han vippet så hardt og målrettet at han vippet seg rundt akkurat dit han ville. Utrolig fascinerende. Hand døde av plutselig bakteriell oppblomstring som tok knekken på de indre organer. Helt uten forvarsel.
SOM REGEL GÅR DET BRA! Det er det jeg sier til meg selv igjen og igjen, og det gjør jo som regel det det. I det siste har jeg begynt å snakke til “magen” og Kjærest liksom svarer tilbake. Teit, men god terapi. Knytter bånd. Snakker sammen. Synger ikke. Det er så teit syns jeg. Jeg vil ikke være en slik mann som synger til en mage. Ikke det at det er noe feil med menn som ligger der nede og synger, men det blir helt feil for meg. Sorry altså.
Fikk akkurat melding fra Kjærest at hun kjører til jordmor nå. Alltid litt spennende når hun drar dit og det første hun gjør når de får satt i gang ultralyden er å sende meg en melding om at alt er ok. Den meldingen er god å få kan jeg love deg, og som du forstår så går man rundt med en kontant spenning i kroppen og jeg VET av erfaring at den spenningen kommer til å mangedobles og ganges med tusen om en måned. Det blir et veldig langt år.
I kveld skal jeg annonsere på både nav og finn etter folk. Det hadde vært så fint å kunne tatt seg noen dager fri etter at ungen var kommet ut og bare være sammen. Vi tre. Bli kjent med og forelsket i ham, ikke bare frykte at han også blir borte. Det er ingen god barndom. Å vokse opp i frykt for at du selv skal dø. Vi har virkelig en jobb å gjøre i alle fall.
Ja ja, så gikk jeg i fella igjen. Skulle skrive en koselig liten blogg om at Kjærest vasker og styrer og gjør alt klart til at han kommer i løpet av bare fire uker, så klarte jeg i løpet av bare noen minutter skrive meg inn i elendigheten igjen. Jeg er håpløs! Heldigvis ser jeg det selv og jobber knallhardt for at det ikke skal være slik. Jeg er i alle fall ærlig, både med meg selv og dere. Det tror jeg er en god ting.
Nå poster jeg, men redigerer inn senere hvordan det gikk på ultralyden. Nå har det gått veldig lenge siden jeg hørte fra henne og hun burde være ferdig allerede. Jeg vet hun hadde ringt hvis noe var galt, men likevel. Noe kan ha hendt. Jeg nekter å ringe for å høre! Jeg må trene meg på å være rolig å satse på det beste. Puste med magen. Alt blir bra.
Til slutt.
Edit: Nå er hun tilbake og alt var bra med den lille. Litt “smårusk” for mor, men ikke mer enn man kan forvente inn i de aller siste ukene. Hun skal ta det med ro og jeg skal virkelig behandle henne som den eventyrprinsessen hun er.
Reklame | Fy Fader, verdens største salat- og snackbar
Her ser dere Mikkelsen. En fremragende kokk og rett og slett en utrolig hyggelig fyr. Litt tynn kanskje, men ingen er perfekte. I dag har han hatt det vi kaller for “frityrvakt”, dvs. ansvaret for 10 meter med varmmat på FyFader. Jeg vet ikke hvorfor vi sier “frityrvakt”, for vi har jo egentlig nesten ingenting som er fritert, men det kommer kanskje av at da vi åpnet opp i 2015 så hadde vi faktisk bare EN varmedisk, og der var det mye frityrmat.
Uansett, Mikkelsen på “frityrvakta” og i dag er han ekstra stolt over å være på jobb, for han har nemlig fått splitter nye diskkart fra Kreativ leder, altså meg he he, og nå begynner vi virkelig å snakke! Det er ikke gourmet, men Fy Fader så mye god mat! Og i tillegg er det FIRE disker med salat og annen kald snaddermat. Er det rart det er vanskelig å begrense seg? Jeg klarer det i alle fall aldri, ha ha 😉
Jeg vil med dette ønske dere alle sammen hjertelig velkommen til oss på FyFader og Hoftepluss! 🙂
Og du, ikke glem at vi leter etter en dyktig SALATBARSJEF. Mer om det HER
Nå skal jeg og den vakreste dama i hele verden, Kjærest, snaske oss hjemover! Klokka er halv sju og ferdig blir vi jo aldri ansett. Litt mat og garantert en film på Netflix i hjørnet av sofaen. Det er der vi er aller nærmest, i hjørnet. Hvis hele verden raser sammen er det der vi søker tilflukt, ro. En slags trygghet. “Ska vi lægg oss i hjørne?” Herregud som jeg elsker den dama! Det gjennomsyrer absolutt hver en eneste celle i kroppen. Denne sommeren og høsten har gjort noe med oss. Sa det til henne i sted. Dette er høsten vi smeltet sammen og ble ett. Det føles slik. Nesten som man er blitt forelsket igjen. Gleder meg til å gifte meg med henne. Trodde aldri jeg skulle si noe slikt. Jeg, gifte meg? Ha, ha, ha, hvorfor det?
Jeg er faktisk så intenst gald i henne at jeg måtte skrive i dette på veggen hennes på fb:
Ett hundre prosent fullkommen. Det er det du er. Uten deg finnes ingenting. Ikke en gang tomhet og mørke. Du er resten av mitt liv. Elsker deg så intenst. Så mye. Så hardt. Gleder meg til å gifte meg med deg. På ordentlig. Mann og kone. Even when we’re ghosts.
Skrev det i går. Skulle hjem fra jobb. Likevel måtte jeg skrive til henne i bilen før jeg kjørte. Jeg er glad jeg har henne. Hvis ikke tror jeg det hadde blitt for mye for meg.
Hvor var vi? Jo, hjertelig velkommen til FyFader og Hoftepluss!
Og mens jeg først driver å reklamerer så sjekk ut kokkejævel.no.HER kan du kjøpe boka mi, forstykker, caps og skjorter. Fantastiske gaver og snart er det jul. Bare nevner det… 😉
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært våken i natt, men det har vært mange. Har omtrent ikke vært en ørens fred å få. Det har vært et leven uten like. Senga har rista og fjærene har virkelig fått kjørt seg. Det har vært pusting, pesing og høylytt stønning. Inn og ut, inn og ut av rommet og do. Å prøve å sove med en høygravid kvinne ved sin side kan du bare glemme. Er det virkelig nødvending å lage så mye lyd, så mye vesen av seg? Jeg vet jo hun er gravid, ser henne om dagen. Hun trenger da ikke bruke hele natten for å overbevise meg at det faktisk ikke bare er sjokolade inne i kulemagen. Egentlig er det ganske egoistisk å holde på slik. Psykopatisk? Hun vet jo at jeg skal tidlig på jobb og trenger søvn. Faen heller!
Neida, jeg er selvfølgelig ikke sånn, men det er veldig lite søvn for tiden. Tror de fleste som har vært gravide i siste måned, eller som har prøvd å sove sammen med en slik, vet hva jeg snakker om. Og inn og ut på do. Hele natten. Knaske halsbranntabletter. Og kvalmestillende. Sette seg opp for å unngå å spy.
Jeg beundrer henne noe så sinnsykt! Hver eneste natt går hun gjennom dette uten å sutre og bære seg over det på en blogg. Tenk hvis jeg hadde hatt det på samme måten. Jeg hadde skrevet side opp og side ned om hvor trøtt, kvalm, sliten og utkjørt jeg var. Jeg hadde garantert hevdet at ingen hadde opplevd noe i nærheten av det jeg opplevde. Noe som jo for så vidt hadde vært sant siden mitt svangerskap hadde vært en medisinsk sensasjon. For ikke å snakke om et mirakel…
Der ble klokka fem over halv seks. Må avlutte og dra på jobb. Gleder meg faktisk i dag. Var der i hele går og har forberedt oss så godt at vi ikke kommer til å merke den sykemeldingen i det hele tatt. Det er deilig, for mandager kan være ekstremt hektiske. Masse som er tomt etter helgen og mye rot overalt. Mye produksjon. Alt dette ble tatt hånd om i går så jeg gruer meg ikke litt en gang. Eller kanskje litt. Normalt kommer det en kveldsvakt klokka 14, men i dag kommer det ingen før 16:30, så blir en lang vakt for foten min, men med litt ekstra i dosetten skal også det gå bra.
Jeg er i godt humør og det er skikkelig deilig å kunne skrive litt til dere på morgenen igjen. Det har jeg virkelig savnet. Disse korte små snuttene av tanker og ord før jeg flakser ut døren og ut til verden.
Tusen takk for alle tilbakemeldinger i går! Herregud, sier jeg bare. You raise me up!
Jeg skal bli pappa igjen! (Dessuten begynner jeg å bli gammel. Vondt både her og der har jeg også) og søker derfor etter en person som har evne, vilje og utholdenhet til å ta over roret på verdens største salat- og snackbar, Fy Fader, Norges kanskje mest geniale matkonsept. 10 meter varmmatbuffet, 6 meter kaldmatbuffet, 3 meter iskrembuffet samt Skandinavias største utvalg av slush.
Sammen med Hoftepluss er FyFader Altas største alkoholfrie serveringsted og mine 19 smått utrolige, langt over gjennomsnittlig pene, usedvanlig velduftene og rene ansatte omsatte for nesten en million hver i fjor. Kanskje du er den som gjør at vi bikker millionen pr ansatt?
Merk søknaden “Æ vil bli salatbarsjæf!” eller “Vi vil bli salatbarsjæfa bægge to!”
Tiltredelse: Kanskje aldri, men treffer vi på den samme tonen så kan du starte allerede i morgen tidlig. Møt velkledt, uthvilt og våken. Vask deg under armene. En god ansatt skal svette, men ikke lukte. Trenger ikke be deg om å smile, for det gjør du helt av deg selv. Du er liksom den typen som til og med smiler når du krangler. Fantastisk i et serviceyrke, men egentlig utrolig irriterende å krangle med slike folk. Vi får prøve å unngå å krangle så mye da.
Det føles som en evighet, men vi virkeligheten har det bare gått fem dager. Siden sist jeg blogget. Det bare ble slik. Det var ikke mann igjen. Bare en skygge. En skygge som hadde fargelagt seg selv slik at folk skulle tro han levde. Var virkelig. Det fungerte dårlig.
Nei, jeg har det ikke bra. Så ærlig skal jeg være. Jeg har det ikke bra, men jeg gjør så godt jeg kan likevel. Jeg har en del forpliktelser jeg ikke kan løpe fra, hvor lyst jeg enn måtte ha enkelte ganger. Det lar seg rett og slett ikke gjøre og det er egentlig helt greit. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Livet må gjennomføres. Alternativet ønsker jeg i alle fall ikke. Ennå.
“Den lille familien i Alta” er akkurat nå én for lite, og i ukene framover kommer bloggen til å handle om livet til Kjærest og meg, skrevet gjennom øynene på en mann. Meg. Om en måned blir vi en familie igjen. Da er det nok mulig at fokuset mitt kommer til å være litt ensrettet en periode, men det får dere ha meg unnskyldt.
Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag, og dagene er ekstremt lange. Se for deg en ridder eller en viking som har sunket ned i myra. Kun armene som er over. Fra alle kanter kommer det fiender. Ridende, gående, springende, krypende, og han svinger sverdet så godt han kan for å beskytte seg. Rekken med fiender er endeløs, men på et eller annet vis klarer han å berge livet gang etter gang etter gang. Så kommer kvelden smygende og det begynner å bli mørkt…
Jeg skal holde det private utenfor, men det har i en periode nå vært veldig, veldig krevende. Jeg skal være “større, sterkere, klokere” og derfor ikke gå inn på et enste aspekt i saken, men jeg sammenligner det med det som skjedde i fjor sommer og jeg må finne teknikker for å i det hele tatt puste. Overleve. Mer kommer jeg ikke til å si om den saken.
Så var det denne jobben da. Denne fullstendig altoppslukende jobben som spiser opp omtrent all min våkne tid. Helt normalt i høysesong, men denne gangen har “høysesongen” vart fryktelig lenge. Dessuten må vi ikke glemme Viruset, og alt det første med seg av økonomisk frykt og bekymringer, for ikke å snakke om ekstraarbeidet. Det har ikke jeg. Det har ikke jeg.
Jeg har derimot en plan! Som dere vet er jeg sjef for BÅDE Hoftepluss og FyFader. To fullstendig forskjellige konsepter, men med det samme kjøkkenet og mye av den samme bemanningen. Det er absurd mye arbeid på begge stedene hvis man vil lykkes, være best og kanskje tjene litt penger i tillegg. Alle som driver vet at det skjer noe absolutt hele tiden. Slik er det. Kontrakten varer tre år til og husleia må betales hver måned i disse tre årene, uansett. I tillegg har jeg et kausjonsansvar overfor banken på flere hundre tusen kroner hvis jeg “bare stikker”. Ikke er jeg en røm rømmer heller.
Hva hvis, og nå drodler jeg bare, ansetter en dyktig sjef på FyFader som kan ta ansvar for å på opprettholde og videreutvikle et godt konsept. Sørge for at kvaliteten alltid er på topp i alle 16 diskene og som skifter sikringer i maskinene, skifter lyspærer og sørger for at det er rent og pent til en hver tid? En person som følger opp rutinene, forbedrer dem og som hele tiden tenker på hvordan vi kan gjøre tinge bedre for oss selv og kundene. Hva hvis jeg rett og slett søkte etter en dyktig mann eller kvinne som kunne ta denne byrden fra mine skuldre? Det tror jeg både jeg, FyFader og Hoftepluss hadde hatt godt av. Mitt døgn har bare 24 timer, men med en dyktig sjef der inne har vi plutselig 48 timer til rådighet. Det høres ut som en god plan!
Vi drukner ikke hjemme. Kjærest og jeg har det veldig, veldig bra sammen. Vi tapper ikke, men fyller hverandre opp. Siden jeg av personvernhensyn skriver veldig sett med mine øyne, så vet jeg det høres ut som arme Kjærest konstant på holde denne tykke, syke, depressive mannen opp og i live, men sannheten er at vi støtter hverandre. Jeg vet hva jeg gjør for henne. Jeg vet at hun trenger meg og jeg vet at jeg er der der for henne de dagene det er hun som vakler. Jeg elsker henne. Hun meg. Trygghet.
Jeg har nå i nesten en uke kuttet ut den eneste tingen som har vært mulig for meg å kutte ut, nemlig bloggen. Mange har bedt meg “ta vare på meg selv” og “blogge mindre”, så prøvde det. Jeg har ikke svart på andre kommentarer enn de som blir sendt meg personlig og har heller ikke verken kommentert eller trykket “liker” på fb. Jeg har følgt med, men holdt meg unna.
Om det har hjulpet? Jeg vet ikke. Er jo ikke bloggen som tapper meg for krefter, men klart at også den har tatt tid. Tid jeg nå har kunnet bruke på noe annet, dvs. mer jobb, så slik sett har det jo for så vidt vært positivt. Det er jo ikke selve skrivingen som for min del tar mest tid med bloggen, men tilbakemeldingene. Jeg ønsker å lese alle og svare flest mulig, både på inn -og “utboks”. Med litt færre blogginnlegg vil jo også antall kommentarer bli mindre, så er absolutt et godt poeng.
Problemet er at jeg LIKER å skrive til dere! ELSKER å fortelle dere om stort og smått. Er GLAD for at dere og følger meg i livets mange opp- og nedturer. Det gir meg MASSE energi. Det er JEG som skal takke DERE!
I dag har jeg sovet lenge, fra ni til halv åtte. Deilige søndager! Klokka er halv ti og Kjærest sover fortsatt. Jeg skal dra noen timer ned på jobb nå. Skal blant annet skifte matkart på FyFade.Et viktig arbeid som må gjøres med jevne mellomrom. Viktig med variasjon så ikke folk går lei.
Er litt ekstra å gjøre for tiden, da det tilfeldigvis var en ansatt som var sykemeldt forrige uke og en annen neste uke. Slikt kan skje. Vi har heldigvis lite sykefravær, men klart at denne sommeren har tæret også på de ansatte. Uansett for mye jeg har jobbet for at belastningen på dem ikke skulle bli for stor. Nå er det heldigvis høst og litt roligere tider. Vi skal nok få det til. Gi meg bare et par uker til nå så blir alt bra.
Herregud, det var deilig å kunne skrive til dere igjen! Har virkelig savnet dette. Sitte og drikke kaffe og skrive noen ord. Dette tapper meg ikke, det GIR!
Vakker. Til og med når jeg sover. Skjønner godt at Kjærest liker meg, he he. Da vi kom fram i åtte-tiden eller der om kring så var jeg våken en liten time før jeg gikk å la meg. Hva de andre gjorde vet jeg ikke. Jeg sov jo. Sto ikke opp før halv ni dagen etter.
Frokostbuffet og litt rusleturer i nærområdet før de andre skulle i vielsen klokka ett. Presten ville ikke ha meg der siden han var redd for at det skulle samle seg alt for masse folk i kirken når ryktet gikk om at jeg var der. Hundrevis, kanskje tusenvis av fans ville strømme til den lille kirka. Jeg var enig om at det var tryggest at jeg ble værende på rommet. Gjett hva jeg gjorde mens de andre var i kirka. Jepp, jeg sov!
Kjærest slet med å vekke meg da hun var tilbake, men et par kraftige dask med de enorme prefødsel-puppene fikk liv i både meg og en avsindig hodepine. Heldigvis har jeg en dosett som fikser det meste, he he 😉
Videre i bryllup klokka fem. Koselig nok der og ekstremt god mat, men i åttetiden ba jeg kjærest om å kjøre meg tilbake til hotellet. Det var en som kom med en syrlig kommentar om meg og det gidder jeg ikke for tiden. Har mer enn nok med å holde meg på beina. Sikkert barnslig gjort av meg, men tåler ingenting for tiden. Dessuten var jeg trøtt og sov helt til neste morgen.
Avreisedag. Frokost. Ingen er i dårlig form. I alle fall ikke jeg som dro “hjem” klokka åtte. Avreise klokka ti.
Så var det å sove 7-8 timer igjen. Kun et stopp i Karasjok for inntak av hamburger eller hva det var. Sier ikke hvor vi spiste.
Etter en lang reise er det godt å komme hjem og slappe litt av på sofaen 😉
Det slo meg da jeg så gjennom disse bildene at jeg jeg virkelig er en trøtt type. Måtte spørre Kjærest om hun hadde noen flere bilder av meg der jeg som. Tok et minutt så fikk jeg disse:
Og dette vraket av en mann vil hun gifte seg med? Ja, ja, fritt land 😉
Avslutter med et bilde av to trøtte typer. Jeg sov ikke på ekte, men det gjorde han. Vi hadde det så fint.
Fader, nå ødela jeg det som i utgangspunktet skulle være en litt artig blogg. Var ikke meningen, men tror denne voldsomme trøttheten oppsto i fjor sommer. Kroppen har ikke fått tid til å hente seg skikkelig inn igjen etter Katastrofen. Det har vært så mye, så lenge. Mye mer enn jeg har kunnet fortelle dere. Egentlig er det et herrens mirakel at jeg faktisk holder meg oppreist. Eller, jeg gjør jo tydeligvis ikke det hvis man ser på bildene, he he ;M)
Om tjue minutter kjører vi hjem igjen. Heldigvis. Jeg kaldsvetter og har vært på do fem ganger i dag allerede. Håper det er over nå hvis ikke kommer dette til å bli en lang kjøretur. Husker en gang, da jeg fløy fra NY, at jeg hadde vondt i magen hele turen. Inn og ut av do på økonomiklasse. 12 timer tror jeg. Fryktelig.
Dro hjem fra bryllupet halv åtte i går. Orket ikke mer. Dro rett og la meg og sov helt til halv ni i dag. Har tydeligvis et voldsomt søvnunderskudd som jeg desperat prøver å dekke inn på denne turen. Jeg sitter i baksetet og sover mens svigerfar kjører. Grei deal!
Kjærest, verdens vakreste gravide Kjærest, hun begynner å bli klar. Tror ikke hun går helt til 23. oktober. I så fall blir jeg meget overrasket. Jeg tipper ungen er ute innen september er over. Garantert!
Nå må jeg snuske den stive kroppen min ut i bilen. Alle står og venter på meg. Kjærest har pakket alt ferdig og det står en koffert midt på gulvet og venter på meg. Takk for oss Svanhovd, Pasvikdalen og Kirkenes. Dere ligger vakkert til, men alt for langt å kjøre. Hadde fått klaustrofobi hvis jeg bodde så langt fra Alta. Beundrer de som klarer det. Tapre folk!
