Føler jeg nesten ikke har gjort annet siden jeg startet opp denne bloggen i september i fjor enn å tusen takke dere for enten det ene eller det andre. Det er nesten utrolig at bare to mennesker, for nå regner jeg definitivt med Kjærest som en del av hele denne “blogg-greia”, kan motta så mye kjærlighet og omtanke fra så mange ulike mennesker, konstant, hele tiden og over så lang tid. Det er nesten så man mister pusten. Og det er IKKE fordi jeg har spist for mye svele. Litt kanskje, men ikke bare.
Tusen, tusen , tusen hjertelig tusen takk til alle dere som har gratulert meg skriftlig, sendt blomster, gaver eller bare rett og slett sendt en tanke opp til Alta på bursdagen min. Jeg setter faktisk ufattelig stor pris på akkurat din melding og føler meg beæret som har så mange som bryr seg om oss, både på avstand og de som er litt nærmere målt i kilometer. Dere er best rett og slett!
Helt fram til midnatt i dag får du bursdagsrabatt på hele nettbutikken! Nå har du sjansen til å gjøre ferdig julegavehandelen allerede i dag med den høyeste rabatten som i det hele tatt er lov å gi på en bok. Klikk HER for å gi unike julegaver for en relativt billig penge allerede nå.
Jeg hadde så store planer for denne reklamen, men da jeg så denne lappen og gikk inn på “skrivebordet” så innså jeg at dette var ikke dagen for de grandiose reklamer. Avslutter derfor reklameinnlegget nå med å si at du jeg håper du klikker deg inn på den nye nettbutikken min kokkejævel.no og kjøper signerte bøker, fra både Kjærest og meg, og med personlig hilsen hvis du har noen spesielle i tankene, eller andre finfine gaver for en billig penge.
Jeg klarer nemlig ikke tenke penger nå, for dette dokumentet lå på “skrivebordet” mitt:
God morgen, skatt.
Har lenge planlagt å snike meg til å legge ut en morgenblogg på bursdagen din, men så har du så store planer om å legge ut noe i morgen tidlig med nettbutikken, så jeg lar det være. Tenker også at det kan ødelegge for de gratulasjonene som hadde blitt og kommet på dette innlegget i stede for på reklameinnlegget som vil gi ekstra boost hele dagen.
Selv om min lille bloggplan ble endret kan du selv lese det jeg har skrevet om deg. Det har blitt til gjennom den siste mnd og det er ikke det beste jeg har skrevet. Men det sier noe om hva du betyr for meg og at jeg setter pris på deg og det du er!
Gratulerer med dagen, skatt. Elsker deg til evigheten og forbi!
Ps: har lært meg litt om overskrifter som skaper litt nysgjerrighet. Hehe 😉
I DAG ER INGEN VANLIG DAG!
Du ligger nå og sover og aner ikke at morgenbloggen blir skrevet for deg. Gleder meg til du våkner og ser at du kan nyte kaffekoppen uten å måtte skrive noe som helst. Å bare få en rolig start på dagen. Det både trenger og fortjener du. Spesielt i dag!
Så hvorfor er det jeg som skriver dagens morgenblogg? Jo nå skal du høre.
For nøyaktig 43 år siden kom det en liten gutt til verden på keiserlig vis. Den gutten som jeg snakker om, deg, skulle 43 år senere bli min klippe i livet, mitt livs store kjærlighet og forbilde.
«Klippe i livet, livs store kjærlighet og forbilde». Standard komplimentene man gir til kjæresten sin på en slik dag, eller? Jo, det er kanskje det. Men det er ikke uten grunn at det er de tre jeg velger å løfte frem i dag.
«Klippe i livet». Jeg har vært heldig og hatt stabile og trygge mennesker i livet mitt siden jeg har vært liten. Mennesker jeg kunne støttet meg på og vært sikker på at har vært der når jeg trenger de. Før jeg møtte deg trodde jeg aldri at jeg kom til å møte noen andre som ville ha en slik betydning for meg. Men så møtte jeg deg. Etter hvert som tiden har gått både kjenner jeg og ser jeg at du er konstant. Når det stormer så står du stødig og holder meg fast. Går jeg på utrygg grunn så leder du meg over til trygghet. Uten deg, skatt, drukner jeg.
«LIVS STORE KJÆRLIGHET». Før vi møttes var jeg redd for å knytte meg til noen. Bli glad i noen. Men der var du. Jeg ble glad i deg veldig fort og det stoppet ikke. Det stopper aldri.
Fra eventyret vårt startet har jeg fått sett så mange sider av deg som jeg setter så utrolig stor pris på og som jeg håper at flere enn jeg ser. Du er så vidunderlig på så ekstremt mange områder. Og det beundrer jeg deg for.
Når jeg er i dårlig humør så fisker du frem noe i deg for å få meg i bedre humør. Det gjør du selv om jeg er urimelig eller når du er sliten etter 12t på jobb. Du prøver bare å skape god stemning, og som regel klarer du det. Du klarer det selv om det koster deg det du har igjen av energi den dagen.
Du kommer med gode tips og råd, men du belærer aldri. Du vil bare være til hjelp og det er du også.
Du jobber, strever og står på for meg og de du har rundt deg. Enkelt og greit fordi du vil at vi skal ha det godt. Du mener at vi KUN fortjener det beste. Men du glemmer ofte deg selv, at du er en del av «vi». For slik er du. Du ønsker bare at vi skal ha det fint og du ofrer deg gjerne for det. Men husk, skatt, at «VI» er ingenting uten deg.
Noe du er ekstremt flink på er si med ord eller handling at du er glad i meg eller elsker meg. Du gir meg kjærtegn, klemmer og kysser. Du stryker på meg. Du ser meg. Du øser på med så mye kjærlighet og omsorg at det av og til virker som en drøm. Da trekker jeg pusten og tenker på hvor heldig jeg er. For slik er du. Omsorgsfull og god. Ekte.
Disse handlingene har vært dominerende, spesielt det siste året. Du har famlet i mørket, men allikevel stått stødig og trygt for at jeg skulle finne veien ut av det samme mørket. Du bruker det siste av krefter på å hjelpe de rundt deg eller vise at du bryr deg. Du har lært meg så enormt mye og du finner frem det beste i meg. Jeg er ikke det samme uten et du ved min side!
Dette er bare noen få punkter av hvorfor du er mitt livs store kjærlighet.
«FORBILDE». Hvorfor er du mitt forbilde? Det er mange grunner for at du er mitt forbilde. Noen grunner står ovenfor, men den sterkeste grunnen står under.
I fare for å skape en debatt så;
Når man velger å blogge så velger man også å være offentlig. MEN! Man velger ikke å være en offentlig blinkskive for skitkasting og oppgulp. Jeg forstår at andre kan være uenig med det du skriver eller reagerer på det, men slik jeg tenker er det av og til et alternativ å bare ti still.
De siste månedene har det, som mange vet, vært en del ukoseligheter fra enkelte bloggere og andre steder på din bekostning. Mange er nok uenig med meg i det jeg kommer til å skrive, men bare for å ha det sagt så er det ikke beskyldninger eller angrep på noen, men mine observasjoner og oppfatninger av hva som har foregått.
Jeg har lest i diverse kommentarfelt hvordan enkelte mennesker kritiserer deg, et menneske de ikke kjenner. Noen kritiserer deg ikke, de er rett og slett nedlatende, frekke og mangler nettvett og folkeskikk. Jeg har ingenting imot konstruktiv kritikk, men når det går over til styggdom, ja da er det noe som er galt.
Jeg leser at mennesker sier de styggeste tingene om deg, ting jeg ikke vil gjengi. Jeg leser lange betraktninger om hvordan du er som menneske av anonyme mennesker gjemt bak et nicknavn på kvinneguiden, i kommentarfelt eller som hovedtema på blogger. Betraktninger som jeg ikke klarer å kjenne meg igjen i. Ikke en gang på en overhormonell og urimelig dag klarer jeg å skimte sannheten i det som blir fortalt om deg på Internettet av mennesker som tror de kjenner deg. Allikevel går du meg hodet hevet, viser meg omsorg og kjærlighet, får de dårlige dagene mine gode, står på for å skape et godt liv for oss. Jeg forstår ikke hvordan du klarer det.
Jeg har sagt til deg så mange ganger at jeg ikke klarer å gå inn å lese hva de skriver om deg for det gjør meg så vondt. Det gjør så vondt å se så mye usannheter, beskyldninger, påstander og teorier om den mannen jeg skal gifte meg med. Far til mine barn og mitt livs store kjærlighet. Jeg kjenner det rett og slett ikke igjen og det plager meg at det er det som er sannheten for mange. Men jeg trøster meg med at de menneskene fortjener ikke å få se at du ikke er slik som de påstår. Du er for god for det. Det viser du hver eneste dag. Du går med hode hevet, rak i ryggen og øser ut med kjærlighet og omsorg. Du er og blir mitt forbilde.
Jeg skulle skrevet mer, men det hadde blitt en roman til slutt så jeg vil stoppe med å si:
I dag er ingen vanlig dag, i dag er det nemlig din fødselsdag!
Gratulerer så mye med dagen, Asbjørn. Mitt livs store kjærlighet, far til mine barn, min kommende ektemann, min klippe i livet og forbilde. Elsker deg til evigheten og forbi! Alltid!
EWWG <3
Nå ble jeg skikkelig rørt, Kjæresten min! Her skulle jeg, på sleskeste vis, benytte meg av bursdagen min for å skape litt blæst om netthandelen min, kokkejævel.no, mens du bare ville fortelle alle hvor mye du elsket meg. Du snakker om at jeg er din klippe i livet, men du er selve bakken jeg står på. Forsvinner du forsvinner meningen med livet mitt. Enkelt og greit. Elsker deg!
Kirurgen både så og hørtes mistenkelig ut som Silje Nordnes i P3-morgen, og da jeg tok det opp med henne ble hun tydelig brydd, som om hun var avslørt, og for å avlede oppmerksomheten om temaet begynte hun å slå meg frenetisk på begge knærne og nedover leggene med en diger gummihammer. Herregud, hva er dette for noe tenkte jeg, og så meg fortvilet rundt etter et kamera i et desperat håp om at dette bare skulle være en dårlig skjult kamera episode på en eller annen shabby tv-kanal, ikke en virkelig konsultasjon med en vaskeekte nevrokirurg som kanskje skulle legge meg i narkose og skjære meg i ryggvirvlene.
Neida, tuller kanskje litt. Riktignok lignet hun på Silje Nordnes, men hun virket dyktig nok og sa, som sant var, at så ulidelig vondt som jeg har gått rundt det siste halve året kunne jeg jo ikke gå rundt. For å få operasjon måtte jeg også krype et par måneder. Hun ba meg derfor komme krypende tilbake i begynnelsen av november for en ny vurdring.
Sorry, jeg kunne ikke dy meg 😉 Etter en kjapp undersøkelse satte hun meg opp for operasjon. Ventetiden var bare seks måneder så her var det bare å kaste seg rundt og alyse alle planlagte helgeplaner.
Så kjørte vi hjem. Kjærest kjører siden jeg spiser så mye sukkertøy, men jeg både starter og avslutter bak rattet. Jeg syns faktisk det er skikkelig flaut å ikke kjøre, så jeg setter meg bak rattet og kjører ca til Kvenvikmoen (1 mil fra Alta). Da overtar Kjærest. På hjemturen gjentas byttet på Kvenvikmoen. Denne illusjonen hadde fungert aldeles utmerket hvis jeg ikke hadde vært så idiot å skrevet det på bloggen.
På bildet ligger jeg og sover på ferga. Jeg sover hvert eneste ledige minutt jeg får. Er trøtt helt inn til margen. Det har vært en voldsom sommer. Et voldsomt år egentlig. Jeg er glad det høstes Da får jeg tid til å hente meg litt inn igjen før vi blir foreldre og man kommer til å være livredd hver eneste gang man våkner opp.
Fortsatt, 13 år etter, kan jeg våkne midt på natta, rive av meg dyna og springe inn på rommet til Datter bare for sjekke om hun puster. Det skjer ikke så ofte lenger, men det hender. Flere ganger i året.
Nei, nå skal Kjærest og jeg nyte denne siste kvelden av “ferien” før arbeidsdagen atter innhenter oss i morgen. Håper det ikke hørtes negativt ut, for det var det ikke. Jeg liker livet mitt. Bare jeg får puste.
Lag en vakker aften, bak gjerne en eplekake. Det er tross alt søndag!
Sol eller regn, deilig å våkne opp et annet sted enn på jobb. Akkurat nå er jeg på pulverkaffe nummer to og prøver å skrive noen stemningsfylte morgentanker til dere. La liste litt for høyt og tror jeg nøyer meg med å bare skrive noen morgentanker. Det er mye lettere, he he.
Iskaldt på rommet. Har hatt verandadøra åpen i hele natt, men vi glemte at det var blitt høst. I tillegg til nevesmerter har jeg nå også fått frostskader på høyre fot. Hele låret og leggen er lillablå og dekket med et tjukt lag med rim. Egentlig var det dyrlege og ikke nevrolog jeg burde gå til…
Kjærest sover fortsatt. Dvs, akkurat nå sover hun, men vet ikke om det varer ut hele setningen. Hun begynner å bli stor nå, (for guds skyld ikke si det til henne!) og da er det vanskelig å sove mer enn et kvarter i slengen i samme stilling. Dessuten har hun det der feilslåtte bekkenet som hun sliter med. Nei, det var ikke meg, det var hunden til broren min som sprang inn i henne for noen måneder siden. Siden har bekkenet vært skjevt og hun må på behandling og “knekke” det på plass en gang i uken. Går det to uker går det ut over meg, så jeg pleier å minne henne på det.
Jeg håper de finner ut av den der prolapsen min her nå i Tromsø. Jeg kan ikke i lengden være avhengig tabletter for å holde meg på beina. Slik det er nå klarer jeg 15 minutter, og det er litt i overkant lite for en som jobber i det private næringsliv. Hva skrev jeg nå? Tirret jeg akkurat på meg over halvparten av norsk arbeidsliv, pluss de som tråkker hjemme på trygd. Er dette mitt siste innlegg med lesere?
Følg med i morgen! 😉
PS! (Har fått en diger hvit flekk på iris på venstre øye, men gidder ikke skrive om det. Er liksom nok nå. For lenge siden)
Jeg har vært usikker på om jeg skulle tørre å skrive noe som helst i dag, men har kommet fram til at siden jeg har opplevd noe av det samme, flere ganger, så våger jeg meg fram nå på kveldingen.
Dagen startet som vanlig med noen heftige omganger på soverommet. Til å være såpass langt ut i svangerskapet er hun overraskende viril og utholdende.Nærmest dyrisk eller fra en annen planet. Jeg har i månedsvis forsøkt å forklare henne at jeg fyller 43 år, (hun er bare 33) på onsdag og at hjerteinfarkt og hjerneslag neppe er veldig langt unna, men hun bare pisker meg videre. Jeg burde ikke klage, men har jo heller ikke lyst å dø.
Klokka seks bar det på jobb. Hadde vært på søndag i går og forberedt slik at jeg kunne ta det litt rolig på morgenkvisten. Jeg “tåler” jo bare maks 30 minutter før jeg må hvile den etter hvert så berømte foten, og når jeg hadde vært der dagen før og forberedt så kunne jeg faktisk gjøre det også. Nok om det, bla, bla. bla. orker ikke skrive mer om den foten.
Kl. 12:00 satte vi oss i oss i bilen og kjørte mot Tromsø. Kjærest var ved min side, men jeg tør ikke fortelle om det satt noen i baksetet. Vil ikke utlevere livet til mindreårige. La oss helle viske dem ut til de blir atten, kanskje tjue. Late som de ikke finnes.
“Hadde ikke du en datter?” spurte en gammel klassekamerat meg for noen dager siden da jeg møtte ham på butikken
-Datter, ha ha ha, hvor har du det i fra? Nei, jeg er fri som fuglen, har jeg alltid vært. Aldri ønsket meg barn, Hva skal man vel med dem? Enn du, har du barn?
“Jeg, nei er du gal! Og om jeg hadde hatt det hadde jeg i alle fall ikke turt å fortelle noen om dem. Hadde låst dem inn i en kjeller og sluppet dem løs nå de ble 20. Nei, men så hysj da på deg, unge, ikke heng på meg! Gå hjem til pappaen din, ikke stå her og mas på meg!
Nok om det, vi skal straks ut og spise middag. Finnes ikke indisk i Alta, så blir alltid det når vi er ute og “reiser”. Kom forbi denne, Elefant Restaurant heter den. Ser i vinduet at de har bra mat. Vi dit klokka åtte! 😉
Hva vi gjør i Tromsø? Utredning til ryggoperasjon i morgen tidlig på UNN. Jeg kommer til å gjære alt som står i min makt for å få det, for vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det så vondt lenger. Jeg er 43 åt og mann, og har hatt min andel av “vondter”, men dette kan jeg ikke leve veldig mye lenger. Det går ikke. Jeg må kunne stå. På egen bein.
Hvor Kjærest er? Hun har dratt ut på et eller annet kjøpesenter mens jeg skriver blogg. Jege r så glad for at hun er med på denne reisen sammen med meg og da tenker jeg ikke på denne turen til Tromsø, he he 😉
Tusen takk til Hotell With som ønsker oss velkommen på denne måten. Selv om jeg naturligvis skjønner greia, så setter både Kjærest og jeg veldig pris på det. Jeg merker med glede innlegget som reklame. (Er dessuten forpliktet gjennom den kanskje i overkant strenge loven, men det er en annen sang… 😉 )
I over et år nå har vi sittet på en gammel benk vendt mot guttene. I begynnelsen satt vi på den hver eneste dag, ofte i timevis. Spesielt Kjærest, eller kanskje helst Kjærest. Jeg ville som regel bort fortest mulig. Likevel har det alltid vært godt å sitte der. Småprate med guttene. Fleipe litt. Fortelle dem om bloggen og boken, og nettbutikken og gammelbutikkene og bla, bla bla. Fordelen med unger på kirkegården, i motsetning til andre unger, er at de ligger helt stille og lytter interessert når faren forteller om alt fra det “spennende” livet sitt. De har jo liksom ikke så mye valg.
Jada, jeg vet at det ikke var vår personlig benk, men vi har liksom hatt den et år. På en eller annen helt underlig måte har den liksom hørt til. Vært en del av. Det så så nakent og trist ut uten den. Bare grå grus.
Jeg klander ikke den som tok benken og satte den foran sin “egen” grav. De er i sin fulle rett. Benken er ikke vår. Vi kommer til å ta den tilbake neste gang vi drar opp til guttene. Hvis den blir fjernet en gang til kjøper vi vår egen. Du kan si mye rart om meg, ofte med rette, men jeg starter ikke krig på kirkegården pga en gammel benk.
Dette var litt leit, men jeg er en voksen mann, Kjærest likeså. I alle fall voksen. Utrolig rart hvor viktig en fremmed ting kan bli i sorgprosess. Nå er den borte og det er kanskje like greit. På tide å stå på egen ben. Uten benk.
I det siste har det vært mange spørsmål fram tilbake som har blitt hengende i luften. Derfor har jeg beste meg for å svare på absolutt all spørsmål som kommer i kommentarfeltet i denne bloggposten. Min tid er ikke endeløs, så denne gangen besvarer jeg ikke på fb, bare her på bloggen.
Høsten har kommet og med den litt bedre tid til å komme til hektene. Søndagsjobbingen er ikke lenger bare et desperat forsøk på å gjøre smattestedene klare til nok en crazy uke, men også tid til de små detaljer.
Har derfor funnet fram et gammel maleri som jeg tenkte kunne henge på den veggen helt uten dekor mellom Hoftepluss og Spisesalen. Jeg vet folk er glad i å hvile øynene på vakker kunst, så tenkte derfor at et maleri av meg selv måtte være midt i blinken. Koselig også for de ansatte, for da går jeg liksom aldri hjem eller på kontoret, men jeg er sammen med dem absolutt hele tiden. Snakk om å gi alt for sine ansatte!
Kjærest er også å pjusker her nede, men hun skal snart gå hjem. Er tross alt en del husarbeid som må gjøres og det har hun forsømt veldig i det siste. Hun har vært så trøtt. I dag er hun litt piggere og kan ta unna flere dagers vanskjøtsel. Dessuten har jeg bursdag og ikke så lenge, så hun burde nok bake en kake eller to allerede i dag, siden vi kjører til Tromsø i morgen etter jobb. Hvis ikke må hun jo stå og bake natten før, men klart, rekker hun ikke i dag så er jo det den eneste løsningen.
Nei, må jobbe videre. Ønsker dere alle en helt fantastisk søndag!
Kokkejævel ble i ettermiddag rundt 16:10 pågrepet av væpnet politi på Alta lufthavn etter flere tips fra publikum. Vitner på stedet forteller at Kokkejævel dro på en innpakket kropp som åpenbart var bestialsk behandlet, da det ser ut som om både hode og føtter under knærne regelrett er saget av.
Bortsett fra den grønne presenningen og gaffateipen så gjorde ikke Kokkejævel noe for å skjule ugjerningen, snarere tvert i mot. Han la seg ned med liket og tok flere selfier or ropte til alle som stoppet at “sånn går det med de idiotan av nån mobbera som kritiser mæ!” “Det e Æ som har rætt, alltid! HUSK DET!”
Selv om Kokkejævel ikke akkurat er veldig kjent for å takle kritikk spesielt godt, så var kanskje dette litt vel drastisk, selv til han å være. Likevel var det overraskene mange som faktisk begynte å applauderte og lage hjertetegnet i hendene samtidig som de kom bort og sparket og spyttet på kritikeren. “Slik går det når du på død og liv må si noe selv om du ikke har noe positivt å si!”
Da politiet kom til stedet satt faktisk Kokkejævel og signerte bøker på den døde kroppen, mens folkemengden sto og ropte ukvemsord fram og tilbake mot hverandre. Kokkejævel ropte fra tid til annen “Oppfør dåkker i kommentarfeltet, hvis ikkje dræp æ dåkker åsså!”
Vet ikke om han mente det der han satt og sikkert grublet over om dette ville stuntet ville holde han på bloggtronen i femten minutter til. Alltid vanskelig å vite. Kanskje gikk han litt for langt denne gangen, ble for ivrig. Hvis det var tilfellet så fikk han bare skrive enda en tåredryppende blogg om den vanskelige barndommen, døde unger i bøtter og spann, mobbing, psykisk og fysisk helse, ensomhet, utenforskap og alle de der temaene han skriver bare for å få sympati og likes. Eller, kanskje enda mer effektivt, utlevere datteren sitt privatliv. Eureka! Slo dette drapet feil så skulle han sannelig fortelle om mensen var kommet eller ikke. Folk ville klikke som gale! Herregud, som han elsket denne sosialpornografien!
Virkeligheten gikk først opp for han da politiet tok fra han mobiltelefonen midt i en ny selfie. Da kom tårene “Hærregud, dåkker kan ikkje gjør dettan mot mæ! Kossn meine dåkker at æ skal kunne skrive kveldsbloggen, hæ” Æ e jo avhengig av klikk. Æ e sjuk! Dåkker må kjør mæ på lægevakta i stedet. Høre dåkker? Au, ikke ta på mæ! Æ anmeld dæ te fansen min, og det e ikkje uten grunn at de kallse førr blodfansen. De slit næmlig haue av dæ av hvis du gjør nåkka stygt mot mæ! Du e herved advart!”
Siden det er helg så tenkte jeg rett og slett å gi dere en aldri så liten omvisning gjennom boka mi. Er ikke det koselig da? Starter med begynnelsen da jeg ble skåret ut av buken til mor mi uten tilstrekkelig bedøvelse. En perfekt start på en lang barndom, he he 😉
Boka er slett ikke noen leksikalsk oppramsing av livet mitt fram til nå, men kanskje heller et slags maleri av tekster som til sammen forteller en historie om et menneske som fortsatt står oppreist. Kanskje mot alle odds. Boken er skrevet i tårer og tenners gnissel, og trodde aldri vi kom til å bli ferdige, men vi ble det. Jeg er veldig, veldig stolt over sluttresultatet. 🙂
Boka kan kjøpes i alle landets bokhandlere både i butikk og på nett, MEN DU!
Den selges også på min egen nettbutikk kokkejævel.no!
Der får du boka signert BÅDE av Kjærest og meg selv, og hvis du kjøper den i gave til noen andre så skriver jeg, eller Kjærest, en personlig hilsning til den heldige. Er ikke det helt fantastisk? 😀
