Det er ingen hemmelighet at jeg kanskje har slitt litt mer enn gjennomsnittlig de siste to-tre månedene. Katastrofen, med alt den har bragt med seg av etterdønninger og faenskap lar vi ligge, nå snakker jeg utelukkende fysiske plager. Har vært nok å ta av si.
Jeg har ikke fortalt dere det, men den siste uka har jeg vært plaget med en voldsom øregangbetennelse. Turte ikke si noe til legen da jeg var der for keratitt, (hornhinnebetennelse) for et par dager siden. Man kommer til et punkt der man faktisk ikke ønsker å nevne eventuelle nye plager til legen, fordi det rett og slett begynner å nærme seg en grense der det faktisk blir flaut. Faktisk tror jeg at jeg har passert den. Syns ikke det er flaut å nevne det for dere, men å komme til fastlegen, en mann jeg ikke en gang visste hvem var før i fjor sommer, og trekke den ene lidelsen etter den andre opp av hatten. Uke etter uke. Det er litt flaut.
Jeg prater meg bort. I går morges, på fredag, fikk flaut bare være flaut, jeg hadde så vondt i venstre øre at jeg bare måtte bite i det sure eplet og ringe hotlinen. Fikk time allerede kvarteret etter. Øregangbetennelse. Fikk resept på øredråper som skal presses inn i det hovne øret tre ganger om dagen . Flott det. Fra før har jeg to forskjellige øyedråper, en jeg skal ta på slaget oddetalls-timer og en jeg skal ta på slaget partallstimer. Samt en øyesalve, (ja det finnes faktisk, som skal smøres på hver kveld. Øredråpene må forresten rystes før bruk.
Kjørte inn en god sprut og jobbet videre. På kvelden sprutet jeg på nytt, men da hadde jeg glemt å ryste den før bruk og den var skikkelig tjukk. Så ikke, for jeg hadde tatt av meg brillene.
I morges da jeg våknet føltes det ene øret dobbelt så stort som det andre. Kjentes ut som om halve hode bar betent og hovent. En voldsom øresus kjørte konsert der inne og smertene var faktisk av en slik art at selv ikke morfin tok knekken på den. Har aldri vært borti noe liknende, men det har jeg for såvidt sagt ofte denne sommeren, he he.
Klarte til slutt å knekke kroppen opp av senga. Vet ikke hvorfor, men de siste ukene har leddene bare blitt stivere og stivere. Faktisk problematisk bare å gå ned en trapp. Har rikke nevnt det for legen, og kommer ikke til å gjøre det heller. Han trenger jo ikke vite alt om meg liksom. Noe må man holde for seg selv.
Hvor var jeg? Jo, fikk til slutt sutrekokken, unnskyld kokkekroppen opp av senga og opp i stua. Dryppet det som skulle dryppes i øynene, svelgte unna det som skulle ned i magen og presset inn det som skulle i det betent øret. Drakk en kopp kaffe, et par tyrkershots og leste litt blogger. Skrev ingenting selv. Prøver, etter deres oppfordring, å roe litt ned. Var lett å roe ned i morges, for jeg var så trøtt.
Så dro vi på jobb. Jeg, øret, øyet og foten. Øret ble bare verre og verre. Nå pulserte det og hele øregangen var hovnet igjen. Var umulig å høre noe på det øret. Jeg satt meg ned, for man blir sliten å ha vondt og det var da jeg så hva jeg hadde drevet å sprutet inn i øret. Det var faktisk øyesalven min! Tubene er ganske like og bitte små og jeg kan jo ikke forskjellen på disse latinske navnene. Hvem faen vet vel forskjellen på terra-cortril polymyxin b og ciprofloksacin eller deromkring?
Ble alt for langt! Oppdaget fadesen i nitiden. Fikk presset inn riktige dråper og guess what! Øret er MYE bedre bare etter EN sprut på rett sted. Er ikke det fantastisk?
Gidder ikke lese gjennom innlegget for å se om jeg fikk det til, men det var i alle fall ment humoristisk og ikke sutrete og negativt. Hva mener du?
(Neida, jeg drakk ikke tyrkershots. Drikker aldri før åtte på morgenen, og dette var tross alt bare før seks. Fikk heller ha dem til gode til frokost. Jeg hadde jo tross alt pillene å kose meg med.)
Han pleier å sende meg sanger. Tekster som forklarer situasjonen. Rytmer fra en annen generasjon. Stor visdom forkledd i gatespråk. Jeg er så glad i de sangene. Både for å få et innblikk i tankene som tenkes, men også, og kanskje aller mest, fordi tankene sendes til meg. Fra ham. Nesten daglig snakker vi med hverandre. Ikke på telefon som regel, men på messenger. Jeg er så glad for de meldingene. At de er så hyppige. Det er slett ingen selvfølge med så mange meldinger. Enkelte dager er det de som holder meg oppe.
Nesten daglig snakker vi med hverandre. Ikke på telefon som regel, men på messenger. Jeg er så glad for de meldingene. At de er så hyppige. Det er slett ingen selvfølge med så mange meldinger. Enkelte dager er det de som holder meg oppe.
Om ikke veldig lenge møtes vi igjen. Tror du jeg gleder meg eller?
Selv om jeg har hatt Norges mest leste blogg i snart et år nå, så betyr det jo slett ikke at like mange er villig til å betale 400 kroner for å lese enda mer om meg, mitt og mine oppskrifter, men det gjør de altså! Boka mi, “Livet mellom måltidene“, er faktisk fortsatt på topp 15 av Norges mest solgte sakprosabøker! Det er egentlig nesten ikke til å tro og langt over det jeg forventet da boka ble sluppet. Jeg er veldig, veldig fornøyd med plassering. Klart det hadde vært enda mer stas å ligge på 1. plass, men det gjorde jeg jo den første uka, så har liksom gjort det. Ryktet sier til og med at jeg den uka var den mest solgte totalt sett også, så egentlig er det litt “klyp meg i armen”-moment. Hvem opplever det liksom? Vel, jeg, siden du spør 😉
Ferdig på jobb. Grusom dag. Har ligget “bakpå” hele dagen, så har hatt vondt stess i kroppen siden rundt halv sju. Etter det har det bare blitt verre og verre, men nå er det over. Kjærest og jeg skal i bassenget og slappe. Hun for å bli litt vektløs og hvile kroppen, jeg for å komme meg bort fra jobb, sosiale medier og alt jeg burde ha gjort. Rekker ikke halvparten av alt jeg skal gjøre i løpet av dagen likevel, så en time eller to i bassenger skader vel neppe. Kjærest koser seg i alle fall. Jeg også, men ikke si noe til henne. Jeg later som om jeg gjør det utelukkende for å glede henne. Et billig plusspoeng i boka der altså.
I kveld er planen å pjuske litt i hagen. Har ikke klipt plenen på halvannen måned. Har liksom aldri vært tid. I alle fall energi når man har slept sitt ben hjem fra jobb. Nå er imidlertid arbeidsdagene blitt litt kortere og det er både tid og anledning til slike deilige sysler.
Til slutt vil jeg be de av dere som plutselig har begynt å finne glede i å også ilegge Kjærest ulike diagnoser, slik dere har holdt på meg i månedsvis, eller årevis noen av dere fra Alta. Bare fordi Kjærest er glad i meg og skal gifte seg med meg så betyr det jo ikke at hun er like syk i hodet som meg eller har mistet alle sine grenser fullstendig og gjør absolutt alt for oppmerksomhet og noen skarve kroner på bloggen. Hun er jo bare glad i meg og må derfor leve med dette utskuddet av en mann. Hold dere for god til å tråkke henne ned i gjørma. Ta heller og skriv et par ekstra negative setninger om meg hvis det kan hjelpe.
God helg til alle dere andre vakre mennesker 🙂
PS! Hvis noen lurer på hvorfor jeg har hatt så mange skrivefeil de siste ukene, av og til har det faktisk sett ut som om jeg har “skrevet i fylla”, så fant vi ut i går hos øyelegen hvorfor. Jeg hadde nemlig en diger keratitt, hornhinnebetennelse, på venstre øye, som har gjort at jeg har sett “med promille” og dermed har skrevet veldig mye feil. Med den rette medisinen er keratritten borte i løpet av en uke. Sånn, så fikk jeg sagt det også 🙂 God helg!
Tidligere i dag fikk jeg et par blodtrykksfall som var relativt kraftige. Jeg satt og spiste lunsj nede på kontoret. Fire havreknekkebrød med majones, skinke og kvitost. Vann og kaffe. Blogget mens jeg spiste. Skrev at jeg var veldig sliten og at immunforsvaret mitt derfor lå litt nede for telling . Les bloggen HER, så slipper jeg å gjengi alt på nytt. 🙂
Plutselig kjente jeg at blodtrykket plutselig falt såpass mye veldig fort at jeg for sikkerhet skyld ringte til Kjærest som jeg visst var på tur nedover. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke ble redd på et tidspunkt, for det var relativt kraftige greier som skjedde.
Jeg ble iskald over hele kroppen samtidig som svetten bare fosset ut. Jeg la meg ned på gulvet og rev av meg kokkejakka for å få “luft”. Snakka med Kjærest hele tiden. Mista ikke bevisstheten. Hun har jobba med gamlinger som meg i mange år, og klarer å skille mellom skitt og kanel.
Slik lå jeg da hun kom. Hadde begynt å klarne litt i hodet og ba henne ta et bilde av meg. Du får tro hva du vil, men bortsett fra at jeg lukker øynene så er ikke bildet arrangert. Det var slik jeg lå da hun kom.
Etter hvert kviknet jeg til og satte meg opp igjen. Gikk vel et lite kvarter før jeg igjen måtte søke tilflukt på gulvet etter et nytt blodtrykksfall. “Hva i all verden er det som skjer med meg”, tenkte jeg og ba Kjærest avslutte og poste bloggen. Det ville hun slett ikke og syns et var bare teit. Da satte jeg de kaldsvettende sjarmøynene mine rett i henne og hun gikk motvillig med på det.
Nå er vi i alle fall hjemme. Har vært en tur i bursdag hos Kjærest sin bror. 31 år. Gratulerer med dagen.
Jeg har det greit. Var hos øyelegen etter legevakta og det var visstnok virkelig på høy tid! Trodde ikke det var så alvorlig, at det bare var en kraftig irritasjon på øyet, men hadde jeg ikke fått behandling nå hadde betennelsen kunne spist seg innover i øyet og iris til slutt falt av. Unngikk heldigvis akkurat det! Vet ikke om jeg hadde orket det, he he.
Jeg er veldig bevisst forskjellen mellom ondt og godt stress. Skrivingen er en av de tingene som gjør at pulsen min går ned. At jeg kan slappe av. Som jeg har skrevet til dere gjentatte ganger før så blir det roligere dager på jobb utover høsten. Det har allerede startet. Jeg har ikke så lange dager lenger. Det hender til og med rett som det er at jeg kan gå ned på kontoret i tolv-tiden, så jeg har det helt greit.
Det var kanskje dumt av meg å poste den bloggen tidligere. Ikke for min egen del, men for Kjærest sin. Noen har blitt sinte på henne fordi hun gjorde som jeg sa, eller, enda verre, har vært med på å arrangere et falsk blodtrykksfall for å skape “dramatikk”. Tenk dere litt om og les hva jeg skriver. Det kanskje ikke alltid at jeg vet best, men det er sannelig ikke alltid at du heller har rett 😉
Nå kjennes dufter fra kjøkkenet. Kjærest lager et eller annet. Blir sikkert godt. Alt Kjærest lager blir godt. Enten er hun i verdensklasse i kokekunst eller så er så inderlig glad i den jenta at hun kunne servert meg hva som helst og jeg hadde hyllet henne likevel, bare fordi det hadde vært henne som lagde det. Bare det å skrive disse ordene fyller hjertet mitt med varme. Hjerteinfarkt???
Jeg er en åpen fyr, men nå begynner det nesten å bli litt pinlig. Er det ikke det ene så er det det andre. Det virker nesten som om kroppen er en svamp som suger til deg en hver plage som jeg passerer. Feira bursdagen min hos legen i går, (Tusen takk igjen for alle gratulasjoner!)snakket om foten, operasjonen og de greiene der. Jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle nevne det, men jeg har seriøst hatt “fyllesyn” så venstre øye i flere uker, men har trodd at det bare var en eller annen bivirkning. I Tromsø, da jeg sto opp på mandag, var det ekstra ille og jeg kikket meg i speilet. Da så jeg en diger hvit flekk på iris. Nesten som en føflekk. Ikke bra tenkte jeg. Det heller.
Lang historie kort, jeg har trolig “keratitt” eller hornhinnebetennelse og skal til øyelege i dag for å konstatere det. Har fått noen dråper som jeg skal dryppe hvert 15. minutt. Helsikkesliv, og ennå har jeg ikke fortalt noen i hele verden, ikke en gang Kjærest, om ørebetennelsen i høyre øre…
Tror rett og slett kroppen min hadde hatt godt av litt av den sommerferien som jeg aldri fikk. Bare pjuske i hagen, gå litt turer og ellers gjøre ingenting. Roe helt ned. Virker som jeg balanserer rimelig ustøtt på en knivse
Ironisk nok så stoppet teksten akkurat der. Jeg fikk et plutselig blodtrykksfall som var så kraftig at kaldsvetten bare fosset ut og jeg ikke hadde annet valg enn å rive av meg klærne og legge meg på gulvet. Ringte Kjærest umiddelbart, for det var så kraftig at jeg fryktet det kunne være noe helt annet. Hun var på vei ned til butikken og snakket med meg helt til hun kom i døren.
Det var bare et blodtrykksfall, men jeg ser på det som en advarsel. At jeg ikke har annet valg enn å roe meg, men jeg har ikke j\\\\kmmmmmmmmmmm
Hei! Asbjørn har fått sitt 2. blodtrykksfall og ligger på gulvet. Han får ikke lov å skive mer nå og jeg tar han umidelbart med meg hjem. Han har det bra, og skal til legen litt over ett. Jeg har ring Robin slik at Asbjørn kan dra hjem og hvile. Derfor avslutter jeg denne bloggen for han. Kjærest
Føler jeg nesten ikke har gjort annet siden jeg startet opp denne bloggen i september i fjor enn å tusen takke dere for enten det ene eller det andre. Det er nesten utrolig at bare to mennesker, for nå regner jeg definitivt med Kjærest som en del av hele denne “blogg-greia”, kan motta så mye kjærlighet og omtanke fra så mange ulike mennesker, konstant, hele tiden og over så lang tid. Det er nesten så man mister pusten. Og det er IKKE fordi jeg har spist for mye svele. Litt kanskje, men ikke bare.
Tusen, tusen , tusen hjertelig tusen takk til alle dere som har gratulert meg skriftlig, sendt blomster, gaver eller bare rett og slett sendt en tanke opp til Alta på bursdagen min. Jeg setter faktisk ufattelig stor pris på akkurat din melding og føler meg beæret som har så mange som bryr seg om oss, både på avstand og de som er litt nærmere målt i kilometer. Dere er best rett og slett!
Helt fram til midnatt i dag får du bursdagsrabatt på hele nettbutikken! Nå har du sjansen til å gjøre ferdig julegavehandelen allerede i dag med den høyeste rabatten som i det hele tatt er lov å gi på en bok. Klikk HER for å gi unike julegaver for en relativt billig penge allerede nå.
Jeg hadde så store planer for denne reklamen, men da jeg så denne lappen og gikk inn på “skrivebordet” så innså jeg at dette var ikke dagen for de grandiose reklamer. Avslutter derfor reklameinnlegget nå med å si at du jeg håper du klikker deg inn på den nye nettbutikken min kokkejævel.no og kjøper signerte bøker, fra både Kjærest og meg, og med personlig hilsen hvis du har noen spesielle i tankene, eller andre finfine gaver for en billig penge.
Jeg klarer nemlig ikke tenke penger nå, for dette dokumentet lå på “skrivebordet” mitt:
God morgen, skatt.
Har lenge planlagt å snike meg til å legge ut en morgenblogg på bursdagen din, men så har du så store planer om å legge ut noe i morgen tidlig med nettbutikken, så jeg lar det være. Tenker også at det kan ødelegge for de gratulasjonene som hadde blitt og kommet på dette innlegget i stede for på reklameinnlegget som vil gi ekstra boost hele dagen.
Selv om min lille bloggplan ble endret kan du selv lese det jeg har skrevet om deg. Det har blitt til gjennom den siste mnd og det er ikke det beste jeg har skrevet. Men det sier noe om hva du betyr for meg og at jeg setter pris på deg og det du er!
Gratulerer med dagen, skatt. Elsker deg til evigheten og forbi!
Ps: har lært meg litt om overskrifter som skaper litt nysgjerrighet. Hehe 😉
I DAG ER INGEN VANLIG DAG!
Du ligger nå og sover og aner ikke at morgenbloggen blir skrevet for deg. Gleder meg til du våkner og ser at du kan nyte kaffekoppen uten å måtte skrive noe som helst. Å bare få en rolig start på dagen. Det både trenger og fortjener du. Spesielt i dag!
Så hvorfor er det jeg som skriver dagens morgenblogg? Jo nå skal du høre.
For nøyaktig 43 år siden kom det en liten gutt til verden på keiserlig vis. Den gutten som jeg snakker om, deg, skulle 43 år senere bli min klippe i livet, mitt livs store kjærlighet og forbilde.
«Klippe i livet, livs store kjærlighet og forbilde». Standard komplimentene man gir til kjæresten sin på en slik dag, eller? Jo, det er kanskje det. Men det er ikke uten grunn at det er de tre jeg velger å løfte frem i dag.
«Klippe i livet». Jeg har vært heldig og hatt stabile og trygge mennesker i livet mitt siden jeg har vært liten. Mennesker jeg kunne støttet meg på og vært sikker på at har vært der når jeg trenger de. Før jeg møtte deg trodde jeg aldri at jeg kom til å møte noen andre som ville ha en slik betydning for meg. Men så møtte jeg deg. Etter hvert som tiden har gått både kjenner jeg og ser jeg at du er konstant. Når det stormer så står du stødig og holder meg fast. Går jeg på utrygg grunn så leder du meg over til trygghet. Uten deg, skatt, drukner jeg.
«LIVS STORE KJÆRLIGHET». Før vi møttes var jeg redd for å knytte meg til noen. Bli glad i noen. Men der var du. Jeg ble glad i deg veldig fort og det stoppet ikke. Det stopper aldri.
Fra eventyret vårt startet har jeg fått sett så mange sider av deg som jeg setter så utrolig stor pris på og som jeg håper at flere enn jeg ser. Du er så vidunderlig på så ekstremt mange områder. Og det beundrer jeg deg for.
Når jeg er i dårlig humør så fisker du frem noe i deg for å få meg i bedre humør. Det gjør du selv om jeg er urimelig eller når du er sliten etter 12t på jobb. Du prøver bare å skape god stemning, og som regel klarer du det. Du klarer det selv om det koster deg det du har igjen av energi den dagen.
Du kommer med gode tips og råd, men du belærer aldri. Du vil bare være til hjelp og det er du også.
Du jobber, strever og står på for meg og de du har rundt deg. Enkelt og greit fordi du vil at vi skal ha det godt. Du mener at vi KUN fortjener det beste. Men du glemmer ofte deg selv, at du er en del av «vi». For slik er du. Du ønsker bare at vi skal ha det fint og du ofrer deg gjerne for det. Men husk, skatt, at «VI» er ingenting uten deg.
Noe du er ekstremt flink på er si med ord eller handling at du er glad i meg eller elsker meg. Du gir meg kjærtegn, klemmer og kysser. Du stryker på meg. Du ser meg. Du øser på med så mye kjærlighet og omsorg at det av og til virker som en drøm. Da trekker jeg pusten og tenker på hvor heldig jeg er. For slik er du. Omsorgsfull og god. Ekte.
Disse handlingene har vært dominerende, spesielt det siste året. Du har famlet i mørket, men allikevel stått stødig og trygt for at jeg skulle finne veien ut av det samme mørket. Du bruker det siste av krefter på å hjelpe de rundt deg eller vise at du bryr deg. Du har lært meg så enormt mye og du finner frem det beste i meg. Jeg er ikke det samme uten et du ved min side!
Dette er bare noen få punkter av hvorfor du er mitt livs store kjærlighet.
«FORBILDE». Hvorfor er du mitt forbilde? Det er mange grunner for at du er mitt forbilde. Noen grunner står ovenfor, men den sterkeste grunnen står under.
I fare for å skape en debatt så;
Når man velger å blogge så velger man også å være offentlig. MEN! Man velger ikke å være en offentlig blinkskive for skitkasting og oppgulp. Jeg forstår at andre kan være uenig med det du skriver eller reagerer på det, men slik jeg tenker er det av og til et alternativ å bare ti still.
De siste månedene har det, som mange vet, vært en del ukoseligheter fra enkelte bloggere og andre steder på din bekostning. Mange er nok uenig med meg i det jeg kommer til å skrive, men bare for å ha det sagt så er det ikke beskyldninger eller angrep på noen, men mine observasjoner og oppfatninger av hva som har foregått.
Jeg har lest i diverse kommentarfelt hvordan enkelte mennesker kritiserer deg, et menneske de ikke kjenner. Noen kritiserer deg ikke, de er rett og slett nedlatende, frekke og mangler nettvett og folkeskikk. Jeg har ingenting imot konstruktiv kritikk, men når det går over til styggdom, ja da er det noe som er galt.
Jeg leser at mennesker sier de styggeste tingene om deg, ting jeg ikke vil gjengi. Jeg leser lange betraktninger om hvordan du er som menneske av anonyme mennesker gjemt bak et nicknavn på kvinneguiden, i kommentarfelt eller som hovedtema på blogger. Betraktninger som jeg ikke klarer å kjenne meg igjen i. Ikke en gang på en overhormonell og urimelig dag klarer jeg å skimte sannheten i det som blir fortalt om deg på Internettet av mennesker som tror de kjenner deg. Allikevel går du meg hodet hevet, viser meg omsorg og kjærlighet, får de dårlige dagene mine gode, står på for å skape et godt liv for oss. Jeg forstår ikke hvordan du klarer det.
Jeg har sagt til deg så mange ganger at jeg ikke klarer å gå inn å lese hva de skriver om deg for det gjør meg så vondt. Det gjør så vondt å se så mye usannheter, beskyldninger, påstander og teorier om den mannen jeg skal gifte meg med. Far til mine barn og mitt livs store kjærlighet. Jeg kjenner det rett og slett ikke igjen og det plager meg at det er det som er sannheten for mange. Men jeg trøster meg med at de menneskene fortjener ikke å få se at du ikke er slik som de påstår. Du er for god for det. Det viser du hver eneste dag. Du går med hode hevet, rak i ryggen og øser ut med kjærlighet og omsorg. Du er og blir mitt forbilde.
Jeg skulle skrevet mer, men det hadde blitt en roman til slutt så jeg vil stoppe med å si:
I dag er ingen vanlig dag, i dag er det nemlig din fødselsdag!
Gratulerer så mye med dagen, Asbjørn. Mitt livs store kjærlighet, far til mine barn, min kommende ektemann, min klippe i livet og forbilde. Elsker deg til evigheten og forbi! Alltid!
EWWG <3
Nå ble jeg skikkelig rørt, Kjæresten min! Her skulle jeg, på sleskeste vis, benytte meg av bursdagen min for å skape litt blæst om netthandelen min, kokkejævel.no, mens du bare ville fortelle alle hvor mye du elsket meg. Du snakker om at jeg er din klippe i livet, men du er selve bakken jeg står på. Forsvinner du forsvinner meningen med livet mitt. Enkelt og greit. Elsker deg!
Kirurgen både så og hørtes mistenkelig ut som Silje Nordnes i P3-morgen, og da jeg tok det opp med henne ble hun tydelig brydd, som om hun var avslørt, og for å avlede oppmerksomheten om temaet begynte hun å slå meg frenetisk på begge knærne og nedover leggene med en diger gummihammer. Herregud, hva er dette for noe tenkte jeg, og så meg fortvilet rundt etter et kamera i et desperat håp om at dette bare skulle være en dårlig skjult kamera episode på en eller annen shabby tv-kanal, ikke en virkelig konsultasjon med en vaskeekte nevrokirurg som kanskje skulle legge meg i narkose og skjære meg i ryggvirvlene.
Neida, tuller kanskje litt. Riktignok lignet hun på Silje Nordnes, men hun virket dyktig nok og sa, som sant var, at så ulidelig vondt som jeg har gått rundt det siste halve året kunne jeg jo ikke gå rundt. For å få operasjon måtte jeg også krype et par måneder. Hun ba meg derfor komme krypende tilbake i begynnelsen av november for en ny vurdring.
Sorry, jeg kunne ikke dy meg 😉 Etter en kjapp undersøkelse satte hun meg opp for operasjon. Ventetiden var bare seks måneder så her var det bare å kaste seg rundt og alyse alle planlagte helgeplaner.
Så kjørte vi hjem. Kjærest kjører siden jeg spiser så mye sukkertøy, men jeg både starter og avslutter bak rattet. Jeg syns faktisk det er skikkelig flaut å ikke kjøre, så jeg setter meg bak rattet og kjører ca til Kvenvikmoen (1 mil fra Alta). Da overtar Kjærest. På hjemturen gjentas byttet på Kvenvikmoen. Denne illusjonen hadde fungert aldeles utmerket hvis jeg ikke hadde vært så idiot å skrevet det på bloggen.
På bildet ligger jeg og sover på ferga. Jeg sover hvert eneste ledige minutt jeg får. Er trøtt helt inn til margen. Det har vært en voldsom sommer. Et voldsomt år egentlig. Jeg er glad det høstes Da får jeg tid til å hente meg litt inn igjen før vi blir foreldre og man kommer til å være livredd hver eneste gang man våkner opp.
Fortsatt, 13 år etter, kan jeg våkne midt på natta, rive av meg dyna og springe inn på rommet til Datter bare for sjekke om hun puster. Det skjer ikke så ofte lenger, men det hender. Flere ganger i året.
Nei, nå skal Kjærest og jeg nyte denne siste kvelden av “ferien” før arbeidsdagen atter innhenter oss i morgen. Håper det ikke hørtes negativt ut, for det var det ikke. Jeg liker livet mitt. Bare jeg får puste.
Lag en vakker aften, bak gjerne en eplekake. Det er tross alt søndag!
Sol eller regn, deilig å våkne opp et annet sted enn på jobb. Akkurat nå er jeg på pulverkaffe nummer to og prøver å skrive noen stemningsfylte morgentanker til dere. La liste litt for høyt og tror jeg nøyer meg med å bare skrive noen morgentanker. Det er mye lettere, he he.
Iskaldt på rommet. Har hatt verandadøra åpen i hele natt, men vi glemte at det var blitt høst. I tillegg til nevesmerter har jeg nå også fått frostskader på høyre fot. Hele låret og leggen er lillablå og dekket med et tjukt lag med rim. Egentlig var det dyrlege og ikke nevrolog jeg burde gå til…
Kjærest sover fortsatt. Dvs, akkurat nå sover hun, men vet ikke om det varer ut hele setningen. Hun begynner å bli stor nå, (for guds skyld ikke si det til henne!) og da er det vanskelig å sove mer enn et kvarter i slengen i samme stilling. Dessuten har hun det der feilslåtte bekkenet som hun sliter med. Nei, det var ikke meg, det var hunden til broren min som sprang inn i henne for noen måneder siden. Siden har bekkenet vært skjevt og hun må på behandling og “knekke” det på plass en gang i uken. Går det to uker går det ut over meg, så jeg pleier å minne henne på det.
Jeg håper de finner ut av den der prolapsen min her nå i Tromsø. Jeg kan ikke i lengden være avhengig tabletter for å holde meg på beina. Slik det er nå klarer jeg 15 minutter, og det er litt i overkant lite for en som jobber i det private næringsliv. Hva skrev jeg nå? Tirret jeg akkurat på meg over halvparten av norsk arbeidsliv, pluss de som tråkker hjemme på trygd. Er dette mitt siste innlegg med lesere?
Følg med i morgen! 😉
PS! (Har fått en diger hvit flekk på iris på venstre øye, men gidder ikke skrive om det. Er liksom nok nå. For lenge siden)
Jeg har vært usikker på om jeg skulle tørre å skrive noe som helst i dag, men har kommet fram til at siden jeg har opplevd noe av det samme, flere ganger, så våger jeg meg fram nå på kveldingen.
Dagen startet som vanlig med noen heftige omganger på soverommet. Til å være såpass langt ut i svangerskapet er hun overraskende viril og utholdende.Nærmest dyrisk eller fra en annen planet. Jeg har i månedsvis forsøkt å forklare henne at jeg fyller 43 år, (hun er bare 33) på onsdag og at hjerteinfarkt og hjerneslag neppe er veldig langt unna, men hun bare pisker meg videre. Jeg burde ikke klage, men har jo heller ikke lyst å dø.
Klokka seks bar det på jobb. Hadde vært på søndag i går og forberedt slik at jeg kunne ta det litt rolig på morgenkvisten. Jeg “tåler” jo bare maks 30 minutter før jeg må hvile den etter hvert så berømte foten, og når jeg hadde vært der dagen før og forberedt så kunne jeg faktisk gjøre det også. Nok om det, bla, bla. bla. orker ikke skrive mer om den foten.
Kl. 12:00 satte vi oss i oss i bilen og kjørte mot Tromsø. Kjærest var ved min side, men jeg tør ikke fortelle om det satt noen i baksetet. Vil ikke utlevere livet til mindreårige. La oss helle viske dem ut til de blir atten, kanskje tjue. Late som de ikke finnes.
“Hadde ikke du en datter?” spurte en gammel klassekamerat meg for noen dager siden da jeg møtte ham på butikken
-Datter, ha ha ha, hvor har du det i fra? Nei, jeg er fri som fuglen, har jeg alltid vært. Aldri ønsket meg barn, Hva skal man vel med dem? Enn du, har du barn?
“Jeg, nei er du gal! Og om jeg hadde hatt det hadde jeg i alle fall ikke turt å fortelle noen om dem. Hadde låst dem inn i en kjeller og sluppet dem løs nå de ble 20. Nei, men så hysj da på deg, unge, ikke heng på meg! Gå hjem til pappaen din, ikke stå her og mas på meg!
Nok om det, vi skal straks ut og spise middag. Finnes ikke indisk i Alta, så blir alltid det når vi er ute og “reiser”. Kom forbi denne, Elefant Restaurant heter den. Ser i vinduet at de har bra mat. Vi dit klokka åtte! 😉
Hva vi gjør i Tromsø? Utredning til ryggoperasjon i morgen tidlig på UNN. Jeg kommer til å gjære alt som står i min makt for å få det, for vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det så vondt lenger. Jeg er 43 åt og mann, og har hatt min andel av “vondter”, men dette kan jeg ikke leve veldig mye lenger. Det går ikke. Jeg må kunne stå. På egen bein.
Hvor Kjærest er? Hun har dratt ut på et eller annet kjøpesenter mens jeg skriver blogg. Jege r så glad for at hun er med på denne reisen sammen med meg og da tenker jeg ikke på denne turen til Tromsø, he he 😉
Tusen takk til Hotell With som ønsker oss velkommen på denne måten. Selv om jeg naturligvis skjønner greia, så setter både Kjærest og jeg veldig pris på det. Jeg merker med glede innlegget som reklame. (Er dessuten forpliktet gjennom den kanskje i overkant strenge loven, men det er en annen sang… 😉 )
