I over et år nå har vi sittet på en gammel benk vendt mot guttene. I begynnelsen satt vi på den hver eneste dag, ofte i timevis. Spesielt Kjærest, eller kanskje helst Kjærest. Jeg ville som regel bort fortest mulig. Likevel har det alltid vært godt å sitte der. Småprate med guttene. Fleipe litt. Fortelle dem om bloggen og boken, og nettbutikken og gammelbutikkene og bla, bla bla. Fordelen med unger på kirkegården, i motsetning til andre unger, er at de ligger helt stille og lytter interessert når faren forteller om alt fra det “spennende” livet sitt. De har jo liksom ikke så mye valg.
Jada, jeg vet at det ikke var vår personlig benk, men vi har liksom hatt den et år. På en eller annen helt underlig måte har den liksom hørt til. Vært en del av. Det så så nakent og trist ut uten den. Bare grå grus.
Jeg klander ikke den som tok benken og satte den foran sin “egen” grav. De er i sin fulle rett. Benken er ikke vår. Vi kommer til å ta den tilbake neste gang vi drar opp til guttene. Hvis den blir fjernet en gang til kjøper vi vår egen. Du kan si mye rart om meg, ofte med rette, men jeg starter ikke krig på kirkegården pga en gammel benk.
Dette var litt leit, men jeg er en voksen mann, Kjærest likeså. I alle fall voksen. Utrolig rart hvor viktig en fremmed ting kan bli i sorgprosess. Nå er den borte og det er kanskje like greit. På tide å stå på egen ben. Uten benk.
I det siste har det vært mange spørsmål fram tilbake som har blitt hengende i luften. Derfor har jeg beste meg for å svare på absolutt all spørsmål som kommer i kommentarfeltet i denne bloggposten. Min tid er ikke endeløs, så denne gangen besvarer jeg ikke på fb, bare her på bloggen.
Høsten har kommet og med den litt bedre tid til å komme til hektene. Søndagsjobbingen er ikke lenger bare et desperat forsøk på å gjøre smattestedene klare til nok en crazy uke, men også tid til de små detaljer.
Har derfor funnet fram et gammel maleri som jeg tenkte kunne henge på den veggen helt uten dekor mellom Hoftepluss og Spisesalen. Jeg vet folk er glad i å hvile øynene på vakker kunst, så tenkte derfor at et maleri av meg selv måtte være midt i blinken. Koselig også for de ansatte, for da går jeg liksom aldri hjem eller på kontoret, men jeg er sammen med dem absolutt hele tiden. Snakk om å gi alt for sine ansatte!
Kjærest er også å pjusker her nede, men hun skal snart gå hjem. Er tross alt en del husarbeid som må gjøres og det har hun forsømt veldig i det siste. Hun har vært så trøtt. I dag er hun litt piggere og kan ta unna flere dagers vanskjøtsel. Dessuten har jeg bursdag og ikke så lenge, så hun burde nok bake en kake eller to allerede i dag, siden vi kjører til Tromsø i morgen etter jobb. Hvis ikke må hun jo stå og bake natten før, men klart, rekker hun ikke i dag så er jo det den eneste løsningen.
Nei, må jobbe videre. Ønsker dere alle en helt fantastisk søndag!
Kokkejævel ble i ettermiddag rundt 16:10 pågrepet av væpnet politi på Alta lufthavn etter flere tips fra publikum. Vitner på stedet forteller at Kokkejævel dro på en innpakket kropp som åpenbart var bestialsk behandlet, da det ser ut som om både hode og føtter under knærne regelrett er saget av.
Bortsett fra den grønne presenningen og gaffateipen så gjorde ikke Kokkejævel noe for å skjule ugjerningen, snarere tvert i mot. Han la seg ned med liket og tok flere selfier or ropte til alle som stoppet at “sånn går det med de idiotan av nån mobbera som kritiser mæ!” “Det e Æ som har rætt, alltid! HUSK DET!”
Selv om Kokkejævel ikke akkurat er veldig kjent for å takle kritikk spesielt godt, så var kanskje dette litt vel drastisk, selv til han å være. Likevel var det overraskene mange som faktisk begynte å applauderte og lage hjertetegnet i hendene samtidig som de kom bort og sparket og spyttet på kritikeren. “Slik går det når du på død og liv må si noe selv om du ikke har noe positivt å si!”
Da politiet kom til stedet satt faktisk Kokkejævel og signerte bøker på den døde kroppen, mens folkemengden sto og ropte ukvemsord fram og tilbake mot hverandre. Kokkejævel ropte fra tid til annen “Oppfør dåkker i kommentarfeltet, hvis ikkje dræp æ dåkker åsså!”
Vet ikke om han mente det der han satt og sikkert grublet over om dette ville stuntet ville holde han på bloggtronen i femten minutter til. Alltid vanskelig å vite. Kanskje gikk han litt for langt denne gangen, ble for ivrig. Hvis det var tilfellet så fikk han bare skrive enda en tåredryppende blogg om den vanskelige barndommen, døde unger i bøtter og spann, mobbing, psykisk og fysisk helse, ensomhet, utenforskap og alle de der temaene han skriver bare for å få sympati og likes. Eller, kanskje enda mer effektivt, utlevere datteren sitt privatliv. Eureka! Slo dette drapet feil så skulle han sannelig fortelle om mensen var kommet eller ikke. Folk ville klikke som gale! Herregud, som han elsket denne sosialpornografien!
Virkeligheten gikk først opp for han da politiet tok fra han mobiltelefonen midt i en ny selfie. Da kom tårene “Hærregud, dåkker kan ikkje gjør dettan mot mæ! Kossn meine dåkker at æ skal kunne skrive kveldsbloggen, hæ” Æ e jo avhengig av klikk. Æ e sjuk! Dåkker må kjør mæ på lægevakta i stedet. Høre dåkker? Au, ikke ta på mæ! Æ anmeld dæ te fansen min, og det e ikkje uten grunn at de kallse førr blodfansen. De slit næmlig haue av dæ av hvis du gjør nåkka stygt mot mæ! Du e herved advart!”
Siden det er helg så tenkte jeg rett og slett å gi dere en aldri så liten omvisning gjennom boka mi. Er ikke det koselig da? Starter med begynnelsen da jeg ble skåret ut av buken til mor mi uten tilstrekkelig bedøvelse. En perfekt start på en lang barndom, he he 😉
Boka er slett ikke noen leksikalsk oppramsing av livet mitt fram til nå, men kanskje heller et slags maleri av tekster som til sammen forteller en historie om et menneske som fortsatt står oppreist. Kanskje mot alle odds. Boken er skrevet i tårer og tenners gnissel, og trodde aldri vi kom til å bli ferdige, men vi ble det. Jeg er veldig, veldig stolt over sluttresultatet. 🙂
Boka kan kjøpes i alle landets bokhandlere både i butikk og på nett, MEN DU! Den selges også på min egen nettbutikk kokkejævel.no!
Der får du boka signert BÅDE av Kjærest og meg selv, og hvis du kjøper den i gave til noen andre så skriver jeg, eller Kjærest, en personlig hilsning til den heldige. Er ikke det helt fantastisk? 😀
Nei, nei, nei, nei, nei! Det kunne jo ikke vare evig. I min 3. uke som forfatter har jeg nå bare Norges 10. mest solgte sakprosabok. Herregud så flaut! Det blir gitt ut over 3000 bøker i høst og jeg er bare den 10. mest populære. Tenk dere hvordan mine kritikere sitter og gnir seg i hendene sine akkurat nå og ler av denne mislykkede forfatteren som trodde han var noe da han han debuterte på en 1. plass for tre uker siden, for så bare være Norges 5. mestselgende forfatter uken etter, og nå altså dette voldsomme raset i anseelse og popularitet. For en vits av en mann! Tro hva han nå skal finne på for å berge ræva si. Neppe like høy på pære i dag, si, ha ha ha!
Neida, egentlig er jeg svært godt fornøyd. Jeg har faktisk vært på 1. plass! Nesten ingen forfattere opplever det noensinne, uansett hvor mange bøker de gir ut. Jeg klarte det på første uke på første forsøk. Bare latterliggjør meg så mye du vil.
Her ser dere noe LANGT mer spennende! Et lass med bøker kom akkurat inn døra på Hoftepluss. 500 i første omgang, men jeg håper på mange, mange flere slike lass. Uansett hvor mange jeg selger av disse så vil det dessverre ikke gi seg utslag på utsalg på boktopplista, for der er det bare bøker solgt gjennom bokhandel som teller, og du kan si mye bra om min lille butikk, men noen seriøs bokhandel kan jeg vel ikke skryte på meg å være. Selv om jeg har den aller beste boka 😉
Disse bøkene selger jeg naturligvis signert.
Ønsker du at jeg skal skrive en personlig hilsen, til deg selv eller den eller de du har tenkt å gi boka til, så gjør jeg naturligvis det. Send bare mail til [email protected] merk mailen med “personlig hilsen”, og skriv hva du vil jeg skal skrive i boka/bøkene, så blir det litt artigere å gi de bort i gave 🙂
Bestill boka som en hver som lever et liv har godt godt av å lese HER
Hva er greia med at straks en dame blir gravid, så blir hun omtrent fritt vilt til å bli tafset på? Venner som fiender, kjente som ukjente kan komme rett bort og bare ta seg til rette å kjenne, klappe og stryke på magen, samtidig som de overveldet forteller denne arme gravide “hvor stor hun har blitt”. Hva faen er greia liksom? Hadde noen kommet bort til meg, klappet meg på magen og fortalt meg at jeg var blitt så stor, så tror jeg at jeg hadde skallet dem rett ned. Seriøst!
Nå har jeg ikke for vane å vandre rundt i verden å gjøre kvinner gravide, men jeg har da opplevd sju gravidemager, med to forskjellige kvinner og over to forskjellige tiår, og alltid har det kommet noen og tafset på magen. Den gravide blir like forfjamset hver gang og underlig nok har jeg aldri opplevd dette “live”. De gjør det aldri når jeg er tilstede, så det må jo være et visst tabu over dette. De må forstå at de tafser på annen manns einedom, men det rare er at det alltid er kvinner som tafser. Alltid!
Tipper at det ikke bare er min kvinne som blir utsatt for dette overgrepet og uten å utlevere hennes følelsesliv alt for mye, så kan jeg si at dette oppfattes særdeles krenkende. “Så stor du har blitt” klapp, klapp, stryke, stryke. Ærlig talt!
Slutt med det! Hold deg på over en meters avstand! Det siste en gravid i siste trimester vil ha er Korona. Dessuten kan du, i stedet for å si at hun er blitt litt så diger, si “Herregud så FIN du har blitt!”. Det er langt mer hyggelig å høre enn at man har blitt stor. Hun VET hun har blitt stor. Svært få kvinner drømmer om store størrelser.
Avtale?
(Del gjerne, for dette tror jeg de ALLER fleste gravide sliter med)
PS! Bildet er tatt for rundt en måned siden, magen har blitt betraktelig “flottere” siden den gang 😉
De siste dagene har gått mer inn på meg enn jeg har tillatt meg å innrømme, både overfor meg selv og dere. Å bli beskyldt for å ha utlevert din egen Datter, det aller kjæreste du har, ikke bare i ett innlegg med ord og bilde, men gjennom et helt år! Du har, for klikk, noen skarve kroner og 2×5 minutter i rampelyset brettet ut dine aller nærmeste sine aller innerste føleserier i en sosialpornografisk orgie som Norge aldri tidligere har sett. Jeg skal ikke falle for fristelsen å harselere mer med disse aktverdige menneskene som som aldri gjør noe feil, men som mer enn gjerne belærer andre, ikke hvordan livet burde leves, men hvordan livet skal leves, eller saklig kritikk som de kaller det.
Jeg er vant med “saklig kritikk”. Allerede som liten 2. klassing fikk jeg masse “kritikk” fra ungene i bygda fordi jeg flytta dit på feil måte. “Kritikken” varte i mange år. Uansett hvordan jeg prøvde å forklare og forsvare meg ble de aldri fornøyd med svaret. Tror egentlig ikke de hørte etter heller.
I fjor sommer fikk jeg også “saklig kritikk” da jeg åpent gikk ut og fortalte at vi hadde mistet et barn. Det var helt greit å fortelle det én gang, men å fortelle at det gikk inn på meg og at bunnen ble revet vekk fra livet mitt ble for mye. Jeg burde heller logge av og ta meg av familien min. Jævlig godt tips egentlig! Tok det til meg, men dere vet, ble sittende pålogget mens familien min gikk for lut og kaldt vann.
Det siste året har jeg også fått veldig mye “saklig kritikk” for å fortelle om hvordan det er når både hodet og kroppen går på en smell og du blir avhengig av kjemi for å kunne takle hverdagen på en skikkelig måte, eller sutrer og klager over helsa som de “saklige kritikerne” kaller det. En ordentlig mann skal ikke sutre over slike ting, han skal bite tenna sammen og holde følelsene inne helt til han kjøper seg et tau eller hopper fra en bro…
Får ikke bare “saklig kritikk” når jeg er litt for trist, men kanskje mest når jeg er glad og har det godt, eller “høy på meg selv” , “høylytt”, “breial” og “kvalmende og ufordragelig” som de saklige kritikerne kaller det.
Fikk også masse “saklig kritikk” når jeg i fjor under en måned etter Katastrofen, og helt ødelagt som menneske, satte meg ned med en kopp fordi “alt” ble ødelagt samtidig på jobb og jeg rett og slett, der og da, ikke klarte mer. Det var ikke mer igjen. Det formelig haglet inn med “saklig kritikk”, samt over 300K. Da ble de “saklige kritikerne” rasende! Av alle gode formål, så gikk pengene til denne, denne, denne kokken.
Dere forstår tegningen. Det kan bli for mye av det gode, selv om den er saklig og velbegrunnet. Likevel har de siste dagers “saklige kritikk” virkelig gått inn på meg på en måte som “saklig kritikk” ikke har gjort på lenge. Bryr meg til og med om at “saklige kritikere” er illsinte fordi jeg ikke svarer på akkurat samme spørsmålet som jeg har svart på flere titalls ganger de siste dagene. At jeg ikke står til rette, som om dette var en rettsak, jeg satt i tiltaleboksen og “den saklige kritikeren” var enten dommer eller aktor og krevde svar nuh!
Hvis folk spør meg om hvem jeg er så svarer jeg alltid at jeg først og fremt er Pappa. Jeg har ikke bare brukt, men jeg har dedikert over halve livet mitt til å jobb og familieliv. Det har ikke blitt tid til å mye annet. Mye har naturligvis blitt valgt vekk, men det har ikke gjort meg det skarve grann, for jeg er først og fremt pappa og vil ikke være noe mer enn det. Ja, jeg er opptatt av å være størst, best, raskest, sterkest, smartest osv., og det å være Pappa er for meg det aller, aller største av alt.
Da blir jeg lei meg når dette ikke bare blir satt i tvil, men når det faktisk “saklig” blir hevdet at jeg “selger” mine egne barn for å du skal lese meg, så blir jeg ikke bare sint, men jeg blir helt tom. Det er så langt fra sannheten som det kan bli! Har lest det aktuelle innlegget igjen, og igjen og igjen, og kan faktisk ikke for mitt bare liv forstå hvordan jeg utleverer Datter på noen som helst måte. Meg selv, ja, og indirekte datter som har en pappa som tør vise følelser, og endatil skrive det så alle ser. Kanskje ikke barnemishandling, men ikke langt i fra. Jeg blir bare trist.
Ja, vi mennesker er laget slik at vi gjerne ønsker tilbakemelding på oss selv, positiv eller negativ, og vi leser alt vi kommer over av stoff der vi selv er omtalt. Der er vi alle like, og jeg er ikke et unntak. Heller ikke en 12 års gammel jente. Hva tror du er verst å lese, at faren er lei seg for at hun vil flytte, gråt til og med, eller “konstruktive” tilbakemeldinger som forteller at faren en kynisk jævel som selger sin egen datter i jakten på klikk, penger og berømmelse?
Jeg bare spør. Som vanlig er det du som sitter inne med de rette svarene og fatter ikke at så mange ikke er enig i deg selv om du helt åpenbart har rett. Jeg regner meg selv som en oppegående mann, kanskje til og med litt over gjennomsnittet, og vet at dette er en dum blogg å skrive. Det beste hadde bare vært å la være å skrive noe som helt i dag, men jeg klarer ikke. Da hadde bloggen blitt slik som de andres. Det jeg vil jeg ikke. Bloggen min er dønn ærlig, og jeg skriver om det som opptar meg. Akkurat nå er det dette. Det opptar meg noe helt fryktelig.
De hentet meg på flyplassen, men la seg rett på sofaen da vi kom hjem. Var så trette. Jeg lot dem sove. Elsker dem begge, men bare en av dem vet det. Ennå.
Godt å komme hjem uansett. Hadde bevilget meg hele fire dager med ferie etter en knallhard sommer. Fire dager ble til en, så i morgen er det påan igjen hav skal man vel med så mye fri? Lediggang er roten til alt ondt har jeg alltid ment, he he.
Skal ikke skrive så mye. Bare takke dere for at dere har fulgt meg på min lille “pressetour” nede i Oslo. Skal legge ut linker til dere som ikke har fått sett:
Et VIRKELIG annerledes God Morgen Norge HER (TV2 Sumo)
Nitimen kan dere høre HER. Det er to bolker av ca 5 minutter. Veldig artig å være med på Noorges største radioprogram!
Etter Nitimen bar det rett til Divkraft på NRK P2. Et timelangt portrettprogram med mennesker med en ekstraordinær, tja, drivkraft. Hør programmet HER. Mamma er fortsatt med. Kagge kjøpte mamma en ekstra dag i Oslo slik at vi fikk litt bedre tid sammen. Hun bor i Molde og vi har ikke sette hverandre siden Katastrofen. Veldig, veldig hyggelig gjort!
Etterpå ventet halvannen time med intervju med A-magasinet i Aftenposten. Det må vi nok vente halvannen uke eller mer før det kommer på trykk. Blir spennende. Slike portrettintervjuer kan gå begge veier. Håper det går en god vei.
Slutt med å skriv på fb om dine dårlige opplevelser på restaurant! Det som VIRKELIG er interessant er de GODE besøkene. Risbolle er en slik restaurant. Ser litt “shabby” ut fra utsiden, men i himmelens navn for noen smaker! Helt, helt fantastisk! Og, viktigst av alt, de aller aller fleste gjestene er fra Vietnam eller deromkring. Det er ALLTID et godt tegn. Anbefales på det sterkeste. Ligger forresten bare fire meter fra Mantra, en annen fabelaktiv restaurant, indisk. Den er mer kjent, mer fancyo og, selvfølgelig, veldig mye dyrere. Terningkast 6 til begge, bare på forskjellige måter.
Jaja, Kjærest har våknet for litt siden og, på min forespørsel, kjørt ut for å kjøpe burger til oss på Esso. Hørte jeg noen som kalte meg sobbete? Kjeften pårei!
Der kommer de inn døren, jeg må “legge på”. Takk for at dere leser meg. Det betyr mye 🙂
Tanken ble sådd i går kveld like før jeg la meg og da jeg sto opp i morges hadde natten bearbeidet problemstillingen og bestemt seg for at det er det rette å gjøre. Det har vært så voldsomt mye nå i flere måneder at dere aner ikke. Toppet seg i går da jeg måtte ta en beslutning om å stenge FyFader i dag pga sykdom. Tilfelle ville at hele TRE av fire vakter ble syke samtidig. Det har aldri skjedd før og jeg får ingenting gjort her jeg sitter i Oslo. Nå trenger jeg ro.
Derfor tar jeg nå en pause fra sosiale medier for å samle krefter. Pausen starter 09:00 når jeg skal på Nitimen på Nrk P1 og trolig helt til jeg er ferdig med opptaket til en hel times sending med Drivkraft på Nrk P2 kl 11:00. En pause skal gjøre godt. Koble ut alt og bare snakke om seg selv på radio. Det kan nesten ikke bli bedre.
Ja, dette er min form for humor. Mange, utrolig nok, er SINTE, RYSTET og KVALME over overskriftene jeg bruker, og at jeg har så “dumme lesere” at de klikker seg inn, gang på gang på gang. Jeg ler. Hvorfor er noen så sinte? Jeg er jo ikke en seriøs nyhetsaktør. Dette er ikke Dagsnytt 18. for å si det slik 😉
Takk for at du leser meg, selv om jeg tuller og roter litt. <3
PS! Kagge Forlag kjøpte mamma en ekstra dag i Oslo, så hun blir med med opp til Marienlund. Er ikke det koselig da? Så har jeg en som kan ta bilde av meg, he he 😉
