Selv om det bare er under et år siden andre verdenskrig raste for full styrke og så ut til å bombe livet mitt sønder og sammen så har jeg det faktisk bedre akkurat nå enn jeg har hatt det på veldig mange år. Det plager meg skikkelig og jeg har ofte i det siste tatt meg selv for å kjenne på mye dårlig samvittighet for nettopp dette. Det er forbudte følelser, for det er ikke lykkefølelse man først og fremt skal kjenne på, under et år etterpå. Likevel gjør jeg det. Skriver til og med om det. Uhørt!
Jeg er sykemeldt. 85%. Jobber bare et par timer hver morgen. Høyst reelt pga skulderen, ingen svindel på denne gutten, men det er ikke tvil om at det er hell i uhell. Sparer bedriften for masse lønnsutgifter samtidig som det gir rom for en ekstra ansatt i mitt sted. Selv om jeg har vært plaget med skulderen i veldig mange år så har jeg aldri tatt meg “råd” til å faktisk sykemelde meg før nå. Har alltid vært for mye å gjøre på jobb. Det er det ikke nå lenger. Nå har jeg faktisk mulighet til å ikke belaste den unødig før operasjonen og jeg kjenner den har godt av det. Selv om det ikke er tvil om sykemeldingen ikke er det beste hvis målet er å stramme beltet, så tror jeg at jeg gjør det eneste rette.
Man skulle tro at denne ekstremt dramatiske, og uavklarte, situasjonen for bedriften, der FyFader er tvangstengt på ubestemt tid og bare siden nedstengningen har gitt meg et omsetningsfall på over en million kroner skulle gitt meg søvnløse netter og svettetokter på dagen, men slik er det ikke. Det som skjer det skjer og jeg er ikke redd for framtiden. Hoftepluss er åpen og selv om omsetningen der bare er en brøkdel av FyFader sin så er også lønnskostnadene med driften ekstremt mye lavere. Jeg vet ikke ennå, men tror faktisk oppriktig at dette kommer til å gå bra. Driften kommer til å bli veldig annerledes, også etter at FyFader en gang får åpne igjen, så det blir annerledes, men vi overlever. Det er jeg sikker på.
Det er noe jeg aldri har fortalt dere. Det er ikke min historie å fortelle, men det har på mange måter vært en kamp på liv og død i noen år nå for en jeg er veldig, veldig glad i. Jeg har vært mye redd, ekstremt bekymret og egentlig maktesløs over situasjonen. Det har ikke vært noe jeg har kunnet gjort for å gjøre situasjonen bedre. Jeg har prøvd, men det har ikke vært min kamp å kjempe. Nå, for første gang på tre år, ser det ut som om jeg kan puste lettet ut. Vinden virker å ha snudd og et nytt håp er skapt, for uten et reelt og virkelig håp kommer man ikke langt.
Samlivsbrudd er aldri enkelt. Ofte varer de i flere år, både i forkant og etterkant. Skal ikke fortelle så mye om det, eier ikke den historien heller, men nå er alt mye lettere. Datter er på plass like mye hos begge og samarbeidet fungerer omtrent knirkefritt. Jeg betaler noen lapper i året slik at jeg slipper å shoppe klær, ellers spleiser vi på sykler, ski og slikt. Slik jeg ser det fungerer det veldig bra. Datter er trygg og har det godt hos oss begge. Som pappa gir det meg en ekte og reell lykkefølelse. Jobben som pappa, en man aldri kan sykemelde seg fra, er først og fremt å sørge for at ungene dine har det bra. Syns egentlig jeg er ganske god i den jobben.
Økonomisk utrygghet kan ta knekken på noen og en hver. Før bloggen og boken var jeg livredd for hva jeg skulle gjøre hvis bedriften smuldret opp under beina mine. Det er jeg ikke lenger. Bloggen må vel kunne sies å ha etablert seg som Norges mest leste blogg, i alle fall på denne portalen, og selv om den stort sett er reklamefri så gir den meg en inntekt hver måned som gjør at jeg i alle fall kan betale husleia og kanskje vel så det. Det gir ro. Når det i tillegg ser ut til at boken som kommer til høsten, uten at jeg overhodet skal forskuttere noe som helst, trolig kommer til å selge rimelig greit, så gir det meg et bein til å stå på. Jeg er ikke lenger 100% avhengig av Hoftepluss for å klare meg. Avhengighet, eller ikke av økonomisk art, er aldri av det gode.
Mange lesere gir også selvtillit. Det er ikke tvil om at jeg er en kontroversiell type, litt sånn hat eller elsk, og har vel egentlig vært det i hele mitt liv, men det er veldig mye lettere å bære alt pisset som blir sagt og skrevet om meg når jeg vet at det er så mange som samtidig setter pris på meg og det jeg gjør. Ingen kan bli likt av alle, men det er lettere å bli mislikt av noen hvis du samtidig blir likt av mange. Enkel matematikk. Og veldig menneskelig tror jeg.
Jeg skal bli pappa igjen! Sammen med den beste Kjærest du kan tenke deg. Livredd naturligvis. Vet av erfaring hva de neste par årene kommer til å bringe av angst, panikk og bekymring, men samtidig gjør det meg rolig. Det var dette vi ville. Dette vi prøvde på. Dette vi drømte om. Jeg gleder meg til framtiden og det er det en stund siden jeg har gjort.
Jeg har det rett og slett veldig bra akkurat nå. Ja, jeg går fortsatt på “lykkepiller”, men jeg tror ikke det er bare de som snakker. Jeg tror heller jeg har opplevd så mye ræl opp gjennom at jeg er litt herdet. Litt fandenivoldsk. Det som skjer det skjer og det kan neppe bli verre enn det som allerede har skjedd. Går jeg konkurs så gjør jeg det. Er ikke verdens undergang. Der har jeg vært, flere ganger, og en ting er i alle fall helt sikkert, den er langt verre enn en skarve konkurs.
Nei, ønsker dere en akkurat like god og håpefull dag som det jeg er i ferd med å få! Nå skal jeg stikke ned på jobb. Om bare et par timer kommer Varanger-rekene og da skal jeg fylle hele disken igjen. Det gjør meg også lykkelig, for jeg vet at det finnes tilstrekkelig mange mennesker her i Alta som ønsker Hoftepluss alt godt og kjøper rekene konsekvent hos meg. Det varmer. Veldig.
Alt godt!