Jeg sliter litt med veganere, men jeg har over hodet ingenting i mot “vanlige” vegetarianere eller vegatarmat generelt. Ofte er det faktisk deilig å nyte et måltid som ikke inneholder kjøtt eller fisk. Eller, ikke veldig ofte, men av og til i alle fall. Som i kveld. Pizza Margarita eller Pizza Mozzarella, kjært barn har mange navn. Min favoritt!
Hvis jeg ikke gidder å lage bunnen selv velger jeg denne. Helt suveren! Det står at den er til 2 stk, men det er den IKKE! Heldigvis er det to i pakken.
Pizza med både fersk og revet mozzarella, pesto og kirsebærtomat
Tomatsaus
1 del Idun ketsjup
1 del tomatpuré
Jeg bruker faktisk bare dette som pizzasaus. Av og til har jeg også i en liten sprut med Heinz BBQ-saus, men ikke på denne pizzaen.
Grønn juksepesto
1 glass basilikumspesto
1 pk bladpersille
Pesto uten persille har en grusom gusjegrønn farge. Jeg har alltid persille i min pesto for fargen sin skyld. Kjøper jeg et ferdig glass, noen er ganske gode, så kjører jeg en pk persille på staven sammen med litt vann og blander i ferdigpestoen. Forskjellen er enorm:
Ja, da er det bare å smøre den enkle pizzasausen på den ferdige bunnen og drysse over litt ferdigrevet mozzarella før du skiver en fersk mozzarella og fordeler utover. Dryss over noen kirsebærtomater i skiver og pesto før du kanskje kverner litt svart pepper på toppen. Oregano? Steikes på 250 grader i noen få minutter. Husk at pizza er best, som all annen mat, hvis den får hvile seg noen minutter før du setter tenna i den.
PS! Klart, det skader jo ikke å legge noen skiver bacon på toppen, det er ikke det jeg sier 😉
Alt startet på badet. Skulle bare dusje, men så klødde det i hodebunnen.
Plutselig hadde jeg klødd meg så mye med barbermaskinen at alt håret lå i vasken.
Hjelp, jeg har mista håret!
Vil du ha deng?
Det obligatoriske bloggbildet med dusckface. Syns jeg kler det mer enn mange andre egentlig.
Heldigvis vokser håret omtrent like fort som magen, så om noen uker er det på plass igjen. Inntil videre må jeg vandre rundt i verden på denne måten. Hva syns dere?
Det var veldig rart å se alle ordene og bildene som jeg har sett og lest tusen ganger før satt sammen til en skikkelig bok. Eller, skikkelig bok er vel feil og si. Den er ikke trykket ennå, men satt sammen elektronisk av en grafiker fra start til slutt. Det så veldig, veldig bra ut, men fortsatt er det en del småplukk vi må jobbe med. Gleder meg til vi blir helt ferdig. Har mest lyst til å gå videre til neste prosjekt. Jeg er en rastløs sjel. Glad jeg ikke er musiker og må synge den samme sangen i kanskje 30-40 år. Tror ikke jeg hadde klart det.
Hvis du vil kan du forhåndsbestille en signert utgave HER
Ellers var det utrolig deilig å stå opp i morges. Får litt sjokk hver gang jeg går ut av soverommet. Er jo vant til å sjokkvåkne av det grusomme røde gulvbelegget, mens nå våkner jeg gradvis mens jeg spankulerer over det myke deilige nye gulvet. Veldig fornøyd. Datter mener det har blitt husets vakreste rom. Jeg er ikke uenig.
Helt sykt hvor stor forskjell 2500 kroner og litt gangsperre kan gjøre. Tror det er den beste investeringen i mitt liv.
Kjøpte skateboard til Datter i går. I dag skal jeg kjøpe hjelm, knebeskytter og hansker. Ble litt knall og fall og blod og tårer ned den lange Tollevikbakken. Jeg tror på en barndom full av skrubbsår, men er jo ikke vits med flere så enn nødvendig. Greit med litt polstring.
Ellers håper jeg dere alle får en fin dag. Sola skinner i Alta i dag. Det er ikke så veldig varmt ennå, men regner med at vi får et par dager med sommer i løpet av juli. De to sommerdagene er gull verdt etter en lang vinter før det igjen høstes og blir mørkt. Blir bra.
Dette skjedde i går, men først nå har jeg fått roet pulsen såpass at jeg klarer å skrive om det. Som dere husker dro jeg en liten tur ned på jobb på morgenkvisten for å bestille snus. Etter en halv times tid lukket jeg gitterporten og gikk tilbake mot heisen og parkeringstaket. Det var da jeg så ham. Ryggen på ham i alle fall. En diger fyr som lusket rundt med hette på hodet. Lett haltende, men så absolutt kapabel ut til både det ene og, i verste fall, det andre.
Det er ikke uvanlig at jeg møter folk på Amfi på søndager. De flinkeste butikksjefene har sjeldent helgefri, men det er ikke ofte jeg møter noen så pass tidlig. De fleste kommer etter tolv. Det er heller ikke vanlig at de lusker rundt med hette på hodet og haltende ben. Jeg ante ugler i mosen.
Først bestemte jeg meg for å følge etter ham å spørre om jeg kunne hjelpe. Det har jeg gjort en gang før en gang da jeg plutselig fant en forvirret mann inne på handicaptoalettet. En svært sliten fyr, men heldigvis vennligsinnet. Jeg slapp ham ut. Var visstnok noen folk som var på jakt etter ham, men jeg så ingen. Ikke hadde jeg lyst til å møte dem heller.
Tilbake til denne digre mannen som lusket rundt. Var vel ca 15 meter fra ham da han ble vár meg og huket seg ned bak et hjørne, som for å gjemme seg for meg. Nei, dette tar jeg rett og slett ikke sjansen på, tenkte jeg. Mine barn skal ikke bli farløse bare fordi jeg leker helt og prøver å stoppe knivdesperadoer tidlig en søndags morgen i et stengt kjøpesenter. Jeg snudde på hælen og sprang tilbake mot heisen med hjertet i halsen mens jeg frenetisk ringte senterledelsen og fortalte at jeg såvidt kom meg levende hjem fra jobb.
Dette tok de naturligvis på største alvor. Når en mann på 115 kg kaller en annen mann for stor så er det gjerne noe alvor i det. De tok ingen sjanser og møtte opp mannsterk for å avvæpne desperadoen. Problemet var bare at han hadde rukket å gjemme seg og de kunne ikke finne ham noen steder. Ikke så de tegn til innbrudd heller. Dette var tydeligvis en slu faen, kanskje en del av et profesjonelt nettverk. Trolig er speider som skulle sjekke ut forholdene før det avgjørende angrepet.
Heldigvis har vi kameraovervåkning og da de sjekket disse så de klart og tydelig hvem det var.
Åpenbart en diger mann
men vennligsinnet. Det var bare sjefen på Bagorama som skulle på tidlig søndagsjobb. Han hadde ikke sett meg og det jeg trodde var en nedhukingsmanøver for å gjemme seg var bare bevegelsen da han bøyde seg ned for å sette nøkkelen til butikken i nøkkelhullet.
Kniven, og det mulige skytevåpenet, var bare et produkt av en mørk korridor og min egen fantasi som løp nesten like løpsk som jeg gjorde på vei mot bilen og tryggheten.
Om jeg var flau da senterlederen ringte meg og fortalte at de hadde fanget drapsmannen? Ja, litt.
Vet ikke hvor jeg finner kreftene og utholdenheten i fra, men jeg kan holde på i timevis. Enkelte perioder kjører jeg litt roligere tempo før jeg setter opp til full intensitet igjen. Av og til kan jeg være nesten helt rolig i en time eller to, men plutselig og helt uten forvarsel setter jeg i gang igjen.
I begynnelsen likte Kjærest det, men nå tror jeg hun begynner å bli sliten og kanskje litt lei. Spesielt etter at hun ble gravid ønsker hun å være litt i fred, men jeg kan ikke for det. Det skjer liksom noe med meg når jeg legger meg. Selv om jeg er trøtt blir kroppen blir jeg fylt med intensitet, energi og uante krefter som gjør at jeg omtrent ikke klarer å ligge stille. Kjærest angripes fra alle kanter gjennom hele natten.
Ingen stillinger er trygge, uansett hvordan hun snur seg. Det kan være på magen, på rygg eller på siden. Jeg er over henne uansett. Skjønner godt hun er litt sliten og av og til står opp i stua bare for å få en pause, men med en gang hun legger seg igjen er det i gang igjen.
Du har sikkert skjønt det allerede. Jeg sover ekstremt urolig. Sparker og slår. Drømmer høylytt og tar generelt stor plass i sengen. Snorker gjør jeg også. Intenst visstnok. Av og til, ofte faktisk, våkner jeg av en albue i neseroten. Det er en teknikk Kjærest har lært seg for å få slutt på snorkingen. Blir litt blod, men stille en time eller to før jeg setter i gang igjen.
Vi har for lite soverom til å kjøpe en stor seng, så inntil vi får kjøpt oss hus er hun dømt til å ligge sammen med meg på 150 usle små cm. Det er litt trangt, i alle fall når man skal sove. Greit på alle måter når man ligger der våken, men etterpå hadde det vært greit med en litt bredere seng.
Slik er det. Kan ikke få alt her i verden. Hun fikk meg og nå er hun gravid og kan liksom bare ombestemme seg heller. Det tror jeg at jeg skal være veldig glad for… 😉
Etter å ha bodd her i snart to år og irritert meg hver eneste dag over verdens trolig styggeste gulvbelegg, så tok jeg i dag fra tapestkniven og gjorde det jeg skulle gjort for alt for lenge siden. Jeg bytta belegg!
Datter nummererte listene slik at det skule være lett å sette dem på riktig plass etterpå.
Nei, det er ikke mulig å skjule et stygt gulv med matter. Det kalles latskap, ingenting annet!
Tenk det det en gang satt et menneske og bladde gjennom katalogen for å velge ut det perfekte gulvbelegg. Hva som gjorde at han valgte dette, av tusenvis, er over min fatteevne.
Uff, det må visst skjæres til. Hadde håpet jeg bare kunne rulle det ut. Skal ikke være enkelt!
Jada, jeg har en trefjøl under, slapp av.
Der ja, bare det verste igjen. Alle de små krikene og krokene. Ble svett. Er det faktisk fortsatt.
Nå begynner det å ligne på noe!
Au, men i helvete da!
Ferdig! Jeg syns det ble veldig, veldig bra. I alle fall til meg å være. Er ikke utpreget handy av meg, men det er kanskje mest latskap. Jeg kan hvis jeg vil og i dag ville jeg.
Det er kanskje ikke alltid det er så lurt å være åpen, men jeg har nå en gang valgt det selv og må således også tåle at folk stiller spørsmålstegn ved det jeg forteller. Har registrert at enkelte er meget skeptisk til at jeg er 85% sykemeldt midt under Korona-krisa, samtidig som jeg er på jobb. Egentlig et betimelig spørsmål. Alle systemer som kan bli misbrukt, blir også misbrukt av noen. Det er mange som svindler på de gode velferdsordningene vi har i Norge, men er jeg en av dem?
Jeg skal ikke nevne den skulderen min i dette innlegget. Tror de fleste er lei av å høre om den, men den er høyst reell. Jeg har bildebevis og går på tabletter som selv ikke jeg vil nevne offentlig. Ikke fordi de er ulovlige, men fordi jeg ikke vil være et talerør for legemiddelindustrien. Det finnes også MR-bilder som klart og tydelig viser at jeg ikke sitter der hos fastlegen og sutrer og klager min nød for å snylte til meg en sykemelding, for det er ikke vanskelig å få seg en sykemelding, det vet vi alle. Det er kanskje også derfor det reageres.
I tiden før, og under hele denne Korona-krisa, har jeg vært mellom 90 og 85% sykemeldt. Ja, det har vært beleilig, ser den, men det betyr ikke at jeg har svindlet staten. Faktisk så hadde det lønt seg for bedriften min om jeg i stedet hadde blitt permittert, for da hadde bedriften bare betalt full lønn før meg i tre dager i stedet for i 16 dager, men jeg var nå en gang syk. Jeg sov knapt på natta pga skuldersmerter.
Om jeg hadde “tatt meg råd” til å sykemelde meg hvis det hadde vært full fres i butikken? Det er ikke sikkert. Har aldri gjort det. Har bare spist enda flere tabletter og presset meg gjennom dagene, men Viruset kom og jeg fikk denne muligheten til både hvile skulderen samtidig som jeg slapp å selge leiligheten og flytte inn i et telt. Har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt.
Jeg står på venteliste til operasjon. Den er planlagt i september, men blir det en avlysning, enten i Alta eller i Hammerfest, så står jeg på en liste og kan bli kalt inn på dagen. Etter femten år med smerter har jeg endelig funnet et smutthull i livet der jeg kan gjennomføre denne operasjonen. For alt jeg vet blir jeg operert på tirsdag. Eller neste torsdag. I juni. Eller jeg må vente helt til september.
De færreste av oss er 100% syke. De fleste kan jobbe litt. Jeg jobber halvannen time hver morgen der jeg klargjør dagen for mine ansatte. Ingen tunge løft. Det hender seg også at jeg selger reker. Ikke hele dagen, men til og fra. Ofte sammen med Datter. Det er jo egentlig en fantastisk ordning. Jobbe litt. Ikke ligge hjemme og råtne, men å kunne bidra. At jeg er sykemeldt i så stor grad betyr også at jeg kan ha nesten en hel ansatt ekstra i jobb. Ja, det ser jeg på en fordel for den ansatte, men det er ikke svindel. Det er bare en svært heldig konsekvens av at jeg er sykemeldt.
Nei, jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt for sykemeldingen min. Jeg har, sammen med bedriften min, betalt inn millioner av kroner i skatt de siste årene og da gir det meg lite kvaler at jeg bruker litt av disse skattepengene til en skulderoperasjon samtidig som jeg jobber litt mens jeg venter på den.
Skal også innrømme at jeg var sykemeldt noen uker etter at Vebjørn døde, men da hadde jeg ikke vært sykemeldt på tolv år. Da var jeg sykemeldt i seks uker. Orker ikke rippe opp i hvorfor.
Nå skal jeg, med den beste samvittighet, kjøre ned på jobb og bestille inn snus. Tar ca 15 minutter.
“Setter du deg ned?” sa Kjærest da hun kom hjem fra ultralyden. Jeg ble ikke redd, for hun hadde sendt meg melding før hun kom at alt så fint ut, men jeg skjønte jo at det var skjedd noe. Gjorde som hun sa og satt meg ned. For å være helt ærlig satt jeg jo fra før av, så egentlig var akkurat den kommentaren unødvendig.
Hun satte seg ved siden av meg. Sa ingenting mens hun tok opp ultralydbildene fra vesken. “Herregud, hva er det? Er det noe feil? Du sa at hjertet banket og alt var fint. Er det noe galt?”
“Nei, kanskje snarere tvert i mot” svarte hun uten en mine og ga meg bildene.”Ser du?”
Jeg kastet meg over bildene og studerte dem nøye. Så jo, med litt godvilje at det så ut som en liten unge, men klarte ikke se noe oppsiktsvekkende. “Ser du det ikke?” spurte hun, “det er jo to”.
Mitt eget hjerte stoppet opp et øyeblikk og flere millioner tanker raste gjennom hodet på brøkdelen av et mikrosekund. Noe som er nokså uvanlig, for som regel er det rimelig tomt der oppe. Går ikke så fort si. “Hva i all verden er det du sier?” Stirret ned på bildene igjen og joda, nå så jeg at det var en til der bak. Var det ikke enda en?” Herregud! tenkte jeg for tusende gang. Tvilling, eller trillingpappa, i en alder av snart 43 år. Ville jeg klare det? Jeg vet jo så inderlig vel hvor slitsomt det kan være med tre på rappen, men samtidig. Herregud! Enda en gang.
Skrekkslagen ser jeg opp fra bildene og registrerer at Kjærest endrer form og bryter sammen i den ondeste latteren du kan tenke deg. “Hahaha, lurte deg! Det er bare en. Ble du redd?”
Neida, ikke i det hele tatt sier jeg helt rolig. Ble faktisk veldig skuffet nå. Hadde faktisk håpet på to. Dobbel lykke liksom. Vet ikke om hun trodde på meg, men det kan jeg ikke tenke meg. Var tross alt gjennomvåt av svette og helt grå i ansiktet. Ikke artig. Ikke artig i det hele tatt!
Ok da, var litt artig, men innrømmer at jeg er veldig glad for at det bare var en spøk. Er det feil å innrømme?
Det er ikke ofte jeg forbanner vekkeklokka, men i dag skal den prise seg lykkelig over at den ikke ble knust gjennom vinduet og begravd i snøen. Det er søndag, føles i alle fall slik, og det siste jeg vil akkurat nå er å dra på jobb og gjøre klart før de ansatte kommer. Lurer forresten på hva de hadde sagt hvis jeg faktisk ikke hadde kommet. Hvis alt hadde vært lukket og låst og ingenting gjort. Hadde de blitt redd for meg eller irritert over at det hadde blitt stress? Jeg vet ikke og er heller ikke helt sikker på om jeg vil vite svaret.
Til tross for at jeg ser ut som en kjøttpudding i trynet så ser det ut for å bli en nydelig dag i Alta. Temperaturer helt opp i 6 grader er meldt, så her er det bare å kaste skjorta og presse seg inn i leopardbikinien, for nå er det sommer! Deilig med litt varme etter snart 34 år med vinter. Føles i alle fall slik.
Vet du, jeg må faktisk stikke. Jobb klokka åtte. Kjenner jeg faktisk har våknet litt nå. Ikke skikkelig, skriver fortsatt i blinde, men litt. Håper jeg klarer å føre bilen velberget ned til jobb. Hater skademeldinger. Skader generelt egentlig. Har også kjøpt et gulvbelegg. Uten sammenheng for øvrig.
Dette er trolig et vepsebol, men jeg mener det er et betimelig spørsmål. Store deler av Norge har vært stengt i ukevis og både næringslivet og Staten har blødd penger i hundremilliard-klassen. Kanskje vi til og med må bruke orde biljard. Flere hundre tusen står arbeidsledige eller er permitterte etter flere uker med stengt næringsliv og mange av disse går en svært usikker jobbframtid i møte. Noen av disse vil aldri komme tilbake til arbeidslivet. Det vet vi av erfaring. Trygd avler trygd, dessuten vil bedriftene være svært restriktive med nyansettelser i årene som kommer. I tillegg til Viruset har vi også en oljekrise som ikke har fått så mye oppmerksomhet som den kanskje fortjener.
Norge har etter hvert startet opp igjen. Litt forsiktig, men i alle fall startet opp. Bedriftene får inn sårt tiltrengte penger, etter flere stengte uker, slik at vi kan lønne våre ansatte. Hva er det første som skjer? Jo, vi stenger igjen, men denne gangen helt frivillig! En hel dag. Jeg vet ikke hva det koster i kroner og ører for landet totalt, men jeg vet at jeg kan lønne mellom en og to ansatte en hel måned bare på en god fredagsomsetning.
Kampsak og parole nummer 1 i år burde være å holde norske arbeidere i jobb. Holde Norge åpent. Bevare arbeidsplasser. Selge varer. Klippe hår. Støpe jern. Pumpe olje. Bygge hus. Skape verdier slik at arbeidsplassene kan være så trygge som overhodet mulig. Så kunne man heller tatt kampen om lønn og arbeidsvilkår til neste år. Hva skal man med gode arbeidsforhold hvis man ikke lenger har et arbeid?
21. mai stenger Norge igjen. Da er det Kristi himmelfart. Nye milliarder tapes i en tid når man trenger dem som aller mest. Så kommer pinsen. Det er jo egentlig galskap. Det er ikke flere fridager Norge trenger nå. Vi trenger å få hjulene skikkelig i gang igjen. Pusle i hagen kan vi gjøre etter arbeidstid. I alle fall i år.
