Kokkejævel Mest om livet MELLOM måltidene

Det vises kanskje ikke så altfor godt på mitt legeme, men jeg spiser faktisk mye salat. Er sykt glad i den knasende, nesten levende følelsen det er å tygge seg gjennom forskjellige teksturer, smaker og farger uten den evige dårlige samvittigheten mange av oss som regel får hver gang vi spiser noe godt.

Jeg er imidlertid ingen drøvtygger. Jeg knasker ikke i meg tørt gress og bladverk på fritiden bare for å fylle buken med gjæring. Nei, jeg søker etter nytelsen i alt jeg putter i meg, og med en skikkelig god hvitløksdressing kan du servere selv en halvmorken grankvist uten at dine gjester vil gi deg annet enn hyllest og lovord.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

I løpet av min tid på jorden har jeg laget intet mindre enn tre skikkelig gode resepter på hvitløksdressing som jeg virkelig er stolt over. Alle tre er vidt forskjellige, men smaker bedre enn noen av de hundretalls andre jeg har smakt. Den første resepten lagde jeg som kjøkkensjef på Alfa Omega. Den lages av eggeplommer og olje og har vært med på å lage liv i retter som legendariske «Ole Mattis Hætta», «Lykken for meg» og utallige andre klassikere opp gjennom årene. De kommer sikkert på bloggen etter hvert. Følg med.

Den andre resepten lagde jeg på oppdrag for NO. 17, et nå nedlagt, men neppe på grunn av dressingen, spisested i Alta. Dressingen, i all sin enkelhet, var basis for mange gode retter.

Den tredje resepten lagde jeg da jeg fikk jobben som ferskvaresjef på Coop Mega Elvebakken, og perfeksjonerte den da jeg åpnet opp Hoftepluss i 2013. Det er ingen hemmelighet at ferskvarebransjen ikke har veldig mye med kokekunst å gjøre lenger, men handler først og fremst om å varme opp helfabrikata, ta på seg en hvit kokkejakke og selge det under falskt flagg som mat til folk som tror det er ekte eller ikke bryr seg.

Dette kunne naturligvis ikke jeg holde på med, og i løpet av de to årene jeg var chef på Mega så lagde vi etter hvert omtrent alt selv fra bunnen av. Omsetningen økte med flere millioner, men det er klart, jeg gjorde jo egentlig alt dette merarbeidet på fritiden min. For det tar tid å lage god mat til massene. Jeg gjorde det imidlertid med den aller største glede. Jeg ble slett ikke kokk for å åpne opp plastbokser og varme frossenmat i en ovn. Jeg ble kokk fordi jeg oppriktig mener at god mat smaker best når den er laget av mennesker, ikke maskiner. Jeg ble kokk fordi jeg vet at ekte mat gjør godt dypt inn i sjelens irrganger.

Og ofte er det bare en god hvitløksdressing som skal til…

Vi smattes!

Hvitløksdressing ó la la Hoftepluss

500 gram majones

500 gram rømme

1 ts salt

1/2 ts grovmalt svart pepper

1/4 glass Idun grov sennep

1/2 sitron, bare saften

40 gram sukker

Blandes sammen med en slikkepott.

50 gram kinesisk hvitløk, uten spire

1 pk bladpersille (slik de har på butikken)

1/2 dl vann

1/2-1 ss grønn jalapeños

Kjøres til skikkelig puré på kjøkkenmaskin.

Bland pureen inn i resten og dressingen er ferdig!

Advarsel!

Dette er en originaloppskrift fra selveste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster 2 kroner pr oppskrift. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt. Eder og galle kan også forekomme.

Har du problemer med 2 kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.

Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på Vipps og skriv Kokkejævel (ikke telefonnummer) og send over det du skylder meg. Nuh!

En annen hvitløksdressing jeg har utviklet er denne:

Hvitløksdressing som på Alfa Omega i mine glansdager

Finnes det egentlig noe bedre enn helt nystekte vafler med rømme og syltetøy på? Jeg tror faktisk ikke det. Det finnes et utall av gode vaffeloppskrifter der ute, men denne tror jeg er den beste av dem alle. Fra meg, til dere.

5 egg
275 gram sukker
1/2 ts mandelessens
– Piskes lett sammen

550 gram hvetemel
2 ts  vaniljesukker
1 ts  bakepulver
1 ts  natron
1/2 ts salt
1/2 ts kardemomme
-Blandes sammen

1/2 liter h-melk
1/4 liter kulturmelk

375 gram meierismør ELLER Supreme, rapsolje med SMØRSMAK

FRAMGANGSMÅTE
1. Smelt smøret og la det bli kroppstemperert
2. Pisk egg, sukker og mandelessens lett sammen
3. Pisk inn halvbarten av helmelken og all kulturmelken
4. Bland alt det tørre og sikt det over røra
5. Pisk inn melblandingen til glatt røre
6. Tilsett den siste halvparten med helmelk
7. Pisk inn den tempererte smøret

For sprø vafler: Pensle vaffeljernet med smør/supreme før steiking
For bløte vafler: Steik uten å pensle vaffeljernet

Røren holder seg 5-6 dager, men varer neppe like lenge 

Lag en god søndag, folkens!

Oppskrift på Grove havrevafler som smaker som FERSKE RUNDSTYKKER! finner du HER

eller klikk HER for andre gode vaffeloppskrifter fra meg 🙂

Du har kjørt i en evighet på smale, humpete grusveier. Du tar deg selv hvert eneste år i å glemme hvor langt det egentlig er. Du har med deg termos med lunken kaffe som du alltid glemmer å drikke. Dessuten har du jo  Statoilkopp eller hva det var det heter nå . Det er fire mil igjen, og bare femten minutter til ferga går.

Annonsørinnhold

Sexy julegavetips: 20 gaver du ikke legger under treet 💋

Du presser bilen til det ytterste selv om du vet at slaget er tapt. Ved veis ende nærmest skrenser du inn på fergen som din mor på mirakuløst vis har fått til å vente på deg i nesten en halv time. På dekket står du og myser etter minnene fra i fjor. Det må du gjøre ganske kjapt, for overfarten tar bare knappe fem minutter.

Det første du ser når du stiger i land er en sliten hvitmalt bygning. En gang stolt handelshus og postkontor. En gang bygdas samlingsted og største arbeidsplass. Her møttes de, fiskere og bønder, sjømenn og lærere. Her fikk de kjøpt smør innpakket i matpapir. Kaffebønner i løsvekt. Ferske wienerbrød fra Hanøya. Her ble planene lagt for vinterens fiske i Lofoten eller på Finnmarken.

Butikken på Lonkan. Foto: Mamma

Her kjøpte jeg selv melk i trekanter da jeg var unge. Her tagg jeg sukkertøy og hørte historiene som karene fortalte rundt pokerbordet. Rundt middagsbordet hjemme fikk jeg imidlertid kjeft hvis jeg gjenfortalte de samme historiene. På dette stedet kjente jeg lukta fra kaffebønnene som oldemor ristet i steikepanna. Onkel Øystein lærte meg å spidde flyndre ute ved Kuholmen. Onkel Greger tok meg med på orrfugljakt på Bakkan. Onkel Rolf gav meg juling da jeg knakk fiskestanga hans ved Storvatnet. En herlig tid!

Tenk, slik så melka ut da jeg var liten!

Hjemme var det åttitall og fiskepinner. På Lonkan var det faktisk, i min tidlige barndom, fortsatt til en viss grad femtitall og sagopudding. Det var som å komme til en helt annen verden. En verden som for hvert år som gikk ble stadig mindre. Butikken. Skolen. Postkontoret. Oldemor. Morfar. Etter hvert ble alt dette borte. I dag bor det i underkant av 20 sjeler i bygda.

Hytta ved butikken. Der “bodde” vi da jeg var liten i mange år. Foto: Mamma

Det var her, på Lonkanbygda, at min interesse for mat og matkultur hadde sin spede begynnelse. En matkultur som sprang fram av selvforsyningprinsippet. Der Vår Herre og årstidene bestemte hva som kom på matbordet. Nøysomhet var en en grad av nødvendighet for i det hele tatt overleve. Du var fullstendig nådegitt det gården, havet og fjellet gav.

Artig å vise Datter et glimt inn i det som faktisk fortsatt var virkeligheten da jeg var liten

For de fleste i dag er dette helt utenkelig. Mange av de gamle matskikkene er i ferd med å dø ut. Det er kun ved de store høytidene at de fleste av oss tar oss tid til å lage den maten som oldemor en gang lagde. Det er veldig synd. For å si det veldig enkelt: Det er mulig å lage virkelig god mat uten ruccola, sitrongress og choritzo picante.

Misforstå meg for all del riktig! Tilførselen av råvarer fra andre land de siste tretti årene er udelt positivt. Folk flest har fått en større interesse for mat. Maten og måltidet har blitt en stadig større del av folks sosiale liv. Kokebøker av alle slag selger som varmt hvetebrød. Det som jeg imidlertid er litt redd for, i all denne gastronomien og nyervervede gourmetkulturen, er at vi mister våre egne mattradisjoner litt av syne. At vi mister gnikkalefsene og kjeleosten. Mister heilpølsene og rømmegrøten.

Når alt dette er sagt kan det være litt morsomt å minne om at det til alle tider har vært diskusjon om hva som er riktig mat til oss nordmenn. Rundt 1820 var det debatt om valutasituasjoenen i landet, og det var snakk om å forby innførsel av en del varer. I den forbindelse utga skolelærer Hovel Helseth anonymt ut “Den lille tarif”, der han sa sin hjertens mening om diverse importerte varer. Her kommer et lite utdrag:

Ansjoser innføres visst ikke, uttatt våre egne skulle returneres som fordervede og da neppe tallpliktige

Cacao lar vi amerikaneren beholde og erstatter savnet med innelandske frukter

Capers, der blott betar matens dens gode naturlige smak, kan visst unnværes uten å tape verken apetitt eller fordøyelse.

Coriander kan unnværes uten savn.

Dadler bør være forbuden frukt for oss nordmenn.

Mandler.. De vekster som ingenlunde trives i vårt klima, synes ikke å være skapt for oss.

Muskatblomme. Man venner seg av med denne forvente smak, og den kommende generasjon skal ikke savne dette krydder, det samme gjelder muskatnøtte.

Olivers er intet bedårende krydder og bør utgå.

Sukkade er en altfor kostbar lekkerbisken og burde vært femmed for nordmannen.

Sukker, hvis bruk er blitt så alminnelig, får vel settes blant de uunnværlige saker, for ikke å nekt vår forvente gane et så behagelig krydder.

Vanilje. Da vår plan med å gå ut på å bruke så lite som mulig av ost- og vetindiske varer, og da man er forvisset om at knapt en tidel av den norske nasjonen kjenner denne artikkel, hvilket er tilfelle med mange andre saker, hvis bruk kun er bekjent av kjøpstadsfolket,så bør man heller ved forbud nekte innførselen enn løpe fare for å se bruken forplante seg blant hele nasjonen som når den først har blitt en vane, vanskelig utryddes, for eksempel kaffe og tobakk.

Vin. De ni tideler av vår nasjon vil ikke savne denne som ble forbudt å innføre, hvilket var meget å ønske av de ved vanilje-berørte årsaker.

Vi er et lite skrint land som alltid har vært nødt til å importere matvarer fra store deler av verden. Etter hvert har disse blitt en naturlig del av vårt kosthold og matkultur. Det aller beste eksempelet er vel poteten som kom hit til landet på 1700-tallet. Det er vel få i dag som ser på den som en fremmed, importert mat-trend.

En levende matkultur er som språket, i stadig utvikling. Nye smaker og trender treffer oss hele tiden. Noe går fort over, mens andre ting blir værende og innarbeides etter hvert som en del av oss. Slik er det, og slik har det alltid vært. Poenget mitt er at  vi skal ta vare på, og være stolte av, maten som oldemor lagde. Jeg ser på det som et faresignal hvis den  eneste maten vi lager fra bunnen er fra oppskrifter vi finner i fancy kokebøker med glansa bilder.

Takk for oppmerksomheten! Nå kan du gå og steike pizzaen din. Husker du forresten når den kom til Norge? Det er ikke så alt for lenge siden. På 1960- tallet, men den ble ikke særlig populær før på 70-80 tallet. Det er litt artig å tenke på.

Vi smattes!

Noen må holde Norge i gang, også i helgene. Jeg har jobbet siden jeg 14 år gammel var så heldig å få jobb på Elvebakken Samvirkelag, som det het den gangen. Annen hver lørdag, noen ganger oftere, i 28 år. Da blir det en slags vane kan du si. En del av livet.

Jeg syns det er helt greit, men klart jeg misunner litt de som hver fredag, gjerne i ett-tiden, kan kvitre, som en annen lommelerke, “God helg folkens, nå drar jeg på hytta!”.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Man venner seg til alt, også helgejobbing. Jeg er ikke i restaurantbransjen lenger, så blir heldigvis ingen sene kvelder på jobb. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart faktisk. Det er en tid for alt. 42 år. Full restaurant. Tusen bestillinger. Svetten som renner. Ny bordsetting. På an igjen. Nei, da er det bedre å starte seks på morgenen og være ferdig klokka to. Selv om man kanskje blir litt kveldstrøtt av det.

Ellers har vi ikke de store planene i dag, bortsett fra at vi skal spise reker i kveld. Fikk inn så fantastisk bra reker og da blir det rekeaften! Er invitert på hyttebesøk i helgen, så mulig vi gjør det i morgen, men lover ingenting. Energien er en berg og dalbane for tiden.  Datter startet på mammauken i går, så nå er det bare Kjærest og meg, og Maria. Den korthårete monsen som vokste opp til å bli en langhåret hunnkatt. Mer om det en annen gang.

Blir sikkert å bake litt i helgen, siden jeg plutselig fant ut at jeg skulle bli blogger i begynnelsen av september. Matblogging er ekstremt mye arbeid. Mye planlegging, koking, steking, bildetakning, oppskrifter som skal skrives. Nå har jo jeg hundre tusen oppskrifter i hodet, men de er jo gjerne ikke tilpasset en matblogg for folks flesk, så jeg må skalere dem ned. Ofte må jeg dele på både tjue og tretti for å få en nogen lunde ok mengdeberegning.

Nei, nå må jeg stikke! Dagjobben kaller. Ønsker dere alle en riktig god lørdag, både dere som har fri og dere som skal på jobb.

Vi smattes!

Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Et hjerte som varmer, veldig

I løpet av sommeren har jeg fått titusenvis av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt. Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den.  Tusen takk alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre!

Hvert eneste hjerte huskes

Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt i mellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde,og noen av de du alltid har brydd deg om bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud så vondt akkurat det gjør!

Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes. Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding. Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye. Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.

Et hjerte er ikke alltid nok

Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt. Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.

Når hjertet aldri kommer

Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig. Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?

Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.

Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si eller bare ett eller annet!

I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til de som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.

Hver eneste fredag i snart atten år har jeg spist taco. Eneste unntaket har vært hvis fredagen har falt enten på julaften eller 1. juledag. Ellers har det vært taco, i absolutt alle varianter.

I dag drar Datter tilbake til sin mor. En trist dag, men det åpner også opp kulinariske muligheter som aldri ville blitt godtatt hvis hun hadde vært her. Vi bytter ut kjøttdeigen med røkt reinsteik eller vanlig finnbiff. Den steiker vi sammen med sopp, løk og litt rotfrukter. Jeg liker rotfrukter. Krydres med f. eks. viltkrydder eller andre lune krydder.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Seterrømme er godt, men det er jaggu meg hjemmelaget hvitløksdressing også.

Salsaen bytter vi lett ut med rørte tyttebær med litt urter i.

Jeg smører et tynt lag med hvitløksmør på utsiden av tortillalefsen. På innsiden, min favoritt, fetaostkrem. Så salat og reinblandingen. Ruller så stramt sammen før jeg gratinerer herligheten med ost på 225 grader til gylden og deilig.

Rømme/dressing ved siden av og en god klatt rørte tyttebær.

Jeg tar fire!

Det hender seg av og til at Kokkejævel vrenger av deg uniformen, setter seg i bilen sammen med Datter, og kjører på ferietur. Nesten som en helt vanlig mann. Som de fleste av dere har fått med seg ble det ingen tur nå i sommer, men da er det ekstra godt å se bilder fra turen vi fikk i fjor. Sommeren alt var godt.

Påfyll av diesel, sjokoladeboller og taffelsticks. Vi elsker taffelsticks på tur! Ti timer med kjøring venter. Høy musikk. Høy synging. Fliring. Prating. Sommerkos. I et kvarter. Som dere alle vet ser bilturer alltid bedre ut på bilder og virkeligheten er ganske annerledes.  Kjedsomhet, langdryge timer hvor hun stirrer ned i telefonen sin og hysjer på meg med en gang jeg prøver å nynne med på en sang jeg liker. Noen må jo tørre å si det på SoMe snart. Jeg tør.

Langs veien passerer vi mange små bygder. Dette er Blokken i Vesterålen

På ferga over til barndommens paradis. Rundt odden ligger det eneste stedet jeg hadde det skikkelig godt da jeg var liten. Fredelig og avskjermet fra resten av verden. Ønsker å gi Datter et innblikk inn de glimtene av lykkelig barndom som faren hennes ble formet av. Røtter kalles det vel.

Endelig framme. Det er så fint her! Så mange minner som jeg vil ta vare på. Huske. Gi videre til mine. Skape nye. Pulsen stopper opp. Alt faller på plass. Jeg er tilbake. Jeg er lykkelig!  “Er det Internett her” spør Datter.

På tur til butikken for å kjøpe is. Datter og Niese. Beste selskap en sommer kan ha!

Det ser ut som Syden, men er det ikke. Vannet  i Vesterålen gir frostskader etter fem minutter, men vi ser glade ut på bilder.

Dette er min barndoms utsikt. Nå står min egen datter og niese og opplever det samme som jeg en gang gjorde. Jeg er glad jeg kan gi dem dette. Håper de også husker. For resten av livet.

Typisk unger å herme etter faren uansett hvor de er.

Ok da, innrømmer det, syns jeg ser rimelig kjekk ut på dette bildet.

Så går jeg og legger meg, ser ut av vinduet og blir bare stående. Kan det bli vakrere? Kan man bli roligere? Kan man være lykkeligere?

Sommeren 2018. Sommeren alt var godt.

Ønsker dere alle en fin kveld!

Lammeskank er kanskje noe av det mest potente du kan servere din kjære til middag. Er du mann hinter du om hva du har å by på. Er du kvinne hinter du om hva du har lyst på. Er du dum tar du ikke hintet og spiser deg alt for mett og bare ligger og ynker deg på sofaen etterpå. Dust!

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Oppskriften jeg skal gi deg er som vanlig lett å få til, men godt over gjennomsnittlig deilig.

1. Krydre lammeskankene med salt og pepper
2. La de gjerne ligge et par timer eller over natten
3. Brun skankene godt i varm panne. Gir god smak
4. Fres litt, kanskje 50 gram av hver sort, løk, hvitløk, gulrot, purreløk, litt godt krydder i smøret fra skanken.
5. Kok ut panna med vann, øl, rødvin eller kraft. Ta det du ikke har drukket opp. Personlig har jeg aldri øl når jeg trenger det til mat. Fatter det ikke!
6. Legg skankene i en ildfast form og dekk de med den utkokte pannekraften. Gjør ingenting om de ikke dekker helt, men skal være over halvparten.
7. Dekk formen med sølvpapir, (får ikke til å skrive alluminiumsfolie, allemuniumsfolie, alleminiummsfolie, alliminiumsfolie!!!)
8. Bakes på 200 grader i 1 time eller 1,5 timer. Varierer litt på størrelsen. Kjøttet skal være mørt og løsne fra beinet, men ikke falle fra hverandre.
9. Sånn, da var DET gjort!

Høstkappe

• Løk
• Hvitløk
• Purreløk
• Gressløk
• Rød paprika
• Gul paprika

Kutt alt i fine, bittesmå terninger. Fres alt bortsett fra gressløk i en panne noen minutter med litt olivenolje. Tilsett masse finsnittet gressløk og smak til med salt, pepper og kanskje litt sitron

Rull skankene inn i høstkappen like før servering

Saus

Sil kraften fra skankene og kok bort ca 25%. Tilsett like mye kremfløte som redusert kraft. Jevnes med maisenna. Smak til med salt og pepper hvis nødvendig, men jeg tror ikke det. Hvis du syns at magen har blitt vel løssluppen og voldsom i det siste kan du: 1. Surre deg stramt inn med gassbind og lure både deg selv og verden eller 2. droppe fløten og bare jevne skyen med maisenna. Blir godt det også, men ikke like godt.

Tilbehør

Jeg må ha mandelpotetmos til lammeskank! Lag den på vanlig måte, men brun smøret nøttebrunt før du tilsetter det i potetmosen. Gir en helt fantastisk smak og gjør noe som er godt fra før til noe ekstraordinært. I alle stapper og pureer bruker jeg som hovedregel 10 % smør av den totale mengden. 1kg mos = 100 gram smør.

Jeg liker vanlig kote/dampete grønnsaker til litt tung mat, som dette. Noe friskt og enkelt! Brokkoli, gulrot, blokål, ja det vanlige. Og rørte tyttebær selvfølgelig.

God middag og lykke til!

Foto: Geir Stian Altmann Larsen

Det er jo galskap, men de siste par-tre ukene har jeg våknet av meg selv klokka fire hver morgen med en slags spent uro i kroppen. Rett inn på mobilen for å sjekke topplista! I begynnelsen var det artig å være helt på toppen, men etter hvert har det blitt et slags press for å ikke ramle utenfor topp 5. Ikke fordi det betyr noe i livet egentlig, ikke har det skjedd ennå heller, men fordi jeg vet det er så mange som håper jeg faller. Tungt og langt. Dessuten er det jo artig å lykkes, ut av ingenting, i kampen mot tv-kjendiser og andre som “betyr” noe i dagens samfunn.

Annonsørinnhold

Sexy julegavetips: 20 gaver du ikke legger under treet 💋

Ikke har jeg fått til google analytics heller før nå i morges, er helt grønn på slike ting, så har ikke hatt den ringeste anelse på hvordan jeg har ligget an før topplista ble lagt ut på morgenkvisten. I-landsproblem, jeg vet det, men man må jo suge til seg de problemene man kan, jeg som bare har danset meg gjennom livet på rosa skyer.

Nå sitter jeg her som vanlig og skriver et blogginnlegg før huset våkner. Skal trappe ned bloggingen litt etter hvert. Har omtrent tatt all min tid disse ukene. To-tre innlegg om dagen. Holder med 1-2. Greit med innlegg som dette, men oppskrifter og mat tar sinnsykt lang tid. Nå vet folk hvem jeg er og hva de kan finne her inne hos meg. Inntil jeg overrasker igjen, men det er vel det som er litt av greia. Livet mellom måltidene rommer det meste.

Resten av dagen skal jeg jobbe med et foredrag jeg holder på å bygge opp. Skal holde foredrag for Olaf Thon-gruppen på tirsdag. Temaet mitt er teft, evne og vilje. Blir spennende! Har aldri egentlig holdt et skikkelig foredrag før, men en gang må bli den første. Jeg er egentlig best skriftlig, men har bare godt av å røskes litt ut av komfortsonen litt. Det trenger vi alle. Det får briste eller bære.

Ellers skal jeg opprette et nytt firma i dag. Aner jo ikke hvordan denne bloggingen vil ende, men greit å være forberedt. Hvem vet, plutselig blir det litt penger av all skrivingen. Det hadde ikke gjort noe, for jeg bruker jo litt tid på dette kan du si. Dessuten trenger jeg en ny bukse.

Ellers vil jeg bare ønske dere alle en riktig fin dag, og nok en gang takke dere alle for at dere gråter og ler, gledes, gremmes og irriterer dere, men likevel leser det jeg skriver. Det er utrolig motiverende og har virkelig gitt meg en opptur etter det som har skjedd i sommer. Fått noe annet å tenke på. Det trenger vi mennesker. Jeg fikk dette. Takk.

Skolene står og forfaller over hele landet. Råtner på rot. Vaktmesterne har gått av med pensjon for lenge siden og ingen nye blir ansatt. Det er for dyrt. Murpussen faller som høstløv og regnet slår inn.

Vi, foreldrene, står og ser på. Gremmes over de elendige forholdene når vi leverer de håpefulle til skolen. Vi forbanner kommunen som ikke prioriterer vedlikehold. Skolene blir sakte men sikkert verre for hvert eneste år som går. Til slutt er det bare minner igjen. Minner som kommunen nekter å skape for våre barn. “Heldigvis er det bare seks  år igjen til ungdomskolen”. Akkurat som forholdene er så mye bedre der.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

“Skammelig!” skriker vi. “Hoder må rulle!” krever vi. “Bare vent til neste valg!” truer vi. Ingenting, absolutt ingenting skjer. Valg etter valg etter valg.

Vi kan og må ta ansvar selv!

Kanskje vi må tenke nytt? Kanskje vi må slutte å hele tiden spørre hva velferdsstaten kan gjøre for oss, og heller snu på det og spørre hva vi kan gjøre for velferdsstaten? Kanskje vi rett og slett må gjøre en innsats, vi også, for ungene våre. Kommunen rekker jo ikke over alt, men hvem er egentlig kommunen? Det er vi jo vi som bor i den. Det er jo oss for svingende!

Jeg har hatt barn i skolen i over 17 år og aldri har det vært invitert til dugnad på skolen før. I alle fall ikke som jeg kan huske. Overalt ellers, idrett, kunst, dans, musikk, barnehage, men aldri på skolen. Inntil i går.

FAU ved Komsa skole, vår skole, inviterte til dugnad for å gjøre uteområdet litt triveligere. Reparere og male gjerder. Kosting og fjerning av mose og pukk. Saging av buskas. Reparering av fotballmål. Gjøre skoleplassen trivelig for ungene våre. Et godt sted å være. De er der tross alt hele dagen.

Et helt fantastisk tiltak! Folk møtte opp i hopetall, to dager til ende. Vi vil jo det beste for barna våre alle sammen, men skolen har liksom aldri vært vårt ansvar. Kanskje vi ikke en gang har tenkt på det. Vi har bare ropt: “Kommunen, korsfest, korsfest!” Den tradisjonen brøt FAU ved Komsa skole i år. Honnør!

Dette er egentlig en oppfordring til alle FAU i hele landet. Dere representerer oss, foreldrene, og våre felles barn. Framtiden. Vi stiller opp. Vi reparerer. Vi maler. Vi snekrer. Vi gjør skolen triveligere. For ungene våre. Men noen må sparke oss i rævva og organisere oss. Alternativet er at skolene råtner videre. Kommunen gjør jo ingenting. Det vet vi. uansett hvem vi stemmer på. Og det er vel egentlig ikke noe alternativ, er det?

Jeg, og mange med meg, stiller gjerne opp for en triveligere skolehverdag. For våre barn.

Hva mener du?