Kokkejævel Mest om livet MELLOM måltidene

Jeg har aldri skrevet en bok før, men jeg har lest en del. Fanges jeg ikke i løpet av det første kapitlet orker jeg faktisk ikke lese videre. Livet er for kort. Mulig boka er superbra fra kapittel to og ut, men det får jeg aldri vite. Da legger jeg den fra meg og leser noe annet. Eller ser på tv, lager noe mat, men det var ikke poenget.

 

I dag morges, mens de fleste av dere fortsatt lå og småputret under dynene deres og håpet ved Gud at partneren ikke hørte smellene, satt jeg oppe i stua, drakk min pulverkaffe og skrev første kapittel. De aller første ordene. Ordene som skal fange dere inn i den verden som jeg så gjerne ønsker å dele med dere. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Er utrolig spent hva redaktøren sier når hun leser det. Tuva, vær nådig med meg!

 

Føles godt å være i gang. Det første kapitlet har plaget meg i ukevis. Jeg vet jo at jeg kan skrive, men det er stor forskjell på korte bloggposter og kapitler mellom stive permer som folk tross alt betaler ganske mye penger for. Standarden er, eller burde i alle fall, være litt høyere. Eller kanskje ikke. Kanskje er det nettopp mitt korte, muntlige språk som skal til for at du skal kjøpe denne boken. Jeg er jo tross alt ikke Jo Nesbø. Jeg er meg, Kokkejævel. Kanskje det er godt nok?

 

Uansett, artig å være i gang! Nydelig vær i Alta i dag. Litt kaldt, ni blå, men jeg er varmere i kroppen enn i går. I går var jeg kald. Tvers gjennom. Helt til jeg la meg. Da sovnet jeg. Varmen kom akkurat i det øyeblikket da bevisstheten slapp taket. Da dagen glapp grepet og natten, den velsignede natten, tok over makten og skapte fred.

 

Har vært en tur nede på jobb allerede. Tatt dagsoppgjøret og snakka med brigaden. Alt ser bra ut. Vi er et velfungerende maskineri, så ingen problem for meg å ta fri resten av dagen vel vitende at kundene blir tatt vel så godt vare på som om jeg hadde vært der selv. Man kan aldri bli helt fornøyd på et kjøkken, da har du tapt, men jeg er velsignet med flinke ansatte. Det tror jeg kundene setter pris på. Jeg gjør det i alle fall.

 

Ønsker dere alle en strålende dag, uansett hvor i landet dere er. Jeg vet at livet er tøft for mange av dere og jeg håper inderlig at dere klarer å kjempe dere gjennom dagene på en så god måte som mulig. Ikke gi opp håpet! Plutselig løsner det og blir bedre. Om så for noen timer. Av og til er det bare det som skal til. Noen timer med varme. Da kan man holde ut dagevis med frost.

 

God lørdag!

 

 

 

 

 

Reklame | Julegavebutikken Kokkejævel.no

Jeg vet ikke hvor mange tonn ribbe med knasende sprø svor jeg har stekt opp gjennom, men jeg vet i alle fall hva jeg snakker om…

 

HER viser jeg deg hvor enkelt du får til en perfekt stekt juleribbe med skikkelig sprø, knasende svor. Ikke flir av antrekket!

 

Kjøp helst en fersk tynnribbe med bein, men det blir god jul med frossen billigribbe altså. Ribba skal være fast og fin med god fettfylde. Magre ribber skal du styre unna. Velger du frossen ribbe kan det være litt vanskelig å se hva man har kjøpt før den er tint, men det går som regel greit. Ribbe inneholder så mye fett at det ikke har noe å si på saftigheten om den har vært frosset. Svoren blir like bra på en frossen ribbe som en fersk.

 

Juleribba krydrer du med salt og pepper to dager før steiking. Som dere ser i videoen, mye salt på svorsiden. Når du tror du har tatt nok salt, tar du litt til. Du trenger ikke like mye salt på kjøttdelen, da kan den fort bli for salt. Legg så ribba, men svorsiden ned, på et helt flatt underlag. Et brett eller lignende og sett den kjølig i to døgn.

 

Tilbereding

1. Rut svoren gjennom hele fettlaget. Rut rett oppover og bortover. Da er det lettere å skjære fine stykker etter at ribbe er stekt.
2. Krydre ribba med salt og pepper to dager før servering. Bruk ca 1/2 ss salt pr kg, mest som sagt på svordelen.
3. Legg ribba med svorsiden ned på et helt flatt underlag og sett i kjøleskap i to døgn
4. Når ribba skal tilberedes snur du ribba med svorsiden opp, legg den i en langpanne og lag en liten forhøyning med sølvpapir midt på ribba. Har du en slik “ribberist” går det også helt fint.
5. Varm opp ovnen til 250 grader. Jeg bruker bare varmluft
6. Fyll 5 dl dl med kokende vann i bunnen av formen og dekk alt godt med sølvpapir. Ikke for stramt, for ribba blåser seg opp under dampingen. Damp i en time. (Er du rik og har en dampovn trenger du selvfølgelig ikke bale med det sølvpapiret, men vi vanlig dødelige må det.)
7. Fjern folien etter en time og skru ned temperaturen til 200 grader. Steik til ribba er ferdig, dvs. til svoren er sprø og fin. Tar mellom 1 og 2 timer, alt etter hvor mye fett det er under svoren og hvor godt du har saltet ribba
8. Hvis svoren ikke er ferdig er heller ikke ribba ferdig. La den stå i ovnen til den er perfekt, for det blir den til slutt
9. Jeg pleier å helle fett over svoren hvert kvarter den siste timen, men det er ikke nødvendig for perfekt resultat, men det er en hyggelig ting å gjøre. Føler liksom at man gir ribba det lille ekstra. Det som derimot er viktig er å gjøre dette en gang helt på slutten for glinsende resultat. Den ser rett og slett bedre ut med litt fett.

 

Tja, det var det hele. Jeg pleier å sette ribba inn i ovnen rett etter frokost og tar den ut når den er ferdig. Da blir det null stress! La ribba stå på kjøkkenbenken å hvile helt til en halvtime før servering. Da setter du den inn i ovnen på 225 grader så den blir varm og deilig igjen.

 

Se video HER hvis du vil jeg skal vise deg hvordan du steiker ribba helt perfekt 🙂

 

Kanskje ikke på selve julaften hvis du sverger utelukkende til salt og pepper, men anbefaler Kokkejævels heftige ribbekrydder hvis du virkelig vil ha en stor svineribbeopplevelse!

 

 

God jul!

Sjekk ut nettbutikken min HER

 

 

 

Grønn betyr fri og i dag er vaktlista markert med grønt på mitt navn. Vi jobber annen hver lørdag, året rundt, og da er det godt å tre dager fri de helgene vi ikke jobber. Ikke for det, jeg er her nede likevel. I dag skal jeg gjøre ferdig julemenyen. Julemeny er noe av de mest velsignet enkle menyer som er mulig å skrive, for her skal ikke kruttet på noen som helt måte finnes opp på nytt. Det skal være akkurat som i fjor, og året før og århundret før det igjen. Så minimalt med arbeid med andre ord, men det må gjøres uansett.

Skal også få endelig bekreftet hvor mye fersk, nordnorsk juleribbe vi får inn. Forhåndsbestilling vil, tradisjonen tro, bli lagt it på fb i løpet av helga. Så er dere i Alta forberedt på det.

 

Klokka 12 skal jeg til dobbeltime hos psykologen. Prate ut litt gørr. Har gledet meg i ukevis egentlig, men spesielt siden mandag. Ikke alt man kan prate med partner, venner eller familie om. Eller dere for den saks skyld. Man kan ikke skrive seg ut av alt. Av og til må det sies høyt. Til noen med taushetsplikt. Noen som egentlig ikke bryr seg. Som bare har det som jobb. Og har hørt det meste før.

 

Vi  drakk vin i går. Drikker egentlig aldri vin, i alle fall nesten aldri. Blir så rar i hodet. Virker som det skjer en slags kjemisk reaksjon oppe i hjernen og man begynner å se verden med litt andre øyne. Stemmen hører annerledes ut og etter hvert ler man kjempehøyt. Eller, ikke alltid man ler, kan faktisk også ha motsatt effekt og man blir kjempetrist og tårene renner i strie strømmer hvis man er så teit, og det er også en slags bieffekt, at man setter på Titanic. Den varer i tre timer.

 

Neida, drakk ikke så mye. I alle fall ikke jeg. Drikker som sagt nesten ikke rødvin. Våknet i morges med klare øyne og ro i kroppen. Klar for å ta fatt på resten av livet. Helgen skal brukes på bokprosjektet. Har frist til mandag med å få levert inn et førsteutkast, en grovskisse over hvordan jeg ser for meg denne boken. Burde få skrevet det første kapitlet. Starten. Samt en innholdsfortegnelse. En slags tråd. Om den blir rød tviler jeg sterkt på, men en tråd må man ha.

 

Skal ikke bare skrive bok i helgen! Datter kommer i ettermiddag og vi skal i middag til svigerfar. Han pleier å lage god mat, så det gleder jeg meg til. Dessuten er han en trivelig mann. På lørdag skal vi på halloweenfest med klassen. Datter sin altså. Det gleder jeg meg ikke like mye til, men slik er det å være far. Hun gleder seg og det er det som betyr noe til syvende og sist.

 

Alt kommer til å bli bra. Trenger bare litt tid. Så er jeg klar igjen. Det blir jeg alltid. Er ikke velsignet med alt for mange sterke sider, men på akkurat det punktet er jeg en mester. Kanskje en av de aller beste i landet. Skulle hatt diplom.

 

Med Ole Paus sin nydelige “Masken” ønsker jeg dere alle en helt fantastisk dag!

 

Masken

Har du kjent det selv noen gang

En tomhet i deg selv

Du kan aldri leve opp til de andre

Du må ta deg sammen

Ikke vis dem hvem du er

 

Har du sagt noe om deg selv

Som er mere løgn enn sant

Til de tror at alt er greit

Så de holder opp med å granske deg

Og plage deg med ord

 

Alt er helt fint

Jeg er helt fin og

trengte bare litt tid

Litt tid for meg selv

Men se på meg nå!

Jeg er helt oppriktig

Men ingen vet vel hva som kan skje

 

Har du sett deg selv noen gang

I speilet står et smil

Men alt i deg er knust

Du er hjelpeløs

Du vil bare bort

Ingen kan forstå

 

Har du drømt deg selv noen gang

At du er et annet sted

Der masken blir tatt bort

Og all angst blir til støv

Og så og for alltid er du hel

 

Alt er helt fint

Jeg er helt fin og

trengte bare litt tid

Litt tid for meg selv

Men se på meg nå!

Jeg er helt oppriktig

Men ingen vet vel hva som kan skje

 

Går du og venter på en dag

Når smerten viskes ut

Og du vet at det er løgn

Det de sier om deg

Men du gir blanke i alt

Som stenger deg

Og stemmene som henger etter deg

 

Alt er helt fint

Jeg er helt fin og

trengte bare litt tid

Litt tid for meg selv

Men se på meg nå!

Jeg er helt oppriktig

Men ingen vet vel hva som kan skje

 

 

 

 

Jeg bor i en lang by. Nå har den blitt helt mørk. Månen gjør riktignok så godt den kan, men har verken krefter eller mot til å gi oss det lyset vi trenger. Klokken er fire eller fem. Aner egentlig ikke. Kjører hjem fra jobb. Snøen gjør det litt lysere ute, men det iser på bilen og dugger når jeg puster. Jeg kan jo ikke la være å puste, men jeg prøver. Åpner vinduet, men da fryser jeg bare. Selv om jeg er stor.

 

Av og til skulle jeg ønske jeg var liten. Og trygg, selv om det var mørkt. Akkurat spist kvelds. Og mamma hadde kokt kakao. Sånn skikkelig, ikke bare varm o’boy. Tre brødskiver. Hjembakte. To med brunost og en med bringebærsyltetøy. Ikke smør, det har jeg aldri likt.

 

Og søndager. Alltid naturprogram på tv. Voldsomme vulkaner, noen øgler. Haier. David Attenborough. Men av og til var det fra Norge. Elg. Alltid vært kjedelig med elg. Gi meg heller en antilope. Eller en gnu. Stolt og stor. Og Robin Hood. Han i skogen. Har alltid elsket skogen, selv om jeg er lite der. Alt for lite.

 

Jeg bor i en lang by, men jeg ser den ikke. Ser bare billysene. Bortsett fra i kryss, for ingen blinker. Vi vet likevel hvor de skal, for vi er ikke bedre selv. Vi legger oss i feil fil og håper det ikke er kontroll. Det går som regel bra. Men ikke alltid.

 

Hjemme er det øl. Eller en symaskin. Eller en blogg. Noen prøvekjører en scooter. Iskaldt. Andre sovner mens de ser på tv. De aller fleste puster. Fortsatt. De har ikke noe annet valg. Ingen kan faktisk holde pusten uendelig på kommando.

 

Men snart er det jul.

Så slår man opp øynene. Alt som har skjedd er historie. Det eneste som betyr noe egentlig. Er ikke i går, men i dag. Og i morgen.

 

Likevel er det strikkepinner jeg tenker på når jeg går inn på badet. Skal ikke fortelle om dagen i går, det et egentlig ikke min historie å fortelle, men jeg tenker på strikkepinner. Uten garn.

 

Vi har virkelig kommet langt! Jeg kan sitte her og fortelle, helt åpent, hva som har skjedd. Nå var riktignok ikke strikkepinner, eller andre instrumenter, noe alternativ i vårt tilfelle, det bare skjedde, men likevel. Tenk hva de har måttet gjennomgå. Alle disse kvinnene opp gjennom historien. På skammen. På angsten. På frykten. For å dø. Jeg har ikke lest meg opp på emnet, dette er bare lette, om enn litt dystre, morgentanker, men det må jo ha vært mange som har dødd. Både på ekte. Og inni seg.

 

Brydde mennene seg? Hadde de forutsetninger for å forstå? Eller var dette kvinnenes bør å bære, helt alene? Det må i så fall ha vært en voldsom belastning. Man kan si mye om den oppfølgingen vi fikk i sommer, eller den totale mangelen om du vil, mer om det en annen gang, men nå står i alle fall alle parat til å hjelpe. Hvis det skulle være noe. Det er en stor trygghet. Vi står ikke alene. Eller, ikke vær så tøff, kvinnen står ikke alene. Mannen finnes det fortsatt ingenting for. Han er den litt irriterende tredjeparten som ingen helt vet hva de skal gjøre med, men det har vi kanskje bare godt av, vi som ikke brydde oss i hundrevis av år. It`s pay back time.

 

I dag er det Allehelgensaften. En minnedag i folketroen. Nå kler vi oss ut og spiser godteri. Vi har mistet noe på veien et sted. Selv om veldig mye har blitt bedre. Likevel er jeg veldig glad vi har kommet dit vi er i dag. Det er tross alt lettere å leve. For de fleste av oss. Hvis vi tenker oss om.

 

Ha en skrekkelig dag, kulinaster!

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg begynt å samle på øyeblikk. Disse bitte små glimtene av glede som gjør livet litt lettere. Til å holde ut. Som gjør at man finner en slags mening i det meningsløse, tross alt. Jeg er heldigvis velsignet med mange slike øyeblikk.

 

På bare et døgn har jeg rukket og bli veldig glad i dette bildet, dette øyeblikket. Dette glimtet av kjærlighet som bare smeltet seg rett inn i netthinnen min da jeg så det, og ble der. Det sier liksom alt. Kjærest tok det kvelden vi kom hjem fra sykehuset. På mandag. Dagen alt falt i stykker igjen. Jeg hadde akkurat sovnet. Hadde vært borte i bare et par minutter. Hun er fortsatt våken og legger armen sin rundt meg. Den som har mistet holder fast i det som er igjen. Meg.

 

Nå sitter jeg nede på jobb. Har et slags kontor her nede på lageret. Prøver å skrive vaktlister som varer helt til nyttår. Mange hensyn å ta. Søndagsåpent og nattåpent og svarte fredager, røde dager, ulike kampanjer og fandens oldemor. Inn i mellom slagene og lange dager skal de ansatte også ha litt fri. Sove kanskje. Skape sine egne øyeblikk. Styrke til å holde ut et år til.

 

Har skrevet tre uker med lister nå, samt noen av juledagene, men kjenner jeg sliter med å konsentrere meg. Finne mening i det jeg holder på med. Ble en bloggpause i stedet, og ja da, ser at dette innlegget nærmer seg farlig nær en “Kjære dagbok”, men på den annen side så er det jo nettopp det det er. Hver dag. Bryr meg egentlig ikke, men det burde jeg kanskje gjøre.

 

I ettermiddag skal tablettene tas. Dere som vet hva jeg snakker om, forstår. Dere andre trenger bare vite at det ikke blir en spesielt hyggelig ettermiddag, aller minst for Kjærest. Det er jo hun som bærer den tyngste børen, og akkurat denne må hun bære helt alene, men jeg skal støtte henne så godt jeg bare kan. Så pass til mann må man være. Så pass til mann er jeg. Skulle egentlig bare mangle!

 

Det går nok bra til slutt, men er litt tungt akkurat nå. Svinger jo veldig. Helt ekstremt faktisk. På fredag kommer Datter. Det er alltid et Øyeblikk. Da blir det lyst igjen. I alle fall litt lysere. Jeg gleder meg. Veldig.

 

Edit: Ser nå at det faktisk er jeg som holder rundt henne. Det gjør meg glad. Da prøver jeg faktisk å ta meg av henne, selv i søvne.

 

 

 

 

Det er så deilig å kunne fortelle en gladnyhet etter de siste dagenes tragedie! Jeg er så glad for at jeg får disse mulighetene når livet egentlig er, unnskyld uttrykket, helt for jævlig. Derfor velger jeg å glede meg over disse glimt av sollys som tilfeldigvis sendes i min retning akkurat nå. Jeg er takknemlig for varmen som det gir. Jeg er privilegert! Og veldig bevisst at det neppe varer evig.

 

Jeg skal, jupp, tilbake til God Morgen Norge, og denne gangen får jeg den store ære av å lage mat, trolig en av mine signaturretter, med hele landets, for det er det hun er, Wenche. En stor, stor ære og jeg gleder meg veldig! Fredag 22 november, folkens!

 

Denne gangen blir Kjærest med. Vi tar oss en helg i Oslo samtidig. Bare være. Overnatte på hotell. Hvis man har råd burde man unne seg en natt inn i mellom på hotell. Gjerne i egen by. Da vi feiret vårt første vaklende år som kjærester tok vi inn på et hotell her i Alta. Vi var bare på rommet. Klart, vi hadde ikke vært sammen så lenge, så tiden gikk kan du si, men også for mer erfarne par tror jeg et slikt opphold kan være sunt. Hvem vet, kanskje tiden går fortere for dem også?

 

Uansett, vi reiser til Oslo for å, igjen, komme oss litt bort. Dra ut og spise. Vandre i kalde vintergater. Timevis på kjøpesenter for å finne julegaver. Joda, blir sikkert trivelig. På hotellrommet.

 

Ellers går det egentlig greit. Det som har skjedd har skjedd. Det er ikke tvil om at sommerens opplevelser har gjort meg sterkere. Bedre rustet til å takle alle andre av livets små og store tilbakeslag. Alt blir egentlig smått i forhold, og da er det litt enklere å distansere seg. Forsvarsverket fungerer. Soldatene er på plass. Rustningen er nysmidd.

 

I dag får vi endelig inn sild på butikken! Har prøvd i hele høst å få inn, men har ikke lyktes før nå. Har faktisk ikke spist sild siden jeg var liten. Mamma pleide å steike silda ute, for blir en intens lukt i huset og i alle klærne hvis man steiker den inne. Fantastisk godt med stekt småsild med en god klatt med seterrømme og kokte mandelpoteter. Gleder meg til middag!

 

Fikk sendt de reinhjertene i går. Det føltes godt og på helt riktig dag. Igjen skulle Norge vende seg i vår retning og sende oss hjerter. Da var det deilig å kunne pakke noen symbolske hjerter i en konvolutt og sende noen tilbake. Selv om det var dyrt! Herrefred portoen har endret seg siden sist jeg sendte noe med posten! 55 kroner, pluss 10 kroner for konvolutten, pr hjerte! Nesten dyrere enn selve innholdet, men var godt likevel. Når jeg fikk roet meg ned litt, hehe.

 

Ha en strålende dag, kulinaster!

Så våkner man. I disse tider er det slett ingen selvfølge, så burde vel egentlig være fornøyd. Rotete på kjøkkenet. Vi rydda ikke før vi gikk å la oss i går. Orka ikke. Katta har vært på kjøkkenbenken og gnagd på noen pizzarester. Har spytta dem ut igjen. Liker tydeligvis ikke pepperoni. Ligger et par sokker i sofaen. Mine. Ellers ser det greit ut.

 

Jeg drar på jobb i dag, men kanskje litt senere enn vanlig. Nekter at livet skal stoppe opp enda en gang. Selv om det er nettopp det som har skjedd. Bokstavelig talt. Nekter å være sentimental. Selv om det er nettopp det jeg er, hele tiden. Nekter at mørket skal få feste seg. Selv om lyset akkurat har sluknet.

 

Takk for alle meldinger! Har dessverre skrevet det før, men skriver det igjen. De varmer. Veldig. Nå starter jobben med å stable seg på beina. Igjen. Gjenfinne fotfestet. Gjennomføre den trivielle hverdagen på en meningsfull måte. Det kommer ikke til å bli enkelt. Det var vanskelig nok fra før. Er bare så jævlig lei akkurat nå.

 

Kjærest sover fortsatt. Håper hun får sove lenge. Ønsker ikke å fortelle hvordan hun har det. Lar seg vel egentlig ikke beskrive skikkelig uansett. Det er heller ikke nødvendig. Tror de fleste forstår at hun venter noen tøffe dager nå. Det skapte, det som sluknet, må ut.

 

På fredag kommer Datter. Gleder meg, men angrer slik på at vi fortalte henne om de to blå strekene . Da hadde hun sluppet å vite om det som skjer nå , men vi var så sikre. Vi gledet oss sånn. Vi klarte ikke å vente med fortelle. En håpløs feilvurdering, men vi gjorde den i beste mening.

 

Nei, jeg vet ikke. Skal selvfølgelig klare dette også, selv om dåpen er avlyst. Vet ikke hva som skjer med bryllupet. Vi får se. Ingen vits å forhaste seg i alle fall. Planer kan endres på et øyeblikk, det vet vi alt om.

 

I fire avsnitt nå har jeg prøvd å avslutte innlegget på en positiv måte. Jeg prøver en femte gang. Ikke syns synd i oss. Mange som har det mye verre enn oss. Alt kommer til å bli bra igjen.

Annerledes, men bra. Det er jeg helt sikker på!

 

 

De tok hurtigbåten i morges klokka sju. To venninner. Strikketøyet var med. Skravla likeså. Trøtte, men egentlig ganske fornøyde. Tidlig ultralyd er fint. Noen goder skal man tross alt ha. Følge det gryende livet mange uker før det som er normalt. Første gang kunne man se et bitte, bitte lite hjerte slå. I dag var det sikkert blitt mye større og sterkere.

 

Jeg dro på jobb før båten gikk. Det eneste jeg fryktet var at bankkortet skulle gløde, som det så ofte gjør når man kommer til en fremmed by. Hadde det fint på jobb. Begynner å komme inn i en slags rytme igjen. Klokka ti tar jeg lunsj. Fire knekkebrød med ost og lettmajones. Fem på halv elleve ringer telefonen.

 

Jeg pakker sammen og setter meg i bilen umiddelbart. Hun skal ikke være alene om dette! I dårlig vær tar det ca 2,5 timer over fjellet til sykehuset. Jeg kjører så fort jeg kan, men stedvis ser jeg ingenting. Det er så tett snøfokk. Så letner det og jeg gasser på. Gir fullstendig faen i politiet. De får bare stå der hvis de vil. Jeg må komme fram!

 

Det var ikke noe hjerte som slo. Det var helt stille. Det lille lysglimtet som alene bar vekta av hele vår framtidstro og håp var sluknet. Kun asken lå igjen. Og den var kald.

 

I morges skrev jeg, glad og relativt lykkelig, om tett oppfølging . For akkurat en uke siden fortalte jeg om to blå streker . På lørdag hadde vi gode venner til middag. Vi spurte om de ville være både fadder og forlover, samtidig. Vi skulle nemlig gifte oss 5. september 2020 . Livet skulle bli godt igjen!

 

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre nå. Alt er egentlig svart. Nei, ikke svart, men grått. Grått er verre enn svart. Svart kan man forholde seg til, lyse opp. Grått er tåke, og gjennom tåke virker ingen lys. Det er fortsatt grått.

 

Jeg skal ikke skrive så mye. Det er egentlig ikke så mye å si. Det eneste jeg vet er at vi skal klare dette. Også. Men jeg vet ikke hvordan. Jeg aner faktisk ikke hvordan.

 

Vi gledet oss sånn! Livredde selvsagt, men innerst inne trodde vi at alt skulle bli bra. At vinden hadde snudd. Vi tok feil.

 

Så var det å hente styrke. Igjen. Krumme nakken. Igjen. Brette opp ermene. Igjen. Det blir vanskeligere denne gangen. Når håpet er borte. Når det som har holdt deg oppe de siste månedene plutselig ikke finnes lenger. Det er bare så uendelig trist.

“En prøvesten skal livet være. Her er solen, ta den kjære. Snart er dagen ny og vi står opp”
Ole Paus

 

 

Så var det i gang igjen. Den andre av en uendelig rekke med ultralyder. Den første var for et par uker siden. Det sjekkes opp og i mente hvis man har en historie fra før, og det er jo egentlig en god ting, men det stresser meg litt opp. Hva er det egentlig de ser etter? Om noe er galt selvfølgelig. Det er jo derfor det er tett oppfølging. Selv om alle vet at det som skjedde ikke vises på et ultralydbilde.

 

Jeg er ikke med på disse første kontrollene. Jeg venter til uke 18 for å normalisere situasjonen. Late som om alt er normalt. Og det er det jo. Ingenting som indikerer noe annet, men går jo ut fra at det er hyppige kontroller for at man faktisk skal finne noe. Jeg vil ikke at de skal finne noe. Jeg vil bare at alt skal være bra. Derfor venter jeg til uke 18.

 

Travel uke med mye jobb. Forberedelse til jul. Om under tre uker tennes julegrana i Alta og da må alt være klart. Julemeny og julemat. Forhåndsbestillingene må være inne. Planen må være lagt. Bemanningen på plass. Julehandelen er viktig. Betyr alt for et sted som jeg driver. Vi er dyre i drift med svært høy grad av egenproduksjon og det betyr høy bemanning. Da er vi helt avhengig av ekstra høy omsetning et par måneder for at hjulene i det hele tatt skal gå rundt. Enda et år. Det er en evig kamp, men vi har klart oss så langt. Nervepirrende. Alltid.

 

Ellers skal jeg innom regnskapskontoret i dag. Har opprettet et egent selskap til alt som skjer nå. Kokkejævel AS. Vet jo ikke hva det blir til, men ryddigst å ha et aksjeselskap som skiller meg fra butikken og privatpersonen. Blir jo litt av både bloggen og boken, samt andre oppdrag kanskje, som foredrag og lignende. Da er det greit at ting er på stell. Han Staten er ikke nådig hvis du er en rotekopp og ikke betaler din skatt og moms i riktig tid. Da er det greit med regnskapsfører.

 

Skal også få sendt reinhjertene i dag. Pakket dem klar i går. Jeg vet det sitter folk rundt i hele landet og venter. Er bare så kjedelig å gå på Posten, så har liksom utsatt det hele uken, men i dag gjør jeg det. Lover!

Ble en rar og usammenhengene morgenblogg, men livet er jo rart og usammenhengende.

 

Ønsker dere alle en strålende dag, om det henger sammen eller ikke!