Kokkejævel Mest om livet MELLOM måltidene

Jeg har jo etter hvert forstått at jeg har truffet et eller annet hos veldig mange, men jeg syns fortsatt det er litt spesielt, og kanskje litt stas, når de største nasjonale mediene finner akkurat meg og det jeg har å fortelle interessant nok til lange intervjuer som går litt i dybden. Det finnes jo så mange andre der ute som kanskje hadde fortjent denne oppmerksomheten vel så mye som meg, men slik er verden lagd. Askeladden er mer fascinerende enn Per og Pål, og akkurat nå heter jeg Espen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går var jeg i et lengre radiointervju med Nrk Nyhetsavdelingen. De ville lage et radioinnslag til P2s morgensending, samt noe nettgreier. P2 er min foretrukne radiokanal, bortsett fra at de tror at vi som er interessert i nyheter også er hardbarka klassisk -og jazzfanatikere, så lett å si ja til det. Jeg plapret i kjent stil i både det lange og det brede. Må nok klippes kraftig for å på plass i et nyhetsinnslag, men mindre de lager en spesialsending over flere timer, hehe.

Neida, er jo fryktelig artig at noen faktisk vil høre om det man forteller. Det er vel derfor de fleste forteller noe som helst. For å bli hørt. Av andre. Hvis ikke hadde man vel bare skrevet en vanlig dagbok. Har også blitt mer bevisst at ingen får med seg alt, eller bare fragmenter av det man sier, så viktig at et spisset budskap formuleres skikkelig og presist slik at misforståelser unngås i størst mulig grad. Da er det i alle fall bare de som bevisst misforstår med vilje som, og de får man ikke gjort noe med uansett, som ikke får med seg budskapet slik det var ment.

Nu vel, straks jobb. Eller jobb og jobb. Har jobbet så lenge på gølvet at jeg fortsatt ikke anser disse kontordagene mine for “ærlig” arbeid. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis jeg ikke er oppe i butikken så har jeg liksom ikke jobbet på ordentlig. Er jo egentlig skikkelig urettferdig mot alle de tusener som bare jobber på kontor, for det er jo et ærlig dagsverk det også, men for meg føles det ikke slik. Ikke for det, jeg lever godt med å være en slabbedask altså. Det er ikke det.

Når jeg kommer hjem i dag er det Datter som står for middagen. De har fri fra skolen for å lage middag til familien. Fra bunnen. Mat og helse. Et fantastisk tiltak! Datter skal, uten hjelp, lage hjemmelagde kjøttkaker, fersk ertestuing og brun saus. Gleder meg!

Nei, kos dere inn i den nye dagen!

(HER kan dere høre innslaget da jeg var søndagsgjesten i Norgesglasset)

Man trenger ikke være faglært kokk med femten år på et stjernekjøkken for imponere meg kulinarisk. Det holder lenge at du faktisk, tja, lager mat til meg. Nesten uansett hva, kanskje bortsett fra hermetikk. Kjærest er ikke faglært kokk, men hun elsker å servere middag til meg når jeg kommer hjem fra jobb. Det er så sykt deilig! Komme hjem. Hun har pulverkaffen klar. Ber meg sette meg ned, “skrive en blogg eller noe” og vente.

Lydene fra kjøkkenet. Luktene. Ferske grønnsaker som kuttes. Biff som steikes i varm panne.  Lyden av posen med peppersaus fra Toro som forsiktig åpnes i håp om at jeg ikke skal høre det. Jeg hører det selvsagt, men sier ingenting. Hvorfor skulle jeg? Hun lager middag til meg, oss, og jeg skulle rynke på nesen over en posesaus? Nei, vet du hva!

Alt smakte deilig, sausen også. Tusen takk for maten! Du er gull og veldig glad for at jeg traff deg. Tror du er bra for meg. Jeg trengte deg. Tror du trengte meg også. Om ikke annet for å lære å lage saus fra bunnen. Neida, nå ødela jeg, i kjent stil, hele romantikken. Det var ikke meningen.

Jeg elsker deg.

Jeg har et åpent kommentarfelt som er flittig brukt. Det er jeg veldig glad for. Jeg skriver ofte om store, tunge temaer som egentlig angår oss alle på en eller annen måte. Selv om jeg aldri er politisk, men skriver livet sett fra mitt ståsted, det som skjer mellom måltidene, har jeg både forståelse og respekt for at andre kan se på verden med litt andre øyne. Jeg påberoper meg ikke sannheten om noe som helst, bare viser verden hvordan den ser ut fra der hvor jeg står. Eller ligger, alt etter som.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går skrev jeg -Når ble spontanabort i uke 9-10 “Å miste et ufødt barn”?

Overskriften er et spørsmål som ble stilt på et nettforum som diskuterte min blogg, og siden jeg fant dette spørsmålet, og, ikke minst, måten og konteksten det var stilt på, som spesielt interessant kan du si, valgte naturligvis å besvare dette spørsmålet på min egen blogg.

Dette er et ekstremt følsomt tema, for veldig mange, men som vanlig belyste jeg bare mitt ståsted, sett med mine øyne, fra min situasjon. Trodde vel, naiv som jeg er, at egentlig ikke et menneske i denne verden kunne føle seg støtt av mitt svar. Kankje bortsett fra spørsmålstilleren. Var i alle fall ikke min intensjon. Jeg tok feil.

Kommentaren under kom inn i morges, altså ikke midt på natta, på min blogg. Jeg velger å gjengi den i sin helhet. Ikke for å henge ut noen, men som et innlegg i den løpende debatten om nettvett og hvordan vi oppfører og omtaler hverandre på nettet. Jeg tør ikke tenke på hva folk som skriver om langt mer kontroversielle temaer enn jeg må gjennomgå.

“Uavhengig a tema: Du minner meg om mora mi.
Vokste opp med en manipulerende psykopathelvette uten sidestykke.
Manipulerte og spekulerte og brukte sine hersketeknikker helt uten sidestykke.
Ja, jeg kjenner hele “gata”.

Det du sier er at dersom folk sier noe annet enn deg, og ikke knytter noen følelser til et foster,
og tar i betrakting av en tredel faktisk RENNER UT ila de tre første månedene…
Ja da er man grusomme om kalde.

Dette er jo et høyst relevant etisk dilemma, og virkeligheten er at over halv norge IKKE
hevder det er et dødsfall å spontanabortere i første trimester.
Og at noe synes “ufødt barn” blir en overdreven overdramatisering; er vel ikke så rart.
Da er vel ikke denne personen av den grunn et “iskaldt monster”.
Ja, kondolerer for den nyfødte. All min medfølelse.
Men du har ingen sympati fra meg, og mange andre, for å demonisere alle oss som ikke har samme “varme” tanker om denne celleklumpen deres.
Nå blir jeg vel også en clickbait.

Dette er jo fakta. Og ikke alle, pålangt nær, som har noen som helst følelser rundt en abort eller en
spontanabort. og vi er ikke grusomme personer likevel.
Du kaller deg JÆVEL, og håner det kristne miljøet i alta som ikke liker denne jævel tittelen hengende midt i amfisenteret.
Men gurrimalla for et søndagskoleinnlegg du kommer med likevel.
Å VENDE KAPPEN MED VINDEN.
KANSKJE DERFOR DU HAR FÅTT SÅ MANGE FØLGERE:
ET HANKJØNN UTEN ET MANNKJØNN. ERGO TUSENVIS AV KVINNELIGE LESERE:

Såhåper dette innlegget kan hjelpe JÆVELEN å ta vekk tankene fra celleklumpen.
Og heller fokuserer på det som plager deg reellt sett:
Mistet et barn.
Yngre kjæreste; må få et til barn selv om du har hundre.
Must buy bus.
hvordan skal du vri deg unna? 🙂”

Dette tar jeg meg ikke nær av i det hele tatt altså, det er rett og slett for drøyt, men vi kan ikke holde på på denne måten! Det kommer ingenting godt ut av slik debattkultur. Hvor kommer alt dette hatet fra? I akkurat dette tilfellet ser jeg jo at det har bygd seg opp over tid, og fikk en slags utløsning i dag morges, men ellers? Hvorfor skriver mennesker slike kommentarer til andre mennesker? Hva ønsker de egentlig å oppnå? Føles det godt, eller hva er egentlig greia?

Kjør debatt, men oppfør dere ordentlig!

Spørsmålet ble stilt på et nettforum for anonyme kvinner som et slags svar til en som støttet oss i vår åpenhet om det å miste et ufødt barn. Spørsmålet er, i all sin iskalde polemikk, grunnleggende interessant. Når blir livet, med det lille hjertet som beviselig banker på tidlig ultralyd, til et barn?

For meg er svaret veldig enkelt og håper jeg ikke tråkker i et vepsebol nå, for dette er slett ikke et innlegg i en abortdebatt, men et partsinnlegg fra en far som revet fullstendig i fillebiter av bunnløs sorg, plutselig øyner et nytt håp, en ny framtid, en ny start, bare med lyden av det bitte lille hjertet.

Jeg var så glad! Jeg gledet meg sånn. Redd var jeg egentlig ikke. Denne gangen kom alt til å gå bra. Jeg er håpløs sånn.  For meg startet livet med to blå streker. Det er jeg ærlig på. Jeg fant på navn. Ble nedstemt av Kjærest. Nye forslag. Nedstemt igjen, men jeg visste vi kom til å bli enige.

Nei, sorgen over et ufødt barn er ikke like bunnløs som sorgen over et nyfødt barn, men den er høyst reell. Annerledes, men beinhard. Ikke bare sorgen over det som har skjedd, men kanskje ført og fremst sorgen over det som aldri kom. Det du klamret deg til som en framtid, et håp, en lysning. Følelsen av å ramle til bakken igjen når du endelig har stablet deg opp i knestående. Den følelsen er tøff.

-Når ble en spontanabort i uke 9-10 “å miste et ufødt barn”?

Et iskaldt spørsmål. Følelsesløst. Ikke ondsinnet, men uvitende kanskje og fullstendig uten empati, og, får jeg håpe, uten livserfaring nok til å kunne sette seg inn i andres livssituasjon. Jeg ønsker deg som skrev dette alt godt, og håper du aldri får oppleve det vi har vært gjennom. Det unner jeg ingen.

Et iskaldt spørsmål fortjener et varmt svar: Når hjertet til ungen min banker, da mister jeg et ufødt barn når dette hjertet slutter å slå. Slik er jeg lagd og det er jeg ganske glad for.

VG  ringte og lurte på om jeg kunne gi nødhjelp til norske hermetikk-favoritter  De ville at jeg skulle prøve å pimpe opp boksemat til noe som faktisk var mulig å spise. Jeg er ingen matsnobb, kanskje snarere tvert i mot, men lapskaus på boks har jeg faktisk aldri smakt før. Det var en nesten umulig oppgave, men herregud, tok den på strak arm jeg. Ikke hver dag VG ringer meg liksom.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg skulle med enkle triks prøve å gjøre denne maa, denne maat, denne mate, disse næringsmidlene til helt ok middager, samtidig som jeg tok hensyn til kundegruppen, de som faktisk kjøper og tja, får vi anta, også spiser dette. Mat i farta. Billig. Fort gjort. Og uten å forandre næringsmiddelet til noe helt annet enn det er.

Jeg gjorde mitt aller beste. Lover! Les oppskriftene HER!

Lapskaus på boks. Se så deilig!

Samme bokslapskausen, men med noen ørsmå justeringer. Fortsatt ingenting hjemmelaget. Fortsatt enkelt, men det ser i alle fall godt. Smakte helt greit også.

Her ser dere Spaghetti a la Capri før og etter at Kokkejævel fikk tak i boksåpneren. Lagde en god topping. Trikset med å få denne retten  god er å ta bare bitte, bitte litt fra boksen og masse topping.

Joikakaker. Egentlig helt grei boksemat, uansett hva Hellstrøm sier, men det er lov å dandere middagen slik at den ser ut som en rett, ikke etterlatenskaper fra reinen som det nesten ikke finnes noen ting av i bollene.

Fiskeboller med “karrisaus”. På stekt reinskav og koktkost. Faktisk helt nydelig. Dette skal jeg lage flere ganger! Oppskriften finner du HER

Vi smattes!

Finnes det egentlig noen bedre måte å avslutte søndagskvelden på enn med fenalår? Svaret er ja, men akkurat nå må vi vente noen uker med slik gymnastikk. Dessuten er Datter her, så greit å fokusere på maten.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I går kveld varmet vi opp restene etter det ovnsbakte fenalåret vi serverte de tiltenkte fadderne for fjorten dager siden. Var om mulig blitt enda bedre faktisk. Datter hadde mest lyst på “vanlig” fenalår, og det har jeg vanligvis ikke hengende og slenge til en hver tid. Kom imidlertid på at jeg hadde et fenalår fra jula i fjor liggende nederst i bodkjøleskapet i en fenalårpose. Jeg er ikke fenafan og har egentlig ikke tenkt på det siden jeg pakket det vekk. Har jo selvfølgelig visst at det var der, men aldri tatt det opp for gnaging.

Datter har oversikt over hva vi har og spurte umiddelbart hvor “gammelt” det var. Jeg lyver aldri og fortalte sannheten. Jeg fikk beskjed om at hvis hun skulle spise det måtte jeg smake på det først. Kan jeg vel, jeg som elsker gammel sau!

Låret var helt fint det. Fettet var gulnet litt, men ikke harskt ennå, bare modent. Hadde tørket litt og derfor blitt saltere, men ingen saltutslag og ingen knasende hvite proteiner. Var godt rett og slett. Klart det hadde vært bedre bevart hvis jeg hadde frosset det i fjor, men hadde jo i utgangspunktet ikke tenkt å la det ligge så lenge.

Poenget mitt er naturligvis ikke at vi spiste et fenalår fra i fjor. Poenget er at vi så alt for sjeldent gjør det. Det blir ramaskrik i media hver eneste gang  det kommer fram at det er solgt “fjorårets lam”, eller enda verre, skrekk og gru, sau, i butikkene. Kjøtt som har vært lagret under perfekte fryseforhold og vi går i fistel. “Slik kan vi ikke ha det, i verdens rikeste land!”

Hva skal vi gjøre med all maten da,  bare kaste den? Male den opp til hundefor? Helt fullstendig brukbar mat som ingen kan smake forskjell på, for det kan du ikke.

Så står du der da, i butikken, nekter å kjøpe “gammel” mat og tar med deg en pakke kjøttdeig i stedet. Fjorårets lam, nei takk! Betaler i kassa og takker nei til pose, du har med selv, for du tenker på miljøet nemlig

Vi må ta oss sammen snart!

Da jeg fridde visste jeg at Kjærest var gravid. Har aldri ønsket et stort bryllup, ikke ønsket et bryllup i det hele tatt faktisk, så passet som kniv i slire at vi kunne kombinere bryllupet vårt med å døpe vår nye sjanse. Vårt siste håp. Det hadde vært så fint. Så romantisk. Så riktig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet skjer! Det ble ikke slik vi planla, ikke en gang i nærheten, og det må vi bare ta konsekvensen av. Bryllupet 5. september 2020 avlyses egentlig ikke, men utsettes. 

Vi gir oss faen ikke!

Giftes skal vi og det skal kombineres med en barnedåp! Om jeg så må trilles ut av gamlehjemmet for å være med på fødselen, så skal vi få det til. Vi skal!

Vi fortsetter derfor planleggingen. Kjolen kjøpes inn. Bordkortene lages. Kaken avtales. Dåpskjolen strikkes ferdig. Da mangler vi bare et dåpsbarn, men det kommer. Vi får det til. Alt blir bra. Til slutt.

Før prøvde jeg alltid å imponere hvis det var noe. Vise alt jeg kunne. Gjerne i en og samme rett, og i alle fall i løpet av en middag. Nå er alt blitt annerledes. Jeg er mye tryggere på meg selv. Vet inderlig godt hva jeg kan og hva som skal til. Av og til skal det nesten ingenting til. Hvis bare råvarene er gode nok. Det var de i går kveld.

MENY

Pannestekt dåhjort

Servert med mandelpotetmos med brunet smør, kokt brokkoli, enkel peppersaus med fem pepper og tyttebærrømme.

Helt enkelt, fanatstisk godt!

Da jeg kom hjem fra jobb på fredag hang det en pose på døra. Naboen hadde vært på dåhjortjakt i Sverige og tenkte vi kanskje ville ha et par ytrefileter til middag. Hva gir dere meg? Tusen takk!

Merkene under posen er Katta sitt prosjekt. Hun har funnet ut at hun skal ødelegge lakken fullstendig med å sitte og skrape med skarpe klør i stedet for å mjaue som normale katter når hun vil inn, slik at jeg må kjøpe ny dør til fem tusen kroner den dagen jeg selger. Elsker den katta!

Dåhjort, eller dådyr som vi kalte dyret før i tiden, finnes ikke naturlig i Norge, men finnes viltlevende flere steder i Sverige. Det antas at den ble innført rundt 1570 av kong Johan III. Siden ble det status for rikfolket å ha det rundt om i skogene sine for jaktbruk. Ja, Bambi var en dåhjort. I alle fall i boken. Kjør debatt!

Middagen.

Pannestekt dåhjort

Jeg skjærer av sener og kutter fileten i ca 1 cm tykke skiver. Steiker de i varm panne med godt smør på begge sider. Krydrer med salt og pepper. Steike de videre i ovnen ca to minutter. Hvile litt. Det var det. Supermørt, supergodt, men i likhet med reinkjøtt så smaker det lever hvis du steiker det for mye. Vær litt obs på det.

Mandelpotetmos med brunet smør

Lag potetmosen slik du pleier, men brun smøret nøttebrunt først. Det gir en helt vanvittig god smak til potetmosen. Jeg bruker 15-20% smør når jeg lager mos.

Enkel peppersaus

Kok inn steikepannen med 1 pakke kremfløte. Kok bort ca 25% av fløten. Smak til med kvernet fempepper eller bare vanlig pepper hvis det er det du har. Pisk inn en klatt smør like før servering. Da må det ikke koke. Smak til med salt hvis nødvendig. Enkelt og genialt!

Enkel tyttebærrømme

1 del seterrømme(Ja, det MÅ være seterrømme)

1 del tyttebærsyltetøy (helst rørte)

Bland sammen. Thats it!

Kokt/dampet brokkoli

Ikke kok for lenge vær så snill!

Vi hadde en utrolig trivelig kveld! Kjærest, Datter, Sønn og meg selv. Etter middag så vi Skal vi danse. Har aldri sett det før. Var faktisk litt artig. Nei, dette er ikke et hint!

Sånn, nok prat, nå skal jeg fortsette med boken før de dovendyrene av en familie jeg er velsignet med står opp. Håper dere får en fin søndag, alle sammen!

Det er lørdag 2. november. Datterhelg. Vi har akkurat lagd milkshake, klassisk med jordbær og banan, med stavmikser i et ølkrus. Nå sitter hun og koser seg ved spisebordet, småsynger på et eller annet, mens jeg prøver å formulere noen velvalgte ord til den Store Kloke Boken.

Akkurat nå har vi det veldig godt. Fyr i ovnen for første gang i år. Katta ligger langflat og vasker den litt pjuskete pelsen sin. Må børste henne snart. Ser litt ut som hun har skabb. Katter er ekle både med og uten skabb.

Kjærest er på skolen. Selv om det er lørdag. Forbereder seg til eksamen som er om bare 12 dager. Hun er beintøff den dama! For bare noen dager siden sto hun  i dusjen og spylte vekk den røde fargen av en framtid det ikke ble noe av. En framtid vi hadde gledet oss intenst til. Nå må hun fokusere på eksamen. Er en del av en framtid det også. Vi må jo leve vi også. Vi som ble igjen på jorden.

Skal overraske henne med pannestekt dåhjort nå hun kommer hjem i kveld. Vi er velsignet med gode naboer og da jeg kom hjem i går ettermiddag hang det en ytrefilet på ytterdøra. I en pose altså. Han hadde ikke spikret opp fileten på døra. Da hadde jeg blitt litt nervøs. Nei da, han hadde vært på jakt i Sverige og ville dele med oss. For å glede oss vil jeg anta. Verden er full av godhet. Min verden er full av takknemlighet.

Er vi riktig heldig avsluttes kvelden med besøk av Sønn. Det vet vi aldri på forhånd. Plutselig står han bare her. Og vil ha mat. Sønners veier er uransakelige, men alltid hyggelig når våre veier krysses.

Skal ikke holde på dere så lenge. Ville bare dele en liten stemningsrapport fra Alta. En litt positiv en. Har skrevet i en så trist tone hele uken at det var deilig å endelig kunne skrive noe med godt hjerte.

Kos dere videre inn i helgen!

(Mens jeg sitter her og skriver får jeg faktisk melding fra Sønn. Han kommer halv sju. Det gledes!)

Jeg har aldri skrevet en bok før, men jeg har lest en del. Fanges jeg ikke i løpet av det første kapitlet orker jeg faktisk ikke lese videre. Livet er for kort. Mulig boka er superbra fra kapittel to og ut, men det får jeg aldri vite. Da legger jeg den fra meg og leser noe annet. Eller ser på tv, lager noe mat, men det var ikke poenget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag morges, mens de fleste av dere fortsatt lå og småputret under dynene deres og håpet ved Gud at partneren ikke hørte smellene, satt jeg oppe i stua, drakk min pulverkaffe og skrev første kapittel. De aller første ordene. Ordene som skal fange dere inn i den verden som jeg så gjerne ønsker å dele med dere. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Er utrolig spent hva redaktøren sier når hun leser det. Tuva, vær nådig med meg!

Føles godt å være i gang. Det første kapitlet har plaget meg i ukevis. Jeg vet jo at jeg kan skrive, men det er stor forskjell på korte bloggposter og kapitler mellom stive permer som folk tross alt betaler ganske mye penger for. Standarden er, eller burde i alle fall, være litt høyere. Eller kanskje ikke. Kanskje er det nettopp mitt korte, muntlige språk som skal til for at du skal kjøpe denne boken. Jeg er jo tross alt ikke Jo Nesbø. Jeg er meg, Kokkejævel. Kanskje det er godt nok?

Uansett, artig å være i gang! Nydelig vær i Alta i dag. Litt kaldt, ni blå, men jeg er varmere i kroppen enn i går. I går var jeg kald. Tvers gjennom. Helt til jeg la meg. Da sovnet jeg. Varmen kom akkurat i det øyeblikket da bevisstheten slapp taket. Da dagen glapp grepet og natten, den velsignede natten, tok over makten og skapte fred.

Har vært en tur nede på jobb allerede. Tatt dagsoppgjøret og snakka med brigaden. Alt ser bra ut. Vi er et velfungerende maskineri, så ingen problem for meg å ta fri resten av dagen vel vitende at kundene blir tatt vel så godt vare på som om jeg hadde vært der selv. Man kan aldri bli helt fornøyd på et kjøkken, da har du tapt, men jeg er velsignet med flinke ansatte. Det tror jeg kundene setter pris på. Jeg gjør det i alle fall.

Ønsker dere alle en strålende dag, uansett hvor i landet dere er. Jeg vet at livet er tøft for mange av dere og jeg håper inderlig at dere klarer å kjempe dere gjennom dagene på en så god måte som mulig. Ikke gi opp håpet! Plutselig løsner det og blir bedre. Om så for noen timer. Av og til er det bare det som skal til. Noen timer med varme. Da kan man holde ut dagevis med frost.

God lørdag!