Det var ingen tvil, det var en frisk og aktiv jente der inne! Ti fingre og ti tær. Ingenting i veien med verken hjerte eller navlestreng eller noen ting.
Har ennå ikke fått sett bilder av jentungen. Skal spare det til jeg er ferdig med dagens signering. Her i Narvik stikker jeg bare innom Ark og Norli og signerer det de har inne av bøker, fortrinnsvis mine, mens det blir «ordentlig» signering i Harstad, Ark Kanebogen Amfi, kl. 15:00. Jeg rekker det akkurat og håper så mange som mulig møter opp.
Konemor har foreslått «Ellinor» eller «Pernille». Jeg la ned veto på begge! Har du forslag på et fint jentenavn på min aller siste unge her på jorden?
Jeg skriver mer i kveld når jeg er ferdig med alt!
Da jeg ankom Ark på Finnsnes i dag ble jeg ikke bare overveldet over at så masse folk sto og ventet på meg, men også en bukett med 6 røde roser som lå på signeringsbordet. På kortet sto det bare fire bokstaver: EWWG, Even When we’re ghosts.
Disse fire ordene er hentet fra den vakreste kjærlighetssangen i verden, James Arthurs vidunderlige “Say you won’t let go”. Et sted i teksten synger han at de skal elske hverandre, “even when we’re ghosts!, altså også etter døden, og det er så vakkert når man er forelsket. Som vi jo var for tre-fire år siden da vi møttes og fant ut at dette kom til å holde, selv inn i evigheten.
I dag har vi vært gift i 6 måneder!
Jeg feiret dagen med UTSOLGT PÅ FINNSNES på seks minutter! Helt ville tilstander på Ark Finnsnes i dag! Alt for lite bøker, bestill mer, bestill mer! Ikke en gang halvparten av de oppmøtte fikk med seg året kokebok, “Hva skal vi ha til middag?” hjem, det var rett og slett så stor pågang at det det ble håndgemeng mellom to godt voksne damer som sto og dro i den aller siste boka. Det endte med at en herremann i køen fant fram en av de rødrutet murstein, og drett og slett deiset den i hodet på den mest høylytte av fruene. Hun klarte seg, men gikk i bakken, og jeg, som selvfølgelig ikke tok parti, signerte den siste boken til damen i rødt.
Folkens, tusen takk for at dere stiller opp, uansett hvor jeg kommer! I morgen skal jeg til Harstad, Ark Kanebogen Amfi klokka 15:00. Vil oppfordre alle som vil sikre seg boka om å møte opp i god tid, for siden salget har vært så vanvittig har det vært vanskelig å i det hele tatt skaffe nok bøker til disse signeringene. Kom tidlig, så er du sikra!
‘
Klokka er snart ni på kvelden og jeg er sulten. Jeg er en enkel mann, og går for burger i kveld. Det blir neppe en Buljo-Burger, men burger blir det, garantert!
Vi smattes!
PS! Kjæresten min, Konemor, jeg savner deg sånn. Og Lillebror og Lillegull. Jeg kommer aldri til å gjennomføre noe likt som dette uten deg igjen. Det klarer jeg ikke! EWWG
Det har skjedd for mye, litt for mange ganger, tidligere i livet til at jeg har turt å virkelig ta inn over meg at livet mitt kommer til å bli snudd fullstendig på hodet i februar til neste år. Har liksom ikke turt å verken glede eller grue meg, bare registre at Konemor er gravid, kvalm og kanskje litt hormonell av og til, men jeg brente meg så fryktelig på det lille hjertet som sluttet å slå mellom Lille Vakres korte besøk og Lillebrors ankomst, at denne gangen har jeg bygd en høy mur mellom meg og den som skal komme.
I dag smalt det, helt overaskende fra en gravid katapult i Alta, en diger stein som gikk tvers gjennom den tjukke muren:
“Kjente en kjempe tydelig bevegelse nu. Som et godt spark“
I morgen er det ultralyd. Da får vi vite om ungen er frisk og om det er en gutt eller jente. Ja, jeg vet at veldig mye fortsatt kan gå fryktelig galt, men det får bare være! Det er viktig at foreldrene ikke er så redde at de ikke tør å elske. Jeg klarte det med Lillebror og jeg skal klare det med denne karen også. Jeg sier “karen”, for jeg er nesten sikker på at det er en gutt. Jeg har åtte barn, fem på jorda og tre i himmelen. Kun én av disse er en jente. Det blir nok en gutt.
Når jeg kommer hjem skal jeg bli flinkere til å behandle Konemor som den gravide gudinnen hun faktisk er. Hun bærer faktisk fram vår felles framtid, og jeg vet det ikke alltid er like lett, verken fysisk eller mentalt. Der jeg bare kan sette opp en mur må hun, enten hun vil eller ikke, forholde seg til den lille ungen som vokser fram inne i magen hennes. Det er både en velsignelse, men garantert også en voldsom belastning for en mor som har mistet.
Det var det. Muren er brutt, jeg skal bli pappa igjen og herfra og ut skal jeg tørre å glede meg! 😀
Og første gang vi fortalte om Lillebror. Det ble ikke det navnet, men det var han like fullt. Har ikke lest dette siden jeg postet det 20. mai 2020. Over 7 000 delinger. Det var mange som gledet seg med oss. <3
Jeg er ikke Eivind Hellstrøm, men jeg begynner likevel å bli et nokså kjent fjes der ute. Når man sitter slik på “utstilling” midt i et kjøpesenter, så kommer det naturligvis også folk bort som bare vil prate, det være seg ungjenter som lurer på hva det koster for en autograf til gamle kokker som har vært gjennom alle fasene som kokkfaget kan gi deg. Den voldsomme suksessen og det oppblåste selvbildet, men også de uunngåelige nedturene som alltid, på et eller annet tidspunkt, følger etter hver jævla opptur. Det som går opp kommer alltid ned igjen. Alltid.
Ja, jeg har kanskje skrevet mye om både psykisk helse, eller kanskje spesielt om psykisk uhelse som det heter nå for tiden. Jeg har på ingen måte bygd bloggen min på det, men jeg har bevisst valgt å ikke bare ta mine lesere med på mine oppturer, men også sluppet dere inn når jeg har vært på vei nedover igjen. Har også rapportert fra bunnen, men det er ikke ofte. Folk flest, også dere, kjære fantastiske lesere, har nok med sitt og sine egne kamper. Det er grenser for hvor mye av andres elendighet man faktisk klarer å absorbere før det blir fullt.
Litt av min suksess som blogger tror jeg for mange har blitt et slags symbol på at man faktisk, til tross for alt, eller nettopp derfor, kan lykkes i livet, (hva nå enn det måtte bety). Selv når man ligger og kaver i gjørma og gisper etter luft, og det er det faktisk veldig mange som gjør hver jævla dag, så ser de at det faktisk er mulig, kanskje ikke akkurat nå, ikke denne uken, men kanskje neste uke, å i alle fall reise seg opp i knestående. Kanskje man til og med er så heldig at man kan strekke ut hånden, og det står noen der, om så noen som får betalt for det, som hjelper deg opp den siste biten.
Så faller man igjen, selvfølgelig, og ligger der og spreller som en fisk på land, eller, som i mitt tilfelle, en strandet hval (Ser dere, selvforakten sniker seg inn over alt. Vi har alle våre demoner. Akkurat nå er selvforakten en av mine aller største. Noe jeg virkelig sliter med. Det å føle seg som en dritt samtidig som man skal skinne som gull kan være nokså krevende.
MEN
Heldigvis ikke mer krevende enn at jeg stort sett takler det. Skriver litt om det, krummer nakken og går videre. Alltid videre. Tror det er der inspirasjonen ligger. Dette med at jeg ustanselig reiser meg igjen og ruller videre. (Faen, nå må jeg slutte med disse tjukkasvitsene mine!)
“Kokkejævel, det er du som blogger om psykisk helse, ikke sant?”
Jeg ble litt overrasket over det utsagnet da han prøvde å plassere meg i den norske offentligheten. Jeg har aldri plassert bloggen min i noen som helst kategori, men helt uavhengig av hva enn jeg måtte ha hatt slags baktanker når jeg sitter og lar pølsefingrene labbe over tastaturet (Faen, igjen!), så var det i kategorien “psykisk helse” han først og fremst satte meg. Selv om det helt åpenbart var en kokebok jeg satt og signerte.
Jeg tar det som et kompliment! Hvis mine ord faktisk kan bety noe for noen som har, eller har hatt, det vanskelig, tungt, så er det vel den største ære man kan utvise til en mann som aktivt har valgt å “kle seg naken på torget”. Det er faktisk ikke like kult å stå der, midt på torget. Ikke alle liker det de ser. Noen spytter kanskje etter deg. Noen få kaster småstein i hodet på deg. Likevel står du der som en idiot og lurer på hva i helvete er det du holder på med.
Jeg hjelper folk gjennom dagen. Gir dem håp og framtidstro. Kanskje en og annen latter når jeg er i det humøret. Eller noen tårer når vi sammen kan gråte over de eller det vi har mistet. Et lite innblikk i en annen manns liv. Underholdning eller noen minutter med virkelighetsflukt.
Jeg må stoppe nå, for det var like før jeg opphøyde meg selv til en slags Kristus-skikkelse her jeg satt, og lagde min egen religion, ha ha. Uansett, jeg er superduperglad for at du leser meg og at mine ord, mine bilder, betyr noe for så mange, men kanskje først og fremst for deg. Ja, du ja. Du betyr noe du også. For meg.
Du kan si hva du vil om Finnsnes hotell, men det ligger på Finnsnes, er rent og pent, har jævlig hyggelig betjening, og helt greie rom. Jeg har fått beskjed fra forlaget om å ikke “bo over evne, (prikk, prikk prikk.)”, så hadde vært litt i meste laget, selv for en toppkokkblogger, å fly helikopter fra Tromsø by bare fordi de hadde sjokoladekake og prosecco i resepsjonen.
På Finnsnes hotell ser de i alle fall opp når du kommer inn døra. For meg er det viktigere enn gratis sprudlevann. Jeg kjører uansett bil. (Feit er jeg også, så sjokoladekake har jeg garantert fått i meg på en eller annen café likevel.)
I morgen er det alvor! Da finner du meg på Ark Finnsnes fra klokka 16:00. Målet er jo selvsagt å signere flest mulig bøker, men kom gjerne innom bare for en prat også. Du vet, (du kan i alle fall tenke deg), at å sitte slik på “utstilling” , uten å vite om det kommer et menneske, er egentlig ganske skummelt.
I Tromsø, fredag på Nerstranda, så var jeg så nervøs at jeg måtte ta meg et par-tre (lavkarbo)øl før jeg møtte opp, mens lørdagen, på Norli Jekta, så var jeg av en eller annen grunn helt rolig, møtte opp og solgte stabel på stabel på stabel, alt de hadde faktisk, av bøker.
Uansett kjøp eller ikke, kom innom Ark Finnsnes i morgen klokka fire, enten bare for en kulinarisk prat, en selfie eller et signert bokkjøp. Artig blir det i alle fall. Gleder meg til å treffe deg!
***
Nå har jeg blitt anbefalt av resepsjonisten å spise middag på “Tiger sushi“, og det gleder jeg meg til. Jeg er ekstremt glad i god sushi, så dette blir veldig spennende. Vet ikke om jeg må bestille bord, men tror jeg bare tusler av sted. Er det fullt så finnes tross alt Esso 😉
I går “åpnet” Norge igjen, etter snart to år med til dels svært inngripende tiltak. Det har vært tøffe tak for mange, holdt selv på å gå konkurs flere ganger, men de fleste av oss kom oss likevel styrket gjennom pandemien. Om ikke i rene penger, så i alle fall i erfaringer. Artig at det “skjer” noe om ikke annet. Selv om det de første månedene ikke skjedde stort. Vi satt inne, livredde for folk, på en diger haug med dopapir og Vesterålens fiskeboller.
For oss som ikke bor i hovedstaden gikk livet, i alle fall etter den første sommeren, etter hvert sin vante gang. Klart, en og annen nedstengning her og der var det, men så lenge vi vandret rundt og dunstet gamle alkoholikere hele bunten, så gikk det stort sett bra.
I stedet for å håndhilse klinka vi albuer, og det fungerte helt greit. Klamme, svette håndtrykk, (som ingen vet har vasket seg etter siste dobesøk), har alltid vært superekkelt, så tipper jeg ikke er veldig alene om å elske den der albueklinkinga. Ser litt teit ut kanskje, men når du tenker deg om ser det jo ikke mindre teit ut at man står som to sauer og rister hverandres hender.
Klemming derimot kan det virke som om flere har savnet, i alle fall i media, men vi har da klemt hele veien, har vi ikke?. Inne i kohorten har vi kunne klemt i vei fra tidlig morgen til sene kvelden. Besteforeldre “og sånn” har jo blitt vaksinert for lenge siden, så de har jo også fått sin andel av klemmene i alle fall det siste halve året. Og det er jo ikke slik at de som av ulike årsaker sitter alene og kanskje virkelig kunne trengt en klem mer enn noen andre, at det plutselig står køer foran døra av folk som vil inn å klemme.
Jeg husker da den der kleine klemminga, denne invaderinga av den hellige intimsfæren, av venner og bekjente begynte for 20-25 år siden, og jeg har ennå ikke vent meg til det. Kohortklemming er jeg definitivt for, og kanskje hvis noen dør, ellers holder du deg unna meg, hører du!
Er du også en av de sære folka som har vandret rundt i landet i snart to år og ikke har savnet verket håndtrykk eller klemmingen fra gud og hvermann?
Til slutt vil jeg komme med en liten appell til butikker og andre som lever av at vi oppsøker dem i det offentlig rom:
Vær så snill at dere ikke fjerner flaskene og stativene med håndsprit ved inn- og utgangene deres! Det er blitt så ufattelig mye mer delikat å dra på butikken under pandemien. Nå ser vi ukentlig at dere fysisk står og vasker håndtakene på handlevognene og alle andre kontaktpunkt rundt forbi i lokalet. Før skjedde det praktisk talt aldri. Vær så snill og fortsett med det!
Herre fred, så ufattelig deilig! Over 40 solgte bøker, hvert eneste eksemplar de hadde i butikken, ble borte. Jeg var liksom aldri alene mer enn 30 sekunder-et minutt, før det kom nye fantastiske mennesker innom. Mange av de som kom innom hadde kjøpt boka andre steder, enten på nett eller andre bokhandlere, (det var nok en 50-60 signeringer totalt) men de ble selvfølgelig signert med like stygg skrift som alle de andre.
Nei, dette var virkelig moro! Har en skikkelig god følelse i kroppen. Har akkurat snakket med Konemor, og hun var nesten like spent som meg selv over hvordan det hadde godt. Dere som har barn vet hvordan det er, at man er så spent på deres vegne at det nesten er verre for deg enn dem. Vi vil jo så gjerne at de skal lykkes. Få det til.
Mamma, i dag lyktes jeg! Fikk det til. Alle bøkene ble solgt!
Siden førsteopplaget på 6000 bøker ble utsolgt fra forlaget på litt under en uke, og andreopplaget på 5000 ikke kommer til landet før på mandag, så hadde de ikke fått oppover ekstra bøker, men jeg hadde “tilfeldigvis” en kartong i bilen som de fikk etterpå. Kjellersignert og greier.
Da jeg kom tilbake til hotellet, skyhøy på meg selv etter suksess-signeringen, så sto det cava å ventet på meg i resepsjonen. “Herre gud, dette var da så alt for meget! Dere skulle ikke. Jeg er jo bare en ringe kokebokforfatter som gjør jobben min.” utbrøt jeg så høy jeg kunne i den nokså folksomme foajeen.
“Hva snaker du om? Vi feirer at Norge åpnet for fullt 16:00! Vil du ha en sjokoladekakebit til boblene?”
Nei takk, sa jeg, tok med meg TO glass opp på rommet. Ombestemte meg, gikk tilbake og tok et digert stykke sjokoladekake.
(Noe sånt, ca…)
I morgen setter jeg magen mot Finnsnes. (Skal signere på Ark Finnsnes på mandag klokka 16:00. Håper du kommer!) Har ennå ikke bestilt meg plass og bo. Er det bare hotell der, eller er det noe mer spennende? (Må legge til at jeg har fått beskjed av forlaget at jeg ikke må “ta av” når jeg bestiller overnatting, hva nå enn det måtte bety, men jeg er enkel kar fra Nord, så trenger egentlig ikke så mye ekstra. Trenger ikke en gang TV på rommet, bare det er et speil tilgjengelig, he he.
Innrømmer at det er litt deilig, etter den litt sure “Nedturen på Nerstranda” i går, å kunne sitte en hel time, i en fremmed by, og folk bare kommer og kjøper boka mi til 400m kroner. Jeg er, til tross for alt, (eller nettopp derfor), en veldig heldig mann!
Arkivbilde fra i fjor vinter da Dagsrevyen filmet meg 24/7 et helt døgn hjemme i Alta. Litt sånn føles det nå etter signeringen, men i morgen er det over. Derfor er det så viktig å nyte øyeblikkene. Det har jeg lært!
Folkens, ha en riktig god helg!
75 kjappe, enkle, gode, men fortsatt hjemmelagde oppskrifter!
PLUSS
alt du trenger av oppskrifter på kraft er, sauser , tilbehør, potetretter, kryddersmør og dressinger!
Reklame | Nei, men inneholder en link til nettbutikken, så jo, kanskje egentlig.
Av en eller annen merkelig grunn så våknet jeg, uthvilt og (relativt) fin, klokka halv seks. Litt vondt i ryggen, (har slutta å skrive om det, men det blir bare verre og verre.), men absolutt klar for en ny dag. Lå og hørte litt etter om jeg kunne høre byen, men Tromsø klokka halv seks en lørdags morgen er nesten like stille som hjemme i Tollevika. Ikke en eneste lyd.
Sto opp, slukte i meg en neve tabletter, og gikk rett i dusjen. Der ble jeg stående en stund, for vanntrykket freste ikke akkurat torven av hodet, så måtte jobbe litt for å få skylt ut einebærsåpa. Den gjør underverker for min hypersensitive hodebunn, men den tar litt lengre tid å skylle ut enn kunstige såper, og da er det greit med litt trøkk i dusjen.
Det er ikke vannkoker på rommet, så måtte ned i resepsjonen for å hente meg kaffe. Heldigvis gikk det fort. Enkelte av disse moderne kaffemaskinene tar det jo hel arbeidsdag for å få ut de edle dråpene. Først skal bønnene kvernes, så presses i passe trykk, før vannet skal siles forsiktig gjennom den nykvernete kaffen før den ferske og ferdige kaffen sakte, sakte lander ned i koppen. Sa var det bare det at du skulle ha to kopper og resten av dagen går med før den er ferdig…
På denne kaffemaskinen trykte jeg bare på en knapp og det kom kaffe ut. Enkelt og greit. God var den også. Hvorfor er det snobbene som bestemmer hvordan en kaffemaskin skal være? De drikker neppe kaffe fra en slik maskin uansett, de venter til kaffebaren er åpen. Eller de har med seg sin egen lille kaffemaskin i kofferten som de står og raller med tidlig en lørdags morgen.
Tilfelle ville at det er Bondens marked i Storgata Tromsø i dag, så dit skal jeg definitivt før jeg skal signere på Norli Jekta klokka fjorten. Kanskje finner jeg noe gull jeg kan selge i nettbutikken også. Det lages så utrolig mye godt rundt forbi, men jeg kan jo ikke ha alt i nettbutikken. Bare det aller beste av de aller beste.
Nei, skal ikke oppholde dere mer nå. Håper dere har det så bra som dere kan ha det akkurat nå. Livet er som en tørketrommel. Vi lander mykt, varmt og deilig og ligger stille en liten stund, før trommelen igjen skyter fart og vi flakser av sted, slår hodet og lemmer i disse rillene som er på innsiden. Så lander vi mykt, varmt og deilig, før det snart er på an igjen.
Folkens, riktig god helg!
Kokkejævel
Les mer om både opp– og nedturer på denne signeringsferden min under kategorieknaggen “Signeringsferd” på bloggen.
I morgen kjører jeg til Finnsnes!
REISERUTA:
Torsdag 23/9
Storslett
Sentrum bok & papir, kl. 15:00-16:00
*
Fredag 24/9
Tromsø
Ark Nerstranda kl. 14:00-15:00
*
Lørdag 25/9
Tromsø
Norli Jekta kl. 14:00-15:00
*
Søndag 26/9
Åpen for innspill
*
Mandag 27/9
Finnsnes
Ark Finnsnes kl. 16:00
*
Tirsdag 28/9
Narvik
Narvik vgs. kokkfag, kl. 09:00
Ark Amfi kl. 12:00 (Stikker bare innom og signerer bøkene de har.)
Harstad
Ark Amfi Kanebogen kl. 15:00
*
29/9
Sortland
Norli Sortland kl. 16:00
*
30/9
Fauske
Ark Amfi Fauske kl. Stikker bare innom og signerer det de har
*
Bodø
Ark Glasshuset kl. 14:00
Norli Glasshuset, (stikker innom etterpå og signerer bøkene de har. Mine altså.)
Ark City Nord kl. 16:00
Vi har satt grensen ved Bodø. Jeg skal jo tilbake igjen også. Kjører jeg i ett uten pause fra Bodø til Alta, så tar det 17 timer og 55 minutter. Noe sier meg at jeg legger inn en overnatting også på returen…
Ja, så satt man da der, Norges mest solgte forfatter liksom, midt i et kjøpesenter i Tromsø. Forventningsfull og spent Digre stabler med bøker på bordet. 4-5 penner lå klare hvis det ble voldsomt med trøkk.
Smilet og humøret var i alle fall på plass. Det er det alltid når jeg skal treffe leserne mine.
Jo da, kom jo noen. det første kvarteret var det folksomt rundt bordet, men så dabbet det av helt plutselig.
Ja, så satt man der da, Norges mest solgte forfatter liksom, midt i et kjøpesenter i Tromsø. Smilte etter beste evne til folk som gikk forbi og så på denne bestselgende kokebokforfatteren som satt der som om han trodde han var noe, i Tromsø!
Etter 45 minutter følte jeg at jeg hadde “gjort mitt”. Det første kvarteret var det mye folk, nesten ingenting etter det. Da kjennes kaffelukta rimelig godt. Signerte 10-15 ekstra eksemplarer dør jeg dro. I fall det skulle komme noen “etternølere”.
(Det gjorde faktisk det. Siste melding fra butikksjefen var at det bare var tre signerte bøker igjen, så det går jo unna, (men likevel).
I morgen, lørdag, skal jeg sitte på Norli Jekta fra 14:00. Nå har jeg lært, så denne gangen skriver jeg ikke hvor lenge jeg skal sitte. Vi du ha signatur eller kanskje en personlig hilsning i boka, ja, da kommer du klokka TO.
Ja, jeg er jo det. Selv om vi solgte hele 48 bøker (utsolgt) på Storslett i går, så betyr det jo slett ikke at det kommer folk i dag. Bare tanken på å sitte der midt i et kjøpesenter en travel fredag, med en diger plakat bak deg og bunke på bunke med bøker foran deg, uten at noen kommer til bordet ditt kan vel skremme vannet av de fleste.
Det er, i følge Google maps, ni minutter å gå fra hotellet, så jeg går kvart på to. Da rekker jeg å spankulere sakte og få litt vind i det glovarme ansiktet mitt før jeg, rolig og selvsikkert, ankommer Ark Nerstranda med et stort smil midt i trynet.
