Dette er skikkelig flaut, men ble gjort oppmerksom på denne kardinalfeilen av en bokkjøper. Det skal selvfølgelig være 1,5 DL, ikke 1,5 LITER med vann!
Feilen vil bli rettet opp i alle bøkene som jeg sender fra Kokkejævel.no, og Kagge forlag vil sørge for at det blir sendt med et innstikk med rett mengde i alle bøkene i 2. opplag. Fra 3. opplag og framover vil feilen naturligvis bli korrigert.
Jeg kryper langflat langs bakken og sleiker i meg både støv og hårete føtter, for dette var skikkelig flaut! Boka har jo vært i gjennom “hundrevis” av korrigeringer , men ingen, meg selv inkludert, har sett disse to håpløse feilene.
OGSÅ FEIL I ITALIENSK GRYTERETT
Det mangler 6-8 dl vann i oppskriften. (Jeg krymper meg)
Dette er helt forferdelig, og jeg vil på det sterkeste bare be om unnskyldning. Har helt vondt i magen. Framtidige bøker fra dette opplaget vil komme med innstikk. Bøker som sendes fra meg selv rettes direkte opp i boka.
Håper ikke dette vil ødelegge ryktet til boka. Husk at jeg alltid er tilgjengelig for spørsmål, og skulle det være krise der dere står over grytene med en diger porsjon finnbiffsuppe som smaker tamt, så er det bare 913 80 129.
Den (nesten) perfekte julegaven!
80 kjappe, enkle, gode, men fortsatt hjemmelagde oppskrifter.
PLUSS
alt du trenger av oppskrifter på kraft er, sauser , tilbehør, potetretter, kryddersmør og dressinger!
Tro meg, jeg prøvde, igjen og igjen, men jeg fant rett og slett ikke ord som kan forklare den intense gleden det er å se denne lille mannen igjen. Sorgen, savnet og den frykteligste følelsen av dem alle, utilstrekkeligheten, fra i går sitter fortsatt godt i kroppen, men så smiler han med de to små tennene sine…
Sorry folkens, men ord strekker ikke til. Det var godt å komme hjem. Veldig, veldig godt. Kysse og klemme Konemor skikkelig. Se på magen hennes at Vilde, mitt aller siste mirakel, begynner å vises skikkelig. Snart stor familie igjen. Kjenner det er greit. Og riktig. Denne gangen skal jeg skaffe familien min en liten hytte. Og fri nok til å dra dit fra tid til annen.
Nå logger jeg av. Skal stelle i stand litt mat til oss. Ikke noe voldsomt, men noe godt for to. Det er også viktig, midt oppe i alt, å ta vare på hverandre. Pleie. Pjuske. Elske.
Det var skikkelig tøft å reise fra Bodø. Det er ikke veldig ofte jeg gråter, men i dag har jeg gjort det mange ganger. Svære, voksne mannen på godt over 130 kg sitter i bilen og beljer som en unge. Det er tungt å måtte reise fra noen du har skapt, og så gjerne skulle hjulpet enda mer, for så å sette seg i bilen og reise til en annen jeg har skapt. Som jeg også skal hjelpe opp og fram.
Onde tanker, jeg vet, men kanskje har jeg malt meg selv ut for mye. Verken tiden eller pengene strekker til å virkelig være der for alle ungene mine. I alle fall ikke hele tiden. Alltid. Og det plager meg virkelig i dag. Det er så uendelig mye mer jeg skulle gjort, men nok en gang må jeg bare riste av meg min egen utilstrekkelighet og se framover.
Jeg gleder meg til å komme hjem. Starte hverdagen igjen. Har vært så lenge borte at jeg nesten har gått lei av hotellfrokoster med ubegrensede mengder med egg og bacon. Hotell-livet er definitivt ikke for store mannfolk som meg. Jeg trenger strilefsa og havreskjorta for å fungere over tid. (Altså leve til jeg passerer 50…)
***
Vi hadde en “en gang i livet-opplevelse” i Saltstraumen i går. Det blåste ganske kraftig da vi kom. Altså sånn skikkelig. Var vanskelig å kaste ut, for vinden bestemte hvor sluken havnet uansett. Jeg tente bål i gapahuken og grillet noe burgers, Koselig det også. Plutselig løyet vinden, men sundet ble fylt av en annen lyd. Lyden av fisk som “vaker” altså som spretter opp og over vannoverflaten. Millioner av småsei fylte hele sundet og det hørtes ut som en bibelsk gresshoppesverm.
Sønnen min bare kastet ut og trakk inn, kastet ut og trakk inn, kastet ut og trakk inn. Det var helt absurd. Jeg er oppvokst på kysten av Vesterålen, så har opplevd “svermer” av sei før, mange ganger, men dette har jeg aldri i mitt liv sett maken til. Et minne for livet!
***
Takk, kjære dagblogg, jeg har det mye (litt i alle fall) bedre nå! For meg hjelper det å skrive ned, fortelle, forklare hvordan jeg har det. I dag har jeg det ikke bra, og det må også være greit å fortelle. I alle fall etter å ha vært på det jeg må kunne karakterisere som en meget vellykket signeringsferd. Likevel treffer det virkelige livet meg midt i trynet som en knyttneve. Med nagler på. Heldig vis er jeg godt vant. Gråter et par liter eller to. Så er det over. For denne gang.
De siste ukene har egentlig vært ganske slitsomme. Spesielt all denne selvpromoterinegen, som jo er uunngåelig når du gir ut en bok du er stolt som en hane over, og som du, (altså jeg), selvfølgelig ønsker skal selge så mye som overhodet mulig. Ikke bare fordi du, (meg igjen), skal ha til salt i grøten, (heldigvis har jeg redusert saltforbruket veldig de siste årene), men fordi du, (ja, du vet hvem), virkelig mener at folk flest FORTJENER en slik genial kokebok på kjøkkenet sitt.
Ser du, jeg klarer ikke skrive et avsnitt en gang uten at jeg trykker på “play” og på autopilot begynner å skryte av bokhøstens STORE overraskelse, nemlig kokeboka mi, som faktisk besvarer en av menneskehetens aller største gåter, spørsmålet som har blitt stilt hver bidige dag, jorden rundt, i 200 000 år, “Hva (i helsikken) skal vi ha til middag?”.
Det så håpløst ut mange ganger under den 25 års lange skriveprosessen, men jeg kom i mål til slutt. Gåten er løst og spørsmålet besvart. Jeg satte 14 års aldersgrense på boka, for jeg vet av egen erfaring at det er i fra den alderen ungdom , med de riktige oppskriftene, både kan og vil lage seg virkelig god hjemmelaget mat. Ingenting er som følelsen av mestring når du selv har laget middag til foreldrene dine for første gang. Ikke bare stekt pannekaker, (noe som definitivt er artig nok når man er litt yngre), men også skikkelig middag.
Jeg tror for øvrig at også voksne folk flest foretrekker enkle oppskrifter som i all hovedsak tar mellom 30 og 45 minutter å tilberede. Jeg gjør i alle fall det, og jeg må vel snart kunne kalle meg for en godt voksen mann.
Den perfekte julegaven!
80 kjappe, enkle, gode, men fortsatt hjemmelagde oppskrifter.
PLUSS
alt du trenger av oppskrifter på kraft er, sauser , tilbehør, potetretter, kryddersmør og dressinger!
Bok meg her og bok meg der. Nå tar jeg helg sammen med sønnen min og tar en liten pause fra bok, blogg og nettbutikk. Dere får ha det riktig så bra. Det blir nok tøft uten meg så lenge, men jeg er sikker på at dere kommer dere relativt helskinnet gjennom helga uten meg. Kanskje hjelper det på suget å gå ned i bokhandelen og kjøpe en bok, hva vet vel jeg?
Uavhengig av hvor jeg er, så er det er alltid spennende å våkne opp på fredager, for da kommer Norges offisielle bokliste, Bokhandlerforeningens “Boklista“, ut ca kl. 07:30. For tre uker siden debuterte jeg, blant ca 10 000 årlige titler, på en helt sinnsyk 1. plass! Nye kanoner kommer jo hver eneste uke, så ble kjempeglad for at jeg berget en 9. plass i forrige uke. (Topp 10 blant 10 000 er godt jobba uansett)
Spenningen var derfor veldig stor hvor jeg, etter at mange butikker faktisk har vært utsolgt for boka, lå an i terrenget i min 3. uke. Nyhetens interesse er over og det er enda noen uker til julesalget starter for fullt, så helt ærlig fryktet jeg stort at jeg var ute av hele lista.
Først våknet jeg litt før fem? Var lista ved en tilfeldighet allerede lagt ut. Nei, den var jo ikke det, så satte på et gammelt program av Abels tårn, og sovna igjen under en forklaring om det finnes månemåner rundt måner i vårt solsystem, og hvis ikke, hvorfor ikke? (Tror det handlet mye om gravitasjonskrefter og tilfeldigheter. Dessuten, selv om vi har natt og dag, så er det jo stummende mørke i verdensrommet, så veldig vanskelig å få øye på så små objekter som månemåner naturlig nok må være.
Våkna igjen klokka sju. Sjekka lista igjen, men ingen oppdatering. Fortsatt på 9. plass. Gikk heller og spiste frokost. Bor på et Thonhotell, så alltid deilig frokost, men denne tror jeg var den beste jeg har sett noensinne faktisk. Ikke at det spiller noen rolle for min del, jeg spiser bare brød, egg, bacon, litt eggerøre og en osteskive på de tre brødskivene, (Ja, vet, det er for mye, men har i alle fall gått ned fra fire til tre.), men uansett. Blir glad av å se alt det gode. dessuten handler det ikke bare om mengde, men også om hvor kreativ kokkene legger opp godsakene. En soleklar sekser til Thon Nordlys Bodø!
Tenk så heldig jeg er som kan våkne opp til en slik vakker utsikt denne første oktoberdagen i 2021! Det er et eller annet med båter, fjord og fjell som får Vesterålingen i meg til å tine. Jeg ønsker meg en hytte med havet! Jeg klarte aldri å gi det første “ungekullet” den gaven det er å kunne dra “på hytta” i helgene, men det skal jeg gjøre bot for denne gangen.
Wow, fortsatt på lista! Forlaget sier til meg at dette hadde de ikke forventet allerede nå så lenge før jul. Det viser at boka “traff” markedet som man (de) sier. Over 7 000 bøker har de så langt sent ut til bokhandlerne og 3 000 til er forhåndsbestilt. Vi er farlig nær et 3. opplag, folkens! 😀
Livet er mye mer enn bøker! Litt senere skal jeg på lunsjdate med min sønn, og etter jobb, (hans altså), så skal vi dra på shoppings. Du vet, man vil jo så gjerne hjelpe nåe man først er her, så vi skal handle litt garderobe, (klær altså), kjøkkenutstyr og du vet, ting man trenger, som skohylle i gangen. Det er vanskelig når ungene bosetter seg så langt unna. Faens unger!
Lørdagens planer er fisking i Saltstraumen og James Bond. To gode planer som tar hele hele dagen. Vet ikke om jeg reiser mandag eller søndag. Da nærmer seg halvannen uke siden jeg reiste hjemmefra. Er så redd for at Lillebror skal glemme meg eller bli sur på meg for at jeg reiste. Vet jo at det i så fall går fort over, men likevel. Vi får se. Nå gjelder det å kose seg i “nuet” rett og slett. Det var jo det jeg skulle trene meg mer på.
Nå har jeg en hel uke til ende gnålt og gnaget om denne absurde signeringsferden min. Denne egentlig spontant arrangerte ferden der jeg har væt innom både Storslett, Tromsø, Finnsnes, Narvik, Harstad, Sortland, Fauske, til slutt Bodø. Jeg må bare få lov til å si tusen, tusen, tusen takk til alle dere som har møtt opp rundt forbi for å treffe meg og for å kjøpe boken min. Det har vært helt surrealistsk egentlig for en enkel kokk fra Nord.
Denne bloggen skal ikke handle om mitt stadig større ego og ditto magemål. Nei, denne bloggen skal handle, først og fremt i alle fall, om to kvinner jeg var så heldig å få møte igjen på min vei oppover mot reisens slutt, nemlig både min “Mor”, altså farmor, og min mormor.
Jeg skal ikke skrive så mye om dem, det er ikke min historie å fortelle, men begge to er rundt 95 år og bor på sykehjem. I mitt “gamle liv” kunne jeg jo ikke bare sette meg i bilen og kjøre 10-15 timer sørover og stikke innom på besøk og kjøre 10-15 timer tilbake igjen. Det har gått årevis mellom hver gang. En av min aller største dårlige samvittigheter.
Det var to veldig, veldig forskjellige besøk, men utrolig hyggelige på hver sin måt. På Sortland besøkte jeg Mor alene, mens på Fauske var min mamma med, for hun hadde kjørt opp fra Molde for å besøke sin mor (og treffe meg antar jeg???). MÅ også nevne at betjeningen på Fauske holdt på å bake de aller, aller, aller, aller , aller beste kanelsnurrene jeg noensinne har smakt! (Jupp, fikk oppskriften og GJETT hvem som (etter hvert) skal få glede av den. Det er deg det…)
Må også nevne at jeg også traff mine to vakre onkelbarn på Sortland, og GJETT hvem som plutselig hadde dukket opp på signeringen i Bodø! Jo, ingen ringere enn min kjære STORESØSTER med onkeldatter, min altså og hennes nydelige døtre. Vi hadde veldig, veldig liten tid før jeg skulle videre til City Nord (ELENDIG navn på et nord-norsk kjøpesenter!!!), men vi fikk da tid til en kaffe og en sukkerfri brus på en kafé.
Og hvem ellers tror du dukket opp der?
Joda, min kjære sønn! Hva gir dere meg likosm? Han bor i kommunen her og vi skal finne på mye gøy de neste par dagene. Har blant annet hørt rykter om at vi skal ut og blakke meg i både kles- og kjøkkenbutikker. Og Claes Olsson…
Uansett boksalg, plassering på lister og annet som egentlig bare er staffasje, så har denne turen vært mer enn vellykket. Det eneste er at jeg har reist uten Konemor og Lillebror, men mennesket, (og toppkokkblogger til tross, så regner jeg meg som et av dem), trenger også å føle på savn. Det gjør jeg hver enste morgen når jeg egentlig skulle sett Lillebror gluspsk svelge i seg den ene skiven etter den andre, og klokka halv sju når jeg synger godnatta-sangene for han på Messenger. Den er fin, men litt kjip. Eller er jeg jo på jobb og det er jeg jo hjemme også.
Klokka er snart ti. Jeg er trøtt. Tusen takk for meg!
For første gang siden jeg solgte Hoftepluss har jeg våknet av vekkerklokka på telefonen. Ferga fra Lødingen går klokka åtte og står nå, takket være vekkerklokka, nesten først i køen. I følge GPSen tar det 2:43 timer til Fauske. Det vil si at jeg er på Ark kvart på 12 Legger ut «nøyaktig» når jeg nærmer mer, så hvis dere vil møte meg må dere faktisk være der nokså nøyaktig, for jeg skal bare kjapt innom å signere de 11 bøkene de har igjen. Jeg MÅ nemlig rekke å besøke mormor før jeg stresser videre mot Bodø. Der blir det «ordentlige» signeringer på Ark Glasshuset klokka 14 og Ark City Nord klokka 16.
Tror egentlig ikke jeg skal skrive så veldig mye rundt det, men dere kan selv tenke dere hvordan det er å komme tilbake etter 30 år, med en kokebok “under armen” og en nervøs klump i magen, for så å bli møtt med spontan applaus av flere titalls vakre mennesker som sto pent linet opp foran Norli-butikken på Sortland. En nokså absurd opplevelse for en enkel kokk fra Nord. Det gikk over 50 bøker i dag, pluss bøker kjøpt andre steder. I en hel time til ende var det kø og vi solgte ut rubbel og bit som Norli hadde klart å skaffe til veie av bøker. Helt, helt fantastisk!
Noe annet helt fantastisk var å få treffe denne vakre kvinnen igjen. Avstanden er så stor og det går alt for mange år mellom hver gang vi møtes, og plutselig kan det være for sent. Jeg rakk heldigvis innom, hun hadde det bra og det var veldig godt å se. Hun betydde veldig mye for meg da jeg var liten. Det var et veldig fint besøk.
Det var i det hele tatt godt å være tilbake. Det er så fordømt vakkert her! Jeg er så dårlig på naturfot, men jeg håper jeg har lesere fra Vesterålen som i kommentarfeltet på Facebook kan vise resten av Norge hvor fint dere har det.
Til og med vindmøllene på Åndstadblåheia, (er det det det heter?), er til å miste pusten av når man plutselig kjører ned mot Sortland og de bare står der på toppen som kjemper fra Ringenes herre. Magisk!
Klokka er snart ni og jeg er trøtt. Sitter i et slags sjøhus i Lødingen og skal med ferga klokka 08:00 i morgen. Jeg skal være framme på Ark Glasshuset i Bodø allerede klokka 14:00, i tillegg til å stoppe på Fauske for å signere bøkene som er igjen på Ark Fauske, OG besøke mormor som bor på hjem. Har også hørt rykter om at jeg har en mor svirrende i området, så vi får se hva jeg rekker.
Blir spennende i Bodø, for jeg skal BÅDE signere på Ark Glasshuset klokka 14:00 OG Norli Glasshuset etterpå OG Ark City Nord. Skjønner du, folk blir forvirret hvor og når i alle verden denne kokken kommer, og det endre med at de drar og kjøper seg en napoleonskake i stedet. Vi får se. Jeg opplevd verre ting.
Herre Gud som jeg savner de der hjemme! Begynner å merke det nå. Glad jeg ikke er trubadur. Jeg er typen for applaus, men ikke all denne reisingen. Jeg vil stort sett være hjemme når han, og HUN, vokser opp.
Folkens, god natt!
30/9
Fauske
Ark Amfi Fauske kl. Stikker bare innom og signerer det de har
*
Bodø
Ark Glasshuset kl. 14:00-15:00
Norli Glasshuset, (stikker innom etterpå og signerer bøkene de har. Mine altså.)
Bortsett fra læretida i Trondheim, så har jeg bodd i Alta, Finnmark siden jeg var 14 år. I over 30 år altså (Herre gud!). Likevel er det Vesterålen jeg sier jeg kommer fra når noen spør. Det sier litt om hvor viktig det er for oss som vandrer der unger ferdes, å gjøre det vi kan for at ikke bare våre egne, men også andres unger skal få det så godt som mulig.
Om min egen barndom har jeg pleid å beskrive den som lang. Det var kanskje ikke alltid like enkelt, men hvem faen har hatt det så forbannet enkelt da? De fleste har vel hatt både store og små kamper kontinuerlig gjennom livet, uten at man på død og liv sitter og sutrer over det på en blogg.
Jeg skrev en gang bloggposten, “Man kan ikke sitte 50 år gammel og skylde på en ødelagt barndom“. På et eller annet tidspunkt er man rett og slett nødt til å bare legge barndommen, hvor fæl den enn måtte ha vært, bak seg, se på den som en erfaring og bare leve så godt man bare kan den siste halvdelen av livet. Jeg sier ikke at det er enkelt, men jeg tror det er den enste muligheten man har for å få et godt liv.
Det er derfor med stor glede og forventning jeg om et par-tre timer kjører inn i den kommunen som skapte meg som menneske. Det er så langt fra Alta at det går årevis mellom hver gang jeg kommer. På det lengste gikk det over ti år. På dassen på Sigerfjord skole satt jeg med opp mot veggen for at ingen skulle se meg. 30 år senere setter jeg meg på “utstilling” på Norli Sortland og håper det kommer MASSE folk. Snakk om sosial klassereise!
Siden boka selger i bøtter og spann over hele Norge, og førsteopplaget på 6000 ble utsolgt aller før andreopplaget på 5000 i det hele tatt ble ferdig i trykken, så er det kun 30 tilgjengelige bøker på Norli Sortland. Jeg vil derfor oppfordre dere som vil sikre dere signerte eksemplarer av boka som besvarer en av universets aller største gåter, nemlig “Hva skal vi ha til middag?”
Vi sees på Norli Sortland klokka 16:00!
Signeringsferden
Torsdag 23/9
Storslett
Sentrum bok & papir, kl. 15:00-16:00
*
Fredag 24/9
Tromsø
Ark Nerstranda kl. 14:00-15:00
*
Lørdag 25/9
Tromsø
Norli Jekta kl. 14:00-15:00
*
Søndag 26/9
Åpen for innspill
*
Mandag 27/9
Finnsnes
Ark Finnsnes kl. 16:00-17:00
*
Tirsdag 28/9
Narvik
Narvik vgs. kokkfag, kl. 09:00
Ark Amfi kl. 12:00 (Stikker bare innom og signerer bøkene de har.)
Harstad
Ark Amfi Kanebogen kl. 15:00-16:00
*
29/9
Sortland
Norli Sortland kl. 16:00
*
30/9
Fauske
Ark Amfi Fauske kl. Stikker bare innom og signerer det de har
*
Bodø
Ark Glasshuset kl. 14:00-15:00
Norli Glasshuset, (stikker innom etterpå og signerer bøkene de har. Mine altså.)
Alt ble så virkelig med den ultralyden i dag. Min aller siste unge er på vei, og det er uten tvil den jente. Jeg er ikke redd i det hele tatt (ja, særlig…), for oddsen er definitivt på min side. Det skal rett og slett ikke være mulig at noe fryktelig skal skje igjen. Jeg forholder meg derfor til det som skjer som en velsignelse nå som jeg går inn i del 2 av livsreisen min. 44 år og småbarnsfar til 2. Til tross for alle tragediene er jeg verdens aller heldigste mann!
Nå sitter jeg her, helt alene, i et hotell i Nord-Norges kanskje peneste by, Harstad, etter en meget vellykket signering på Kanebogen Ark Amfi, og kjenner på at det faktisk er helt greit. Å være en god pappa handler også om å skape økonomisk trygge rammer for familien. I riktig gamle dager gikk de, med livet som innsats, på jakt eller fiske og skaffet kjøtt eller fisk til familien. Jeg er ingen jeger, ei heller noen stor fisker, men jeg kjører rundt, riktignok 10 over fartsgrensen, men alltid med bilbelte, og selger så mye jeg kan av boken min, “Hva skal vi ha til middag?”. Det er min “jakt”. Det er en av mine måter å skaffe mat på bordet til familien min. Å være en god pappa handler ikke (bare) om å være hjemme, skifte bleier og vaske leverposteirester som fester seg absolutt over alt. Jeg er så gammal at også forsørgerrollen er viktig for meg.
Tusen, tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner og navneforslag på den fantastiske jenta som gjemmer seg inne i den fantastiske kona mi! Det eer så ufattelig hyggelig å “avsløre” gode nyheter til dere, for dere blir faktisk oppriktig glade på våre vegne. Tusen hjertelig takk!
I morgen er det videre til Sortland og signering på Norli Sortland klokka 16:00. Også på Sortland er det begrenset med bøker, så kom så tidlig som mulig for å være helt sikker på å sikre deg årets julegave til deg selv og de du er glade i. Har du kjøpt boka før, uavhengig av kjede, så er du naturligvis også velkommen innom for signering 🙂
Sortland kommune er min hjemkommune. Det er vanskelig å bli “profet i eget land”, så det er jo litt skummelt å komme hjem. Til tross for alt, eller nettopp derfor, så er Vesterålen og Sortland kommune for alltid min hjerterot. På godt og vondt. Jeg gleder meg til å komme hjem!
