Jepp, du leste faktisk riktig! Jeg deler nemlig ut en, og da mener 1, gratis oppskrift til en av dere. Oppskriften en en hjemmelaget variant av en av Toro sine bestselgende gryteretter som vi rasker med oss når vi har dårlig tid og tror det går så fort. Jeg kan røpe av denne tar akkurat like lang tid å lage, er trolig billigere og den ble sinnsykt god!
Jeg må betale husleie jeg også, så dette er naturligvis en dårlig skjult reklame for den store k(l)oke boken min som kommer ut til høsten. Alle oppskriftene er laget slik at en hver oppegående 16-åring, (og oppover) kan lage seg skikkelig god mat på en halvtime. Jeg tror faktisk veldig mange har ønsket seg en slik bok, med enkelt språk, men virkelig gode oppskrifter. Det er jo ingen som vil leve på ferdigmat.
Har du lyst på den aller første oppskriften i boken?
Skriv i kommentarfeltet:
SELVFØLGELIG skal jeg kjøpe Kokkejævels nye kokebibel!
og en av dere får tilsendt oppskriften, håndskrevet på papir! Det er jo litt stas da, skriblet ned av selveste 😀
Betasuppe. Den ene fra industri, den andre hjemmelaget. Dere begynner å forstå konseptet nå? 😉
For liksom å prereklamere for ChritineEmilie, Selveste Konemor, sin kommende blogg, så viste jeg fram et bilde der hun holdt fram et sirupsaltet fenalår fra Mydland,( les innlegget HER) og lovet å trekke ut en vinner blant alle som skrev “ChristineEmilie, jeg vil lese om livet mellom maskene!” 415 forventningsfulle mennesker kastet seg over tastaturet og skrev de magiske ordene.
Vi tok fenalåret med oss hjem og skrev på bloggen i går at vi skulle trekke det i dag tidlig, men tilfelle ville at det lå der og fristet så grønnjævlig på kjøkkenbenken at jeg til slutt ikke maktet mer, gikk inn på FB og skrev selv i kommentarfeltet: ChristineEmilie, jeg leser gjerne om livet mellom maskene!
Jeg framskyndet trekningen og tror du fader meg ikke at det var jeg vant! 😀 Med god samvittighet, litt i alle fall, hadde jo vunnet det ærlig og redelig, åpnet jeg låret, tredde det ned på stativet og begynte og gnage. Herre Gud så godt!
Nei da, tuller bare litt. Vinneren er:
Bien
Merkevarebygging er en møysommelig og lang prosess, men uhyggelig kort til total ruin. Nettbutikken Kokkejævel var en genialt ide’. Samle de beste av de beste småskalaprodusenter under din paraply i blogguniverset der du er konge.
Småskalaprodusenter som bygger på tradisjoner gjennom generasjoner. Må innrømme at jeg tenker på dem. Mulig de ikke leser blogger. At de ikke har fått med seg at de “klistrer” sin merkevare i pannen til en sur, middelaldrende sutrende, narsissitisk, sexualisert (dine ord) .
Kloakkrottene på kvinneguiden, som du kaller dem, har mye markedsmakt, brukt før mot utlevering av barn, kroppspress og manglende merking reklame i sosiale medier. Med stort hell. Kvinneguiden er Norges største nettsted med 2 millioner lesere daglig. Mye rart der, men også mange intelligente oppegående mennesker.
Veldig mye mulig at kundene til dine solide merkevarer er blant dem.
Oi sann, var da voldsomt, men takk likevel for omtanken for mitt omdømmes endelikt, men dette skulle i utgangspunktet være en hyggelig konkurranse for å skape litt blest om Konemors kommende blogg. Hvis det er greit for deg så trekker jeg igjen, for du hadde jo egentlig ikke skrevet “kodeordet” heller. Ellers veldig hyggelig at du bryr deg 😉
Ny vinner er:
Siv Anita Rossi
Christine Emilie, jeg leser gjerne om livet mellom maskene
Gratulerer til deg! Send oss en mail på [email protected], med adresse og telefonnummer, så kommer det et lår i din retning før du vet ordet av det.
Nei, nå er det fotografering. Til arbeid, kamerater!
Det ble brått litt skummelt å dele dette bildet, for forrige gang vi delte et slikt skikkelig koselig kveldsbilde etter at vi hadde hatt en over gjennomsnittlig koselig kveld, så var vi plutselig bare to igjen dagen etterpå. Jeg tror ikke det skjer og tenkte heller ikke på det da jeg tok bildet, men ser det nå når jeg sitter foran pc-en og ser rett på bildet.
Det neste jeg ser er gulvet og vurderer faktisk om jeg skal klippe bildet før jeg poster, slik at dere ikke ser hvor skittent det er. Litt flaut, men heldigvis er jeg helt uten filter og hemninger, så jeg lar bildet være.
Det er slik et gulv ser ut etter at far i huset har balet på kjøkkenet hele dagen og dagen før ut. Det ble bare 17 retter. Klarte rett og slett ikke mer. Ikke for å klage altså, gjør visst mye av det, men de rosa pillene er nå helt uten virkning og det har bare vært helt intenst i dag. Jeg har definitivt sittet mer enn jeg har jobbet. Ikke for det, det er jo faktisk relativt vanlig å sitte når man skriver en bok, så slik sett har det vært praktisk. Normalt ville jeg utsatt skrivingen til senere, og dere vet hvordan det er. 20 sider med uleselig klodder som skal føres inn i et manuskript. Slik sett er jeg fornøyd med dagens, og helgens dont. Frikant gjør maten til gull i morgen uansett. Fan de er flinke!
Nei, nok smerter og jammer! Det kan stå en fyr og slå meg i nakken med en jernstang med en spiker sveiset i enden, men hver gang det kommer en liten krabat krypende mot meg glemmer jeg absolutt alt jeg måtte ha av smerter, sorger og bekymringer. Det er bare helt vanvittig, og jeg hadde faktisk glemt hvor fantastisk deilig det var med en blidfis som krabbet rundt.
Jeg har tre store gutter, en medium jente og en lillebror. Jeg er like glad i dem alle sammen, men de er så klart forskjellige. Han yngste av de eldste er den som ligner mest på Lillebror, i alle fall i lynnet. Har var også en slik ekstremt glad unge som krabbet rundt og smilte til alt og absolutt hele tiden. Det er ingen skriking her hjemme. Kun litt når han er sulten, men da er det slik “gi meg mat-skriking”. Han skriker også litt nå han skal legge seg, men det varer ikke lenge før det blir stille og han sovner, og når han våkner igjen er han like blid igjen.
Det er ingen hemmelighet at jeg har mine utfordringer. Når jeg har de nederste periodene mine kan bli ekstremt opphengt av negativitet. Jeg oppsøker det negative som en slags psykisk selvskading. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, for det preger meg i svært stor grad. I de gode periodene derimot, så kan folk være så negative de bare vil uten at jeg bryr meg det aller minste grann.
Slik er det og slik har det alltid vært. Å være blogger med en slik personlighetsforstyrrelse er vel kanskje ikke det lureste “yrkesvalget”, men bortsett fra et par ekstremt tunge perioder, slik som den jeg er inne i nå, der jeg har følt kritikken mot meg så urimelig at det nesten har vørt tungt å puste, så mener jeg i alle fall selv at jeg har klart meg relativt bra.
Jeg er glad i bloggen min! Glad i å kunne dele livets humpete landevei med de som måtte bry seg. Har lært masse det siste halvannet året, ikke minst om meg selv. Jeg registrerer at ikke alle er like ening, men jeg føler i alle fall selv at bloggen har bedre. Blitt mindre privat og mer personlig, hvis du forstår hav jeg mener. Jeg skriver heller ikke bare for å skrive. Hvis jeg ikke føler for å blogge en dag, så lar jeg det være. (Har ikke skjedd så ofte he he). Føler jeg for tre innlegg på en og samme dag, så gjør jeg det. Sparer aldri på innlegg. De må ut med en gang, selv om det kanskje kunne vært greit å spart til dagen etter. Jeg vil at de tankene som jeg deler skal være ufiltrerte. Altså ikke ugjennomtenkte, men heller ikke bearbeidet.
Jeg er veldig, veldig glad for at ChristineEmilie og Lillebror har kommet inn i livet mitt. Det er de som holder meg oppe gjennom en hel dag. Tenk å være så heldig som meg, som får denne sjansen den siste halvdelen av livet. Jeg gjør så godt jeg bare kan å ta godt vare på dem, for tror jeg er egentlig en snill type, selv om jeg litt for ofte leser det motsatte. Kjenner jeg snart er i ferd med å komme i den fasen der jeg ikke bryr meg om slikt, og det gleder jeg meg veldig til!
Faen, jeg skriver meg alltid bort! Egentlig skulle jeg bare innom for å fortelle dere at kvelden har vært så fin. Lillebror ar krabbet rundt, jeg har stått på kjøkkenet og kokt og ChristineEmilie har strikket, lekt med ham, kysset meg når hun har vært innom, et lite streif over rumpa. Det har vært nesten nyforelsket stemning i heimen. Deilig med slike kvelder!
Nei, nå skal jeg rydde litt på kjøkkenet før hun kommer opp fra soverommet. Vi skal knø litt på sofaen og se litt på tv, men blir ikke så lenge. I morgen tidlig er ikke langt unna, og den starter allerede klokka fem slik at jeg rekker å gjøre alt klart før første bilde blir tatt klokka 09:00. Hektisk, men herlig. Det er ikke synd på meg i det helt tatt. Jeg er en svært privilegert mann på mange måter 🙂
Hvem som vant fenalåret? Skal vi si i morgen tidlig, ok?
Det har vært en lang dag, og den er langt fra over. Har ennå mange retter igjen. Faktisk så mange at jeg slett ikke er sikker på om jeg rekker å få dem ferdig til fotograferingen i morgen. Er stort sett ferdig med hovedråvarene, men mangler veldig mye garnityr. Vi får se hvor langt jeg kommer. Avslutter uansett klokka åtte, maks ni. Da skal vi kose oss i hjørnet av sofaen. Med en ny serie altså.
Egentlig starta jeg jo frisk tidlig i morges, men det skar seg rimelig kjapt da tablettene aldri begynte å virke. Så i stedet for å jobbe mine sedvanlige 15 minutter før jeg må sette meg, så har jeg enkelte ganger i dag bare klart å stå i fem minutter. Sier seg selv at det går litt trått da. Fordelen er at jeg får god tid til å føre oppskriftene rett inn i manuskriptet i stedet for å skrible dem ned på en notatblokk og føre dem over når når fotograferingen er over.
Heldigvis har Konemor hjulpet meg med pakkingen i nettbutikken, samt at hun har kontroll på alle de premiene, så takk henne for at alle premiene blir sendt i morgen. Tenk forresten at hun skal bli blogger! Kanskje allerede i løpet av neste uke. Er ikke det artig? Jeg tror hun kommer til å gjøre stor suksess. 😀 Håper hun får være i fred fra de verste “kritikerne”, og at de heller kan kjøre litt ekstra på mot meg for å få ut gørra. Det går nok helst bra. Blir jo en helt annen type blogg. Håper jeg da! Herre Gud, tenk hvis hun blir like utleverende, sosialpornografisk og kynisk som meg! Skrekk og gru, dette lover ikke bra ..
Nå kan jeg snart reise meg igjen. Skal ikke si hvor mange rosa tabletter jeg har tatt, men det er mange. Leveren jobber på høygir og jeg må kjøle den ned med en ispose fra tid til annen så den ikke skal etse seg gjennom buklisten. På onsdag ringer legen igjen. Ikke så mye han kan gjøre annet enn smertelindring før jeg blir operert. Jeg klager ikke, jeg bare forteller hvordan jeg har det. Det er vel litt av greia med denne bloggen.
La dere forresten merke til det fenalåret? Det kan bli ditt, fraktfritt levert, hvis du skriver i kommentarfeltet, enten her eller på fb:
ChristineEmilie, jeg vil lese om livet mellom maskene!
Nei, det koster ingenting og ja, det er sinnsykt urettferdig hvis det var noen som skrev det i går, men slik er livet. Det er i dag det er konkurranse.
(PS! Jeg er ikke sur, jeg blir bare litt irritert når jeg har så jævlig vondt!)
Klokka er ti over seks en søndags morgen og tomatsuppa er endelig ferdig. På komfyren står allerede ertene til betasuppa og putrer. Posen fra Toro er ferdig. Jeg ser ned i den gule gørra og tenker at denne blir en av de letteste å overgå. Både smaksmessig og estetisk.
Som mange nok har hatt mistanke om en stund, så er noe av konseptet i den store k(l)okeboken at jeg skal vise hvor kjapt, godt, enkelt og billig det er å lage hjemmelagde varianter av de aller meste populære industriproduktene. Det er et utrolig artig prosjekt, og dere vil ikke tro hvor godt det egentlig er med en “italiensk” gryterett, lasagne eller den over nevnte tomatsuppa. Gled dere!
Ulempen, eller “forbannelsen” om du vil, med å utvikle eller perfeksjonere mellom 75 og 8o oppskrifter, er at må må smake så ufattelig mange ganger for at oppskriften skal bli perfekt og enkel for andre å lage. For hver ts salt jeg tilsetter må det smakes. Sukker, krydder, eddik, fløte, ekstra vann, buljongterning, osv., osv. Det blir mange smaksprøver! Når man lager mat hjemme til seg selv og familien, så er det jo ikke så nøye om ikke syrebalansen er helt perfekt, eller om det er litt for lite salt, sukker eller timian, men i en kokebok, et oppslagsverk, så må det stemme.
Jeg gir nemlig ikke bare ut denne boken fordi jeg vil bade i penger, sniffe kokain og ligge med prostituerte, jeg gir den også ut fordi jeg vil vise hvor utrolig enkelt det er å lage skikkelig god, hjemmelaget middag, selv i en travel hverdag. Dette er ikke en bok for profesjonelle eller for flinke hobbykokker, nei de klarer seg utmerket selv. Denne boken er til poden som flytter hjemmefra og vil lagge noe annet enn Bog One, kyllingvinger og nudler. Denne boken er for småbarnsforeldre som bare har mellom 30-60 minutter på både lage og spise middagen, før de må haste av gårde på foreldremøte, fotballtrening og turn. Denne boken er for alle som virkelig vil lage hjemmelaget mat, men som enten ikke kan eller som tror det er så vanskelig. Denne boken skal vise hvor lett det egentlig er.
Denne boka ber deg ikke bare koke opp i “lettsaltet vann”, den forteller deg faktisk hva lettsaltet vann er.
Over halvparten av rettene i boka tar omtrent en halvtime å lage, men livet er mer enn travle hverdager. Den består også av helger og ferier, og du vil naturligvis også finne gode middagstips til disse dagene. Det store, universelle spørsmålet som de stiller seg i alle kulturer, “hva skal vi ha til middag”, er endelig løst. Kokkejævel har løst gåten. Nobelprisen neste!
Mens vi snakker om priser… Å skrive kokebok med så sinnsykt mange oppskrifter har også en tung pris å betale, nemlig en nokså signifikant vektøkning. Nå skal jeg riktignok ikke bare skylde på boken, hoveddelen av magen og ræva kommer nok av at jeg har begynt med sjokolade, påskemarsipan og slikt igjen, men det trenger vi ikke snakke så høyt om. Bedre da å skylde på boka, he he. 😉
Her ser dere to betasupper. Bortsett fra noen E-stoffer og andre tilsetningsstoffer, er innholdet er det samme i begge suppene. Og, best av alt, du trenger slett ikke være utdannet kokk for å få dette til! Klarer du å gjette hva som er fra pose og hva som er hjemmelaget?
Nei, dette er i sannhet et virkelig artig prosjekt! Nå skal jeg kaste meg over en pose meksikansk gryterett og se hva jeg får til.
Vi smattes!
Og forresten, mens jeg har deg på “tråden”, ikke glem å klikke deg inn på Norges (nest) beste blogg. Tror ikke du vil angre. Klikk HER eller DER
De er så rare disse fødselsdagene. Disse som aldri feires. Jeg har jo en del slike dager i løpet av året, og i dag er det en liten krabat som ville blitt fjortis. Jeg er ikke trist, for tiden har visket ut de vonde følelsene, men kjenner alltid på et lite vemod disse dagene. Blir (enda mer) introvert og vil helst være for meg selv. Var for lyder, og til og med Lillebrors gråt kan virke irriterende. Litt ironisk faktisk, siden grunnen til irritasjonen er en gutt som fikk gråte så alt for lite.
Jeg har bare dette bitte lille bildet av oss to. Jeg liker å ta det fram fra tid til annen, spesielt på fødselsdagene, som jo er en “gladdag”. Vise ham fram for “verden” slik at minnet om at han en gang fantes fester seg i minnet hos flere. Jeg vet ikke, men dette er liksom min måte å hedre ham på. Vise verden hvor fin han var. Han fantes , og finnes fortatt i et bitte lite bilde. <3
Gratulerer med dagen, unge mann! Ta vare på lillebror til jeg kommer. Slik magen til pappa vokser for tiden, så er det neppe så lenge til vi møtes, he he. 😉
Glad i deg, mannen.
(Til dere som står midt oppi dette akkurat nå: Det blir bedre! Ja, jeg vet, det virker helt umulig, men til slutt så klarer man faktisk å reise seg igjen. Først kommer man seg vaklende opp i knestående før man til slutt, etter gjentatte forsøk, der man har gått på snørra igjen og igjen, kommer seg helt opp på beina og evner å bli stående. Ja, føttene kan av og til kjennes kraftløse og veike, men du står. Du klarer deg. Livet blir til og med bra igjen. Jeg lover.)
Blogguniverset er i sannhet mangfoldig univers, og det finnes blogger for nær sagt et hvert interessefelt. Jeg følger relativt godt med på hva som til en hver tid rører seg på topp 100-lista, og det er en blogger jeg bare har fått mer og mer sansen for de siste månedene. Bloggens navne er GRYENDE (Hun forklarte en gang det litt rare navnet, men husker ikke hva det var.) og akkurat i dag ligger hun på 74. plass med bare 177 lesere. Det er latterlig lite for en så god blogger! Det er omtrent i det sjiktet hun ligger hver eneste dag, og jeg klarer ikke se på dette lenger! Hun fortjener minst 5000 lesere, før lunsj, hver eneste dag!
Hvorfor jeg velger å trekke fram akkurat denne bloggeren? Vel, foruten de 25 000 kronene som tikket inn på min konto i går kveld, så er dette trolig den mest allsidige bloggeren vi har i Norge. Hun har humor, er svært frittalende, har (mange) meningers mot, og jeg har aldri sett at hun har skrevet nedlatende om enkeltpersoner. I tillegg er hun helt åpenbart litt over gjennomsnittlig intelligent, og har ekstremt mange tanker, ideer og emner som hun skriver om, gjerne flere ganger om dagen. (I alle fall de siste månedene, for jeg tror hun jobber som servitør og er permittert eller noe pga. korona. God tid med andre ord 😉 )
Nei, jeg har selvfølgelig ikke fått penger for å framsnakke henne. Det var en spøk. (Flir for faen!) Jeg syns bare hun fortjener langt flere lesere enn hun har i dag. Klikk deg inn på bloggen hennes HER og les deg litt nedover. Hun skriver om, (og han innsikt i), så utrolig mange forskjellige emner at det er umulig å æ være interessert i alt, men du finner garantert noe du liker hvis du scroller litt. I tillegg har hun både selvironi og selvinnsikt, noe som er helt nødvendig hvis man har sterke meninger om det som rører seg. Vil også trekke fram de underfundige bildene!
Som en god serie så brukte jeg litt tid på å virkelig sette pris på denne bloggeren, for av og til kan hun skrive litt “tungt”, men jo mer jeg leste, (først sporadisk, nå nesten daglig), jo mer har har jeg lært å sette pris på denne bloggen.
gi tilbakemelding, og del gjerne bloggen hennes til venner og slekt hvis du liker hva du leser 🙂
Hva jeg ellers gjør kl. 07:23 en lørdags morgen? Perfeksjonerer oppskriften min på FÅRIKÅL selvfølgelig! 😉
(Slik er kokebokforfatterlivet. Det bobles og putres til absolutt alle døgnets tider. Til og med om natten står det noe i ovnen og langtidsteiker, he he…)
Ryktene forteller om at det jobbes for at Konemor, eller Christine Emilie som hun egentlig heter, skal opprette sin egen blogg. Jeg syns det er en aldeles strålende idé! I motsetning til meg, som jo bare er flink med mat, så har hun et ufattelig register med ulike talenter, spesielt innenfor håndarbeid, som jeg er overbevist om kommer til inspirere tusenvis av mennesker hver eneste dag.
Hun har jo sett på nært hold at det ikke bare er positivt med blogg, spesielt ikke hvis man blir populær, og sett hvor direkte jævlige enkelte kan være, men jeg tror ikke hun har noe å frykte. Hun har ikke en like kontroversiell personlighet som en viss kokk, så dette kommer til å gå bare godt. Klart, en og annen kjerring kommer sikkert til å slenge med kjeften, men det får man tåle. Er en del av “pakka”.
Folkens, hva sier dere, skal vi bevise for henne hvor glade vi egentlig er i henne og overbevise henne at det er en god idé å opprette en egen blogg? Trykk “liker” på FB som aldri før, og og gi henne gjerne et par oppmuntrende ord så hun ser at hun kommer til å få mange lesere! 🙂
Dette var i går kveld, og jeg lå og dormet som en strandet hval på sofaen. Hadde i grunn liten lyst til å velte kroppen ut av sofaen, ned trappa og inn på badet for å være med på et bleieskift eller et bad. “Hva er det som har skjedd” ropte jeg veldig lite entusiastisk tilbake.
“Kom ned og sjekk. Du kommer IKKE til å angre”
I all verden, tenkte jeg, har han sovna og hun sto der med rumpa bar og håpet på en ektemann kvelds? Vel, happy wife, happy life, tenkte jeg, og løp så fort jeg kunne ned trappa og rev baddøra andpustent opp.
Vel framme var det ingen som hadde sovnet, men snarere tvert i mot. På stellebordet lå det en blidfis som smilte fra øre til øre “snakket”. Ikke bablet, som babyer jo gjør hele tiden, men helt tydelig prøvde han, igjen og igjen, og forme et ord. Vet dere hva det aller første ordet hans var?
“Papa, papa, papa”
😀 <3 😀
GJETT om det var en stolt “papa” som la seg i går kveld! 🙂
Jeg våknet som normalt halv fem og kjente jeg måtte tisse. Vurderte fram og tilbake om jeg skulle gå på do, men et eller annet sted i den indre diskusjonen sovnet jeg, og plutselig var klokka halv ni!
Min umiddelbare tanke var at jeg angret fryktelig på at jeg ikke gikk å tissa mens jeg fortsatt hadde muligheten til å tisse på en normal og veldig måte, for nå var det så fullt at kun en mikroskopisk bevegelse kunne gjøre at det rant over, for ikke å si eksploderte.
Alle menn som våkner opp og må fryktelig tisse vet at det ikke lar seg gjøre umiddelbart. Man må ligge helt stille og vente til «det» går over. Det kan være både vondt og vanskelig, men etter et par-tre minutter er som regel tilstanden tilbakeført i en slik grad at man både klarer å tisse og treffe doskåla nogenlunde samtidig.
Denne gangen var det imidlertid ingenting som skjedde, og etter tre ekstremt smertefulle minutter hadde jeg intet annet valg enn å gjennomføre uansett.
Jeg lukket dodøra og låste, for dette ville jeg ikke for mitt bare liv at Konemor skulle se. Det finnes vel ingenting som er mer fornedrende for en mann enn å brekke seg til en stilling som gjør at man klarer, til tross for «det» og et voldsomt trykk, å nogenlunde treffe der man skal…
Jeg vet ikke hvordan bloggen utviklet seg i denne retningen, for det jeg var så overrasket over var at jeg hadde sovet så lenge i stedet for å gjøre det jeg skal, stå opp og koke.
