Jeg skjønte med en gang jeg våknet i morges at det var et feiltrinn. Hele kroppen bare skrek i desperasjon om å komme seg tilbake til drømmeland, men til ingen nytte. Siden ble alt bare.
Dette har vært den desidert verste dagen siden jeg la om kostholdet mitt 26. desember 2020. Har hatt lyst på noe “forbudt” absolutt hele tiden, men jeg har stått i mot. Har jo spist både frokost, lunsj, middag og (snart) kvelds, så har jo ikke gått sulten, men for en som har overspist så mye, i så mange år holder det ikke å bli mett. Man må få vondt i magen før cravingen gir seg, og selv da har man lyst til å spise mer.
Hadde forresten hjemmelaget saltkjøtt med “hvit” brunsaus i dag. (Legger ut oppskrift i morgen). Dumt med saltkjøtt dagen før veiing, siden det binder væske i kroppen, men for sent nå. Alt ble borte, ha ha.
Eller sliter jeg sinnsykt med den “abstinensfoten” som jeg kaller den. Dere vet så “urolig fot” (fra innsiden) som bare irriterer så sinnsykt. De siste tre dagene har jeg ikke sovnet før i halv tre -tiden pga den. Må flire av meg selv. Selv når jeg ikke har vondt noe sted er det noe. Kanskje jeg, i tillegg til min narsissistiske personlighetsforstyrrelse også er hypokonder? Skulle faen meg ikke forundre meg. Hadde liksom bare vært det som manget.
Folkens, jeg bare må fortelle dere noe! Mens jeg sitter og skriver med dere nå, så driver Kjærest og Lillebror og trener på gulvet, og han kom seg framover på egen hånd!!!! Ikke så fryktelig langt, men han “forstår greia” nå, og har lyst til å trene på magen hele tiden. Samtidig som jeg sitter her, med en irriterende fot, og sutrer og bærer meg over at jeg har lyst til å overspise. Kjenner med ett jeg har lyst til å klabbe til meg selv så neseblodet spruter. Ta deg sammen mann!
Herre Gud, jeg har det egentlig veldig bra! Nå skal jeg være litt sammen med denne karen 😀
Dette er andre gang vi prøver å kombinere bryllup og dåp. Første gang ble det bare tull da dåpsbarnet plutselig la seg ned og nektet å være med på noe som helst, og bryllupet måtte til slutt bare avlyses. Denne gangen er dåpsbarnet mye større og det er ingenting som tyder på at Lillebror plutselig skal ombestemme seg.
Jeg kunne aldri giftet meg på en “normal” måte. Hvor utrolig det det enn måtte høres ut, så hater jeg faktisk personlig oppmerksomhet mot meg selv. Gruer meg i ukesvis til min egen bursdag og er 25 kg lettere hver gang den er over. Derfor var idéen om dåp og bryllup midt i blinken for meg. Siden det også er en dåp, så tones arrangementet automatisk ned. Blir mindre, roligere. En stor dag, men ingen fest.
Akkurat nå er det kun lov med 10 gjester i kirken, og 5 tror jeg på arrangementet etterpå. Det blir litt lite, selv for en innesluttet og sjenert fyr som meg. Det er ennå to måneder igjen, og jeg var, inntil i går, optimist, men så kom nyheten om det muterte viruset i Follo, og kaffelukta ble med ett både stram og intens.
For min del er det viktigste at vi faktisk blir gift. Dåp betyr ikke så mye for meg hvis ikke familien kan samles. Kjærest har det nok langt verre enn meg. Hun hadde jo faktisk gledet seg voldsomt til denne dagen, for et giftemål er, visstnok, langt mer enn et “ja” i kirken.
Akkurat nå er alt uvisst. Invitasjonene er sendt. Jeg har ikke lyst til å utsette dette en gang til. For meg handler det også litt om trass, og ønsker å gjennomføre omså det bare blir fire i kirken; Presten, Kjærest, Lillebror og meg selv.
Vel, som alle andre små og store spørsmål i normale forhold, så er det kvinnen som til syvende og sist bestemmer, så vi får bare vente på hennes avgjørelse fram til svarfristen 1. mars. 😉
Jeg skulle egentlig gjort dette for lenge siden, men jeg har vært så livende redd for å bli stemplet som en som ikke tåler kritikk, at jeg ikke bare har sluppet gjennom saklig kritikk, men også ren personhets og direkte trakassering. Mange av disse skriver under forskjellige anonyme “Navn” slik at det skal se ut som om det er flere hatere enn det faktisk er. Noen dager har det vært massivt, ansdre dager forholdsvis rolig eller ingenting.
Etter hvert ser man at mange av de ulike “navnene” skriver veldig likt, med de samme skrivefeilene og formuleringene, men siden man ikke vet, så har jeg slått det bort for å ikke framstå helt paranoid.
Inntil torsdag denne uken. Da begynte jeg å stusse på et par-tre kommentarer og gikk inn i kontrollpanelet bare på moros skyld. Hadde ikke forventet å finne en “ekte” person der, men det gjorde jeg. Titalls, over hundre, kommentarer fra en og samme avsender, men med ulike kallenavn. Ofte “snakket” denne personen til og med “seg selv” i kommentarfeltet og backet opp folk som også hadde dragning mot personsjikane. Når jeg så etter så så jeg at mange av disse “samtalene” mellom flere nicks fra skrevet av bare EN person.
Denne ene personen hadde registrert seg under fullt navn uten å vite at jeg kunne finne det ut. Jeg kunne ikke tro at noen kunne være så dum. Mange registrerer seg med med fullt eller gjenkjennelig navn, men de snakker ordentlig. Har aldri opplevd før at en hater har gjort det samme. Før nå.
Bla, bla, bla, jeg tok kontakt med trakassererens arbeidsplass, Alta kommune. Trodde, hadde i alle fall håpet, at hun skulle slutte, men jeg tok feil. Hun satte i gang med en voldsom anonym offensiv, men fra samme ip-adresse, så var lett å se at det var samme person, men det er ikke morsomt lenger.
Orker ikke utsette meg selv og min familie for dette lenger. Selv om jeg skriver blogg så er det ingen som har rett til å kaste kloakk i fjeset mitt flere ganger i uka. Derfor går jeg til det drastiske skrittet å stenge kommentarfeltet for sjikane. Det byr en liberal person som meg i mot, men det betyr at jeg må godkjenne hver eneste kommentar som skrives på bloggen. Jeg kommer naturligvis fortsatt til å slippe gjennom det jeg mener er saklig kritikk, men hets, trakassering og personforfølgelse kommer ikke lenger til å være tillatt i mitt kommentarfelt. Har du slike dragninger må du i så fall fall skrive under fullt navn på fb. Det er greit for meg, for da ser alle sammen hvem du er og at du bare er EN person. Du aner ikke hvordan vi flirte av deg da vi så navnet ditt under alle disse anonyme nickene. Samtidig ble jeg ikke bare litt, men veldig lettet. Det du har skrevet har ofte såret meg veldig og av og til gjort det vanskelig å gå gjennom byens gater med hevet hode, men nå når jeg vet at det bare er DEG, så er alt så mye lettere. Tusen takk faktisk 🙂
De av dere som leser meg daglig har trolig fått med seg at livet mitt de siste ukene har vært så langt unna sex, drugs og rock’n’roll som det er mulig å komme. Det har i alle fall vært veldig lite rock’n’roll. Stille og fredelig. Babyboble og soving har stort sett vært det som har opptatt meg mest. Dette har jeg naturligvis fått ramsalt kritikk for. At jeg hver eneste dag sitter og skriver så kjedelige tekster som folk må lide seg gjennom. Jeg kan ikke gjøre annet enn å bøye meg i støvet og beklage. Lover at jeg skal bli mer spennende utover våren. Kanskje jeg begynner med narkotika eller, vent, får lungekreft! Nei, dårlig idé. Da får jeg bare kjeft for at jeg sutrer og klager over at jeg snart skal dø og blir bedt om å skrive i en mer lystbetont tone.
Leste du innlegget mitt i natt? (Hvis ikke, les det HER) Leste gjennom det i morges, og selv om jeg satt søvnløs, eller nettopp derfor, så kjente jeg at kroppen og hodet mitt var i ferd med å komme tilbake til normalen. Jeg har vært så inderlig trøtt så lenge nå, og kjent meg fysisk uvel hver gang jeg nærmet meg Hoftepluss og, hvis jeg har vært nødt til å være der mer enn noen minutter, så har kaldsvetten silt nedover ryggen på meg. Man trenger ikke være lege for å stille diagnosen.
Det var derfor en stor glede for meg at jeg ikke fikk sove! Det betyr jo at kroppen begynner å bli mettet på søvn. At energien sakte, men sikkert er i ferd med å kroppen. At jeg igjen snart kan stå opp om morran, brette opp ermene og gyve løs på dagens små og store utfordringer. Ikke ligge der under dyna og sove eller se på endeløse tv-serier. Det går en liten periode, men nå holder det. Dette er min siste “hvileuke”.
Fra og med mandag vil jeg igjen ta en større del av styringen av Hoftepluss. Ikke slik at jeg skal tråkke i beina til Martin, men jeg har faktisk drevet den butikken med relativt stor suksess siden 2013, så noe har jeg nok å lære bort til nysjefen tenker jeg. Mandag er også dagen jeg igjen setter fokus på nettbutikken. Har nesten ikke gjort noe der siden nyttår, og det ligger masse spennene, både nytt og gammelt, som venter på å bli lagt ut. Mellom annet har det kommet både tørket reinkjøtt, reinhjerte og elgkjøtt. Skal prøve å legge det ut i butikken i løpet av helgen 🙂
Jeg begynner faktisk å bli glad igjen og da er det langt enklere for meg å hanskes med både saklig og usaklig kritikk. Noen av dere har meg så i vranghalsen at dere til og med prøver å vri denne trakasseringsaken 180 grader, der et tilsynelatende oppegående menneske, bruker både jobb og fritid til å skrive små og store, hundrevis i tallet, negative kommentarer, antagelser og karakteristikker om meg i sosiale medier, og gjør meg, som etter flere år setter foten ned for slik oppførsel, til en mobber som skriver om dette og kontakter henne arbeidsgiver. Hva faen mener dere jeg skal gjøre da, bare åpne kjeften og svelge unna kloakken hennes?
Jeg er ikke sint altså, og lovet å ikke skrive mer om dette mennesket, men når hun fader meg, etter å ha lest det jeg har skrevet, fortsetter å kommentere i samme stil, og det endatil med ulike nicks slik at det skal se ut som det er flere, så må jeg faktisk sette meg ned å vurdere hva jeg skal gjøre. Det er nesten litt ekkelt og småskummelt. Hvem vet hva et menneske som er så besatt kan finne på å gjøre? Kanskje jeg virkelig må gå til politiet med denne saken. Har ikke tro på noen dom, men det blir litt som den siste riksrettssaken mot Donald Trump. Den er jo egentlig unødvendig siden han allerede har gått av, men hva skal de gjøre, de må jo markere på et eller annet vis at oppførselen hans har vært fullstendig uakseptabel. Litt slik er det i denne saken også. Sette en slags grense for hva jeg kan tolerere av et voksent, såkalt resurssterkt menneske, med både viktig jobb og tillitsverv.
Klokka er snart kvart på to på natta. Både Kjærest og Lillebror sover. Jeg fant ikke ro i senga og så derfor ingen hensikt i å legge der å vri seg. Siden jeg ikke har fast arbeidstid for tiden, så spiller det egentlig ingen rolle. Jeg kan sove når jeg er trøtt og være våken hvis jeg vil. Uvant, men kjenner jeg hadde klart å venne meg til en slik livstil. I alle fall et par uker til.
Inne i kommentarfeltet på bloggposten “Derfor reagerte jeg så sterkt som jeg gjorde” har min lille “venninne” begynt å herje igjen etter en hel dags pause. Denne gangen klinker hun faktisk til med i alle fall to nicks slik at det skal se ut som det er flere som reagerer på den grusomme uretten jeg gjorde da jeg ringte arbeidsgiveren hennes i Alta kommune. Hun får bare holde på. Kunne faktisk ikke brydd meg mindre akkurat nå, men jeg vil nok en gang anmode den ansvarlige i kommunen om en prat, for syns vi begynner å nærme oss grensen til galskap.
Vi har så fantastisk fine kvelder for tiden, vi tre. Kveldene tilhører oss og oss alene, så vi har skapt oss en slags boble av lykke etter at vi har lagt oss. Vi legger oss ca klokka ti, småprater, stryker på hevrandre og ser på “Breaking bad” et par timer før Lillebror våkner igjen i tolvtiden og suger seg fast til en spene. Rundt halv ett sovner han igjen. Det gjør vi også.
I alle fall hvis man ikke står opp for å spise tre knekkebrød med agurkmix, roastbiff og lettere Norvegia. Forresten en helt grei ost å spise. Ikke tørr og gummiaktig, men tvert i mot en mer pikant smak som minner kanskje litt om en mild parmesan. Jeg som spiser rundt et kg hvitost i uka sparr mange kalorier på det ostebyttet i løpet av et år. Det er kun slik jeg har mulighet til å slanke meg, ved å ikke forsake så mye, men heller bytte ut det jeg spiser med lettere produkter. Som altså denne osten, og agurkmix i stedet for majones, hvitsaus i stedet for baconfett osv. Det går ikke så fort nedover med denne metoden, men men den gjør i alle fall at jeg ikke går rundt og tenker på mat 24/7.
Jeg tror jeg er i ferd med å bli frisk. Finne tilbake til mitt “gode gamle jeg”. Det er utrolig hva 3-4 uker med 12-timers økter i senga kan gjør med en sliten skrott. Energien er i ferd med å fylle meg igjen. Merker det spesielt godt på kreativiteten. Der jeg før jul ikke fikk ned et eneste ord til min nye bok, så er det nesten som jeg har Farris bris med mangosmak i hodet hver gang jeg setter meg ned for for å jobbe med den nå. Det lover godt for resultatet. Tuva har fått det første kapitelet og grovskissen av boka. Hun var meget, meget fornøyd med arbeidet så langt, og sa hun kunne merke på språket at jeg var i godt humør. Jeg gleder meg skikkelig til å fortelle dere hva jeg egentlig holder på å skrive!
Smertene i foten har også blitt helt borte. Akkurat nå har jeg faktisk ikke vondt et eneste sted på kroppen. Klør litt på ryggen eneste. Etter så mange år med intense og kroniske smerter, først med den skulderen som jeg etter 15 år med kronisk senebetennelse opererte i fjor vår, den prolapsen som holdt på å ta livet av meg i sommer og utover høsten. Nå er det ingenting annet enn morfinabstinenser igjen av smertene, men de er ikke så sterke lenger. De verste abstinensene er faktisk fra nedtrappingen av Neurotin, nervesmertestillende. Den gir voldsomme abstinenser hvis man slutter for fort, slik som jeg gjør. Det “lyner og tordner” i hodet og jeg kan faktisk høre lyden på ordentlig. Det er ubehagelig og irriterende, men ikke verre enn det.
Smertene er borte og jeg tror de har sugd ut mye energi fra meg i løpet av de siste årene. Det er jo ikke slik at jeg ikke har hatt andre ting å bekymre meg for, så den energien skulle jeg gjerne kunne brukt til å komme meg gjennom dagene når det har stått på som vert med både det ene og det andre. Nå kan jeg det, og det skal jeg faen meg utnytte!
Man skal aldri nedsnakke seg selv, men dette ble ikke en spesielt bra tekst, bare en lang rekke av de tankene som jeg tanker akkurat denne natten. Lillebror har blitt så god og rund i ansiktet! Vi begynner å bli skikkelig godt kjent etter at jeg har vært så mye hjemme og det føles så bra! Tenk hvis vi hadde gitt opp etter Katastrofen og han som døde i magen. Hvis vi ikke hadde turt eller maktet å utsette oss for den umenneskelige redselen det faktisk er å prøve på nytt, og på nytt. Da hadde aldri Lillebror kommet. Jeg er veldig glad for at vi turte.
Der passerte vi halv tre. Kjenner at øynene begynner å glippe. Skal gå ned til den lille familien min nå og bare nyte denne tiden som aldri noensinne kommer tilbake. Skulle vi bli velsignet med et barn til om et par år, så vil det ikke være mulig å skape en slik babyboble som vi nå har gjort. Lillebror vil jo være 2-3 år og må opp om morran og i barnehagen, aktiviseres på ettermiddagen og synges til og legges på kveldene. Da kan man ikke ligge og dra seg halve døgnet og surke over at man er så trøtt, stakkars meg. Nei, jeg vet at akkurat disse ukene trolig er de beste ukene i mitt liv og suger derfor til meg hvert eneste våkne minutt av dem.
Tenk at jeg er en gift mann om bare litt over to måneder! Jeg kan faktisk nesten ikke vente selv om det akkurat nå bare er lov med fem gjester. Håper det blir litt mildere restriksjoner innen den tid. Selv om jeg ikke ønsket noe stort bryllup, så blir fem gjester litt i kjipeste laget, selv for en asosial faen som meg.
Du, kan ikke du kommentere hva du gjør akkurat nå? Vet jo at mellom to og tre tusen mennesker faktisk leser meg om natten, så hadde vært litt artig å “høre” hva dere styrer med i i mørket. 🙂
Midt i Alta, som et slags hjerte, ligger Nordlyskatedralen. Et praktbygg av de skjelne. Ofte går vi tur hit og bare ser. Tar inn over oss energien fra himmelen, nordlyset, som blir ført ned via tårnet og ut til menneskene. I denne vakre bygningen skal jeg om bare bare noen få uker, under Guds åsyn, smis i Hymes lenker. Jeg gleder meg.
Mørketiden kan være jævlig, og normalt blir jeg svært mollstemt i den aller mørkeste tida, men i år har det vært annerledes. Tror enn viss kar i barnevogn har en stor del av ansvaret for at humøret mitt tross alt er ganske godt 🙂
Jeg gleder meg virkelig til å bli en gift mann. Er veldig klar for det. Programforplikte meg for resten av livet til ett og samme menneske. Fylle det med innhold og mening. Fostre opp Lillebror, (og kanskje Minstemann) og selvfølgelig følge opp de voksne ungene mine. Jeg gleder meg. Jeg er ikke veldig spennende, men jeg er til å stole på. Nær familie er veldig viktig for meg.
Det er for øvrig i ferd med å skje noe med meg, men det kan jeg fortelle om i morgen tidlig. 🙂
Jeg er på mange måter en svært privilegert mann. Selv om det både humper og går, så må man vel etter hvert kunne kalle meg rimelig suksessfull i det jeg holder på med. Dette kunne jeg naturligvis valgt å fokusere, og bygd opp en vellykket fasade av meg selv. En tryllekunstner med ord, vellykket forretningsmann og en omsorgsfull pappa. En flott fyr i sin beste alder.
Jeg valgte det annerledes. Valgte heller å vise dere hvordan det det ser ut på baksiden av den flotte fasaden. Jeg har tatt dere med til det uisolerte rommet innerst nede i kjelleren. Der hvor lyspæra er kunst og ingen husker å skifte den før man igjen skal inn i det kalde, mørke rommet, men da er det jo for sent.
Vi har langt fra bare vært nede i kjelleren! Vi har vært innom de fleste av rommene, og også ganske ofte har jeg tatt dere med hvert helt opp på takterrassen og spist jordbær og drukket ekte champagne. Noen ganger til og med litt for mye, men hei, livet skal nytes!
Jeg har prøvd å vise dere et helt vanlig menneske. Riktignok med et par ekstremt velutviklede talenter, som matlaging og skrivekunst, men bortsett fra det er jeg som de fleste andre. Full av både feil og mangler, men faktisk også følelser, selv om jeg er mann.
Av en annen grunn har jeg fått det for meg å snakke om de store og vanskelige sidene av livet. Ikke bare i etterkant, når man skal selge en bok, vinne et valg eller en musikk-konkurranse, men akkurat når de skjer, i nåtid. Invitere folk inn og tråkke i mannskjiten sammen med meg. Følge meg gjennom tårer og tenners gnissel. Se om jeg, nok en gang og til tross for alt, klarer å reise meg.
Jeg bruker meg selv og mine opplevelser for å formidle det jeg ønsker. Det får meg nok til å virke selvopptatt, men det er jeg jo, Er ikke du? Jeg har, etter beste evne, forsøkt å forskåne familien min mot den offentligheten som jeg jo beviselig oppsøker. Jeg tror jeg har klart sånn høvelig, og jeg er fullt ut innforstått med at at jeg kanskje ikke er en drømmepappa i en viss periode i livet, men jeg har virkelig gjort så godt jeg har kunnet for at ikke de skulle få negativ oppmerksomhet kastet over seg.
Hver eneste dag, året rundt, sitter det titusenvis av mennesker rundt om kring i landet og leser det jeg skriver. Med så mange lesere, og med så mange innlegg om de “store spørsmål i livet”, så kan jeg naturligvis ikke forvente at alle er enig i det jeg formidler og måten jeg gjør det på. På mange måter liker jeg faktisk kritikk, for det skaper debatt og meningsutveksling. I løpet av et år mottar jeg i overkant av 100 000 kommentarer, og jeg prøver å svare på alle, eller i alle fall alle som omhandler omtrent det samme, slik at jeg ved å svare på EN også svarer mange andre. Jeg svarer “med samme mynt” som den som kommenterer, så det er vel ikke alle som har vært like fornøyd med svarerne mine, men som er saklige og høflige tror jeg har en fin opplevelse når de “snakker” med meg.
Jeg har virkelig ikke noe i mot kritikk, men det er klart det ofte kan gå inn på meg. Jeg er jo svært personlig i formen, og kritikken kan da også føles personlig. Selv om jeg er gudommelig vakker, og ble sendt ned til jorden for å spre kulinarisk nytelse og glede, så er jeg jo også bare et menneske. Noe tar jeg til meg. Er jo i stadig utvikling som menneske, men det aller meste må jeg bare la passere. Hvis ikke mister jeg meg selv fullstendig. Det er klin umulig, og heller ikke ønskelig fra min side, å gjøre alle til lags. Da må jeg viske både meg selv, det jeg står for og selvrespekten bort.
Da guttene mine var små sa jeg alltid til dem at de skulle slå tilbake og ikke la andre tråkke på dem. Jeg har selv erfart å ha en gjeng rundt meg, og selv om jeg visste jeg kom til bli rundbanket, så gjør det liksom ikke så mye for selvrespekten så lenge du i alle fall klarte å slå én av dem i magen før du selv gikk i bakken.
I går fikk jeg rettet et kraftig slag i magen på en person som har stått rundt meg slått, sparket, spyttet og ropt skjellsord etter meg i over et år. Overalt hvor jeg har vært har denne personen dukket opp. Det virker nesten om om den har fulgt etter meg. Stått og ventet på meg i mørket. Baksnakket og prøvd å få flere til å bli med på sparkingen, for det finnes alltid noen som liker å sparke, trampe og slå andre mennesker.
Hva jeg ønsket å oppnå? Rett og slett bare vise at det er grenser for hvor mye og hvor lenge jeg, og i dette tilfellet også min familie, kan jeg la et enkelt menneske stå og slå hundrevis av ganger etter meg uten at jeg slår tilbake. Det handler rett og slett om selvrespekt. Jeg er ikke mer avanser enn som så.
“Når man stikke hodet sitt fram, så må man regne med å få det kappet av” sies det. Det er nok korrekt, og folk har slått etter halsen min i hele mitt liv, men det betyr slett ikke at jeg godtar det! Jeg slår aldri først, som regel aldri, men av og til, som i går, må jeg slå tilbake for å kunne se meg selv i speilet etterpå.
Jeg har like mye rett til å gå med hevet hode på gata som alle andre! Uten at det blir kappet av.
(Jeg skal ut en tur nå, men jeg kommer til å svare på alle kommentarene under dette innlegget. Ber om at du leser teksten først. Det kan ofte lønne seg.)
(16 minus og bar overkropp for å få et kult bilde. Tøffere enn toget!) (Eller litt tilbakestående…)
Etter halvannet år med ofte daglig trakassering fra en ansatt i Alta kommune, nådde jeg i morges et punkt der jeg rett og slett ikke hadde selvrespekt nok til å bare la denne konstante mobbingen finne sted, uke etter uke, år etter år. På et eller annet tidspunkt nytter det ikke å “tie noe i hjel”, men man må faktisk stå opp for seg selv, og for sin egen familie!
Nytter ikke for noen, heller ikke for meg, å sitte og sutre på nett, man må selvfølgelig også konfrontere den den gjelder. Det gjorde jeg både på messenger og
Har fortsatt ikke fått noe svar, men var i alle fall mann nok til å skrive til vedkommende under fullt navn!
Hadde i det lengste håpet at jeg kunne holde politiet unna denne saken. Ikke fordi den ikke er alvorlig nok, men også jeg forstår at når et voksent menneske, med familie og i full jobb, klarer å trakassere et annet menneske så mye, så lenge, så er ofte arbeidsgiver veien å gå.
Etter en telefonsamtale, der jeg forklarte det dere nå har lest, skrev jeg dette til rette vedkommende i Alta kommune:
Hei! Sender som avtalt noen av de siste kommentaren hennes. <Navn> er den som er «Anonym».
Til sammen, med FB, snakker vi trolig om flere hundre kommentarer det siste halvannet året.
Før jeg fikk svar måtte hun, i følge telefonsamtalen, diskutere saken med kommunens advokater.
Etter en liten time fikk jeg svar på mailen. En sikkert juridisk korrekt konklusjon, men fra det jeg står for et iskaldt svar fra den største kommunen i Finnmark. Jeg hadde håpet at de ville ta denne saken, siden den egentlig er et skoleeksempel på hva gjentakende mobbing egentlig er, men jeg tok feil.
Dette svarte Alta kommune:
Hei Asbjørn.
Dette var ikke noe hyggelig lesning.
Det ser ut som om det kommer fra blogg/facebook. Det er dessverre ikke noe vi kan involvere oss i, all den tid h*n ikke har skrevet som ansatt, men som privatperson.
Om du ønsker å politianmelde, blir din sak.
På vegne av alle som sliter rundt om ring i Altas skolegårder, og etter dette, trolig også arbeidsplasser, ble jeg litt rystet. Paff. Hadde ikke ventet dette svaret.
Nærmest i affekt svarte jeg lynraskt tilbake:
Hei!
Det var leit å høre. Hadde håpet at dere kunne ta en prat med ….., all den tid ….. kommentarer kommer så hyppig og til alle døgnets tider, altså blir mange av disse også sendt i arbeidstiden. Vi snakker trolig om mange hundre kommentarer av negativ art. Forstår at ….. jobber med folk med spesielle behov. Ikke betryggende.
Vel, nå vet jeg i alle fall hvordan Alta kommune stiller seg når en av deres ansatte trakasserer en medborger over så lang tid, men jeg tar det til etterretning og gjør oppmerksom på at Alta kommunes tilbakemelding vil bli kommunisert ut til mine lesere. Jeg vil ikke at vi skal behandle hverandre så stygt i byen vår.
Skuffet hilsen
Kokkejævel
Har egentlig ikke mer å si. Håper bare inderlig at ikke Alta kommune bryr seg like lite hvis noen av kommunens unger mobbes og trakasseres, i årevis, av en kommuneansatt, selv om det er utenfor skole- og arbeidstid.
Kjenner jeg ble litt trist nå. Ikke på egne vegne. Jeg er en voksen, vellykket mann, men på alle dem som sliter langt mer enn meg. Som ikke har en blogg med titusenvis av lesere å fortelle uretten på. Tro meg, jeg vet hvordan dere har det! Har selv stått, i årevis, helt alene i skolegården, mens onde ord har blitt spyttet mot meg.
Jeg står langt fra alene lenger, og jeg finner meg ikke i det! Kommunen mente det var “min sak” å gå til politiet.
Vel, da velger jeg å gå til politiet, selv uten kommunen min i ryggen! Trist, men slik er det. Har opplevd verre ting. Rystet, men fattet. Irriterende at mobberen sikkert sitter og humrer nå, men slik er det vel ofte. Mobberne blir, mens mobbeofrene flyttes til en annen skole…
I løpet av de siste par årene har du, på ulike plattformer, skrevet hundrevis av negative kommentarer til og om meg. Flere titalls av disse har vært udokumenterte beskyldninger om enten meg eller ungene mine. Flere ganger, spesielt da du kommenterte åpent under ditt egent navn på FB, prøvde jeg å imøtegå dine påstander. Til ingen nytte.
I dag har jeg vært i kontakt med din arbeidsgiver, <navn> , i Alta kommune. Vist henne et bitte lite utdrag av den terroren du har utvist mot meg og min familie de siste par årene på ulike plattformer.
Jeg finner meg ikke i denne trakasseringen lenger, og politiet er derfor neste instans. Jeg har oversikt over alle kommentarene du har skrevet til og om meg på blogg, fb og nettaviser. Politiet vil finne ut om du også har trakassert på andre plattformer som snap, kvinneguiden, insta ol.
Dette til ettretning.
(Etter å ha vært i kontakt med Alta kommunes personalsjef i dag, så sendte jeg denne meldingen til mobberen som har satt seg fore å ødelegge meg og min families psykiske helse og omdømme, med hundrevis av, i sum, trakasserende meldinger til og om meg. Jeg finner meg ikke i det lenger. Det går ut over min familie, og da er det min fordømte plikt å reagere.)
Hoftepluss, smattestedet jeg åpnet opp høsten 2013, er i ferd med å bli voksen og løsrive seg fra faren. Alle skilt og postere av Kim Jong-un, unnskyld Kokkejævel, tas sakte, men sikkert ned og erstattes av nye, moderne skilt uten persondyrkelse og narsissisme.
Slik så det ut for bare to dager siden. Jeg lyser fred over Kokkejævels minne.
Nei da, var da voldsomt så svulstig vi skulle være. Med ny sjef som, på sikt, skal modernisere og forbedre driften, så nytter det ikke at jeg henger og dingler overalt. Jeg hadde i alle fall ikke klart å lede en bedrift med bilder av andre menn, endatil svært vakre, på veggen.
