Kokkejævel Mest om livet MELLOM måltidene

Det har vært et lite helvete av et døgn, og jeg hadde egentlig tenkt å borte fra sosiale medier noen dager for å kjempe meg gjennom abstinensene, men da jeg likevel, (det er ikke så lett å holde seg unna…) skummet gjennom kommentarfeltet i dag morges, så syns jeg det var fargelagt i en litt aggressiv tone. Jeg forstår at det er min skyld, med gårdagens blogg: Alle kan gjøre feil. Også nevrokirurger…, men selv er jeg ikke sint, bare skuffet og fortvilet over hele situasjonen.

 

Etter over et år på B-preparater og de siste seks månedene på morfin, så har jeg nå vært morfinfri i to døgn. Har ikke tatt annet enn maks døgndose med paracet, ibux og neurontin. Det går greit, selv om jeg går rundt som en mannlig prostituert etter en lang og hard natt på jobb. For første gang på lenge kjenner jeg at jeg har vondt i ryggen, men nervesmertene i foten er like fraværende som de har vært den siste uken.

 

Kirurgen ville ikke operere en som ikke hadde vondt, og selv om jeg, etter det verste året i mitt liv, (hvis vi, (for en gangs skyld), holder år med dødsfall unna), og hadde lengtet etter denne operasjonen etter seks måneder på venteliste, var villig til å operere bare for at jeg tidligere var klarert for det, så har jeg også stor forståelse for kirurgens avgjørelse. Hun, (de fleste antatt at det er en han?) spurte om jeg hadde vondt, og jeg svarte, som alltid ærlig og oppriktig, nei, ikke i dag. Da trykker hun jo ikke på den store røde knappen og hasteopererer meg så blodspruten står. Det er kipt, men hun har min fulle forståelse.

 

Jeg kaldsvettet i hele går. Leddene og korsryggen verket. Selv om jeg ikke sto opp før tolv, så var dagen lang og kjedelig. Dro på jobb for å jobbe med høstens bestselger, men ble mest sittende å gjøre andre ting. (Jobber blant annet med en egen krydderserie som kommer i nettbutikken om ikke så lenge.) Dro hjem igjen etter bare tre-fire timer og var rastløs resten av dagen og kvelden. Fikk heller ikke sove før halv tre i natt. Sto opp og spiste et par epler. Det er ikke morfin, men det er mye sunnere.

 

De to andre i rommet hadde imidlertid ingen problemer med å sovne. Etter et lite uhell der Lillebror glupsk sugde litt for hardt og sugde i seg hele puppen slik at jeg måtte ta spennatak i ryggen til Kjærest for å slite den opp igjen, så sovnet de begge to ganske fort. Lett snorking og god stemning. Plutselig hører jeg at Lillebror sliter med pusten. Bare to-tre innpust som høres ut som han drukner, og jeg skal til sprette opp for å se hva som er galt, men Kjærest kom meg i forkjøpet. Selv om hun sov hadde hun fått med seg episoden og spratt opp. Hun må sove på nåler, for det var ikke høye lyden. Var for øvrig ingen fare med Lillebror.

 

Våknet klokka halv seks og sto opp klokka seks. Spiste frokost. Har gått fra å spise 4 havreknekkebrød til bare 3 sportsknekkebrød. Har også kuttet ut “lang” hvitost med “kort”, samt også byttet ut vanlig med lett-ost. Bare med byttet av ost og knekkebrød sparer jeg 900 kcal i løpet av et døgn. Det utgjør faktisk ca et kg fett på en uke. Det er med små grep jeg skal lykkes, for jeg orker ingen av de store.

 

Må avslutte og gå og starte bilen. Møte på Familievernkontoret kl. 08:30. Jævlig tidlig i mitt “nye liv”, men dette er mitt livs viktigste møter så hadde stilt opp mist på natta om det var det om å gjøre.

 

Lag en fin dag, for noen 🙂

 

 

7. mars 2020 kommer det en fremmed mann bort til meg og sa rett ut at “Det e nån som har kasta nåkka ondt over deg. Vil du at æ ska ta det vækk?” På det tidspunktet hadde jeg noen uker hatt så vondt i foten det var så vidt jeg klarte å gå. Spiste veldig mye tabletter. Ikke morfin ennå, men lignende preparater. Jeg svarte naturligvis ja. Jeg orket snart ikke mer.

 

Dagen etterpå var skulderen like vond, men smertene i foten var på mirakuløst vis borte, og det føltes ganske teit å dra på MR 12. mars med en helt smertefri fot. (Men sjekk ut for et smalt ansikt jeg hadde i mars i fjor!!!)

 

Så kom korona, nedstenging, gjenåpning, skulderoperasjon og sommeren sto for tur:
Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle dere dette. Healinga fra i mars var definitivt over og jeg trodde jeg hadde nådd toppen hva smerter angår. Jeg sammenlignet jo hele tiden med de intense skuldersmertene jeg hadde blitt kvitt gjennom operasjon, men de kunne ikke sammenlignes med disse konstante nervesmertene som ikke en tablett i verden kunne fjerne.

 

Vel, det var faktisk ennå mulig å oppleve en og annen smertefri time av og til hvis jeg var superheldig med dagsform og dosering. Det skjedde ikke ofte, men det skjedde. 

 

I løpet av sommeren ble det bare verre og verre. Jeg var helt avhengig av alle tabletten for å komme meg gjennom dagen. De tok ikke bort smertene, men de gjorde at jeg klarte å stå. Bivirkningene var mange. Og det vår så vidt også de etiske dilemmaene ved å være så åpen om en slik enorm bruk av piller. Og ennå hadde jeg ikke begynt på de sterkeste pillene ennå…

 

På mitt verste hakket jeg desperat opp depotmorfin, flere ganger dagsdosen, for at de skulle virke fortere, men det var ingenting som hjalp. Jeg holdt på å bli gal og fikk kritikk for at folk syns det var “kjedelig” å lese om at jeg hadde vondt. Heldigvis hadde jeg ikke mistet evnen, kanskje snarere tvert i mot, til å svare “arrogant, frekt og ufyselig” tilbake, og ba disse, høflig, men bestemt, om å ta tuppe ræva si vekk og finne seg en annen blogger å hakke på.

 

Nå i januar har jeg redusert pillebruken kraftig. “Mitt nye liv” er svært ryggvennlig, med tolv-timers økter i en god seng, ingen belastende jobb og daglig lett mosjon. Inntil i går spiste jeg fortsatt depotmorfin morgen og kveld, men det er slutt med å hakke den opp til hvitt pulver. (Lunsj- og middagsmorfinen har jeg ikke tatt de siste fjorten dagene). Inntil i går tok jeg også sterkeste dose med Neurontin, samt maks døgndose med både Paracet og Ibux.

 

I går skulle altså alt dette omsider være over. Over et år med mer eller mindre intense, på sitt verste tortursterke, nervesmerter skulle være over. Slippe å trøkke i seg en neve tabletter tre-fire ganger om dagen for å kunne gjennomføre dagen på en relativt normal måte. Jeg møtte opp og var klar som et egg for kjøttøksa.

 

Kirurgen sa jeg ikke hadde vondt nok og avlyste operasjonen. Isolert sett hadde hun jo for så vidt rett. Jeg hadde ikke vondt i foten går og var ærlig på det. Med så lav arbeidsbelastning jeg har nå, kombinert med et strengt morfinregime og 12 horisontale timer i døgnet, så er foten/ryggen akkurat nå inne i god periode.  Den var den også  like før jul i fjor, før det plutselig eksploderte i de verste smertene siden i sommer. Jeg talte for døve ører.

 

For å finne ut hvor vondt jeg hadde, så måtte jeg gradvis trappe ned morfinen og de andre smertestillende. Kom smertene tilbake skulle jeg ringe og sette meg opp på en ny venteliste på seks måneder.

 

Siden jeg anslå muligheten for tvangskirurgi, og risikoen ved en slik operasjonsmetode for stor, så ringte jeg heller en(da) en hyggelig mann i Pasientreiser, og fikk flybillett tilbake til Alta samme ettermiddag.

 

Så nå sitter jeg her med vondt i ryggen, kaldsvetter i morfinabstinens og egentlig er i et skikkelig grettent humør. Måtte Gud være med mine nærmeste de neste dagene….

 

Faen, så irriterende!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rart å tenke på at i går på denne tiden satt jeg og snakket med en NRK-journalist om kjærlighet via Tinder, og ante ikke noe om at jeg bare et døgn senere skulle skrives inn på ryggkuttavdelingen på UiT.

Vel, er vel strengt tatt ikke innlagt ennå. Har sittet på en VELDIG hard stol på venterommet i over to timer nå. Hadde det ikke vært for at jeg er såpass overvektig at jeg har med to egne, store, myke og gode, stolputer, så hadde jeg sittet på meg brist i halebeinet. Av og til lønner det seg å være feit!

 

Ikke heelt sant ar jeg har sittet på samme stol i snart tre timer, for har nemlig også sittet på en annen stol, inne i en liten cafe. Spiste kyllingsalat til frokost. Den var ganske god. Litt tørr kanskje, men enkel og god på smak.

 

Måtte spise ganske fort, for fikk beskjed om å være tilbake på den vonde stolen klokka elleve. Jeg spiste så det slo gnister mellom tennene og salatblader, dressing og parmesan  fløy som prosjektiler mellom nabobordene, men jeg rakk det. 11:00 presis satte jeg den store, men deilige rompa ned på stolen i venterommet.

 

Vel, nå er klokka over tolv og jeg sitter her fortsatt. Så bra jeg stressa med å komme meg til Tromsø tidlig da.

 

Hva syns forresten de som hater Joika-bollebokser om dette kunstverket som henger på Tromsø lufthavn? Anyone?

 

 

 

 

Satt, (men jeg gikk faktisk både fram og tilbake) på mitt nye kontor, det med dør husker du, og jobbet med å legge inn masse digge nyheter i nettbutikken da telefonen plutselig ringte. Ukjent nummer. I og for seg ikke voldsomt dramatisk, verken at telefonen ringte eller at det var ukjent nummer. Telefonen ringer flere ganger i timen og det stort sett fra ukjente numre. Jeg er nemlig en slik type som hater, og da mener jeg virkelig HATER å lagre telefonnumre. Jeg har ansatte som har jobbet hos meg i flere år som jeg ennå ikke har lagret. Hver gang de ringer, men sitt ukjente nummer, så svarer jeg, ofte mer vennlig enn jeg føler meg (greit med en positiv snart på en samtale alle fall,  når jeg vet jeg ofte føkker det til etter hvert): “Hei, du snakker med Asbjørn!”

 

Vel, hvor var vi? Jo, telefonen ringte fra ukjent nummer. I motsetning til mailskrekk, så har jeg ingenting i mot  snakke telefonen. Liker å høre min egen behagelige, lette bassrøst. Blir i godt humør av den, så bare ring. Nummeret er 913 80 129, men ikke forvent at jeg lytter til deg. Jeg vil bare prate.

 

Etter en lang monolog på nesten tre kvarter om meg, mitt nye liv, nettbutikken, Lillebror, veggen på Hoftepluss, giftemål i mars og hvordan morfin påvirker fordøyelsen, så kom den arme kvinnen fra UiT endelig til ordet. En pasient hadde meldt avbud, jeg tippet umiddelbart dødsfall (hun kunne ikke svare pga taushetsplikt), (den som tier samtykker…), men den enes død er den andres brød, (billedlig speaking, jeg spiser jo ikke brød, men du forstår hva jeg mener), og det åpnet seg opp en mulighet for ryggoperasjon allerede på onsdag, men jeg måtte møte innen tirsdag kl.12:00.

 

På onsdag! Tusen tanker strømmet gjennom hodet. Det vil si, jeg er jo mann, at én tanke strømmet i slengen. Først, hvilken dag er det i dag? Mitt nye liv har gjort dagene litt flytende, så måtte faktisk slå opp i en kalender på pcen. Ok, mandag. Da var dagen i dag spikret og en ny tanke strømme inn. Onsdag, det er daget før torsdag og jeg har en meget viktig avtale på torsdag morgen; Familievernkontoret. Fram og tilbake. Ville for alt i verden ikke avlyse Familievernkontoret, betyr så alt for mye for meg.

 

Samtidig vil jeg jo kunne klare meg gjennom en hel dag uten morfin. Jeg er så lei dette tablettregimet. Selv om jeg ikke skriver så mye om det på bloggen lenger, så svelger jeg unna noen tabletter i løpet av en dag. Ikke like mye som i sommer, men jeg er avhengig av mellom 12 til 15 tabletter i døgnet for å kunne fungere nogen lunde. Så operasjon står også høyt på prioriteringslista, for å si det slik.

 

Jeg takket ja til operasjonen på onsdag, ringte Pasientreiser, (for øvrig en helt utrolig hyggelig samtale. Terningkast 6 på service!) og sendte mail til Familievernkontoret og Datters mor om at jeg skulle opereres, men at jeg kunne delta på møtet likevel gjennom mobiltelefonen. Egentlig en vinn/vinn-situasjon, for da slipper vi å rive av hverandre håret. Jeg er 43 og vil bevare håret så lenge jeg kan.

 

Lang historie kort: I morgen tidlig 09:20 så letter min fyldige, men fortsatt spretne stump opp med flyet til Tromsø og operasjon.

 

Wish me løkk!

Vel, hva skal man si? Forrige ukes flygende start har definitivt buklandet. Jeg, som alltid like optimistisk, så jo for meg at jeg skulle nå målet mitt på bare noe uker. Vel, planen er realitetsorientert…

 

 

Vekta i dag kom egentlig ikke som en overraskelse, for jeg har veid meg flere ganger denne uken, og alle gangene har det vært vektoppgang. Litt kjedelig og demotiverende naturligvis, men ikke i en slik grad at jeg på noen som helst måte er inne på tanken til å gi opp. Ikke en eneste gang denne uken har jeg verken spist, eller hatt lyst på, “noe søtt”, men middagsporsjonene mine har nok vært, selv om jeg ikke spiser verken potet, ris eller pasta, for store, og dette er noe av det jeg skal jobbe med denne uken. Fortsatt spise så mye grønnsaker jeg vil, men jeg må jo ikke spise en hel pakke kjøttdeig på 400 gram.

 

Forrige uke har jeg i løpet av en dag spist 8-12 havreknekkebrød med roastbiff, hvitost, agurkmix, tomat og agurk, samt middag og epler. Det skal jeg fortsette med denne uken, men justere middagsporsjonene litt nedover. Kunne nok kjent på sultfølelsen litt oftere. Skal man redusere vekten så må man forsake noe. Matematikken er i grunn veldig enkel.

 

UKENS MÅL:

• Justere fra 12 til 8 knekkebrød om dagen. De fire siste spiser jeg på kvelden når jeg egentlig ikke er sulten. Som regel til og med mett etter middag.
• Spasere til og fra jobb, ca 1 time om dagen

 

Vekt, uke 0: 129,3 kg

Vekt, uke 1: 123,8 kg

Vekt, uke 2: 124,1 kg

VektNEDGANG, uke 1: 5,5 kg (11 pk smør)

VektOPPGANG, uke 2: 300 gram

 

TOTAL VEKTNEDGANG: 5,2 KG

 

 

Nok meg!

Hvordan har det gått med deg denne uken?

(PS! Kom ikke her og fortell meg at ikke jeg tar til meg kritikk. Forrige uke fikk jeg kritikk for mine sure sokker, (vises det gjennom bilder?), så derfor tenkte jeg å overraske med et par småfrekke banansokker)

 

 

 

Selv en rik og berømt toppblogger som meg må av og til innse at størrelsen på stua ikke nødvendigvis står i forhold til det oppblåste selvbildet, og rett og slett kjøpe et spisebord som ikke tar halvparten av gulvarealet. Ikke er det lov med gjester heller, så det er grenser for en liten familie på tre-fire stykker trenger.

 

Her ser dere det gamle spisebordet, som vi kjøpte da jeg flyttet inn for to-tre år siden. Har alltid likt disse store spisebordene, og dette var det største jeg klarte å presse inn i stua.

 

Selv om det ser lite ut, så er det klaffer under, så tror det er plass til åtte. Mer enn nok for oss. Og i venstre hjørne ser dere hvorfor vi kjøpte nytt bord. Snart er det en liten krabat som trenger all den gulvplassen han kan få 🙂 Bordet er forresten kjøpt på Jysk og kostet bare 2700. Virker svært solid i konstruksjonen i alle fall.

 

Ellers har jeg, som alltid ulastelig antrukket i smart lue og frekt skjef, vært ute og trimmet sideflesket i dag. Andre tur denne uken, så dere forstår, jeg har ikke startet “livsstilsendringen” alt for hardt. Det har jeg forresten gjort bevisst. Greit å ha noen gode kort på hånden når vektnedgangen stagnerer etter hvert. Først i neste uke starter jeg med å gå til og fra jobb. Tror det er en halv times tid hver vei. Passe lang tur for en fortsatt veldig tung mann.

 

Nå skal vi bruke et par timer, (vi bare koser oss for tiden!), på sofaen og se “My 600-lb life”, for både avskrekking, fascinasjon og inspirasjon. Sofasnack: Et par epler.

 

Takk for at du stakk innom bloggen i dag også, og følger meg i tykt og tynt gjennom uka og året! Det setter jeg enormt stor pris på 🙂

Ønsker deg en så god søndag som overhodet mulig.

 

Alt godt!

Kokkejævel

Vi tok heisen opp slalombakken helt opp på platået. Kjærest og Lillebror, Datter og en av min voksne sønner. Det var det masse folk der oppe, god stemning og plutselig var det ikke vinter lenger. Stusset litt over det, men siden det var så deilig og varmt vær, så lot jeg det heller være og koste meg.

 

Vi satte oss ikke ned, men fortsatte bortover platået. Møtte masse kjentfolk på veien. Lillebror var vel blitt halvannet år plutselig, for han sprang i alle fall rundt med en slik snekkerbukse i dongeri, hvite sokker og kule joggesko. Jeg kunne høre hat skrattet når han møtte en av sine kompiser.

 

En fin dag, men vi bestemte oss for å gå ned bakken igjen og dra hjem. Nede ved bilen snudde jeg meg og absolutt alle var borte. I all verden, jeg har mistet familien min! Jeg kunne ikke forstå hvordan dette kunne ha skjedd, men jeg sprang så fort opp som en mann på 125 kg klarer, og lette etter dem i folkemengden. Fant dem til slutt rundt et bål med noen venner av oss. En underlig ting å gjøre når vi skulle dra hjem, men la gå, gi meg også en pølse.

 

-Hvor er Lillebror, spør jeg mens pølsa grilles. -Er han ikke sammen med deg? spør Kjærest. Åpenbart ikke! Nå starter en panisk time der vi springer rundt og leter etter den lille gutten. Nei, nei. nei, er alt jeg klarer å tenke. Ikke la han være død!

 

Fikk tips om at noen har sett en kvinne fra barnevernet ta gutten og ta han med inn i en hytte nede på området. Jeg springer dit og dundrer på døra. Det åpnes og jeg forteller mitt ærend. Kvinnen fra barnevernet står i dusjen da jeg kommer, (det var en annen kvinne som åpnet). Hun forteller meg at etter innlegget mitt i går, så hadde de fått inn masse tips om min manglende omsorgsevne.

Da hun fra barnevernet er ferdig dusjet og tørket viser hun meg en masse bilder av Lillebror og meg. Ville fester med masse brennevin og folk, mens Lillebror ligger i sofaen og sover, eller bilder der vi kjører kabriolet i vill fart mens Lillebror bare går løst rundt i bilen. Det var også et bilde av oss to i båt det jeg hadde bundet han fast langs siden av båten, i stedet for redningsvest, slik at han ikke skulle falle ut.

 

-Dette er jo manipulerte bilder!!!!! Ingenting av dette er sant! Det er noen som vil meg vondt som har gjort dette! Vær så snill å tro meg! Jeg er snill med ungen min! Vær så snill!

 

-Bilder lyver ikke, sa dama fra barnevernet, og fortale at Lillebror allerede var plassert i fosterhjem på hemmelig adresse, og vi fikk ikke møte ham før han fylte 18 år og eventuelt ville det selv. Saken var endelig avgjort og kunne ikke ankes.

 

Så våkent jeg, dyvåt av svette. Snudde meg for å se om han var der fortsatt. Det var han,

Han hadde bitt seg fast i en spene og Kjærest satt oppreist mot gavlen og halvsov. Alarmen var på.

 

Alt var bra.

 

Nødetatene er på plass og ungen blitt tatt hånd om av helsepersonell. Kritisk skadd, med stabil. Faren ble funnet like ved åstedet, men han var bare opptatt av seg selv, og hadde derfor ikke fått med seg noe som helst. Politiet mistenker at han blogget.

 

Saken vil bli oppdatert.

Klokka er ett og jeg ligger fremdeles under dyna. Gikk faktisk å la meg klokka åtte i går kveld, og sluknet umiddelbart. Våknet igjen ved midnatt da jeg bysset Lillebror i søvn med min vakre sangstemme. Trolig ble han så redd at han flyktet inn i søvnen. Kjærest og Lillebror sto opp i elleve-tiden, men ble liggende og sovnet igjen. Virker som jeg har et digert hull inne i hjernen, skapt av to tiår med søvnmangel, som bare skriker etter å fylles. Heldigvis ga omsetningen i november og desember i nettbutikken, samt en baby som sover ganske mye, pluss en ekstremt snill Kjærest, for ikke å snakke om at det plutselig, ut av intet, dukket opp en som kunne lede Hoftepluss, meg mulighet til å sette livet litt på “vent” et par måneder. “Subbe rundt”, gjøre så lite som mulig. Sove. Sove. Sove.

 

UNNSKYLD!

I går skrev jeg at jeg faktisk støtte på, og kjente igjen, et av disse nettrollene. Ikkje bit mæ i ræva som en jævla pitbullm hvis du faen ikkje tør se mæ i auan ætterpå! Det viste seg at personen, ikke uventet, er tøffere bak tastaturet enn på gata. Til tross for ulike måter å hilse på han på, så fikk jeg bare et tomt blikk tilbake. Dette syns jeg er så utrolig feigt. Jeg mener oppriktig at hvis man på død og liv skal “ta” noen på Internett, så er det et absolutt minimum at man har baller nok til å nikke når man møtes i alle fall.

 

For å illustrere det jeg oppriktig mener er ynkelig oppførsel, så brukte jeg Leo, min bror brors nydelige, og tvers gjennom snille, hund for å illustrere ynkelighet. Liksom hundeøyne = ynkelighet. Men det er ingenting i de øynene som illustrerer feigheten til en tastaturrytter. Ingenting!

 

Leo, unnskyld!

 

KAN MAN HENGE UT NOEN SOM INGEN VET HVEM ER?

Hver gang jeg tar opp nettmobbing, for det er jo det, i sin reneste form, disse tastaturrytterne holder på med, så blir jeg i kommentarfeltet, anonymt selvsagt, beskylt for å “henge ut” de disse gjelder. Denne gangen kom det også noe oppgulp om at jeg hengte ut hele ALTA med min oppførsel. Vet ikke helt hva jeg skal kommentere til akkurat det siste, men blir den sakt mange nok ganger så ender det opp som en liten sannhet. Det er vel meningen også tenker jeg.

 

Kan man mobbe, eller henge ut, noen som ingen vet hvem er? Jeg mener nei. Hvor mye de enn fortjener det, så har jeg alltid anonymisert mobben, også de jeg har kjent identiteten til.

 

Hva mener du?

 

(PS! Alta er forresten et fantastisk sted å både leve og vokse opp i. Dette har jeg også skrevet et helt kapittel om i boken min. Det betyr ikke at det ikke, også her, finnes gjennområtne egg som man både bør, kan og SKAL adresseres. )

 

 

 

 

Jeg så han komme gående min vei. Jeg vet veldig godt hvem han er og han vet, åpenbart, veldig godt hvem jeg er. Møtet var uunngåelig. Ingen fluktmuligheter. Jeg stirret han rett inn i øynene de siste mesterne før “sammenstøtet”. Han stirret ikke tilbake, men latet som han ikke så den digre mannen, med blå lue, på 123 ett eller annet kg bare noen meter foran ham.

 

God dagen!

sa jeg så høyt jeg kunne, riktignok uten at folk rundt oss måtte trøste ungene sine pga han gærningen som skrek i korridorene, da vi passerte. Han latet som jeg ikke fantes og gikk bare rett forbi. Jeg tenkte: Er det virkelig mulig? Dette er en mann som virkelig har stått på mot meg på FB-siden “Oppslagstavla i Alta” og, men dette blir bare spekulasjoner, kommentert relativt heftig, anonymt selvsagt, på bloggen ved i alle fall én anledning.

 

Så tør han fan ikke nikke tilbake en gang!

 

Dette skjedde for to dager siden. I dag formiddag møtte jeg på ham faktisk igjen, denne gangen på posthuset. Etter at jeg var ferdig i skranken med mitt, så så jeg at han sto i kø og latet som jeg ikke var der. Jeg måtte jo, selvfølgelig, ta turen innom han på veien og og si

 

GOD DAGEN!

Ingen reaksjon, så jeg trosset smittevernforbudet og vinket bare 50 cm foran ham. Ingenting. Jeg gikk men jeg smålo for meg selv.

 

Hvis du på død og liv skal være så tøff i trynet på Internett og lire av deg både det ene og det andre, så syns jeg med respekt å melde at du i alle fall, i anstendighetens navn, kan hilse på meg. Kritiser meg gjerne, men se meg i auan når du gjør det. Ikkje bit mæ i ryggen som en pitbull hvis du fan ikke tør se meg i auan ætterpå!

 

Det var bare det jeg ville si.

Oppfør dæ!

(Din ynkelige kujon!)

 

(Må bare til min min brors prektige hund at han blir misbrukt i dette innlegget som illustrasjonsfoto, men det var ett eller annet med de ynkelige øynene som jeg mente understreket poenget i teksten. Ellers setter jeg veldig stor pris på min brors hund.)