Klokka er snart kvart på to på natta. Både Kjærest og Lillebror sover. Jeg fant ikke ro i senga og så derfor ingen hensikt i å legge der å vri seg. Siden jeg ikke har fast arbeidstid for tiden, så spiller det egentlig ingen rolle. Jeg kan sove når jeg er trøtt og være våken hvis jeg vil. Uvant, men kjenner jeg hadde klart å venne meg til en slik livstil. I alle fall et par uker til.
Inne i kommentarfeltet på bloggposten “Derfor reagerte jeg så sterkt som jeg gjorde” har min lille “venninne” begynt å herje igjen etter en hel dags pause. Denne gangen klinker hun faktisk til med i alle fall to nicks slik at det skal se ut som det er flere som reagerer på den grusomme uretten jeg gjorde da jeg ringte arbeidsgiveren hennes i Alta kommune. Hun får bare holde på. Kunne faktisk ikke brydd meg mindre akkurat nå, men jeg vil nok en gang anmode den ansvarlige i kommunen om en prat, for syns vi begynner å nærme oss grensen til galskap.
Vi har så fantastisk fine kvelder for tiden, vi tre. Kveldene tilhører oss og oss alene, så vi har skapt oss en slags boble av lykke etter at vi har lagt oss. Vi legger oss ca klokka ti, småprater, stryker på hevrandre og ser på “Breaking bad” et par timer før Lillebror våkner igjen i tolvtiden og suger seg fast til en spene. Rundt halv ett sovner han igjen. Det gjør vi også.
I alle fall hvis man ikke står opp for å spise tre knekkebrød med agurkmix, roastbiff og lettere Norvegia. Forresten en helt grei ost å spise. Ikke tørr og gummiaktig, men tvert i mot en mer pikant smak som minner kanskje litt om en mild parmesan. Jeg som spiser rundt et kg hvitost i uka sparr mange kalorier på det ostebyttet i løpet av et år. Det er kun slik jeg har mulighet til å slanke meg, ved å ikke forsake så mye, men heller bytte ut det jeg spiser med lettere produkter. Som altså denne osten, og agurkmix i stedet for majones, hvitsaus i stedet for baconfett osv. Det går ikke så fort nedover med denne metoden, men men den gjør i alle fall at jeg ikke går rundt og tenker på mat 24/7.
Jeg tror jeg er i ferd med å bli frisk. Finne tilbake til mitt “gode gamle jeg”. Det er utrolig hva 3-4 uker med 12-timers økter i senga kan gjør med en sliten skrott. Energien er i ferd med å fylle meg igjen. Merker det spesielt godt på kreativiteten. Der jeg før jul ikke fikk ned et eneste ord til min nye bok, så er det nesten som jeg har Farris bris med mangosmak i hodet hver gang jeg setter meg ned for for å jobbe med den nå. Det lover godt for resultatet. Tuva har fått det første kapitelet og grovskissen av boka. Hun var meget, meget fornøyd med arbeidet så langt, og sa hun kunne merke på språket at jeg var i godt humør. Jeg gleder meg skikkelig til å fortelle dere hva jeg egentlig holder på å skrive!
Smertene i foten har også blitt helt borte. Akkurat nå har jeg faktisk ikke vondt et eneste sted på kroppen. Klør litt på ryggen eneste. Etter så mange år med intense og kroniske smerter, først med den skulderen som jeg etter 15 år med kronisk senebetennelse opererte i fjor vår, den prolapsen som holdt på å ta livet av meg i sommer og utover høsten. Nå er det ingenting annet enn morfinabstinenser igjen av smertene, men de er ikke så sterke lenger. De verste abstinensene er faktisk fra nedtrappingen av Neurotin, nervesmertestillende. Den gir voldsomme abstinenser hvis man slutter for fort, slik som jeg gjør. Det “lyner og tordner” i hodet og jeg kan faktisk høre lyden på ordentlig. Det er ubehagelig og irriterende, men ikke verre enn det.
Smertene er borte og jeg tror de har sugd ut mye energi fra meg i løpet av de siste årene. Det er jo ikke slik at jeg ikke har hatt andre ting å bekymre meg for, så den energien skulle jeg gjerne kunne brukt til å komme meg gjennom dagene når det har stått på som vert med både det ene og det andre. Nå kan jeg det, og det skal jeg faen meg utnytte!
Man skal aldri nedsnakke seg selv, men dette ble ikke en spesielt bra tekst, bare en lang rekke av de tankene som jeg tanker akkurat denne natten. Lillebror har blitt så god og rund i ansiktet! Vi begynner å bli skikkelig godt kjent etter at jeg har vært så mye hjemme og det føles så bra! Tenk hvis vi hadde gitt opp etter Katastrofen og han som døde i magen. Hvis vi ikke hadde turt eller maktet å utsette oss for den umenneskelige redselen det faktisk er å prøve på nytt, og på nytt. Da hadde aldri Lillebror kommet. Jeg er veldig glad for at vi turte.
Der passerte vi halv tre. Kjenner at øynene begynner å glippe. Skal gå ned til den lille familien min nå og bare nyte denne tiden som aldri noensinne kommer tilbake. Skulle vi bli velsignet med et barn til om et par år, så vil det ikke være mulig å skape en slik babyboble som vi nå har gjort. Lillebror vil jo være 2-3 år og må opp om morran og i barnehagen, aktiviseres på ettermiddagen og synges til og legges på kveldene. Da kan man ikke ligge og dra seg halve døgnet og surke over at man er så trøtt, stakkars meg. Nei, jeg vet at akkurat disse ukene trolig er de beste ukene i mitt liv og suger derfor til meg hvert eneste våkne minutt av dem.
Tenk at jeg er en gift mann om bare litt over to måneder! Jeg kan faktisk nesten ikke vente selv om det akkurat nå bare er lov med fem gjester. Håper det blir litt mildere restriksjoner innen den tid. Selv om jeg ikke ønsket noe stort bryllup, så blir fem gjester litt i kjipeste laget, selv for en asosial faen som meg.
Du, kan ikke du kommentere hva du gjør akkurat nå? Vet jo at mellom to og tre tusen mennesker faktisk leser meg om natten, så hadde vært litt artig å “høre” hva dere styrer med i i mørket. 🙂
God natt!
