Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg har vært redd for det hele tiden, for jeg vet hvor uendelig mye hun betyr for Datter. Det har gått bra så langt, helt til i går. Da var det vått i saccosekken, veldig vått. Jeg ble ikke sint, bare inderlig trist, for selv om jeg ikke liker henne noe særlig, så fyller hun huset med mening. For Datter.

 

“Du vet hva dette betyr?” spurte jeg henne. Hun begynte å gråte, for dette har vi snakket om mange ganger, og jeg har advart henne om det. Katter som tisser inne er enten syke eller urenslige. Syke katter kan kanskje kureres. Urenslige katter finnes det bare en løsning for…

 

Jeg håper så inderlig vi slipper det siste. Det har vært så mye for henne de siste to årene. Mer enn dere aner. Jeg unner henne så veldig en katt hun kan komme hjem til. En som alltid er der. En å være glad i når verden er nådeløs og urettferdig. En å låse seg inn på rommet sammen med og stenge vonde tanker ute. En å flire og rase med. En å ta seg av. En å være glad i.

Jeg syns dette er så vanskelig, men vi kan jo ikke ha en katt som driver å tisser inne. Hun er kastrert, så lukter ikke særlig når det er ferskt, så vanskelig å oppdage også. Jeg syns det er så ekkelt, og så usigelig trist.

 

Vi har besluttet å gi henne en sjanse til. Kaste henne ut oftere. Gjør ikke meg noe, liker henne best når hun er ute, he he. Nei, jeg vet ikke, håper så underlig at dette bare var et engangstilfelle, men jeg vet vel egentlig at det neppe er det. Og da må hun, ja da må hun rett og slett bort. Livet er brutalt, men dette unner jeg virkelig ikke Datter nå like før jul. Ikke etter jul heller for så vidt.

Hva hadde du gjort?

 

PS! Katta er halvannet år gammel og har så vidt jeg vet aldri gjort dette før. Ikke en gang da hun var kattunge, men da Kjærest og jeg var i Oslo bodde hun hos Datter og der hadde hun kattedo. Mulig hun ble “fin” på det der. Det er ikke særlig kaldt ute nå.

 

EDIT: Etter ekstremt sterke reaksjoner på denne bloggposten måtte jeg skrive en “oppfølger”. Les den HER

Skrev et tredje innlegg like før jeg gikk og la meg. Kan jo ikke ha på meg at jeg ikke tar meg av dyrene mine, for det gjør jeg. Les om det HER

 

 

Kokkejævel beklager!

 

Gjesteblogger: Biskop Olav Øygard

Jeg er invitert til å være gjesteblogger hos selveste kokkejævelen. Det er en ære å få en slik invitasjon!

 

Jeg er på jakt etter den ekte julestemningen.

Her er noen av mine ingredienser:

 

Adventsstjerne i vinduet fra 1. søndag i advent.

 

Hjemmebakte julekaker: Julebrød (de baker jeg selv, med rosiner, men ikke sukat), pepperkaker og fingerkremkjeks. De skal være akkurat slik som de min mor bakte: Kjeks fylt med vaniljekrem.

 

Julafta: Grøt på formiddagen, med mandel! Gå i kirka. For: Fortellingen om Jesu fødsel, selve juleevangeliet er helt nødvendig for at jeg skal ha julestemning. Og så: Pinnekjøtt til middag sammen med familie. I år er vi sammen med tre av de fire barna mine med familier! Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst å være sammen med barnebarna. Og: Kanskje kommer nissen..

 

Første juledag. For meg kanskje den aller viktigste dagen i jula. Og da er det egentlig fint å være på jobb. Jeg skal preke på gudstjenesten i domkirka i Tromsø. Domkirkas eget kor er med på gudstjenesten. De synger fantastisk. Her blir det både de gode og kjente salmene, og sikkert litt fra Bachs juleoratorium.

 

I prekenen kommer jeg sikkert til å si noe om at den vakre fortellingen om det lille barnet handler også om våre liv: At Gud bryr seg om oss. At det guddommelige finnes på jorda, og at vi mennesker trenger noe som er større enn oss. Vi trenger noe å klamre oss til, og kanskje særlig når livet blir vanskelig.

 

I jula blir alt så stort. De gode, glade følelsene kjennes ekstra godt når det er jul. Det er ekstra godt å være sammen med dem man er glad i akkurat i jula. Men de vanskelige følelsene blir også store. Det er veldig ensomt å være ensom i jula. For dem som sørger, kjennes sorgen ofte ekstra stor i jula. Kanskje sier jeg noe om det også i prekenen.

 

Jeg bor i Tromsø. Denne byen er sterkt preget av at en mamma og to barn døde på tragisk vis nylig. Vi har blitt minnet om at livet er skjørt, men også om at mennesker kan gjøre mye godt for hverandre.

 

Jul er for meg et tegn på at godhet finnes, også i en verden som er full av lidelse og ondskap

 

Jeg tror på det gode. Jeg tror på kjærligheten!

 

Jula er i mørketida. Men: Sola snur rett før jul. Det går mot lysere tider. Ola Bremnes har skjønt dette med lys bedre enn de fleste av oss, i denne sangen:

 

Har du fyr,har du løkter langs din vei.

Har du fyr, et signal riktig lei.

Ei lampe som gløde i mørket, og lose dæ ut og frem.

Som tar dæ bort og hjemmefra, men også tar dæ hjem.

 

Jeg ønsker alle blogglesere ei velsigna god jul!

 

Olav Øygard – Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme

 

 

Se biskopen i levende live HER

 

Tusen takk for gjestespillet, biskop! Du sier det er en ære å bli spurt. Da kan du tenke deg til hvilken ære det er for meg at du faktisk takket ja. Det hadde jeg aldri trodd. Hadde alle prester vært som deg tror jeg det hadde blitt trangt på benkeradene og kirkene måtte bygges ut. Du er en fantastisk biskop! Tusen takk igjen, og god jul! 🙂

Hovmod står for fall

Datter kom på fredag. Hun var veldig opptatt at jeg måtte skrive en autograf. Hun ville ikke si hvem som ville ha den, men det var en stor fan. Jeg spurte og gravde. Vil jo ikke skrive autografer til folk som ikke tør si hvem de er. Til slutt sa hun at autografen var til en navngitt gutt i klassen. Hun fortalte til og med en lengre historie om hvor opptatt han var av meg. Det var liksom ikke måte på.

 

Joda, ble jo litt beæret, innrømmer det. Artig at klassekameratene digger meg så mye at de vil ha autografen min. Da er du litt stjerne. Ble faktisk litt stolt. Mest på hennes vegne selvfølgelig, som har en slik fantastisk far, men også på egne vegne som faktisk er en.

 

Jeg skrev den autografen og la den på bordet i går morges før jeg gikk på jobb. Da jeg kom tilbake var den borte. De skulle i badeland og hun hadde tatt den med til ham der.

 

Senere på kvelden fikk jeg vite av Kjærest at Datter hadde fått en melding fra Alvin på messenger. (Jada, skikkelig opplegg, han har egen side på fb.) Der hadde han spurt Datter om hun kunne skaffe autografen min og hun ville få en belønning.

 

Kjente jeg ble litt flau. Her hadde jeg gått rundt å trodd at jeg var større enn jeg var, at til om med unger i klassen til Datter ville ha autografen min å greier, men så var alt bare en rampestrek. Bloggkongen du liksom!

 

Så står jeg opp til dette da. Han takker pent for autografen og har ordnet noen oreokjeks til frokost. Selv om jeg burde holde meg unna sukker, men har sprukket voldsomt i det siste, så sluker jeg i meg en, ok to da. Det skulle jeg ikke gjort! De er fader meg fylt med tannkrem! Når jeg ikke trodde jeg kunne synke dypere så sank jeg ennå et par hakk der jeg står og tygger et par stjålne kjeks med tannkremfyll. Tror det er på tide at Bloggkongen abdiserer.

 

Les også:

14. desember: Frysninger på ryggen

13. desember: “Jeg fikk lyst på Bollemus”

12. desember: Sensitiv hud

11. desember: Månelyst

10. desember: Vi tenner våre lyster

9. desember: Minne og forsoning

8. desember: Kringsatt av fiender

7. desember: Nissefylla

6. desember: Smultringenes herre

5. desember: Inntrengeren

4. desember: Venner og vinningskriminelle

3. desember: Hevnen er visst søt

2. desember: Kneblet

  1. desember: Mens han sover

 

 

WTF, nominert som Årets nordlending!

Her sitter jeg og “blar” i nettavisene mens jeg venter på at reinsdyrspizzaen skal steikes ferdig, så ser jeg plutselig et ansikt jeg drar kjensel på i Nordlys . WTF, det er jo mitt ansikt! Nominert til Årets nordlending! Er det virkelig mulig? Klikker meg inn på saken og leser om meg selv:

 

Asbjørn Sandøy er best kjent bak navnet «Kokkejævel». Gjennom sin blogg har han satt døra på vidt gap til eget liv, og forteller på en jordnær måte åpenhet om de største sorger, og suksess, fiasko og hverdagsliv. Han har fått stor oppmerksomhet for måten han deler fra eget liv. I Alta driver han to serveringssteder, og på den ene plassen, Hoftepluss, har han utelukkende har fokus på kortreiste og lokale råvarer. Asbjørn har, i tillegg til å berette vidt fra eget liv gjennom bloggen sin vist seg som en god ambassadør fra Nord-Norge, nordnorske råvarer og matkultur.”

 

Jeg vet jeg ikke har verken nubb er stubb sjanse til å vinne mot de andre kandidatene, men det er jo unektelig veldig stas å bli nominert. Jeg har jo bare vært meg selv hele veien. På godt og på vondt. Dere har sett meg fullstendig naken, kravlende i søla, men også sett meg reise meg. Snuble og falle. Og reise meg igjen. Alltid framover. Selv når jeg ramler bakover.

 

Nei, dette var artig! Les om nominasjonen i Nordlys HER

 

Nå er pizzaen ferdig og vi skal kose oss med “Pakten” på Nrk. Fantastisk julekalender! Siden Datter bare er her annen hver uke har vi SJU episoder å ta igjen! Blir en lang, men spennende kveld 🙂

Vi smattes!

En julehistorie

Pappa døde 3. juledag. Det var en gledens dag. Vi, mamma og mine søsken, feiret julen hos tante. Det var trygt hos tante. Trodde vi. Nå vet jeg bedre. Det finnes ikke trygge steder.

 

Vi kom kjørende natt til julaften. Mamma var utslitt og trøtt. Det hadde vært en lang advent. Vi ristet henne våken gjennom hele turen. Vi gledet oss til jul. Hos tante og onkel.

 

Fram kom vi, men ble meget skuffet over juletreet. Stort og flott, bevares, men det var jo ikke pynt på det i det hele tatt! Ingen glitter, ingen stas. Hang noen julekuler som sikkert var flotte hist og hær, noen få lys, men ellers INGENTING! Dessuten var det en furu, ikke gran. Jeg så på det som et dårlig tegn. Jeg så rett.

 

Ellers hadde vi det sikkert trivelig. De hadde en trampoline, tenk det, i treningsrommet i kjelleren.  Bare det å ha et eget treningsrom i kjelleren. Onkel var en okse.  Det ønsket jeg meg. Ikke en okse, men et treningsrom med trampoline. En kjeller også for så vidt.

 

Telefonen ringer. Fasttelefon. Henger på veggen. Alle er nysgjerrig hvem som ringer og går ut i gangen. Tante svarer. Tante gråter. Tante gir telefonen til mamma. Mamma bryter sammen.

Herregud, nå er broren min død! Han og onkel er i slalombakken. Brodern er tøffere enn meg og har knekt nakken i et tre.

Mamma legger på røret. Forteller at pappa er død. Druknet.

Det første jeg kjenner er lettelse. Brodern lever! Jeg blir så glad at jeg skammer meg, men jeg kan ikke noe for det. Jeg så opp til storebror og var fryktelig glad i han. En fra før tung barndom virket helt ubestigelig uten han.

 

Pappa. Er død. Jeg er 13 år.

 

Nå er jeg 42. Pappa er fortsatt død, men snart er det jul. Og den gleder jeg meg faktisk veldig til. Da skal jeg skrive bok.

Frysninger på ryggen

Jeg har jo etter hvert blitt forberedt på at det er et eller annet som har skjedd i løpet av natta, men da jeg sto opp i dag fikk jeg skikkelig frysninger på ryggen. På ekte. Var faktisk litt skummelt. Absolutt hele leiligheten var fylt med bilder av Alvin. Flere hundre bilder klistret opp overalt. Til og med inne på do. Eneste som manglet var litt skummel skrekkfilmmusikk i bakgrunnen. Jeg er dessverre ikke flink nok fotograf til å få fram hvor skummelt det faktisk var, men sett i lys av alt han har gjort tidligere føler man seg faktisk ikke helt trygg lenger. Han lever.

 

Han har tydeligvis fått tak i et kamera og funnet ut at det hadde vært artig å ta flere hundre bilder av seg selv. Etter at jeg startet å blogge har jeg jo tatt et og annet bilde av meg selv jeg også, men dette grenser til galskap. Dette er ikke normalt. Begynner faktisk å frykte at han rett og slett har bikka over og trenger psykiatrisk behandling.

 

Nå ligger han bare her på bordet og babler usammenhengende ord. Tror faktisk jeg  låse han inne i et skap mens jeg er på jobb, for Datter ligger nede og sover og jeg tør rett og slett ikke ha han vandrende rundt her på egen hånd. Tror ikke han vil gjøre henne noe vondt, i alle fall ikke med vilje, men siden han er så grenseløs kan det likevel gå galt. Vi så jo hva han gjorde med Bollemus i går. Som far må jeg tenke sikkerhet først.

 

 

Les også:

13. desember: “Jeg fikk lyst på Bollemus”

12. desember: Sensitiv hud

11. desember: Månelyst

10. desember: Vi tenner våre lyster

9. desember: Minne og forsoning

8. desember: Kringsatt av fiender

7. desember: Nissefylla

6. desember: Smultringenes herre

5. desember: Inntrengeren

4. desember: Venner og vinningskriminelle

3. desember: Hevnen er visst søt

2. desember: Kneblet

  1. desember: Mens han sover

 

 

Det var en gang et lite menneske

Jeg er ingen troende mann, men jeg tror på historien om Jesusbarnet. Dette lille vesenet som ble sendt ned til jorden for å til slutt bære hele verdens synder på sine skuldre. Født i armod. Død i skam. Verdens vakreste og mest dramatiske historie. En historie som har formet en hel klode. På godt og på vondt. Man kan tro hva man vil, men uten Jesusbarnet blir julen bare en enste stor fråtsefest. Trivelig nok, men kanskje litt hult og meningsløst. Jeg er ingen troende mann, men jeg velger å tro på Jesusbarnet.

 

I mitt gamle liv hadde jeg en julekrybbe som for meg ble symbolet på selve julen. Den var storslått i all sin enkelhet. Lagd i ekte tre, med halm og strå og alle figurene fra juleevangeliet. Den fylte huset med hele julens budskap da den ble satt fram på lille julaften hvert eneste år. Denne reiste jeg fra da mitt nye liv startet. I fjor hadde jeg bare nisser. Det ble en trivelig jul på mange måter, men det var noe som manglet. Julestemningen. Den som ingen presanger kan skape. Den som ingen julemat kan gi. Jeg manglet Jesusbarnet.

 

Det har vært en voldsom dag på jobb. Ekstremt mye folk. God omsetning. Sliten i kroppen. Glad. God omsetning gjør meg alltid glad. Uten en god julehandel overlever ikke butikken min i sin nåværende form, så jeg har absolutt ikke noe i mot at folk bruker penger i julen, men da jeg så denne julekrybben i en butikk da jeg gikk hjem fra jobb måtte jeg stoppe opp. Sto og så på den lenge. Hele kroppen ble fylt med en ro som det er lenge siden jeg har følt. Jesusbarnet som ligger der så fredfylt og sover. Uvitende om hva livet kommer til å bringe av redsel og gru. Et øyeblikk av total lykke. Fanget i keramikk.

 

Jeg skal ikke bli sentimental, men ser kanskje mine egne gutter i det lille barnet, og håper naturligvis at det skal være noe i den gamle historien. Da vet jeg at de er trygge. Har det godt. Og at vi skal møtes igjen. I julen velger jeg å ikke bare håpe, men også tro på at historien om Jesusbarnet er sann. At det finnes noe større enn oss selv. Noe som kan skape mening. Til slutt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“Jeg fikk lyst på Bollemus”

Havnet egentlig i et lite dilemma da jeg sto opp i morges. På den ene siden er jeg jo forkjemper for eksperimentering på kjøkkenet, med prøving og feiling av nye smaker, råvarer og tilberedningsteknikker.  På den annen side er det jo slett ikke spesielt hyggelig gjort å binde sine venner på hender og føtter for så å bake dem med grønnsaker i varm ovn…

 

“Jeg fikk lyst på Bollemus” sier Alvin med en litt sånn underlig klang i stemmen da jeg spør han hva i huleste han holder på med. Jeg forstår godt hva han mener, hvem har ikke det, men forklarer han på en rolig og saklig måte at dette rett og slett ikke er greit,og helt feil måte å gjøre det på. Det mangler olje på grønnsakene, for de blir så lett tørre hvis de bakes i ovnen uten fett. Kan også være godt med litt krydder på, i alle fall salt og pepper, men der er selvfølgelig meningene delte. Veldig bra med litt sitron, det gir syre som balanserer smakene.

 

Kjente jeg egentlig også fikk litt lyst på Bollemus da jeg så hun ligge der, saftig og deilig, men etter en kort, men intens, indre kamp fikk jeg frigjort henne før det var for sent. Ovnen var heldigvis ikke blitt skikkelig varm ennå og hun kommer ikke til å få andre varige skader enn at hun kanskje blir litt tørr.

 

Straks jobb! Fredag, nattåpent og hele pakka, men jeg drar hjem klokka seks. Da kommer Datter og jeg gleder meg! I morgen tidlig blir det nok en litt mer barnevennlig kalenderluke…

 

Ha en nydelig dag!

 

Les også:

12. desember: Sensitiv hud

11. desember: Månelyst

10. desember: Vi tenner våre lyster

9. desember: Minne og forsoning

8. desember: Kringsatt av fiender

7. desember: Nissefylla

6. desember: Smultringenes herre

5. desember: Inntrengeren

4. desember: Venner og vinningskriminelle

3. desember: Hevnen er visst søt

2. desember: Kneblet

  1. desember: Mens han sover

 

 

Kirken vraker Kokkejævel!

Ok da, innrømmer det med en gang. Det er ikke Kirken som har vraket meg, det er produksjonsselskapet, men det høres ikke like dramatisk ut med: “Ikke navngitt produksjonselskap vraker tett mannlig blogger på 42, enda til fra Finnmark, som kaller seg selv for Kokkejævel!”

 

Men slik ble det altså. Jeg som gikk høyt på banen og fortalte dere at jeg skulle lese selveste juleevangeliet på nasjonalt fjernsyn. Var kjempestolt! Meg liksom! Sammen med Erna og Olav og alle de andre. Les den stolte bloggposten HER

 

Slik ble det altså ikke. I dag fikk jeg en mail av produksjonselskapet at de hadde vurdert mitt bidrag og var kjempeglad for at jeg ville være med, men at jeg var veid og funnet for lett. For lett??? Jeg er da alt annet enn lett! Jeg har jo fader lagt på meg over ti kg bare siden i fjor sommer. Er det noen som ikke er lett så må det vel være meg!

Var litt trasig. Hadde faktisk gledet meg veldig. Er både såret og vonbroten. Ydmyket? Ja, litt. Heldigvis har jeg et så pass frynsete rykte fra før, at det neppe kommer til å bli særlig forverret av dette lille nederlaget, men det er litt kjedelig. Det er det.

 

Slik ble det. Heldigvis har jeg i alle fall Norges mest populære JULEKALENDER jeg kan bygge selvfølelse på. Er stas det også 😉

 

Vi smattes!

 

 

Sensitiv hud

“Det ser mer dramatisk ut enn det er” kvitrer Bollemusa i det jeg kommer inn på kjøkkenet. Vel, jeg vil påstå et det er rimelig dramatisk at en rampenisse er bare cm unna og bli dyppet, med hodet først, ned i en glovarm gryte med smult! “Går helt fint” sier Alvin, “jeg har så tørr hud nå på vinteren og vi tenkte at olje ville vært midt i blinken. Fortsett bare, Bollemus. Bring me down!”

 

Herregud, er dere helt teite? Tørr hud??? Det er mulig at 180 graders kokende smult vil kurere tørr hud, men det er en rimelig kortsiktig løsning. Vil tippe du vil bli plaget med sensitiv hud resten av livet. Et liv som riktignok vil være veldig kort etter at hodet ditt blir fritert!

 

Jeg fikk skrudd av plata og reddet han ut av situasjonen. Nå vet jeg at dere er i stand til absolutt hva som helst. Virker ikke som dere har impulskontroll i det hele tatt. Dere får en idé og den kjører dere på med. En dag vil det gå galt. Håper bare dere tar dere  litt sammen snart siden Datter kommer i morgen kveld.

 

De lovet på tro og ære. Vi får se. Jeg har mine tvil.

 

11. desember: Månelyst

10. desember: Vi tenner våre lyster

9. desember: Minne og forsoning

8. desember: Kringsatt av fiender

7. desember: Nissefylla

6. desember: Smultringenes herre

5. desember: Inntrengeren

4. desember: Venner og vinningskriminelle

3. desember: Hevnen er visst søt

2. desember: Kneblet

  1. desember: Mens han sover