Nybutikken begynner å ta form. Det viktigste er nå på plass, nemlig meg! Ellers kjører vi “lagerstil” og det tror jeg blir utrolig kult (og billig). Det eneste som gjenstår nå på krongledisken er hjul og topp-plater. Det tar Svigerbror seg av. Han er, motsetning til meg, dyktig med hendene og tømrerlærling. Godt med skikkelige fagfolk!
Boka mi har selvfølgelig fått hedersplassen. Over vasken…
Her blir det sofakrok der venner og besøkende kan slå seg ned for en kopp kaffe. Det blir jo ingen kassepunkt på denne butikken, så hvis lokalbefolkningen stikker innom og vil kjøpe noe godt, så må de likevel bestille via nettbutikken. Da er det greit å hvile rompa. I alle fall hvis den er stor. Det klan jeg skrive under på.
Her bli pakkeområdet. Skal lage pakkebenkene også av paller, men har ikke kommet så langt ennå.
Her blir det kjøl- og fryserom. Morten fra GK var på befaring i dag, og lagde denne skissen. Har stort sett brukt GK i alle år. De vet hva de driver med og har kompetanse i absolutt alle ledd. Som dere ser får vi plass til seks paller på kjøla og tre på frysa. Ikke verdens største, men det er det lokalet tillater og jeg tror det skal holde. Har vært på mange hoteller faktisk som har mindre kjølerom, så egentlig så breier jeg meg skikkelig, he he.
Og nok en gang bilde fra mitt eget kontor!!! Tenk at jeg aldri har hatt det. De siste årene har jeg laget meg en liten krok inn på lageret, men alltid har det kunnet komme noen bak meg. Trivelig, men av og til må man kunne lukke døren og fordype seg uten forstyrrelser. Skjønner godt at mange sykemelder seg i åpne kontorlandskap.
Jeg er ikke sykemeldt. Trekker vi vekk alt som det ikke er “lov” å snakke så ofte om, så har jeg det helt fantastisk akkurat nå. Jeg skaper noe nytt. Lager en framtid. For meg og familien min. Det føles godt.
Det blir, bokstavelig talt, lettere og lettere å stå opp om morgenen og og ordne seg en kaffe. Mindre og mindre snubling eller voldsom skvetting fordi den der jævla bobleplasten ligger der du minst venter det. At jeg har dilla på (store) nisser og kommer hjem med nye nisser hver dag har ikke gjort saken noe bedre eller plassen joe større…
I løpet av helga er alt som minner om nettbutikk borte fra heimen. Vi kommer kanskje til å kjøre et “salgstunt” til i løpet av dagen, men etter det er det juleferie fra pakking i stor skala. Dette er en type nettbutikk som du handler i til de store anledninger i løpet av året, hvorav julen er den desidert største. Tipper det i januar vil gå dagevis mellom hver ordre, og jeg kommer til å si til Kjærest at
“Herregud, det er ingen som liker verken meg eller produktene våre lenger. Dette var en idiotiske idé! Hvordan i all verden skal vi få råd til husleia. Dette kommer til å gå rett i dass. Det er ingen som liker meg lenger, bu hu!”.
Og hun svarer: “Joda, Asbjørn, de liker deg, men de er bare tomme for penger nå i januar og februar. Masse regninger. Dessuten, er ikke du liksom bloggkonge du da? Bloggen betaler husleia og i mai kommer jo bok pengene. Husk at du har solgt nesten 7000 bøker, så litt kommer det da inn. Du må lære deg å roe ned. Snart kommer påsken og da skal de ha tørkakjøtt igjen, og kanskje dine egne fenalår er klar for salg allerede da. Dette kommer til å gå helt fint.”
Noe i den duren.
Nei, det er virkelig noe helt spesielt med julehandelen. Ingen vet hvilken dag den starter, men hvert år, til litt forskjellig tid, har liksom alle folk “snakket” sammen og julehandelen er i gang. Etter jul er det stille som graven. Ingenting. Du taper penger hver eneste dag. Det er helt grusomt, men det løsner fra midten av mars en gang, men ingenting kan sammenlignes med julehandelen.
Dagens plan:
Stikke innom jobb(Hoftepluss) og fylle snus og snakke med folka. Nattåpent i dag og åpent helt til midnatt, men vi kjører “vanlig prosedyre”, altså stenger for matsalg etter klokken 18:00. Erfaringsmessig er det nesten ingen som handler hos oss etter atten, og etter tjue er det ingen. Likevel må vi ha folk på jobb. Slik er det å ligge i et senter. Noe er positivt, mens andre ting er negativt.
Møte Morten fra GK og planlegge innkjøp og installering av kjøl- og frysanlegg i “nybutikken”. Hver gang jeg snakker med Morten så bruker jeg et par hundre tusen. Prøver derfor å holde meg unna han så ofte som mulig, he he 😉
Forhåpentligvis møte KokkeRoger i ettermiddag for å avtale leie eller lån av kul sofagruppe til Kokkejævel. Tanken er at vi skal kunne servere kaffe til venner, kjente og ukjente som stikker innom, og da er det hyggelig å kunne sitte på noe annet enn en palle.
Kjøre fram og tilbake i timevis helt til leiligheten er tømt for spor etter netthandel. Ikke en boblekonvolutt skal ligge igjen!
SKRU OPP DEN LUKTTETTE BLEIEBØTTA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Ja, det var bare det. Er det ikke deilig?
Jeg ønsker de aller fleste av dere en helt fantastisk dag!
Selv om jeg snart ser ut som en kanonkule, så har jeg sikkert blitt 100 kg lettere i dag. Hoftepluss og Fy Fader er i trygge hender. Alle arbeidsplassene jeg har skapt og alt arbeidet jeg har lagt ned i snart et tiår er sikret en framtid. Jeg var ikke rett mann på rett plass lenger. Jeg hadde ikke krefter, eller kropp, igjen til å gi det som skal til for at en type bedrift som min skal gå så det suser. For det kreves masse arbeid, og fokus, hele døgnet til å kunne gjøre en god jobb. Jeg elsket det. Helt fram til sommeren 2019.
Da kom atombomben. Hele livet ble lagt i grus i løpet av noen tidlige morgentimer, natt til sanktanaften. Etterpå ble det svart.
Jeg hadde gjort dette før. Den gang, for 13 år siden, søkte jeg trøst, og en slags mening med livet, i arbeidet. Da var jeg kjøkkensjef på Alfa og julemenyen skulle på plass. Jeg fortsatte livet etter seks uker. Denne gangen var alt annerledes.
Jeg kom meg aldri opp igjen.
Det jeg før hadde funnet mening i føltes meningsløst. Hver jævla dag var en kamp. Mot tomheten. Jeg kunne ligge timevis før jeg sto opp og bare kjempe. Verden gikk videre, jeg visste det, men jeg ville det ikke. Klokka fem sto jeg opp. Skrev blogg og gikk på jobb. Hver dag.
Ja, det var et helvete.
Jeg skulle egentlig ikke dvele ved fortiden nå i kveld, I alle fall ikke “gnåle” over mine døde barn. Jeg vet noen av dere mener jeg ikke burde “dyrke sorgen” og “trekke fram de døde barna i annen hvert innlegg”, men kan dere ikke bare finne dere en annen blogg hvis det plager dere så fryktelig? Ja, jeg har opplevd mye dritt og mistet to barn. Det preger meg og veldig mye av det jeg skriver. Det har gjort meg til den jeg er. Slik er det. Slik er livet mitt. Livet mellom måltidene.
SÅ kommer vi til selve hovedpeonget med kveldens blogginnlegg:
Tusen, tusen takk for alle gode ord i anledning offentliggjøring av min abdisjon på Hoftepluss/FyFader, og takk for at dere ønsker Chef Martin så hjertelig velkommen. Jeg har sagt til ham at nå kommer omsetningen til å skyte skikkelig i været, for nå kan alle de som boikotter meg endelig komme og smake på all den gode maten vi har 😉
Tusen takk til alle fantastisk kunder som har vært innom. Det har vært en del, for vi har faktisk vært Altas største alkoholfrie serveringsted i seks av de sju årene vi har drevet. Martin kjenner ikke kommunegrenser og er ikke fornøyd før vi kan snakke om fylket!
Om noen få minutter kommer Kjærest og Lillebror hjem. De har vært å kveldsbesøk hos en tante og en onkel, og nå må jeg gå på kjøkkenet og lage noe godt. Det er lett, for hun har ønsket seg pølse og pommes frites. Da ordner jeg det.
Vi har det godt.
En riktig god kveld ønskes de aller, aller fleste av dere!
Der var det slutt. Det er en ny Chef i byen, og han mener faen meg alvor! 1. januar overtar han ansvaret for både Hoftepluss og FyFader. Han er en fantastisk fyr som minner meg mye om meg selv, (herregud hva har jeg gjort?!), da jeg var på hans alder, 27. Han har det som skal til for å gjøre konseptet populært også i sju nye år. Martin J. Lorås. Er hans navn.
Det skjedde noe med meg i fjor sommer. Kreftene forsvant og det var vanskelig å motivere meg for å gå på jobb. Jeg innså rimelig kjapt at jeg ikke kom til å klare å gjennomføre de fire siste årene av kontrakten med Amfi. Derfor har jeg vært på jakt etter en “kronprins” i over et år. Plutselig kom han. Om ikke ridende på en hest, så i alle fall på en motorsykkel. Endatil med enda høyere hatt enn meg selv. Trodde ikke det var mulig faktisk.
Skal ikke si så mye mer nå, men tror dette blir veldig, veldig bra. Det er viktig for meg å ta vare på både konseptene og arbeidsplassene og chef Martin er rette mann for jobben. Jeg må ta vare på meg selv og familien min. Det er tross alt det eneste man har på slutten av dagen.
Jeg bare, kaboom, traff en streng i markedet og det eksploderte så det sang mellom de nye fylkesgrensene. 7. november gikk første forsendelse med arktiske delikatesser sørover fra Alta postkontor. En måned senere har vi, Kjærest, Svigermord,Datter, Svigersøster og Svigerbror og jeg, omsatt for over en million kroner. Fra stua! Over 250 000 kroner i uka. Vet du hvor mange pakker det er eller? Ikke jeg heller, men det er mange. Veldig mange!
Hvorfor i all verden “skryter” jeg av dette? Jeg vet jo at jeg blir hengt opp til tørk på Oppslagstavla i Alta, på Jodel, eller andre steder der ulver trives. Kanskje nettopp derfor. Jeg har opplevd for mye til å la meg bli trampet på bare fordi jeg deler opp- og nedturer på blogg. Mobben trampa mange år før bloggen også, men størrelsen på bloggen har gitt meg en selvtillit. Nå sparker de faktisk oppover og de treffer meg ikke.
Jeg har hatt mye suksess i livet. Skryter vel ikke alt for mye hvis jeg sier jeg er en anerkjent kokk. Jeg har vært kjøkkensjef i ni år på legendariske Alfa Omga, ferksvarsjef på nesten like legendariske Coop Mega Elvebakken, samt kulinarisk leder for Kokkejævel Hoftepluss og Fyfader i sju år nå. Kanskje ikke legendarisk, men vi har da i alle fall vært synlig i markedet og vært Altas største alkoholfrie serveringsplass i de seks siste av de sju årene. Det er jeg stolt over.
Jeg har fått det til. Ulvene har sirklet rundt i alle disse årene. Snerret og flekket tenner. Av og til har de prøvd å angripe, men de har aldri klart å skade meg alvorlig. Noen av ulvene har gått etter ungene mine, men også disse angrepene har blitt slått ned. Har aldri vært redd dem, men man blir sliten av å konstant være på vakt. At det alltid er noen der ute for å “ta” deg.
Vet ikke om jeg orker å sloss så veldig mye lenger. Når markedet utvides til hele Norge så slipper jeg å forholde meg til de lokale ulvene i det hele tatt. Jeg lytes og de tapte.
Jeg kan sitte inne på det nye kontoret og skrive boka mi. Bok nummer TO. Ulvene kjøper den nok ikke, men det er det mange andre som gjør. Bok nummer en har så langt solgt over SEKS TUSEN EKSEMPLARER. 95% av bøkene som utgis når aldri slike salgstall. Det gjør meg stolt. Og enda mer økonomisk uavhengig.
Et felles prosjekt. Skape våre egne arbeidsplasser uten å tenke på å blidgjøre bygdedyret. For en som blir jaget på konstant, så føles det så utrolig deilig.
Dette ble kanskje mitt dårligste blogginnlegg noensinne, men det er i alle fall det som er skrevet med lettest hjerte. Jeg har endelig funnet det jeg trengte i livet mitt akkurat nå. Jeg har ikke helse til å jobbe stående på betonggulv “døgnet rundt” lenger. Jeg måtte finne noe annet å leve av. Og jeg fant det.
(Liten skrift: Dette er selvfølgelig ikke overskudd, men omsetning, endatil like før jul. Jeg kan garantere deg at den ikke blir like bra på nyåret, men la oss ikke ødelegge et fantastisk “resultat” med fakta 😉 )
Mens folk satt og spredte god julestemning på “Oppslagstavla i Alta” i går, så bar jeg inn den aller første eska i nylokalet. Det er sju år siden sist jeg startet noe helt fra bunnen, og herregud som jeg har savnet det. Det er dette jeg virkelig liker aller best. Starte opp. Gønne på. Være kreativ. Skape noe.
Fra dette lokalet skal vi samle den aller beste småskalamaten som finnes i Nord-Norge, samt enkelte helt unike produkter fra sør, og selge dem til mennesker over hele landet som setter pris på, og har råd til, ekte mat laget av mennesker, ikke maskiner.
Skal vise dere flere bilder etter hvert når vi har kommet oss litt på plass, men her ser dere i alle fall det som skal bli kundemottaket. Dette er jo en nettbutikk, så de aller fleste kundene våre befinner seg andre steder i landet, så butikk-konseptet er lager, ikke fancy butikk.
Der jeg sto og tok bildet skal vi ha en sofakrok der vi skal servere kaffe til venner, kjente og ukjente som stikker innom. Dette skal bli det nye livet vårt de neste tre årene. Jeg trenger å stresse litt ned. Trenger å ha tid til å drikke kaffe med de folka som fortsatt finnes i livet mitt. Jeg vil være der for Lillebror når han vokser opp.
Dette bildet har jeg vist før, men her inne, på mitt første skikkelige kontor noensinne, skal jeg skriver ferdig den nye boken min. Deadline er 1. juni så jeg begynner å få dårlige tid, men jeg har full kontroll. Det blir en helt unik bok som verden aldri før har sett maken til. Fatter ikke hvorfor folk mener jeg skryter og breier meg…
Jeg er ikke bare egosentrisk og styrer med den nettbutikken, nei langt i fra! I dag har jeg vært å kjøpt julegaver til alle de fire største ungene mine. Syns det er artig å klinke til litt ekstra. Er jo ikke så ofte jeg ser dem, så da syns jeg man kan legge litt ekstra i julegavene. I alle fall hvis man har råd til det. Jeg har god råd. Fikk jo inn masse penger da jeg tigde penger etter at Lille Vakre døde. Stappa selvfølgelig alle pengene i egen lomme og kan nå leve som en greve helt skattefritt. Slik er det når man er helt skruppelløs. Fikk jo også ganske mye penger da jeg solgte levningene etter ham til en rik gærning fra Saudi-Arabia. Han hadde jo ikke bruk for kroppen lenger og jeg gjør alt for penger. Vinn-vinn det.
Nei, skal pakke videre. Selv om lagrene begynner å tømmes i nettbutikken før jul, så er det fortsatt en god del ordrer som skal pakkes. De sendes i morgen tidlig.
Etterpå kommer Datter. Da skal vi styre litt der nede i nylokalet. Er mye som skal fraktes fram og tilbake og greit med gratis bærehjelp. Greit å utnytte alle man har rundt seg til det ytterste . Deilig kynisk, og svært lønnsomt.
Jeg skal ikke legge ord i munnen på ungene mine, men jeg vet at de har et svært ambivalent forhold til at jeg er en offentlig person. På den ene siden er det litt kult at pappa plutselig ble Norges mest populære blogger og har siden debuten for halvannet år siden ligget stabilt helt øverst på bloggtopplista. Det er artig og det blir etter hvert penger av det. På samme som at ungene til en populær artist syns det er stas at faren deres topper hitlista, så er det litt kult, i alle fall når jeg først liksom skulle bli blogger, at jeg havnet helt øverst. Og ble der.
Medaljens bakside er naturligvis all den negative oppmerksomheten. Alle de sarkastiske og usaklige kommentarene. Latterliggjøringen. Kallenavnene. Beskyldningene. Usannhetene. Det er selvfølgelig ikke artig for en unge å lese at faren er en klovn som burde komme seg vekk fra bygda. En narsissist som utnytter sine ansatte på det groveste. En tufs som gjør absolutt alt for klikk og oppmerksomhet. En kynisk jævel som til og med bruker sine døde unger får å få sympati og trøst.
Jeg tror det gjør noe med en unge å lese slikt om sine foreldre. De ser at det er voksne folk som skriver. Klart ungene også etter hvert blir hardhudet, men jeg vet det svir hver eneste gang likevel.
De ser jo hvem som kommenterer. Det kan være en lærer, en forleder eller en trener. Som rakker ned på pappaen deres. Eller andres pappaer og mammaer. Det har blitt et kalt klima i kommentarfeltene. Tonen er ofte ironisk. Mobbing forkledt som humor. Prøver man å ta et oppgjør med styggedommen, noe jeg gjlr fra tid til annen, så spiller man “offerkortet”. Fisker etter sympati og hjerter,
Lurer på hvilket inntrykk ungene sitter igjen med etter å ha lest hva de voksen skriver på internett. “Dysfunksjonelle idioter hele bunten!” sier sønnen min. Han har i alle fall fått med seg sjargongen.
Skal vi ta oss litt sammen, hva?
Epilog:
Datter bor for tiden hos sin mor, men hadde jo fått ned seg “dagen sak”. Hun sendte meg en melding i ettermiddag: “Pappa, jeg kan komme i morgen og hjelpe deg med nettbutikken hvis du vil”. Den ene lille setningen fortalte meg at jeg ikke er så ille likevel. Jeg betyr noe for de som betyr noe. For meg.
Nå skal jeg gå og legge meg. Kjærest og Lillebror venter i sengen. Vi skal se film. Dvs. de skal se film mens jeg sovner. Vi har det så godt. Vi er ekte mennesker. Snakk ordentlig til og om oss. Med litt trening s får du det nok til. Du kan kanskje øve foran speilet hver morgen? Eller bruke gaffatape.
Jeg sitter og pludrer med netthandelen da Kjærest plutselig kommer gråtende opp trappa. Herregud, tenker jeg, ikke en gang til!
Heldigvis trekker hun bare fram telefonen og viser meg at noen har skrevet noe nedsettende om meg på “Oppslagstavla i Alta”, en FB-gruppe med over 15 000 medlemmer. Datter går på Komsa skole. Der lærer ungene at man ikke skal snakke stygt, eller skrive usannheter om andre, og i alle fall ikke henge opp en lapp på alle oppslagstavlene i Alta, med navn og bilde, at slik at flest mulig får sett hvor dum og teit han som blir hengt ut er.
Du skal ikke tro at du er noe.
Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
Du skal ikke tro du er mere enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
328 “liker” og 42 kommentarer på en time. Jeg er en omstridt mann som mange har en mening om, det er i alle fall helt sikkert. En kommenterer ikke så mye om akkurat denne saken, men mente at jeg var alt for mye i avisen. Vet ikke hva det har med torgsalg å gjøre, eller om hun tror jeg jobber som redaktør i lokalavisene, men var sikkert godt å få spydd det ut.
En annen kommenterer at jeg snakker så mye stygt og nedsettende om andre, at jeg bare har godt av å bli hengt ut. Enda en, eller flere hvis jeg ikke husker feil, mener jeg er en ussel feiging. Feit og grisk har visstnok også blitt. Noe i den duren. Husker ikke ordrett.
Ingen kan bli likt av alle, men hva får voksne mennesker til å samle seg sammen rundt en mann og rope stygt til han og kaste virtuelle steiner? Finner de glede i det og hva i all verden ønsker de å få ut av det? Selvmord?
Heldigvis har jeg slutta å bry meg for lenge siden. Det har vært så ufattelig mye dritt retta mot min person de siste to-tre årene, at hvis jeg skulle latt alt gå inn på meg så hadde jeg ikke overlevd. Jeg sier ikke at jeg syns det er artig. Det er selvfølgelig ikke gøy å lese nedsettende karakteristikker, og veldig ofte løgner, men jeg harm lært at diskusjon bare gjør alt mye verre. De som hater, for noen hater utrolig nok på ordentlig, de vil ikke høre. De vil bare hate uansett hva som blir sagt.
Jeg skal ikke trekke fram de døde ungene mine, for dea blir jeg bare kritisert for å bruke dem for å få sympati, men det jeg kan si er at jeg har opplevd det verste flere ganger. Pappa druknet da jeg var 12, broren min døde da så vidt var blitt voksen og to av ungene mine har dødd fra meg. Da blir liksom alt annet gørr mindre viktig. Det skal litt til for å vippe meg av pinnen. Det sies et jeg er lett krenka, men sannheten er at jeg ikke lar meg bi krenket av noe som helst. Livet er for kort. Det vet jeg alt om.
Kjærest derimot blir kjempe lei seg. Han har lest så utrolig mye dritt om meg opp gjennom, og grått mange tårer, men også hun begynner å bli ganske hardhudet etter hvert. Likevel går det skikkelig inn på henne at faren til hennes nyfødte sønn er en slik slesk satan som ønskes vekk fra bygda. Ikke av alle selvfølgelig, men av og til kan det føles veldig massivt.
Hvordan er det for Datter da, eller sønnene, å lese på den nest største FB-gruppa Alta at faren er en dust? Du kan jo spørre dine egne barn hvordan de hadde taklet det hvis det var ditt det kunne spys som man ville på.
Hvordan startet så det hele denne gangen? Jo, det skal jeg fortelle deg. I går var det en kar som spurte på Oppslagstavla når det kom fiskebil til Bossekop (Lite tettsted i Alta der det pleier å stå fiskebil med ujevne mellomrom). Jeg svarte: “Kjøp heller fisken deres på Bunnpris Bossekop som har den siste fiskedisken som finnes i Alta”. Det skulle jeg tydeligvis ikke gjort…
Selv om jeg ikke akkurat liker det, så tåler jeg å bli trakassert og latterliggjort. Jeg er Norges desidert mest leste blogger og da er det visst andre regler for hvordan man skal omtale andre folk, men husk at jeg, eller andre offentlig personer dere kaster dere etter i flokk, har en familie.
Ellers må dere gjerne sende meg meldinger om hvor jævlig jeg er, men det er kanskje ikke like artig som å henge meg ut offentlig.
Et par oppklarende ting helt til slutt:
Jeg sletter aldri egne eller andres kommentarer
Jeg bruker ikke tigging som “forretningsmodell”, men da jeg lå nede med brukket rygg i fjor sommer og rett og slett ikke hadde krefter til å “reise kjærringa” når alt røyk samtidig på butikken, så satte jeg meg spontant ned med en tom kaffekopp og skreiv “Save Kokkejævel” på FB. Det kom inn over 300 000 på et par dager og det gjorde mange rasende. Sosiale medier her i alta, ikke minst på Oppslagstavla og Jodel, flommet over folk i harnisk over denne griske kokken som brukte sin døde slnn for å samle inn penger. Det overrasket meg, men de er faktisk sinte ennå. Det får de bare være. Jeg hadde gjort det igjen. Jeg er tøff nok til å vise min svakhet og jeg er stor nok til å be om hjelp hvis jeg trenger det.
Jeg har absolutt ingenting i mot torgselgere, men jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til fiskebiler. Jeg vil gjerne ha tilgang til fersk fisk hver dag, og da må den ene fiskedisken som er igjen i Alta brukes. Jeg respekterer naturligvis at folk mener annerledes, men da må de også respektere min mening.
Jeg ringer aldri media, media ringer til meg. Hvis du er lei trynet mitt så scroll forbi, ikke sett deg ned å skriv harmdirrende kommentarer hvor mye du er lei trynet mitt, for du har hørt om algoritmer ikke sant? Jo, mer du leser og kommenterer saker om meg, jo oftere dukker jeg opp i feeden din. Nesten som en slags karma som biter deg i rompa.
Nei, nå må jeg gjøre noe fornuftig! Resten av dagen blir brukt til å tømme stua for emballasje, moskuspølse og mjødurtgelé, og kjøre det ned til det splitter nyekokkejævel.no. Det blir deilig å få ordnet til jul. Det har i sannhet vært et år som har inneholdt absolutt alt, på både godt og vondt.
Man kan ikke bli likt av alle, men ingen fortjener å bli hata og nedsnakka offentlig. Hvis det verste jeg har gjort deg er at jeg er ofte i avisa, så tror jeg egentlig du er et bedre forbilde for ungene dine hvis du holder kjeft og leser om noe annet. Det er du som dummer deg ut offentlig, ikke jeg.
Alt godt!
Kokkejævel
(Helt til slutt vil jeg takke dere som tør ta til motmæle mot mobben. Det er det vi oppfordrer våre barn til å gjøre og det er så ufattelig viktig. Tusen takk)
Herregud, så ufattelig deilig det var å få nøklene til lokalet som skal ramme inn de neste årene av våre liv! Kunne late på bildet som jeg låste opp døren med nøkkel, (egentlig er det kodelås i andre enden av lokalet, men der er det ikke så fotovennlig, derfor dette bildet 😉 ) og vi tre, (pluss Datter) kunne tre inn i dette lokalet vi kommer til å tilbringe så mye tid. Fylle med liv og aktivitet. Skape oss en arbeidsplass og forhåpentligvis tjene såpass med penger at vi kan kjøpe oss et hus med mer enn to soverom og et knøttlite kjøkken.
Her får nettbutikken god plass til å sakte, men sikkert vokse seg stor og sterk. Fokusere utelukkende på kvalitet og småskalamat. Ikke et ondt ord om industrimat, men det er forskjell når maten er lagd med menneskehender etter gode, gamle oppskrifter, enn mat stemplet ut fra en maskin.
Kjærest blir aldri vant til å møte meg i døren. Skvetter alltid til…
Jeg er 43 år og har de 19 siste årene vært sjef og kanskje vel så det, men jeg har aldri hatt et kontor helt for meg selv. En dør å lukke. Et sted der tankene kan flyte rundt, eller feste seg hvis de må det. Beste rommet i hele lokalet!
Leien løper formelt fra 1. januar, og vi har forhandlet fram en pris begge parter kan leve med. Allerede i morgen begynner jeg å kjøre ned emballasje og matvarer som ikke trenger å stå kjølig. Sakte, men sikkert i løpet av uken kommer leiligheten til å få tilbake sin normale form. Det blir godt, men jeg har likt det som har skjedd. Rot betyr penger, slik er det.
I neste uke og fram til jul blir det fullt fokus på Hoftepluss og innspurten til julesalget. Enormt viktig uke. Tror faktisk ikke folk forstår hvor viktig de siste halvannen uke før jul er, men vi snakker normalt om en månedsomstning, kanskje to, i uka. Svetter litt under arma da, si 😉
Nei, må pakke videre. Ville bare dele med dere hvor glad jeg er. I morgen skal jeg møte Frank Rune, han i Frikant, slik at vi kan lande den dekoren på vinduene. Dekor er viktig. Det må være “lys i husan!”
20:30 er det middag. Perfekt stekt juleribbe. Alltid en “prøvetur før jul”, selv om det ikke er nødvendig. Blir like perfekt hver eneste gang og du snakker til en mann som har stekt over 10 millioner kilo ribbe i løpet av livet, og veiledet kanskje det tidobbelte. Mer om det i morgen.
Se hvordan du, år etter år etter år etter år etter år, lager perfekt stekt juleribbe HER
Lagrene i nettbutikken tømmes og det merkes på salget. Forskjellen vises veldig godt på disse to bildene. Det øverste bildet er fra i dag og det neste bildet er fra forrige mandag. Det var helt vilt! Vi pakka hele natta og Svigermord pakket på seg senebetennelse i begge håndleddene. Ikke like hektisk i går, men det er fader meg noen forsendelser på den ene pallen også. Dessuten er jeg langt fra ferdig. Har masse her hjemme også som jeg håper å få pakket før fristen klokka 15:00.
