Første psykologtime

Har opplevd mye i mitt liv. Kanskje mer enn de fleste, men mindre enn mange andre. Helt siden jeg var liten. Likevel har jeg aldri følt behov for “noen å snakke med”. Har egentlig hatt det ganske bra med meg selv, tross alt, og følt at jeg har vært tilstrekkelig. Denne gangen er det annerledes.

 

Merket det sist jeg var hos legen for tre-fire uker siden. Jeg fikk et voldsomt behov for å fortelle. Om alt. Det kunne jeg jo ikke gjøre på det lille kvarteret, som ble til en halvtime, men jeg satte meg i alle fall opp i stolen og ba om en henvisning. Den satt ikke langt inne heller. I dag klokken 10:30 har jeg den første timen.

 

Egentlig er det ikke noen stor sak. Tror mange er hos betalte samtalepartnere for å sortere tankene. Kanskje få hjelp til å sette ting litt i perspektiv. Få orden på kaoset. Uten at man nødvendigvis er så voldsomt psyskisk syke, men kanskje bare litt nede for telling. En psykologisk forkjølelse kan du si.

Mange tror jeg er åpen som en låvedør og skriver om absolutt alt, men jeg gjør jo ikke det. Det er mange hensyn å ta, både ovenfor meg selv, mine barn, Kjærest, tidligere samboer, øvrig familie og bedriften, ikke minst. Da kan det være greit med en med taushetsplikt. Noe kan det være av det gode stopper opp hos bare  dette ene mennesket.

Våknet ekstra tidlig i dag. Tror klokka bare var 03:24. Sovet dårlig helt siden jeg sovnet sent i går. Klokka ble over midnatt. Fysisk vondt i kroppen. Skulderen, som har vært bedre i flere uker nå etter trykkbølgebehandlingen, var igjen blitt verre. Mye verre. Stor spenning i kroppen. På grensen til høyspenning. Det skjer nemlig mer i dag en den psykologtimen.

Klokka 17:00 har vi møte med patologen fra Unn. Han som obduserte. Den endelige obduksjonsrapporten er klar og vi skal få en grundig gjennomgang. Vi vet jo konklusjonen, men det kommer til å bli tøft og følelsesladet å gjennomgå funnene, eller mangelen på funn, men det blir også godt. En slags avslutning. Vi har ventet i over tre måneder nå, og jeg vet av erfaring, at når den endelige rapporten foreligger er det enda et kapittel som kan avsluttes og man blir på en måte klargjort til å bla om til neste side.

 

Ellers skal jeg jo på jobb selvfølgelig. Hektisk i dag med mange forhåndsbestillinger, samt høstferie. Pleier å være mye folk i høstferien. Folk tar ungene sine med på cafe og koser seg. Det er trivelig, selv om det betyr ekstra mange barnevogner. Jeg er ikke så glad i barnevogner lenger, men det går sikkert over etter hvert.

Kvelden vies i sin helhet til litt finpuss av morgendagens foredrag. “Teft, evne og vilje -utvikling av et lokalt serveringkonsept, på mine premisser”. Hadde en liten gjennomgang i går, men trengs definitivt litt øvelse, men blir nok bra til slutt.

 

Da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en riktig god dag! Ikke vær bekymret for meg, jeg har det egentlig ganske bra. Håper du klarer å lage en god dag for deg selv og dine. Takk for at du leser meg. Det setter jeg enormt stor pris på, og håper at mine skriverier bidrar til en litt bedre dag, også for deg.

Vi smattes!

 

 

 

 

Fantastisk artig!

Reklame | Miksapix Interactive

Denne uken, fredag til fredag, var den første Datter har vært hos meg en hel uke til ende. Jeg har gledet meg enormt til dette og det er fantastisk å slippe stresset med hver onsdag, annen hver torsdag og annen hver helg. Vanskelig å holde kontroll på på ukeplaner, treninger, klær, venninner og alt annet som rommer en 11- årings liv. Den nye ordningen skaper ro, trygghet og tid til å skape hverdagen sammen. Skape et felles hjem. En familie.

 

Som en familiefar fra kulden og mørkets vakre rike, selveste Finnmark, ble jeg kontaktet av Miksapix Interactive for at Datter og jeg skulle teste ut et samisk 3-D mobilspill, Raanaa sjamanjenta. Fantastisk artig idè og en utrolig fin måte for meg å møte henne der hun ofte er, nemlig på mobiltelefonen.

Hele uke 40, til og med 6. oktober, får du hele 40% rabatt på Raanaa hvis du bestiller HER

 

Normalt sett er jeg ganske streng på hvor mye hun får være på mobilen, men gjennom dette spillet lærer hun litt om samisk kultur og mytologi på en helt ny og spennende måte. Jeg har alltid vært opptatt av å styrke identiteten til samiske barn og unge, og nå får også vi, som ikke er samiskspråklige, en mulighet til å bidra til dette, gjennom et mobilspill. Fantastisk!

 

Jeg innrømmer tvert at jeg ikke er i hovedmålgruppen, 7-13 år, og det tok litt tid før jeg kom meg inn i hvordan jeg både hoppa og kom meg framover, men det var utrolig koselig å gjøre noe som var helt på hennes premisser. Nå kunne hun vise meg, lære meg. Flire av meg og riste på hodet når jeg ikke fikk til selv de enkleste ting. Vi har hatt det så koselig! Og det må sies at jeg etter hvert, et par dager, ble en skikkelig racer med tommeltottene! Bare prøv selv med å trykke HER

 

Spillet er avhengighetsskapende, men gjør deg ikke psykotisk, selv om jeg ser slik ut på bildet.

 

Et annerledes spill der man faktisk LÆRER noe uten at man merker det selv. Raanaa er en slags samisk Super Mario med mening! Spillet bestilles med 40% rabatt HER

 

Mange spennende nivåer. Finnmarks- og samisk mytologi har mye å by på.

 

 

En koselig uke er over. Neste fredag er langt unna, men nå har jeg i alle fall et artig mobilspill jeg kan fikle med med jeg venter. På henne. En fattig trøst, men det hjelper litt.

 

Spillet kan ikke bare kjøpes med med 40% rabatt HER, men faktisk også     —–>                                     DER

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens beste hvitløksdressing! Vol. 1

Det vises kanskje ikke så altfor godt på mitt legeme, men jeg spiser faktisk mye salat. Er sykt glad i den knasende, nesten levende følelsen det er å tygge seg gjennom forskjellige teksturer, smaker og farger uten den evige dårlige samvittigheten mange av oss som regel får hver gang vi spiser noe godt.

Jeg er imidlertid ingen drøvtygger. Jeg knasker ikke i meg tørt gress og bladverk på fritiden bare for å fylle buken med gjæring. Nei, jeg søker etter nytelsen i alt jeg putter i meg, og med en skikkelig god hvitløksdressing kan du servere selv en halvmorken grankvist uten at dine gjester vil gi deg annet enn hyllest og lovord.

I løpet av min tid på jorden har jeg laget intet mindre enn tre skikkelig gode resepter på hvitløksdressing som jeg virkelig er stolt over. Alle tre er vidt forskjellige, men smaker bedre enn noen av de hundretalls andre jeg har smakt. Den første resepten lagde jeg som kjøkkensjef på Alfa Omega. Den lages av eggeplommer og olje og har vært med på å lage liv i retter som legendariske «Ole Mattis Hætta», «Lykken for meg» og utallige andre klassikere opp gjennom årene. De kommer sikkert på bloggen etter hvert. Følg med.

Den andre resepten lagde jeg på oppdrag for NO. 17, et nå nedlagt, men neppe på grunn av dressingen, spisested i Alta. Dressingen, i all sin enkelhet, var basis for mange gode retter.

Den tredje resepten lagde jeg da jeg fikk jobben som ferskvaresjef på Coop Mega Elvebakken, og perfeksjonerte den da jeg åpnet opp Hoftepluss i 2013. Det er ingen hemmelighet at ferskvarebransjen ikke har veldig mye med kokekunst å gjøre lenger, men handler først og fremst om å varme opp helfabrikata, ta på seg en hvit kokkejakke og selge det under falskt flagg som mat til folk som tror det er ekte eller ikke bryr seg.

Dette kunne naturligvis ikke jeg holde på med, og i løpet av de to årene jeg var chef på Mega så lagde vi etter hvert omtrent alt selv fra bunnen av. Omsetningen økte med flere millioner, men det er klart, jeg gjorde jo egentlig alt dette merarbeidet på fritiden min. For det tar tid å lage god mat til massene. Jeg gjorde det imidlertid med den aller største glede. Jeg ble slett ikke kokk for å åpne opp plastbokser og varme frossenmat i en ovn. Jeg ble kokk fordi jeg oppriktig mener at god mat smaker best når den er laget av mennesker, ikke maskiner. Jeg ble kokk fordi jeg vet at ekte mat gjør godt dypt inn i sjelens irrganger.

Og ofte er det bare en god hvitløksdressing som skal til…

Vi smattes!

 

Hvitløksdressing ó la la Hoftepluss

500 gram majones

500 gram rømme

1 ts salt

1/2 ys grovmalt svart pepper

1/4 glass Idun grov sennep

1/2 sitron, bare saften

40 gram sukker

Blandes sammen med en slikkepott.

 

50 gram kinesisk hvitløk, uten spire

3-4 stiler bladpersille

1/2 dl vann

1/2-1 ss grønn jalapeños

Kjøres til skikkelig puré på kjøkkenmaskin.

Bland pureen inn i resten og dressingen er ferdig!

 

Hvitløksdressing som på NO. 17

Oppskriften legges ut i sin helhet i et senere blogginnlegg

 

 

Hvitløksdressing som på Alfa Omega i mine glansdager

Her finner dere den 🙂

 

Verdens beste vafler!

Finnes det egentlig noe bedre enn helt nystekte vafler med rømme og syltetøy på? Jeg tror faktisk ikke det. Det finnes et utall av gode vaffeloppskrifter der ute, men denne tror jeg er den beste av dem alle. Fra meg, til dere.

 

5 egg
275 gram sukker
1/2 ts mandelessens
– Piskes lett sammen

550 gram hvetemel
2 ts  vaniljesukker
1 ts  bakepulver
1 ts  natron
1/2 ts salt
1/2 ts kardemomme
-Blandes sammen

1/2 liter h-melk
1/4 liter kulturmelk

375 gram meierismør

FRAMGANGSMÅTE
1. Smelt smøret og la det bli kroppstemperert
2. Pisk egg, sukker og mandelessens lett sammen
3. Pisk inn halvbarten av helmelken og all kulturmelken
4. Bland alt det tørre og sikt det over røra
5. Pisk inn melblandingen til glatt røre
6. Tilsett den siste halvparten med helmelk
7. Pisk inn den tempererte smøret

For sprø vafler: Pensle vaffeljernet med smør før steiking
For bløte vafler: Steik uten å pensle vaffeljernet

Røren holder seg 5-6 dager, men varer neppe like lenge 

 

Lag en god søndag, folkens!

 

Syns du vaflene er såpass gode at du er villig til å betale en slant for oppskriften, så er det bare å vippse til 91380129 når den kulinariske orgasmen har gitt seg litt 😉

På gjengrodde stier

Du har kjørt i en evighet på smale, humpete grusveier. Du tar deg selv hvert eneste år i å glemme hvor langt det egentlig er. Du har med deg termos med lunken kaffe som du alltid glemmer å drikke. Dessuten har du jo  Statoilkopp eller hva det var det heter nå . Det er fire mil igjen, og bare femten minutter til ferga går.

 

Du presser bilen til det ytterste selv om du vet at slaget er tapt. Ved veis ende nærmest skrenser du inn på fergen som din mor på mirakuløst vis har fått til å vente på deg i nesten en halv time. På dekket står du og myser etter minnene fra i fjor. Det må du gjøre ganske kjapt, for overfarten tar bare knappe fem minutter.

 

Det første du ser når du stiger i land er en sliten hvitmalt bygning. En gang stolt handelshus og postkontor. En gang bygdas samlingsted og største arbeidsplass. Her møttes de, fiskere og bønder, sjømenn og lærere. Her fikk de kjøpt smør innpakket i matpapir. Kaffebønner i løsvekt. Ferske wienerbrød fra Hanøya. Her ble planene lagt for vinterens fiske i Lofoten eller på Finnmarken.

Butikken på Lonkan. Foto: Mamma

 

Her kjøpte jeg selv melk i trekanter da jeg var unge. Her tagg jeg sukkertøy og hørte historiene som karene fortalte rundt pokerbordet. Rundt middagsbordet hjemme fikk jeg imidlertid kjeft hvis jeg gjenfortalte de samme historiene. På dette stedet kjente jeg lukta fra kaffebønnene som oldemor ristet i steikepanna. Onkel Øystein lærte meg å spidde flyndre ute ved Kuholmen. Onkel Greger tok meg med på orrfugljakt på Bakkan. Onkel Rolf gav meg juling da jeg knakk fiskestanga hans ved Storvatnet. En herlig tid!

Tenk, slik så melka ut da jeg var liten!

 

Hjemme var det åttitall og fiskepinner. På Lonkan var det faktisk, i min tidlige barndom, fortsatt til en viss grad femtitall og sagopudding. Det var som å komme til en helt annen verden. En verden som for hvert år som gikk ble stadig mindre. Butikken. Skolen. Postkontoret. Oldemor. Morfar. Etter hvert ble alt dette borte. I dag bor det i underkant av 20 sjeler i bygda.

Hytta ved butikken. Der “bodde” vi da jeg var liten i mange år. Foto: Mamma

 

Det var her, på Lonkanbygda, at min interesse for mat og matkultur hadde sin spede begynnelse. En matkultur som sprang fram av selvforsyningprinsippet. Der Vår Herre og årstidene bestemte hva som kom på matbordet. Nøysomhet var en en grad av nødvendighet for i det hele tatt overleve. Du var fullstendig nådegitt det gården, havet og fjellet gav.

Artig å vise Datter et glimt inn i det som faktisk fortsatt var virkeligheten da jeg var liten

 

For de fleste i dag er dette helt utenkelig. Mange av de gamle matskikkene er i ferd med å dø ut. Det er kun ved de store høytidene at de fleste av oss tar oss tid til å lage den maten som oldemor en gang lagde. Det er veldig synd. For å si det veldig enkelt: Det er mulig å lage virkelig god mat uten ruccola, sitrongress og choritzo picante.

 

Misforstå meg for all del riktig! Tilførselen av råvarer fra andre land de siste tretti årene er udelt positivt. Folk flest har fått en større interesse for mat. Maten og måltidet har blitt en stadig større del av folks sosiale liv. Kokebøker av alle slag selger som varmt hvetebrød. Det som jeg imidlertid er litt redd for, i all denne gastronomien og nyervervede gourmetkulturen, er at vi mister våre egne mattradisjoner litt av syne. At vi mister gnikkalefsene og kjeleosten. Mister heilpølsene og rømmegrøten.

 

Når alt dette er sagt kan det være litt morsomt å minne om at det til alle tider har vært diskusjon om hva som er riktig mat til oss nordmenn. Rundt 1820 var det debatt om valutasituasjoenen i landet, og det var snakk om å forby innførsel av en del varer. I den forbindelse utga skolelærer Hovel Helseth anonymt ut “Den lille tarif”, der han sa sin hjertens mening om diverse importerte varer. Her kommer et lite utdrag:

Ansjoser innføres visst ikke, uttatt våre egne skulle returneres som fordervede og da neppe tallpliktige

Cacao lar vi amerikaneren beholde og erstatter savnet med innelandske frukter

Capers, der blott betar matens dens gode naturlige smak, kan visst unnværes uten å tape verken apetitt eller fordøyelse.

Coriander kan unnværes uten savn.

Dadler bør være forbuden frukt for oss nordmenn.

Mandler.. De vekster som ingenlunde trives i vårt klima, synes ikke å være skapt for oss.

Muskatblomme. Man venner seg av med denne forvente smak, og den kommende generasjon skal ikke savne dette krydder, det samme gjelder muskatnøtte.

Olivers er intet bedårende krydder og bør utgå.

Sukkade er en altfor kostbar lekkerbisken og burde vært femmed for nordmannen.

Sukker, hvis bruk er blitt så alminnelig, får vel settes blant de uunnværlige saker, for ikke å nekt vår forvente gane et så behagelig krydder.

Vanilje. Da vår plan med å gå ut på å bruke så lite som mulig av ost- og vetindiske varer, og da man er forvisset om at knapt en tidel av den norske nasjonen kjenner denne artikkel, hvilket er tilfelle med mange andre saker, hvis bruk kun er bekjent av kjøpstadsfolket,så bør man heller ved forbud nekte innførselen enn løpe fare for å se bruken forplante seg blant hele nasjonen som når den først har blitt en vane, vanskelig utryddes, for eksempel kaffe og tobakk.

Vin. De ni tideler av vår nasjon vil ikke savne denne som ble forbudt å innføre, hvilket var meget å ønske av de ved vanilje-berørte årsaker.

 

Vi er et lite skrint land som alltid har vært nødt til å importere matvarer fra store deler av verden. Etter hvert har disse blitt en naturlig del av vårt kosthold og matkultur. Det aller beste eksempelet er vel poteten som kom hit til landet på 1700-tallet. Det er vel få i dag som ser på den som en fremmed, importert mat-trend.

 

En levende matkultur er som språket, i stadig utvikling. Nye smaker og trender treffer oss hele tiden. Noe går fort over, mens andre ting blir værende og innarbeides etter hvert som en del av oss. Slik er det, og slik har det alltid vært. Poenget mitt er at  vi skal ta vare på, og være stolte av, maten som oldemor lagde. Jeg ser på det som et faresignal hvis den  eneste maten vi lager fra bunnen er fra oppskrifter vi finner i fancy kokebøker med glansa bilder.

Takk for oppmerksomheten! Nå kan du gå og steike pizzaen din. Husker du forresten når den kom til Norge? Det er ikke så alt for lenge siden. På 1960- tallet, men den ble ikke særlig populær før på 70-80 tallet. Det er litt artig å tenke på.

 

Vi smattes!

 

 

Jobbhelg

Noen må holde Norge i gang, også i helgene. Jeg har jobbet siden jeg 14 år gammel var så heldig å få jobb på Elvebakken Samvirkelag, som det het den gangen. Annen hver lørdag, noen ganger oftere, i 28 år. Da blir det en slags vane kan du si. En del av livet.

Jeg syns det er helt greit, men klart jeg misunner litt de som hver fredag, gjerne i ett-tiden, kan kvitre, som en annen lommelerke, “God helg folkens, nå drar jeg på hytta!”.

 

Man venner seg til alt, også helgejobbing. Jeg er ikke i restaurantbransjen lenger, så blir heldigvis ingen sene kvelder på jobb. Det tror jeg ikke at jeg hadde klart faktisk. Det er en tid for alt. 42 år. Full restaurant. Tusen bestillinger. Svetten som renner. Ny bordsetting. På an igjen. Nei, da er det bedre å starte seks på morgenen og være ferdig klokka to. Selv om man kanskje blir litt kveldstrøtt av det.

 

Ellers har vi ikke de store planene i dag, bortsett fra at vi skal spise reker i kveld. Fikk inn så fantastisk bra reker og da blir det rekeaften! Er invitert på hyttebesøk i helgen, så mulig vi gjør det i morgen, men lover ingenting. Energien er en berg og dalbane for tiden.  Datter startet på mammauken i går, så nå er det bare Kjærest og meg, og Maria. Den korthårete monsen som vokste opp til å bli en langhåret hunnkatt. Mer om det en annen gang.

 

Blir sikkert å bake litt i helgen, siden jeg plutselig fant ut at jeg skulle bli blogger i begynnelsen av september. Matblogging er ekstremt mye arbeid. Mye planlegging, koking, steking, bildetakning, oppskrifter som skal skrives. Nå har jo jeg hundre tusen oppskrifter i hodet, men de er jo gjerne ikke tilpasset en matblogg for folks flesk, så jeg må skalere dem ned. Ofte må jeg dele på både tjue og tretti for å få en nogen lunde ok mengdeberegning.

Nei, nå må jeg stikke! Dagjobben kaller. Ønsker dere alle en riktig god lørdag, både dere som har fri og dere som skal på jobb.

 

Vi smattes!

 

 

 

 

Et hjerte på Facebook

Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.

 

Et hjerte som varmer, veldig

I løpet av sommeren har jeg fått titusenvis av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt. Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den.  Tusen takk alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre!

 

Hvert eneste hjerte huskes

Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt i mellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde,og noen av de du alltid har brydd deg om bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud så vondt akkurat det gjør!

Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes. Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding. Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye. Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.

 

Et hjerte er ikke alltid nok

Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt. Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.

 

Når hjertet aldri kommer

Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig. Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?

Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.

 

Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si eller bare ett eller annet!

I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til de som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.

 

 

 

 

Rulla reinskinn

Hver eneste fredag i snart atten år har jeg spist taco. Eneste unntaket har vært hvis fredagen har falt enten på julaften eller 1. juledag. Ellers har det vært taco, i absolutt alle varianter.

I dag drar Datter tilbake til sin mor. En trist dag, men det åpner også opp kulinariske muligheter som aldri ville blitt godtatt hvis hun hadde vært her. Vi bytter ut kjøttdeigen med røkt reinsteik eller vanlig finnbiff. Den steiker vi sammen med sopp, løk og litt rotfrukter. Jeg liker rotfrukter. Krydres med f. eks. viltkrydder eller andre lune krydder.

 

Seterrømme er godt, men det er jaggu meg hjemmelaget hvitløksdressing også.

 

Salsaen bytter vi lett ut med rørte tyttebær med litt urter i.

 

Jeg smører et tynt lag med hvitløksmør på utsiden av tortillalefsen. På innsiden, min favoritt, fetaostkrem. Så salat og reinblandingen. Ruller så stramt sammen før jeg gratinerer herligheten med ost på 225 grader til gylden og deilig.

 

Rømme/dressing ved siden av og en god klatt rørte tyttebær.

 

Jeg tar fire!

Sommeren alt var godt

Det hender seg av og til at Kokkejævel vrenger av deg uniformen, setter seg i bilen sammen med Datter, og kjører på ferietur. Nesten som en helt vanlig mann. Som de fleste av dere har fått med seg ble det ingen tur nå i sommer, men da er det ekstra godt å se bilder fra turen vi fikk i fjor. Sommeren alt var godt.

 

Påfyll av diesel, sjokoladeboller og taffelsticks. Vi elsker taffelsticks på tur! Ti timer med kjøring venter. Høy musikk. Høy synging. Fliring. Prating. Sommerkos. I et kvarter. Som dere alle vet ser bilturer alltid bedre ut på bilder og virkeligheten er ganske annerledes.  Kjedsomhet, langdryge timer hvor hun stirrer ned i telefonen sin og hysjer på meg med en gang jeg prøver å nynne med på en sang jeg liker. Noen må jo tørre å si det på SoMe snart. Jeg tør.

 

Langs veien passerer vi mange små bygder. Dette er Blokken i Vesterålen

 

På ferga over til barndommens paradis. Rundt odden ligger det eneste stedet jeg hadde det skikkelig godt da jeg var liten. Fredelig og avskjermet fra resten av verden. Ønsker å gi Datter et innblikk inn de glimtene av lykkelig barndom som faren hennes ble formet av. Røtter kalles det vel.

 

Endelig framme. Det er så fint her! Så mange minner som jeg vil ta vare på. Huske. Gi videre til mine. Skape nye. Pulsen stopper opp. Alt faller på plass. Jeg er tilbake. Jeg er lykkelig!  “Er det Internett her” spør Datter.

 

På tur til butikken for å kjøpe is. Datter og Niese. Beste selskap en sommer kan ha!

 

Det ser ut som Syden, men er det ikke. Vannet  i Vesterålen gir frostskader etter fem minutter, men vi ser glade ut på bilder.

 

Dette er min barndoms utsikt. Nå står min egen datter og niese og opplever det samme som jeg en gang gjorde. Jeg er glad jeg kan gi dem dette. Håper de også husker. For resten av livet.

 

Typisk unger å herme etter faren uansett hvor de er.

 

 

Ok da, innrømmer det, syns jeg ser rimelig kjekk ut på dette bildet.

 

Så går jeg og legger meg, ser ut av vinduet og blir bare stående. Kan det bli vakrere? Kan man bli roligere? Kan man være lykkeligere?

Sommeren 2018. Sommeren alt var godt.

Ønsker dere alle en fin kveld!

 

 

 

 

Lammeskank i høstkappe

Lammeskank er kanskje noe av det mest potente du kan servere din kjære til middag. Er du mann hinter du om hva du har å by på. Er du kvinne hinter du om hva du har lyst på. Er du dum tar du ikke hintet og spiser deg alt for mett og bare ligger og ynker deg på sofaen etterpå. Dust!

 

Oppskriften jeg skal gi deg er som vanlig lett å få til, men godt over gjennomsnittlig deilig.

 

  1. Krydre lammeskankene med salt og pepper
  2. La de gjerne ligge et par timer eller over natten
  3. Brun skankene godt i varm panne. Gir god smak
  4. Fres litt, kanskje 50 gram av hver sort, løk, hvitløk, gulrot, purreløk, litt godt krydder i smøret fra skanken.
  5. Kok ut panna med vann, øl, rødvin eller kraft. Ta det du ikke har drukket opp. Personlig har jeg aldri øl når jeg trenger det til mat. Fatter det ikke!
  6. Legg skankene i en ildfast form og dekk de med den utkokte pannekraften. Gjør ingenting om de ikke dekker helt, men skal være over halvparten.
  7. Dekk formen med sølvpapir, (får ikke til å skrive alluminiumsfolie, allemuniumsfolie, alleminiummsfolie, alliminiumsfolie!!!)
  8. Bakes på 200 grader i 1 time eller 1,5 timer. Varierer litt på størrelsen. Kjøttet skal være mørt og løsne fra beinet, men ikke falle fra hverandre.
  9. Sånn, da var DET gjort!

Høstkappe

  • Løk
  • Hvitløk
  • Purreløk
  • Gressløk
  • Rød paprika
  • Gul paprika

Kutt alt i fine, bittesmå terninger. Fres alt bortsett fra gressløk i en panne noen minutter med litt olivenolje. Tilsett masse finsnittet gressløk og smak til med salt, pepper og kanskje litt sitron

 

Rull skankene inn i høstkappen like før servering

 

Saus

Sil kraften fra skankene og kok bort ca 25%. Tilsett like mye kremfløte som redusert kraft. Jevnes med maisenna. Smak til med salt og pepper hvis nødvendig, men jeg tror ikke det. Hvis du syns at magen har blitt vel løssluppen og voldsom i det siste kan du: 1. Surre deg stramt inn med gassbind og lure både deg selv og verden eller 2. droppe fløten og bare jevne skyen med maisenna. Blir godt det også, men ikke like godt.

 

Tilbehør

Jeg  ha mandelpotetmos til lammeskank! Lag den på vanlig måte, men brun smøret nøttebrunt før du tilsetter det i potetmosen. Gir en helt fantastisk smak og gjør noe som er godt fra før til noe ekstraordinært. I alle stapper og pureer bruker jeg som hovedregel 10 % smør av den totale mengden. 1kg mos = 100 gram smør.

 

Jeg liker vanlig kote/dampete grønnsaker til litt tung mat, som dette. Noe friskt og enkelt! Brokkoli, gulrot, blokål, ja det vanlige. Og rørte tyttebær selvfølgelig.

 

 

 

God middag og lykke til!

Foto: Geir Stian Altmann Larsen