Jeg løy på bloggen

Tidligere i dag fortalte jeg at min svigerbestemor hadde falt og slått seg stygt og innlagt på helsesenteret for observasjon og behandling. Det sto ikke om liv, men når du er 93 år kan et hvert kraftig fall være fatalt. Les innlegget HER

 

I det nevnte innlegget fortalte jeg også at vi skulle dra og besøke henne i kveld med både Allers, og druer og sukkerfri sjokolade. Det var også planen, men jeg dro aldri, jeg gjorde ikke det. Kjærest er der i dette øyeblikk, men jeg sitter hjemme. Det har skjedd ting i dag som gjør at selv jeg har mistet det som måtte være bygd opp av energi, og siden hun, superbestemor, er i, etter forholdene, god form, valgte jeg å bli hjemme. Ingenting er brukket og hun blir nok utskrevet før helgen, kanskje allerede i morgen, men rønkenbildene er ennå ikke helt klare, så det ventes på dem. Veldig, veldig bra!

 

Datter er nede på rommet og snakker med sin mor. Har vært der en time nå. De liker å skravle. Det syns jeg er koselig. Ikke å skravle, men at Datter har en mor som tar seg av skravlingen, he he. Bare femten minutter til pussing. Kjenner jeg gleder meg. Ikke til at Datter skal legge seg altså, men til at jeg selv gjør det. Er så trøtt. Av og til blir jeg bare helt utladet. Det er over i morgen, garantert, men slik er det akkurat nå. Akkurat her.

Gleder meg til Kjærest kommer hjem! Hun har vært der nede på helsesenteret eller Alta nærsykehus eller hva det heter nå i snart tre timer. Er ikke det litt lenge? Kan hun være et annet sted? Besøke bestemor du liksom! Funnet seg en annen mann i stedet? Nei, kan jeg ikke tenke meg! Vi skulle jo til Oslo på torsdag. Tenk så flaut hvis jeg plutselig måtte reise alene. Kjedelig også, og dyrt, siden det er jeg som har betalt billettene.

 

Neida, er trygg på Kjærest. Hun kommer nok hjem. Til slutt.

 

 

 

 

Disse gutta!

Jeg er ikke verdens mest politisk korrekte kokk, men disse gutta, som kommer fra krig, faenskap og elendighet, hit til Norge for å prøve å skape seg en bedre framtid for seg selv og familien sin, de beundrer jeg på ordentlig. De står på døgnet rundt i jobber som vi som bor her fra før har blitt for fine til å ta. Vi går heller arbeidsledig enn å ta i en mobb. Penger får vi jo likevel, så forstår det godt, men det er en annen sang.

 

Disse gutta derimot er ikke redd for verken mopper, spy på fellesarealet eller skitne toaletter. De jobber så svetten renner hele dagen for å klare å holde unna stadig lavere anbud. Jobber de ikke raskt nok eller bra nok taper de neste anbud og de kan være arbeidsledig før de vet ordet av det. Skjønt, de finner seg sikkert nye selskap, i selskaper som kanskje betaler enda dårligere for å vinne anbudet, men det må være en utrolig stressende situasjon. Likevel smiler de til deg, som regel litt ydmykt, for la oss være ærlige, vi ser litt ned på dem. Hvis vi i det hele tatt legger merke til at de er der. De som vasker på kjøpesentrene og butikkene vi handler i. De som vasker de offentlige toalettene vi skvetter og søler på. De som vasker i barnehagen vi har ungene våre. På sykehuset, flyplassen, skolene og kontorene. De som sørger for at ikke hele landet gror ned i drit. De som kanskje har den viktigste jobben av oss alle.

 

Hvis jeg legger ned arbeidet mitt og stenger butikken er det litt kjedelig for noen selvfølgelig, men hvis gutta og jentene med moppen hadde lagt ned arbeidet hadde hele landet blitt stengt på et par-tre dager. Det er den skitne sannheten.

 

Jeg foreslår at vi alle, neste gang vi ser en kar men mopp, hilser høflig og kanskje takker dem for den jobben de gjør. Ikke fordi de utfører et arbeid “vi” selv ikke vil utføre, men fordi de rett og slett utfører Norges viktigste jobb. Den gjør de jævlig bra og burde være stolte, ikke ydmyke, for jobben de gjør.

 

Disse gutta fortjener respekt!

 

 

 

 

Det ligger en gammel dame midt på veien

En gammel dame skal over veien med sparken sin. Hun er krokrygget, nærmest i nitti graders vinkel, men hun insisterer på å gå selv hver eneste dag for å holde seg i form. Det tar litt tid. Sparken er tung og føret trått. En bil må stoppe opp for å slippe henne over. Plutselig snubler hun, sklir og ramler rett i bakken. Hun slår seg voldsomt i knærne og er naturligvis livredd for om også lårhalsen knakk. Fortumlet prøver hun og komme seg opp ved egen hjelp, men smertene er for sterke. Hun klarer det rett og slett ikke alene.

 

Bilen som stoppet opp står der fortsatt. Vet ikke hva sjåføren holder på med, men han kommer i alle fall ikke ut for å hjelpe. På veien rett foran bilen ligger det en 93 års gamme dame som ikke kommer seg på beina. Heldigvis kommer det en annen bil kjørende som bråbremser og sjåføren springer ut for å hjelpe den hjelpeløse damen. Det kan være svært alvorlig når så gamle mennesker faller og slår seg. Skadene kan faktisk være fatale.

 

Damen ligger nå på Alta nærsykehus for observasjon. Knærne er slått stygt og er fulle av vann, men lårhalsen ser heldigvis ikke ut til å være brukket. Hun får tabletter mot smertene. I ettermiddag skal vi dra på besøk til henne med Allers, litt sukkerfri sjokolade og druer. Hun elsker druer! Den gamle damen er min svigerbestemor og jeg er veldig, veldig takknemlig for at det fortsatt finnes mennesker som evner å åpne bildøren og springe ut for hjelpe andre mennesker, selv om det er kaldt, når de ligger der midt på veien og ikke kommer seg opp ved egen hjelp.

 

Tusen takk!

Hva vet vel jeg om seksuelle overgrep mot barn?

De siste dagene, etter at jeg skrev “Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom”, har jeg fått veldig mange mail og meldinger fra folk over hele landet. De fleste har takket meg for et åpent og ærlig innlegg, men langt fra alle, og det forstår jeg egentlig veldig godt. Innlegget traff nemlig rett i mellomgulvet til mange som sliter med ettervirkningene etter vold og overgrep i barndommen. Overraskende mange tolket det dit hen at jeg la skylden for eksempelvis seksuelle overgrep som de har vært utsatt på i barndommen over på den som har blitt utsatt, men det var aldri min hensikt og jeg skrev det heller ikke. Jeg skrev:

 

Så kan man selvfølgelig argumentere med at man trenger fortiden for å kunne skape en god framtid, men gjør man egentlig det? Ja, man kan lære av egne og andres feil, men man må innse at de feil man gjør er gjort av deg selv, ikke av moren din, en onkel eller en ond klassekamerat. Det var deres feil de gjorde. Du får selv ta ansvar for dine!”

 

Ganske sterke ord, men vi jo det! Hvis vi skal komme oss noen vei videre i livet er det jo kun vi selv som kan stable oss på beina. Klart vi kan få hjelp og støtte fra fagfolk, helsepersonell og medikamenter, men de kan ikke gå for oss. De kan heller ikke bære oss gjennom livet. Vi  gå selv, hvor vondt det enn gjør i føttene.

 

Jeg forteller også i innlegget om min teknikk om hvordan jeg har klart meg gjennom livets litt for mange nedturer. Nei, jeg har heldigvis aldri blitt utsatt for seksuelle overgrep, men jeg har opplevd, helt siden jeg var liten, veldig mye mer enn jeg har rygg til å bære. Derfor forteller jeg om hvordan jeg på mange måter “glemmer” alt det vonde. Legger det til side. Går videre uten å se meg tilbake. Klart jeg er bevisst på hva jeg er gjennomgått, men jeg lar det ikke prege hverdagen min, livet mitt. Ikke husker jeg alt heller. Faktisk nesten ingenting. Det tror jeg har berget meg, men som jeg presiserer, det er min måte å gjøre det på. Ikke en absolutt sannhet, men min.

 

Jeg er verken psykolog eller psykiater og utgir meg heller ikke ut for å være det. Jeg har hele veien fortalt dere om min verden, sett fra mitt ståsted. Jeg dømmer ingen og jeg verken kan eller vil hevde at mine metoder verken er mer riktig eller bedre enn dine. Det eneste jeg kan dele er mine erfaringer og tanker om store og små temaer. Dette er et stort tema og dette tror jeg virkelig på. Jeg tror vi alle har en styrke i oss selv som kan hjelpe oss, men hvis vi gjennom et helt liv forsvarer egne feilvalg fordi vi har opplevd de meste grufulle ting, og det er det mange som har, så tror jeg det bærer feil avsted. Det kommer ingenting godt ut av det.

 

Som jeg skrev til en som sendte meg melding der hun fortale om en helt forferdelig barndom, og nå snakker vi virkelig grusom: “Trist og sterk historie, men fortid. Faren din, og alle som ikke grep inn, ødela barndommen din. Ikke la han ødelegge framtiden. Den ligger i dine hender.” Jeg skrev naturligvis mer med henne enn det, men avsluttet med disse ordene. Jeg fikk et hjerte tilbake. Tror hun forsto at jeg ikke dømmer noen. Ikke legger skylden over på noen, men bare forteller om min egen livsfilosofi.

 

Jeg har stor forståelse for at enkelte hendelser er så traumatisernede at man rett og slett ødelegges litt. Når dine aller nærmeste, de som skal være selveste tryggheten i en stor og farlig verden, vil deg så vondt, svikter deg så totalt, at de utfører grov vold og seksuelle overgrep mot deg, da forstår jeg at det kan være vanskelig å, som jeg skriver, “legge steinene fra seg i veikanten”. Det er kanskje ikke mulig. Man må trolig finne andre teknikker enn de jeg bruker, men man kan likevel ikke gi opp. Man må se framover og gjøre det beste ut av det livet man tross alt har fått tildelt. Alternativet kjenner vi alle. Vi vil ikke dit.

 

På bildet, som jeg tok i dag da jeg kjørte fra jobb, ser dere solen som før første gang står opp for mine øyne i år. Mørketiden er endelig over. Sola og lyset er tilbake. Det er iskaldt. Er alltid det når sola returnerer fra sin vandring, men det er lyst og jeg fokuserer på klyset. Ikke på at det er kaldt.

 

En vakker framtid ønskes!

 

 

(Og til deg som ødelegger barndommen til ungene dine: Vær så snill og søk hjelp, både til deg selv og ungene! Ja, du har ødelagt mye, men det er ennå ikke for sent. Barndommen kan fortsatt reddes. Hvis du ikke kan eller vil søke hjelp, så kan du i alle fall slutte.  Man ligger ikke med unger! Ikke ødelegg dem mer nå. Vær så snill!)

 

 

 

 

Herregud, hva har jeg gjort?

-Miriam?, ropte jeg. Det bare plumpet ut av meg. Har selvfølgelig vært livredd for at det kunne skje, men i løpet av disse to årene vi har vært sammen har det aldri skjedd før. Kjærest satt nede på hobbyrommet, Datter og jeg i stua, og jeg ropte for å fortelle henne noe i forbindelse med gårsdagens blogg, der hun talte kommunen midt i mot . Kjærest heter ikke Miriam. Ikke en gang noe som ligner. Det er det min eks som gjør.

 

Datter slo opp øynene. Vi satt og spilte et litt kjedelig kortspill, men plutselig var hun lys våken. Hun forsto alvoret i situasjonen på en mikrobrøkdel av et sekund. “Pappa, du kalte akkurat Kjærest for mamma!” Som om jeg ikke visste det! Herregud, hva har jeg gjort? Jeg spratt opp og sprang ned trappa mot hobbyrommet. Hadde hun hørt? Det var jo tross alt en bitte liten sjanse for at hun ikke hadde fått det med seg siden døren var igjen. Åpnet døren og så livredd på henne. Å jo da, hun hadde definitivt fått det med seg. Derom rådet det ingen tvil.

 

Datter kommer ned. “Pappa kalte deg for Miriam. Pappa kalte deg for Miriam” Tror hun sa det tre ganger. For å få stoppet triaden stappet jeg katta ned i munnen på henne. Da ble det endelig stille. Uten at det hjalp i det hele tatt. Kjærest så på meg, men sa ikke et eneste ord. Bare så på meg. Det er alltid aller verst og det vet alle kvinner. “Unnskyld” sa jeg. Hva annet kunne jeg si. Sa unnskyld enda en gang. Lange forklaringer hjelper ingenting. Hun vet at jeg ikke har sagt det før, til tross for at jeg har bodd sammen med Miriam i over tjue år og vært vant til det navnet. Det skal likevel ikke skje. Aldri!

 

“Ta katta ut av datteren din” sa hun og smilte faktisk. Ingen sure miner. Vil anta at det stakk, det må det ha gjort, men hun smilte og latet som ingenting. Jeg tok oppfordringen og trakk katta ut. Sa unnskyld en gang til, både til Kjærest, Datter og katta og forberedte meg på en lang kveld.

 

Kvelden gikk overraskende fint. Datter overnattet, igjen!!!, hos venninne og Kjærest og jeg hadde en veldig fin kveld uten sure miner. Jeg sa det jo tross alt ikke med vilje, men på den annen side er det kanskje da det sårer mest. Når det bare kommer helt av seg selv. Vi kommer nok over det, men vil anta at jeg må belage meg på å være ekstra god i mange, mange uker framover og det kommer jeg til å være, for jeg er faktisk oppriktig lei meg. Og veldig, veldig flau!

 

 

For ordens skyld, stappa selvfølgelig ikke katta ned i munnen på Datter, men jeg hadde veldig, veldig lyst. Skulle gjerne hatt en katt i min egen munn også enkelte ganger.

(Det virkelige navnet til min eks er ikke Miriam, men har valgt å anonymisere henne. Jeg, min tosk, brukte det virkelige navnet. )

Denne gangen kom det i alle fall en prest

Jeg er svært stolt over Kjærest som sju måneder etter at livet ble bombet sønder og sammen er sterk nok til å tale Alta kommune midt i mot offentlig i Altaposten. (Bak betalingsmur)Hun kaller kriseberedskapen en fiasko. Jeg syns hun er forsiktig i sine uttalelser.

 

 

Kjærest at vært i kontakt med kommunen flere ganger. Allerede uken etter at krisen var et faktum. Hun har vært sint. Ringt til både ordfører, politisk leder for helse og sosial,  kommuneoverlege, helsesykepleier osv, osv. Inntrykket hun sitter igjen med er ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Når ungen din dør og ikke ett eneste menneske i kommunen følger de nasjonale retningslinjene for kriseberedskap føler jeg du har krav på å bli tatt på alvor. For alt kommunen vet kan nettopp den telefonen fra en mor i sitt livs største krise være den aller siste. Dette burde de vite.

 

Det som er så farlig når alt svikter er at veien til å ta livet ditt er så kort. Jeg forstår at folk velger det. Jeg forstår det godt.”

 

Personlig ser jeg jo helt klart forbedringer fra 12 år tilbake i tid da jeg mistet min første sønn. Da kom det ikke en gang en prest. Da måtte mamma etter et par dager ringe prestekontoret og spørre om det ikke var vanlig at de kom hjem til familier med døde babyer selv om de ikke gikk i kirken hver søndag. Da kom det en prestemann kjørende og vi fikk gjennomført begravelsen på en fin måte. Fra kommunen hørte vi absolutt ingenting. Verken vi eller de tre mindreårige brødrene som sto opp på morgenen til en død lillebror. Hvis ikke det er krise, hva er det da?

 

Denne gangen kom det i alle fall en prest. Heldigvis en flink en denne gangen. Hun ble en enorm støtte de første dagene. Hun og en betalt begravelsesagent. Ikke en lyd fra noe kriseteam. Ikke samme dag, ikke dagen etter, ikke uken etter, ikke syv måneder etter. Presten hadde utdaterte lister over kriseteamet. Etter mange forsøk fikk hun tak i to. Jeg husker ikke detaljene, ungen min hadde akkurat dødd, men en av dem kunne visstnok komme seg ned til bygda i løpet av dagen. “Hva kan han gjøre” spurte vi. “Prate” svarte presten. Ingenting skriftlig. Jeg ble litt fornærmet faktisk, utrolig hvilke følelser du kan rammes av når huden til babyen din er marmorert, over at de “brydde” seg så lite. Takket derfor nei til den praten. Mulig kriseteamet ble fornærmet de også, hva vet jeg, men de tok i alle fall aldri kontakt etter det avslaget fra en far i sjokk.

 

Datter er 11 år. Har også en sønn som var under 18 år da det skjedde. Ble det noensinne diskutert noe som helst sted i den kommunale helsetjenesten om disse ble ivaretatt på en god måte? Var det ingen kloke hoder som tenkte tanken at å plutselig miste en bror du har ventet slik på og vært så ufattelig glad i kan rive grunnen under føttene også på et søsken.? Ble det noensinne vurdert om disse muligens også kunne trengt krisehjelp, både i den akutte fasen og senere? Om ikke foreldrene fikk den hjelpen de trengte så kunne de i alle fall tenkt på de barna som sto igjen. Hva hvis foreldre i sjokk og avgrunnsdyp sorg ikke klarte å gi de levende barna den støtten man trenger i en slik krise. Tenkte dere noensinne på dette, Alta kommune? Hvor galt det kunne gått, og fortsatt kan gå?

 

Vi er langt fra alene. Altaposten har avdekket en rekke saker der familier blir rammet på verst tenkelig vis står helt uten hjelp i den akutte fasen, og også etterpå. Folk som mister ungene sine i selvmord og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Barn som mister foreldrene sine og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Familier som rammes av brutale ulykker og kommunen aner ikke hva den skal gjøre. Dette er ikke godt nok i en kommune med over 20 000 innbyggere! På et eller annet tidspunkt går det galt med de etterlatte og hva gjør kommunen da?

 

Sannsynligvis ingenting, men de “blir overrasket over at beredskapen fungerer så dårlig” og lover å se på rutinene.

 

 

 

 

Dagen har endelig kommet!

Norge har fått ny regjering! Dette er en gledens dag 😀 Først og fremst for statsrådene selv, men også for familiene deres. Sikkert litt artig også for omgangskretsen, venner og kjente, å kjenne en i regjeringen, selv om det trolig er litt rart hvis det plutselig sitter en statsråd der på foreldremøtet og kverulerer. Hva sier du da liksom, når han sitter der og truer med mistillitsforslag til foreldrekontakten?

For resten av oss spiller det vel egentlig liten rolle. Det er jo, med et par unntak, akkurat de samme folka som i går jo! Vil likevel til slutt gratulere, og da spesielt til KrF, med en helt fantastisk og framoverlent kvinneandel blant statsrådene med hele 25%. 1 av 4 er slett ikke ille og langt bedre enn eksempelvis Etiopia. Kom ikke her å si at ikke KrF tar likestilling på alvor når de har muligheten.

 

Politisk dybdeanalyse over. Log ut.

 

Rettelse: Selv grundige politiske dybdeanalyser kan være fylt med feilinformasjon. En oppvakt leser gjorde meg oppmerksom på at kvinneadelen i Etiopias regjering faktisk er på 50%, mot Norges nå 40%, og Krfs litt stusselige 25%. Føler nesten at poenget mitt ble enda bedre nå.

 

Rettet politisk dybdeanalyse over.

 

 

Vi teller ikke dager lenger

I går, 23. januar, var det akkurat sju måneder siden det skjedde. Vi gjennomførte dagen som vanlig. Kjærest var i praksis i barnehagen mens jeg satt hjemme med den etter hvert så berømte boken min. Jeg lagde middagen klar til henne da hun kom hjem. Kylling i pita. Enkleste sort, men kjøpte noe ferdig indisk saus for å piffe opp. Den var helt ok. Ekstremt sterkt, etset vekk begge visdomstennene, men med fire og en halv kilo rømme på gikk det greit å spise.

 

Det har vært mye dårlig vær her oppe i dagevis, for ikke å si ukevis, så har vært et par dager hun ikke har vært oppe på grava. Selv har jeg ikke vært der på et par uker, men av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra sammen i går ettermiddag. Måke snø og tenne lys. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde lyst til å bli med.

 

Kommer opp dit og ser at noen har vært og måket allerede. Så hyggelig. Da trenger vi ikke være der så lenge. Er alltid så iskaldt der. Kirkegården ligger i en slags kuldegrop som gjør at det alltid blåser en isende kald vind der. Kan være kjempevarmt og vindstille når man kjører hjemmefra, men der oppe blåser det alltid. Underlige greier, og nei, tror ikke det er ånder, men et lokalt værfenomen.

 

Da vi kommer fram til grava, eller gravene, det er jo to ved siden av hverandre, så ser vi det. 23.06.19. Akkurat sju måneder siden. Det gikk plutselig opp for oss begge. Vi sa ingenting, men vi smilte til hverandre. Begge to forsto. Kjente jeg blir litt glad. Vi har ikke tenkt på det. Det betyr at vi kommer til å få dette til. At vi er i ferd med å skape en ny hverdag der man ikke teller de gamle dagene, men heller ser fram mot de nye som skal komme.

 

En lys og framtidsrettet dag ønskes dere alle!

 

Les også: “Man kan ikke sitte 50 år gammel og skylde på en ødelagt barndom”

 

 

Er forresten heldigvis aller siste dag dere kan stemme inne på Vixen 

Tusen takk for alle stemmer! Dere er helt utrolige 🙂

 

“Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom!”

Ordene var brutalt ærlige, men de var ikke vondt ment. De kom fra en mann som hadde sett og opplevd det meste. Sett mennesker sakte, men sikkert gå til grunne av rus, grenseløshet, tunge tanker og kriminalitet. Samme mann hadde også sett mennesker som like sakte, men sikkert hadde fått skikk på sitt eget liv igjen. Mennesker som tok tak i problemene som fantes i nåtiden, uten å pakke dem inn i 20-30-40-års gammel omsorgssvikt, arvesynd og andres jævelskap.

 

På et eller annet stadium i livet er man rett og slett nødt til å ta tak i seg selv. Gå ned i kjelleren, skifte ut den ødelagte pæra og få på det lyset igjen. Det er egentlig ingen andre enn du selv som kan gjøre noe med din livssituasjon, hvor gjerne du enn måtte ønske det. Vi kan gå til terapeuter, psykologer, prester, imamer og jeg vet ikke hva, men de kan bare hjelpe deg et stykke på veien. De kan ikke gjøre jobben. Den må du faktisk gjøre mutters alene!

 

Selv om disse ordene ikke var myntet direkte mot meg, jeg var bare med for å støtte en som av ulike årsaker hadde en alvorsprat med denne kloke mannen, så kunne de like godt vært sagt rett til meg også. Vi har alle en ballast som vi drar med oss uansett hvor vi går. Noen bærer tyngre enn andre, men alle bærer vi noe.

 

Jeg bærer ikke på så mye. Har jeg aldri gjort. Har alltid vært flink til å tømme sekken fra tid til annen. Legge fra meg de tyngste steinene i veikanten og vandre videre med relativt tom sekk. Hvorfor skal jeg gå rundt å drasse på tunge steiner i årevis? Hvilken nytte kan de vel ha, annet enn at man kanskje får en sterk rygg, men sannsynligheten er langt større for at ryggen skal bli ødelagt. Derfor legger jeg heller steinene fra meg. Man finner lite glede i stein.

 

Mange har spurt meg hvordan jeg klarer å holde humøret oppe og se relativt lyst på livet til tross for alt jeg har opplevd i fortiden og ungene mine som har dødd som fluer med jevne mellomrom. Sannheten er naturligvis sammensatt, og jeg er på ingen måte bare i godt humør eller ser lyst på framtiden hele tiden. Jeg kan være langt dere nede i kjelleren mange ganger jeg også, ofte i ukevis i strekk, men jeg dyrker aldri mørket. Jeg tenker aldri på det vonde jeg har opplevd. I alle fall veldig sjeldent. Jeg glemmer. Visker ut. Helt til det nesten ikke er minner igjen som kan gjøre vondt.

 

Så kan man selvfølgelig argumentere med at man trenger fortiden for å kunne skape en god framtid, men gjør man egentlig det? Ja, man kan lære av egne og andres feil, men man må innse at de feil man gjør er gjort av deg selv, ikke av moren din, en onkel eller en ond klassekamerat. Det var deres feil de gjorde. Du får selv ta ansvar for dine!

 

Vi får bare utlevert dette ene livet. Ett hver til oss alle. Langt eller kort, men det er vårt og vi bestemmer selv hvordan vi skal leve det. Om vi ønsker å sakte ødelegge det og bryte det ned, eller om vi heller vil prøve å gjøre det beste ut av det vi har fått. Kanskje vi til og med må senke kravene for å bli fornøyd, men det nytter ikke klage og kreve et nytt. Garantien er utløpt for lenge siden og reparasjonene må vi betale selv. Selv om det er dyrt vil det lønne seg i lengden og jo, alt kan faktisk repareres! Det vet jeg.

 

En strålende aften ønskes!

 

Les også: Hva vet vel jeg om seksuelle overgrep mot barn?

Slank deg eller dø!

Dette er Dagfinn Johansen sin historie. Han måtte til slutt ta tak i eget liv for å kunne leve rett og slett. Tusen takk for at du vil dele din historie med oss. Utrolig inspirerende lesning!

 

Jeg nekter å spise meg til døde!

Jeg er en mann på 36 år, ruver ca. 180 cm over bakken og har vært overvektig hele mitt liv. Veide rundt 140 kg på mitt tyngste.
Jeg var stort sett ikke særlig plaget selv med at jeg var tykk, og jeg lot det aldri bli ett hinder for meg. Jeg var relativt flink til å være aktiv og gjorde de samme tingene som alle andre.

Var, og er, glad i å går turer i skog og mark, både bortover som oppover.
Jeg ble for det meste kun oppmerksom på overvekten de få gangene jeg uforberedt plumset over et speil og fikk øye på meg selv. åh faen, er det sånn jeg ser ut!”

 

Men når jeg nærmet meg 130 kg begynte vekten å bli et alvorlig hinder. Ting ble plutselig fryktelig tungt, humøret, gnisten og lysten forsvant gradvis. De enkleste ting ble til store oppgaver som jeg gjorde alt for unnslippe. Helt hverdagslige gjøremål som å hente posten, bære ut søplet eller å ta en dusj ble et «ork». Det var tungt bare det å knyte skolissene, og det ble litt sånn at når man hadde bøyd seg ned og skoene var knytt, måtte jeg stoppe opp å tenke meg om,  «er noe mer som skulle vært gjort når jeg først er her nede?»
Jeg er også arvelig belastet med kolesterolsemi og min far døde i en alder av bare 42 år, min onkel døde 5 år etter, og min bror ble hjerte- operert da han var bare 41 år. Jeg var på god tur til å kjøre meg fast i mine arvelige fotspor, og sannsynligvis hadde jeg under 10 år igjen før jeg enten fulgte etter min far eller min bror.

Dette ble en tankevekker og tanken skremte meg, så nå var tiden inne for å investere mer i helsen min.

Jeg hadde ikke vektreduksjon som hoved mål, men det å komme meg i form. Få en enklere hverdag, både hjemme og på jobb, men også ned i vekt for å forebygge de sykdommene som overvekt kan føre med seg. Jeg er nok antageligvis over gjennomsnittet glad i mat. Jeg har stor interesse for å lage mat, og enda større interesse for å spise den. Søtsaker derimot, som kaker, sjokolade og den slags har jeg heldigvis aldri hatt særlig stor appetitt for, og ikke noe stort problem, som det kanskje ofte er for mange andre.

 

Så problemet var for meg var ikke søtsaker, men derimot middagsmat og smørbrød og sånn… Mmm..
Jeg er svak for god mat, og det kommer jeg alltid til å være. Mat er for meg så mye mer en bare det å forsyne kroppen med næring.
Jeg tenker mat er en arena som samler oss, noe som gir oss ro og velvære, og jeg er veldig glad sosiale sammenkomster rundt et godt måltid. Men endring måtte skje, men det kunne ikke være større enn at jeg kunne klare å leve med denne endringen resten av mitt liv.
Altså gjorde jeg en endring måtte den være permanent. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og endringene måtte først og fremst skje i hodet.

 

Det er noe som heter at du kan ikke lære en gammel hund å sitte, men det går faktisk hvis du bare bestemmer deg og bruker tid.
Ingen var så flink å lure meg, som meg selv. Jeg unnskyldte ofte min overvekt for meg selv. Sa til meg selv at jeg spiste da ikke så mye eller skylte på at jeg var arvelig belastet med dårlig forbrenning. Ingenting var min egen feil. I tillegg var jeg en ekspert på utsettelser. Bestemte meg for å ta tak i problemet, men “Starter i morgen”, “i neste uke” eller “etter jul” osv.

 

Jeg var på den tiden ikke spesielt glad i å trene, så det var heller ikke noen umiddelbar god løsningen for meg. Selv om det var en øvelse jeg begynte å gjøre hele tiden. Nemlig å hver gang noen bydde meg noe å spise, beveget jeg hake- partiet fra skulder til skulder, gjentatte ganger. For det å takke nei, var noe jeg ikke var særlig flink til.

 

Fikk jeg et tilbud om et måltid så takket jeg som oftest ja, selv om jeg kanskje nettopp hadde spist og egentlig var mett.
Jeg spiste også hvert eneste måltid som om det var mitt siste, og var jeg ute for spise på restaurant eller lignende, bestilte jeg ikke ut ifra hvordan jeg trodde det smakte, men ut fra hva jeg trodde gav størst volum. Jeg var konstant redd for å ikke få nok mat!!

 

Nå høres det kanskje ut som om jeg gikk rundt og spiste hele dagen, men det gjorde jeg ikke, heller tvert om.
Jeg kunne gå hele dagen uten å spise, og når kvelden kom, og jeg var ferdig på jobb, da var det tid for mat.
Sulten som jeg naturligvis var, så jeg heller ikke mine begrensninger; og selv om jeg var alene, lagde jeg mat til en «hel hær».
Resultatet var at jeg spiste alt, alt for mye, og stapp- mett og vel så det, trillet jeg mer eller mindre inn på soverommet hver eneste kveld.

 

Jeg startet livsstilsendringene tilbake i 2014 og det skulle ta nærmere to år før jeg begynte å se noen klar effekt. Men tålmodighet er en dyd. Og etter mye tålmodighet begynte altså ting å skje. Jeg ble i bedre form, og jeg begynte å merke at ting ble lettere igjen.

 

Matematikken var enkel, jeg måtte bruke «mer» enn jeg puttet inn. Enten putte mindre inn, eller så måtte jeg bruke mer.
Denne formelen brukte jeg et annet sted i hverdagen min, nemlig på min bankkonto. Der brukte jeg hele tiden mer enn det som kom inn,
og så resultatet klart og tydelig. Kontoen ble slankere og slankere hele tiden.

 

Det ble mange små endringer både i tankemønster og holdninger i tiden som lå fremfor meg, men endringene måtte først og fremst skje i hodet. Men det var selvsagt mange konkrete ting også, og noe med det første og mest konkrete jeg gjorde, var å kutte ut mat på kveldstid etter klokken seks.

 

Dette tenkte jeg måtte være en relativ enkel oppgave å starte med. Det var det ikke!! Deg hold rett og slett på å bli gal.  Når klokken ble rundt ni/ti på kvelden, da var kroppen vant til å få mat, og det ville den fortsatt ha. Jeg gikk inn og ut av kjøkkenet hele kvelden, inn og ut av kjøleskapet,  fryseren,  skuffer og skap, og rev meg selv i håret mens jeg kjempet en voldsom kamp mot gamle  uvaner.

 

Det var en tøff kamp, og det var mange ganger hvor jeg holdt på å knekke.
Til eksempel skjedde det at jeg i et svakt øyeblikk en gang slengte en Grandiosa i ovnen, og når den var ferdig stekt og klar til å spises,
hadde jeg klart å ta meg sammen, og pizzaen bar rett i søpla. Det var nok de første tre, fire ukene som var verst, og etterhvert ble jeg flinkere å spise på dagtid og kom inn i skikkelige rutiner, og da ble det også enklere på kvelden. Men suget på kvelden ble aldri helt borte, det er der enda og det kommer sikkert alltid til å være sånn fremover også.
Når klokken passerer ni, da får jeg lyst på mat.

 

Men som sagt, jeg begynte å bli i bedre form, bedre humør og gnisten begynte å komme tilbake igjen.
Etterhvert begynte også vekten min å få samme effekt som bank kontoen min, en veldig hyggelig bivirkning av et sunnere liv.

 

Det var mange utfordringer på veien, store og små, men det var en utfordring jeg ikke kunne ha forutsett. Jeg trodde alltid at jeg også utad, kom til å være stolt av resultat og fremgang. Men i lang tid håndterte jeg dårlig kommentarene og komplimentene fra de rundt meg.
Tidligere fikk jeg ofte høre at jeg var tykk, fikk kommentarer på vekten,  mange dårlige vitser, og mange av dem kom gjerne først fra meg selv. Dette hadde jeg vært vant til hele livet,  og det var derfor var dette stort sett ikke et problem. Men det som overasket meg veldig, var at når det gikk andre veien, ble jeg veldig utilpass. Jeg var såpass utilpass med det i starten, at jeg begynte å skjule det, med å bruke større klær, flere lag med klær osv, dette for å unngå dette som samtaleevne.
Hvorfor det var slik vet jeg ikke helt, men det var helt nytt for meg, og det var mange spørsmål hele tiden, som ikke var like enkelt å svare på bestandig. Men dette endret seg relativt fort og fort mye bedre, og etter hvert klarte jeg å være stolt av det jeg hadde mestret også utad.
Så i løpet av våren 2017 viste vekten min 79 kg og over 60 kg var historie. Livet var blitt noe helt annet, gnist og lyst var tilbake. Jeg var blitt mye friskere, og nesten alle plagene og sykdommene jeg bar med meg forsvant også med livsstilsendringene og vektreduksjonen. Formen er generelt mye bedre, jeg er mye sjeldnere forkjølet og syk en tidligere.
Vekten går selvsagt litt opp og ned hele tiden, men har klart ganske greit å holde både vekt og form vedlike, og i skrivende stund viser den 83 kg. (men det har jo nettopp vært jul også)

 

Det finnes nok ingen fasit. Det som funket for meg trenger ikke å funke for deg. Men, mitt råd er, ikke ha det travelt, sett deg små mål, ikke gjør endringer du ikke tror du klarer å holde. Jeg spiser fortsatt for det meste akkurat det jeg vil, når jeg vil!! Jeg tror bare det som har endret seg mest for meg er, hva jeg vil.

Jeg vil leve godt og så lenge som mulig, og jeg vil ikke spise meg til døde!

 

Dagfinn Johansen.

 

 

 

 

Bloggen som gir deg de gode historiene som skjer mellom måltidene som Vixen-vinner? Stem HER