Plutselig reiser hun seg fra bordet. Hvor skal du, spør jeg. “Skal stikke en tur og trene. Blir du med?” Spørsmålet slo ned som en bombe. Hun pleier ikke spørre meg. Hun pleier å trene med venninner. Herregud, hva gjør jeg nå? Var jo akkurat på tur til å flytte meg fra den ene rumpeballen til den andre, før jeg planla å legge meg i horisontalen for å se på noe døvt på TV. Bloggerne kanskje.
OK, svarer jeg, jeg blir med! Blir like overrasket over svaret som henne, om ikke mer. Er jeg besatt av en slags demon? Er jeg syk? Burde jeg ringe mamma og si at jeg trolig er i ferd med å dø? Skal liksom jeg på et treningsenter før første gang på 30 kg? WTF, vi peiser på!
I stedet for å gå kjørte vi til treningsenteret og startet økten på tredemølle omtrent samme distanse som vi kjørte. Litt ironisk egentlig, men artig å se hvor mange kalorier man forbrenner. Kom opp i 100 eller omtrent like mye som en God morgen yoghurt.
Gjør jeg noe, gjør jeg det skikkelig!
En liten stund i alle fall 😉
Blir faktisk i godt humør av å trene.
…og fryktelig, fryktelig sliten
Nå tar jeg kveld med god samvittighet! 😀
Vil du se en topptrent Kokkejævel som har trent bort en Go morgen-yoghurt eller to som Vixen-vinner? Stem HER
Tok bussen til Ballstad, et lite fiskevær i Vestvågøy kommune i Lofoten. Må ha vært rundt 10 år, for dette var sommeren før han døde. Søsteren min var der allerede. Tror hun hadde vært der et par uker før jeg kom. Hos pappa. Han bodde i en liten rorbu. Reagerte ikke spesielt på det. Koselig å bo i en rorbu. I alle fall et par uker.
For å få hjulene til å gå rundt jobbet han som prostituert på kveldene. Solgte seg til de gamle fiskerne som lå i land i månedsvis og ventet på ny torskekvote. Neida, jeg tuller selvfølgelig bare. Skulle bare sjekke om dere var våkne. Pappa jobbet som snekker på denne tiden og var borte på dagtid. Søster og jeg spilte kort og fisket krabber. En gang fikk jeg henne til å spise så mye spaghetti at hun måtte spy. Ellers skjedde det ikke så mye, men vi hadde det fint.
I helgene kjørte vi inn til Stamsund, et litt større sted i samme kommune, der pappa bodde sammen med en kvinne og hennes to eller tre barn. De hadde leilighet over et gammelt eller nedlagt postkontor. Fikk veldig god kontakt med datteren. Hun var noen år eldre enn meg og en kveld lurte hun meg inn på soverommet og opp i sengen sin. Der lå vi og leste dikt som hun hadde skrevet. Kjempefine dikt. Allerede da var jeg glad i det skrevne ord og at en eldre jente viste meg ordene verden var ganske stort for en guttunge som meg. Ble du litt skuffet nå? Det var meningen, he he 😉 Skjedde ingenting annet enn lesing i den sengen.
I nabohuset derimot bodde det en eksepsjonelt fin jente. Hun het Anette. Det gjør hun sikkert fortsatt, men det vet jeg ingenting om. Har ikke snakket med henne siden denne sommeren for over tretti år siden. Vi pleide å gå over og fortelle spøkelseshistorier i kottet bak rommet hennes. Hun hadde et slik kott inne i veggen hvis jeg ikke husker feil. Der satt vi, Anette, søsteren min og Einar, gutten til pappas kvinne, og fortalte mer eller mindre skumle historier.
Jeg var så forelsket! Ikke i Einar, selv om han var en flott fyr altså, men i Anette. Fikk stryke på henne og vet du hva? Hun strøk tilbake. Flere ganger. Bare stryking, men jeg er nesten sikker på at hun var litt forelsket i meg også. Hun strøk i alle fall tilbake og det var mer enn godt nok for meg.
Heller ikke Stamsund var forskånet for tyskerne under krigen og de hadde lagd, som så mange andre steder langs nordlandskysten, en rekke bunkerser i fjellet. Masse grotteganger som nå ble mest brukt av ungdomsgjenger som ville feste i fred for foreldrene eller, som i vårt tilfelle, en barnegjeng, helt i startgropen av ungdomstid og hormoner, som ville innerst inn på det aller mørkeste og skumleste stedet for å fortelle spøkelseshistorier.
Helt der inne, i lyset av en sliten lommelykt, etter en historie om en mann som plutselig ble slikket på håndflaten da han hang armen ned fra sengen, selv om han trodde han var helt alene i det mørke soverommet, for øvrig en grusom tanke, strakte jeg meg mot henne og kysset henne. Hun besvarte kysset og det var de deiligste sekundene jeg noensinne har opplevd i mitt liv! Aldri før, og veldig sjeldent senere hadde jeg kjent en slik følelse i kroppen.
Jeg hadde lyst til så ta henne i armene og gjøre slik jeg hadde sett i bladene til onkel, men kom plutselig på at jeg bare var ti år, og det var hun også, kanskje til og med bare ni, så det kom sikkert bare til å bli et sabla drama. Ikke visste jeg hvordan man gjorde det heller. Dessuten var søsteren min og Einar der i tillegg, så jeg så meg fornøyd og levde på dette ene kysset i mange år framover.
Så nå vet dere hvordan det gikk til. Neste gang skal jeg fortelle dere om første gang det ble skikkelig alvor noen år senere, men da blir det en videoblogg. Nei, er ikke seriøs. Det blir ingen video. Ikke bilder heller for den saks skyld. Legg det fra deg.
Ha en vakker dag!
Hvis du vil at jeg skal få et aldri så lite seierskyss fra Kjærest på Vixen, så må du nesten stemme på meg HER
(Herregud jeg gleder meg til denne avstemningen er over, for nå er jeg lei av å “tigge”stemmer. Glad jeg ikke er politiker å må gjøre dette annen hvert år. Til neste år vil jeg IKKE bli nominert! 😉 )
TV2 ringte i dag tidlig og lurte på om ikke jeg kunne stikke innom GMN neste fredag, 31. januar, siden jeg uansett var i Oslo i anledning Vixen. Prate litt, lage litt mat med Wenche, ja vanlig opplegg rett og slett 😉 Som GMN-venn, som jeg nesten nå kan kalle meg, takket jeg naturligvis ja til invitasjonen, men forslo samtidig at jeg kunne ta med meg Kjærest i studio. Så kunne folk få høres hennes historie opp i all denne galskapen.
Hadde ikke det vært artig da, folkens? Høre Kjærest sin stemme i stedet for bare min? Se denne fantastiske kvinnen dere har lest så mye om i levende live? Jeg syns det høres ut som en fantastisk plan! Hun er jo en svært viktig del av dette universet som jeg deler med dere hver eneste dag. Skulle egentlig bare mangle at ikke hun også fikk komme litt på TV og sole seg i glans, glitter og glamour, eller stå opp klokka halv fem for å bli sminket presentabel fordi man ser ut som takras så tidlig på morgenen, som det også kalles.
(På bildet ser dere hennes første reaksjon da jeg nevnte det for henne, he he 😉 )
Jeg håper de tenner på tanken. Det tror jeg de gjør. I alle fall hvis dere heier henne fram i kommentarfeltet 🙂
En strålende aften ønskes dere alle!
Husk at hvis dere vil at Kjærest stolt skal klappe en aspeløvnervøs Kokkejævel opp på scenen for å motta “Folkets favoritt” under Vixen, så er det bare en ting som funker: Stem HER
På mørketidens aller siste dag tenkte jeg å dele en tekst fra en leser. For mange holder det ikke at sola kommer. Det blir bare lysere ute. Inne er det akkurat like mørkt.
“Ensomhetens ansikt Hvordan ser ensomheten ut? Er den mørk? Er den grå? Ligger den som en skygge over dagen, og som en tåkedis om natten? Kan du ta på den? Kan du smake den? Kan du høre den?
Ensomheten ER mørk, den ER tåkete, den smaker bittert, og den er hard, med skarpe kanter. Den bråker og støyer. Gjennom hele dagen. Og også om natten. Den føles, og kjennes og er altoppslukende. For den som er ensom! Ensomheten er et udyr, som jager deg om dagen. Som ligger i bakhold om natten. Ensomheten skriker mot deg, den stirrer på deg, den er deg! Den tar deg!
Å ha et barn, som er ensomt. Et ensomt barn. En. Som er alene. Alltid! Som ikke har noen å søke blikk med i ett nytt rom. Som ikke har en venn eller venninne som man kan dele opplevelser med. Håper gjennom dagen. Gråter gjennom natten. Legger seg sorgtung og kald. Står opp, med tåkedisen tungt rundt seg, men med et ørlite håp for dagen.
Det tynger deg. Det eneste du vil er å løfte barnet opp. Opp og fram. Vise verden at her er et vidunderlig barn! Et barn som kan være en venn. Som har mye å dele med deg! Som trenger deg! Nok en dag gikk. Heller ikke i dag var det noen som så meg! Å være en mor. Eller en far. Eller en søster. Eller en bror. Vi blir alt! Alt som betyr noe. Men allikevel ikke nok!
Jeg ber deg inderlig! Se deg rundt! Du kan gjøre en forskjell! En viktig forskjell! Vi har alle et ansvar. Se deg rundt på pauserommet. I klasserommet. På festen. I gruppen der du hører til. Er det noen der som trenger deg? Et «hei, hvordan går det?» En invitasjon, «sitt gjerne her med meg», eller enda bedre «kan jeg sitte her ved deg?».
Kanskje vi sammen kan krympe dette udyret! Denne ensomheten, som bryter et menneske ned til ingenting. Kanskje kan vi, sammen, si fuck you, ensomhet! Du får ikke ta vennen min! Og du får ikke ta kollegaen min! Eller klassekameraten min! For jeg er her og jeg ser tåken du legger rundt dette fine menneske. Det godtar jeg ikke.! Så kom, du vakre. Sitt med meg!
Så kjemper vi sammen mot ensomheten!”
Denne sterke og gripende teksten fra en anonym leser traff meg hardt. Ikke med en gang, for det er så mye sorg og elendighet i denne verden som man ikke klarer å ta inn over seg uten å gå til grunne selv, men teksten har fått modnet et par dager. Har flere ganger gått tilbake og lest den. Denne teksten er ikke skrevet av en som ligger nede. Den er skrevet av en som maner mot kamp, og i den kampen utfordret hun meg, oss, om å slutte oss til. Den utfordringen tar jeg!
Tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer. Teksten står seg utmerket på egne bein. Vi vet alle hva vi kan gjøre. Vi vet hvordan man inkluderer. Vi vet hva vi gjør når vi sier nei til den tredje ungen når de vil inn og begrunner det med at vi ikke har plass. Vi vet at vi burde invitere alle jentene eller guttene i klassen i bursdag, selv om det blir litt trangt, ikke bare de som er mest populære. Vi vet at det neppe er hyggelig å være den fra kollegiet som ikke ble inkludert da det ble planlagt en øl eller en kaffe den fredagen.
Vi må også tørre å la oss inkludere. Ikke trekke oss unna. Vi må våge å tro at det faktisk er noe ved oss som andre mennesker kan like. For det er det. Hos oss alle sammen.
Vi vet alt dette. Nå er det på tide at vi gjør noe med det!
Det er nesten ikke til å tro, men etter at jeg for to dager siden ga Siv Jensen et ærlig, men velmenende råd om å trekke FrP ut av regjeringen, les rådet HER, så har det vært intens møtevirksomhet i hele regjeringskollegiet. I følge et titalls superhemmelige kilder tett på regjeringen har jeg fått bekreftet at det var mitt råd som til slutt ble utslagsgivende for utfallet vi alle så i dag. Frp tar ut skilsmisse og forlater omsider en familie i oppløsning.
At en enkelt mann, med ett enkelt blogginnlegg, kan få så stor makt at han alene klarer å velte en hel regjering på et øyeblikk er nesten skremmende å tenke på, men gir også en berusende følelse. Hva annet kan jeg utrette og hvor høyt burde jeg sikte? Tør nesten ikke tenke tanken. Det er enorm makt i det skrevne ord. I alle fall mitt!
I morgen planlegger jeg å råde Erna Solberg om å innføre fri tannpleie til alle. I alle fall de med dårlig råd. Med min nyvunnede makt regner jeg med at det blir innført i løpet av en uke eller to. Dessuten vil jeg ha blokkfløyta tilbake i skoleverket. Neppe like populært hos alle, men ikke artig med makt hvis man ikke kan misbruke den fra tid til annen.
Vurderer faktisk også, når jeg først er i gang, om jeg skal råde Donald Trump om å slutte fred med Iran, men føler jeg må lese meg litt opp på emnet før jeg gir helt konkrete råd akkurat på det punktet. Vi ser jo nå at rådene mine blir fulgt opp, og da er det greit, i alle fall i store og viktige saker, at rådene er gode. Selv en svært klok mann som meg kan trå feil. Orker ikke mer krig og fred og religion og politikk og sånn.
Vet du noen som trenger gode råd? I’m your man!
Jeg har kanskje makt til å velte regjeringer, men det er bare DU som kan gjøre meg til Folkets favoritt på Vixen Avards! Bruk din makt og stem HER
Sorry, men selv ikke en fyr så kjepphøy på seg selv at man må ta blodprøve hver gang politiet har promillekontroll fordi de tror jeg er rusa, hadde trodd at jeg skulle komme helt til finalen i alle fire kategoriene jeg var nominert i. Det er jo bare helt sprøtt.
Jada, “Årets stjerneskudd” var kanskje ingen bombe, men veldig stas likefullt. I finalen finner dere disse peningene:
Kokkejævel – Asbjørn Sandøy
Emilienutrition – Emilie Nereng
Pengesnakk – Lise Vermelid Kristoffersen
Hanne-Lenes vegetar
“Årets gullpenn” derimot hadde jeg faktisk ikke trodd at jeg skulle nå helt til topps i. De to andre finalistene er Ingeborg Senneset og Sigrid Bonde Tusvik. To ekstremt flinke damer som begge har bidratt i stor grad til samfunnsdebatten i Norge gjennom flere år. Og så meg da. Tett mann, 42, som har skrevet litt blogg om livet mellom måltidene siden september i fjor. Vi får se. Har jækelsk lyst på den prisen, og det kommer til å bli et meget anstrengt smil fra denne kanten hvis jeg må klappe opp en annen vinner. Så ærlig må man være, kom igjen!
“Årets influencer, livsstil” vet jeg ikke hva jeg skal mene om. Influencer-begrepet er litt fremmed for meg. Klart jeg er meg rollen som samfunnstemme bevisst, men influencer, vet ikke helt? Virker som juryen er enig med meg, for jeg ble “degradert” fra nominert som “Årets influencer” til bare “Årets influencer, livstil” Jaja, har opplevd større tap i livet.
De andre finalistene er:
Kokkejævel – Asbjørn Sandøy
Hanna-Martine Slåttland Baller
Komikerfrue – Marna Haugen Burøe
Saraaemiliee – Sara Emilie Tandberg
Mina Jacobsen
Så har vi “Folkets favoritt” da! Her er det utelukkende dere som bestemmer. Alle stemmene fra semifinalerunden teller også med, så dette blir veldig spennende. Her unner jeg faktisk alle en seier, for dette er flinke folk!
Finalistene er:
Kokkejævel – Asbjørn Sandøy (Helt klart min favoritt)
Funkygine – Jørgine Massa Vasstrand
#yummymummy – Veronica Simoné
Småbarnsforeldre – Nina Maaø-Ruden
Vegard Harm
Så får vi se da, fredag 31. januar hva det blir til. Jeg vet det ikke er Nobels fredspris som deles ut, men jeg syns det er stor stas likevel. Fredsprisen hadde jeg uansett ikke vunnet 😉
Ønsk meg lykke til da! 🙂
Og tusen takk til alle som har stemt meg fram. Det er jo dere som har gjort juryen bevisst på meg. Jeg har jo bare skrevet. Takk!
Og i tillegg er det festlig å se at Siv Jensen faktisk hørte på rådet som jeg ga henne i går. Visste blogging kunne være et mektig medium, men at jeg skulle felle en hel regjering, nei det hadde jeg ikke trodd 😉
Hvis du virkelig vil at jeg skal bli “Folket favoritt” må du stemme HER
Sommeren for to år siden fikk jeg en telefon fra Arendal. En ung og og forsiktig herremann lurte på om jeg hadde jobb til han. Skulle flytte opp til Alta for å studere økonomi på universitetet og trengte en jobb ved siden av skolen. Hadde hørt om Kokkejævel fra før. Mora var sikker fan, he he.
Joda, hadde jobb til han jeg, og han startet allerede samme høst. En stille og forsiktig kar, men jeg oppdaget ganske raskt at denne gutten, for tror bare han var 19 år den gangen, virkelig kunne jobbe. Tok ting raskt og var veldig nøye med at rutinene ble fulgt slik som de skulle. Stilte i tillegg alltid opp hvis det var noe. Rett og slett en av de beste ekstrahjelpene jeg noensinne har hatt.
I fjor sluttet han på skolen og lurte på om jeg hadde mer jobb til han. Jeg var ikke sen og be og skrev umiddelbart en større kontrakt med ham. Siden har han jobbet fullt og selv om han ikke er verken faglært eller ufaglært kokk har han i løpet av dette året utviklet seg til å bli en av min aller beste menn, gjennom tidene. En drømmeansatt rett og slett.
Det kunne jo ikke vare. Ingenting gjør det. Nå skal han flytte tilbake til Arendal, til lyset, sommeren, varmen og gamle barndomsminner, og jeg skal prøve å erstatte dette unikumet av en ansatt. Det blir nok ikke lett, men jeg må jo prøve.
Hvis du tror at du klarer å fylle Mathias sine sko, så send meg en søknad merket “jobb” til [email protected]. Eventuelle spørsmål kan rettes meg direkte på 913 80 129.
PS! Hvis du er arbeidsgiver der nede i solen og varmens rike vet du hva du har å gjøre hvis han søker hos deg. Ansett han!
Siden Kjærest er Liverpool(en by i England, men visstnok også et fotballag)-supporter, så har jeg faktisk prøvd i over to år nå å faktisk klare å se en hel fotballkamp uten å sovne. I alle fall holde ut hele førsteomgangen, men det er fader ikke enkelt. For det første skjer det jo nesten ingenting, men det er helt greit. Jeg er ikke akkurat kongen av fart og spenning. Nei, det verste er den vanvittig søvndyssende lyden av supporterne. Dette bruset som ligger som et teppe over hele kampen og som aldri tar slutt. Og disse kommentatorene som babler konstant om corner og mål og jeg vet ikke hva. Øynene bare glir sakte, men sikkert igjen.
Det er ikke det at jeg ikke har prøvd! Kjøpte meg til og med Liverpool-sengesett som jeg lå i hver natt i den mest nyforelskede fasen. Ok, kjøpte det ikke. Fikk det i gave fra en dere sikkert kan gjette, men jeg brukte det. Hver eneste natt. Fikk meg et par enkle poeng på den måten, så var definitivt verdt det. Kjøpte meg også et Liverpool-skjerf, fordi jeg trodde det skulle bli artigere å se kampene da. Det eneste det førte med seg er at jeg var glovarm og svett da jeg våknet opp når kampen var ferdig.
I dag skulle jeg gi fotballen en aller siste sjanse, siden det var en såkalt storkamp, så nå har jeg fader meg sett 22 mann jogge rundt på den gressmatta i en og en halv time og skåret til sammen bare to mål! (Leste jeg akkurat i VG, fordi jeg slumret visst litt akkurat da det skjedde). Fatter bare ikke hva som er så voldsomt fascinerende. Er jo selvfølgelig artig akkurat de tretti sekundene det tar å skåre disse to målene, men kampen er 5400 sekunder tilsammen, pluss pausen! Trekker du vekk 30 sekunder av dem sitter du igjen med 5370 sekunder der det ikke skjer noen verdens ting. Ingenting!
You`ll never walk alone liksom. Går gjerne alene så lenge jeg slipper å gå innom en fotballkamp!
PS! Hvis du av en eller annen merkelig grunn syns det er stas å labbe rundt i hjemmestrikkede Liverpool-lester, så har Kjærest lagd et mønster som snart er å få kjøpt. For info, spør på: https://www.instagram.com/christineemiliee/
Kna alt det tørre sammen med hendene til en seig masse. Tar et par minutter. Spe forsiktig med vann mens du knar et par minutter til. Form deigen til ønsket størrelse. Kjærest liker det stort, derfor delte jeg deigen i to og lagde to digre burgere.
Pakk burgerne inn i så mye bacon som du klarer.
Etter 15 minutter på 225 grader ser de slik ut. La de hvile noen minutter før du setter tenna i dem.
Siden jeg prøver å holde meg unna unødvendige karbohydrater for tiden så smakte det ekstra godt med ovnsbakte potetskiver krydret med salt, pepper, supreme og tørket timian. Tar ca 20 min i ovn før de er ferdige. Nydelig!
“Hei, Jeg har lenger tenkt på om jeg skulle skrive denne meldinga. Har vært redd for at det skulle oppfattes som klaging og syt. Men har landet på å gjøre det. Hensikten min er å forklare hvor mye det betyr at du er så åpen på blogg og face. Først må jeg si at jeg er imponert over hvordan dere klarer på deres måte å stå i det etter å ha vært igjennom noe så grusomt som å miste et barn. og for deg to… Jeg kan ikke fatte hvordan du klarer, og kan ikke forestille meg hvor fælt det må være.
Jeg har “bare” mistet barn i svangerskapet – flere MA – og det føles uutholdelig. hormonbehandlinger, mislykket prøverør osv som kulminerer i hjerter som slutter å slå, og en kropp som ikke støter det ut på egenhånd. Den forferdelige følelsen med å bli trillet inn på operasjonstua for utskrapning – de tingene gjør at jeg vet hvordan det føles å miste i mors liv. Men å miste et levende barn… Det kan jeg bare forestille meg. Jeg har levd og lever med den redselen hver dag… men har heldigvis sluppet å oppleve den.
Min datter har og er syk etter år med mobbing, overgrep, voldtekter og psykisk vold. Ting hun har gått igjennom siden hun var ganske ung, og som jeg som mor ikke har klart å beskytte henne mot. Hun har flere ganger forsøkt å ta livet sitt, og det å ligge på kne på badegulvet å vaske blod etter at hun har forsøkt å ta livet sitt… det gjør at jeg bare kan forestille meg hvor grusomt det må være å miste et barn.
Det at du skriver med ærlighet, humor, sorg, skråblikk og slående treffende linjer. Det gjør at jeg leser med latter, tårer, respekt og beundring. Har mange gang tenkt at man skulle kunne skrive… jeg skulle da ha skrevet bok. Kanskje ikke så mye for omverden, men for å klare å skrive av meg også traumer og dritt som man går igjennom. OG når du skriver om slike tema så gir det på en måte styrke som gjør at jeg tenker – ja da klarer jeg og!
Mobbing, overgrep og psykisk vold er noe som jeg og kjenner til – og det gjør det ekstra vondt at min datter har måtte oppleve det samme. Det at jeg hver dag går med redsel for å miste henne – og skjønner hvorfor. JEG har også en mor som er alvorlig syk og ligger på sykehjem og kan ikke snakke og spise og er 100 pleietrengende, men er 100 % klar i hodet. Ingen i familien som er støttende og tilstede for meg og min datter oppi dette. Det bare legger ekstra sten til byrden. Jeg er så sliten så sliten – men jeg skal klare det.
DU klarer – det inspirerer. SÅ takk! og jeg bøyer meg i støvet for det du gjør. OG håper du vinner hele skiten i Vixen. Jeg har nesten aldri lest blogger, men nå leser jeg. Lykke til med bryllup, bok, blogg og alt annet livet måtte by på. ønsker deg og dine alt godt. Ha en vidunderlig helg med kjærest”
Hva skal man egentlig svare når en ukjent kvinne fra et sted jeg ikke en gang har hørt om sender meg en slik melding? Jeg er ingen psykolog, men jeg forsøker med min egen åpenhet å vise at selv om man blir slått i bakken gjentatte ganger, finnes det alltid et lys, en åpning, en mulighet. Det kan være fryktelig tungt å få øye på det, men det er der. Alltid. For alle.
Jeg svarte:
“Selv om dette var fryktelig tung lesning, så er det er meldinger som dette som gjør bloggingen min verdt hvert hvert eneste minutt med arbeid! Åpenhet avler åpenhet og det kommer ingenting godt av å stenge alt det vonde inni seg. Man kan selvfølgelig ikke være åpen om alt, av hensyn til de nære rundt seg, men bare det å fortelle sin historie, til noen, tror jeg utelukkende av det gode.
Det er helt åpenbart at du har det veldig tøft og jeg håper både du og henne får den hjelpen dere trenger.
Jeg ønsker dere i alle fall all mulig lykke og dere må aldri gi opp. Aldri! Kjemper man lenge nok finnes det alltid en lysning. Det er ikke sikkert den er der man tro den er. Heller ikke sikkert man ser den før man plutselig snubler over den, men den finnes. For alle.
Tusen takk for meldingen! Den er så sterk og fin at jeg håper jeg kan bruke den på bloggen i en eller annen sammenheng. Fullstendig anonymisert selvfølgelig.
God helg 🙂”
Hun svarte at det kunne jeg så lenge hun fikk være anonym og jeg velger derfor å dele denne historien med dere. Jeg får titalls med lignende historier i løpet av en måned, men denne grep meg kanskje litt ekstra. Vet egentlig ikke hvorfor, men det var kanskje noe med mengden elendighet som blir stablet oppå ett og samme menneske, og som gikk videre til neste generasjon.
Vi må snakke sammen! Hjelpe hverandre. Jeg tror det er det eneste som egentlig fungerer. Vi klarer ikke livet alene. Hele tiden.
