Vi så med en gang at han var død. Kroppen var kald og begynte å bli stiv. Ansiktet marmorert. Det kom litt rødt skum ut av den ene munnviken. Øynene helt tomme. Vi så at han lignet, men han var ikke der. Likevel prøvde vi selvfølgelig med gjenoppliving. Dvs. hun prøvde. Jeg ringte 113. De kom ganske raskt. Uten at det spilte noen rolle i det hele tatt. De prøvde ikke gjenoppliving. Han var borte.
De første minuttene etter at jeg våknet kunne jeg ikke tro at dette var sant. Det skulle liksom ikke være mulig at en og samme mann opplever dette to ganger. I alle fall ikke med to forskjellige kvinner. Sannsynligheten er så mikroskopisk at jeg hadde ikke en gang vært redd for det. Hadde selvfølgelig tenkt tanken, men den var så virkelighetsfjern at det ikke var noe jeg gikk rundt og grublet over. Var ikke redd i det hele tatt. Heldigvis kanskje, så ble i alle fall de to ukene vi fikk gode og ikke fylt med redsel.
Det ble en lang dag. Husker bare bruddstykker. Ambulanse. Familie. Prest. Politi. Begravelsesagent. Tårer. Masse, masse tårer. Sjokk. Sorg. Bunnløs sorg. Hele verden ble plutselig bombet til pinneved. Absolutt alt lå i ruiner og jeg visste rett og slett ikke om jeg hadde krefter til å bygge det opp igjen. Jeg visste jeg kom til å prøve, men jeg visste ikke om jeg kom til å klare det. Det vet jeg fortsatt ikke, men jeg prøver. Hver eneste dag.
Jeg er ikke den som dveler med fortiden. Da hadde jeg nok gått på langt sterkere medisiner. Likevel er det noe helt spesielt med det første året. På samme måte som selve begravelsen er en viktig brikke i sorgprosessen er også minnet om alt det vonde året etter en slags terapi. Jeg har vært voldsomt langt nede de siste dagene. Kjempet meg ut av dyna om morgenen og lengtet etter den samme dyna gjennom hele dagen. Det har vært sol i Alta, men jeg har vært så mørkt til sinns at selv det har vært en belastning. Gi meg heller regn på slike dager.
I dag er det faktisk litt bedre. Opptakten er som regel verre enn selve dagen. Vi skal straks hente Datter og kjøre opp på kirkegården. Ha en koselig stund der oppe før vi kjører henne tilbake. Ellers skal vi ikke gjøre noe spesielt i kveld. Grille litt på verandaen eneste. Spise litt reker. Kose oss litt. Jeg syns vi fortjener det. Dagen skal bli god.
Skal hilse dere alle fra Kjærest. Hun, i likhet med meg, har satt enormt stor pris på all støtten vi har fått fra dere alle i løpet av dette året. Det har vært helt overveldende og jeg tror egentlig ikke dere klarer å forstå hvor mye det egentlig har betydd for oss. Det har ikke fått ham tilbake, men det har gjort dagene litt lysere og gjort det litt lettere å puste.
En riktig fin sankthansaften til dere alle! Tusen takk <3
Akkurat et år siden i dag.
Vi elsker deg vår lille skatt. For alltid, både dag og natt.
Har vært noen tøffe dager. Ble mye verre enn jeg trodde. Mistet fotfestet fullstendig og ramlet inn i mørket igjen. Heldigvis kommer ikke Datter før på fredag. Vil ikke at hun skal se meg på denne måten. Sola skinner ute, men det gjør den ikke inne. Inne i meg.
Egentlig er jeg en tøffing, en veteran. Har jo gjort dette før og trodde helt ærlig at jeg hadde klart å “komme meg videre”. At alle mine finslepne overlevelsesteknikker hadde virket, ikke bare på utsiden, men også på innsiden. Jeg tok feil.
Kjærest er ikke hjemme. Heldigvis. Hun trodde jeg skulle sitte nede på kontoret på jobb i dag og skrive, så hun dro til en venninne for å strikke og skravle ute i solen. Det gjorde hun trolig rett i. Jeg hadde også valgt venninne og sol framfor å være sammen med skyggen av meg selv. Likevel vet jeg hun aldri hadde dratt hvis hun hadde visst jeg kom hjem. Det er derfor jeg ikke sa noe.
Kontrasten kunne ikke vært større. Denne dagen i fjor var kanskje den beste dagen jeg har opplevd i hele mitt liv. Lille Vakre hadde hatt “økedøgn” noen dager i forkant, men dagen i dag hadde endelig puppene til Kjærest klart å produsere den mengden han trengte, og han var så fornøyd, rolig og glad. Han hadde den beste mammaen i hele verden og akkurat denne dagen tror jeg også hun forsto hvor flink hun egentlig var med ham.
Etterpå gikk vi og la oss. Det skulle vi aldri gjort.
Jeg har kanskje aldri hatt det så godt som jeg har det akkurat nå og det plager meg voldsomt. Sankthansaften er bare dager unna og vi vet alle hva som skjedde på den dagen i fjor. Likevel koser jeg meg. Elsker kanskje mer enn jeg noensinne har gjort og blir faktisk elsket tilbake til tross for et trailerlass med feil, mangler og fabrikasjonsfeil. Vi har det så godt i lag.
Om jeg er lykkelig? Det var kanskje å ta litt hardt i for en kar som trøkker i seg antidepressiva som om det skulle vært sukkertøy, men jeg er fornøyd og jeg gleder meg. Ikke bare til alt som skal og kan skje, men også over det som faktisk skjer. Jeg gleder meg til å våkne hver morgen og gløtte bort på henne. Høre henne snorke og tenke HAHA, du snorker du også! Hørte jeg en liten fjert?
Vi bygger rede for tiden. Gjør oss klar til alt som skal komme. Ikke bare gutten, men resten av livet. Jeg har en fortid og har bygd rede før. Det har ikke hun. Hun gleder seg sånn. Vet ikke hvordan det blir. Hva som skal skje. Jeg vet jo og det plager meg litt. Likevel er dette annerledes. Jeg har blitt voksen. Fått en ny sjanse. Som alle mennesker har jeg gjort mange feil, men jeg håper jeg har selvinnsikt nok til å lære av feilene jeg har gjort. Selvinnsikten tror jeg er på plass, så gjelder det bare å få læren ut i livet.
Det har skjedd noe med meg. Har merket det gradvis de siste årene. Føler jeg endelig har blitt voksen. Tror jeg kommer til å bli en veldig god pappa. Hva nå det enn måtte være.
Jeg er veldig, veldig glad i Kjærest. Hadde helt seriøst ikke klart meg uten henne. Er det svakt av en mann å si? Samme det, jeg er bare ærlig. Hadde ikke klart meg. Ferdig snakka.
På bildet ser dere hvordan det ser ut når jeg prøver å ta et fint kveldsbilde av utsikten fra verandaen. Oppdaget noe enda vakrere enn både solen, fjorden og Kjærest, nemlig meg selv, og da er det bare å smile til kamera, he he.
Vi er ikke venner, men vi har ganske mye med hverandre å gjøre. Bor ikke på samme sted, men rimelig tett kontakt likevel. De siste dagene har vi holdt på å sluttføre et prosjekt vi samarbeider om og det har vært mange mailer fram og tilbake. Jeg har fått mail og svart på disse rimelig kjapt og motsatt. Slik må det være noen ganger hvis man skal komme i mål. Hvis den ene plutselig ikke svarer på et døgn så stopper prosessen naturligvis opp.
Jeg besvarte mailen jeg hadde fått kvelden før tidlig på morgenen dagen etter. Lenge før kontortid. Regnet med at jeg kom til å få motsvaret innen klokka ti, senest klokka tolv. Kom ikke noe svar, men regnet med at det sikkert hadde vært noen møter eller noe. Livet kan skje for alle av og til. Litt irriterende, men regnet med at svaret i alle fall ville komme før arbeidsdagens ende. Det gjorde det ikke. Det ble til og med kveld og jeg gikk og la meg. Forsatt intet svar. Faen altså! Dette er jobb og nå er det helg og kan neppe forvente meg noe før til mandag. På grensen til useriøst dette.
Dette var i går. I morges så jeg på FB at det hadde vært en begravelse. Jeg hadde altså gått rundt og irritert meg over en mail jeg ikke fikk pga at noen hadde mistet noen de var glade i. Kjente jeg ble litt flau over meg selv. Tok fram telefonen og sendte en kondolansemelding på messenger.
Hver eneste dag er vi i kontakt med et ganske enormt antall mennesker som vi egentlig vet veldig lite om. Vi aner lite om hva som skjer i livene deres selv om vi føler vi kjenner dem ganske godt. Det fikk jeg en påminnelse om i dag og det hadde jeg bare godt av.
Det siste året har jeg blitt større. Det er ulike årsaker til det, men resultatet har i alle fall blitt en større mage. På dette bildet gjør jeg meg kanskje litt til og presser den ekstra ut, men ser dere øynene til Kjærest? Hun elsker meg likevel. Hun elsker meg uansett.
Vi bygger “rede” for tiden. Hageprosjekt. Gjør det fint. Skaper noe sammen før han kommer. De to siste ukene har vært helt voldsomme for forholdet vårt. I positiv forstand. Vi har virkelig, på hver vår måte, forstått hvor heldige vi har vært og hvor mye godt vi gir hverandre. Bare fordi vi er oss selv og det er nettopp det den andre trenger.
Jeg elsker henne og er ikke redd for å si det. Jeg vet hun elsker meg også, både med og uten mage. Vi har det fint. Vi har det godt. Vi klamrer oss ikke lenger til hverandre bare for å ikke drukne. Vi har kommer oss etter forliset. Vi overlevde. Og jeg tror faen meg vi kom styrket ut av elendigheten i tillegg.
God helg!
Så, skru nu opp det bildet og ikke stå der og heng! Dette har vi snakket om mange ganger. Jeg kommer når jeg har skrevet ferdig bloggen. Ikke så lenge igjen så begynn bare du. Elsker deg. Smask. Og suss.
Nei, dette sitatet er ikke hentet verken fra Kvinneguiden, Jodel eller andre steder der anonyme nettroll kan bade uten sollys, men fra en godt voksen bloggkollega som hadde lest bloggen min, men som åpenbart ikke likte det jeg hadde skrevet og måtte lage et eget blogginnlegg om min elendige blogging. For så vidt en ærlig sak.
“Dette mølet” er altså livet mitt som jeg daglig deler av på bloggen. Små og store hendelser dokumenteres med bilder og ord. Av og til spennende. Av og til artig. Av og til trist. Og sikkert av og til kjedelig. Slik livet mitt er. Selv om jeg fortsatt går på antidebressiva og faktisk, i samråd med legen, har doblet dosen den siste måneden, så er jeg i bunn og grunn fornøyd med livet, unnskyld mølet, må innrømme det.
Har det godt med Kjærest og Datter og vi gleder oss til det som snart skal skje. Jobben begynner også å bli lystbetont etter noen måneder med svært stor usikkerhet. Selv om FyFader er stengt på ubestemt tid så gjør Hoftepluss det svært godt for tiden og jeg øker bemanningen fra neste uke. I det hele tatt mye positivt.
Skal innrømme at jeg har tenkt lignende tanker selv. Altså hvorfor så mange ønsker å lese om mine opp- og nedturer hver dag. Det siste halve året 1,6 millioner unike lesere hvert innom bloggen min til sammen litt over 10 millioner ganger. Det er ganske voldsomt. Overveldende faktisk.
For å komme til bunns i dette mysteriet, så håper jeg du kan svare på dette enkle spørsmålet:
Hvorfor leser du egentlig dette mølet hver eneste dag?
Oppdrettslaks av god kvalitet kan være veldig godt det også, men det er noe helt spesielt med villaksen. Fiskekjøttet er satt sammen på en annen måte enn fjøslaksen. Fastere, finere og med en helt annen smak. Rundere på en måte, mer fyldig, selv om den ofte er magrere enn fjøslaksen.
Det er heller ikke til å komme bort fra at villaksen har hatt det veldig mye bedre liv enn sin oppdrettsfetter. Du kan si hva du vil om oppdrettsanlegg, men å svømme rundt og rundt i mæra sammen med tusenvis av andre laks hele livet er vel neppe førstevalget de små lakseynglene drømmer om å gjøre når de blir store.
Lykkelig liv eller ikke, enden på visa for dem begge er disken min. Villaksen tar vi i år 549,- kroner pr kg for og oppdrettslaksen koster 349,- pr kg. Ingen av dem har noensinne hørt om en vakuummaskin. Kranes på Sørøya står selvfølgelig for røykinga.
I dag er det akkurat 14 dager siden jeg, etter hypnose, tok min siste pute med nikotinsnus under leppa. Det går helt greit, men savner fortsatt nikotinen. Ikke hele tiden, men ganske ofte. Kommer likevel aldri mer til å snuse. Jeg er ikke lenger slave av nikotin. Ja, har fortsatt lyst på nikotin flere ganger om dagen, men det er jeg som bestemmer og jeg sier nei.
Ser dere det bjørketreet der oppe? Verdens styggeste, tynneste og høyeste bjørketre. Har irritert meg i snart tre år. Vet dere hva jeg gjorde med det?
Dette. Mohahaha!
Nå ser jeg endelig mitt kjære Komsa fra verandaen 🙂
Maria har blitt narkoman. Har sjanglet rundt i ukevis. Naboen som har introdusert henne for syrin. Helvetes syrin! Hvor mange katteliv har den ikke ødelagt? Og ingen fokus i riksmedia eller myndigheter. Helt utrolig!
Ekstremt viktig nå framover at vi ikke glemmer engasjementet vi hadde i kampen om skillet mellom svart og hvit. Selv om vi har kommet langt er kløften fortsatt stor.
Ja, jeg bruker nikotinfri snus og koser meg med det. Har det kjempebra. Etter hvert.
Da jeg kom ned på jobb i morges så jeg at det sto en pose på bordet på kontoret. Var så trøtt at jeg var kvalm, så lot den bare stå der selv om jeg så at mitt navn var skrevet på den. Det var slik jeg forsto at den var til meg. Pluss at den sto på mitt bord. Kombinert med at en av de ansatte sendte meg bilde av posen i går kveld og sa at det var noen som hadde levert den i disken til meg. Alle indisiene pekte i en retning, min.
Inne i plastposen var det sannelig en pose til. Så ut som en diger smågodtpose. Å nei, håper den ikke er full av godteri! Jeg har jo sluttet å spise sukker. Igjen.
Det var ikke smågodt i posen. Det var to par tova tøfler. Et par til Datter og et par til han som kommer snart. Det fulgte med et kort. Tør ikke skrive navnet i fall hun vil være anonym, men tusen, tusen takk! Vi har fått mange gaver etter den katastrofale dagen i fjor sommer, men det har stort sett vært gaver til Kjærest eller meg selv. Datter har ikke fått så mye. Det er så lett å glemme søsken. Tusen takk igjen!
Dette kommer hun til å bli utrolig glad for. For noen uker siden sto også hennes navn på en blomsteroppsats vi fikk av noen snille sjeler og hun lever fortsatt på at det var noen som tenkte på henne også.
