Du vet når du kommer inn på rommet i Syden og vaskebetjentene har lagd slike “origamifigurer” av sengetrekket ditt eller drysset roseblader i senga? Du får en skikkelig følelse av luksus selv om rosebladene fort blir borte hvis du glemmer å legge tips på senga 😉
Fikk nesten en slik følelse i dag, bare at jeg ikke har tipset noen ting. Vi booket oss inn på Hotell With, et hotell jeg aldri hadde hørt om, fordi det var halvparten så billig som de store hotellene og, kanskje aller viktigst, at de hadde bacon på frokostbuffeten. Uten bacon får du ikke meg som gjest! Mange er derfor glade for at de ikke har bacon på buffeten. Har til og med hørt om hoteller som har fjernet baconet når det ryktes at jeg reiser den veien…
Vi ankom Tromsø i fantastisk vær! Sa Kjærest. Selv satt jeg bare å så på GPS-skjermen og fikk ikke til noe annet enn å unngå dødsulykker. Bitte litt mer trafikk i Tromsø enn i Alta, men vi kom oss helskinnet til Sjøgata der hotellet ligger. Det er ikke sikkert det er min fortjeneste.
Booket inn. Utrolig hyggelig dame i resepsjonen. Hun viste oss rommet jeg var så IDIOT å skulle arrangere det jeg kaller “spontansignering” i. Hvem i helvete tror jeg at jeg er???? At folk bare skal strømme til bre fordi jeg skriver på bloggen at jeg kommer til byen deres. Midt i sommerferien! Anger som faen, men gjennomfører selvsagt. Sender live på Facebook. Kjærest filmer. For et opplegg, herregud!
Så åpner vi døren og blir møtt av diger iskjøler med masse øl og brus, samt masse snacks. Og et utrolig koselig kort. Hva GIR dere meg! Alldri opplevd det før, men sorry, det var skikkelig stas! Tusen, tusen takk!
Kommer heller ikke til å gå ned i resepsjonen og slå knyttneven i bordet og klage på utsikten..
“Tror vi kanskje reiser på bryllupsreise til dette rommet” sier Kjærest fornøyd. Vet ikke helt, men rommet er helt nydelig.
–
Grøss og gru, nå er det bare en time til min “spontansignering” kl. 18-19:00. Gruer meg skikkelig! Ikke til å møte folk, men til å møte ingen. Om en time vet jeg.
Vær hilset, Tromsø! I dag setter jeg meg i bilen sammen med Kjærest og Datter og tar oss en kjapp norgesferie til Nord-Norges hovedstad; vakre Tromsø by. Vi gleder oss skikkelig til å besøke deg!
Egentlig skulle vi kjøre en tur til Finland for liksom få oss en “utenlandsferie”, men språket er helt uforståelig og dessuten er det så langt å kjøre. Har bare klart å ordne meg TRE dager fri. Da ble det Tromsø i stedet og det tror jeg blir enormt bra!
Jeg har mange fans i Tromsø og derfor tar jeg sjansen på å arrangere en aldri så liten “spontansignering” i lobbyen på Clarion Hotel With i Sjøgata torsdag og fredag kl.18:00. Vi venter med bokhandlersignering til i september, for det kreves litt mer markedsføring. Dette gjør jeg mest fordi jeg har lyst til å treffe “blodfansen” i Tromsø.
Jeg har jo ikke peiling på hvor mange som kommer, men håper på mer enn EN. Er så pinlig å orge og styre på hotellet, med bord og stoler, så kommer det ingen. Stjerneforfatter liksom, he he! 😉
Uansett antall oppmøte: Vask fingrene, sprit dem på oppsatte stasjoner og hold avstand!
Det bil også bli mulighet for å ta bilder sammen og, best av alt, Kjærest og Datter vil også være der! Kanskje det også vil være mulighet for en signatur fra dem, hvem vet 😉
Så, opp og hopp og stikk til en valgfri bokhandel, kjøp boka og kom ned på Hotel With i dag klokka 18:00. Har du fått boka i posten og ønsker et bilde eller en personlig hilsen, så er du også hjertelig velkommen og vel så det 🙂
Kommer du eller?
Foto 1: Ann-Kristin Gundersen
Foto 2: Elisabeth Bjørndalen
Foto 3: Veronica Lyngdal
Tusen takk for lånet!
Del gjerne innlegget slik at flest mulig får det med seg, samt kanskje dele det i oppslagstavler og slikt. På forhånd tusen takk 🙂
(Og til alle dere andre som tok oppfordringen min i går kveld og sendte meg bilder av den vakre byen deres: Tusen hjertelig takk! Enormt mange fantastiske bilder.
Skal lage et innlegg der jeg bruker bildene, men fikk så uhorvelig mange at det tar timevis å få det inn i bloggen. Krediteres skal det jo også. Tar det etter hvert. 🙂 )
Del din anmeldelse her eller på i kommentarfeltet på FB, men håper du også anmelder på din egen side. 🙂
Fester innlegget øverst på FB slik at det er lett for dere å gå inn å lese hva andre synes.
Og send gjerne meldinger til avisredaksjonene og legg press på dem slik at også de anmelder boka. Det kan jo ikke være slik at man er nødt for å vise brøst eller operere ræv for å bli anmeldt som blogger i dette landet!
(Og legg gjerne ved et bilde av signaturen, for jeg skrev 2000 på to dager, og hadde vært artig å sett “utviklingen” 😉 )
Del gjerne alt som har med boka å gjøre. Den beste reklamen er den jeg får fra dere. Uten dere er jeg ingenting, men sammen er vi fader meg mektige, for vi er mange! På forhånd, tusen, tusen takk! <3
I går formiddag rundt 13:43 fikk politiet i Alta melding om at en kvinne lå bevisstløs under en palle med brus i et lagerlokale på Amfi Alta. Vitner, forsmådde ansatte som hadde fått nok av den nådeløse sjefen og som nå ville gjøre alt for å fortelle verden hvordan han egentlig var, kunne meddele at de hadde sett Kokkejævel, en lokal kokk skyhøy på seg selv, umotivert dytte pallen over den lille forsvarsløse kvinnen. Vitnene hadde ikke hjulpet til og ønsker å forbli anonyme.
Politi og ambulansepersonell rykket umiddelbart ut og fikk pågrepet den tette, ufyselige kokken. Kvinnen var bevisstløs og hadde store klemmeskader og åpenbare brudd både i føtter, og armer. Ambulansefly til UNN ble tilkalt og kvinnen ligger nå kritisk skadd i respirator etter et en flaske Pepsi Max trengte inn i brystkassen og punkterte den ene lungen. En representant for UNN forteller at de ikke vet om tilstanden stabiliserer seg, for skadene er såpass massive. Familien er underrettet og de aller nærmeste er på vei i for å være der hvis alt håp skulle være ute.
Kokkejævel ble pågrepet på åstedet. Han hevdet som vanlig at han ikke hadde onde hensikter og at han bare var en helt vanlig mann fra Vesterålen som ikke ønsket noe vondt på noen. Politiet, som var vant med pisspreik fra forbrytere, avslørte naturligvis det oppblåste babbelet hans med en gang og bar den kvapsete kroppen hans gjennom setneret til spott og spe, før de førte han inn på glattcelle i påvente av avhør.
I skrivende stund ligger han der fortsatt. Avhøret er satt til klokken 14:00 i dag.
Saken oppdateres fortløpende.
NEIDA!
Det var naturligvis ikke slik det skjedde:
Jeg så jo umiddelbart at dette var en GULLHISTORIE og ba henne legge seg i enden for et siste bilde… 😉
Tja, dette var vel egentlig bare en litt artig måte å skrive DETTE på 😉
Selv om jeg har skrevet offentlig i mange år så slutter jeg aldri å fascineres av enkeltes behov for å grave etter bakenforliggende motiver på nesten alt jeg ytrer meg om. Dette behovet har naturligvis eskalert etter at jeg startet opp bloggen for et lite år siden og umiddelbart fikk veldig mange flere lesere enn de aller fleste andre. Hos enkelte kan det nærmest virke som det har blitt en besettelse å “avsløre” meg som en sleip og kynisk jævel og mistenke et hvert trivelig ord jeg skriver som en iskald og kalkulert plan for klamre meg til førsteplassen på blogglista. Unnskyld at jeg ler altså, men ofte ler jeg så tårene triller.
Jeg er en enkel mann og hele dette bloggprosjektet mitt handler egentlig om å skrive så åpent som jeg kan om livet jeg lever. Det er ikke et spektakulært liv, men et helt vanlig liv som er fylt med opp- og nedturer, som hos alle andre levende mennesker. Jeg skriver om følelser, både de gode og de dårlige. Når jeg er glad prøver jeg å skrive noe humoristisk og artig og motsatt når jeg er trist, da kommer det gjerne noe tåredryppende og leit.
Jeg planlegger aldri. Setter meg bare ned og skriver akkurat det som opptar hodet mitt akkurat der og da. Noen ganger er bloggen dørgende kjedelig, men det er fordi jeg var i et dørgende kjedelig humør akkurat der og da. Det hender seg. Jeg går på antidepressiva og må av og til kjempe med meg selv for å ikke bli for “flat” i humøret. At ingenting betyr noe, verken det gode eller det negative.
I begynnelsen var det viktig for meg å være på 1. plass. Bevise at jeg ikke bare var en “døgnflue” som hadde fått masse lesere fordi sønnen min døde. Husker det var mange som hevdet det. “Vent bare, han blir nok fort borte når folk er lei av å høre han “selge” sønnens død igjen, og igjen og igjen.”
Jeg ble ikke borte. Jeg står stødigere på 1. plass enn noen gang. Uten å ha ført noen statistikk så tror jeg at jeg har vært øverst i alle fall fem av sju dager. I snart et år. Du klarer ikke det hvis du kynisk bare skriver om død og fordervelse.
Klart at jeg ikke er et “friskt pust” lenger. Det er ingen etter et år, men jeg har opparbeidet meg en velsignet stor og lojal følgerskare som jeg faktisk har blitt veldig glad i. Det høres rart ut, og noen vil sikkert hevde at jeg skriver det kalkulert bare for å gi “fansen” det de vil ha, men jeg mener det. Noen har sikkert blitt lei og har sluttet å lese meg. Slik er det, noen faller fra og andre kommer til. Mange blir. Hele opplegget er en organisk prosess. Den ene dagen kan jeg ha 25 tusen lesere, den andre over 50 tusen. Uten at jeg egentlig vet hvorfor. Noen innlegg blir mer lest enn andre, men jeg vet aldri hvilke. De gangene jeg har tenkt at “dette kommer til å bli kjempepopulært!” så har jeg tatt feil hver eneste gang. Skriver man for lesertall så tror jeg man faller fra ganske fort.
Da gjennomskues du og bloggen blir falsk, eller kynisk om du vil. Jeg skriver ikke for lesertall. Misforstå meg rett, jeg vil bli lest av mange som mulig, men jeg skriver ikke ordene kalkulert for å få mange lesere. Det hadde jeg ikke fått til om jeg ville. Ordene mine bare kommer. Jeg har alltid hatt en stor formidlingsglede og jeg er velsignet med en god formidlingsevne. Det betyr ikke at jeg har en slu plan for å selge boka mi.
Boka mi ja. Den kommer ut til alle landets bokhandlere i løpet av uken. Det er helt vilt for meg og jeg kommer nok for sikkerhets skyld til å merke alle mine blogginnlegg i flere uker framover med “reklame”, for tror ikke jeg kommer til å klare å skrive en hel tekst uten å nevne den. Til det er jeg alt for stolt og den opptar for stor plass i hodet mitt til å la være. Dessuten så VIL jeg jo selge så mange eksemplarer som mulig av den. Selvfølgelig! Så ærlig må jeg være. Jeg håper jeg selger i bøtter og spann. Jeg håper folk vil like den og jeg håper jeg tjener masse penger på å selge den.
Penger ja. Jeg har stått for kvalitet i en bransje med ekstremt små marginer i snart 20 år. Klart jeg er opptatt av penger. Uten penger stenges dørene og folk står uten jobb. Uten penger betales ikke huslån og ungene kommer seg ikke på ferie. Klart jeg er opptatt av penger! I alle år har jeg vært åpen om omsetningen. Hver måned har jeg skrevet på fb hvor mye penger som har kommet inn og sammenlignet det med fjoråret. Ofte har det vært gode tall, men det har også vært røde tall. For et par år siden var det av ulike årsaker VELDIG røde tall, men jeg var åpen om dem også.
Det gikk til og med så langt at jeg en måned etter at sønnen min døde, kanskje fortsatt i sjokk og desperasjon, gikk ut på fb og ba om “En tier for en kaffe“. Det ble voldsomme reaksjoner. Noen ble sinte. “Dette gikk slett ikke an! “”Slikt gjør man bare ikke! “”Hvem tror han at han er???”
Etter det ble jeg kjent for å tigge overalt, selv om dette var første og siste gangen jeg ba om penger. Jeg lpå helt på bunnen av livet mitt og gispet etter luft og ba om hjelp når jeg trengte det som mest. Angrer ikke et sekund og hadde gjort det samme igjen. I denne saken er det ikke meg “det er feil med”, men kritikerne.
Kritikk ja, ai ai ai. Mang en gang har jeg hørt at jeg er “dårlig å ta i mot kritikk”. Har aldri fått noe svar på hvorfor, men dårlig er jeg visstnok uansett. Jeg prøver å svare kritikeren på en ordentlig måte, men det stemmer at jeg ikke alltid er enig i kritikken. Da må det være lov å argumentere for sitt syn uten at man nødvendigvis er “dårlig å ta i mot kritikk”. De kan jo ikke forvente at jeg skal legge meg flat hver gang. Som regel har jeg jo bare gjort eller skrevet noe som jeg selv mener er riktig. Da blir det jo ikke mindre riktig selv og du måtte mene det motsatte.
Det betyr slett ikke at jeg er fremmed for å be om unnskyldning. Det gjør jeg rett som det er. Av og til går det litt for fort i svingene og da er det bare en ting som gjelder, og det er å legge seg paddeflat og beklage. Som regel blir da unnskyldningen mistenkeliggjort og jeg la meg flat bare “for å få enda flere klikk”. Ikke sant, man er dømt til å tape uansett hva man gjør 😉
Til slutt, for dette begynner å bli alt for langt, jeg HATER lange blogger, så vil jeg bare komme med en interessant observasjon. Hvis en blogger med få lesere skryter av noe eller noen, så er det hjertegodt og vakkert, men hvis jeg gjlr det, så er det rått, kalkulert og skittent. Forstå det den som kan.
Og heeeeeelt til slutt, nå SKAL jeg virkelig avslutte altså, har jeg lagt merke til i det siste at for å forklare den vedvarende lesersuksessen jeg har hatt så har til og med dere, mine kjære lesere blitt beskyldt for å være dumme og blåøyde som lar dere lure av denne kyniske kokken fra nord. Dag etter dag. Uke etter uke. Måned etter måned. Ikke helt uforståelig, for jeg blir ofte gitt ulike diagnoser for å holde dere i min hule hånd. Som en slags offentlig psykopat.
Jeg må gå på jobb nå, men dette kunne jeg skrevet om i hele dag. Og nei, blir ikke lei meg lenger av ulike karakteristikker. Jeg tar det til meg i fall det er noe jeg kan forbedre, men som regel er det bare tull.
Ikke glem å kjøp boken min 🙂 Ser du, nå ble du lurt igjen, mo ha ha ha, herregud du er teit!
Nøyaktig 13:42 i dag husket jeg det. 2. august 2007. Nesten fire måneder. Sterk som en bjørn. Klarte faktisk å selv å klatre over sprinkelsengen og over til mamma og pappa. Denne kvelden var det bare pappa der. Mamma pakket. Vi skulle på ferie når vi sto opp dagen etter. Finland. Mamma hadde funnet et fint sted som passet til både unger på fire måneder og brødre på fem, sju og ni.
For min del spilte det ingen rolle hvor vi dro bare vi kom oss bort. Hadde jobbet ekstremt mye den sommeren, også. Et vanvittig trøkk på jobb. Storhetstiden til Alfa Omega. Enormt med gjester. Jobbet ikke døgnet rundt, men det var ikke langt i dra.
Jeg gledet meg. Tror alle gjorde det. Ungene hadde tråkket rundt siden slutten av juni. Skoleferiene er voldsomt lange, men nå skulle vil ENDELIG bort. Nå var ikke pappa på jobb. Vi kunne være sammen hele tiden. Det var ikke bare ungene som gledet seg. Pappa gjorde akkurat det samme.
“Asbjørn, Asbjørn du må våkne!”
Disse fem ordene kommer jeg aldri til og glemme. En desperat mamma vekker meg med en helt slapp baby i armene. Hodet henger litt ned over armen hennes. Er dette et mareritt? Nei, du må våkne og ringe ambulansen.
Jeg våknet opp til ruiner. Gutten var livløs og slapp. Vi kjempet og sloss gjennom timer,
men absolutt ingenting hjalp.
Vi la oss tidlig den kvelden. Sang litt og sovnet i kor. Brutalt ble jeg vekket fra søvnen, av en desperat og fortvilet mor.
Husker jeg hørte sirener. Stuen ble fylt opp med folk. De kjempet med alle midler, men absolutt ingenting hjalp.
Stuen ble tømt, det var over. Håpet vi hadde var knust. Igjen der på gulvet lå gutten. Naken, og helt uten pust.
Vi måtte jo vekke dem, broran. En klem mens der ennå var tid. Tre barnesoldater gråt stille. En bror var blitt borte i strid.
Jeg ringte til mamma, hvem ellers? Fortalte at gutten var død. Hun slapp det hun hadde og reiste. Nå var hennes sønn i dyp nød.
Jeg husker hun kom inn den døren. Et morskred av trygghet og savn. Endelig kunne jeg gråte. Endelig var jeg i havn.
Uken som fulgte var grusom. Han sendes til obduksjon. Vi fikk han tilbake med svaret. Han døde av infeksjon.
Vi fikk ta han med hjem noen timer. Latet som alt var normalt. Tok bilder og sang som vi pleide. Det føles så godt og så riktig. Samtidig så galt og brutalt.
Kisten var åpen i kirken. En bitte liten kropp. Vi ville gjøre veien lettere. Veien videre opp.
Jeg bar deg alene til graven. Ingen andre fikk lov til det. Jeg klarte imidlertid ikke alene å senke deg ned.
Sorgen vil aldri bli borte. Selv om den eldes og tør. Vi møtes igjen lille vennen. Den dagen da også jeg dør.
I dag er det tretten år og to dager siden du dro. Pappa glemte faktisk selve dagen. Jeg er så lei meg for det. Visste det var nå i begynnelsen av august, men husket ikke datoen. Kom plutselig på det i dag. Jeg er så lei meg, så flau! Man husker det man bryr seg om og jeg husket ikke dette.
Pappa bryr seg! Du aner ikke. Du er fortsatt med meg hver eneste dag, men dagen flyter inn i hverandre. Jeg prøver ikke å forsvare, men kanskje forklare. Mest for meg selv egentlig. Det gikk inn på meg. Veldig.
Hvilken god far kan glemme dødsdagen til sine egen sønn?
Det er nesten helt uvirkelig, men i dag sendes boken min ut til alle landets bokhandlere, så i løpet av uken vil vil hyllene fylles opp! Noen har tatt inn mange, andre forhåpentligvis for lite, men da bestiller de inn flere når du kommer og slår knyttneven i disken og sier at “Dette går faen ikke an! Dere må jo ta inn bøker NOK!” 😉
Hele opplegget er fjernt. På samme tid ifjor lå jeg i fosterstilling og gispet desperat etter luft. Ante ikke hvordan jeg noensinne skulle kunne klare å reise meg igjen. Det eneste lyspunktet som fantes var akkurat det øyeblikket da verden sluknet på kvelden og man sovnet, før man bare noen timer senere måtte stå opp igjen og alt startet på nytt igjen.
Midt opp i alt dette fikk jeg en telefon mens jeg satt på flyplassen, drakk øl og ventet på flyet hjem fra Oslo. Det var etter min første opptreden på God Morgen Norge. “Hei, det er Tuva i Kagge forlag. Har du tid til en liten prat?” Det hadde jeg, satt jo bare der, og resten er historie.
Det har blitt en veldig, veldig fin bok. I begynnelsen var den virkelig dyster og bare trist, men etter hvert som jeg har jobbet med den tror jeg at jeg har klart, helt naturlig, en skjør, men tydelig balansegang mellom det sterke og triste og det humoristiske, glade og kulinariske. Det Kokkejævelske om du vil.
For ikke å snakke om matbildene som Frikant i Alta har tatt! I mine øyne er de virkelig revolusjonerende. Å ta matbilder i naturen er det mange som har gjort, men vi har brukt selve Finnmark som tallerken. Lagt opp maten på det vakreste fylket i landet. Geniale bilder! Her er to som IKKE er med i boken:
Jeg skal dra på jobb nå. Har litt ferie og litt jobb denne uken. Bemanningen er på plass og det er litt roligere, dessverre, enn de to verste galimatias-ukene vi hadde i begynnelsen av juli, så hvis ikke det skjer noe voldsomt på koronafronten så tar vi med oss Datter og kjører til Finland et par dager i slutten av uken. Leie oss en campinghytte og bare være til. Være sammen. Håper vi får det til.
Jeg er veldig, veldig spent på anmeldelsen din på boka. Husk å tagg Kokkejævel når du legger anmeldelsen ut på Facebook eller Instagram, så får jeg med meg hva du har skrevet. Både gleder og gruer meg til det, he he 😉
Jeg hadde gledet meg skikkelig! Ultralydi 6., snart 7. måned. Hvem får det liksom? Gutten har blitt stor, nesten 34 cm leste vi på forhånd og nesten halvannet kg. Litt tynn, men en stor gutt. En fullbåren baby som bare trenger å legge litt på seg. Der har jeg en del gode tips jeg kunne gitt ham, men han er ikke lydhør ennå dessverre.
Jeg så for meg at vi skulle se en stor og vakker skapning på ultralyden. Kanskje var vi til og med så heldig at han vinket til oss og vi kunne le og fryde oss over det. Selv om vi selvfølgelig ville være klar over at han ikke visste han ble “fotografert”. Slik ble det ikke.
Ble møtt av en veldig hyggelig og voksen, erfaren jordmor. Hun satte i gang, men til min store skuffelse var faktisk gutten blitt for stor til at ultralydapparatet kunne “filme” ham skikkelig. Fikk bare inn deler av ham og det ble liksom ikke det jeg hadde sett for meg. Ikke kunne hun 3D-ultralyd heller.
Skuffet, men herregud, slutt å jamre og bær deg, gutten var frisk! Ingen tegn til noen som helt farlig eller risikabelt. Vekten og høyden og hjertet og nyren og magesekken og bæra og absolutt alt det andre så helt perfekt ut. At han da var for stor til en perfekt fotosesjon er egentlig og absolutt helt ubetydelig! Har opplevd lengt verre ting.
Etter ultralyden hadde vi time hos barnelege. Planla hvordan fødselen og dagene forut og etter skulle gjøres. Opplæring i pustealarm og førstehjelp til spedbarn. Hjerte- og lungeredning på så små barn er jo noe helt annet enn på et større barn eller en voksen. Selv erfarne ambulansefolk blir nervøse når ungen er så liten. Dette skal vi kurses i. Skulle det aller verst tenkelige skje igjen, alle “gode” ting er tre liksom”, så skal vi kunne, men hjelp av alarmen, i alle fall holde blodsirkulasjonen og oksygennivået i gang fra 25 sekunder etter pustestopp fram til vi får profesjonell hjelp. Ingenting, absolutt ingenting skal være overlatt til tilfeldighetene!
Nok om det, og beklager at jeg i det hele tatt nevnte det. Ligger som et beksvart bakteppe over hele dette svangerskapet. Vi prøver virkelig å være positive og ikke være alt for redde, men det er klart vi tenker på det. Ønsker å være mest mulig forberedt hvis det skulle skje igjen, for vi vet nå at det slett ikke er utenkelig. Forrige gang var trodde vi oddsene var for små. Nå vet vi bedre.
Jeg syns Hammerfest er en vakker by og jeg tuller ikke. Landskapet er litt sånn grønt månelandskap og det er helt spesielt. Nesten ikke et eneste tre. Til gjengjeld er det mye rein! De er overalt og de har absolutt ingen respekt for digre kjøretøy som veier 1500 kg mer enn dem, neida. De står, eller ligger, akkurat der de vil. Litt irriterende, men mest koselig. I alle fall for oss fra Alta som bare kan kjøre fra dem etter at vi har vært på sykehuset, ha ha.
Viktig å holde tunga rett i munnen, he he 😉
Mat må man ha! Hjemmelaget burger. Ganske godt, men jeg vil ha FRØ på burgerbrødene mine. FRØ!
Kjærest ba meg hilse dere før hun gikk å la seg. Var så sliten etter turen. Det er klart at alle lykkehilsningene berører henne også. Vi setter ufattelig stor pris på dere 🙂
Nå skal jeg en liten tur ned på jobb for å “vise ansikt” og kanskje hjelpe litt til. Hvem vet, kanskje møtes vi til og med 😉
Halv ti setter vi oss i bilen og kjører til Hammerfest. Her oppe i nord er det i beste fall et par-tre timer til sykehus, så hvis du holder på å dø er det lurt å skynde seg langsomt hvis du vil unngå utgifter til begravelser. Bårekranser har har blitt fryktelig dyre. Overpriset? Nok om det!
Halv ti setter vi, mamma, pappa og Lillebror, oss i bilen og kjører til Hammerfest. Siste “store” ultralyd som jeg skal være med på. Han har blitt ganske stor nå så, seks måneder, en fiks ferdig unge, så jeg gleder meg veldig til å se han bevege seg og kanskje vinke til oss. Teit tanke, han vet jo ikke at vi står rundt ham og stirrer på ham, men likevel. Kjærest, i likhet med alle andre gravide kvinner, har jo det privilegiet å sakte bli kjente med ham mens han vokser inne i magen. Vi menn må vente til de kommer ut. Det er egentlig helt greit. Har nok mage, Mer enn nok.
Samtidig som vi kjører mot Hammerfest for å hilse på Lillebror, så losses det 7000 bøker, 5000 mer enn på bildet, nede i Alnabru som skal ut til alle landets bokhandlere i løpet av uken. Det er ikke hvilke som helst bok som ligger på disse pallene, men min bok. Syke tider! Forlaget har allerede bestilt 2. opplaget på 3000 bøker, så da er vi oppe i 10 000 bøker. Kagge har virkelig trua! Helt vilt.
Jeg er så spent på mottagelsen. Hva du mener om den og om den blir anmeldt i de store avisene, for det er slett ingen selvfølge, og hva de eventuelt måtte mene. En god anmeldelse i avisene betyr nok mye for salget, men jeg tror det betyr veldig mye mer hvis dere, mine kjære kulinaster, omtaler boken til venner og slekt og kanskje skriver en helt egen anmeldelse på eksempelvis Facebook. En slik anmeldelse tror jeg er 1000 ganger mer verdt enn VG sin.
Nå skal jeg ned på jobb noen timer før vi kjører. Velsignet mye å gjøre for tiden, så greit å hjelpe dem der nede slik at de får en god start på dagen og uken. Det gir dem en god følelse i magen som igjen gjør at de gir dere en enda bedre sørvis hvis dere er så heldig at dere er i nærheten og tar turen innom.
Jepp, dett var det jeg hadde å melde akkurat nå. Ha en aldeles nydelig dag!
I mine glansdager kunne jeg bokstavelig talt jobbe døgnet rundt. Husker en gang jeg kom tilbake etter ferie, da jeg jobbet som kjøkkensjef på salig Alfa Omega, og det var så sykt mye å gjøre at jeg jobbet 36 timer i strekk for å komme ajour. Hadde aldri klart det det i dag!
Det er velsignet mye å gjøre for tiden. Voldsomt mye folk. Det er selvfølgelig ubetinget positivt , men det går absurd store mengder med mat. Mat som må produseres og det er slett ikke alt vi klarer å lage i løpet av åpningstiden i ukedagene og da er de stengte søndagene utrolig gode å ha for å lage opp ting so lasagne, bidos, lapskaus, gryteretter, desserter osv., osv. For ikke å snakke om renhold og vasking! Med en gang man er ferdig med en ting dukker det opp noe nytt, og nytt, og nytt, og nytt, og nytt.
Kom hjem litt over halv ti. Kjærest dro hjem et kvarter tidligere. Begge var litt sliten. Så for meg en skikkelig strekk på sofaen, men neida, der satt fader meg svigermor og typen! Så hyggelig da, he he 😉
Neida, ville bare gi lyd fra meg før jeg gikk å la meg. Har vært en fantastisk dag og håper dere også har hatt det rimelig greit. Takk for at dere leser meg. Dere er ubetalelige! <3
