Jeg skal bli pappa igjen! (Dessuten begynner jeg å bli gammel. Vondt både her og der har jeg også) og søker derfor etter en person som har evne, vilje og utholdenhet til å ta over roret på verdens største salat- og snackbar, Fy Fader, Norges kanskje mest geniale matkonsept. 10 meter varmmatbuffet, 6 meter kaldmatbuffet, 3 meter iskrembuffet samt Skandinavias største utvalg av slush.
Sammen med Hoftepluss er FyFader Altas største alkoholfrie serveringsted og mine 19 smått utrolige, langt over gjennomsnittlig pene, usedvanlig velduftene og rene ansatte omsatte for nesten en million hver i fjor. Kanskje du er den som gjør at vi bikker millionen pr ansatt?
DU:
Er kreativ og kan utvikle konseptet videre
Forstår viktigheten av gode rutiner og hygiene
Er en kremmertype og «Mersalg» er ditt mellomnavn
Vil gjøre alt som står i din makt for at våre kunder skal føle seg som det de er, unike.
Skjønner at suksess er hardt arbeid og er villig til å gjøre det som skal til for å få det til
JEG:
Tilbyr deg etter hvert en anstendig lønn
Bonusavtale fra første dag
Lover deg en ekstremt kreativ jobb der det nesten ikke finnes grenser hva du kan gjøre, bare det selger
Er ikke fremmed for eierskifte
Par oppfordres til å søke!
Ring meg på 913 80 129 hvis du/dere har noen spørsmål.
Merk søknaden “Æ vil bli salatbarsjæf!” eller “Vi vil bli salatbarsjæfa bægge to!”
Tiltredelse: Kanskje aldri, men treffer vi på den samme tonen så kan du starte allerede i morgen tidlig. Møt velkledt, uthvilt og våken. Vask deg under armene. En god ansatt skal svette, men ikke lukte. Trenger ikke be deg om å smile, for det gjør du helt av deg selv. Du er liksom den typen som til og med smiler når du krangler. Fantastisk i et serviceyrke, men egentlig utrolig irriterende å krangle med slike folk. Vi får prøve å unngå å krangle så mye da.
Det føles som en evighet, men vi virkeligheten har det bare gått fem dager. Siden sist jeg blogget. Det bare ble slik. Det var ikke mann igjen. Bare en skygge. En skygge som hadde fargelagt seg selv slik at folk skulle tro han levde. Var virkelig. Det fungerte dårlig.
Nei, jeg har det ikke bra. Så ærlig skal jeg være. Jeg har det ikke bra, men jeg gjør så godt jeg kan likevel. Jeg har en del forpliktelser jeg ikke kan løpe fra, hvor lyst jeg enn måtte ha enkelte ganger. Det lar seg rett og slett ikke gjøre og det er egentlig helt greit. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Livet må gjennomføres. Alternativet ønsker jeg i alle fall ikke. Ennå.
“Den lille familien i Alta” er akkurat nå én for lite, og i ukene framover kommer bloggen til å handle om livet til Kjærest og meg, skrevet gjennom øynene på en mann. Meg. Om en måned blir vi en familie igjen. Da er det nok mulig at fokuset mitt kommer til å være litt ensrettet en periode, men det får dere ha meg unnskyldt.
Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag, og dagene er ekstremt lange. Se for deg en ridder eller en viking som har sunket ned i myra. Kun armene som er over. Fra alle kanter kommer det fiender. Ridende, gående, springende, krypende, og han svinger sverdet så godt han kan for å beskytte seg. Rekken med fiender er endeløs, men på et eller annet vis klarer han å berge livet gang etter gang etter gang. Så kommer kvelden smygende og det begynner å bli mørkt…
Jeg skal holde det private utenfor, men det har i en periode nå vært veldig, veldig krevende. Jeg skal være “større, sterkere, klokere” og derfor ikke gå inn på et enste aspekt i saken, men jeg sammenligner det med det som skjedde i fjor sommer og jeg må finne teknikker for å i det hele tatt puste. Overleve. Mer kommer jeg ikke til å si om den saken.
Så var det denne jobben da. Denne fullstendig altoppslukende jobben som spiser opp omtrent all min våkne tid. Helt normalt i høysesong, men denne gangen har “høysesongen” vart fryktelig lenge. Dessuten må vi ikke glemme Viruset, og alt det første med seg av økonomisk frykt og bekymringer, for ikke å snakke om ekstraarbeidet. Det har ikke jeg. Det har ikke jeg.
Jeg har derimot en plan! Som dere vet er jeg sjef for BÅDE Hoftepluss og FyFader. To fullstendig forskjellige konsepter, men med det samme kjøkkenet og mye av den samme bemanningen. Det er absurd mye arbeid på begge stedene hvis man vil lykkes, være best og kanskje tjene litt penger i tillegg. Alle som driver vet at det skjer noe absolutt hele tiden. Slik er det. Kontrakten varer tre år til og husleia må betales hver måned i disse tre årene, uansett. I tillegg har jeg et kausjonsansvar overfor banken på flere hundre tusen kroner hvis jeg “bare stikker”. Ikke er jeg en røm rømmer heller.
Hva hvis, og nå drodler jeg bare, ansetter en dyktig sjef på FyFader som kan ta ansvar for å på opprettholde og videreutvikle et godt konsept. Sørge for at kvaliteten alltid er på topp i alle 16 diskene og som skifter sikringer i maskinene, skifter lyspærer og sørger for at det er rent og pent til en hver tid? En person som følger opp rutinene, forbedrer dem og som hele tiden tenker på hvordan vi kan gjøre tinge bedre for oss selv og kundene. Hva hvis jeg rett og slett søkte etter en dyktig mann eller kvinne som kunne ta denne byrden fra mine skuldre? Det tror jeg både jeg, FyFader og Hoftepluss hadde hatt godt av. Mitt døgn har bare 24 timer, men med en dyktig sjef der inne har vi plutselig 48 timer til rådighet. Det høres ut som en god plan!
Vi drukner ikke hjemme. Kjærest og jeg har det veldig, veldig bra sammen. Vi tapper ikke, men fyller hverandre opp. Siden jeg av personvernhensyn skriver veldig sett med mine øyne, så vet jeg det høres ut som arme Kjærest konstant på holde denne tykke, syke, depressive mannen opp og i live, men sannheten er at vi støtter hverandre. Jeg vet hva jeg gjør for henne. Jeg vet at hun trenger meg og jeg vet at jeg er der der for henne de dagene det er hun som vakler. Jeg elsker henne. Hun meg. Trygghet.
Jeg har nå i nesten en uke kuttet ut den eneste tingen som har vært mulig for meg å kutte ut, nemlig bloggen. Mange har bedt meg “ta vare på meg selv” og “blogge mindre”, så prøvde det. Jeg har ikke svart på andre kommentarer enn de som blir sendt meg personlig og har heller ikke verken kommentert eller trykket “liker” på fb. Jeg har følgt med, men holdt meg unna.
Om det har hjulpet? Jeg vet ikke. Er jo ikke bloggen som tapper meg for krefter, men klart at også den har tatt tid. Tid jeg nå har kunnet bruke på noe annet, dvs. mer jobb, så slik sett har det jo for så vidt vært positivt. Det er jo ikke selve skrivingen som for min del tar mest tid med bloggen, men tilbakemeldingene. Jeg ønsker å lese alle og svare flest mulig, både på inn -og “utboks”. Med litt færre blogginnlegg vil jo også antall kommentarer bli mindre, så er absolutt et godt poeng.
Problemet er at jeg LIKER å skrive til dere! ELSKER å fortelle dere om stort og smått. Er GLAD for at dere og følger meg i livets mange opp- og nedturer. Det gir meg MASSE energi. Det er JEG som skal takke DERE!
I dag har jeg sovet lenge, fra ni til halv åtte. Deilige søndager! Klokka er halv ti og Kjærest sover fortsatt. Jeg skal dra noen timer ned på jobb nå. Skal blant annet skifte matkart på FyFade.Et viktig arbeid som må gjøres med jevne mellomrom. Viktig med variasjon så ikke folk går lei.
Er litt ekstra å gjøre for tiden, da det tilfeldigvis var en ansatt som var sykemeldt forrige uke og en annen neste uke. Slikt kan skje. Vi har heldigvis lite sykefravær, men klart at denne sommeren har tæret også på de ansatte. Uansett for mye jeg har jobbet for at belastningen på dem ikke skulle bli for stor. Nå er det heldigvis høst og litt roligere tider. Vi skal nok få det til. Gi meg bare et par uker til nå så blir alt bra.
Herregud, det var deilig å kunne skrive til dere igjen! Har virkelig savnet dette. Sitte og drikke kaffe og skrive noen ord. Dette tapper meg ikke, det GIR!
Vakker. Til og med når jeg sover. Skjønner godt at Kjærest liker meg, he he. Da vi kom fram i åtte-tiden eller der om kring så var jeg våken en liten time før jeg gikk å la meg. Hva de andre gjorde vet jeg ikke. Jeg sov jo. Sto ikke opp før halv ni dagen etter.
Frokostbuffet og litt rusleturer i nærområdet før de andre skulle i vielsen klokka ett. Presten ville ikke ha meg der siden han var redd for at det skulle samle seg alt for masse folk i kirken når ryktet gikk om at jeg var der. Hundrevis, kanskje tusenvis av fans ville strømme til den lille kirka. Jeg var enig om at det var tryggest at jeg ble værende på rommet. Gjett hva jeg gjorde mens de andre var i kirka. Jepp, jeg sov!
Kjærest slet med å vekke meg da hun var tilbake, men et par kraftige dask med de enorme prefødsel-puppene fikk liv i både meg og en avsindig hodepine. Heldigvis har jeg en dosett som fikser det meste, he he 😉
Videre i bryllup klokka fem. Koselig nok der og ekstremt god mat, men i åttetiden ba jeg kjærest om å kjøre meg tilbake til hotellet. Det var en som kom med en syrlig kommentar om meg og det gidder jeg ikke for tiden. Har mer enn nok med å holde meg på beina. Sikkert barnslig gjort av meg, men tåler ingenting for tiden. Dessuten var jeg trøtt og sov helt til neste morgen.
Avreisedag. Frokost. Ingen er i dårlig form. I alle fall ikke jeg som dro “hjem” klokka åtte. Avreise klokka ti.
Så var det å sove 7-8 timer igjen. Kun et stopp i Karasjok for inntak av hamburger eller hva det var. Sier ikke hvor vi spiste.
Etter en lang reise er det godt å komme hjem og slappe litt av på sofaen 😉
Det slo meg da jeg så gjennom disse bildene at jeg jeg virkelig er en trøtt type. Måtte spørre Kjærest om hun hadde noen flere bilder av meg der jeg som. Tok et minutt så fikk jeg disse:
Og dette vraket av en mann vil hun gifte seg med? Ja, ja, fritt land 😉
Avslutter med et bilde av to trøtte typer. Jeg sov ikke på ekte, men det gjorde han. Vi hadde det så fint.
Fader, nå ødela jeg det som i utgangspunktet skulle være en litt artig blogg. Var ikke meningen, men tror denne voldsomme trøttheten oppsto i fjor sommer. Kroppen har ikke fått tid til å hente seg skikkelig inn igjen etter Katastrofen. Det har vært så mye, så lenge. Mye mer enn jeg har kunnet fortelle dere. Egentlig er det et herrens mirakel at jeg faktisk holder meg oppreist. Eller, jeg gjør jo tydeligvis ikke det hvis man ser på bildene, he he ;M)
Om tjue minutter kjører vi hjem igjen. Heldigvis. Jeg kaldsvetter og har vært på do fem ganger i dag allerede. Håper det er over nå hvis ikke kommer dette til å bli en lang kjøretur. Husker en gang, da jeg fløy fra NY, at jeg hadde vondt i magen hele turen. Inn og ut av do på økonomiklasse. 12 timer tror jeg. Fryktelig.
Dro hjem fra bryllupet halv åtte i går. Orket ikke mer. Dro rett og la meg og sov helt til halv ni i dag. Har tydeligvis et voldsomt søvnunderskudd som jeg desperat prøver å dekke inn på denne turen. Jeg sitter i baksetet og sover mens svigerfar kjører. Grei deal!
Kjærest, verdens vakreste gravide Kjærest, hun begynner å bli klar. Tror ikke hun går helt til 23. oktober. I så fall blir jeg meget overrasket. Jeg tipper ungen er ute innen september er over. Garantert!
Nå må jeg snuske den stive kroppen min ut i bilen. Alle står og venter på meg. Kjærest har pakket alt ferdig og det står en koffert midt på gulvet og venter på meg. Takk for oss Svanhovd, Pasvikdalen og Kirkenes. Dere ligger vakkert til, men alt for langt å kjøre. Hadde fått klaustrofobi hvis jeg bodde så langt fra Alta. Beundrer de som klarer det. Tapre folk!
God morgen, folkens! God seng og null stress gjorde at jeg sov helt 08:30 faktisk! Det tror jeg ikke jeg ikke gjort siden eldste sønn ble født i januar 1997. Deilig! Opp til frokostbuffet selv om man egentlig ikke er sulten. “Har jo betalt for det” så da må man jo spise fire ganger mer enn man trenger, he he 😉
Så langt kom jeg i morges før jeg rett og slett måtte legge meg å sove igjen. Har en voldsom trøtthet i hele kroppen som ikke går bort. Sov godt i hele natt og våknet ikke før langt på dag. Vi gikk en tur og så omkring i området, (vakkert område som jeg sikkert kommer til å skrive om en annen gang), før jeg la meg ned på senga og Kjærest og resten av familiefølget dro i kirka klokka ett. Da sovnet jeg og våknet ikke før litt før nå.
Tror det var bra for meg å komme meg bort og legge alle forpliktelsene fra meg hjemme. Skulle gjerne sover helt til mandag, men vi skal tross alt i bryllup. Det er jo derfor vi er der. Har bare lyst til å sove. Er så trøtt.
Nei, klapp i fjeset og opp med humøret din sutrekopp!
Etter frokost i dag hadde jeg en meget selsom opplevelse. Jeg er en usosial faen og gikk ned fra frokossalen alene mens de andre satt og pludret om smått og stort rundt kaffekoppen. Tok med meg kaffekoppen og tenkte jeg skulle skrive en morgenblogg til dere. Fortelle litt om dagens planer. Dere vet, smått og stort.
Ryddet litt først og fant to slike hårnåler (finner de overalt) i sengen og la de på venstre side av pcen. Slo opp skjermen og satt og ventet på at den skulle “tenke” seg ferdig. Da hørte jeg plutselig en skrapelyd på bordet. Jeg la ned skjermen igjen og så da at den ene hårnålen hadde flyttet plass, fra den enes siden av bordet til den andre. Der ser på bildet hvor langt den har flyttet på seg.
Nei, jeg tuller ikke. Dette skjedde faktisk. Overlater til dere å komme med teorier som at jeg må ha kommet bort i den uten å kjenne det og sent den 30 cm over bordet. Stedet vi bor på heter forresten Svanhovd. Mange av dere vet sikkert hva som historisk har skjedd på steder sov ender på hovd…
Nå må vi dra! Ingen vet hvor vi skal, men det er, tror vi, to mil unna her vi bor og i Pasvikdalen et sted. Hjerteligst til lykke med brudeparet i alle fall. Skal bli hyggelig å treffe dem! 🙂
Deilig å komme fram etter over sju timer i bil, men ble helt ærlig direkte skuffet, for å ikke si rasende, over at det ikke var satt fram en velkomstkurv med frukt, sjokolade og alkohol på senga til vi kom! Vet de ikke hvem jeg er egentlig??? Helt talentløst at ikke Norges desidert mest leste blogger blir møtt med vimpler, fanfarer og lovord. Kjærest fikk heldigvis roet meg fra å filleriste dama i resepsjonen. Latterlig dårlig service!
Prøvde å jobbe litt i bilen siden jeg faktisk skal bruke over to arbeidsdager denne uken inne i den trange kassa, men det er jo ikke mulig. Det rister, skaker og bråker for mye. Dessuten:
Var jeg trøtt.
Fryktelig, fryktelig trøtt. Sov helt fra Kløfta, via Karasjok og til Tana Bru. Da måtte vi bråstoppe fordi jeg seriøst trodde jeg fikk blodpropp i venstre fot, (ja, den gode foten), men det viste seg å være noe annet. Vet ikke hva. Bra nå.
Likevel elsker hun meg. “Det er viktig å glede seg så lenge jeg varer” pleier jeg å si til henne. Hun syns det er sånn halvveis morsomt.
Endelig framme! Nå er det lett avslapping på rommet, (hva er egentlig forskjellen mellom lett og tung avslapping), før bryllupet i morgen. Jeg skal ikke i kirken, usikker om jeg har forklar hvorfor før, men det handler om at jeg opprinnelig ikke kunne og da det plutselig åpnet seg en luke så var det for sent og kirkebenken var gått til en annen rumpe. Ikke fryktelig trist egentlig. Går jo på antidepressiva, så skal nok overleve det nederlaget også.
Festlokalet er like i nærheten. Gangavstand sies det. Vi får se. Spiller jo ingen rolle, har jo bil. Siden jeg går på tabletter kjører jeg så Kjærest kan drikke og kose seg. Det fortjener hun. Har vært mye for henne. Gutten har jo blitt så stor nå at det neppe skader med et glass eller fire…
Takk for i dag og takk for i ÅR folkens! Det er en stor fordøyelse for meg å kunne skrive for dere hver eneste dag. Det gir meg glede, overskudd og livsgnist de dagene jeg ligger nede, og det er langt, langt oftere enn jeg nevner. Selv om jeg prøver å være åpen og ærlig så er det grenser for elendighet som andre skal belemres med. Tror jeg klarer balansegangen rimelig bra. Jeg ELSKER denne bloggen!
I dag er det akkurat ett år siden, 12. september kl. 17:10, jeg skrev mitt aller første blogginnlegg, Les det HER, som dagen etter førte meg rett inn på topp 5-lista. To dager senere var jeg på 1. plass og der ble jeg hengede. I begynnelsen var det litt stas, jeg innrømmer det. Jeg, tett mann 42,5, Norges mest leste blogg lissom. Dag etter dag, uke etter uke. Folk i omgangkretsen sendte meg screenshots av listeplasseringer og Mamma var så kry, så kry, og delte omtrent alt som ble skrevet om meg i media. For media fattet jo også litt interesse for denne helt ordinære, men samtidig ekstraordinære. mannen fra nord som bare dukket opp fra intet.
De fleste, inkludert meg selv, regnet nok med at jeg ville dale på listene når “nyhetens interesse” hadde lagt seg og “sympatilesingen”, som onde tunger kalte det, etter Lille Vakres død hadde gitt seg. Vel, slik gikk det ikke. Jeg er fortsatt her, og de siste måneden har jeg nesten vært limt til 1. plassen. Egentlig er det nesten ikke til å tro.
I begynnelsen var bloggen en slags virkelighetsflukt for meg. En ny og spennende arena der jeg kunne skrive om livet mange opp- og nedturer og om mat og om tant, fjas og fjolleri. Om hverdag og fest. Blod, svette, sykdom og tårer. Sorger og gleder. Forventninger og illusjoner som brister. Livet slik det leves av en mann i Alta.
Av de tingene jeg har valgt å dele har jeg vært dønn ærlig. Jeg har av og til klett meg helt naken og vist fram hele mitt følelsesregister. Av og til har jeg sikkert vært for ærlig eller delt litt for mye. Når man skriver en ekte personlig blogg så er grensen mellom det personlige og det private av og til vanskelig å få øye på. Det kan være lett å tråkke litt feil og det har jeg sikkert gjort. Da pleier jeg å legge meg flat og beklage. Det syns jeg man skal gjøre.
Det var ikke bare skrivedelen av bloggingen som hjalp meg til å fokusere på noe annet enn jobben og Katastrofen, men også listeplasseringer, lesertall osv. Slike viktige uviktige ting. Litt som fotball. Et fullstendig teit opplegg med masse vokse mannfolk som løper rundt på en gressmatte, men veldig mange tar det dødsalvorlig likevel. Mennesket trenger adspredelse. Jeg er et menneske.
Hva vil jeg egentlig med bloggen? Jeg er Norges mest leste mann med som regel 30-40 000 faste daglige lesere. Veldig ofte også opp mot 60 000. Det er flere lesere enn de aller fleste lokalaviser i Norge. På et år har jeg hatt 13 435 sidevisninger fra 1,9 millioner mennesker. Likevel har jeg så langt valgt å være tilnærmelsesvis reklamefri. Da står jeg helt fritt til å skrive om absolutt alt jeg ønsker samt at beskyldninger som at jeg selger mine barn både de levende og døde, mister troverdigheten fullstendig siden jeg ikke selger reklame direkte. Dog helt uten sannhetgehalt er det jo ikke, for jeg mottar jo penger fra blogg.no som de, så temaet er absolutt interessant, men argumentasjonen er litt hul. for da kan jeg j aldri skrive annet enn fjolleri og fjas hvis jeg skal unngå å tjene penger på tunge temaer. Vi lar den ligge.
Det er så artig at så mange av dere har fulgt meg helt fra starten! Dere er så flinke til å kommentere, dele og trykke “liker” på FB. Det har gjort meg mer synlig enn mange andre, da FB sin algoritmer da gjør at jeg viser oftere. Det skal dere har så mang slags takk for, men den største takken skal dere ha for at dere faktisk leser meg. At mine ord som jeg til sammen bruker så mye tid på, blir lest av dere og at dere blir engasjert over det jeg skriver, enten i positiv eller negativ retning. Det gjør meg stolt, ydmyk og faens så glad!
En annen ting jeg er stolt over med denne bloggen er at jeg har kommet dit jeg er i dag uten å skrive et eneste negativt ord om noen andre. Jeg har ikke trampet meg oppover mot toppen. For meg er dette viktig, for jeg er glødende opptatt av mobbing og at man skal behandle andre mennesker skikkelig. Jeg er velsignet med en kropp som er en utømmelig kilde til masse god selvironi. Det syns jeg er sinnsykt mye artigere enn ironisering over andre og sarkasme. Ikke på denne bloggen!
For meg er det viktig å vise at menn også har følelser og jeg prøver å ordlegge disse på en ekte og ubehandlet måte. Mine skildringer er som regel ikke fargelagte. Fasade finner du lite av på denne bloggen. Jeg tror vi får et bedre hvis vi tør vise verden hvem vi egentlig er. Jeg er Asbjørn Sandøy, Kokkejævel. Jeg sutrer ikke, men jeg forteller deg hvordan jeg har det. Uansett om jeg er glad eller trist.
Det var så mye mer jeg skulle skrevet, men Kjærest står og peker “sint” på klokka og beordrer meg til å avslutte. Vi skal kjøre nå. Kirkenes. Bryllup. Tror det tar 7-8 timer å kjøre dit. Svigerfar kjører. Jeg planlegger å sitte i baksetet og jobbe. Henger etter så sinnsykt på så mye. Da er det greit å sitte i baksetet. Har dessuten ikke lov til kjøre langtur med de medisinene jeg går på uansett.
Bla, bla, bla, herregud, ET ÅR PÅ TOPP! Det er helt vilt. Nå som det er så ekstremt mange forskjellige sosiale medier, så skal det litt til å bryte gjennom “lydmuren”. Onde tunger hevder det var så mye høyere lesertall før i tiden, men mange av disse “leserne” var falske, dessuten var ikke konkurransen så stor. NRK hadde jo også enormt mange flere seere før i tiden da det bare var dem. Slik er det.
Nå MÅ jeg gå! Tusen takk igjen for at du leser meg. Håper du kan skrive litt om hvorfor i kommentarfeltet. Da har jeg noe å lese i kommenatrfeltet, he he 😉
PS! Mange spør “hvor er mannfolka”? for det er stort sett kvinner som kommenterer, men jeg har data som sier at 29% av leserne faktisk er menn. Håper noen av dere også kan kommentere hvorfor dere har holdt ut med meg i et helt år 🙂
Når noe høres ut som om det er for godt til å være sant, så er det som regel det. Vi skulle i bryllup i Kirkens i helgen og tilfeldighetene ville det slik at jeg faktisk hadde muligheten til å ta meg fri både fredag og lørdag. Det har jeg ikke gjort siden jeg opererte skulderen 18 juli, så jeg hadde grandiose planer om å ligge å sprike med tærne på fredags morgen. Kanskje stryke Kjærest på ryggen. Hviske henne inn i øret hvor vakker jeg syns hun er og hvor heldig jeg er som fikk henne himmelsendt da jeg trenge henne som aller mest. Stryke henne over magen og ligge og foreslå navn til gutteliten.
Slik ble det selvfølgelig ikke. Må på jobb i morgen tidlig, men det er egentlig helt greit. Jeg er ikke typen som liker å ligge å dra meg på morgenkvisten. Jeg vil opp og i produksjon så snart som mulig. Skape noe. Kan ikke ligge da. Dvs., det kan man jo, men da skaper man noe helt annet. Det er for øvrig heller ikke mulig på nåværende tidspunkt.
Jeg høres kanskje både skuffet og bitter ut, men jeg er det ikke. Slik er det jo. Nesten alltid. Og det er helt greit. Har valgt det selv, men kom ikke her og klag over årslønnen min!
Vi skal fortsatt til Kirkenes altså. Jobber ikke full dag. Avslutter litt i overkant av tolv. Satser på å starte senest ett. Svigerfar kjører. Jeg har ikke sjanse. Er så gjennomsyret trøtt hele tiden, både fordi jeg er sliten, men sikkert også grunnet medisinene, at øynene glipper med en gang jeg setter meg ned ,og da er ikke et bilratt i nitti kilometer i timen det riktige verktøyet å holde i.
Det er ikke sÅ farlig med meg, men orker ikke tanken på at noe skulle tilkomme Gutteliten og Kjærest bare fordi jeg skulle være tøff og mandig å insistere på å kjøre. Jeg både gjør, sier og skriver sikkert mange idiotiske ting, men så idiotisk er jeg ikke! Glipper øynene så setter jeg meg i passasjersetet. Det burde du også gjøre!
Dessuten så får jeg jo god tid til å sitte og jobbe på pcen i baksetet og jeg har MYE å ta igjen, så akkurat det gleder jeg meg faktisk til 🙂
Var fysisk ferdig på jobb rundt fire i dag, for jeg hadde ny konsultasjon med øyelegen i ettermiddag. Ingen bedring. Fortsetter med samme behandling til over helgen. Hvis det da ikke er noe endring så sender de meg til Tromsø. Vet ikke hva som skjer i Tromsø, men det hørtes voldsomt ut. Den tid, den sorg.
Øret er i alle fall bedre, så noe positivt skjer, he he 😉 Ikke minst høstens ekstrahjelper. Hver høst ansetter vi et sett med nye ekstrahjelper. mange av “de gamle” er ferdig på videregående og flakser videre i livet og da trengs det “påfyll” av frisk norsk ungdom, og det må jeg bare si, og dette r bare en antagelse, for de har ikke jobbet lenge nok til at jeg kan være helt sikkert, men jeg tror dette er det aller beste “kullet” med ekstrahjelper jeg noensinne har ansatt!
Jeg tuller ikke. Hver eneste en av dem innehar kvaliteter som jeg er sikker på kommer til å berike både meg, øvrige ansatte og kundene. Av og til har man bare flaks, for det er ikke til stikke under en stol at det er ikke alltid man lykkes like godt. Nå skal det sies at denne høsten har vi gjort det litt annerledes, og det er Kjærest og Ex som har intervjuet og ansatt dem. Kanskje det er derfor. Spiller ingen rolle for meg, bare de fungerer bra. Elsker folk som gjør sitt beste!
Fortsatt er jeg på ansettelsesjakt slik at jeg får operert ryggen min. Jeg må opereres for å bli frisk, men det må skje senest innen utgangen av oktober for å rekke å være rekonvalidisert før den viktige julehandelen starter. Der er det ingen bønn, den er jeg pokka nødt til å være med på. Den betyr, om ikke alt for drifta, så i alle fall tretti prosent. Da valser ikke sjefen sjøl rundt sjukemeldt for å si det sånn!
Der kom Kjærest akkurat inn døra. Har vært hos sin far. Kjærest er også skilsmisseunge og har opplevd mye av det samme som Datter har. Det gir meg håp om at også jeg om noen år hører lyden av min datters bil som ruller inn på gårdsplassen, i alle fall én gang i uken. Jeg håper i alle fall det.
Hun ber meg hilse dere og unnskylder seg for at hun ber meg avslutte bloggen. Vi har mye å gjøre før avreise. Rydding, så klart, pakking og prøving av klær. Samt besøk.Vi drar alltid å besøker guttene kvelden før vi drar noen steder. Det er en fin tradisjon. Holder de litt i live på en måte. I alle fall i bevisstheten. Det er godt.
En vakker kveld ønskes dere alle! Tusen takk for at dere fortsatt leser meg. Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden, men dere holdt ut og ble. Takk for det!
Jeg tilbyr en rik og spennende arbeidshverdag med et bredt og variert spekter av både kjente, mindre kjente og totalt ukjente sykdommer. Omtrent daglig vil du få utfordret dine kunnskaper og jeg vil anta at du også kommer til å lære veldig mye nytt, da det som regel ikke går en helt døgn til ende uten at nye symptomer, ondter og lidelser dukker opp. Ofte i rask rekkefølge som en bakteriell mitraljøse som skyter skarpe virus.
Til din fordel som fagmann kan jeg røpe at de aller mest prestisjetunge og spennende sykdommene forsatt ligger ubehandlet foran oss. Det er mange medisinske godsaker som fortsatt venter, som kreft, hjerteinfarkt, hjerneslag og sikkert hundrevis av andre sykdommer som står i kø for å bryte ut, og de holder ikke en meters-regelen for å si det sånn!
Som du forstår blir det aldri et kjedelig øyeblikk som min livlege. Ønsker helst at du flytter inn hos meg og overvåker meg mens jeg sover og blir med meg på jobb i tilfelle jeg skulle få et illebefinnende i løpet av arbeidsdagen. Hvis det skulle være noen timer uten medisinske plager forventes det at du hjelper til i den daglige driften med eksempelvis smøring av bagetter, koking av finnbiff, milkshaking, oppvask og generell kundebehandling.
Jeg tror dette kan være en veldig spennende stilling for den rette personen. Tror ikke stillingen passer for folk som ønsker mye fritid eller småbarnsfamilie-leger, men for unge fremadstormende talenter som ser at man ikke trenger å jobbe på et hektisk sykehus for å få erfaring med alt som kryper og går av sykdommer. Det holder med en mann. Meg.
PS! Som en ekstra bonus kan det nevnes at det snart kommer en bavy i hus og sikkert masse spennende barnesykdommer, samt mange psykiske utfordringer knyttet til tap og frykt. Dette er rett og slett jobben som har ALT, bortsett fra fritid. Høres nesten ut som min egen jobb egentlig, he he 😉
Syns du dette høres interessant og fristende ut sender du en kortfattet søknad med bilde og CV til
Sorry altså, men de kan se hva dem vil, men når en av landets største bokkjeder, ARK, velger å bruke MIN bok i sin høstkampanje så er jeg stolt som en hane. Den er ikke landets mest solgte denne uken, men den har VÆRT det og det holder egentlig for meg. Tipper den kommer til å ligge under noen hundre, kanskje noen tusen juletrær også. Jeg klarte det! Fikk det til. Jeg er glad!
Kjærest er ute og kjøper en hylle. Til. Vi “nester”. Bare uker igjen nå og jeg lyver hvis jeg sier at alt er klart. Jobbsommeren har krevd sitt, fra oss begge, men nå sier magen at “HEI, JEG KOMMER SNART, VÆR KLAR! HÆ, HAR DERE IKKE EN GANG STRIKKET HENTESETT TIL MEG? ER DERE IKKE GLAD I MEG, SNUFS, SNUFS! DERE VET JO HVOR MYE VI BABYER BRYR OSS OM HELT UNIKE HENESETT SOM INGEN FØR HAR BRUKT. HVIS VI IKKE FÅR ET HELT NYSTRIKKET SÅ ENDER VI OPP UGIFT, UFØRETRYGDET OG UGLESETT, GARANTERT!”
Ja, dette siste var et aldri så lite stikk stikk til Kjærest. Vet ikke om det var så lurt egentlig. Kjenner jeg gruer meg litt til hun kommer hjem og leser dette. Kanskje jeg bare går ut i uteboden og blir der noen dager?
Forresten, hvis du vil kjøpe boka mi, enten til deg selv eller som gave til andre, så kan du gjøre det HER. Da får du signatur fra BÅDE Kjærest og meg og du kan også, hvis du vil, få en helt spesiell hilsen. Alt dette uten tillegg i prisen 🙂
