Det har vært litt av en natt. Det er ikke tvil om hva som holder på å skje. Kjærest er virkelig inne i den absolutt aller siste delen av svangerskapet. Det er er en kar der inne som har fått det for seg at det er så mye bedre på utsiden. Han kommer til å angre på akkurat den avgjørelsen resten av livet, he he.
Da Englekyss ble født så fikk Kjærest føttene full av vann to dager før ankomst. I natt fikk Kjærest igjen føttene fulle av vann og det er derfor jeg trekker slike drastiske konklusjoner. I dag pakker hun fødebagen, det er i alle fall helt sikkert. Han kommer garantert ikke til å vente helt til 23. oktober. Helt, helt sikkert!
Kjærest har forresten bursdag på lørdag 3. oktober. 33 år. Herregud, jeg husker ikke en gang så langt tilbake! 😉 Uansett, hvis det er noen av dere som har lyst til å sende henne et bursdagskort eller noe, så er adressen Tollevikveien 32C, 9511 Alta. Og bare denne gangen skal jeg røpe navnet hennes: Christine Emilie Heitmann Pedersen (Sandøy?). Eller bare Kjærest om du vil. Hyggelig hadde det vært uansett hva du kaller henne. Har lyst til å gi henne alt godt som finnes i verden, og det vet jeg mange av dere også har, så jeg hadde lyst til å overraske henne med bursdagshilsninger fra dere i alle fall 🙂
I dag har jeg noe vi kaller “frityrvakta” på jobb. Det betyr at jeg har ansvaret for 10 meter varmmat på FyFader fra 9-17. Jeg vet ikke hvorfor vi kaller det frityrvakta, for bare en av seks disker har frityrmat, men det har liksom bare blitt slik. Frityrvakta, det er en artig vakt. Veldig mye å gjøre enten det er mye eller lite folk. 50 bakker med mat skal til en hver tid være passe fulle og delikate. Kantene tørker ut hele tiden og når du er ferdig med å bytte til nye bakker en gang, så er det blitt tørt igjen i den andre enden. En evig kamp. Jeg gleder meg. Jeg liker å sloss.
Skal snaske ræva mi nedover nå. Klokka er snart åtte, og jeg har en del annet jeg må gjære før jeg begynner med maten. Håper dere får en vakker lørdag den siste helgen i september. Det unner jeg dere av hele mitt hjerte,
Alt godt!
Kokkejævel
(Hvorfor jeg har bilde av et rosa ratt? Skal legge ut en film om det på Intagram, klikke HER, i løpet av dagen 😉 )
Måtte stoppe bilden på vei til jobb i natt til i morges for å ta bilde. Melis på fjellene. Vi vet alle hva det betyr. Vet hva vi må gjennom. Noen gleder seg, men tror ikke det er så mange. Håper i alle fall de får den hjelpen de trenger.
Veien hjem var lang og tung. Ingen har jeg møtt.
Nå blir kveldene kjølige og sene.
Trøst meg du min venn, for nå er jeg veldig trett,
og så innbitt, inderlig alene.
Det falt meg aldri inn at mørket var så stort.
Går og tenker på alt jeg hadde fore.
Det er så alt for mye jeg skulle sagt og gjort,
men så ALT for lite jeg gjorde.
Jeg leter etter noe som kanskje har gått tapt.
Glimtet av en barndom i et minne
Sommeren er over, den er alltid like kort.
Intet varer evig noensinne.
Kanskje møtes vi i natten, før vinteren slår inn.
Før viddene er hvitkledde og øde.
Kanskje finner vi hverandre. Kanskje lærer vi å se.
At alle ting på ny en gang skal grøde.
Høststormene herjer. Sommeren er død.
Drept er lengselen og håpet
Jeg elsker kanskje mindre enn det jeg gjorde før,
men ikke mindre inderlig og såret.
Vi vet det finnes lysglimt, men høsten er så hard.
Her kommer man hjem etter en lang, men forholdsvis god dag på jobben, (fikk ansatt et menneske med kvaliteter, både menneskelig og faglig, jeg tror kommer til å bli en voldsom! berikelse for oss (men mer om det i morgen)), går inn på badet og der liger det en, hold dere fast, MAGE i gips på stellebordet! Hva i all verden har skjedd med gravide kvinner siden sist jeg var gjennom dette? Skal man liksom henge denne magen på veggen eller hva er greia. Henge den over peisen i stedet for et elghode eller, gud forby, over kassa på Hoftepluss? Vise den fram til venninner som kommer på besøk, min er større enn din?
Nei da, syns det er litt søtt jeg. Tror hun fikk det gipssettet på babyshoweren, det er enda en sånn nymotens greie som ikke var vanlig sist jeg styrte med babyer, og det var visst veldig viktig at det ble laget akkurat en måned før han kommer. Ikke spør meg hvorfor, men nå skal vi visst lage an avstøpning av min mage også! Hvor i all verden skal dette ende og finnes det nok gips i Alta til dette prosjektet. Er usikker. Innrømmer det.
Kjærest. Hvordan i all verden skulle jeg klart meg uten henne? Hvordan ville livet vært, blitt? Har faktisk aldri turt å tenke tanken fullt ut og tror ikke jeg skal gjøre det denne gangen heller, men faktum er at uten denne ubeskrivelig vakre kvinnen så ville jeg vært fortapt. Tuslet rundt i meningsløshet og tomhet. I beste fall.
Jeg må bare beklage hvis jeg skriver for mange kjærlighetserklæringer til denne gudinnen av et menneske, men saken er at jeg bare blir mer og mer forelsket i henne etter hvert som fødselen nærmer seg. Vi har hatt våre bunnpunkter vi også, men akkurat nå kjenner jeg en intens varme som sprer seg i hele kroppen bare ved å se på henne. Helt sant. Jeg skjønner det kanskje kan være litt kjedelig å lese så ofte om det, men da må dere nesten bare skifte over til en blogg om sminketips i stedet. Jeg klarer rett og slett ikke å la være.
Kom kjørende med henger fra Kåfjord, ti minutter fra Alta. Hadde vært å hentet en brukt, men flott sofa som guttene skulle få ha i kjellerstua si. Nærmer meg Statoil, unnskyld Circle K, i Bossekop. En eldre herre, godt over åtti år, kanskje nitti, står i veikanten med en avis, VG, under armen. Han står helt rolig, som en pinne, eller krok om du vil. Jeg bremser litt, men ikke mye. Nok.
Plutselig tar gamlingen sats og med et imponerende fraspark setter han til å jogge opp av grøfta. Som en reinbukk i brunst. Jeg har så pass avstand at jeg, frasparket tatt i beregning, regner med at han er over veien i god tid før jeg når han smurt inn i frontruta panseret. Jeg liker ikke å innrømme feil, men denne gangen bomma jeg. Skikkelig.
Like brått som han satte inn spurten stanser han og alderen innhenter han med all sin grosomme elde. Mannen hiver etter pusten. Beina stivner fullstendig og jeg innser at han trolig ikke kommer over før i slutten av november. Hvis noensinne.
Han ser på meg med panikk i blikket før han vender det oppover, smiler forsiktig og finner tydeligvis fred med både Faderen, Sønnen og den hellige ånde. Den får han IKKE av meg!
Jeg tramper på bremsen! Skrenter over i motsatt veibane. Skrenter tilbake da et vogntog plutselig dukker opp over BP-bakken. Valgets kval, men jeg valgte mitt liv der og da. Akkurat i det jeg tror mitt håp er ute og hans bønner hørt stopper bilen. Treffer mannen så vidt i armen så avisen ramler ned. Asfalten er tørr så avisen blir ikke våt. Var enda godt, så slapp jeg å kjøpe en ny til han.
Ruller ned ruta. Spør om det går bra med han. Nei, sier han. Måtte kjøpe VG. De var fri for Dagbladet. Ertesuppe til kvelds. Reidun pleier å koke i store porsjoner og fryse ned. Reidun er snill, men sliter kanskje med litt overvekt. Man skal ikke være tjukk sier dem. Det kan man dø av, men det kan jo gjøre av alt nå til dags. I dag er det til og med farlig bare å gå over veien. Hvorfor kjører du ikke? Kan ikke stå her hele kvelden. Suppa blir kald. Kjenner du Reidun? Hun er skilt, de gjør det nå til dags, men jeg liker det ikke.
Du får ha en fin kveld da, sier jeg, og beklager at jeg skremte meg. Så kjørte jeg hjem.
PS! Historien er stort sett sann og dukket opp som et minne på fb i dag. Man skal oppleve mye rart.
Den siste uka har Kjærest blitt tung. Hun har ikke blitt stram ennå, men det er ikke tvil om at det ikke er mange ukene igjen. Jeg tipper toppen tre. Kanskje to. Føler det liksom på meg. Begynner jo tross alt å få litt erfaring med vaggende kvinner i siste fase av svangerskapet. Dette er sjuende gang jeg opplever dette.
Sju. Universets tall. Fullkomment. Hellig. Unikt. Alt dette passer intenst bra på den gutten som bare ligger der inne og venter på å bli pappa sin. Han aner j ikke at han er verken fullkommen og hellig, han bare ligger der og lengter etter pupp. Det tror jeg er instinktivt. Jeg prøver alltid, med et par glipper, å skille mellom det private og det personlige, og jeg vet at det jeg skriver nå vasser i det private, men lengselen etter pupp blir ikke borte. Aldri!
Alle som er sammen med en mann vet at dette ikke bare gjelder meg, bare innrøm det, men gjelder dette bare menn? Også kvinner har en gang vært små jenter og suttet og spist av mammas pupp. Lengter også kvinner instinktivt tilbake til dette tryggeste stedet på Guds jord? Har faktisk aldri tenkt over dette før akkurat nå, men kjenner det hadde vært helt fantastisk å få svar på dette spørsmålet.
Jeg skjønner, eller rettere sagt antar jo at homofile kvinner føler en viss dragning mot pupper, men gjør også heterofile kvinner dette i det skjulte) Akkurat nå tror jeg vi kan være glade for at kommentarfeltet er anonymt, for tror ikke jeg ville fått mange svarene ellers.
Så, er det bare oss menn eller?
(PS! Denne bloggen skulle egentlig handle om at Kjærest og jeg har funnet oss et fristed i bassenget. Vi gjorde det samme før Lille Vakre kom. En vektløs time. En verden av vann der virkeligheten skylles vekk i dusjen og ikke kommer tilbake før du tar på deg de samme skitne sokkene fordi en eller annen, les Kjærest, hadde glemt å pakke ned nye. Fikk i alle fall en ren truse. Så ble det dragning mot pupper i stedet da. Hva er egentlig galt med denne bloggen? Minner jo ikke om noen annen blogg jeg har lest i hele mitt liv. Psyk?)
For meg er det slett ikke noe nederlag å være tilbake på Familievernkontoret. Det er egentlig helt fantastisk å ha en, i utgangspunktet, helt objektiv arena der man, sammen med en utdannet terapeut, kan komme fram til felles løsninger og kompromisser som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde klart å komme fram til på egen hånd.
Man er i imidlertid prisgitt at terapeuten er av det dyktige slaget, for det er jo tross alt både en, og sikkert mange flere årsaker til at man gikk fra hverandre i utgangspunktet. Vil tippe at de veldig sjeldent får inn par som sitter i sofaen og stryker hverandre over låret mens de diskuterer barnefordeling og antall netter hos hvem og barnebidrag og pappahelger og mammapåske og god jul og fandens oldemor.
Vil anta at de fleste møter opp med relativt stor spenning i kroppen og selv om begge i utgangspunktet er både glad i ungen og ønsker det alt som godt er og vel så det, så er det ikke sikkert man er enig i hvordan dette skal gjøres, eller hva som egentlig er til barnas beste.
Da nytter det ikke å himle med øynene når den ene, les jeg, sier noe. Da mister jeg tillitt og alt går i stå. Som om ikke stemningen var amper nok fra før etter at jeg ba om penn og papir slik at jeg kunne notere, og av en eller annen grunn fikk nei til dette. Da låser det seg hos meg. Jeg er for sliten til å tåle det og blir sur. Kjærest, vi var der alle tre voksne, måtte se strengt på meg i flere minutter for å få meg til å roe meg ned. Jeg gjorde det, men seansen døde naturligvis litt etter det.
Husker forrige gang vi var på Familievernkontoret. Vi hadde en fantastisk dyktig terapeut som virkelig klarte, riktignok etter hvert, å få fram det aller beste i oss og vi fikk i stand en avtale alle sammen var fornøyd med. Hun var objektiv, og ingen av oss følte hun “tok parti”. Tar de parti, eller en eller begge føler det slik, er løpet kjørt. ‘
Den aller første terapeuten vi hadde tok virkelig parti, og det var ikke mitt for å si det slik, og det skar seg jo fullstendig naturligvis. Jeg tror heller ikke min “motpart” syntes disse samtalene med den terapeuten var sørlig konstruktive. Heldigvis flytta hun til en annen by og vi fikk inn hun flinke. Har takket henne i tankene mange ganger når jeg har møtt henne på gaten. Hvorfor jeg ikke har takket henne direkte? Nei, hvorfor gjør man ikke det?
“Du gjorde en jævla god jobb med oss. Takk!” Nå har jeg i alle fall skrevet det, så hvis du leser bloggen min skal du vite at jobben du gjør er både viktig og riktig. Lær gjerne bort noen teknikker på pauserommet, he he. Ikke hold inne kunnskapen.
Ferdig! Nå er jeg ikke irritert lenger. Det har heller ikke vært min hensikt å henge ut noen, og håper inderlig ikke det blir tolket i den retning, men jobben som gjøres inne på disse kontorene hver eneste dag er så innmari viktig og kan påvirke ikke bare en, men flere familier i generasjoner framover. Jeg forstår at det er vanskelig. Jeg hadde ikke klart det og hadde sikkert himlet med øynene av meg jeg også, så tror mange par kan takke både Gud vår herre, Allah og Jesus Kristus at det var kokk jeg ble og ikke samlivsterapeut.
Pappa både gleder og gruer seg til du kommer. Så pass ærlig må jeg være. Akkurat nå ser du bare ut som en rund ball, men jeg vet jo at du er en fiks ferdig guttehvalp der inne. Vi pleier å “snakke” når mamma sover. Jeg ligger helt tett inn til mamma med ryggen og du sparker meg hver gang jeg sier noe. Forteller jeg en vits så flirer du høflig og sparker litt ekstra. Som regel ligger vi bare helt stille og kjenner at vi er der. For hverandre. Med mamma i midten.
Vi elsker mamma himmelhøyt begge to og hvis du syns hun kjennes god ut fra innsiden, så bare vent til du møter henne her på utsiden. Herregud, !for en dame du har vært så heldig å få som din mamma. Pen, vakker og deilig, ja vel, men snill og god som lun og lys sommernatt i Vesterålen der du og Pappa “kommer” fra. Pappa er ganske god med ord, men hvis jeg skal beskrive Mamma så kommer det bare ut utbrukte klisjeer, men hun er dem alle sammen!
Hun holder forresten på å rydde der nede nå. Gjøre det klart til du kommer. Det er egentlig ganske rotete her. Har vært så mye å gjøre i sommer. Masse, masse jobb og pappa har hatt litt vondt både her og der. Mamma går også på skole midt opp i alt dette og Pappa prøver å leke forfatter av alle ting. Ville tilstander. Du kommer til å trives, ha ha.
Jeg ser gutter overalt. Som du vet jobber pappa på senteret, masse, og der er det unger overalt. Pappa pleier å se på dem i trillevogner. Ikke dem i barnevogner, men når de har blitt så pass store, ca et år eller to, at de sitter i disse trillene og følger med verden. Gleder meg til du og jeg skal trille litt rundt. Det blir neppe så veldig mye på senteret, for når pappa først er ferdig på jobb så vil jeg helst væres skikkelig sammen med deg, ikke valse rundt på kjøpesenteret. Pappa er en usosial faen, men jeg liker deg. Vi skal være sammen for alltid. I alle fall helt til du blir så gammel at du kan jobbe. Pappa er litt over gjennomsnittlig opptatt av jobb. Kall det gjerne en slags hobby om du vil, og er det en ting jeg kan garantere deg i livet så er det en sommerjobb, så her er det bare å glede seg allerede 😉
Vet du, det var kjempehyggelig å “snakke” med deg på denne måten. Kommer garantert til å gjøre det igjen. Det er så mange tanker og følelser knyttet til det at selveste DU kommer når som helst, og du er unnfanget under slike spesielle omstendigheter at jeg tror det er godt for oss begge å “lufte” litt. Onde tunger, for de finnes, vil sikkert si at bardommen din ødelegges fullstendig hvis du kommer over disse tekstene når du blir i stand til å lese, men det er jeg 100% sikker på ikke stemmer. Alt dette kommer vi til å snakke om, og i min verden er det ingen som blir skadet av å være intenst elsket, ønsket og ventet. Slik som du er.
Det er, denne gangen også, hun som har kontroll på alle klærne og utstyret han trenger. Det syns hun er helt greit. Tror til og med hun trenger det. Det har vært litt av en prosess å gå gjennom alt som Lille Vakre aldri rakk å bruke, og pakke ned og ta vare på noe av det han fikk brukt. Vi pakker det ned i en tett boks som vi kan åpne bare av og til for å fortsatt kjenne et snev av ham. En kort liten dunst av gode minner før vi igjen lukker lokket og pakker boksen bort.
Det har vært mye vasking i det siste. Alt skal være rent og fri for bakterier, fargestoffer og parfyme. Det skal i alle fall ikke være klærne som gjør det. Nei, nå merker jeg at jeg ble redd og negativ igjen! Det er innmari lett, etter de første forventingsfulle tankene, å falle tilbake til frykten for at noe skal skje denne gangen også. Vi er bevisst på det begge to og stopper hverandre et par sekunder når det skjer, for vi VIL jo glede oss. Vi VIL jo være glade.
Ikke kan man si at frykten er irrasjonell heller, for det er den ikke. Den er høyst reell. Jeg har opplevd to forskjellige barnedøsdfall. Lille Vakre døde i fjor sommer av det som kalles “krybbedød”. Det betyr at det ikke finnes noen kjent dødsårsak, til tross for både obduksjon, åstedsgransking og avhør av foreldrene. Barn som dør i krybbedød bare dør og det er ingenting man kan gjøre for å forhindre det. Det er akkurat det som er så skremmende. Det kan plutselig bare skje, selv om du har gjort absolutt alt riktig. Helt uten forvarsel.
Store Sterke rakk å bli nesten fire måneder før han bare plutselig forlot oss en natt i august. Jeg kaller han Store Sterke, for det var akkurat det han var; stor og sterk. Tyrenakke. Har faktisk aldri sett en så sterk baby. Har krabbet selv ut sprinkelsengen og over i modersengen, der han døde sammen med meg noen timer senere. Sterk ja, du skulle sett han i vippstolen. Brukte den som framkomstmiddel, og dette er helt sant altså. Han vippet så hardt og målrettet at han vippet seg rundt akkurat dit han ville. Utrolig fascinerende. Hand døde av plutselig bakteriell oppblomstring som tok knekken på de indre organer. Helt uten forvarsel.
SOM REGEL GÅR DET BRA! Det er det jeg sier til meg selv igjen og igjen, og det gjør jo som regel det det. I det siste har jeg begynt å snakke til “magen” og Kjærest liksom svarer tilbake. Teit, men god terapi. Knytter bånd. Snakker sammen. Synger ikke. Det er så teit syns jeg. Jeg vil ikke være en slik mann som synger til en mage. Ikke det at det er noe feil med menn som ligger der nede og synger, men det blir helt feil for meg. Sorry altså.
Fikk akkurat melding fra Kjærest at hun kjører til jordmor nå. Alltid litt spennende når hun drar dit og det første hun gjør når de får satt i gang ultralyden er å sende meg en melding om at alt er ok. Den meldingen er god å få kan jeg love deg, og som du forstår så går man rundt med en kontant spenning i kroppen og jeg VET av erfaring at den spenningen kommer til å mangedobles og ganges med tusen om en måned. Det blir et veldig langt år.
I kveld skal jeg annonsere på både nav og finn etter folk. Det hadde vært så fint å kunne tatt seg noen dager fri etter at ungen var kommet ut og bare være sammen. Vi tre. Bli kjent med og forelsket i ham, ikke bare frykte at han også blir borte. Det er ingen god barndom. Å vokse opp i frykt for at du selv skal dø. Vi har virkelig en jobb å gjøre i alle fall.
Ja ja, så gikk jeg i fella igjen. Skulle skrive en koselig liten blogg om at Kjærest vasker og styrer og gjør alt klart til at han kommer i løpet av bare fire uker, så klarte jeg i løpet av bare noen minutter skrive meg inn i elendigheten igjen. Jeg er håpløs! Heldigvis ser jeg det selv og jobber knallhardt for at det ikke skal være slik. Jeg er i alle fall ærlig, både med meg selv og dere. Det tror jeg er en god ting.
Nå poster jeg, men redigerer inn senere hvordan det gikk på ultralyden. Nå har det gått veldig lenge siden jeg hørte fra henne og hun burde være ferdig allerede. Jeg vet hun hadde ringt hvis noe var galt, men likevel. Noe kan ha hendt. Jeg nekter å ringe for å høre! Jeg må trene meg på å være rolig å satse på det beste. Puste med magen. Alt blir bra.
Til slutt.
Edit: Nå er hun tilbake og alt var bra med den lille. Litt “smårusk” for mor, men ikke mer enn man kan forvente inn i de aller siste ukene. Hun skal ta det med ro og jeg skal virkelig behandle henne som den eventyrprinsessen hun er.
Reklame | Fy Fader, verdens største salat- og snackbar
Her ser dere Mikkelsen. En fremragende kokk og rett og slett en utrolig hyggelig fyr. Litt tynn kanskje, men ingen er perfekte. I dag har han hatt det vi kaller for “frityrvakt”, dvs. ansvaret for 10 meter med varmmat på FyFader. Jeg vet ikke hvorfor vi sier “frityrvakt”, for vi har jo egentlig nesten ingenting som er fritert, men det kommer kanskje av at da vi åpnet opp i 2015 så hadde vi faktisk bare EN varmedisk, og der var det mye frityrmat.
Uansett, Mikkelsen på “frityrvakta” og i dag er han ekstra stolt over å være på jobb, for han har nemlig fått splitter nye diskkart fra Kreativ leder, altså meg he he, og nå begynner vi virkelig å snakke! Det er ikke gourmet, men Fy Fader så mye god mat! Og i tillegg er det FIRE disker med salat og annen kald snaddermat. Er det rart det er vanskelig å begrense seg? Jeg klarer det i alle fall aldri, ha ha 😉
Jeg vil med dette ønske dere alle sammen hjertelig velkommen til oss på FyFader og Hoftepluss! 🙂
Og du, ikke glem at vi leter etter en dyktig SALATBARSJEF. Mer om det HER
Nå skal jeg og den vakreste dama i hele verden, Kjærest, snaske oss hjemover! Klokka er halv sju og ferdig blir vi jo aldri ansett. Litt mat og garantert en film på Netflix i hjørnet av sofaen. Det er der vi er aller nærmest, i hjørnet. Hvis hele verden raser sammen er det der vi søker tilflukt, ro. En slags trygghet. “Ska vi lægg oss i hjørne?” Herregud som jeg elsker den dama! Det gjennomsyrer absolutt hver en eneste celle i kroppen. Denne sommeren og høsten har gjort noe med oss. Sa det til henne i sted. Dette er høsten vi smeltet sammen og ble ett. Det føles slik. Nesten som man er blitt forelsket igjen. Gleder meg til å gifte meg med henne. Trodde aldri jeg skulle si noe slikt. Jeg, gifte meg? Ha, ha, ha, hvorfor det?
Jeg er faktisk så intenst gald i henne at jeg måtte skrive i dette på veggen hennes på fb:
Ett hundre prosent fullkommen. Det er det du er. Uten deg finnes ingenting. Ikke en gang tomhet og mørke. Du er resten av mitt liv. Elsker deg så intenst. Så mye. Så hardt. Gleder meg til å gifte meg med deg. På ordentlig. Mann og kone. Even when we’re ghosts.
Skrev det i går. Skulle hjem fra jobb. Likevel måtte jeg skrive til henne i bilen før jeg kjørte. Jeg er glad jeg har henne. Hvis ikke tror jeg det hadde blitt for mye for meg.
Hvor var vi? Jo, hjertelig velkommen til FyFader og Hoftepluss!
Og mens jeg først driver å reklamerer så sjekk ut kokkejævel.no.HER kan du kjøpe boka mi, forstykker, caps og skjorter. Fantastiske gaver og snart er det jul. Bare nevner det… 😉
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært våken i natt, men det har vært mange. Har omtrent ikke vært en ørens fred å få. Det har vært et leven uten like. Senga har rista og fjærene har virkelig fått kjørt seg. Det har vært pusting, pesing og høylytt stønning. Inn og ut, inn og ut av rommet og do. Å prøve å sove med en høygravid kvinne ved sin side kan du bare glemme. Er det virkelig nødvending å lage så mye lyd, så mye vesen av seg? Jeg vet jo hun er gravid, ser henne om dagen. Hun trenger da ikke bruke hele natten for å overbevise meg at det faktisk ikke bare er sjokolade inne i kulemagen. Egentlig er det ganske egoistisk å holde på slik. Psykopatisk? Hun vet jo at jeg skal tidlig på jobb og trenger søvn. Faen heller!
Neida, jeg er selvfølgelig ikke sånn, men det er veldig lite søvn for tiden. Tror de fleste som har vært gravide i siste måned, eller som har prøvd å sove sammen med en slik, vet hva jeg snakker om. Og inn og ut på do. Hele natten. Knaske halsbranntabletter. Og kvalmestillende. Sette seg opp for å unngå å spy.
Jeg beundrer henne noe så sinnsykt! Hver eneste natt går hun gjennom dette uten å sutre og bære seg over det på en blogg. Tenk hvis jeg hadde hatt det på samme måten. Jeg hadde skrevet side opp og side ned om hvor trøtt, kvalm, sliten og utkjørt jeg var. Jeg hadde garantert hevdet at ingen hadde opplevd noe i nærheten av det jeg opplevde. Noe som jo for så vidt hadde vært sant siden mitt svangerskap hadde vært en medisinsk sensasjon. For ikke å snakke om et mirakel…
Der ble klokka fem over halv seks. Må avlutte og dra på jobb. Gleder meg faktisk i dag. Var der i hele går og har forberedt oss så godt at vi ikke kommer til å merke den sykemeldingen i det hele tatt. Det er deilig, for mandager kan være ekstremt hektiske. Masse som er tomt etter helgen og mye rot overalt. Mye produksjon. Alt dette ble tatt hånd om i går så jeg gruer meg ikke litt en gang. Eller kanskje litt. Normalt kommer det en kveldsvakt klokka 14, men i dag kommer det ingen før 16:30, så blir en lang vakt for foten min, men med litt ekstra i dosetten skal også det gå bra.
Jeg er i godt humør og det er skikkelig deilig å kunne skrive litt til dere på morgenen igjen. Det har jeg virkelig savnet. Disse korte små snuttene av tanker og ord før jeg flakser ut døren og ut til verden.
Tusen takk for alle tilbakemeldinger i går! Herregud, sier jeg bare. You raise me up!
