Selv en rik og berømt toppblogger som meg må av og til innse at størrelsen på stua ikke nødvendigvis står i forhold til det oppblåste selvbildet, og rett og slett kjøpe et spisebord som ikke tar halvparten av gulvarealet. Ikke er det lov med gjester heller, så det er grenser for en liten familie på tre-fire stykker trenger.
Her ser dere det gamle spisebordet, som vi kjøpte da jeg flyttet inn for to-tre år siden. Har alltid likt disse store spisebordene, og dette var det største jeg klarte å presse inn i stua.
Selv om det ser lite ut, så er det klaffer under, så tror det er plass til åtte. Mer enn nok for oss. Og i venstre hjørne ser dere hvorfor vi kjøpte nytt bord. Snart er det en liten krabat som trenger all den gulvplassen han kan få 🙂 Bordet er forresten kjøpt på Jysk og kostet bare 2700. Virker svært solid i konstruksjonen i alle fall.
Ellers har jeg, som alltid ulastelig antrukket i smart lue og frekt skjef, vært ute og trimmet sideflesket i dag. Andre tur denne uken, så dere forstår, jeg har ikke startet “livsstilsendringen” alt for hardt. Det har jeg forresten gjort bevisst. Greit å ha noen gode kort på hånden når vektnedgangen stagnerer etter hvert. Først i neste uke starter jeg med å gå til og fra jobb. Tror det er en halv times tid hver vei. Passe lang tur for en fortsatt veldig tung mann.
Nå skal vi bruke et par timer, (vi bare koser oss for tiden!), på sofaen og se “My 600-lb life”, for både avskrekking, fascinasjon og inspirasjon. Sofasnack: Et par epler.
Takk for at du stakk innom bloggen i dag også, og følger meg i tykt og tynt gjennom uka og året! Det setter jeg enormt stor pris på 🙂
Vi tok heisen opp slalombakken helt opp på platået. Kjærest og Lillebror, Datter og en av min voksne sønner. Det var det masse folk der oppe, god stemning og plutselig var det ikke vinter lenger. Stusset litt over det, men siden det var så deilig og varmt vær, så lot jeg det heller være og koste meg.
Vi satte oss ikke ned, men fortsatte bortover platået. Møtte masse kjentfolk på veien. Lillebror var vel blitt halvannet år plutselig, for han sprang i alle fall rundt med en slik snekkerbukse i dongeri, hvite sokker og kule joggesko. Jeg kunne høre hat skrattet når han møtte en av sine kompiser.
En fin dag, men vi bestemte oss for å gå ned bakken igjen og dra hjem. Nede ved bilen snudde jeg meg og absolutt alle var borte. I all verden, jeg har mistet familien min! Jeg kunne ikke forstå hvordan dette kunne ha skjedd, men jeg sprang så fort opp som en mann på 125 kg klarer, og lette etter dem i folkemengden. Fant dem til slutt rundt et bål med noen venner av oss. En underlig ting å gjøre når vi skulle dra hjem, men la gå, gi meg også en pølse.
-Hvor er Lillebror, spør jeg mens pølsa grilles. -Er han ikke sammen med deg? spør Kjærest. Åpenbart ikke! Nå starter en panisk time der vi springer rundt og leter etter den lille gutten. Nei, nei. nei, er alt jeg klarer å tenke. Ikke la han være død!
Fikk tips om at noen har sett en kvinne fra barnevernet ta gutten og ta han med inn i en hytte nede på området. Jeg springer dit og dundrer på døra. Det åpnes og jeg forteller mitt ærend. Kvinnen fra barnevernet står i dusjen da jeg kommer, (det var en annen kvinne som åpnet). Hun forteller meg at etter innlegget mitt i går, så hadde de fått inn masse tips om min manglende omsorgsevne.
Da hun fra barnevernet er ferdig dusjet og tørket viser hun meg en masse bilder av Lillebror og meg. Ville fester med masse brennevin og folk, mens Lillebror ligger i sofaen og sover, eller bilder der vi kjører kabriolet i vill fart mens Lillebror bare går løst rundt i bilen. Det var også et bilde av oss to i båt det jeg hadde bundet han fast langs siden av båten, i stedet for redningsvest, slik at han ikke skulle falle ut.
-Dette er jo manipulerte bilder!!!!! Ingenting av dette er sant! Det er noen som vil meg vondt som har gjort dette! Vær så snill å tro meg! Jeg er snill med ungen min! Vær så snill!
-Bilder lyver ikke, sa dama fra barnevernet, og fortale at Lillebror allerede var plassert i fosterhjem på hemmelig adresse, og vi fikk ikke møte ham før han fylte 18 år og eventuelt ville det selv. Saken var endelig avgjort og kunne ikke ankes.
Så våkent jeg, dyvåt av svette. Snudde meg for å se om han var der fortsatt. Det var han,
Han hadde bitt seg fast i en spene og Kjærest satt oppreist mot gavlen og halvsov. Alarmen var på.
Nødetatene er på plass og ungen blitt tatt hånd om av helsepersonell. Kritisk skadd, med stabil. Faren ble funnet like ved åstedet, men han var bare opptatt av seg selv, og hadde derfor ikke fått med seg noe som helst. Politiet mistenker at han blogget.
Klokka er ett og jeg ligger fremdeles under dyna. Gikk faktisk å la meg klokka åtte i går kveld, og sluknet umiddelbart. Våknet igjen ved midnatt da jeg bysset Lillebror i søvn med min vakre sangstemme. Trolig ble han så redd at han flyktet inn i søvnen. Kjærest og Lillebror sto opp i elleve-tiden, men ble liggende og sovnet igjen. Virker som jeg har et digert hull inne i hjernen, skapt av to tiår med søvnmangel, som bare skriker etter å fylles. Heldigvis ga omsetningen i november og desember i nettbutikken, samt en baby som sover ganske mye, pluss en ekstremt snill Kjærest, for ikke å snakke om at det plutselig, ut av intet, dukket opp en som kunne lede Hoftepluss, meg mulighet til å sette livet litt på “vent” et par måneder. “Subbe rundt”, gjøre så lite som mulig. Sove. Sove. Sove.
I går skrev jeg at jeg faktisk støtte på, og kjente igjen, et av disse nettrollene. Ikkje bit mæ i ræva som en jævla pitbullm hvis du faen ikkje tør se mæ i auan ætterpå! Det viste seg at personen, ikke uventet, er tøffere bak tastaturet enn på gata. Til tross for ulike måter å hilse på han på, så fikk jeg bare et tomt blikk tilbake. Dette syns jeg er så utrolig feigt. Jeg mener oppriktig at hvis man på død og liv skal “ta” noen på Internett, så er det et absolutt minimum at man har baller nok til å nikke når man møtes i alle fall.
For å illustrere det jeg oppriktig mener er ynkelig oppførsel, så brukte jeg Leo, min bror brors nydelige, og tvers gjennom snille, hund for å illustrere ynkelighet. Liksom hundeøyne = ynkelighet. Men det er ingenting i de øynene som illustrerer feigheten til en tastaturrytter. Ingenting!
Leo, unnskyld!
KAN MAN HENGE UT NOEN SOM INGEN VET HVEM ER?
Hver gang jeg tar opp nettmobbing, for det er jo det, i sin reneste form, disse tastaturrytterne holder på med, så blir jeg i kommentarfeltet, anonymt selvsagt, beskylt for å “henge ut” de disse gjelder. Denne gangen kom det også noe oppgulp om at jeg hengte ut hele ALTA med min oppførsel. Vet ikke helt hva jeg skal kommentere til akkurat det siste, men blir den sakt mange nok ganger så ender det opp som en liten sannhet. Det er vel meningen også tenker jeg.
Kan man mobbe, eller henge ut, noen som ingen vet hvem er? Jeg mener nei. Hvor mye de enn fortjener det, så har jeg alltid anonymisert mobben, også de jeg har kjent identiteten til.
Hva mener du?
(PS! Alta er forresten et fantastisk sted å både leve og vokse opp i. Dette har jeg også skrevet et helt kapittel om i boken min. Det betyr ikke at det ikke, også her, finnes gjennområtne egg som man både bør, kan og SKAL adresseres. )
Jeg så han komme gående min vei. Jeg vet veldig godt hvem han er og han vet, åpenbart, veldig godt hvem jeg er. Møtet var uunngåelig. Ingen fluktmuligheter. Jeg stirret han rett inn i øynene de siste mesterne før “sammenstøtet”. Han stirret ikke tilbake, men latet som han ikke så den digre mannen, med blå lue, på 123 ett eller annet kg bare noen meter foran ham.
sa jeg så høyt jeg kunne, riktignok uten at folk rundt oss måtte trøste ungene sine pga han gærningen som skrek i korridorene, da vi passerte. Han latet som jeg ikke fantes og gikk bare rett forbi. Jeg tenkte: Er det virkelig mulig? Dette er en mann som virkelig har stått på mot meg på FB-siden “Oppslagstavla i Alta” og, men dette blir bare spekulasjoner, kommentert relativt heftig, anonymt selvsagt, på bloggen ved i alle fall én anledning.
Så tør han fan ikke nikke tilbake en gang!
Dette skjedde for to dager siden. I dag formiddag møtte jeg på ham faktisk igjen, denne gangen på posthuset. Etter at jeg var ferdig i skranken med mitt, så så jeg at han sto i kø og latet som jeg ikke var der. Jeg måtte jo, selvfølgelig, ta turen innom han på veien og og si
GOD DAGEN!
Ingen reaksjon, så jeg trosset smittevernforbudet og vinket bare 50 cm foran ham. Ingenting. Jeg gikk men jeg smålo for meg selv.
Hvis du på død og liv skal være så tøff i trynet på Internett og lire av deg både det ene og det andre, så syns jeg med respekt å melde at du i alle fall, i anstendighetens navn, kan hilse på meg. Kritiser meg gjerne, men se meg i auan når du gjør det. Ikkje bit mæ i ryggen som en pitbull hvis du fan ikke tør se meg i auan ætterpå!
Det var bare det jeg ville si.
Oppfør dæ!
(Din ynkelige kujon!)
(Må bare til min min brors prektige hund at han blir misbrukt i dette innlegget som illustrasjonsfoto, men det var ett eller annet med de ynkelige øynene som jeg mente understreket poenget i teksten. Ellers setter jeg veldig stor pris på min brors hund.)
Dette var sterkt. Jeg hadde akkurat lagt meg igjen. Hadde vært oppe i stua og skrevet frokostinnlegget, Velkommen!, men mitt nye liv har gitt meg mulighet til å ligge noen timer ekstra om morgenen, og den muligheten benytter jeg til fulle. Mørkt på soverommet. Kjærest sitter oppreist mot den myke gavlen og ammer Lillebror. Lun stemning. Godt. Åler meg, så stille som en mann på godt over 120 kg klarer å åle seg, inn under dyna og sniker en kald fot under til Kjærest. Hun dekker den til med begge føttene. Vi ser på hverandre og smiler. Sier ingenting, for vi har innført prateforbud om morgenen. “For at Lillebror skal få ro til å sovne igjen”, men jeg mistenker heller at det er irriterende for en morgentrøtt, les gretten, Kjærest og høre på meg som snakker på inn- og utpust og alt som interesserer meg akkurat den dagen…
Jeg la meg derfor bare stille ned, åpnet telefonen, og med den Facebook, og minnet bare slo i mot meg. I januar for to år siden delte jeg altså nyheten på fb at Storebror var på vei. Et halvt år senere kom han, altså bare 1,5 år siden. Det virker så lenge siden. Faktisk nesten uvirkelig, men det skjedde. Han fantes en gang!
15. september kl. 17:30 la jeg ut alle disse ekstremt sterke FB-postene ut på bloggen. Den korte historien til Vebjørn. Han var så liten at han kjente nesten ingen. Rakk stort sett ikke å få treffe familien en gang. Jeg ville så sårt at han skulle huskes. At han ikke skulle bli borte, men bevares i minnet til så mange som mulig.
Les den korte, men sterke historien om Vebjørn HER
Lørdag 27. mars kl. 13:00 så både giftes og døpes det i en salig blanding inne i vakre Nordlyskatedralen i Alta. Forrige gang vi planla akkurat det samme så måtte vi avlyse fordi dåpsbarnet satte seg på bakbeina og bare døde. Dette førte til såpass dårlig stemning at også bryllupet ble avlyst.
Denne gangen er det full enighet i gruppa om at ingen skal dø, så lørdag 27. mars, selveste palmelørdagen, blir jeg en gift mann! Om det blir med eller uten gjester vet vi ennå ikke, reglene er noe ustabile kan du si, men det blir med det antall gjester som til en hver tid er tillatt. Jo strengere regler, jo billigere bryllup, så som mann ser jeg svært lyst på hele situasjoenen.
Jeg gleder meg faktisk. Kanskje ikke kjempemye, men litt. Har aldri hatt noen drøm om å gifte meg, men jeg har full forståelse for at Kjærest ønsker å gifte seg med meg. Hadde jeg kunnet ville jeg gjort akkurat det samme. Dessverre er dette umulig, og da er Kjærest et fullt ut greit alternativ.
Dåp har jeg heller ikke noe spesielt forhold til, om noe er det ambivalent (som alt annet), men etter hvert som jeg har blitt eldre lært meg å sette pris på disse, i utgangspunktet meningsløse livsritene, som dåp, konfirmasjon, bryllup og, til dels, store bursdager. Det samler slekt og venner sammen og det er viktig. Mennesket er flokkdyr og flokken må samles av og til rundt noe for å ikke løse seg opp og gå hver til sitt. Vi kan ikke bare samles når et flokkmedlem skal senkes ned i jorda. Da blir vi en trist og trasig flokk til slutt.
Om jeg syns det er skummelt å skive “Velkommen” til bryllupet på bloggen? Vel jeg regner ikke med at dere tar det personlig og stiller opp i tusentalls utenfor kirken, vifter med denne elektroniske “invitasjonen”, mens dere hamrer på døra og vil inn. Innrømmer at Kjærest faktisk er litt redd for det, så jeg fikk ikke lov til å vise innsiden av invitasjonen der tid og sted står for annet enn kirken. Altså, hun frykter ikke hundrevis av folk, men kanskje en og annen gærning. Man vet jo ikke. Dette respekterte jeg naturligvis. Jeg er en veldig, veldig hjertegod mann. Hun er heldig som har meg.
Tidligere i dag fortalte jeg at jeg nå framover skal prøve å se om jeg karer å forsørge meg selv og min familie på en god måte gjennom å satse alt på de tre B’er, Blogg, Bok og (nett)Butikk. Les innlegget HER
I 18 år, snart to tiår, har jeg ofret absolutt all min tid for å gjøre mitt ytterste for at Altas befolkning skulle kunne kunne spise og ha tilgang på de absolutt beste smakene som Finnmark har å by på. Kunne med hevet hode ta med seg besøk sørfra uten å måtte være nervøs for at det ikke var bra nok. Det var alltid bra nok. Kanskje til og med bedre. Det har jeg jobbet natt og dag for. Stolt på meg selv. Gått min egen kulinarisk vei. Flaks, talent, teft og en nesten eselaktig gjennomføringsvilje
Alt har imidlertid sin tid. Nå er det nok. Jeg har ikke lenger det som skal til for å være en kulinarisk suksess i Alta. Prisen har blitt for høy.
Det sagt, kortene er kastet! Jeg ba dere stille meg spørsmål om alt dere lurer på.
Hei Jeg kan ikke noe om blogg og den eneste jeg leser er din, fordi som mange andre sier den er virkelighetsnær og mange kan sikkert kjenne seg igjen i det du skriver. Du tjener ikke mye på reklamefri blogg har jeg skjønt så hvorfor ikke gjøre den om til å ha litt reklame i den? 🤔 Men tror uansett du kommer langt og kommer til å gjøre det godt både med bøker og nettbutikk👌 Stå på …..
NORDLANDSPIA
Jeg er meget skeptisk. Da jeg startet opp bloggen i september 2019 skrev jeg ofte om svært følelsesladde temaer. Livet og døden skjedde, gang på gang, og jeg ble bombardert med beskyldninger om at jeg brukte mine døde barn for penger og klikk. Det gikk til og med så langt at en bruker i Kvinneguiden insinuerte at jeg hadde tatt livet av mine egne unger for å få oppmerksomhet selv. Kommentaren fikk mange likeklikk, men ingen, absolutt ingen av de som diskuterte på tråden tok til motmæle. Etter et par dager ble beskyldningen slettet, men akkurat da var jeg glad for at jeg ikke tjente penger på bloggen.
MenVar du ikke opptatt før denne nettbutikken at kundene måtte handle lokalt? Bruke de lokale arbeidsplassene slik at man kan sysselsette folk i arbeid? At kjedene og netthandel ikke måtte ta over for de fysiske butikkene?
Mens du nå satser alle kluter til på det som er relativt likt Hoftepluss sitt konsept med ekte, lokale varer – bare på nett? Mindre folk å betale lønn til for å selge mye av det samme som butikken din gjør?
ANONYM
Jo, og jeg er fortsatt opptatt av at folk skal handle lokalt. Ta vare på nærmiljøet sitt. Dette betyr jo ikke at man verken kan spise eller kjøpe et produkt som er produsert et annet sted i Norge. Eksempelvis produseres det ikke ost i Alta. Det betyr jo ikke at Altas befolkning ikke skal kunne spise ost. Da må det kjøpes utenfra.
At jeg nå samler det beste fra de beste, i første omgang, den nordligste landsdelen, slik at også resten av Norge skal kunne oppdage og nyte disse vanvittig gode produktene, det anser i alle fall ikke jeg som negativt.
Hva ansatte angår, så trodde også jeg det samme som deg da vi plutselig satte i gang i oktober, men sannheten var alt annet enn jeg trodde . En flaske gressløkolje tar 15 sekunder å selge på Hoftepluss. På nettbutikken skal den pakkes forsvarlig inn, noe som for en trent hånd tar ca 3 minutter. Matematikken kan stå for selv.
Æ bare lurer, hva gir inntekter på blogg der det ikke er reklame ? All ære til deg som våget å ta skrittet – et lite steg for menneskeheten, et stort skritt for kokkejævel. Æ har inntrykk av at kokker med egen drift ikke klarer stå lenge i det: De går ALL IN. Kauto hadde også en slik kokk, Alfreds kro, Maras pub og mat, catering, foredling av lokale råstoffer etc. Hadde bl.a verdens beste gjeddeburgere.
KIRSTEN
Vær hilset, Kirsten! Jeg har et samarbeid med blogg.no som gjør at vi deler inntektene av reklamen som de selger inn. Det betyr at jeg får betalt “pr klikk”. Det er ikke bare lesertallene som bestemmer hvor mye jeg tjener, men også årstid. Desember er en god måned, januar ikke.
Hva er “lenge”? Jeg har ofret alt for dere i 18 år. 20% av livet mitt! Han i Kauto kanskje enda lenger. Jeg syns det er lenge 🙂
Vurderer du ‘vlogg’ hvor vi kan se deg kokkelere ‘inn æksj’ n’, f.eks. i eksotiske finnmarksomgivelser? Eller steg-for-steg-oppskrifter med bilder for de som gjerne vil, men som trenger litt ekstra hjelp?Forventer selvsagt ikke at du stiller på Bloggerne, da hadde jeg blitt skuffet, men du er jo en artikar som vet å skape stemning 😊
VIBEKE
Ja, etter hvert et det planen med i alle fall små snutter, men for en som har noe å “melde” kulinarisk, som meg, så er det ikke bare å skru på kameraet og peise på, det kreves enormt med planlegging bare for tominutters snutt. Derfor venter jeg med et. Skriften er, og vil alltid være, min min favorittarena, men ja, det kommer!
Synes det er tøft gjort å tørre å ta steget ut og stole på inntekter fra blogg/forfatter/nettbutikk- men høres ut som du trenger endring og at dette er bra for deg/dere. DET er viktigst.
Hva er din langsiktige plan? Hvor er du om 5 år?
INO
Om fem år? Det verken kan eller vil jeg svare på. Har kun skrevet under en 3-års kontrakt på lokalet, nettopp fordi jeg ikke vil binde meg så lenge denne gangen. Jeg er, hvis jeg er heldig, midt i livet og det gjelder å ta vare på hvert eneste år.
Jeg skal gifte meg for første gang 27. mars i år samtidig som Lillebror døpes. Selv om jeg er så gammel at jeg også fotsår at man må ha noe å leve av, så er 27. mars det absolutt viktigste som skjer i år. Storebror ble aldri døpt. Det sliter jeg fortsatt litt med.
Jeg gleder meg veldig til 27. mars!
Hvis du kunne forandret en ting ved deg selv, hva ville det vært? 2. Og hvis du kunne gjort det samme med kjæreste, hva ville det vært?
Lykke til med blogg, bok og butikk. 🙂
KLARA
Enkelt! Har du fire ting du liker i kjøleskapet, så trenger jeg ikke alle fire i meg, selv om jeg er mett!
Man skal aldri, aldri, aldri, ALDRI, offentlig skrive, si, ymte, kremte, hoste i skjegget noe som helst som kan forbedres på den mest perfekte skapningen som finnes! Er du spik spenna gæærn?
Verdens enkleste oppskrift på en god middag? 🙂
KINE
Kort spørsmål fortjener kort svar!
Til 3-4 enkle personer
1 pk reinskav
1 løk
2 gulrot
1/2 brokkoli (kan sløyfes)
4 ss tyttebærsyltetøy
hvitløksbrød
7 dl vann
1 pk kremfløte
1/2 dl reinsdyrskraft fra Toro (ev. 1-2 vanlige bujonterninger)
Steik reinskav og grønnsaker med ønsket mengde smør i en gryte. Skrell og del gjerne grønnsakene opp i mindre biter. Tilsett vann, buljong og fløte og kok opp. Jevn til ønsket tykkelse med maisenna og vann. Serveres med tyttebær og hvitløksbrød. Potetmos går, men da begynner vi å fjerne oss fra verdens enkleste oppskrift 😉
For om lag 13 år siden, på en matfestival (?) i Alta, spiste jeg din tyttebærostekake. Den var himmelsk. Kan du dele oppskriften? Hilsen Ingunn. 😊
INGUNN
Ja, det stemmer! Skrev aldri opp den oppskriften, og husker ikke heeelt styrkeforholdet, men den var basert på min smått berømte pasjonsfruktostekake, så jeg kan garantere deg at oppskriften vil dukke opp på bloggen i løpet av 2020. Det var en fantastisk god ostekake og vi lagde den i mange år til Borealis matfestival 🙂
Koffør e bloggen din reklamefri? De fleste lever vel av reklame?
HILDE KAARASLAN
Det er, som jeg har skrevet litt over, at jeg føler meg litt friere. Kan liksom skrive om hva som helst. Det betyr ikke at jeg ikke kan finne meg samarbeidspartnere i framtiden, men jeg ser ingen hensikt i en blogg som min hvis den skal være drevet av penger. For meg handler det alltid om lidenskap. Jeg har en enorm formidlingstrang og bloggen gir meg ikke bare mulighetene til dette, men siden jeg også har så mange lesere så rettferdiggjør det også at jeg bruker så mye tid på skrivingen. Jeg liker virkelig dette. Det r godt for meg.
Det var spørsmålene som kom inn, Jeg har svart etter beste vene.
Mens kongressbygningen i USA blir stormet, 4 mennesker blir drept og en rape gal president på sine siste dager blir sperret ute av alt som finnes av sosiale medier i et døgn, og for ikke å glemme en verdensomspennende pandemi, så sitter jeg her i Alta og funderer over de viktige tingene i livet, nemlig at jeg nå offisielt, og dette høres skikkelig rart ut, faktisk har blitt en blogger på heltid. Hva jobber du med da? Jeg er blogger, på heltid, lizzom.
Hans Kulinarisk Høyhet KokkejævelEtter over et år, men bare en hånfull unntak, på 1. plass, så er det vel ikke helt unaturlig et en fyr, narsissist og kjepphøy på seg selv, omtaler seg selv som HKG Kokkejævel. Bloggkongen.
Jeg har endret innstillingene på min FB-side fra “Mat og drikke” til “Personlig blogg”. Nettadressen er ikke lenger hjemmesiden til mitt Hoftepluss, Hoftepluss.no, men min bloggadresse, kokkejaevel.blogg.no. Det var litt rart å gjøre det, men det var riktig og nødvendig. Akkurat nå har jeg ingenting annet enn min erfaring å gi til Hoftepluss. Jeg klarer rett og slett ikke arbeide. Har ingen problemer med å stikke innom, “kontrollere forholdene”, men tar jeg på meg uniformen for å jobbe så får jeg vondt i magen, begynner å kaldsvette og ønsker meg egentlig bare bort. Høres nesten ut som et lite angstanfall og er det kanskje også. Spiller ingen rolle. Akkurat nå trenger jeg ikke være der annet enn nede på kontoret for å “lære opp” Martin, den nye kapteinen.
Selv om jeg ikke på noen som helst måte er noen rakettforsker, så er til og med jeg såpass oppegående at jeg forstår jeg det må komme enn en viss sum penger hver eneste måned for å betale huslån, barnebidrag, mat, bleier, øl og alt det andre man trenger for å holde seg varm, trygg og aktivisert. Er det virkelig mulig å kunne leve godt, for jeg har blitt så gammel at jeg må leve relativt godt, for en middelaldrende mann med middels utseende og middels liv bosatt langt mot nord? Svaret på det er egentlig nei.
I fjor omsatte bloggen for 445 380 kroner, eller 37 115. Ikke voldsomt, men slett ikke ille for en reklamefri blogg hvis det hadde gått rett inn i min egen lomme. Det gjør det selvsagt ikke. Dette er jo penger som mitt firma, Kokkejævel AS, får inn på sin konto. Derfra skal det blant annet dekke kostander til regnskap, utstyr, husleie, skatt osv. Rundt regnet kan du si at jeg i fjor satt igjen med 25 000 kr pr måned, før skatt. Jeg vet det er noen som dessverre må klare seg for denne summen, men jeg verken kan eller vil leve for så lite penger.
Heldigvis har jeg en bokkontrakt med Kagge Forlag. Eller, jeg har faktisk to. I fjor høst ga jeg ut min første bok, Livet mellom måltidene. Jeg har alltid høye mål, og håpet på over 10 000 solgte. Slik gikk det ikke. I skrivende stund har den passert litt over 6 000. Forlaget er strålende fornøyd. Jeg bare sånn passe. Selv om jeg “bare” får ca 48,40 kr pr solgt bok, så blir det litt penger når du selger over 6 000. Faktisk om lag 300 000. Nå begynner vi å nærme oss en sum man kan leve godt med.
RETT inn på 1. plass på boklista!Varte riktignok bare én uke, men en uke som Norges mest solgte bok, hallo! Hvem opplever dét liksom?
Jeg nevnte to kontrakter, og det stemmer. Fram til sommeren jobber jeg med manus til en bok som 75% av Norges befolkning ønsker seg. De bare vet det ikke ennå. Jeg tør ikke fortelle hva jeg skriver om i frykt om at en eller annen jævel skal stjele ideen min, så vi venter til sommeren. Da er det ingen som rekker og både stjele ideen og skrive den ut. Jeg blir skuffet hvis den boka selger under 25 000.
Så har vi nettbutikken da, kokkejævel.no, som vi plutselig kastet oss rundt med i slutten av oktober i fjor og bare, PANG, omsatte for over 1 million på fire novemberuker, og fortsatte godt et par uker inn i desember også. Konseptet er like enkelt som det er genialt; jeg plukker ut det beste fra de lokalprodusentene som jeg har valgt produkter fra gjennom 20 år i bresjen for servering av lokalmat i Finnmark. Det beste, fra de beste. Denne skal jeg perfeksjonere og virkelig gjøre til Norges beste netthandel i sin nisje i løpet av de første månedene i året. Må bare puste litt først.
Tre føtter der altså, BBB, blogg, bok og (nett)butikk, er framtiden min nå. Jeg mottar fortsatt litt lønn fra Hoftepluss, men målet er total løsrivelse i løpet av året. Det er litt skummelt, men jeg er veldig, veldig klar for det.
Jeg blir kjempeglad hvis dere stiller meg spørsmål i kommentarfeltet under dette innlegget, så svarer jeg dere i et eget innlegg i kveld. Jeg tar svært gjerne i mot kritiske spørsmål, men ikke glem at jeg svarer deg i samme tone som du stiller spørsmålet, så er du forberedt, hehe.
Det går mye i supper for tiden. Kjapt, enkelt og veldig godt. Godt brød eller hvitløksbrød ved siden gjør susen, i alle fall hvis du er slank og smekker. Det er ikke jeg fortiden, så jeg spiser bare suppe. Til gjengjeld tar jeg en (liten) porsjon ekstra. Fan, man må jo bli mett! Hvis ikke er “kostholdsendringen” over før suppa har blitt kald.
(Smelt smøret i en liten kjele og rør inn hvetemelet. Ta av varmen.)
(Eventuelt maisenna utrørt i kaldt vann)
Kok opp vann, buljong og fløte. Tilsett blomkål, purreløk og hvitløk i små biter. Kokes under lokk i 30 min. Kjær deretter til glatt masse med stavmikser og pisk deretter inn meljevningen. Kok godt opp.
Smak til med salt, pepper og sitron.
Forslag til toppeing
400 g kalkun/kylling-filet
Det grønne på purreløken
12 skiver bacon
Steik baconskivene til gylne og fine, enten på panne eller i ovn
Kylling/kalkun ternes og steikes på panne
Det grønne på purreløken tilsettes det siste stekeminuttet
THERE AIN’T NO SUCH THING AS A FREE LUNCH!
Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 2-3 kroner pr oppskrift, ev. 100 kr for et helt år. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Edder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann.
Har du problemer med 2-3kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀
