Aller først vil jeg bare si susen takk, Tuva! (Sjefsredaktør i Kagge forlag) Ikke bare fordi det er høflig, (det også naturligvis), men fordi jeg mener det. Hadde det ikke vært for deg hadde aldri min første bok kommet ut. Ikke på grunn av manglende interesse fra andre forlag, tror jeg fikk tilbud fra alt som kunne krype og gå av forleggere, men fordi jeg aldri hadde klart å gjennomføre uten din hjelp. Tror egentlig ikke du er klar over hvor mye du betydde for meg i den perioden. Jeg hadde mista sønnen min og ga egentlig fullstendig faen i denne boka. Jeg ville bare sove, spise og drikke øl hver eneste dag Datter ikke var her. Forsvinne fra jordens overflate uten å dø. Viske ut hodet mitt. Bedøvelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Midt i denne elendigheten skulle vi altså utnytte, (smi mens jernet var varmt) min plutselig bloggsuksess og gi ut en skikkelig bok. Ikke bare korte bloggsnutter fra livet i Alta, men altså en skikkelig bok til fire hundrede kroner. Et verk. Kjære Gud, kom og hjelp meg!

Egentlig så husker jeg ikke så mye fra selve skrivingen annet enn at det var enormt vanskelig å klarne hjernen såpass at teksten virkelig kunne bli god. Ikke var vi bestandig enig om hva som var en god tekst eller ikke heller. Jeg var drittlei meg selv. En ting er å fortelle om meg og mitt liv, hva jeg har opplevd, på bloggen, men å sitte der å se på den samme historien og terpe på setningsoppbygging, bøyning av ord fandens oldemor, var pyton!

Fortid, det var fortid, og jeg ville se framover, men siden jeg ikke verken var eller er noen Nostradamus, så var jeg nesten nødt til å skrive om min egen fortid, og jeg hatet det!

Så ringte du da,

…neida, dette går så fint så. Veldig bra, men… Litt mer “farger ” her og noen “lukter” der.  Kan du skrive litt lengre setninger. Ja, jeg vet du er kjent for ditt korthugde språk, men prøv i alle fall, jeg lover det vil gjøre seg bedre i en bok. Kjempe bra det avsnittet der, men kansje du kan fortelle litt mer om…

Slik holdt du på, måned etter måned og boka kom ut den, tre måneder etter at siste manus var sendt inn. Jeg var fortsatt pisslei min egen historie, men da jeg fikk boka i hånden kjente jeg at jeg var stolt. Jeg klarte det! En vaskeekte, skikkelig bok med stive permer, utgitt av et stort forlag. Den så jævlig fin ut! (Mye pga bilde av meg på forsiden…) Faen, så artig!

Boka ble akkurat det vi ønsket oss og inneholdt vel absolutt hele følelsesregisteret som en mann kan inneha.  Lun, fin og morsom, men også hjerteskjærende grusomt. Blandet med noen av mine aller beste oppskrifter. Som på bloggen, bare mye, mye, mye bedre. Takket være deg har jeg fått hundrevis, kanskje tusenvis, av gode tilbakemeldinger på boka. Takket være deg har jeg fått oppleve å være landets mest solgte bok i en uke. Hvem faen opplever det liksom? Ingen jeg kjenner i alle fall! Takk for at du ikke ga meg opp.

Og for at du fortsatt har troen på meg! Ingen vet at da vi snakket sammen før jul så ba jeg om å bli løst fra kontrakten på bok nummer to. Jeg orket ikke tanken på å skrive enda en bok. Klarte ikke se for meg hvordan jeg i all verden skulle få det til. Dere hadde allerede gitt meg 100K i forskudd, men disse ville jeg gi tilbake. Presset ble rett og slett for fort. Jeg hadde ikke sjans i havet til å bli ferdig med manus innen avtalt tid, 31. mars 2021.

Det fikser vi! Du kan få en frist til 1. juni. Klarer du det?

Kjære Tuva, ja! Den nye fristen kan jeg leve veldig godt med. “Mitt nye liv” har jo gjort at jeg får mer tid til å fokusere bare på boken når jeg setter meg ned å skriver. Hoftepluss har fått en ny flink sjef, nettbutikken går godt og jeg har stabilisert meg på bloggtoppen. Jeg har ingenting mer å bevise. Fra nå og utover kan jeg konsentrere meg om å utvikle meg skriftlig. Skrive den boken som jeg, etter 20 år i den utsøkte smaks tjeneste har gitt meg kompetanse til å skrive. Boken jeg alltid har drømt om å skrive. Boken Norge lengter etter, hver eneste dag!

Den boken skal jeg skrive for deg. Denne gangen trenger du ikke trekke meg opp, for jeg er supermotivert! Jeg vet  hva jeg holder på med. Jeg er trygg i teksten. Dette er ikke svada skrevet for å melke kua. Dette er det beste jeg har, og jeg vet det er godt nok for de fleste. Denne gangen gruer jeg meg ikke til mottakelsen, for jeg vet at dette er bra. På samme måte som jeg alltid har laget mat slik jeg selv har ønsket å spise den, så skriver jeg nå en bok som jeg selv har ønsket meg, nesten hver eneste dag. Det beste lages når man er trygg på det en gjør. Dette prosjektet er jeg trygg på. Det er dette jeg, kan og jeg kan det bedre enn de aller, aller fleste.

Tusen takk!

Kulinarisk hilsen

Kokkejævel

Pappa, kokk og forfatter

Etter forrige ukes lille vektoppgang, så var det utrolig deilig går nedover igjen. Siden jeg ikke “slanker meg” i den vanlige oppfatningen av orden, men heller har lagt om til et “normalt” kosthold med tanke på mengde, så går det jo nødvendigvis ganske sakte nedover, men jeg hadde ikke klart noe annet. Jeg må ha mat hver dag og sultekurer er ikke noe for meg. De varer sjelden lenger enn til første kvelden…

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For en som har vært vant til ås spise så mye, så lenge, så er det en stor overgang å normalisere størrelsen på måltidene. For oss som blir så feite at vi bikker 125 kg handler det ikke om den berømte “metthetsfølelsen”. Feite folk eter selv om vi er mette, men vi klarer rett og slett ikke å stoppe. Enkelte kvelder i løpet av 2020 har jeg ligget og vridd meg i sengen fordi jeg har vært så mett. Så nei, det er IKKE hvete, ris og pasta du blir feit av, men mengden du trøkker i deg.

Grunnen til at jeg har kuttet ut hvete, ris og pasta er fordi det er så lett å overspise disse produktene. Både fordi de er “bløte og lettspiste”, men også for de er så fordømt gode! Vis meg den tjukkingen som klarer å spise “bare” 150 gram potetmos til middag eller én(maks to) ferske hveteboller eller brødskiver. Vet du hvor mange pizzatykker en tjukkas spiser? Til det er tomt!

Alt dette slipper man å forholde seg til hvis man kutter ut hvete, ris og pasta en periode. Man slipper å konstant gå og tenke på de tre pizzastykkene som er igjen etter middag, og gå flere ganger inn på kjøkkenet i timene etterpå å skjære små biter av dem å spise. Helt til de er borte, for de overlever ikke kvelden. Aldri.

Sukker gidder jeg ikke nevne en gang. En hver idiot som skal ned i vekt MÅ forstå at man ikke kan fortsette å trøkke i seg kaker, kjeks, snop og brus hvis man skal ha noe realistisk mål om særlig vektreduksjon. Alle vi som sliter med å ta på oss skoene vet hvor sinnsykt fort en skål med sjokolade eller potetgull kan bli borte. 300 gram sjokolade ser og høres mye ut, men bryter du det ned i biter og putter det i en romslig skål, så er det plutselig borte i et jafs. Vi snakker halve dagsbehovet for kalorier i noen får biter, og dette spiser vi gjerne etter den før nevnte pizzaen!

Da er det lettere å bare kutte ut alle slike fristelser. Jeg klarer i alle fall ikke å spise bare litt sjokolade. Jeg er ikke fornød før hele plata er borte…

OPPDIKTEDE SPØRSMÅL FRA LESERNE:

Hvis jeg er så jævlig flink og kan alt, hvorfor har jeg liksom ikke gått ned mer i løpet av disse tre ukene? 

Godt, men enkelt spørsmål. For det første, og dette er viktig, har jeg aldri noensinne i mitt liv vært så lite aktiv som jeg har vært i

2021. Halve døgnet har blitt tilbragt i sengen og jeg har ikke jobbet fysisk i det hele tatt. Ikke har jeg trent heller. En og annen spasertur har det blitt, men kom igjen, det spiller ingen trille i den store sammenhengen. Siden jeg har vært så inaktiv har jeg forbrent ca 1000 kcal mindre per dag enn det jeg normalt har gjort gjennom min veldig aktive jobb. På en uke utgjør dette 7 000 kcal, altså et helt kg kroppsfett.

Siden energiforbruket mitt har vært så lavt, så har jeg vært nødt til å først redusere kaloriinntaket pr døgn med 1000 kcal bare for å kompensere for “latmannslivet”, før ytterligere reduksjoner i  inntak kunne føre til vektreduksjon. I mitt “gamle liv” hadde det altså holdt med 500 kcal mindre per dag for å gå ned 500 gram per uke, mens det (akkurat nå), med den livstilen jeg har, kreves hele 1 500 kcal!

Beregn DITT kaloribehov HER

Hvorfor kan du ikke bare ta deg selv i nakken og komme deg opp av den der jævla senga?

Enda et godt, men ikke like enkelt spørsmål. Vet ikke hav jeg skal svare, annet enn at jeg gjør så godt jeg kan. Jeg står jo opp, det er ikke det, kroppen føler bare et enormt behov for å sove, og nå når jeg, etter to tiår med kontant jobbing, endelig har en liten luke i livet med mulighet til å sove, så klarer jeg ikke la det være. Tror kroppen er vel så glad for den søvnen jeg får som den ville vært for de kiloene ekstra jeg eventuelt ville mistet hvis jeg var mer aktiv.

Hva er målet ditt for den fjerde og siste uken i januar?

Lett! Fortsette der jeg slapp med måltidsreduksjon og mosjon. Denne uken har jeg redusert knekkebrødmåltidene med 25%, med å gå fra fire til tre knekkebrød per måltid. (3 ganger i døgnet). Har også byttet ut vanlig hvitost med lettost. Bare byttet av ost vil matematisk utgjøre ca 250 gram vektreduskjon i uka, altså 12 kg i året, noe som betyr at jeg, uten å gjøre andre grep, faktisk veier bare 3,6 kg i 2031. Så lite har jeg ikke veid siden jeg ble skåret ut av min mor en septembernatt for riktig lenge siden.

Mål nr 2 er at jeg skal fortsette å gå til å fra jobb (forfatterjobben). Det er ca 20-25 min hver vei, hvorav 10 minutt i motbakke. Klart det betyr noe på sikt!

Syns du det er vanskelig å holde seg unna mat?

På dagtid går det greit. Både fordi jeg ikke står opp før 11/12, men også fordi det alltid har vørt på kveldene jeg har inntatt de virkelig store måltidene, og da snakker vi ofte om episke mengder. Jeg har noe flåsete sagt at jeg ikke har vært sulten siden sommeren 2019, men det er faktisk sant. Før jeg satte livet på “reset” mandag 26.12.20, så hadde jeg ikke vært sulten i hele 2020. Ja, lavt blodsukker slik man får når man liksom er sulten, men aldri sulten i magen. Det er klart man går opp i vet da og jeg gikk opp 20 kg på 11 måneder.

Hvor var jeg? Jo, etter middag og på kveldene kan det være vanskelig. Jeg er jo vant til å småspise fra middag til jeg legger meg, og den uvanen sliter jeg fortsatt litt med, men spiser mye epler. Vil ikke høre at det er mye fruktsukker i epler. Det er 1000, tusen, ganger bedre å spise så mye epler du vil enn alt det andre jeg spiste. Uansett hva lavkarbofanatikerne måtte si, så har jeg aldri hørt en eneste tjukkas gråtkvalt trekke fram et sykelig forhold til frukt og grønnsaker som årsaken til overvekten.

Vekt, uke 0: 129,3 kg

Vekt, uke 1: 123,8 kg

Vekt, uke 2: 124,1 kg

Vekt, uke 3: 123,6 kg

VektNEDGANG, uke 1: 5,5 kg (11 pk smør)

VektOPPGANG, uke 2: 300 gram

VektNEDGANG, uke 3: 500 gram

TOTAL VEKTNEDGANG: 5,7 KG

Vel folkens, nok meg, hvordan har det gått med dere???

Kalenderen sier at det er 15. januar i dag, men jeg har ikke peiling. Ikke bryr jeg meg heller. Det blir dag og det blir natt. Og det blir dag igjen. Over halve døgnet tilbringer jeg i sengen. Vi legger oss alle tre mellom 22 og 23, og på det som nå har blitt en “normal” dag, så er jeg ikke oppe igjen før mellom 11 og 12.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Frokost/lunsj er viktig. Normalt går det i tre-fire knekkebrød med lettost, roastbiff, tomat og agurk, men av og til står det en tallerken og venter på meg ved spisebordet. Hverdagsromatikk. Til tross for at jeg ligger så mye er vi inne i en god periode med hverandre nå. Dlaks, siden det faktisk ringes inn til bryllup 27. mars…

Så tusler jeg en halv times tid opp til kontoret og sitter der og stirrer inn i min nyervervede peis noen timer, for jeg atter beveger nesen hjemover, som regel mellom fire og seks en gang. Den siste uken gående.

Etter middag hender det seg at jeg sovner på sofaen før vi legger oss. Har vel aldri vært noe utpreget fyrverkeri av en drømmemann, men de siste par månedene har jeg rett og slett bare vært veldig, veldig trøtt.

Jeg er veldig glad for at at vi begge er inne i en periode som gjør denne, midlertidige, livstilen mulig. Kjærest har god og nok melk, så Lillebror får i seg det han skal og babyer sover jo også veldig mye. Det er liksom ikke slik at jeg ikke kan være med ham ut og spille fotball fordi jeg skal sove. Eller at vi ikke kommer oss i barnehagen fordi faren er en latmakk. Babytilværelsen med en så flink mamma gjør smellen min gjennomførbar.

En annen som gjør dette mulig er nybossen på Hoftepluss. En kar som plutselig, og ut av intet, dukket opp i november i fjor og som har tatt over de fleste av mine arbeidsoppgaver, og det endatil på en så god måte, (naturligvis sammen med resten av staben), at jeg mer eller mindre kan holde meg helt unna. Jeg hadde nok klart å vært der hvis jeg hadde måttet, men vet ikke hvor god jobb jeg hadde gjort. Kjenner jeg blir svett og føler ubehag hver gang jeg nærmer meg.

Det er imidlertid DERE, kjære lesere, som jeg har aller størst grunn til å takke for denne pausen min. Dere som hver eneste dag, eller ofte i alle fall, følger mine små og store opplevelser på livets humpete landevei, og som har vært så mange at jeg i over et år nå har vært Norges mest leste blogger. Og ikke nok med det, men også et av landets aller mest delte og leste nettsted uavhengig av sjanger. Da snakker vi VG, Dagbladet, Nrk, Tv”, alle avisene osv. Og så meg da. Tror jeg var på omtrent 20. plass totalt i 2020.

Det er jo egentlig helt absurd, men poenget mitt var at dette blir det litt kroner av. Ikke millioner, men nok til å leve en stund for. Tusen takk, alle!

(Det betyr veldig mye for meg hvis du har tid til å klikke inn på annonsene når du først er inne på bloggen 😉 😉 😉 )

En annen ting jeg kan takke dere for er nettbutikken, Kokkejævel.no. Dere kjøpte så mye der i november og desember at jeg faktisk har råd til gjøre ingenting et par måneder, samtid som jeg vet at det vil komme nye høytider, og med min teft for skikkelig gode, ekte og lokale produkter i verdensklasse, så er jeg heller ikke redd for at dere ikke kommer til å handle der igjen når vi kommer litt ut på nyåret. Det kommer MASSE spennende nyheter!

Jeg har hatt mitt siste møte på Familievernkontoret, tre år etter bruddet, og som mann må jeg til slutt rett og slett velge å utelukkende fokusere på framtiden, og alt det positive som vi har skapt nede i Tollevika. På et eller annet tidspunkt må en mann gi seg. Det har jeg nå gjort.

Det er rett og slett ikke LOV å ikke smelte helt og bli i godt humør når du ser inn i disse øynene her og vite at under pleddet så gjemmer det seg det søteste smilet du kan tenke deg. Jeg skal gjøre alt som står i min makt, og det er ganske mye, for at han skal få en fin, trygg og god oppvekst. Nei, det betyr ikke at han kommer til å få så mye sukker som han vil, eller at jeg kommer til å stirre han i aua til en hver tid, men jeg vil alltid være der for han når han trenger meg. Også når han ikke vet det. Kanskje spesielt da.

Nei, snart er det kveld igjen. Jeg vet jeg ikke kan holde på på denne måten så lenge, men akkurat nå kan jeg gjøre det uten at det går ut over noen. En slik mulighet kan jeg ikke la gå fra meg. Det blir kanskje ikke så spennende blogginnhold av det, men det er slik livet er akkurat nå.

God natt og takk for meg!

Hadde det ikke vært for denne lille kompisen, så hadde kanskje dagen vært litt vanskeligere. Skal ikke gå inn på det, men alle skjønner at når man driver og renner dørene ned på familievernkontoret tre år etter et brudd, så er det ikke alt som er like enkelt, men fra og med i dag er det herfra og framover med denne lille hjerteknuseren som gjelder! Jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, men framtiden er kun opp til meg selv! 🙂

Egentlig har jeg litt dårlig samvittighet, for når dette bildet ble tatt i morges, så hadde han ikke peiling i det hele tatt hvor vi skulle. Han var nypuppa, nyskifta og godt humør. Han liker bilstolen og vet vi skal ut på kjøretur når han settes i den.

Praktisk bilstol for øvrig, for den kan også brukes til trillevogn. Den var ikke billig, men absolutt verdt pengene 🙂

Lillebror vet fortsatt ikke hva som skal skje, men det vet mamma og hun gruer seg veldig! Tror de fleste mødre kan kjenne igjen akkurat denne følelsen. Vi gutta også, men vi skal jo være så tøffe og fjotter det bare bort.

Vet ikke hva jeg skal si om gulvbelegget, men som det ofte sies i kommentarfeltet mitt: Har du ikke noe positivt å si, så er det best å bare holde kjeft”. Jeg velger å holde kjeft…

Hjelp, pappa, hjelp!

Ja, det gjør litt vondt noen sekunder, men etterpå venter det en deilig pupp og alt er bra igjen.

Fantastisk dyktig og erfaren helsesykepleier forresten. Tusen takk for en veldig trygg, god og likestilt opplevelse! Du så på oss begge to når du snakket og brukte konsekvent personlig pronomen, 2. person flertall, altså “dere”. Det er det slett ikke alle som gjør, og det skal du virkelig ha honnør for! (PS! Jeg glemte å spørre om jeg kunne bruke bildet, så derfor tør jeg ikke vise hele det blide ansiktet)

Hvilken vaksine han fikk? Det var trippelvaksinen han fikk i lårene. Den mot difteri, stivkrampe og kikhoste. I tillegg fikk han en nymotens vaksine som han skulle drikke. Den var for et svært smittsomt magevirus. Husker ikke hva det heter, men det er sikkert noen av dere som vet?

Jeg er veldig glad for at vi har et så godt vaksineprogram i Norge og jeg oppfordrer alle til å følge det. De fleste sykdommene som det vaksineres mot er faktisk dødelige. Jeg har mistet min part.

Det handler om å beskytte hverandre. Ikke bidra til at barn skal bli alvorlig syke eller dø unødvendig. Vaksiner ungen din!

Det har vært et lite helvete av et døgn, og jeg hadde egentlig tenkt å borte fra sosiale medier noen dager for å kjempe meg gjennom abstinensene, men da jeg likevel, (det er ikke så lett å holde seg unna…) skummet gjennom kommentarfeltet i dag morges, så syns jeg det var fargelagt i en litt aggressiv tone. Jeg forstår at det er min skyld, med gårdagens blogg: Alle kan gjøre feil. Også nevrokirurger…, men selv er jeg ikke sint, bare skuffet og fortvilet over hele situasjonen.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Etter over et år på B-preparater og de siste seks månedene på morfin, så har jeg nå vært morfinfri i to døgn. Har ikke tatt annet enn maks døgndose med paracet, ibux og neurontin. Det går greit, selv om jeg går rundt som en mannlig prostituert etter en lang og hard natt på jobb. For første gang på lenge kjenner jeg at jeg har vondt i ryggen, men nervesmertene i foten er like fraværende som de har vært den siste uken.

Kirurgen ville ikke operere en som ikke hadde vondt, og selv om jeg, etter det verste året i mitt liv, (hvis vi, (for en gangs skyld), holder år med dødsfall unna), og hadde lengtet etter denne operasjonen etter seks måneder på venteliste, var villig til å operere bare for at jeg tidligere var klarert for det, så har jeg også stor forståelse for kirurgens avgjørelse. Hun, (de fleste antatt at det er en han?) spurte om jeg hadde vondt, og jeg svarte, som alltid ærlig og oppriktig, nei, ikke i dag. Da trykker hun jo ikke på den store røde knappen og hasteopererer meg så blodspruten står. Det er kipt, men hun har min fulle forståelse.

Jeg kaldsvettet i hele går. Leddene og korsryggen verket. Selv om jeg ikke sto opp før tolv, så var dagen lang og kjedelig. Dro på jobb for å jobbe med høstens bestselger, men ble mest sittende å gjøre andre ting. (Jobber blant annet med en egen krydderserie som kommer i nettbutikken om ikke så lenge.) Dro hjem igjen etter bare tre-fire timer og var rastløs resten av dagen og kvelden. Fikk heller ikke sove før halv tre i natt. Sto opp og spiste et par epler. Det er ikke morfin, men det er mye sunnere.

De to andre i rommet hadde imidlertid ingen problemer med å sovne. Etter et lite uhell der Lillebror glupsk sugde litt for hardt og sugde i seg hele puppen slik at jeg måtte ta spennatak i ryggen til Kjærest for å slite den opp igjen, så sovnet de begge to ganske fort. Lett snorking og god stemning. Plutselig hører jeg at Lillebror sliter med pusten. Bare to-tre innpust som høres ut som han drukner, og jeg skal til sprette opp for å se hva som er galt, men Kjærest kom meg i forkjøpet. Selv om hun sov hadde hun fått med seg episoden og spratt opp. Hun må sove på nåler, for det var ikke høye lyden. Var for øvrig ingen fare med Lillebror.

Våknet klokka halv seks og sto opp klokka seks. Spiste frokost. Har gått fra å spise 4 havreknekkebrød til bare 3 sportsknekkebrød. Har også kuttet ut “lang” hvitost med “kort”, samt også byttet ut vanlig med lett-ost. Bare med byttet av ost og knekkebrød sparer jeg 900 kcal i løpet av et døgn. Det utgjør faktisk ca et kg fett på en uke. Det er med små grep jeg skal lykkes, for jeg orker ingen av de store.

Må avslutte og gå og starte bilen. Møte på Familievernkontoret kl. 08:30. Jævlig tidlig i mitt “nye liv”, men dette er mitt livs viktigste møter så hadde stilt opp mist på natta om det var det om å gjøre.

Lag en fin dag, for noen 🙂

7. mars 2020 kommer det en fremmed mann bort til meg og sa rett ut at “Det e nån som har kasta nåkka ondt over deg. Vil du at æ ska ta det vækk?” På det tidspunktet hadde jeg noen uker hatt så vondt i foten det var så vidt jeg klarte å gå. Spiste veldig mye tabletter. Ikke morfin ennå, men lignende preparater. Jeg svarte naturligvis ja. Jeg orket snart ikke mer.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Dagen etterpå var skulderen like vond, men smertene i foten var på mirakuløst vis borte, og det føltes ganske teit å dra på MR 12. mars med en helt smertefri fot. (Men sjekk ut for et smalt ansikt jeg hadde i mars i fjor!!!)

Så kom korona, nedstenging, gjenåpning, skulderoperasjon og sommeren sto for tur:
Det er nesten så jeg ikke tør å fortelle dere dette. Healinga fra i mars var definitivt over og jeg trodde jeg hadde nådd toppen hva smerter angår. Jeg sammenlignet jo hele tiden med de intense skuldersmertene jeg hadde blitt kvitt gjennom operasjon, men de kunne ikke sammenlignes med disse konstante nervesmertene som ikke en tablett i verden kunne fjerne.

Vel, det var faktisk ennå mulig å oppleve en og annen smertefri time av og til hvis jeg var superheldig med dagsform og dosering. Det skjedde ikke ofte, men det skjedde. 

I løpet av sommeren ble det bare verre og verre. Jeg var helt avhengig av alle tabletten for å komme meg gjennom dagen. De tok ikke bort smertene, men de gjorde at jeg klarte å stå. Bivirkningene var mange. Og det vår så vidt også de etiske dilemmaene ved å være så åpen om en slik enorm bruk av piller. Og ennå hadde jeg ikke begynt på de sterkeste pillene ennå…

På mitt verste hakket jeg desperat opp depotmorfin, flere ganger dagsdosen, for at de skulle virke fortere, men det var ingenting som hjalp. Jeg holdt på å bli gal og fikk kritikk for at folk syns det var “kjedelig” å lese om at jeg hadde vondt. Heldigvis hadde jeg ikke mistet evnen, kanskje snarere tvert i mot, til å svare “arrogant, frekt og ufyselig” tilbake, og ba disse, høflig, men bestemt, om å ta tuppe ræva si vekk og finne seg en annen blogger å hakke på.

Nå i januar har jeg redusert pillebruken kraftig. “Mitt nye liv” er svært ryggvennlig, med tolv-timers økter i en god seng, ingen belastende jobb og daglig lett mosjon. Inntil i går spiste jeg fortsatt depotmorfin morgen og kveld, men det er slutt med å hakke den opp til hvitt pulver. (Lunsj- og middagsmorfinen har jeg ikke tatt de siste fjorten dagene). Inntil i går tok jeg også sterkeste dose med Neurontin, samt maks døgndose med både Paracet og Ibux.

I går skulle altså alt dette omsider være over. Over et år med mer eller mindre intense, på sitt verste tortursterke, nervesmerter skulle være over. Slippe å trøkke i seg en neve tabletter tre-fire ganger om dagen for å kunne gjennomføre dagen på en relativt normal måte. Jeg møtte opp og var klar som et egg for kjøttøksa.

Kirurgen sa jeg ikke hadde vondt nok og avlyste operasjonen. Isolert sett hadde hun jo for så vidt rett. Jeg hadde ikke vondt i foten går og var ærlig på det. Med så lav arbeidsbelastning jeg har nå, kombinert med et strengt morfinregime og 12 horisontale timer i døgnet, så er foten/ryggen akkurat nå inne i god periode.  Den var den også  like før jul i fjor, før det plutselig eksploderte i de verste smertene siden i sommer. Jeg talte for døve ører.

For å finne ut hvor vondt jeg hadde, så måtte jeg gradvis trappe ned morfinen og de andre smertestillende. Kom smertene tilbake skulle jeg ringe og sette meg opp på en ny venteliste på seks måneder.

Siden jeg anslå muligheten for tvangskirurgi, og risikoen ved en slik operasjonsmetode for stor, så ringte jeg heller en(da) en hyggelig mann i Pasientreiser, og fikk flybillett tilbake til Alta samme ettermiddag.

Så nå sitter jeg her med vondt i ryggen, kaldsvetter i morfinabstinens og egentlig er i et skikkelig grettent humør. Måtte Gud være med mine nærmeste de neste dagene….

Faen, så irriterende!

Rart å tenke på at i går på denne tiden satt jeg og snakket med en NRK-journalist om kjærlighet via Tinder, og ante ikke noe om at jeg bare et døgn senere skulle skrives inn på ryggkuttavdelingen på UiT.

Vel, er vel strengt tatt ikke innlagt ennå. Har sittet på en VELDIG hard stol på venterommet i over to timer nå. Hadde det ikke vært for at jeg er såpass overvektig at jeg har med to egne, store, myke og gode, stolputer, så hadde jeg sittet på meg brist i halebeinet. Av og til lønner det seg å være feit!

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ikke heelt sant ar jeg har sittet på samme stol i snart tre timer, for har nemlig også sittet på en annen stol, inne i en liten cafe. Spiste kyllingsalat til frokost. Den var ganske god. Litt tørr kanskje, men enkel og god på smak.

Måtte spise ganske fort, for fikk beskjed om å være tilbake på den vonde stolen klokka elleve. Jeg spiste så det slo gnister mellom tennene og salatblader, dressing og parmesan  fløy som prosjektiler mellom nabobordene, men jeg rakk det. 11:00 presis satte jeg den store, men deilige rompa ned på stolen i venterommet.

Vel, nå er klokka over tolv og jeg sitter her fortsatt. Så bra jeg stressa med å komme meg til Tromsø tidlig da.

Hva syns forresten de som hater Joika-bollebokser om dette kunstverket som henger på Tromsø lufthavn? Anyone?

Satt, (men jeg gikk faktisk både fram og tilbake) på mitt nye kontor, det med dør husker du, og jobbet med å legge inn masse digge nyheter i nettbutikken da telefonen plutselig ringte. Ukjent nummer. I og for seg ikke voldsomt dramatisk, verken at telefonen ringte eller at det var ukjent nummer. Telefonen ringer flere ganger i timen og det stort sett fra ukjente numre. Jeg er nemlig en slik type som hater, og da mener jeg virkelig HATER å lagre telefonnumre. Jeg har ansatte som har jobbet hos meg i flere år som jeg ennå ikke har lagret. Hver gang de ringer, men sitt ukjente nummer, så svarer jeg, ofte mer vennlig enn jeg føler meg (greit med en positiv snart på en samtale alle fall,  når jeg vet jeg ofte føkker det til etter hvert): “Hei, du snakker med Asbjørn!”

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vel, hvor var vi? Jo, telefonen ringte fra ukjent nummer. I motsetning til mailskrekk, så har jeg ingenting i mot  snakke telefonen. Liker å høre min egen behagelige, lette bassrøst. Blir i godt humør av den, så bare ring. Nummeret er 913 80 129, men ikke forvent at jeg lytter til deg. Jeg vil bare prate.

Etter en lang monolog på nesten tre kvarter om meg, mitt nye liv, nettbutikken, Lillebror, veggen på Hoftepluss, giftemål i mars og hvordan morfin påvirker fordøyelsen, så kom den arme kvinnen fra UiT endelig til ordet. En pasient hadde meldt avbud, jeg tippet umiddelbart dødsfall (hun kunne ikke svare pga taushetsplikt), (den som tier samtykker…), men den enes død er den andres brød, (billedlig speaking, jeg spiser jo ikke brød, men du forstår hva jeg mener), og det åpnet seg opp en mulighet for ryggoperasjon allerede på onsdag, men jeg måtte møte innen tirsdag kl.12:00.

På onsdag! Tusen tanker strømmet gjennom hodet. Det vil si, jeg er jo mann, at én tanke strømmet i slengen. Først, hvilken dag er det i dag? Mitt nye liv har gjort dagene litt flytende, så måtte faktisk slå opp i en kalender på pcen. Ok, mandag. Da var dagen i dag spikret og en ny tanke strømme inn. Onsdag, det er daget før torsdag og jeg har en meget viktig avtale på torsdag morgen; Familievernkontoret. Fram og tilbake. Ville for alt i verden ikke avlyse Familievernkontoret, betyr så alt for mye for meg.

Samtidig vil jeg jo kunne klare meg gjennom en hel dag uten morfin. Jeg er så lei dette tablettregimet. Selv om jeg ikke skriver så mye om det på bloggen lenger, så svelger jeg unna noen tabletter i løpet av en dag. Ikke like mye som i sommer, men jeg er avhengig av mellom 12 til 15 tabletter i døgnet for å kunne fungere nogen lunde. Så operasjon står også høyt på prioriteringslista, for å si det slik.

Jeg takket ja til operasjonen på onsdag, ringte Pasientreiser, (for øvrig en helt utrolig hyggelig samtale. Terningkast 6 på service!) og sendte mail til Familievernkontoret og Datters mor om at jeg skulle opereres, men at jeg kunne delta på møtet likevel gjennom mobiltelefonen. Egentlig en vinn/vinn-situasjon, for da slipper vi å rive av hverandre håret. Jeg er 43 og vil bevare håret så lenge jeg kan.

Lang historie kort: I morgen tidlig 09:20 så letter min fyldige, men fortsatt spretne stump opp med flyet til Tromsø og operasjon.

Wish me løkk!

Vel, hva skal man si? Forrige ukes flygende start har definitivt buklandet. Jeg, som alltid like optimistisk, så jo for meg at jeg skulle nå målet mitt på bare noe uker. Vel, planen er realitetsorientert…

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Vekta i dag kom egentlig ikke som en overraskelse, for jeg har veid meg flere ganger denne uken, og alle gangene har det vært vektoppgang. Litt kjedelig og demotiverende naturligvis, men ikke i en slik grad at jeg på noen som helst måte er inne på tanken til å gi opp. Ikke en eneste gang denne uken har jeg verken spist, eller hatt lyst på, “noe søtt”, men middagsporsjonene mine har nok vært, selv om jeg ikke spiser verken potet, ris eller pasta, for store, og dette er noe av det jeg skal jobbe med denne uken. Fortsatt spise så mye grønnsaker jeg vil, men jeg må jo ikke spise en hel pakke kjøttdeig på 400 gram.

Forrige uke har jeg i løpet av en dag spist 8-12 havreknekkebrød med roastbiff, hvitost, agurkmix, tomat og agurk, samt middag og epler. Det skal jeg fortsette med denne uken, men justere middagsporsjonene litt nedover. Kunne nok kjent på sultfølelsen litt oftere. Skal man redusere vekten så må man forsake noe. Matematikken er i grunn veldig enkel.

UKENS MÅL:

• Justere fra 12 til 8 knekkebrød om dagen. De fire siste spiser jeg på kvelden når jeg egentlig ikke er sulten. Som regel til og med mett etter middag.
• Spasere til og fra jobb, ca 1 time om dagen

Vekt, uke 0: 129,3 kg

Vekt, uke 1: 123,8 kg

Vekt, uke 2: 124,1 kg

VektNEDGANG, uke 1: 5,5 kg (11 pk smør)

VektOPPGANG, uke 2: 300 gram

TOTAL VEKTNEDGANG: 5,2 KG

Nok meg!

Hvordan har det gått med deg denne uken?

(PS! Kom ikke her og fortell meg at ikke jeg tar til meg kritikk. Forrige uke fikk jeg kritikk for mine sure sokker, (vises det gjennom bilder?), så derfor tenkte jeg å overraske med et par småfrekke banansokker)