Tanken sitter fryktelig langt inne, siden vi har avlyst en gang før, men det er ikke mye til bryllup igjen uansett. Pga. korona, (og at det bare er lov med maks 5 personer i tilstelningen etterpå), så har alle gjestene som bor sørpå naturligvis takket nei til invitasjonen. Sønn, venner, stefedre, tanter, onkler og andre man er mer eller mindre glad i. Alt av unger er avinvitert. Det spøker også for om min egen mor kommer oppover fra Møre. Hun er i ekstrem risikogruppe og dør rett og slett hvis hun får korona. Broren min, og alle de andre søsknene mine, bor også spredt rundt om i landet. Da er det liksom ikke så mye igjen av et bryllup.
Jeg ønsket meg et lite bryllup, men det er fader meg forskjell på å barbere seg og skjære av seg hele hodet!
Ja da, jeg vet at det er mange som har det mye, mye verre. Som akkurat i dette øyeblikk ligger i respirator og kjemper en kamp på liv og død, og som trolig må leve med nedsatt helse resten av livet, hvis de i det hele tatt overlever. Pårørende som sitter hjemme, på trygg avstand, og er livredde. Likevel betyr dette veldig mye for meg. Det gjør sinnsykt ondt å skjære seg i fingeren, selv om det selvfølgelig er ondere å skjære av seg alle fingrene.
Kombinert bryllup og dåp. Hvor vakkert er ikke det! Forrige gang vi avlyste døde dåpsbarnet. Til sommeren er det to år siden. Vi har kjempet vår livs kamp for å komme oss opp igjen og forsøke å skape oss et liv. Det har ikke vært lett, og kanskje langt vanskeligere enn jeg har gitt uttrykk for, men dette dåpsbryllupet skulle liksom være symbolet på et nytt liv, en ny framtid.
Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Det er naturligvis litt amper stemning. Det er liksom grenser for hvor lite og stusselig et bryllup kan være. Mulig vi bare gjennomfører seremoniene i kirken, avslutter dagen på kirketrappa, og drar hjem. Selv om et bryllup for meg er langt mer enn seremonien i kirken, så føles det akkurat nå som den beste løsningen.
Jeg har veldig vondt av Kjærest. Er det noen som hadde fortjent et vakkert bryllup så er det henne, men vi må forholde oss til situasjonen slik den er nå. Vi er midt inne i en tredje bølge av en pandemi. Det kan fort bli enda verre fram til 27. mars. Sammenlignet med pandemien betyr dagen vår ingenting, men for oss betyr den alt.
Vi får se hva vi lander på. Akkurat nå er alt bare litt trist.
Kanskje det hjelper med et liten sjokoladekakevaffel?