Dette er faktisk en av de alle beste pizzaene jeg har spist, og det gjelder faktisk bunnen også. Jeg lovet dere oppskriften i går, men “livet” skjedde. Her er den i alle fall 🙂
Norges beste ferske butikkbunn! Ingen over, ingen ved siden. Har aldri før smakt en ferskbunn før som var god, men lot denne “billigvarianten” få en sjanse siden jeg var kjemesulten og sliten. De andre merkene har jeg sluttet å kjøpe. Man glemmer liksom hvor skuffet man blir fra gang til gang, og jeg trodde egentlig jeg hadde lært, men hadde jo bar kjøpt merkevarene. Hadde ikke voldsomme forhåpninger, men lot den få en sjanse.
Den er “american style” (hvorfor kan de ikke bare skrive “amerikansk tykkelse”?), så er litt tjukk.
Derfor tar jeg et bakepapir til og kjevler den litt større. Ikke mye, men litt. Liker tykke bunner, men ikke for tykke.
Pizzasaus à la “Livets harde skole”
1 ss tomatpuré
1 ss ketsjup
1 ss tomatsalsa
Bland sammen og smør tomatsausen helt ut i endene. Ikke slurv, slik som meg, selv om du er sulten. Skorpa blir bedre hvis du har tomatsaus helt ut.
Beklager uskarpt bilde, som dessuten er opp-ned. Slik ble det og orker ikke vri bildet, men dere ser at jeg har brettet opp kantene?
Så pensler jeg på litt hvitløkssmør. Enten kjøpt eller hjemmelaget. Oppskrift finner du HER
Steik så ca 300 gram biffterninger/strimler med godt smør i varm panne et par-tre minutter. Selv kjøpte jeg to “Extra” pepperbiff fra Coop, ternet og stekte dem. Tilsatte ikke ekstra pepper, men saltet godt. Her må du bare smake deg fram.
Dekte så bunnen med ca 200 gram revet ost og drysset pepperbiffbitene på toppen. Til slutt krydret jeg med Kokkejævels pizzakrydder, (men det går fint med vanlig pizzakrydder også), og steke pizzaen på 250 grader varmluft i ca 10 minutter.
Umiddelbart etter uttak av ovn gir du skorpa en ekstra runde med hvitløkssmørpenselen. Dryss også over litt mer pizzakrydder. Det smaker faktisk veldig annerledes når det ikke varmebehandles, så gir en slags dobbel smakseffekt.
Dette var faktisk så godt at jeg lagde det to kvelder på rad. Måtte sjekke den Eldorado-bunnen en gang til om den virkelig kunne være så god, fra en annen butikk, men var fortsatt like forbanna deilig. Anbefales virkelig!
There no such a thing as free lunch…
Foto: Frikant
Dette er en originaloppskrift fra sjølvaste HKH Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster min. 5 kroner pr oppskrift, ev. 100 kr for et helt år. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt sju slektsledd fram i tid. Edder og galle kan også forekomme. Trolig både i bøtter og spann.
Har du problemer med 5 kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL (ikke telefonnummer) og betal for godsakene. Betaler du 100 kroner så kan du bruke så mange oppskrifter du vil i et helt år! 😀
I går hadde jeg ingen ringere enn selveste Datter, (hun ønsker heretter å bli kalt for Isabella), som min aller første gjest i direktesendingen og podkasten. (Etter at vi fikk nogen lunde til med lyden) samtale vi om livet som “bloggunge” og hvordan det har vært å vokse opp med en far med et såpass stort eksponeringsbehov som jeg jo tross alt har, på både godt og vondt.
Et meget aktuelt og interessant tema, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg hadde trodd at lyttertallene skulle være ganske bra. Seertallene på direktesendingen var blant de høyeste vi har hatt, og på statistikken inne på Acast (min podkast-plattform) har lyttertallene aldri vært høyere. Faktisk er de nesten fem hundre prosent høyere enn forrige døgn.
Skjermdump fra Spotify i dag
Likevel så raser jeg altså ned på Spotify-lista! Med null lyttere på programmet skjønner jeg at jeg raser, men hvorfor er jeg registrert med null lyttere. Det skulle i alle alle vært en, for jeg strømma nemlig podden da jeg gikk opp Komsalaia. Jeg hater når jeg ikke forstår bæra!
Jeg er glad i hver eneste lytter, så er takknemlig for både gode og dårlige lyttertall, at noen i det hele tatt gidde å høre på meg, men null, NULL?
Sånn, da fikk jeg ut litt damp. Nå er det tilbake til kokebok og kapittelet og fisk faktisk. Har fått alle kapitlene tilbake med merknader fra redaktøren, så nå skal jeg gå gjennom alt og ferdigstille kapitlene. Tirsdag skal alt være klart. Nei, du har rett. Det er veldig sjelden jeg ikke gjør noe. Jeg lever kanskje et kjedelig liv, men jeg kjeder meg absolutt aldri. Det er alltid et eller annet.
Pepperbiffpizza med hvitløksbrødskorpe. Lagde i går kveld. Nei, ble ikke så mye som et krydderflak igjen. Oppskrift kommer i neste “pause”.
Bilde av lyttertallene av “Datter-episoden” på Spotify
I går hadde jeg ingen ringere enn selveste Datter, (hun ønsker heretter å bli kalt for Isabella), som min aller første gjest i direktesendingen og podkasten. (Etter at vi fikk nogen lunde til med lyden) samtale vi om livet som “bloggunge” og hvordan det har vært å vokse opp med en far med et såpass stort eksponeringsbehov som jeg jo tross alt har, på både godt og vondt.
Et meget aktuelt og interessant tema, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg hadde trodd at lyttertallene skulle være ganske bra. Seertallene på direktesendingen var blant de høyeste vi har hatt, og på statistikken inne på Acast (min podkast-plattform) har lyttertallene aldri vært høyere. Faktisk er de nesten fem hundre prosent høyere enn forrige døgn.
Skjermdump fra Spotify i dag
Likevel så raser jeg altså ned på Spotify-lista! Med null lyttere på programmet skjønner jeg at jeg raser, men hvorfor er jeg registrert med null lyttere. Det skulle i alle alle vært en, for jeg strømma nemlig podden da jeg gikk opp Komsalaia. Jeg hater når jeg ikke forstår bæra!
Jeg er glad i hver eneste lytter, så er takknemlig for både gode og dårlige lyttertall, at noen i det hele tatt gidde å høre på meg, men null, NULL?
Sånn, da fikk jeg ut litt damp. Nå er det tilbake til kokebok og kapittelet og fisk faktisk. Har fått alle kapitlene tilbake med merknader fra redaktøren, så nå skal jeg gå gjennom alt og ferdigstille kapitlene. Tirsdag skal alt være klart. Nei, du har rett. Det er veldig sjelden jeg ikke gjør noe. Jeg lever kanskje et kjedelig liv, men jeg kjeder meg absolutt aldri. Det er alltid et eller annet.
Pepperbiffpizza med hvitløksbrødskorpe. Lagde i går kveld. Nei, ble ikke så mye som et krydderflak igjen. Oppskrift kommer i neste “pause”.
Ikke vent på at kommunen eller andre skal gjøre det fint for oss, for de rekker selvfølgelig ikke til over alt. Ikke en gang i nærheten. Hvis det virkelig skal bli fint der du bor er alle, også du, nødt til å ta i et lite tak og gjøre en innsats.
Jeg vil derfor med dette oppfordre alle i hele Norge om å plante blomster som andre kan nyte godt av. Det trenger ikke være rare greiene, kanskje bare en blomsterkasse i vinduet i blokka, eller en tønne ved trappa, et par ambler foran inngangen. Eller du kan gjøre som meg…
Kjøpte 15 fiskekasser.
Og 15 sekker jord.
Og 15 brett med stemordblomster (Felleskjøpet, dere må vanne blomstene deres. Jorda var knusktørr)
Konemor sier det holder med 8 i hver kasse, så jeg skal omplante to slik at det ikke blir så tett.
Tenk når hele dette fiskekassebedet blomstrer om en måned! Det blir så fint 😀
I alle fall veldig mye finere enn det det var!
Jeg må alltid gjøre alt så stort, men det trenger slettes ikke du. Hvis alle planter litt rundt seg, både hjemme og på jobb, så blir alt så mye triveligere. Tror faktisk det blir mindre hærverk også hvis det ser litt pent ut.
Det var dagens lille “influencing” fra meg. Ut og plant blomster!
(Og du, plukk opp det sjokoladepapiret i veikanten, selv om det ikke er du som har kastet det. Hvis 5 000 000 nordm(h)en plukker opp bare ett papir i året så blir det veldig mye papir. Plukker alle opp to…)
Jeg hadde gruet meg hele uken til dette, men det gikk egentlig over all forventning. Isabella, (før “Datter”), svarte rolig, godt og ærlig for seg. Ikke alt var hyggelig å høre selvsagt, men det var likevel godt å høre henne si det. Jeg fikk en del overraskelser, men stort sett fikk jeg bekreftet det inntrykket jeg har hatt. Hør intervjuet selv HER eller se det DER
Etterpå dro vi hjem til Tollevika og hadde en fantastisk fin ettermiddag sammen med Lillebror og Konemor. Ingen bilder derfra. Bare oss. Lever lenge på den timen.
Komsalaia etterpå naturligvis, og tror du fader rullan dei ikke (er det slik dere banner sørpå?) at jeg tok ny personlig rekord. Det er fader meg fart i disse rumpeballene! Herregud så deilig 😀 Tok ingenting annet med meg enn 250 ml springvann. “Jogget” til og med store deler av turen. Nå tror jeg ting er i ferd med å løsne. Dette var for øvrig topptur 27 av 100 på rad.
Skjermdump fra Altaposten
Ikke like hyggelig å komme hjem og lese at Alta plutselig var blitt et episenter for koronasmitte. Oppfordrer alle Alta til å gå inn på Alta kommunes hjemmeside HER, lese rådene for hvordan vi kjapt og effektivt slår ned denne smitten OG FØLG DEM!
“Vi har per nå syv smittede, som alle er knyttet til hverandre, og de sitter i isolasjon. vi vet foreløpig ikke smittekilden inn til Alta, men har oversikt over smitten internt i utbruddet.
Det er cirka 40 nærkontakter rundt disse syv som sitter i karantene. Men vi har også personer i ventekarantene, mellom 100 og 150 personer. Vi jobber fortsatt med smittesporing og antar at det vil komme flere.
Enkelte av de smittede har gått noen dager med smitte uten å være klare over det, og har vært i bevegelse i lokalmiljøet. Alle i Alta må være obs på symptomer og ta det på alvor, og melde seg til testing. Lav terskel for testing.
Det er en avdeling ved Rishaugen barnehage som er stengt. Vi vil teste hele barnehagen, men de har overholdt kohort og smittevernreglene godt så vi har ingen forutsetning for å tro at det er smitte utover den aktuelle avdelingen, som er prioritert for testing.
Vi tester også nærkontakter tilknyttet saga skole, SFO og barnehage, samt Tverrelvdalen skole. Disse personene har per nå ikke symptomer. Vi ber likevel om at innbyggere i områdene er oppmerksomme på symptomer og tar kontakt på koronatelefonen. Lav terskel.
koronatelefonen skal være åpen fra 11-15 på lørdag og søndag, med fortløpende testing så lenge det er behov.
Vi anbefaler at alle tar ned antallet nærkontakter og reduserer sammenkomster til et minimum.
Dagen i dag og i morgen vil avgjøre om vi kan gjennomføre 17. mai som planlagt med pop up konserter og biltog. Vi gjennomfører nytt møte søndag formiddag klokken 11.00 og da vil det komme ut ny informasjon angående feiringen. Uavhengig av dette anbefaler vi at folk flest reduserer sammenkomster til et minimum.
Vi oppfordrer til bruk av munnbind der man ikke kan overholde avstand, og når man besøker butikker.
Situasjonen er uoversiktlig og derfor er Anbefalingene fra kommuneoverlegene om å redusere antallet nærkontakter og sammenkomster et viktig bidrag for å få oversikt og stoppe smittespredningen, slik at vi unngår å havne i en alvorlig smittesituasjon.
Vi gjør oppmerksomme på at vi bruker PCR-test, ikke hurtigtest.”
Folkens, vi kan alt dette nå! Hold avstand, ikke klin med fremmede i kassekøen og bruk butplug i stedet for fremmed en periode, så er dette borte på null komma svusj.
Nå skal jeg lage en helt sensasjonelt god pizza, og jeg gleder meg til å dele oppskriften med dere i morgen. “Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før? vil dere garantert tenke, og dessuten bli hekta og legge på dere 7.5 kg i løpet av juni. (Det er verdt det)
Av ulike årsaker har hun har vært nesten helt fraværende på bloggen siden i fjor høst. Likevel takket hun overraskende ja da jeg ringte og spurte om hun ville være dagens gjest i podkasten min, Kokkejævel, dirEKTE og usensurert. Tema er direkte og infirekte utlevering av unger på sosiale medier, med ekstra fokus på disse “bloggerbarna” som faktisk på mange måter blir “solgt” på foreldrenes ulike sosiale plattformer.
Selv om jeg hele tiden har vært bevisst denne problemstillingen, så er det ikke tvil om at det ofte har vært en interessekonflikt mellom Datter og meg. Ja, hun har hatt det siste ordet hva bilder angår, men når pappa forteller om sin egen livssituasjon, så er det jo en slags utlevering av hennes liv også.
Fra den ene natta til den andre var pappa blitt en toppblogger med titalls tusen lesere hver eneste dag. Opptredener i ulike nasjonale medier. Hjemme hos-besøk av selveste Dagsrevyen. Turer fram og tilbake til Oslo. Bokutgivelse. Jeg er sikker på at også hun har følt på følelsen av at man måtte “levere” og at hun kanskje på den måten indirekte ble presset til noe hun egentlig ikke ville. Noe som kanskje var litt stas i begynnelsen, men som ganske fort kanskje føltes som en belastning og et overgrep.
I dag får vi høre Datters versjon av hvordan det egentlig har vært, ikke bare å se og lese om seg selv på blogg og i kommentarfelt, men også hvordan det har vært å ha en pappa som har vært så åpen om mange av livets store og vanskelige temaer, eller kledt seg naken for all verden som jeg kaller det.
Jeg kommer også til å spørre henne om hvordan det er å få to lillebrødre tett etter hverandre, der den ene sover i en sprinkelseng og den andre sover i en kiste.
Det er ikke tvil om at også Datter har hatt tøffe tak. Hun svarer på det hun vil og jeg kan garantere dere at hun ikke har blitt presset til dette intervjuet. Hun lar seg overhodet ikke presse i det hele tatt. Ikke syns hun det er “stas” med podkast heller. Hun er 13 år og vil fortelle, med egne ord, hvordan det er å være en bloggunge.
Podkasten blir som vanlig filmet direkte på Facebook. Hvert eneste ord som blir sagt, både på godt og på vondt, kommer med i sendingen. Jeg vet jo litt hva hun mener om denne selvutnevnte “Bloggkongen”, (Vel, egentlig var det vel Dagbladet eller NRK som brukte det ordet først, men jeg tok det naturligvis rett til mitt bryst), så kjenner faktisk jeg gruer meg. Ikke bare litt, men veldig.
Tror faktisk aldri det har skjedd før i Norge at en “bloggerunge” får fortelle sin historie, “dirEKTE og usensurert”. Det kan ende med et karakterdrap på meg og kjenner virkelig en skrekkblandet fryd over å gjennomføre dette. Noen hopper fra fjellvegger, andre inviterer sin egen Datter til å fortelle, dirEKTE og usensurert. Begge deler er galskap!
Se direktesending på Facebook fra klokken 16:00 eller hør som podkast fra ca klokka 18:00
Jovisst syntes jeg, da som nå, at du var supersøt der du satt å smilte insta-vakkert mot meg på Tinder, men jeg lot meg slett ikke lure! Du var alt for ung og dessuten barnløs. Jeg ville ikke ha en ung, barnløs jentunge jeg kunne ødelegge livet til, jeg ville ha en voksen kjerring på min egen alder, ferdig med unger og ferdig ødelagt liv.
Fram og tilbake, hit og dit. Tre år senere er vi rette ektefolk, mot absolutt alt som finnes av odds. Vi har vært gjennom mye, både kjente og ukjente stormer. Enkelte orkaner har det også vært. Gang på gang har vi blitt slått i bakken, eller vi har blitt stående og stampe i motvind uten å komme oss av flekken.
Det er så mye folk ikke vet, og som man aldri kan fortelle. Heller ikke vår åpenhet er grenseløs, det er så mange andre involvert, men det er tøffe tak, i perioder omtrent hver eneste dag.
Likevel står vi her dag. Det vi si, jeg sitter på jobb Kristi himmelfart og skriver kokebok, mens du er hjemme og kjøper landområder i Skottland i gave til meg. Takket være deg kan jeg visstnok kalle meg for en ekte lord. Du vet virkelig å gi meg gaver som passer til mitt eget selvbilde. Gaven din fikk du på lørdag. En kvast med roser fra Coop Ekstra. De er fortsatt relativt friske. Du fant deg virkelig en drømmemann.
Jeg har skrevet så mange store ord til deg før, både her på bloggen og privat, så skal egentlig ikke gjenta meg selv. Jeg er glad vi ble sammen. At jeg sveipet deg riktig vei, til tross for aldersforskjellen. Mest av alt er jeg glad for at du var barnløs. Hadde du ikke vært det hadde ikke Lillebror blitt født, og jeg klarer faktisk ikke å forestille meg et liv uten den lille krabaten. Han som er så glad hver eneste gang jeg kommer inn døra. Han som fyller absolutt helle den forbanna, jævla digre kroppen min med noe som ikke kan kalle som noe annet enn intens lykkefølelse.
Takk for at du kom. Takk for at du ble. Takk for at du ikke drar.
Hadde ikke klart meg uten dere to.
EWWG
(PS! Jeg må også få gratulere min mormor som blir hele 92 år i dag! Uten henne hadde jo heller ingenting av dette skjedd)
Helt fra jeg var bitte liten har jeg hatt en gnagende lengt inni meg. Et savn etter noe. Som manglet.
Som liten unge lenget jeg etter en pappa. Selv om jeg bodde sammen med en, så trodde han at jeg var lagd i en annen manns seng, og var derfor svært reservert, kanskje til og med slem, mot meg de første årene. Det har nok preget meg langt mer enn jeg egentlig har vært klar over. Jeg hadde til og med fortrengt den manglende kjærligheten fra ham. Har bare alltid lurt på hvorfor jeg hatet ham så intenst da jeg var liten gutt. Det var nok et slags forsvar for å klare å vokse opp med åpenbar forskjellsbehandling mellom søsken.
Han var edru den siste gangen jeg så ham. Venner var vi også blitt. Hadde til og med gitt hverandre en klem. Selv om det hadde vært en helvetes adventstid, så var det egentlig med lett hjerte jeg satt i baksetet mot julen et annet sted i landet. Dessverre er det slik at mitt hjerte ikke skal være lett for lenge, så tre dager senere ringte telefonen. Det var kapteinen. Far din er død. 13 år. God jul liksom.
Etter juleferien var det tilbake til skolen og ensomheten der. Man venner seg etter hvert til utenforskap, men på skolen blir alt så synlig. Det er belastende og flaut å være han som ikke passer inn. Han som står utenfor. Det er ikke nødvendigvis noen sin “skyld”, det bare blir slik, og verken han som står utenfor eller de som er inni vet hvordan man skal løse situasjonen. Det ender med at man bare lengter etter sommerferien. Bli usynlig, for lengten etter å passe inn, være med, har man gitt seg for lengst.
Det at jeg ikke har blitt akseptert, stått utenfor, siden jeg var en nyfødt baby, tror jeg definitivt har gjort meg til det mennesket jeg er i dag. Dette ønsket om å bli likt, i alle fall sett ,av så mange som mulig har jeg ingen problemer med å innrømme har preget meg, på godt, men sikkert også på vondt, som menneske. Jeg liker oppmerksomhet, men jeg liker den på “avstand”. Jeg elsker at mange leser og liker bloggen min, men jeg vil ikke at mange skal ringe på døra mi. Jeg er sikker på at (alt for mange) av dere forstår hva jeg mener.
Livet har lært meg at alt er flyktig, blir borte. Spesielt tapet av ungene mine har gjort at jeg aldri riktig klarer å glede meg veldig lenge over en opplevelse, prestasjon, eller relasjon for den saks skyld. Jeg kan glede meg intenst i øyeblikket, kanskje til og med en liten dag, maks to, men siden jeg er så redd for, og har erfart at, alt bare kan bli revet fra deg på brøkdelen av et sekund, så jakter jeg stadig nye høyder, nye opplevelser, nye prestasjoner.
Jeg skulle ønske jeg trodde på Jesus. På et liv etter døden. Jeg har prøvd mange ganger, men får det ikke til. Det finnes mange måter å overleve på. Min har vært å glemme. Ikke bevisst tror jeg, men å alltid legge det vonde til side i en slik grad at det til slutt bare har vært lengt igjen. Lengt er til å leve med. Det kan til og med tolkes som noe godt. Til slutt.
I dag er det Kristi himmelfart. Blir alltid litt melankolsk på disse religiøse dagene. Skulle ønske jeg kunne gå i kriken å finne en slags mening der, men jeg vet jeg ikke gjør det. Har prøvd. Er dessuten fortsatt rasende på Far fordi han har tatt så mye fra meg. Ikke er han spesielt snill med andre heller. Det er rett og slett litt for mye elendighet i verden til at jeg klarer å tro.
Da blir det hver mann for seg selv da. Prøve å skape et godt liv for seg og sine. Det humper og går. Jeg gjør så godt jeg kan. Snubler og faller, igjen og igjen, men så langt har jeg alltid klart å komme meg opp på føttene. Ikke først og fremst for min egen del, men for ungene. Og for kona. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg trolig gått til grunne. Med vilje.
LENGT Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Fikk det ikke til. Jeg gikk.
Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De aøøer fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte, men det gikk. Framover. Tross alt.
Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Fantes ikke. Lenger.
Jeg ble borte. Pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Borte. Utslettet.
Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.
Kanskje jeg også behøver noen. Som trenger meg.
Alt godt!
Kokkjeævel
(Og tusen takk ChristineEmilie, for bloggen du skrev i går. Tror faktisk det er detblogginnlegget du noensinne har skrevet. Du skriver så nydelig om et hjerterått tema ,og er en av disse menneskene som verden ville blitt fattigere uten. Oppfordrer alle til å lese det vakre, litt triste, men også håpefulle innlegget)
Det var virkelig aldri i min mening å såre eller trampe på noen. Prøvde bare å være litt artig, og var helt sikker på at det kom tydelig fram. Det gjorde det ikke, og det vil jeg faktisk be om unnskyldning for.
Instagram er vel det sosiale mediet som jeg liker aller minst. Litt dumt siden det liksom er der man “må” være i våre dager hvis man mener seriøst med å prøve å gjøre et levebrød av egen person/selge seg selv, eller bli en influenser/klikkhore om du vil. Siden jeg er tilnærmet skruppelløs hva gjelder å å krafse til meg penger, så er dette en bransje som egentlig er skapt for slike som meg.
Hvorfor jeg ikke liker Instagram? I mange år handlet det faktisk om at jeg valgte å bruke tid på Facebook i stedet, for tid har alltid vært en svært begrenset ressurs for meg, og jeg innså at jeg rett og slett ikke kunne være på alle plattformer. Facebook passet dessuten meg bedre siden den var mer tekstbasert, og, ikke minst, at det var virkelige navn. Jeg trengte ikke gjette meg til hvem jeg kommuniserte med.
Konemor derimot har alltid likt Instagram best. Det har hjulpet meg veldig, for da jeg liksom ble “bloggkonge” så måtte jeg jo være på Instagram også. De andre store bloggerne var jo der, og jeg kunne ikke være noe dårligere. Vi (hun) bestemte at på Kokkejævels Instagram skulle det (stort sett) bare være mat, slik at det ble litt ulikt innhold på de ulike sosiale plattformene. Bloggen tok seg av sosialpornografien, FB sto for (egen)reklamen og Instagram skulle vise fine matbilder og inspo.
Jeg kunne ingenting om Instagram, så det er stort sett hun som har lagt ut bilder, trykket “hjerte”, (ja, det er enda en ting jeg ikke liker med Instagram, man kan ikke trykke “liker”, man må “hjerte” innlegg. Jeg klarer det ikke! Jeg er en følsom mann, men jeg vil helst uttrykke min begeistring for noe uten å måtte trykke HJERTE!), samt fulgt med på og svart på kommentarer.
Så skjedde det plutselig noe! Vi fikk en sønn og døgnet ble plutselig for kort, hele uken igjennom. Fokuset ble flyttet, og tanken “jeg gjør det etterpå” ble hyppig brukt. Det er en farlig tanke. Plutselig var det ingen som røktet min Instagram. Jeg var ikke inne der på ukesvis, og hun “skulle gjøre det etterpå”. Det måtte naturligvis gå “galt”.
På vegne av både Konemor og meg selv, så vil jeg oppriktig beklage til alle som har sendt meg melding på Instagram, og som ikke har fått svar innen “rimelig” tid. Jeg vet hun stort sett har hatt kontroll, men av og til kan det komme hundrevis av kommentarer på en dag, spesielt hvis vi har lagt ut en populær “Strory”, og da kan det gå i surr for en stakkar i ammetåke og en mann som plutselig bestemte seg for å bli podkastkonge selv om han kunne enda mindre om podkast enn om Instagram(Idiot!)
Hvorfor overskriften er så stygg i dag? Vel, for det første er det jo et helt åpenbart klikkagn (klickbaite). Målet er at overskriften skal vekke såpass til reaksjon hos leseren at hen klikker seg inn på innlegget. Når klikkagnet er så åpenbart, så kan det også virke mot sin hensikt, nemlig at folk nekter å la seg “lure”, og derfor bare skråller videre. Eller, folk kan tenke at siden det er så åpenbart, så må det være en slags mening med en slik overskrift. Og det er det.
De fleste forstår, ut av overskriften, at jeg ikke er noen stor fan av Instagram, men det kunne jeg sikkert forklart minst like godt med å ikke bruke tre ord som også kan defineres som typiske skjellsord.
Å bruke ordet “homse/homo” som skjellsord er vel så politisk ukorrekt som det kan få blitt. De fleste av oss reagerer umiddelbart negativt når vi ser eller leser noen bruke dette som et skjellsord. På lik linje med andres etnisitet kødder man ikke med andres seksuelle legning. Selv om ordet fortsatt blir brukt som skjellsord rundt forbi, kanskje spesielt i ungdomsmiljøer med stort innslag av holdninger fra kulturer som ikke er modernisert som den norske.
Det bringer oss til skjellsordet “hore“. Det har vel også sitt utspring i de samme ungdomsmiljøene, men har blitt så vanlig at vi nesten ikke reagerer på det lenger. I motsetning til å være homofil, noe som jeg vil anta at de aller fleste nordmhenn er enig i er en privatsak, så er ikke alle like enig i at horeri, altså å selge kroppen sin, er en privatsak.
Hvis sønnen din er homofil, så er liksom største sorgen for de fleste at det ikke blir barnebarn. Det er en sorg, men du vil ikke føle voldsom skam, men hvis sønnen din er hore og lever av å selge både stump og trutmunn, så er skammen nesten ikke til å bære. Du er selvfølgelig glad i ham, med du ser ned på det han holder på med. Det er ikke noe du skryter av til naboene akkurat. “Du vil ikke trooo hvem Hans-Jørgen sugde i går! Ja, han ringte meg med en gang han var ferdig, fortsatt andpusten. Rakk ikke å skylle munnen en gang, så stolt var han.”
Det tredje skjellsordet i min overskrift er ikke like påfallende, men likefult har jeg sett det bli spyttet ut i mange kommentarfelt, spesielt av kvinner med høyere utdannelse og ditto høye tanker om seg selv, nemlig ordet “husmor”. Visstnok en litt enkel skapning som ikke klarer å tenke like klart som disse flotte kvinnene med utdannelse, og derfor ser fryktelig ned på kvinner som har valgt annerledes enn dem selv. Hvorfor er det så viktig for mange kvinner å tråkke andre ned. Du ser det også på typiske “kvinnearbeidsplasser”, altså der overvekten av de ansatte er kvinner. Du kan spørre hvem som helst, det er veldig ofte dårlig arbeidsmiljø, høy turnover og høyt sykefravær på slike arbeidsplasser. Ikke alltid naturligvis, men ofte.
Det handler ikke først og fremst om holdninger, men om kultur. “Alle” er enig om at mobbing ikke er bra, men likevel mobbes det for fulle mugger, ikke bare i norske skolegårder, med også i høy grad også på arbeidsplasser og på ulike sosiale medier. Jeg er opptatt av dette til det kjedsommelige, men jeg gjentar, det handler om kultur. Ta plattformen jeg blogger på, min “arbeidsplass”, Blogg.no. som eksempel. For en tid tilbake så var det fullt ut “sosialt akseptabelt” med vedvarende stygge ord og personkarakteristikker. Dette var noe som flere bloggere her inne enten heiet fram eller gjorde selv.
Så skjedde det noe. En stille revolusjon fra den tause majoritet kanskje, jeg vet ikke, men plutselig kan vi daglig lese framsnakk og anbefalinger av andre bloggere. De fleste av disse er skrevet uten et eneste stikk til noen som helst, men rett og slett for å spre positivitet og glede, samtidig som man anbefaler noen man liker naturligvis 🙂
Jeg liker denne nye kulturen på Blogg.no veldig godt. Om den har kommet fordi det har kommet inn masse mannlige bloggere det siste året skal jeg ikke spekulere i, men tror de fleste arenaer, om det er bloggplattformer, idresslag, klasserom eller arbeidsplasser har godt av en så jevn kjønnsfordeling som mulig.
Dette blir også et av hovedtemaene på direktesendingen og podkasten i ettermiddag. Jeg vil også avsløre mer ang. salget av Hoftepluss, samt avsløre hvem som blir min aller første første podkastgjest. Jeg tror faktisk jeg allerede nå kan love dere norgeshistorie!
