Tung dag. Eller tung _tid_ egentlig. Mye skummelt og negativt som skjer i livet rundt meg. Dødelige sykdommer, alvorlige forbrytelser, sorg, savn, fortvilelse og hjelpeløshet. Jeg vet alt om at livet kan snu på en femøring. Det eneste man kan gjøre er å kjempe seg gjennom det. Legge ut på svøm i iskaldt vann med alt for liten redningsvest. Det får briste eller bære.
Når de store og altoppslukende vonde tingene skjer, blir alt annet så smått og ubetydelig. I går var jeg opptatt av lyttertall på podkasten, men det er jo ikke viktig i det hele tatt. Det er bare et artig tidsfordriv. Genererer ikke inntekt en gang. Dagens planlagte episode er derfor avlyst. Kanskje er jeg tilbake på onsdag. Kanskje ikke.
Det er vanskelig å konsentrere seg. Siden dette er min siste dag, så sto jeg tidlig opp for å få noen ekstra timer foran skjermen, men klokka er allerede over ni, og jeg har ikke skrevet et eneste ord. Jeg bare tenker og scroller meningsløst rundt. Må ta meg sammen. Vet jeg klarer det. Har klart det før. Mange ganger.
Jeg er allerede 14 dager på overtid og det er rett og slett ikke flere utsettelser å få. I dag må jeg skrive mine aller siste ord på manuset. For å rekke både språkvask, design, innsalg til bokkjedene og produksjon, (og sikkert mange andre ting også) så må manuset bli ferdig i dag og sendes til redaktør i løpet av kvelden. Jeg har bare to oppskrifter igjen, men det gjenstår fortsatt masse skriftlig arbeid slik at det blir en bok.
Jeg blir ferdig, og jeg føler selv det er i ferd med å bli boka jeg selv alltid har ønsket meg. En arbeidsdag til så er vi der. Siste ord skal skrives. Jeg må bare rense hodet, fokusere på det jeg skal, og konsentrere meg.
Ja, en kokebok er kanskje helt ubetydelig når livet skjer rundt deg, men samtidig skal man jo ha noe å leve av også. Uten godt salg på kokeboka, ingen inntekt. Da er det kanskje lurt å legge vekk livet , å heller rømme inn i den kulinariske verdenen for noen timer. Det er et godt sted å være.
Dette var kanskje en forvirrende bloggpost, men livet er forvirrende og uoversiktlig. Det tror jeg de fleste kan skrive under på. Vi har det egentlig ganske bra.
Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over andres liv, men det er vel ganske bred konsensus om at vi mennesker trenger en viss grad av sosial kontakt, anerkjennelse og tilhørighet for å kunne leve det vi kaller for et “godt liv”. Om ikke annet trenger vi det i barndommen for å kunne utvikle oss på en trygg og god måte.
I hverdagen er det lett å skjule egen ensomhet. Både du og alle andre styrer med sitt. Det er jobb og unger og studier og treninger og jeg vet ikke hva, men når det nærmer seg de røde dagene blir ensomheten mer og mer synlig, ikke minst for deg selv. Du har egentlig ingen du kan feire jul, påske eller 17. mai sammen med, og det er det egentlig mange år siden du har hatt. Joda, du har av og til blitt invitert hit og dit for å sitte til spott og spe i fremmed stue som hun ensomme, men du har alltid takket nei, og nå har til og med disse barmhjertighetsinvitasjonene sluttet å komme.
I dagens direktesending og podkast skal vi snakke om ensomhet blant voksne. Kanskje det største tabuet av dem alle sammen. I følge Levekårsundersøkelsen fra 2015 hadde så mange som 16 prosent av oss vært «litt, ganske mye eller veldig mye plaget av en følelse av ensomhet» de siste 14 dagene. Det tilsvarer omtrent 800 000 mennesker. Det er voldsomme tall. Fortell gjerne din historie i kommenaterfeltet, så kanskje jeg tar den med i sendingen.
Vi skal heller ikke se bort fra at noen av oss faktisk søker en slags ensomhet. For å bruke meg selv som eksempel så trives jeg aller best i mitt eget selskap, men det er ikke sikkert jeg hadde satt like stor pris på min ensomhet hvis jeg hver dag kom hjem til en tom leilighet, eller hvis jeg ikke hadde noen jeg kunne sette meg i bilen å besøke. Det er forskjell på å være alene og være ensom, men det er klart at hvis du et helt liv søker å være alene, så vil det etter hvert bli færre og færre i din omgangskrets. Balansegangen er mulig, men den er vanskelig.
Alt dette, og mer til, skal vi snakke om direkte klokka 16:00. Det vil naturligvis også bli “kulinariske tips og triks” og i dag røper jeg hvordan du får supersaftige grovbrød uten å gjøre noe som helst.
Sitter her på kontoret og prøver å sluttføre en kokebok. Det er søndag 16 mai og iskaldt ute. Var til og med kommet litt snø på bakken da jeg sto opp. Heldigvis har jeg bare plantet ett av brettene med stemordsblomster. “Vi veit kor vi bor” he he.
Så sitter jeg her da, har en liten pause og da går jeg selvfølgelig inn på bloggen. Ser at jeg til sammen har postet hele 1 302 bloggposter siden jeg postet, Vær hilset, Norge!, mitt aller første innlegg, torsdag 12 september kl. 17:10 september, i det Herrens år 2019
Det betyr at jeg i snitt har skrevet til dere 2 hver eneste dag i 612 dager. På disse 1 302 bloggpostene har jeg fått ikke mindre enn 38 666 kommentarer, altså i snitt 10, 49 kommenterer pr innlegg. I tillegg kommer Facebook, der hoveddelen av kommentaren skrives. Kanskje så mye som 5 til 10 ganger så mye. Lenge prøvde jeg å svare på absolutt alt, men etter hvert måtte jeg ta i bruk “liker-knappen” på FB. Altså vise at jeg hedde lest, men ingen mann kan jo svare på små mye, så lenge 🙂
Nå fikk bok bare være bok, og jeg dykket dypere inn i materien. I snitt er dere 3,5 minutt inne på bloggen og i snitt leser dere 1,21 innlegg hver gang. 3 114 326 “IP-adresser” har altså vært inne 18 299 912 ganger og generert 22 189 085 sidevisninger.
Absolutt overveldende tall, men har mine to innlegg om dagen generert noe penger inn i den lille borettslagsleiligheten i Tollevika? Den kostet jo tross alt 2,6 millioner og ble fullbelånt. Prøvde meg først med å si til selger at jeg kunne grille for henne et par ganger i året, eventuelt andre ytelser, men jeg talte for døver ører. Hun godtok kun penger.
Joda, har blitt noen fakturaer til Egmont. Totalt 761 534 kroner, inkl. 25% mva. Det vil altså si 571 150 kroner, eller 933 kroner pr dag, eller
439 kroner pr innlegg om du vil. Pengen har utelukkende kommet fra samarbeidsavtalen med Blogg.no der jeg får en prosentsats av reklamene de selger inn på sin plattform.
Ellers er jeg en reklamefri blogg som utelukkende ble opprettet på et innfall, ikke for å tjene penger, for fordi jeg elsker å skrive, elsker å fortelle, vise og forklare, og antageligvis også har et godt over gjennomsnittlig stort eksponeringsbehov. Klart jeg har! Hvis ikke hadde jeg jo ikke blogget, hatt livesendinger og podkast. Jeg har ingen problemer med å innrømme det.
Jeg er kokk i både kropp og sjel, og har overhodet ingen drøm om å bli verken kjendis, realitydeltaker eller en stor sosial medieprofil. Min drøm er å kunne leve av å selge kokebøker og drive nettbutikk nå en femårs-periode fram i tid, samtidig som jeg kan fortsette å dele stort og smått med dere, både her på bloggen, på Youtube og på podkasten.
Jeg gikk hardt ut og sa for ni dager siden at jeg skulle bli Norges største podkast i løpet av et år. Vel, vi får se hvordan akkurat det går, men tror jeg aller først skal skaffe meg en mikrofon og et stativ til mobiltelefonen. Mulig jeg burde ventet til jeg kunne litt mer, for det er virkelig mye å sette seg inn i, men jeg syns det er mye artigere at dere kan være med meg på reisen, helt fra jeg ikke ante hva jeg gjorde, til jeg forhåpentligvis har klart å fått opp kvalitetene på både lyd, fokus og struktur.
Ellers er jeg fornøyd med sendingene. Det er slik jeg vil ha dem, live med dere. Jeg har det ekstremt moro i alle fall, så får vi se hvor langt opp jeg kommer. Ja, jeg vil være en populær podkast, selv om jeg sikkert ikke kommer helt opp i toppen. Det er faktisk greit. Til og med jeg forstår at når jeg smører meg utover på flere plattformer, så vil det føre til en viss “metthetsfølelse” hos mange, og derfor vil tallene synke på bloggen. Det er veldig få som klarer eller orker å følge med på alt. Det har jeg full forståelse for, men kjøp i alle fall kokeboka, ha ha 😉
***
Shit, pausen ble vist mye lengre enn jeg planla. En liten time til med jobbings, så skal vi dra til svigerfar å skifte dekk. han har slik elektrisk greie, så går fortere for en tjukkas med kulemage og to prolapser.
Da jeg vokste opp på 80-tallet var det glasskår og knuste flasker overalt. I veikanten, ved bålplassene, strendene, badevannene, kort sagt, overalt der folk ferdes.
Så kom plastflaska og i løpet av bare et tiår eller to, så ble knuste flasker nesten utryddet i Norge. Jeg har mange unger, den eldste født i 97, og har fulgt utviklingen på de tradisjonelle “turplassene” her i Alta. Da han var liten var det russisk rulett å la han gå uten sandaler på Lathari, (badestranda i Alta) pga gammelt glasskår, mens da Datter var liten, ti år senere, var glasskårene nesten borte.
Så skjedde det noe. Det skjedde faktisk to ting.
For det første ble verden varmere og plasten fikk mye av skylden for det. Derfor begynte brusprodusentene igjen å putte leskedrikkene sine inn i glassflasker. Det skulle være så mye mer miljøvennlig. I tillegg ble faktisk også panten fjernet fra glass, så nå plukket rusmisbrukerne bare opp plastflaskene rundt forbi, for sjokk, de plukket ikke opp flasker for å gjøre byen fin, de gjorde det for å skaffe seg en inntekt.
Det andre, eller tredje da, som skjedde var at øl ble trendy, og siden plast definitivt ikke var trendy mer, så fantes det jo ikke en ølprodusent med respekt for seg selv som tappet ølet på plast, nei, det skulle i glass, hvis ikke smakte det visstnok høgg.
Dette handler ikke om å plukke opp etter seg selv. De aller fleste mennesker gjør det. Problemet er at det alltid vil være folk som ikke gjør det, uansett om du stikker begge pekefingrene inn i øyeeplene deres og vrir rundt. Da må vi som samfunn legge til rette slik at det blir levelig, selv om enkelte kaster drikkeemballasje ut av vinduet, eller nekter å ta det med seg hjem etter at de har vært å dyppet sine miljøsvin-kropper i et skogstjern en varm sommerdag.
5 kroner i pant på ALL glassemballasje!
Få ølet inn i plast eller boks! (Ja, vet at også bokser skaper dyretragedier, men de knuses i alle fall ikke)
Tapp typisk “fyllbrennevin” som vodka i plastflasker! Det er ikke folka som kjøper seg en Cognac til 1000 kroner flaska som hiver den ut bilvinduet.
Og til russen: Ta faen å skjærp dåkker! Dåkker veit jo at dåkker ikkje gidd å rydd opp ætter dåkker. For min del kan dåkker gjerne drekk dåkker fra både sans og samling slik at spyen te slutt står som en fontene ut av kjæften på dåkker, men gjør det fra ei plastflaske!
I går hadde jeg ingen ringere enn selveste Datter, (hun ønsker heretter å bli kalt for Isabella), som min aller første gjest i direktesendingen og podkasten. (Etter at vi fikk nogen lunde til med lyden) samtale vi om livet som “bloggunge” og hvordan det har vært å vokse opp med en far med et såpass stort eksponeringsbehov som jeg jo tross alt har, på både godt og vondt.
Et meget aktuelt og interessant tema, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg hadde trodd at lyttertallene skulle være ganske bra. Seertallene på direktesendingen var blant de høyeste vi har hatt, og på statistikken inne på Acast (min podkast-plattform) har lyttertallene aldri vært høyere. Faktisk er de nesten fem hundre prosent høyere enn forrige døgn.
Skjermdump fra Spotify i dag
Likevel så raser jeg altså ned på Spotify-lista! Med null lyttere på programmet skjønner jeg at jeg raser, men hvorfor er jeg registrert med null lyttere. Det skulle i alle alle vært en, for jeg strømma nemlig podden da jeg gikk opp Komsalaia. Jeg hater når jeg ikke forstår bæra!
Jeg er glad i hver eneste lytter, så er takknemlig for både gode og dårlige lyttertall, at noen i det hele tatt gidde å høre på meg, men null, NULL?
Sånn, da fikk jeg ut litt damp. Nå er det tilbake til kokebok og kapittelet og fisk faktisk. Har fått alle kapitlene tilbake med merknader fra redaktøren, så nå skal jeg gå gjennom alt og ferdigstille kapitlene. Tirsdag skal alt være klart. Nei, du har rett. Det er veldig sjelden jeg ikke gjør noe. Jeg lever kanskje et kjedelig liv, men jeg kjeder meg absolutt aldri. Det er alltid et eller annet.
Pepperbiffpizza med hvitløksbrødskorpe. Lagde i går kveld. Nei, ble ikke så mye som et krydderflak igjen. Oppskrift kommer i neste “pause”.
Av ulike årsaker har hun har vært nesten helt fraværende på bloggen siden i fjor høst. Likevel takket hun overraskende ja da jeg ringte og spurte om hun ville være dagens gjest i podkasten min, Kokkejævel, dirEKTE og usensurert. Tema er direkte og infirekte utlevering av unger på sosiale medier, med ekstra fokus på disse “bloggerbarna” som faktisk på mange måter blir “solgt” på foreldrenes ulike sosiale plattformer.
Selv om jeg hele tiden har vært bevisst denne problemstillingen, så er det ikke tvil om at det ofte har vært en interessekonflikt mellom Datter og meg. Ja, hun har hatt det siste ordet hva bilder angår, men når pappa forteller om sin egen livssituasjon, så er det jo en slags utlevering av hennes liv også.
Fra den ene natta til den andre var pappa blitt en toppblogger med titalls tusen lesere hver eneste dag. Opptredener i ulike nasjonale medier. Hjemme hos-besøk av selveste Dagsrevyen. Turer fram og tilbake til Oslo. Bokutgivelse. Jeg er sikker på at også hun har følt på følelsen av at man måtte “levere” og at hun kanskje på den måten indirekte ble presset til noe hun egentlig ikke ville. Noe som kanskje var litt stas i begynnelsen, men som ganske fort kanskje føltes som en belastning og et overgrep.
I dag får vi høre Datters versjon av hvordan det egentlig har vært, ikke bare å se og lese om seg selv på blogg og i kommentarfelt, men også hvordan det har vært å ha en pappa som har vært så åpen om mange av livets store og vanskelige temaer, eller kledt seg naken for all verden som jeg kaller det.
Jeg kommer også til å spørre henne om hvordan det er å få to lillebrødre tett etter hverandre, der den ene sover i en sprinkelseng og den andre sover i en kiste.
Det er ikke tvil om at også Datter har hatt tøffe tak. Hun svarer på det hun vil og jeg kan garantere dere at hun ikke har blitt presset til dette intervjuet. Hun lar seg overhodet ikke presse i det hele tatt. Ikke syns hun det er “stas” med podkast heller. Hun er 13 år og vil fortelle, med egne ord, hvordan det er å være en bloggunge.
Podkasten blir som vanlig filmet direkte på Facebook. Hvert eneste ord som blir sagt, både på godt og på vondt, kommer med i sendingen. Jeg vet jo litt hva hun mener om denne selvutnevnte “Bloggkongen”, (Vel, egentlig var det vel Dagbladet eller NRK som brukte det ordet først, men jeg tok det naturligvis rett til mitt bryst), så kjenner faktisk jeg gruer meg. Ikke bare litt, men veldig.
Tror faktisk aldri det har skjedd før i Norge at en “bloggerunge” får fortelle sin historie, “dirEKTE og usensurert”. Det kan ende med et karakterdrap på meg og kjenner virkelig en skrekkblandet fryd over å gjennomføre dette. Noen hopper fra fjellvegger, andre inviterer sin egen Datter til å fortelle, dirEKTE og usensurert. Begge deler er galskap!
Se direktesending på Facebook fra klokken 16:00 eller hør som podkast fra ca klokka 18:00
Jovisst syntes jeg, da som nå, at du var supersøt der du satt å smilte insta-vakkert mot meg på Tinder, men jeg lot meg slett ikke lure! Du var alt for ung og dessuten barnløs. Jeg ville ikke ha en ung, barnløs jentunge jeg kunne ødelegge livet til, jeg ville ha en voksen kjerring på min egen alder, ferdig med unger og ferdig ødelagt liv.
Fram og tilbake, hit og dit. Tre år senere er vi rette ektefolk, mot absolutt alt som finnes av odds. Vi har vært gjennom mye, både kjente og ukjente stormer. Enkelte orkaner har det også vært. Gang på gang har vi blitt slått i bakken, eller vi har blitt stående og stampe i motvind uten å komme oss av flekken.
Det er så mye folk ikke vet, og som man aldri kan fortelle. Heller ikke vår åpenhet er grenseløs, det er så mange andre involvert, men det er tøffe tak, i perioder omtrent hver eneste dag.
Likevel står vi her dag. Det vi si, jeg sitter på jobb Kristi himmelfart og skriver kokebok, mens du er hjemme og kjøper landområder i Skottland i gave til meg. Takket være deg kan jeg visstnok kalle meg for en ekte lord. Du vet virkelig å gi meg gaver som passer til mitt eget selvbilde. Gaven din fikk du på lørdag. En kvast med roser fra Coop Ekstra. De er fortsatt relativt friske. Du fant deg virkelig en drømmemann.
Jeg har skrevet så mange store ord til deg før, både her på bloggen og privat, så skal egentlig ikke gjenta meg selv. Jeg er glad vi ble sammen. At jeg sveipet deg riktig vei, til tross for aldersforskjellen. Mest av alt er jeg glad for at du var barnløs. Hadde du ikke vært det hadde ikke Lillebror blitt født, og jeg klarer faktisk ikke å forestille meg et liv uten den lille krabaten. Han som er så glad hver eneste gang jeg kommer inn døra. Han som fyller absolutt helle den forbanna, jævla digre kroppen min med noe som ikke kan kalle som noe annet enn intens lykkefølelse.
Takk for at du kom. Takk for at du ble. Takk for at du ikke drar.
Hadde ikke klart meg uten dere to.
EWWG
(PS! Jeg må også få gratulere min mormor som blir hele 92 år i dag! Uten henne hadde jo heller ingenting av dette skjedd)
Helt fra jeg var bitte liten har jeg hatt en gnagende lengt inni meg. Et savn etter noe. Som manglet.
Som liten unge lenget jeg etter en pappa. Selv om jeg bodde sammen med en, så trodde han at jeg var lagd i en annen manns seng, og var derfor svært reservert, kanskje til og med slem, mot meg de første årene. Det har nok preget meg langt mer enn jeg egentlig har vært klar over. Jeg hadde til og med fortrengt den manglende kjærligheten fra ham. Har bare alltid lurt på hvorfor jeg hatet ham så intenst da jeg var liten gutt. Det var nok et slags forsvar for å klare å vokse opp med åpenbar forskjellsbehandling mellom søsken.
Han var edru den siste gangen jeg så ham. Venner var vi også blitt. Hadde til og med gitt hverandre en klem. Selv om det hadde vært en helvetes adventstid, så var det egentlig med lett hjerte jeg satt i baksetet mot julen et annet sted i landet. Dessverre er det slik at mitt hjerte ikke skal være lett for lenge, så tre dager senere ringte telefonen. Det var kapteinen. Far din er død. 13 år. God jul liksom.
Etter juleferien var det tilbake til skolen og ensomheten der. Man venner seg etter hvert til utenforskap, men på skolen blir alt så synlig. Det er belastende og flaut å være han som ikke passer inn. Han som står utenfor. Det er ikke nødvendigvis noen sin “skyld”, det bare blir slik, og verken han som står utenfor eller de som er inni vet hvordan man skal løse situasjonen. Det ender med at man bare lengter etter sommerferien. Bli usynlig, for lengten etter å passe inn, være med, har man gitt seg for lengst.
Det at jeg ikke har blitt akseptert, stått utenfor, siden jeg var en nyfødt baby, tror jeg definitivt har gjort meg til det mennesket jeg er i dag. Dette ønsket om å bli likt, i alle fall sett ,av så mange som mulig har jeg ingen problemer med å innrømme har preget meg, på godt, men sikkert også på vondt, som menneske. Jeg liker oppmerksomhet, men jeg liker den på “avstand”. Jeg elsker at mange leser og liker bloggen min, men jeg vil ikke at mange skal ringe på døra mi. Jeg er sikker på at (alt for mange) av dere forstår hva jeg mener.
Livet har lært meg at alt er flyktig, blir borte. Spesielt tapet av ungene mine har gjort at jeg aldri riktig klarer å glede meg veldig lenge over en opplevelse, prestasjon, eller relasjon for den saks skyld. Jeg kan glede meg intenst i øyeblikket, kanskje til og med en liten dag, maks to, men siden jeg er så redd for, og har erfart at, alt bare kan bli revet fra deg på brøkdelen av et sekund, så jakter jeg stadig nye høyder, nye opplevelser, nye prestasjoner.
Jeg skulle ønske jeg trodde på Jesus. På et liv etter døden. Jeg har prøvd mange ganger, men får det ikke til. Det finnes mange måter å overleve på. Min har vært å glemme. Ikke bevisst tror jeg, men å alltid legge det vonde til side i en slik grad at det til slutt bare har vært lengt igjen. Lengt er til å leve med. Det kan til og med tolkes som noe godt. Til slutt.
I dag er det Kristi himmelfart. Blir alltid litt melankolsk på disse religiøse dagene. Skulle ønske jeg kunne gå i kriken å finne en slags mening der, men jeg vet jeg ikke gjør det. Har prøvd. Er dessuten fortsatt rasende på Far fordi han har tatt så mye fra meg. Ikke er han spesielt snill med andre heller. Det er rett og slett litt for mye elendighet i verden til at jeg klarer å tro.
Da blir det hver mann for seg selv da. Prøve å skape et godt liv for seg og sine. Det humper og går. Jeg gjør så godt jeg kan. Snubler og faller, igjen og igjen, men så langt har jeg alltid klart å komme meg opp på føttene. Ikke først og fremst for min egen del, men for ungene. Og for kona. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg trolig gått til grunne. Med vilje.
LENGT Alle trærne var hugget ned. Vet egentlig ikke hvorfor. De bare lå der. Strødd overalt. Så at de ikke var hugget samtidig, men alle lå nede. Jeg tråkket på de visne kvistene og skar meg i føttene. Flere ganger. Av og til var det en gren som fortsatt var grønn, men med en gang jeg tok i den tok vinden tak i de grønne, men knusktørre bladene og blåste dem bort.. Jeg sto og så etter dem. Lengtet sikkert også. Prøvde å fange dem, men jeg fikk det ikke til. Vinden var for sterk og bladene for lette. Og tørre. Til slutt ga jeg opp. Fikk det ikke til. Jeg gikk.
Det er lett å lyve på papiret. Jeg gikk egentlig ikke. Jeg krøp. Slepte meg langs bakken. Tok tak i gresstuster som var kraftige nok til å kunne trekke meg framover. De aøøer fleste ble røsket opp med roten og jeg ble liggende stille, lenge, men med en gang jeg så en ny grep jeg den med begge hendene og trakk meg framover. Igjen. Det gikk sakte, men det gikk. Framover. Tross alt.
Vet ikke hvor lenge jeg egentlig gikk. Eller krøp. Vet ikke hvor langt. Vet bare at jeg ble sliten. Hadde faktisk nesten ikke krefter igjen. Det var tomt. Ingenting i reserve. Tørst. Sulten. Knusktørr. Ingenting. Jeg var ingenting. Fantes ikke. Lenger.
Jeg ble borte. Pustet, så vidt, men ingen hørte det. Ikke en gang jeg selv. Ble dekket med støv. Et stadig tykkere lag. Lå helt urørlig. Kunne ikke annet, for jeg fantes jo ikke. Borte. Utslettet.
Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men denne blomsten må være fra en ørken. Jeg åpner øynene og ser at bladene blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.
Kanskje jeg også behøver noen. Som trenger meg.
Alt godt!
Kokkjeævel
(Og tusen takk ChristineEmilie, for bloggen du skrev i går. Tror faktisk det er detblogginnlegget du noensinne har skrevet. Du skriver så nydelig om et hjerterått tema ,og er en av disse menneskene som verden ville blitt fattigere uten. Oppfordrer alle til å lese det vakre, litt triste, men også håpefulle innlegget)
Det var virkelig aldri i min mening å såre eller trampe på noen. Prøvde bare å være litt artig, og var helt sikker på at det kom tydelig fram. Det gjorde det ikke, og det vil jeg faktisk be om unnskyldning for.
Instagram er vel det sosiale mediet som jeg liker aller minst. Litt dumt siden det liksom er der man “må” være i våre dager hvis man mener seriøst med å prøve å gjøre et levebrød av egen person/selge seg selv, eller bli en influenser/klikkhore om du vil. Siden jeg er tilnærmet skruppelløs hva gjelder å å krafse til meg penger, så er dette en bransje som egentlig er skapt for slike som meg.
Hvorfor jeg ikke liker Instagram? I mange år handlet det faktisk om at jeg valgte å bruke tid på Facebook i stedet, for tid har alltid vært en svært begrenset ressurs for meg, og jeg innså at jeg rett og slett ikke kunne være på alle plattformer. Facebook passet dessuten meg bedre siden den var mer tekstbasert, og, ikke minst, at det var virkelige navn. Jeg trengte ikke gjette meg til hvem jeg kommuniserte med.
Konemor derimot har alltid likt Instagram best. Det har hjulpet meg veldig, for da jeg liksom ble “bloggkonge” så måtte jeg jo være på Instagram også. De andre store bloggerne var jo der, og jeg kunne ikke være noe dårligere. Vi (hun) bestemte at på Kokkejævels Instagram skulle det (stort sett) bare være mat, slik at det ble litt ulikt innhold på de ulike sosiale plattformene. Bloggen tok seg av sosialpornografien, FB sto for (egen)reklamen og Instagram skulle vise fine matbilder og inspo.
Jeg kunne ingenting om Instagram, så det er stort sett hun som har lagt ut bilder, trykket “hjerte”, (ja, det er enda en ting jeg ikke liker med Instagram, man kan ikke trykke “liker”, man må “hjerte” innlegg. Jeg klarer det ikke! Jeg er en følsom mann, men jeg vil helst uttrykke min begeistring for noe uten å måtte trykke HJERTE!), samt fulgt med på og svart på kommentarer.
Så skjedde det plutselig noe! Vi fikk en sønn og døgnet ble plutselig for kort, hele uken igjennom. Fokuset ble flyttet, og tanken “jeg gjør det etterpå” ble hyppig brukt. Det er en farlig tanke. Plutselig var det ingen som røktet min Instagram. Jeg var ikke inne der på ukesvis, og hun “skulle gjøre det etterpå”. Det måtte naturligvis gå “galt”.
På vegne av både Konemor og meg selv, så vil jeg oppriktig beklage til alle som har sendt meg melding på Instagram, og som ikke har fått svar innen “rimelig” tid. Jeg vet hun stort sett har hatt kontroll, men av og til kan det komme hundrevis av kommentarer på en dag, spesielt hvis vi har lagt ut en populær “Strory”, og da kan det gå i surr for en stakkar i ammetåke og en mann som plutselig bestemte seg for å bli podkastkonge selv om han kunne enda mindre om podkast enn om Instagram(Idiot!)
Hvorfor overskriften er så stygg i dag? Vel, for det første er det jo et helt åpenbart klikkagn (klickbaite). Målet er at overskriften skal vekke såpass til reaksjon hos leseren at hen klikker seg inn på innlegget. Når klikkagnet er så åpenbart, så kan det også virke mot sin hensikt, nemlig at folk nekter å la seg “lure”, og derfor bare skråller videre. Eller, folk kan tenke at siden det er så åpenbart, så må det være en slags mening med en slik overskrift. Og det er det.
De fleste forstår, ut av overskriften, at jeg ikke er noen stor fan av Instagram, men det kunne jeg sikkert forklart minst like godt med å ikke bruke tre ord som også kan defineres som typiske skjellsord.
Å bruke ordet “homse/homo” som skjellsord er vel så politisk ukorrekt som det kan få blitt. De fleste av oss reagerer umiddelbart negativt når vi ser eller leser noen bruke dette som et skjellsord. På lik linje med andres etnisitet kødder man ikke med andres seksuelle legning. Selv om ordet fortsatt blir brukt som skjellsord rundt forbi, kanskje spesielt i ungdomsmiljøer med stort innslag av holdninger fra kulturer som ikke er modernisert som den norske.
Det bringer oss til skjellsordet “hore“. Det har vel også sitt utspring i de samme ungdomsmiljøene, men har blitt så vanlig at vi nesten ikke reagerer på det lenger. I motsetning til å være homofil, noe som jeg vil anta at de aller fleste nordmhenn er enig i er en privatsak, så er ikke alle like enig i at horeri, altså å selge kroppen sin, er en privatsak.
Hvis sønnen din er homofil, så er liksom største sorgen for de fleste at det ikke blir barnebarn. Det er en sorg, men du vil ikke føle voldsom skam, men hvis sønnen din er hore og lever av å selge både stump og trutmunn, så er skammen nesten ikke til å bære. Du er selvfølgelig glad i ham, med du ser ned på det han holder på med. Det er ikke noe du skryter av til naboene akkurat. “Du vil ikke trooo hvem Hans-Jørgen sugde i går! Ja, han ringte meg med en gang han var ferdig, fortsatt andpusten. Rakk ikke å skylle munnen en gang, så stolt var han.”
Det tredje skjellsordet i min overskrift er ikke like påfallende, men likefult har jeg sett det bli spyttet ut i mange kommentarfelt, spesielt av kvinner med høyere utdannelse og ditto høye tanker om seg selv, nemlig ordet “husmor”. Visstnok en litt enkel skapning som ikke klarer å tenke like klart som disse flotte kvinnene med utdannelse, og derfor ser fryktelig ned på kvinner som har valgt annerledes enn dem selv. Hvorfor er det så viktig for mange kvinner å tråkke andre ned. Du ser det også på typiske “kvinnearbeidsplasser”, altså der overvekten av de ansatte er kvinner. Du kan spørre hvem som helst, det er veldig ofte dårlig arbeidsmiljø, høy turnover og høyt sykefravær på slike arbeidsplasser. Ikke alltid naturligvis, men ofte.
Det handler ikke først og fremst om holdninger, men om kultur. “Alle” er enig om at mobbing ikke er bra, men likevel mobbes det for fulle mugger, ikke bare i norske skolegårder, med også i høy grad også på arbeidsplasser og på ulike sosiale medier. Jeg er opptatt av dette til det kjedsommelige, men jeg gjentar, det handler om kultur. Ta plattformen jeg blogger på, min “arbeidsplass”, Blogg.no. som eksempel. For en tid tilbake så var det fullt ut “sosialt akseptabelt” med vedvarende stygge ord og personkarakteristikker. Dette var noe som flere bloggere her inne enten heiet fram eller gjorde selv.
Så skjedde det noe. En stille revolusjon fra den tause majoritet kanskje, jeg vet ikke, men plutselig kan vi daglig lese framsnakk og anbefalinger av andre bloggere. De fleste av disse er skrevet uten et eneste stikk til noen som helst, men rett og slett for å spre positivitet og glede, samtidig som man anbefaler noen man liker naturligvis 🙂
Jeg liker denne nye kulturen på Blogg.no veldig godt. Om den har kommet fordi det har kommet inn masse mannlige bloggere det siste året skal jeg ikke spekulere i, men tror de fleste arenaer, om det er bloggplattformer, idresslag, klasserom eller arbeidsplasser har godt av en så jevn kjønnsfordeling som mulig.
Dette blir også et av hovedtemaene på direktesendingen og podkasten i ettermiddag. Jeg vil også avsløre mer ang. salget av Hoftepluss, samt avsløre hvem som blir min aller første første podkastgjest. Jeg tror faktisk jeg allerede nå kan love dere norgeshistorie!
