13. september, for akkurat en måned siden, skrev jeg mitt aller første blogginnlegg. Dagen etter gikk jeg rett inn på topp 5-lista. Siden har jeg vært der. Mener jeg har vært på 1. plass tretten eller fjorten ganger, inkludert i dag. Er ikke helt sikker. Tror alle ble tatt litt på senga, kanskje aller mest meg selv. Det skulle liksom ikke være mulig.
To til tre innlegg om dagen. Litt i meste laget, rent tidsmessig, men har, i alle fall de første ukene, vært nødvendig for å kjempe med de aller største bloggerne som med sine flere hundre tusen følgere på ulike sosiale plattformer har hatt et voldsomt fortrinn. Jeg hadde Facebook. Og bare det. Det har uansett gitt meg mye. Gitt meg noe annet å tenke på. Det trengte jeg.
Jeg har skrevet om mange ulike temaer. Fra det aller mest sørgelige til lett humring, og av og til hysterisk hiksting, over morgenkaffen. Jeg har delt ut oppskrifter som smaksmessig er helt i norgestoppen, men som er utformet på en slik måte at en hver kulinarisk idiot, unnskyld uttrykket, har kunnet imponere sine venner og kjente. Eller bare seg selv naturligvis. De fleste er faktisk mest alene.
Tror jeg kanskje traff noe der ute i folkedypet. En nerve av et eller annet slag. Mange fant en glede, og faktisk også en slags mening, i å lese meg. Høre om meg og mine mange opp- og nedturer. Fortellinger man kunne kjenne seg igjen i, for de færreste av oss er glansbilder. Selv om det kanskje ikke ser slik ut når vi smiler på sosiale medier så sliter vi med vårt alle sammen. Hver eneste dag, men vi reiser oss opp, krummer nakken og fortsetter. Hva skal vi ellers gjøre?
De fleste så nok på meg som en døgnflue da jeg første gang toppet listen, men tror jeg nå har bevist at det faktisk er mulig, også for en voksen, nokså ukjent mann, å stabilisere seg i toppen. Hvis han vil. Og har noe å formidle. Det har jeg.
Jeg kommer selvfølgelig ikke til å ligge på topp 5 hele tiden framover. Eller, det er vel egentlig helt opp til dere, men jeg er i alle fall innstilt på at jeg ikke kommer til å toppe hver dag, hehe. Jeg har nå bevist, både for meg selv og dere, at det faktisk er mulig. Det har vært artig. Veldig artig, og åpnet dører som jeg ikke i min villeste fantasi så for meg for fire måneder siden. Da ville jeg bare dø. Bli borte. Så ble jeg mer synlig enn noensinne. Rimelig ironisk egentlig.
På rekordtid, nå på onsdag, ble jeg tatt opp i partnerprogammet til blogg.no. Det var viktig for meg siden jeg investerer så mye tid i dette. Blir det ikke penger av dette finner jeg meg en annen arena for min formidling. Som i boken som kommer. Det er jo bare helt sykt artig! Det blir en bra bok, jeg lover!
Nei, livet kan snu så fort. Det vet jeg alt om. Midt opp i alt dette går jeg med en konstant knute i magen. Nesten en dårlig samvittighet fordi jeg opplever så mye bra nå. Jeg vet jeg ikke burde ha det, at jeg er urettferdig mot meg selv, men knuten er der og den kommer til å være der lenge. Jeg skal ikke skrive så mye om det nå, for tenkte at dette skulle være et litt positivt innlegg, men det er nå bare en gang slik det er.
Det siste halvannet året har livet snudd og vridd seg 180 grader. Gang på gang på gang.
Jeg vet det kan snu igjen. Også denne bloggsuksessen. Tar ingenting for gitt. Absolutt ingenting, men jeg prøver å være bevisst på det positive som tross alt skjer og ikke ta sorgene, som garantert kommer i en eller annen form, på forskudd.
Nå sitter jeg på jobb. Er ferdig med dagens gjøremål. Skal straks dra hjem til min framtidige kone. Hun venter på meg, heldige meg, for vi skal opp og tenne lys. Det skal alltid brenne et lys, og det kommer aldri til å slukkes.
Ønsker dere alle en riktig fin søndagskveld! Lag den god for deg selv og de du har rundt deg. De er viktige. Det er du også 🙂
Takk for at du leser meg!
