Det er skummelt å gifte seg. Ikke for min egen del altså, jeg ønsker å være bastet, bundet og hengt opp til tørk når jeg er våt. Jeg ble ikke sent ned til menneskene for å flakke rundt på jorden på jakt etter fart og spenning. Jeg er fornøyd med min make og ønsker å bli der. For alltid.
Mine kalde føtter handler ikke om meg, men om henne. Sykdommen, samt daglig digital trakassering og latterliggjøring, har krympet selvtilliten min i betydelig grad. Summen av alle min feil og mangler, både de jeg visste godt om fra før, og alle de jeg leser om, blir enkelte dager rett og slett for stor. Av og til føler jeg meg som Norges mest ubrukelige mann. Hvem vil vel ha et slikt menneske?
Jeg unner henne virkelig alt godt på denne jord. Selv om jeg meget vel, hun også, vet at livet byr på både gode og onde dager, så vil jeg at hun skal være lykkelig, i alle fall fornøyd, i brorparten av disse. Er jeg, et utskudd blant menneskene, den rette til å gi henne disse dagene? Jeg vil være det, og kommer til å gjøre alt som står i min makt for klare det, men usikkerheten tygger og gnager i meg. Vil min innsats være tilstrekkelig, intens og langvarig nok?
Jeg bryr meg virkelig ikke om meg selv, men jeg ønsker ikke at hun skal kaste bort de aller beste årene av sitt liv på en mann som egentlig ikke er bra nok for henne. At hun skal sitte, bitter og livstrøtt, om ti eller tjue år og forbanne den dagen hun giftet seg med meg, og alle årene jeg stjal fra henne.
Alt er ikke bare sorgen altså! Jeg vet at jeg også har gode sider som hun setter stor pris på, og hun er ikke redd i det hele tatt for å fortelle meg om disse, men likevel er selvbildet mitt så flatt for tiden at jeg ikke ville ønsket selv min verste fiende et liv med meg. Eller forresten, det hadde jo vært den ultimate hevn, he he!
Man skal fryse litt på beina før man gifter deg! Det er en stor dag, og de fleste gifter seg tross alt bare to-tre ganger i løpet av et liv 😉 Da burde man tenke seg godt om og veie alle fordelene opp mot alle ulempene. I stedet for å sitte her og sutre og klage, så burde jeg heller ta henne på sitt ord når hun forteller at hun elsker meg og at hun faktisk ønsker å tilbringe resten av sitt liv sammen med denne mannen.
Flaks for henne at jeg begynner å bli så pass overvektig at livet ikke blir så langt, og jeg dør av hjerteinfarkt før jeg er seksti, ha ha.
Likevel og til tross for alt. Even when we’re ghosts.
Dessuten…