Tanken sitter fryktelig langt inne, siden vi har avlyst en gang før, men det er ikke mye til bryllup igjen uansett. Pga. korona, (og at det bare er lov med maks 5 personer i tilstelningen etterpå), så har alle gjestene som bor sørpå naturligvis takket nei til invitasjonen. Sønn, venner, stefedre, tanter, onkler og andre man er mer eller mindre glad i. Alt av unger er avinvitert. Det spøker også for om min egen mor kommer oppover fra Møre. Hun er i ekstrem risikogruppe og dør rett og slett hvis hun får korona. Broren min, og alle de andre søsknene mine, bor også spredt rundt om i landet. Da er det liksom ikke så mye igjen av et bryllup.
Jeg ønsket meg et lite bryllup, men det er fader meg forskjell på å barbere seg og skjære av seg hele hodet!
Ja da, jeg vet at det er mange som har det mye, mye verre. Som akkurat i dette øyeblikk ligger i respirator og kjemper en kamp på liv og død, og som trolig må leve med nedsatt helse resten av livet, hvis de i det hele tatt overlever. Pårørende som sitter hjemme, på trygg avstand, og er livredde. Likevel betyr dette veldig mye for meg. Det gjør sinnsykt ondt å skjære seg i fingeren, selv om det selvfølgelig er ondere å skjære av seg alle fingrene.
Kombinert bryllup og dåp. Hvor vakkert er ikke det! Forrige gang vi avlyste døde dåpsbarnet. Til sommeren er det to år siden. Vi har kjempet vår livs kamp for å komme oss opp igjen og forsøke å skape oss et liv. Det har ikke vært lett, og kanskje langt vanskeligere enn jeg har gitt uttrykk for, men dette dåpsbryllupet skulle liksom være symbolet på et nytt liv, en ny framtid.
Jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Det er naturligvis litt amper stemning. Det er liksom grenser for hvor lite og stusselig et bryllup kan være. Mulig vi bare gjennomfører seremoniene i kirken, avslutter dagen på kirketrappa, og drar hjem. Selv om et bryllup for meg er langt mer enn seremonien i kirken, så føles det akkurat nå som den beste løsningen.
Jeg har veldig vondt av Kjærest. Er det noen som hadde fortjent et vakkert bryllup så er det henne, men vi må forholde oss til situasjonen slik den er nå. Vi er midt inne i en tredje bølge av en pandemi. Det kan fort bli enda verre fram til 27. mars. Sammenlignet med pandemien betyr dagen vår ingenting, men for oss betyr den alt.
Vi får se hva vi lander på. Akkurat nå er alt bare litt trist.
Etter en dvalelignende januar, og delvis også februar, så er jeg nå i ferd med å “normalisere” arbeidsdagene igjen, og prøver å være hjemme til seks. Det er mye arbeid å drive for seg selv, spesielt i oppstartsfasen, men med min helse hadde alternativet vært sykemelding, arbeidsavklaringspenger og gudene vet etter det. Jeg måtte skape meg en ny arbeidsplass, nettbutikken, for å i det hele tatt være i arbeid. Der kan jeg sette meg etter 15 minutter uten at noe svies eller kunder som blir sure fordi de må vente. Det tar den tiden det tar. Fristen for forsendelse er dagen etter klokka 13:00.
Eplekaken møtte meg da jeg kom hjem på lørdag. Det er vel ingen tvil lenger om at jeg ikke helt har klart “livstilsendingen” ennå, (er så enormt mye smaking fram og tilbake i forbindelse med kokeboken), (Som om det bare er der problemet ligger!), men prøver å være så flink som jeg kan. På lørdager derimot baker vi ofte litt, og derfor Kjærest sin fantastiske eplekake. Den er så god, beste jeg har smakt faktisk, men det som sto på lappen tok kaka, bokstavelig talt.
Fordi vi er glad i deg får du eplekake.
Fordi vi elsker deg får du “bare” halve.
Jeg syns teksten sier alt, om det meste.
Har definitivt valgt ut riktig dame å gifte meg med.
Sånn, da er klokka halv tolv og jeg er endelig klar til å sette i gang forberedelsene. Det er viktig for meg at alt jeg lager skal kunne tilberedes på en hybelkomfyr, for det skal ikke være utstyret som gjør at du for et virkelig vellykket måltid, men smaken som den enkle oppskriften fremmer.
Kjærest og Lillebror blir borte hele dagen. Først på senteret, så til bestemormor og siden til bestefar. Det kommer nemlig til å bli mat overalt i herskapshuset. Greit da med litt gulvplass, så man ikke plutselig tråkker på en unge…
Tusen, tusen takk, Alta, for alt det flotte serviset jeg har fått låne! Tusen takk også til alle dere jeg har måtte si nei til fordi jeg rett og slett har nok. Utrolig hyggelig og jeg gleder meg til å gi dere den nye kokeboka i betaling! 😀
Jepp, dere får ha en riktig fin lørdag, folkens, for nå skal det kokes!
Jeg har jo et veldig nært forhold til både mine følelser og min selvfølelse, så det er ikke vanskelig for meg å svare direkte på, men det første som slo meg da jeg så spørsmålet var: Er det virkelig så åpenbart?
Mitt første møte med menneskene var 2. september 1977 da jeg ble skåret ut av moren min uten tilstrekkelig bedøvelse. Huns skrek og vred seg i smerte når kniven snittet opp buken hennes, presset såret til side, tok ut ungen og sydde igjen, men det var ingen som hørte. Kroppen var paralysert av narkosen, men hvert eneste smertesenter og synsnerver var våken, og barndommen var plutselig i gang.
Pappa likte meg ikke. Han trodde jeg var skapt i en annen manns seng, og holdt derfor avstand til meg de første viktige årene. Da jeg var rundt fire-fem-seks år(husker ikke, men jeg var liten i alle fall) hatet jeg ham så sterkt tilbake at da jeg sto å så han jobbe, male eller noe, høyt oppe i husmønet på nyhuset, (det gamle brant husker dere), så håpet jeg at han skulle ramle ned, brekke nakken og dø.
Jeg fikk ønsket mitt oppfylt 3. juledag noen år senere. Han brakk ikke nakken, men druknet på fiske og ble aldri funnet igjen. Krabbemat.
Det må nevnes, i rettferdighetens navn, at han da for lengst hadde godtatt meg som sønn og jeg hadde anerkjent han som en slags far. Vi var forsonet da han dro, og jeg var og er veldig glad for at akkurat han var min pappa.
Likevel er jeg helt sikker på at disse aller første viktige årene med avstand fra sin egen far i alle fall ikke bygger opp verken selvtillit eller selvfølelse.
Barneskolen da? Jeg er en mann som har lært meg å dvele lite med fortiden, men jeg vil anta, selv om jeg ikke er psykolog, at å gå nærmest venneløs gjennom barneskolen i en liten bygd, der du av og til, for å få pause fra den synlige ensomheten der du står helt alene i friminuttet til spott og spe, går inn på toalettet og trekker føttene opp slik at ingen skal se deg, heller ikke er spesielt oppbyggende i et ungt sinn.
Jeg er 43 år og dette er veldig lenge siden. Er slett ikke noe jeg tenker på til daglig, eller kanskje gjør jeg faktisk det. Det har i alle fall blitt til en del av meg. Det er klart at man blir farget og formet av egen barndom og tidligere opplevelse. Noen blir også fanget av tidligere opplevelser, men det er jeg rimelig sikker på at jeg ikke er, men definitivt farget og formet.
Vi flytta fra barndommen og opp til Alta i 8. klasse. Det var tøft for en som meg, men jeg fikk meg ganske fort dame og etter hvert venner, (ikke hundrevis, men så mange som jeg hadde sosial kapasitet til å håndtere), og livet løsnet på en måte. Jeg hadde det, kanskje for aller første gang i livet, skikkelig bra.
Så var plutselig mamma ferdig på høyskolen og fikk seg jobb i Vesterålen. Jeg ville ikke flytte tilbake til ensomheten, men var bare 17 år og fikk ikke velge, så gikk alene et helt år på Sortland før jeg umiddelbart satte meg på mopeden da jeg fylte 18. år og kjørte hele veien tilbake til Alta og flyttet inn på hybel hos en gammel dame.
Bortsett fra noen fantastiske gjesteår i Trondheim rundt læretider, har jeg blitt boende her oppe. Riktignok ikke hos den gamle damen, selv om hun absolutt var hyggelig nok altså. Har ingen annen familie her enn den jeg har skapt selv, men det holder for meg.
Ja, jeg vet at dette høres paradoksalt ut, bloggingen, og alt det andre crazy jeg har gjort, men jeg liker faktisk ikke å stikke meg frem eller gjøre mye vesen av meg. Har ikke feiret bursdagen min siden jeg var 12 år og en forutsetning for at vi skulle gifte oss var at vi skulle kombinere det med dåp, slik at fokuset ble fordelt på flere. Jeg orket ikke tanken om å gå fra bord til bord og snakke med alle gjestene bare fordi jeg er brudgom. Som far til dåpsbarnet kan jeg godt gjøre det, men ikke som brudgom, som meg.
Derfor har jeg alltid syns det har vært så latterlig når haterne har hevdet at jeg er “kjepphøy på meg selv”. Det finnes trolig ikke et menneske på denne jord som er mindre høy på seg selv enn det jeg er. Det betyr ikke at jeg hater meg selv, for det gjør jeg ikke. Jeg er veldig glad for den er ble og er, og takker faktisk for hver eneste erfaring jeg har fått. Selv om jeg er veldig bevisst mine mindre gode sider, så er jeg ikke noe mindre bevisst mine sterke sider. Det er de jeg prøver å dyrke, og jeg er ikke redd for å fortelle verden hva jeg er skikkelig god på.
Det er imidlertid fort gjort, for det er vel stort sett maten som er min styrke, men til gjengjeld tør jeg påstå et jeg er en av Norges aller største begavelser på mitt felt. Jeg evner å fange, forme og formidle den virkelig gode smaken på en folkelig måte, og det er jeg faktisk veldig stolt over. Eller har jeg ikke så mye å melde, he he.
Jeg sliter veldig med vekta jeg har nå. Det er jeg ærlig på. Trives ikke med hvordan jeg ser ut. Prøver faktisk å unngå speil, for jeg liker ikke det jeg ser. Det er ikke slik jeg vil se ut. Jeg har rett og slett blitt alt for tjukk og slik livet er akkurat nå klarer jeg ikke å gjøre noe med det. Ja, det plager meg!
Har selvfølgelig også andre komplekser. Ødela for eksempel ansiktshuden da jeg gikk på videregående. En kompis av meg hadde en høyfjellsol fra 70-tallet. Superulovlig både da og nå selvfølgelig, for den var så sterk. Det sto at man bare skulle sitte 30 sekunder første gang, men det trodde jeg ikke på. Jeg satt i 30 minutter. Det endte selvfølgelig med 2. grads forbrenning og ødelagt hud. Ekstrajobba på Mega på den tiden, og jeg husker jeg måtte gå inn på fryserommet flere ganger i timen fordi jeg var så varm. Overhuden var helt smeltet, og underhuden så stiv at jeg faktisk ikke kunne forme munnen til ord.
Huden ble selvfølgelig ødelagt for livet og jeg vandrer knallrød gjennom livet.
Har mange andre komplekser også, tennene for eksempel, men tiden flyr og jeg må på jobb. Skal gjøre klart 10-11 retter i dag og det tar tross alt noen timer, selv for en superkokk som meg 😉
Alle mennesker trenger å bli sett og anerkjent. Jeg har absolutt ingen problemer med å innrømme at også jeg blir stolt og glad over fine ord, noe jeg får mye av gjennom bloggen. Jeg innrømmer også veldig gjerne at jeg kan bli fryktelig såret og lei meg over de vonde ordene som naturligvis også kommer når man har valgt å kle av seg i offentligheten. Noen virker helt besatte på finne hver minste lille feil med meg, men akkurat det plager meg ikke, for jeg er venner med mine svake sider, men det som plager meg aller mest løgnene, insinuasjonen og usannhetene som blir sagt og skrevet. Det at de liksom går inn i hodet mitt å “vet” hva jeg tenker, mener og planlegger. At jeg liksom har en baktanke med alt jeg gjør. Jeg trener meg til å ikke bry meg, men jeg er ikke kommet helt dit ennå. Er jo tross alt bare en helt vanlig mann som prøver å karre meg gjennom livet så best jeg kan.
Jeg skriver aldri negativt eller nedlatende om andre mennesker, men jeg bruker mye selvironi. Kanskje til og med litt for mye. Det er greit å være selvkritisk, men man trenger ikke dyrke de svake sidene heller. Da er det ikke humor lenger, men selvskading. Flere har nevnt at jeg “snakker meg selv ned” alt for ofte, og de har så absolutt rett. Kanskje for å få litt fred fra den daglige nedsnakkingen så har jeg liksom prøvd å kommet haterne i “forkjøpet” med å snakke meg selv ned. Det er jo helt idiotisk egentlig og i dette øyeblikk bestemmer jeg meg for å slutte med det. Haterne blir aldri fornøyd med meg uansett.
Det ble langt dette, men det er heller ingen tvil om at sykdommen ikke akkurat har bygget meg opp de siste par årene. Jeg skal ikke skylde alt for mye på han, for er jo tross alt jeg og ikke sykdommen som skriver, men han er der hele tiden og mange ganger må jeg bruke alle mine krefter bare for å åpne øynene.
Tja, vet ikke om ble noe klokere, “Marina”? Skal i alle fall skifte skjorte i dag. Ser på bildene at dette er fjerde dagen med samme skjorte. Det finnes en grense, selv for en miljøbevisst kokk. Det er også lov å barbere seg med jevne mellomrom. Selv om jeg snart er en gift mann, så trenger jeg jo ikke vandre rundt på jorden som en boms! 😉
Avslutter med resten av kommentaren til denne “Marina”. Det var så koselig skrevet 🙂
Hei. Beklager, jeg må bare spørre. Sliter du med litt dårlig selvtillit?
Det virker ikke alltid som du synes du har fortjent Kjærest. Kjære deg, jeg kjenner deg bare gjennom bloggen din, men utifra det jeg kan skjønne er Kjærest en meget heldig dame. Du har så absolutt fortjent henne. Vi trenger – og fortjener – alle noen å elske, og som elsker oss.
Vi er alle verdt noe, og vi er like mye verdt. Jeg prøver ikke å smiske eller noe, men jeg tror du trenger en boost. En pep-talk. Du virker flott på alle måter, og det smilet ditt kan jo få enhver kvinne til å dåne. Nei jeg tuller ikke. Du er en flott kar, om du har litt for mye her og der spiller ingen rolle. Hvem liker vel en tynn kokk? Haha 😁
Du virker å vite hva du driver med. Du har masse flotte oppskrifter og en bra nettbutikk (jeg har bestilt krydder og boka di, gleder meg veldig til det kommer) Du er en god far (ja jeg driter i om noen mener noe annet), det er du. Og det står respekt av at du forteller så åpent om dine følelser og hva du har vært igjennom. Og hva du går igjennom.
Da skal jeg ikke smiske mer, hehe, og heller ønske deg en fortreffelig helg 😁 Jada, jeg skal kjøpe den nye boken også, når den kommer 👍
God helg, folkens og tusen takk for fine ord “Marina”! Framsnakk folk og bygg dem opp, ikke baksnakk og gjør hva du kan for å bryte dem ned. Det tror jeg egentlig er en god leveregel. Ikke er det vanskelig heller 🙂
Da har jeg endelig klart å få en viss struktur over både det jeg skal lage og det jeg skal kjøpe. 10 av rundt 100 retter skal fotograferes på mandag og alt skal være helt ekte og spiselig. Det er ikke så veldig mye jeg virkelig hater, bortsett fra mobbing og overgrep og slikt, men matbilder som ikke stemmer med virkeligheten hater jeg nesten enda mer! Hva er vitsen med å ta et fint bilde hvis det du tar bile av ikke finnes i virkeligheten? Nei, mine matbilder viser maten slik den er. Ekte vare!
På dagen ett år etter at Norge stengte ned, så har jeg vært på apoteket og fylt opp lagrene slik at jeg holder sammen ut uka. Inn til videre ingenting med varseltrekant, men utviklingen de siste tre ukene peker bare i en retning. Tar imidlertid ikke sorgene på forskudd og håper naturligvis at dette bare er en litt bløt prolapsfis som lukter veldig stygt, men som tørker relativt fort.
Kirurgen ba meg ringe direkte til dem hvis smertene kom tilbake, men tenkte jeg skulle vente til etter bryllupet og dåpen i alle fall. Er litt hektisk nå med alle disse bildene, maten, oppskriftene, Hoftepluss og nettbutikken, i tillegg til det som skal forberedes til bryllupet. Vet faktisk ikke hva det er, men regner med at jeg får beskjed. Hun er ikke skvetten sånn, he he.
Ellers er jeg i relativt godt humør. Dagen har gått i ett og regner med at jeg begynne med matforberedelsene i firetiden. Har hatt leveranse til nettbutikken, så går et par timer nå før jeg er ferdig med det. Artig å ha noe å gjøre da.
Jeg gleder meg sånn til å vise dere alt serviset jeg har fått lånt! Skal prøve å få tatt bilder av alt i løpet av helga. Det finnes så mange snille mennesker! Mennesker som vil hjelpe og bygge opp andre, i stedet for å snakke stygt og trampe på. Tusen takk! Gleder meg til å gi dere gratis bøker! 😀
Sånn, nå begynner tablettene å virke litt slik at jeg kan løfte den feite rævva mi opp fra kontorstolen, (som jeg faktisk har knekt da jeg lente bakover. Det var dødsflaut! Kjærest er nesten aldri her, men akkurat da hennes stadig større kjæreste skulle lene sitt legeme bakover, knakk stolen og jeg ramlet bakover i all min velde.), og begynne å arbeide slik at jeg får begynt med maten.
Aller først må jeg bare si at det er skikkelig koselig at du stakk innom meg i dag også. Setter utrolig stor pris på det og det gjør meg opprikt glad! Håper jeg bidrar med noe av det samme tilbake. “Du och jag, kjære leser, du och jag.”
Det har vært en veldig travel uke i nettbutikken, og jeg har sjeldent vært hjemme før seks. Jeg er ekstremt glad for det altså, men det betyr samtidig at jeg ikke har fått forberedt meg en døyt til fotograferingen på mandag. Planen var at jeg skulle lage et par retter om dagen i løpet av uken, og bare gjøre en siste finish på mandag, men den ene dagen tok den andre i halen, og her står jeg på fredag uten en eneste rett.
Vi skal fotografere 11 retter, og mange av disse skal være på forsiden, så dette er kanskje de aller viktigste bildene vi tar i hele prosessen. Skal bruke dagen i dag til å gå gjennom alle oppskriftene, skrive ferdig de som mangler, samt kjøpe inn alt jeg trenger av ingredienser. Da er jeg forberedt på den store “kokedagen” i morgen.
På søndag skal jeg ut i naturen! Skal nemlig samle stoff til fem ulike “scener” vi skal lage til fotograferingen. Den ene scenen er klar allerede, nemlig et gammelt respateksbord, men vi skal også ha scener med færetema, skogstema, fjelltema og skifertema. Det kan jo være greit med litt variasjon når man skal ta nærmere hundre matbilder. Derfor har vi også fått låne oss masse flott service, både nytt og gammelt, stygt og pent, fra vennlige sjeler i Alta. Tusen takk! Det minner meg forresten om at jeg skal møte en lokal servisedesigner i dag klokka 12. Kanskje vi skal bruke litt av disse også. Supert hvis vi kan løfte opp lokale småprodusenter i samme slengen 🙂
Så skal jeg pakke da! Det er et fantastisk trøkk i nettbutikken nå 😀 Kommer inn bestillinger hele tiden, og siden jeg skal fotografere på mandag, så må alt som kommer inn av bestillinger i løpet av helgen være pakket og klart mandags morgen. Nettbutikken ja, den ble skapt like før julehandelen i fjor i et freidig forsøk på å skape meg noe annet enn kokkeyrket å leve av da jeg innså at kroppen min var i ferd med å kollapse fullstendig.
Julehandelen gikk over all forventning, men jeg visste jo naturligvis at det ville komme noen fryktelig rolige måneder på nyåret. Og det gjorde det, men jeg har klart å holde trøkket litt oppe, først ved å kjøre gode tilbud, siden med suksessnyheter som Min egen krydderserie og, ikke minst, Enda flere nyheter uken etter, samt Utvalgte såper fra fantastiske Alveland. Og, hold dere fast, flere nyheter kommer i ukene framover!
På grunn av en “fryktelig” investering på 250 000 kroner til kjøl- og fryseanlegg, så har jeg ikke tatt ut lønn fra nettbutikken i år. Hvis jeg skal “holde ut” helt fram til julehandelen så må jeg være sparsom og forsiktig, for hvis jeg skal lykkes med julehandelen så må jeg for det første ha råd til å betale husleie hele året slik at jeg ikke blir kastet ut, og for det andre ha penger til å fylle lagrende til randen i september og oktober, slik at jeg er klar som et Fabergé egg når november kommer.
Det er altså mye som står på spill for meg. Mislykkes jeg med dette, mislykkes jeg totalt. Slik helsen er nå har jeg ikke sjans i havet til å gå fullt tilbake til min gamle jobb. Jeg klarer å stå i 30 minutter før jeg må sette meg i 5. Ikke veldig effektivt, men i nettbutikken fungerer det. Minner meg om at jeg må ringe legen. Reseptene må åpnes igjen. Livet er herlig dere!
Tjo bing og riktig god morgen, kulinaster! På bildet ser dere en mann som stolt viser fram sin nye morgensveis etter å ha vært hos frisøren for første gang på nesten to tiår. Jeg syns jeg ble fin jeg, men alt kler jo som kjent den smørbukke.
Slik så jeg ut i går morges. Ikke voldsomt forskjell etter 45 minutter med klipping, men jeg aner en liten endring i ørepartiet. Dessuten har jeg briller på. Skjorten er også den samme. Bytter klær når de er skitne og kjøper nye når de gamle er slitt. Hadde alle gjort det, spesielt de som gnåler og gnager høyest om klimatiltak og vegansk livstil, så tror jeg vi hadde væt langt på vei til å oppfylle Parisavtalen.
Utrolig trivelig, og flink, frisør! (Tusen takk for en veldig hyggelig liten time 🙂 ) Var på et sted som heter “Frisørverkstedet” i Alta. Godt navn, for tipper det ikke bare er meg som av og til føler at håret er havarert og trenger en reperasjon. Jeg valgte dette “verkstedet” helt tilfeldig, altså fordi de ligger i samme bygg som nettbutikken. Kan jo ikke gå for langt siden jeg er midt i en vektoppgang, ha ha. Veldig fornøyd!
Til tross for at betalingsløsningen lå nede 14-15 timer i går, så kom det etter hvert og heldigvis inn en del bestillinger. Kom også inn omtrent like mange i går kveld etter at jeg dro hjem. Fantastisk respons på krydderserien! 😀 Skal strak dra og pakke nå, slik at jeg får sent alt innen fristen 13:00. Da burde de fleste ha godsakene i postkassen på tirsdag tenker jeg 🙂
(Trykk gjerne HER hvis du vil lese nærmere om de 14 ulike krydderblandingene, eller andre godsaker som tørkakjøtt av rein og elg, oljer, te, såper (ikke spis dem!), sjokolade, osv. osv. Jeg skal gjøre det jeg kan for å rekke å sende det i dag, men da må du kjappe deg 🙂
Dessverre er leiligheten for liten til at vi kan bo her for alltid, men jeg kommer til å savne utsikten når vi flytter. Jeg er opprinnelig i fra Vesterålen og havet, selv om dette “bare” er en fjord, er tatovert inn i ryggmargen. Håper vi får råd til både plass nok og utsikt når vi flytter, for dette er verdt sin egen vekt i tørka reinhjerter!
(Har forresten fått inn en nytt parti med reinhjerter som jeg legger ut i nettbutikken i ettermiddag 🙂 )
Ja, dett var dett, som en annen smørbukk en gang sa. Nå skal jeg spise litt frokost før jeg drar på jobb og pakker til dere.
Vær hilset, kjære lesere! Kjenner jeg har savnet å stå opp tidlig bare for å skrive en morgenhilsen til dere. I månedsvis sto jeg opp klokka fire ,for å rekke å skrive før jobb klokka seks. Jeg gjorde jeg det med den største glede, men selv Kokkejævel trenger etter hvert å puste. Og det har jeg gjort noen uker og kommer til å fortsette med det. Pustingen altså. Hvis ikke dør man, og det har jeg i grunn liten lyst til. Hadde vært kjedelig for Kjærest å avlyse bryllupet enda en gang på grunn av en begravelse, og denne gangen brudgommen sin!
Deilig med fyr i ovnen når det er kaldt og det er kaldt i Alta nå, 14 minus, men varmere enn i går. Da var det 17. Det er alt for kaldt. Jeg er ingen utpreget vintermann selv om jeg bor i vinterland. Liker våren best. Hadde det funnet et sted med bare vår som årstid, så hadde jeg flyttet dit sporenstreks! (Tøff i kjeften når jeg er alene, men sannheten er at jeg hadde blitt værende der Kjærest er, og hvis vi hadde flyttet til dette “Vårlandet”, så hadde det vært fordi hun hadde villet det…)
I dag skal jeg til frisøren for første gang på 13 år! Normalt klipper jeg meg selv med barbermaskinen, men Kjærest mente hun ikke kunne gifte seg med en barbermaskinklippet mann, (og jeg har tilfeldigvis et frisørverksted som nærmeste nabo), så bestilte time og i dag skal det altså skje.
Egentlig er det ikke så mye å klippe, for jeg stusset meg selv for et par uker siden, og syns egentlig jeg er helt grei, men skal selvfølgelig gjennomføre. Nå som jeg vasker håret med einebærsåpa til Alveland, så er jeg ikke tørr i hodebunnen lenger, og da er det ikke flaut å gå til frisøren lenger. Har gjennom hele livet vært plaget med tørr hodebunn, og har prøvd ALT som finnes på markedet, uten at det har virket i særlig grad. Einebærsåpa til Alveland VIRKER! Kjøp den HER
Mye som skjer i dag. Skal også på skrivekurs med Helene Uri! Forlaget som arrangerer og jeg gleder meg masse. Helene Uri er en av mine store “helter”, så dette er en skikkelig opptur!
Siden jeg reklamerte i går at jeg har Fem nye krydderblandinger klare for salg!, har det rauset inn med bestillinger, så store deler av dagen går med til pakking slik at alt er klart til forsendelse i morgen tidlig. Det er så artig at så mange handler nå. Selv om jeg ikke tar ut lønn i disse rolige månedene, så dekkes i alle fall husleia og litt til, og det er faktisk det som er målet, å holde hjulene i gang, fram til julehandelen setter inn med sin voldsomme kraft i slutten av oktober. I år stiller jeg forberedt!
Ja, så var det denne kokeboken da. Skal presse inn noen timer til den også. Gjenstår fortsatt ukevis med intens skriving, og på mandag starter fotograferingen. Da skal jeg ha klart 10-15 retter som skal fronte forsiden. Jo da, kjeder meg ikke for tiden for å si det slik…
Så var det mamma da. Hun har bursdag i dag. Litt usikker hvor gammel hun er, men tror det er 74 eller 75. Gratulerer med dagen, mamma! Du holder deg godt til å være såpass gammel!
Og, det er helt umulig å skrive noe som helst i dag uten å nevne den forferdelige bilulykken i går på Kvenvik, Alta. Jeg vil sende mine aller varmeste tanker til de som på verst tenkelige vis mistet sine aller nærmeste i går. Jeg vet hvordan dere har det, og det finnes ikke et eneste ord som kan trøste. Bare tiden kan hjelpe, men akkurat nå står tiden stille, og vil gjøre det i mange uke framover, men selv om det er lenge til, så vil det igjen komme en soloppgang. Hold bare ut.
På selveste kvinnedagen, gratulerer med dagen forresten, tenkte jeg å fortelle dere noe som jeg vet at kvinner i alle aldre aldri kan få nok av, nemlig voksne mannfolk som surker og bærer seg over egne smerter og lidelser.
Vel, tjo hei, her er jeg igjen!
Jeg skal ikke repetere lidelseshistoriene mine fra i fjor, (arme mann, hvor finner han kreftene fra?), men alle husker at da jeg skulle hasteopereres i slutten av januar i år, etter et halvt år på venteliste, så var plutselig alle smertene liksom tørket bort som morgendugg i sommersolen. Jeg hadde hatt vondt så lenge at jeg faktisk ikke tenkte over det før kirurgen spurte meg om hvor vondt jeg hadde det. Siden jeg ikke hadde vondt ble jeg, naturlig nok, sendt tilbake til Alta.
Som dere vet så sov jeg veldig mye i januar. Tilbragte halve døgnet i sengen. Sov og sov. Martin og gjengen hadde kontroll på Hoftepluss og det var veldig lite å gjøre i nettbutikken. For første gang på nesten to tiår hadde jeg mulighet til å sove, og det gjorde jeg. I halvannen måned, og ryggen likte det.
Slutta med morfin og alle de greiende der. Slutta til og med med paracet og ibux.
De siste ukene har det (heldigvis) tatt seg opp i nettbutikken og det hender jeg jobber hele arbeidsdager, og vel så det, bare med pakking. Det blir mye ståing og gåing, omtrent som min gamle jobb. Ryggen liker ikke det.
Det startet gradvis for tre-fire uker siden. Snakka med fastlegen i begynnelsen av februar, (har jo litt andre plager han du si, he he), og han spurte om jeg hadde vondt. Ikke det grann! svarte jeg så overlykkelig som jeg klarte. I morgen skal jeg fortelle han det jeg forteller dere…
Kirurgen ba meg forresten ringe direkte til dem hvis smertene kom tilbake, men når er det jo bryllup, fotografering og all tingen. Helsikken, kunne de ikke bare ha operert meg mens jeg bare sov?!
Ellers er det en bra dag altså! Har fått masse henvendelser fra folk som vil låne meg servise til fotograferingen og det er helt fantastisk! Skal la det gå et par dager til så skal dere få se alt jeg har fått inn. Tusen takk, Alta! 🙂 <3
I dag blir det kake! Min svigerbror, den yngste, har tatt lappen i dag og Kjærest har bakte ham en marsipankake, min favoritt, for å feire. Var selv på jobb, mye å gjøre, da hun dro i ettermiddag, men hun har lovet å ta et stykke med tilbake til sin magre tilkommende og jeg gleder meg! Hadde det ikke vært for hjerteinfarkt, kreft og det faktum at det forventes at man skal knyte sine egne skolisser, så hadde jeg alltid hatt en marsipankake i kjøleskapet. Med friskt bringebærfyll!
