Jeg har jo holdt på noen år og har opplevd, og sett, litt av hvert. Etter så mange år med så mange ansatte, så begynner jeg å få en viss kompetanse for hvordan jeg skal forholde meg til denne kanskje vanskeligste problemstillingen, både for et god arbeidsmiljø og for godt lederskap, nemlig når ansatte stjeler.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så lenge du ansetter mennesker, så vil alltid noen av disse stjele. Det finnes en drøss med systemer som skal prøve å fange opp langfingrede ansatte, men den som vil ta, han tar, uansett. Jeg har ingen respekt for disse menneskene. En ting er hva de gjør på “fritiden”, men stjele fra hånden som gir deg “mat”. Finnes det egentlig noe mer nedrig?

Dessverre er det ikke slik at du kan se på folk om de er kjeltringer. Da hadde det jo ikke vært noe problem. For noen år siden hadde jeg en ansatt som jeg overhodet ikke hadde mistanke om noe som helt snusk. Full av kompetanse, trivelig og grei med både kunder og øvrige ansatte. Egentlig et kupp av en ansettelse. Helt til en dag…

Det kom en kunde tilbake for å klage på maten hen hadde kjøpt.

God kunde, innom hver dag, så derfor ingen grunn til å tvile på kunden. Beklagde og tilbød pengene tilbake. Hen takket ja til det, men da vi gikk inn på kassa for å finne salget, som bare var gjort minutter tidligere, så kunne vi ikke finne det. Uansett hvordan vi endevendte alle salgene som var gjort den dagen, som faktisk ikke var så mange, så var ikke dette salget å finne. Han hadde betalt kontant og betjenten hadde både slått inn, tatt i mot penger og gitt hen vekslepenger tilbake. Likevel fantes ikke salget. Det var egentlig ikke tvil om hva som hadde skjedd. Enkleste trikset i boka, men du må ha bra is i magen for å stå å “late” som om du slår inn, for så å putte pengene i egen lomme. I dette tilfellet en liten 200-lapp. Jeg hadde ikke turt det.

Denne kjeltringen bedyret naturligvis sin uskyld, og pga. personalmangel og at jeg akkurat da ikke hadde verken tid og krefter til en avskjedssak, så valgte jeg å “tro” på forklaringen til den ansatte selv om begge visste hva som hadde skjedd. Tilliten var borte, og jeg holdt naturligvis et ekstra godt øye med vedkommende i ettertid.

En annen historie, som egentlig er litt artig, var da jeg møtte en ansatt tidlig en morgen, full/rusa som en pære, stående å selge snus til seg selv faktisk. Klokka var bare sju og vedkommende skulle ikke på jobb før klokka 12. Jeg sjekka om transaksjonen stemte med antall snus, og det gjorde det. Vedkommende gikk hjem og husket ingenting av episoden da hen faktisk møtte på jobb klokka 12. I dette tilfellet hadde hen bare dager igjen etter å ha sagt opp frivillig, så jeg lot det passere som lett underholdning, men hvis ikke hadde jeg naturligvis vært nødt til å foreta meg noe.

Misbruk av personalrabatt er også historisk en populær måte å stjele fra arbeidsgiveren på. Litt mindre populært nå med moderne kasser der absolutt alt blir registrert. Hos oss er det KUN personale som har personalrabatt, og den syns jeg er raus med sine 25%. Det er IKKE lov å gi denne til venner og kjente. Husker for noen år siden jeg var inne å sjekket, og oppdaget en ansatt som på enkelte dager drakk unormalt store mengder med brus. Jeg forsto jo hva som hadde skjedd og tok det opp med vedkommende. For å si det slik, brusforbruket ble KRAFTIG redusert etter det.

Jeg kunne kommet med et titalls historier, men skal nøye meg med en siste. Den er gammel, fra den gangen jeg var under atten og jobbet i ferskvaredisk. Det var lørdag og det var en av de ansatte som skulle ha fest. På den tiden fikk vi lov å ta med oss hjem det som ble til overs og den festglade stekte masse ekstra på ettermiddagen før vi stengte, slik at det ble en masse fingerplukk å servere på festen. Det ble ikke gjort i skjul, så det må ha vært vanlig.  Dette beviser at alle systemer som kan bli misbrukt, de vil bli misbrukt på et eller annet tidspunkt.

Det som under meg enormt er at så mange ansetter uten å ringe til tidligere arbeidsgivere for å høre hvorfor de sluttet. Jeg er dårlig på det sjøl. Skal liksom stole på min egen dømmekraft, men gang på gang viser det seg jo at jeg har tatt feil opp gjennom årene. De fleste som stjeler begynner vel neppe med det akkurat hos deg. Derfor kan det være greit å sjekke referanser, og kanskje spesielt hvis det IKKE er referanser.

Humrer relativt ofte  når jeg ser tidligere ansatte i jobb på andre butikker, både de som har stjålet, møtt opp full, likt mobilen mer enn arbeid osv, og som har blitt ansatt uten at jeg har blitt ringt.

Lykke til med ansettelsen sier jeg bare!

(PS! Jeg vil understreke at disse historiene går langt tilbake i tid, så tema er ikke valgt i affekt. Jeg mistenker heller ingen av mine nåværende ansatte for noe som helst. Dette til etterretning.

Klokka er 10:07 og jeg har kreket meg opp av sengen der det akkurat nå foregår en voldsom puppefrotsing så det spruter veggimellom. Vi hadde griser en periode da jeg var liten og babyer minner meg fryktelig mye om grisunger. De høres akkurat lik ut når de patter, i alle fall hvis de er skikkelig sultne. Et voldsomt leven. De kan liksom ikke få sugd i seg de edle dråpene fort nok. Litte artig, men mest trivelig. Likevel sto jeg opp.

Har avtalt å møte Martin, nysjefen på Hoftepluss/FyFader klokka 11:00. Det er en del frister på varebestillinger som går ut kl. 12:00 som vi må få gjort, samt at det naturligvis er absurd mye for ham å sette seg inn i. Akkurat nå er det årsskifte med vare- og kassetelling, årsoppgjør som tar mye tid, samt alt det andre. Skal ikke ramse opp. Vi er Altas største alkoholfrie serveringsted, så det er nok å henge fingrene i.

Selv om vi har fått nye sjef, så er det jo ikke slik at jeg bare gir han et nøkkelkort og ber han om å lede oss til nye og uante høyder. Skal prøve å lære, og følge ham opp så godt jeg kan, uten å være en slags Nils Arne Eggen. Tror det er ødeleggende for en hver arvtaker. Jeg lar derfor Robin, soussjefen, ta mye av opplæringen av det som skjer på “gulvet” med ham, så får heller jeg satte han inn i både de små detaljene og de store linjene.

Etterpå drar jeg bort på “nybutikken” i Løkkeveien for å gjennomføre varetelling. Regner med at jeg blir der i alle fall til seks. Det er litt ekstra naturligvis når man driver for seg selv, spesielt i høysesongene, og som nå, ved årsskiftet, men slik er det. Det er ingen som klarer å skape suksess utelukkende ved å jobbe fra åtte til fire, men målet mitt nå er å finne en balansegang, og ikke minst, grunne litt over hvor stor og mye suksess jeg egentlig trenger.

Jeg er ikke slik skapt at jeg stopper opp veldig lenge og gleder meg over det jeg har fått til, tankene mine har for lengst skiftet fokus til neste trinn, neste prosjekt. Som da vi skulle markedsføre boka før jul og jeg liksom, bok, hvilken bok? Har ikke tid tid det, jeg driver jo nettbutikk for svarte! Det er litt sånn med alt, selv om jeg naturligvis setter det på spissen.

Derfor kar jeg kun skrevet en 3-års kontrakt for nettbutikken. Det er det jeg har satt meg som mål for å lykkes med den. Vil ikke binde meg for lenge, slik jeg gjorde med Hoftepluss. Litt lærer jeg da, he he.

Nei, må stikke å starte bilen. Har blitt kaldt igjen kjenner jeg. Vet ikke hvor kaldt, for vi har (ennå) ikke fått skrudd opp termometeret etter 2,5 år her i leiligheten. (Det er ikke overlat jeg viser handlekraft, he he.) Typisk mann vil kanskje mange si.

Lag en god søndag, enten du holder landet i gang eller har fri!

(Edit: Har vært ute og startet bilen nå og det var slett ikke blitt kaldt slik jeg trodde. Bare tre minus. Kanskje bare jeg som har blitt så avmagra og skranglete at jeg ikke en gang tåler en MILD vinter, he he 😉 )

Jeg har vært dedikert kjøkkensjef siden 2002 og bedriftseier siden 2013. I 18 år har jeg vel, hvis vi skal være ærlig, på mange måter ofret både venner og familie for at Altas befolkning skulle kunne spise minst like godt som de kunne gjøre et hvilket som helst annet sted i landet. Jeg har ofret sjelen og all min fritid, gitt absolutt alt jeg har hatt av krefter, både kreative og mekaniske, for å få dette til.

De første 16 årene elsket jeg det. (Hadde jo ikke tid til annet ) Dette var mitt liv, min livstil. Jeg verken kunne eller ville gjøre noe annet. Jeg hadde funnet min hylle i livet. Passe anerkjent. Passe kjent. Passe likt. Hadde det jeg trengte. God mat, god lønn og flotte arvinger.

Så ble jeg førti. Halve livet, i beste fall, unnagjort. Samboerskapet gikk i oppløsning. Arvingene ble myndige, men ville ikke arve. Kroppen begynte å si i fra. Varsellampene lyste rødt i dashbordet, men jeg bare peiset på. Vi levde godt og noen måtte jo betale for det. Penger kommer ikke av seg selv. Det er mange som tror det. At ledere bare sitter på ræv og håver inn penger. Tro meg, det er ikke slik det fungerer.

—

Så døde han bare. Etter fjorten dager. Jeg orket ikke mer. Av det gamle. Hadde ikke krefter.

Halvannet år senere sitter jeg her og skriver til dere. Prøver å skape meg et nytt liv. Det siste året har jeg blitt lest av så mange, at hvis jeg hadde villet, kunne jeg satset og levd av bloggen min, men jeg er jo kokk, kremmer og familiemann jeg først og fremst er. Og forfatter. Min først bok ble gitt ut i høst, og ble en av årets mest solgte. Ikke den mest solgte, slik jeg alltid håper, men i alle fall på lista. Tror salgstallene ligger et sted mellom 7 og 8 000 bøker UTROPSTEGN 

Neste høst kommer det en ny bok, gled dere, og det er det jeg skal ha hovedfokus på nå fram til sommeren.

Tenk at jeg får betalt for å skrive. Endelig!

Nettbutikken blir også et satsningsområde framover, spesielt inn mot høytider. Skikkelig god mat fortjener alle, og det er utelukkende det jeg selger. Kvalitet og småskala. Det unike. For de som er opptatt av slikt.

Kjærest og Lillebror er på trilletur til Svigermord. De går mye for tiden. Jeg jobber. Eller sover. Mørketiden er snart over. Framtiden virker svært lovende, selv om et langt liv har lært meg at det nye året kommer til å bli akkurat like humpete som året som kommer, men jeg tror ikke jeg kommer til å være like trøtt. Da blir alt lettere.

Alt godt!

(Og lykke til, Martin, du kommer til å råkke 2021!)

Og, folkens, godt nytt år forresten!

Det har vært et voldsomt år. Alle andre snakker om korona, men dette har først og fremst vært Lillebrors år for oss. Både før, under og etter. 20. oktober kom han, mens  mamma og pappa lå i koronakarantene på Hammerfest sykehus. I dag er han 10 uker 2 dager. Nesten konfirmant.

Takk til alle som har sendt ord, oppmerksomhet og gaver til Datter. Selv om hun blir litt brydd, så setter hun enormt stor pris på det. Både sorg, nervespenning og glede er minst like stor hos søsken som hos foreldre. Tusen, tusen takk! Varmer enormt. Dere aner ikke.

Det skrives og sies så mye i dag. Skal ikke være en av dem som ikke klarer å avslutte talen. Jeg ville bare takke. Dere betyr så mye, spesielt for meg, men også for Kjærest. Takk for at dere finnes <3

Godt nytt år!

For meg er dette kanskje et av årets aller sterkeste bilder, og i alle fall det mest symboltunge. Lillebror og Oldemor sitt første møte i koronaens år 2020. Hun 94 år gammel og han 15 dager. Bildet er tatt dagen etter at han kom hjem og aldri tidligere publisert på bloggen. Selv om vi var redde for korona, både den ene og den andre veien, så inviterte vi Oldemor hjem. Hun rakk aldri å møte Storebror og det var derfor viktig for oss alle at hun fikk møte Lillebror. I fall.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tar med dette bildet av Mormor også, tatt samme dag. Nesten like symboltungt med tanke på korona og smitte, men for oss nærmeste også et voldsomt sterkt første møte. Mormor var, i mitt fravær, med på fødselen til Storebror. Det var nok ekstra tungt for henne å måtte vente over to uker før hun fikk sett og holde Lillebror. Sterkt møte!

Dette er også et mektig bilde. Dagen han overlevde storebroren. En voldsom merkedag med følelser i alle retninger.

Dette setter jeg også på øverste hylle. Øyeblikket de kommer hjem. Se så glad, spent, sliten, sterk, trist og lykkelig hun ser ut.

Dette er kanskje ikke så sterkt, men i alle fall dekkende for livet hjemme når jeg ikke jobber, ha ha.

Enormt viktige blinkskudd i livet mitt i år, men tankene trekker likevel til Gjerdrum mens jeg skriver. På brøkdelen av sekund endret livet seg plutselig for en lang rekke familier. Jeg vet hvordan det er. Min gutt ligger trygg og våken nede i sengen og blir ammet av mammaen sin. Kontrasten kunne ikke vært større.

Da sender jeg de varmeste tankene jeg har sørover til Gjerdrum <3

09:15 ringte telefonen. Jeg sov, som vanlig. Eller, hadde akkurat sovna igjen. Er jo en del lyd fra en viss liten mann om nettene. Uansett, telefonen ringte. Det var fra jobb.

“Du, det er noen her som skal hente noe lammecarré. Vet du noe om det?”

Å, herregud! Jeg våknet umiddelbart, og med knusktørr strupe fikk jeg stammet fram at jeg hadde glemt å bestille det, men tilbød meg å betale for varen hvis de hadde det på andre butikker. Ett eller annet i den duren. Jeg vet ikke om de fikk det med seg. Hjertet banket så hardt og så høyt at jeg ikke en gang hørte min egen stemme. Jeg dro på meg joggebuksa, den eneste buksa jeg passer for tiden, og kjørte sporenstreks nedover.

Da jeg kom ned var de selvfølgelig dratt og jeg fikk et lass med emballasje til nettbutikken som jeg plutselig måtte få i hus. Da det endelig var gjort og jeg fikk satt meg ned på mitt første kontor med dør, åpnet jeg pcen og jeg så at det var en mail fra en svært skuffet kunde øverst i mailboksen. Jeg kokte meg en diger kopp med pulverkaffe, stålsatte meg og begynte å lese:

Hei

I dag kjørte min pappa fra <Bostedet, (halvannen times kjøretur fra Alta)> til Alta for å hente lammecaren, han fikk beskjed om at den ikke var der. Dere hadde ikke bestilt den inn slik som jeg ble lovet. Min pappa var også i kontakt med dere på mandag hvor han sa at han ikke kom før onsdag for å hente varen. Fikk beskjed om at dette var helt okei. Nå sitter det to skuffede eldre mennesker i <bostedet> som nå må finne en alternativ nyttårsmiddag for to. Jeg syns dette er dårlig kundeservice. Håper dere kan fikse opp i dette og levere varen til min pappa i <bostedet> før nyttårsaften. 

Min pappa kan nåes på tlf <telefonnummeret>

Som en slags botsgang, og for å ta inn over meg for en idiot jeg egentlig er, så måtte jeg lese mailen flere ganger. Slike feil er utilgivelige, og jeg hadde ikke blitt den jeg har blitt hvis det var slik jeg hadde drevet butikk opp gjennom årene. Jeg var så flau at jeg rødmet for meg selv, alene inn på kontoret. Måtte til og med lukke døren til kontoret, men det var mest fordi jeg endelig har fått meg en kontordør.

Hva gjør man egentlig når man ikke bare har bæsjet på leggen, men når man fader meg har fylt hele septiktanken?

Jeg skrev tilbake:

Jeg kan ikke gjøre annet enn å legge meg paddeflat. Lammet forsvant fra hodet mitt med en gang jeg jeg postet mailen, og kom ikke tilbake før de ringte fra jobb i morges og sa det var noen som var der for å hente varen. Jeg er fryktelig, fryktelig lei meg.

Det tar en uke å få tak i nytt kjøtt, men jeg tilbød over telefon å betale for en tilsvarende vare i en annen butikk. Noe annet enn det kan jeg nesten ikke gjøre. Jeg beklager igjen. Som dere forstår holder jeg på å gi meg, hodet henger ikke med lenger. Det hjelper ikke dere det grann.

Be din far kjøpe det han vil til nyttårsmiddag, så betaler jeg for det. Det er det beste jeg kan gjøre.

Unnskyld!

Så drakk jeg en kopp kaffe til, stappet inn TO chilirubba nikotinfrie snus inn under leppa og motet meg opp til å ringe telefonnummeret som sto på mailen. Til faren. Etter noen minutter med hjertebank, så gjorde jeg det eneste man kan gjøre i slike situasjoner, tok telefonen og la meg om mulig enda flatere enn i mailen. Han var, heldigvis, en trivelig og løsningsorientert mann som hadde tatt opp kalkunbryst som nyttårsmiddag i stedet. Ikke dårlig middag det. Jeg sa han uansett bare kunne dra på butikken og kjøpe absolutt alt han ville, og jeg skulle betale for det. Vi ble enig om at han heller skulle få et sentergavekort pålydende 1000 kr neste gang han var i Alta, som et plaster på såret. For som jeg sa, noe mer enn det kan jeg nesten ikke gjøre.

Unnskyld!

Tror det blir veldig bra for både Hoftepluss og kundene at det kommer en ny sjef 1, januar. Det er på høy tid.

Til tross for at jeg ikke klarer å puste samtidig som jeg knyter skolissene mine, og et par-tre andre negativiteter, så har jeg det egentlig ganske bra. Oftere og oftere kjenner jeg på en følelse av velsignelse. Slik som nå. Svigermord og typen har vært her på middagsbesøk. Lagde baconsurra kalkunbryst med ferske grønnsaker, karrisaus, waldorf og gaffelmosa poteter bakt med smør og kraft. Fruktsalat med piska krem (uten sukker) til dessert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Maten var ganske god, men det var først og fremt koselig. Vi er velsignet med vakre mennesker i livet vårt. Folk vi  bryr oss om og folk som bryr seg om oss. Det er godt å vite. Jeg er veldig klar over at ikke alle har det som oss. Jeg gikk selv ensom gjennom store deler av barndommen, og selv om man venner seg til det, så er det ganske tøft. Gode tanker går til deg som ufrivillig sitter alene i jula, ja resten av året også, men det kjennes ekstra hardt rundt høytidene.

Gode tanker sendes også tilbake til i høst da jeg “bare” veide 120 kg. Voldsomt tungt det også, men jeg så i alle fall ikke så stappa ut som jeg gjør nå. Og jakka gikk igjen, he he.

Lillebror bryr seg ikke om hva jeg veier, men også han har sikkert lyst på en pappa når han blir 20, så jeg er helt sikker på at jeg tok det riktige valget i går morges. Kjenner meg faktisk bedre allerede. Bare det at jeg fikk satt en stopper for galskapen som har vart i halvannen måned nå. Jeg har vært fullstendig grenseløs og ikke brydd meg i det hele tatt hva jeg har puttet i meg. Tror faktisk ikke jeg har væert sulten siden en tilfeldig dag på vårparten. Ellers har jeg vært konstant mett. Morgen, middag, kveld og natt. Likevel har jeg spist. Mange ganger til jeg har fått vondt i magen.

Det er snart på tide å gå og legge seg. Er fortsatt trøtt fra jeg står opp til jeg legger meg. Mangler ingenting, det har jeg sjekka hos legen. Tror jeg rett og slett bare har fått en reaksjon etter mange år og trenger veldig mye søvn nå en periode. Mørketiden går også veldig inn på meg. Det er mørkt når du står opp og mørkt når du kommer hjem fra jobb. Kun et par timer midt på dagen er det skjømt. Tror ikke jeg er den eneste som blir trøtt av det, men nå har sola snudd og snart blir det lyst igjen.

Jeg har det bra, kanskje bedre enn de fleste. Er veldig, veldig glad for at jeg møtte Kjærest.

Hvorfor Lillebror har en klut over hodet? Han er som en fugl og liker det faktisk. Gir ham ro og gjør at han sovner mye raskere. Ja, det ser litt drastisk ut, men han får puste altså.

En riktig god kveld ønskes de aller fleste av dere.

Alt godt!

Jeg tror pappa tok sitt eget liv for 30 år siden. Ikke bevisst og planlagt, men når han først fikk en mulighet 3. juledag 1990, så lot han det bare skje. I voksen alder syns jeg det egentlig er en vakker historie. Han hadde fått fred. Les historien min  HER

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

3. juledag, 30 år senere, i en liten leilighet i Tollevika, Alta, står den vakreste sønnen til denne fiskeren som mistet livet 30 år tidligere. Sønnen har klart seg relativt greit opp gjennom årene. Han har i alle fall kommet seg velfødd gjennom dem. Derom råder det absolutt ingen tvil. Er faen så vidt han får igjen jakka!

Vel, denne vakre, men velfødde mannen i alt for trang jakke, (og bukse), har i 30 år planlagt å markere dagen med å kaste blomster på sjøen, men hvert eneste år hadde noe kommet i veien. I år lå alt til rette, han bodde til og med ved sjøen. Blomster hadde han også. Riktignok opprinnelig kjøpt til sin kjære på julaften, men hun er av den varmhjertete typen og mente det var en god idé å bruke denne buketten for å markere dagen.

Jeg gikk alene ned til fjæra. Iskaldt, sikkert 18 minus + ganske kraftig vind, så uaktuelt å ta med seg Lillebror. Derfor ble de hjemme. Jeg vagget av sted de fire minuttene det tar å komme seg ned til vika. Finner et bra sted å kaste buketten, sender en tanke til pappa og kaster rosene i det iskalde vannet.

Jeg spekulerer ikke om årsaken, men med en gang buketten var kastet så sluknet lyset i hodelykta og vinden tok tak i buketten slik at den fikk skikkelig fart utover. Var umulig å ta skarpe bilder. Øyeblikket var over før det i det hele tatt var startet, og buketten var ikke lenger synlig i mørket.

Først tenkte jeg “helvette”, men så innså jeg at dette var akkurat slik det skulle være. For 30 år siden hadde det riktignok både vært fint vær og lyst, men det hadde vært iskaldt. Tenk dere å havne i svarte havet, midtvinters, i vadestøvler. I løpet av 5 sekunder er hele kroppen fullstendig nedkjølt. De riktige valgene bør gjøres innen de to første minuttene er over.

Pappa tok sitt valg.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, ikke en uke uten at jeg savner ham, men siden jeg egentlig alltid har  levd uten ham, også da han var i live, så tapet var nok tyngre for mine søsken, som ble vist større kjærlighet mens han levde enn den som var meg til del. Slik er det og det lever jeg godt med.

Jeg var ikke, men har blitt veldig, veldig glad i pappa. Både fordi han gav meg livet, men mest fordi han har gjort meg til et langt klokere menneske. Både måten han behandlet meg på da jeg var liten, måten vi ble forsonet på og måten han forlot meg på. Det har vært tøft, men i dag er jeg evig takknemlig for ballasten og erfaringene han har gitt meg. Da nytter det ikke å surke til meg at du fikk for lite sukker på grøten da du var liten, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg har vært “produktiv” i dag. Senga venter. De to vakre har allerede gått og lagt seg. Klokka er 19:59. Dere forstår, vi tar begrepet “en rolig jul” enda et skritt videre, ha ha 😉

Alt godt!

Kokkejævel (Sønnen)

For aller siste gang har jeg vært nede på jobb på en rød dag for å klargjøre Hoftepluss, FyFader, Mega eller Alfa Omega. I 18 år har jeg jobbet i absolutt alle høytider. Jul, nyttår, påske, pinse, frigjøringsdager, nasjonaldager og jeg vet ikke hva. Nå er det slutt. Det er på tide at ungdommen tar over slik jeg kan nyte en hel jul sammen med familien min uten å måtte tenke på bestilling, produksjon, klargjøring og kundenes behov og forventinger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Heretter skal jeg fokusere mer på familiens min sine behov og forventninger. Lillebror sine, Datter sine, Kjærest sine og selvfølgelig, også de store bøllene sine hvis de skulle trenge noe fra pappa.

Klokka er 14:07. Nede fra senga hører jeg Lillebror gråte og Kjærest som trøster. Da jeg kom hjem for en halv times tid siden var det helt stille i huset. Jeg turte ikke gå ned i frykt for å vekke dem. Det har vært mye gråt i natt. Kjærest spiste gele i går kveld. Type “rød” med jordbærsmak. Måtte sjekke i natt hva den inneholdt, og den inneholdt ALT annet enn jordbær. Lillebror like den i alle fall ikke.

Vi har ligget så mye som vi har kunnet i jula. Det har vært en tøff barseltid. En absurd netthandelsuksess i november som ble avløst av julehandelen på Hoftepluss. Samtidig som Familievernkontoret og Datter skjedde, etterdønninger etter katastrofen og operasjon og korona og hele fandens feite oldemor. 2020 ha rommet så mye. Til slutt så sier det bare stopp.

Derfor har vi ligget så mye vi har kunnet i jula. Vi er slitne, på hver våre måter, begge to. Lillebror liker å sove når han ikke spiser, så han trives. På TVen på veggen ser vi “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Fantastisk serie som vi akkurat nå i jula har begynt  å se på. Passer oss og sinnsstemningen.

Nå er det stille. Han spiser og sovner straks. Skal avslutte bloggen og gå ned og legge meg sammen med dem. Se en eller annen episode. Kanskje sovne selv. Mer enn kanskje. Garantert.

Riktig god jul videre. Håper du har det like godt som meg.

Les gjerne også

I dag døyr far min

30 år siden pappa druknet i dag.

Det finnes ingen grav, for han ble aldri funnet. Han ble bare borte. I mange år håpet jeg at han bare skulle dukke opp igjen. Ringe på. Fortelle at han hadde tatt seg i land på en eller annen holme der han ble tatt vare på av en gammel kone som levde i en enkel, men varm trehytte og livnærte seg på fisk og fugleegg.

Pappa ringte aldri på igjen. Det var kapteinen som ringte. Tante som tok telefonen. Vi feiret jula hos henne det året. Samme år som kong Olav døde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På lille julaften hadde vi kjørt fra Sigerfjord der vi bodde i en leid lærerbolig, selv om foreldrene mine ikke var lærere. Sent på kvelden hadde vi kommet fram til Målselv, der tante bodde sammen med onkel  og de to små barna deres. Selv om det bare er en fem timers tur, husker jeg den som uendelig. Mamma var helt utkjørt. Vi måtte dytte til henne flere ganger under bilturen slik at hun ikke skulle sovne. Hun var så trøtt. Det var et sjansespill, men vi måtte komme oss bort. Adventstiden hadde vært for vond. For mye spetakkel. Nå skulle vi feire jul hos tante Ragnhild. Alt skulle bli bra igjen. Bare vi kom oss litt vekk.

Lukten av furu slo mot oss da vi åpnet døren, og det første jeg husker fra stua, er et digert furutre. Hvem i all verden er det som bruker furu som juletre? Ikke var det særlig med pynt på det heller. En og annen dyr julekule og tolv lys. Ikke noe glitter, flagg eller  barnehagepynt. Helt stilrent og sterilt. Kanskje det styggeste juletreet jeg noensinne hadde sett. Hjemme hos oss kunne man jo knapt se treet, gran naturligvis, for all pynten. Både den vi selv hadde lagd opp gjennom årene i barnehage og skole, og masse kjøpt ræl. Jeg forsto at det var liten vits i å skryte av treet vi hadde hjemme. Vi hadde jo tross alt reist fra det. Da er det ikke mye verdt til syvende og sist.

Tredje juledag var det telefonen ringte. Alle samlet seg i gangen, slik man gjorde før i tiden når telefonen ga lyd. Jeg forsto med en gang at det hadde skjedd noe, for tante ble helt grå i ansiktet og begynte å gråte. Ikke hulkende, men helt stille, med store tårer fra begge øynene. Hun ga røret til mamma. Telefonen var til henne.

Mamma knakk fullstendig sammen. Jeg forsto at noen var død og at det måtte være en nær oss som ikke var gammel. Jeg hadde tross alt sett henne noen år tidligere da de ringte og fortalte at onkel Øystein uventet døde bare 40 år gammel. Var noe med hjertet. Det var også forferdelig å se på, men kunne ikke sammenlignes med det jeg var vitne til nå. Onkel og broren min var i slalåmbakken. De likte fart og spenning begge to. Litt sånn halvgærne. Helt motsatt av meg. Jeg har alltid søkt tryggheten. Stillheten. Roen.

Nå har jeg mista broren min, tenkte jeg. Han har garantert kjørt inn i et tre og knekt nakken. Jeg hadde advart ham mange ganger om ikke å kjøre i skogsløypa og heller holde seg der det var preparert og trygt, men han hadde aldri villet høre. Nå var det for sent. Jeg så for meg at jeg skulle bli helt alene i verden.

– Pappa er død, fikk mamma hulket fram.

Det eneste jeg kjente, var lettelse. Broen min levde! Jeg skulle ikke bli alene likevel. En intens lykkefølelse spredte seg gjennom hele kroppen. Jeg skammet meg fryktelig, men jeg kunne ikke hjelpe for det. Selv om vi var forskjellige på nesten alle mulige måter, så var det broren min og meg. Mot verden. I alle fall fra min synsvinkel. Han hadde flere i sin verden. Var mer omgjengelig. Mer normal. Hadde lettere for å få seg venner, knytte seg til mennesker, også dem i familien, som pappa og morfar. Jeg hadde ikke overlevd hvis han hadde truffet det treet. Det er jeg helt sikker på.

Etter et par timer gikk det opp for meg at pappa faktisk var død, borte for alltid, og at han kom til å være det i resten av mitt liv. Vi som nettopp, bare noen dager tidligere, liksom hadde funnet hverandre igjen etter flere år på leting. Han hadde gitt meg en klem før vi kjørte fra ham og mot jula. Sagt at han var glad i meg. Mamma og pappa hadde skilt seg et par år tidligere, og han bodde ikke lenger hos oss. Uken før jul kom han på besøk. Nå var han borte. Tanken tok pusten fra meg. Jeg trodde ikke på det. Ville ikke tro på det! Tolv år gammel. Barndommen hadde allerede vart altfor lenge, men det var ennå mange år igjen å holde ut.

I dag døyr far min

Druknar

Eller frys i hel

Kanskje begge delar

Det har han gjort medan eg var berre gutungen

Vi minnast han med eit ljos

Og held fram med dagen

Vi er snart like gamle

Far min og eg

Om berre nokre få år er eg eldre enn min eigen far

Det er ikkje alle unt

Eg saknar han meir enn før

Eg gjer det

Har bruk for han nesten dagleg

Meir enn eg nokon gang trudde

Men han tek ikkje telefonen når eg ring

Høyrer ikkje når eg ropar

Eg skrik ikkje meir

Gir ingen meining,

Men eg kviskrar stille,

Og viser fram bilete av ungane

Seier eg har det bra hvis eg har det

Og er ærlig om dei tunge dagane

Han svarer ikkje, men eg veit han høyrer
Bryr seg

Trur i alle fall det

Må jo det

Kva skal man ellers gjere?
Gløyme?

Pappa tok sitt eget liv. Han hadde sjansen til å bli reddet, men tok den ikke. Det var havblikk. Ikke en krusning på vannet. Ingen dør når det er havblikk hvis de ikke vil. Mannskapet kastet ut livbøya til ham. Han tok den ikke. Holdt heller fast i det flere hundre kilo tunge garnet, selv om han visste det ville synke til bunns når de slapp det helt ut for å kunne trekke det inn i båten igjen. Denne operasjonen tar flere minutter. Det visste han også. Han lot livbøya være i fred og ble med garnet til bunns. Han kom aldri opp igjen. Selv om de lette i flere dager. Pappa tok sitt eget liv. Han orket ikke mer.

Fem år. Kanskje seks. Jeg sto og så opp til deg.

Ønsket intenst du skulle ramle ned.

Brekke nakken.

Bli borte og forsvinne. For alltid.

Jeg hatet.

Deg.

Du ble.

Du prøvde. Etter hvert.

Fikk det ikke til, men du prøvde.

Jeg prøvde ikke hardt nok.

Fikk det ikke til. Jeg heller.

Vi bare var. Vi måtte.

Leve.

Ingen av oss kunne velge.

Annerledes.

Du dro til slutt. Ble helt borte.

Fullstendig.

Jeg savner deg veldig. Fortsatt.

Det vet du.

For vi er venner nå.

Egentlig har vi alltid vært det.

Vi visste det bare ikke.

Nå vet vi bedre.

Du er fortsatt borte, men du finnes.

Et sted.

Du ser. Det vet jeg.

Du bryr deg. Det føler jeg.

Takk. Og det mener jeg.

For at jeg finnes.

Og for at du var.

Pappaen min.

Jeg var ikke pappa sin da jeg var liten. Han likte meg ikke. Jeg var en fremmed. En fiende. En som ikke hørte til. I meg så han en annen mann sammen med mor mi. Han så svik, utroskap og brutte løfter. At mamma skulle ha gått bak ryggen på ham. Han trodde at jeg var skapt i en annen manns seng. Han tok feil, men skaden var allerede skjedd. Han likte meg ikke. Jeg hatet ham tilbake.

Pappa drakk. Det er det mange som gjør. Jeg også, men pappa drakk på en annen måte. Det kunne vare i dagevis. Brennevin, både kjøpt og selvlagd. Fester. Skikkelige fester som man egentlig bare ser på norske filmer fra 1970- og -80-tallet. Jeg likte best når festene ikke var hos oss. Når de heller dro til venner. Så jeg kunne slippe å ligge i senga og høre voksne mennesker bli fullere og fullere. Høylytt, rar latter. Musikk. Krangling. Av og til slåssing. Det var skummelt. Og lukten når man sto opp. Den klamme, kvalmende lukten av fyll, fjert og tobakksrøyk som ikke engang har rukket å bli gammel. Snorkelyder fra sofaen. Fulle askebeger og masse tomme flasker med brennevin på bordet. Tomme flasker er forresten som regel et godt tegn. Da er det mest sannsynlig over. Hvis ikke apparatet ute på badet har rukket å produsere ferdig.

Pappa drakk aldri på julaften. Jeg er oppriktig sikker på at han ønsket oss det aller beste og gjorde så godt han kunne. Han visste hva som kunne skje hvis han tok seg en dram. Derfor lot han det være på slike dager, og det står det respekt av.

Jeg har aldri fått juling, som jeg kan huske. Har heller aldri blitt misbrukt. Mat og klær har jeg egentlig aldri manglet, til tross for at vi nok i perioder ville blitt betegnet som fattige, selv etter datidens standard. Husker til og med navnet på saksbehandleren på sosialkontoret. Ikke detaljert og heller ikke hvorfor vi var der så pass mye. Det er heller ikke viktig. Mamma og pappa gjorde så godt de kunne, men det var en annen tid. Jeg bærer ikke nag og tror heller ikke jeg har blitt skadet i særlig grad. Formet naturligvis, men ikke skadet.

Vi fant hverandre til slutt helgen før han døde. Før vi kjørte mot jula i Målselv og han dro tilbake til det livet han levde i Lofoten. Jeg opplevde at vi ble forsonet, far og sønn. Alle klisjeene på en gang, samtidig. Det skjedde egentlig ikke noe spesielt, men jeg tror det gikk opp for oss begge at vi var lagd av samme materiale. Han reddet oss på en måte fra det bråket som var i den perioden. Gjorde oss trygge. Beviste at han var en pappa med stor P, eller i alle fall med en p. Det var godt å se, godt å oppleve. Tror det var godt for ham også. Ga ham en slags ro. Og jeg er fortsatt glad for at han valgte å bli borte 3. juledag og ikke uken før. Da hadde alt vært annerledes.

30 år siden i dag. Jeg lyser fred over pappas minne.