Satt, (men jeg gikk faktisk både fram og tilbake) på mitt nye kontor, det med dør husker du, og jobbet med å legge inn masse digge nyheter i nettbutikken da telefonen plutselig ringte. Ukjent nummer. I og for seg ikke voldsomt dramatisk, verken at telefonen ringte eller at det var ukjent nummer. Telefonen ringer flere ganger i timen og det stort sett fra ukjente numre. Jeg er nemlig en slik type som hater, og da mener jeg virkelig HATER å lagre telefonnumre. Jeg har ansatte som har jobbet hos meg i flere år som jeg ennå ikke har lagret. Hver gang de ringer, men sitt ukjente nummer, så svarer jeg, ofte mer vennlig enn jeg føler meg (greit med en positiv snart på en samtale alle fall, når jeg vet jeg ofte føkker det til etter hvert): “Hei, du snakker med Asbjørn!”
Vel, hvor var vi? Jo, telefonen ringte fra ukjent nummer. I motsetning til mailskrekk, så har jeg ingenting i mot snakke telefonen. Liker å høre min egen behagelige, lette bassrøst. Blir i godt humør av den, så bare ring. Nummeret er 913 80 129, men ikke forvent at jeg lytter til deg. Jeg vil bare prate.
Etter en lang monolog på nesten tre kvarter om meg, mitt nye liv, nettbutikken, Lillebror, veggen på Hoftepluss, giftemål i mars og hvordan morfin påvirker fordøyelsen, så kom den arme kvinnen fra UiT endelig til ordet. En pasient hadde meldt avbud, jeg tippet umiddelbart dødsfall (hun kunne ikke svare pga taushetsplikt), (den som tier samtykker…), men den enes død er den andres brød, (billedlig speaking, jeg spiser jo ikke brød, men du forstår hva jeg mener), og det åpnet seg opp en mulighet for ryggoperasjon allerede på onsdag, men jeg måtte møte innen tirsdag kl.12:00.
På onsdag! Tusen tanker strømmet gjennom hodet. Det vil si, jeg er jo mann, at én tanke strømmet i slengen. Først, hvilken dag er det i dag? Mitt nye liv har gjort dagene litt flytende, så måtte faktisk slå opp i en kalender på pcen. Ok, mandag. Da var dagen i dag spikret og en ny tanke strømme inn. Onsdag, det er daget før torsdag og jeg har en meget viktig avtale på torsdag morgen; Familievernkontoret. Fram og tilbake. Ville for alt i verden ikke avlyse Familievernkontoret, betyr så alt for mye for meg.
Samtidig vil jeg jo kunne klare meg gjennom en hel dag uten morfin. Jeg er så lei dette tablettregimet. Selv om jeg ikke skriver så mye om det på bloggen lenger, så svelger jeg unna noen tabletter i løpet av en dag. Ikke like mye som i sommer, men jeg er avhengig av mellom 12 til 15 tabletter i døgnet for å kunne fungere nogen lunde. Så operasjon står også høyt på prioriteringslista, for å si det slik.
Jeg takket ja til operasjonen på onsdag, ringte Pasientreiser, (for øvrig en helt utrolig hyggelig samtale. Terningkast 6 på service!) og sendte mail til Familievernkontoret og Datters mor om at jeg skulle opereres, men at jeg kunne delta på møtet likevel gjennom mobiltelefonen. Egentlig en vinn/vinn-situasjon, for da slipper vi å rive av hverandre håret. Jeg er 43 og vil bevare håret så lenge jeg kan.
Lang historie kort: I morgen tidlig 09:20 så letter min fyldige, men fortsatt spretne stump opp med flyet til Tromsø og operasjon.
Vi tok heisen opp slalombakken helt opp på platået. Kjærest og Lillebror, Datter og en av min voksne sønner. Det var det masse folk der oppe, god stemning og plutselig var det ikke vinter lenger. Stusset litt over det, men siden det var så deilig og varmt vær, så lot jeg det heller være og koste meg.
Vi satte oss ikke ned, men fortsatte bortover platået. Møtte masse kjentfolk på veien. Lillebror var vel blitt halvannet år plutselig, for han sprang i alle fall rundt med en slik snekkerbukse i dongeri, hvite sokker og kule joggesko. Jeg kunne høre hat skrattet når han møtte en av sine kompiser.
En fin dag, men vi bestemte oss for å gå ned bakken igjen og dra hjem. Nede ved bilen snudde jeg meg og absolutt alle var borte. I all verden, jeg har mistet familien min! Jeg kunne ikke forstå hvordan dette kunne ha skjedd, men jeg sprang så fort opp som en mann på 125 kg klarer, og lette etter dem i folkemengden. Fant dem til slutt rundt et bål med noen venner av oss. En underlig ting å gjøre når vi skulle dra hjem, men la gå, gi meg også en pølse.
-Hvor er Lillebror, spør jeg mens pølsa grilles. -Er han ikke sammen med deg? spør Kjærest. Åpenbart ikke! Nå starter en panisk time der vi springer rundt og leter etter den lille gutten. Nei, nei. nei, er alt jeg klarer å tenke. Ikke la han være død!
Fikk tips om at noen har sett en kvinne fra barnevernet ta gutten og ta han med inn i en hytte nede på området. Jeg springer dit og dundrer på døra. Det åpnes og jeg forteller mitt ærend. Kvinnen fra barnevernet står i dusjen da jeg kommer, (det var en annen kvinne som åpnet). Hun forteller meg at etter innlegget mitt i går, så hadde de fått inn masse tips om min manglende omsorgsevne.
Da hun fra barnevernet er ferdig dusjet og tørket viser hun meg en masse bilder av Lillebror og meg. Ville fester med masse brennevin og folk, mens Lillebror ligger i sofaen og sover, eller bilder der vi kjører kabriolet i vill fart mens Lillebror bare går løst rundt i bilen. Det var også et bilde av oss to i båt det jeg hadde bundet han fast langs siden av båten, i stedet for redningsvest, slik at han ikke skulle falle ut.
-Dette er jo manipulerte bilder!!!!! Ingenting av dette er sant! Det er noen som vil meg vondt som har gjort dette! Vær så snill å tro meg! Jeg er snill med ungen min! Vær så snill!
-Bilder lyver ikke, sa dama fra barnevernet, og fortale at Lillebror allerede var plassert i fosterhjem på hemmelig adresse, og vi fikk ikke møte ham før han fylte 18 år og eventuelt ville det selv. Saken var endelig avgjort og kunne ikke ankes.
Så våkent jeg, dyvåt av svette. Snudde meg for å se om han var der fortsatt. Det var han,
Han hadde bitt seg fast i en spene og Kjærest satt oppreist mot gavlen og halvsov. Alarmen var på.
Nødetatene er på plass og ungen blitt tatt hånd om av helsepersonell. Kritisk skadd, med stabil. Faren ble funnet like ved åstedet, men han var bare opptatt av seg selv, og hadde derfor ikke fått med seg noe som helst. Politiet mistenker at han blogget.
Klokka er ett og jeg ligger fremdeles under dyna. Gikk faktisk å la meg klokka åtte i går kveld, og sluknet umiddelbart. Våknet igjen ved midnatt da jeg bysset Lillebror i søvn med min vakre sangstemme. Trolig ble han så redd at han flyktet inn i søvnen. Kjærest og Lillebror sto opp i elleve-tiden, men ble liggende og sovnet igjen. Virker som jeg har et digert hull inne i hjernen, skapt av to tiår med søvnmangel, som bare skriker etter å fylles. Heldigvis ga omsetningen i november og desember i nettbutikken, samt en baby som sover ganske mye, pluss en ekstremt snill Kjærest, for ikke å snakke om at det plutselig, ut av intet, dukket opp en som kunne lede Hoftepluss, meg mulighet til å sette livet litt på “vent” et par måneder. “Subbe rundt”, gjøre så lite som mulig. Sove. Sove. Sove.
I går skrev jeg at jeg faktisk støtte på, og kjente igjen, et av disse nettrollene. Ikkje bit mæ i ræva som en jævla pitbullm hvis du faen ikkje tør se mæ i auan ætterpå! Det viste seg at personen, ikke uventet, er tøffere bak tastaturet enn på gata. Til tross for ulike måter å hilse på han på, så fikk jeg bare et tomt blikk tilbake. Dette syns jeg er så utrolig feigt. Jeg mener oppriktig at hvis man på død og liv skal “ta” noen på Internett, så er det et absolutt minimum at man har baller nok til å nikke når man møtes i alle fall.
For å illustrere det jeg oppriktig mener er ynkelig oppførsel, så brukte jeg Leo, min bror brors nydelige, og tvers gjennom snille, hund for å illustrere ynkelighet. Liksom hundeøyne = ynkelighet. Men det er ingenting i de øynene som illustrerer feigheten til en tastaturrytter. Ingenting!
Leo, unnskyld!
KAN MAN HENGE UT NOEN SOM INGEN VET HVEM ER?
Hver gang jeg tar opp nettmobbing, for det er jo det, i sin reneste form, disse tastaturrytterne holder på med, så blir jeg i kommentarfeltet, anonymt selvsagt, beskylt for å “henge ut” de disse gjelder. Denne gangen kom det også noe oppgulp om at jeg hengte ut hele ALTA med min oppførsel. Vet ikke helt hva jeg skal kommentere til akkurat det siste, men blir den sakt mange nok ganger så ender det opp som en liten sannhet. Det er vel meningen også tenker jeg.
Kan man mobbe, eller henge ut, noen som ingen vet hvem er? Jeg mener nei. Hvor mye de enn fortjener det, så har jeg alltid anonymisert mobben, også de jeg har kjent identiteten til.
Hva mener du?
(PS! Alta er forresten et fantastisk sted å både leve og vokse opp i. Dette har jeg også skrevet et helt kapittel om i boken min. Det betyr ikke at det ikke, også her, finnes gjennområtne egg som man både bør, kan og SKAL adresseres. )
Jeg så han komme gående min vei. Jeg vet veldig godt hvem han er og han vet, åpenbart, veldig godt hvem jeg er. Møtet var uunngåelig. Ingen fluktmuligheter. Jeg stirret han rett inn i øynene de siste mesterne før “sammenstøtet”. Han stirret ikke tilbake, men latet som han ikke så den digre mannen, med blå lue, på 123 ett eller annet kg bare noen meter foran ham.
God dagen!
sa jeg så høyt jeg kunne, riktignok uten at folk rundt oss måtte trøste ungene sine pga han gærningen som skrek i korridorene, da vi passerte. Han latet som jeg ikke fantes og gikk bare rett forbi. Jeg tenkte: Er det virkelig mulig? Dette er en mann som virkelig har stått på mot meg på FB-siden “Oppslagstavla i Alta” og, men dette blir bare spekulasjoner, kommentert relativt heftig, anonymt selvsagt, på bloggen ved i alle fall én anledning.
Så tør han fan ikke nikke tilbake en gang!
Dette skjedde for to dager siden. I dag formiddag møtte jeg på ham faktisk igjen, denne gangen på posthuset. Etter at jeg var ferdig i skranken med mitt, så så jeg at han sto i kø og latet som jeg ikke var der. Jeg måtte jo, selvfølgelig, ta turen innom han på veien og og si
GOD DAGEN!
Ingen reaksjon, så jeg trosset smittevernforbudet og vinket bare 50 cm foran ham. Ingenting. Jeg gikk men jeg smålo for meg selv.
Hvis du på død og liv skal være så tøff i trynet på Internett og lire av deg både det ene og det andre, så syns jeg med respekt å melde at du i alle fall, i anstendighetens navn, kan hilse på meg. Kritiser meg gjerne, men se meg i auan når du gjør det. Ikkje bit mæ i ryggen som en pitbull hvis du fan ikke tør se meg i auan ætterpå!
Det var bare det jeg ville si.
Oppfør dæ!
(Din ynkelige kujon!)
(Må bare til min min brors prektige hund at han blir misbrukt i dette innlegget som illustrasjonsfoto, men det var ett eller annet med de ynkelige øynene som jeg mente understreket poenget i teksten. Ellers setter jeg veldig stor pris på min brors hund.)
Dette var sterkt. Jeg hadde akkurat lagt meg igjen. Hadde vært oppe i stua og skrevet frokostinnlegget, Velkommen!, men mitt nye liv har gitt meg mulighet til å ligge noen timer ekstra om morgenen, og den muligheten benytter jeg til fulle. Mørkt på soverommet. Kjærest sitter oppreist mot den myke gavlen og ammer Lillebror. Lun stemning. Godt. Åler meg, så stille som en mann på godt over 120 kg klarer å åle seg, inn under dyna og sniker en kald fot under til Kjærest. Hun dekker den til med begge føttene. Vi ser på hverandre og smiler. Sier ingenting, for vi har innført prateforbud om morgenen. “For at Lillebror skal få ro til å sovne igjen”, men jeg mistenker heller at det er irriterende for en morgentrøtt, les gretten, Kjærest og høre på meg som snakker på inn- og utpust og alt som interesserer meg akkurat den dagen…
Jeg la meg derfor bare stille ned, åpnet telefonen, og med den Facebook, og minnet bare slo i mot meg. I januar for to år siden delte jeg altså nyheten på fb at Storebror var på vei. Et halvt år senere kom han, altså bare 1,5 år siden. Det virker så lenge siden. Faktisk nesten uvirkelig, men det skjedde. Han fantes en gang!
15. september kl. 17:30 la jeg ut alle disse ekstremt sterke FB-postene ut på bloggen. Den korte historien til Vebjørn. Han var så liten at han kjente nesten ingen. Rakk stort sett ikke å få treffe familien en gang. Jeg ville så sårt at han skulle huskes. At han ikke skulle bli borte, men bevares i minnet til så mange som mulig.
Les den korte, men sterke historien om Vebjørn HER
Lørdag 27. mars kl. 13:00 så både giftes og døpes det i en salig blanding inne i vakre Nordlyskatedralen i Alta. Forrige gang vi planla akkurat det samme så måtte vi avlyse fordi dåpsbarnet satte seg på bakbeina og bare døde. Dette førte til såpass dårlig stemning at også bryllupet ble avlyst.
Denne gangen er det full enighet i gruppa om at ingen skal dø, så lørdag 27. mars, selveste palmelørdagen, blir jeg en gift mann! Om det blir med eller uten gjester vet vi ennå ikke, reglene er noe ustabile kan du si, men det blir med det antall gjester som til en hver tid er tillatt. Jo strengere regler, jo billigere bryllup, så som mann ser jeg svært lyst på hele situasjoenen.
Jeg gleder meg faktisk. Kanskje ikke kjempemye, men litt. Har aldri hatt noen drøm om å gifte meg, men jeg har full forståelse for at Kjærest ønsker å gifte seg med meg. Hadde jeg kunnet ville jeg gjort akkurat det samme. Dessverre er dette umulig, og da er Kjærest et fullt ut greit alternativ.
Dåp har jeg heller ikke noe spesielt forhold til, om noe er det ambivalent (som alt annet), men etter hvert som jeg har blitt eldre lært meg å sette pris på disse, i utgangspunktet meningsløse livsritene, som dåp, konfirmasjon, bryllup og, til dels, store bursdager. Det samler slekt og venner sammen og det er viktig. Mennesket er flokkdyr og flokken må samles av og til rundt noe for å ikke løse seg opp og gå hver til sitt. Vi kan ikke bare samles når et flokkmedlem skal senkes ned i jorda. Da blir vi en trist og trasig flokk til slutt.
Om jeg syns det er skummelt å skive “Velkommen” til bryllupet på bloggen? Vel jeg regner ikke med at dere tar det personlig og stiller opp i tusentalls utenfor kirken, vifter med denne elektroniske “invitasjonen”, mens dere hamrer på døra og vil inn. Innrømmer at Kjærest faktisk er litt redd for det, så jeg fikk ikke lov til å vise innsiden av invitasjonen der tid og sted står for annet enn kirken. Altså, hun frykter ikke hundrevis av folk, men kanskje en og annen gærning. Man vet jo ikke. Dette respekterte jeg naturligvis. Jeg er en veldig, veldig hjertegod mann. Hun er heldig som har meg.
Tidligere i dag fortalte jeg at jeg nå framover skal prøve å se om jeg karer å forsørge meg selv og min familie på en god måte gjennom å satse alt på de tre B’er, Blogg, Bok og (nett)Butikk. Les innlegget HER
I 18 år, snart to tiår, har jeg ofret absolutt all min tid for å gjøre mitt ytterste for at Altas befolkning skulle kunne kunne spise og ha tilgang på de absolutt beste smakene som Finnmark har å by på. Kunne med hevet hode ta med seg besøk sørfra uten å måtte være nervøs for at det ikke var bra nok. Det var alltid bra nok. Kanskje til og med bedre. Det har jeg jobbet natt og dag for. Stolt på meg selv. Gått min egen kulinarisk vei. Flaks, talent, teft og en nesten eselaktig gjennomføringsvilje
Alt har imidlertid sin tid. Nå er det nok. Jeg har ikke lenger det som skal til for å være en kulinarisk suksess i Alta. Prisen har blitt for høy.
Det sagt, kortene er kastet! Jeg ba dere stille meg spørsmål om alt dere lurer på.
Hei Jeg kan ikke noe om blogg og den eneste jeg leser er din, fordi som mange andre sier den er virkelighetsnær og mange kan sikkert kjenne seg igjen i det du skriver. Du tjener ikke mye på reklamefri blogg har jeg skjønt så hvorfor ikke gjøre den om til å ha litt reklame i den? 🤔 Men tror uansett du kommer langt og kommer til å gjøre det godt både med bøker og nettbutikk👌 Stå på …..
NORDLANDSPIA
Jeg er meget skeptisk. Da jeg startet opp bloggen i september 2019 skrev jeg ofte om svært følelsesladde temaer. Livet og døden skjedde, gang på gang, og jeg ble bombardert med beskyldninger om at jeg brukte mine døde barn for penger og klikk. Det gikk til og med så langt at en bruker i Kvinneguiden insinuerte at jeg hadde tatt livet av mine egne unger for å få oppmerksomhet selv. Kommentaren fikk mange likeklikk, men ingen, absolutt ingen av de som diskuterte på tråden tok til motmæle. Etter et par dager ble beskyldningen slettet, men akkurat da var jeg glad for at jeg ikke tjente penger på bloggen.
MenVar du ikke opptatt før denne nettbutikken at kundene måtte handle lokalt? Bruke de lokale arbeidsplassene slik at man kan sysselsette folk i arbeid? At kjedene og netthandel ikke måtte ta over for de fysiske butikkene?
Mens du nå satser alle kluter til på det som er relativt likt Hoftepluss sitt konsept med ekte, lokale varer – bare på nett? Mindre folk å betale lønn til for å selge mye av det samme som butikken din gjør?
ANONYM
Jo, og jeg er fortsatt opptatt av at folk skal handle lokalt. Ta vare på nærmiljøet sitt. Dette betyr jo ikke at man verken kan spise eller kjøpe et produkt som er produsert et annet sted i Norge. Eksempelvis produseres det ikke ost i Alta. Det betyr jo ikke at Altas befolkning ikke skal kunne spise ost. Da må det kjøpes utenfra.
At jeg nå samler det beste fra de beste, i første omgang, den nordligste landsdelen, slik at også resten av Norge skal kunne oppdage og nyte disse vanvittig gode produktene, det anser i alle fall ikke jeg som negativt.
Hva ansatte angår, så trodde også jeg det samme som deg da vi plutselig satte i gang i oktober, men sannheten var alt annet enn jeg trodde . En flaske gressløkolje tar 15 sekunder å selge på Hoftepluss. På nettbutikken skal den pakkes forsvarlig inn, noe som for en trent hånd tar ca 3 minutter. Matematikken kan stå for selv.
Æ bare lurer, hva gir inntekter på blogg der det ikke er reklame ? All ære til deg som våget å ta skrittet – et lite steg for menneskeheten, et stort skritt for kokkejævel. Æ har inntrykk av at kokker med egen drift ikke klarer stå lenge i det: De går ALL IN. Kauto hadde også en slik kokk, Alfreds kro, Maras pub og mat, catering, foredling av lokale råstoffer etc. Hadde bl.a verdens beste gjeddeburgere.
KIRSTEN
Vær hilset, Kirsten! Jeg har et samarbeid med blogg.no som gjør at vi deler inntektene av reklamen som de selger inn. Det betyr at jeg får betalt “pr klikk”. Det er ikke bare lesertallene som bestemmer hvor mye jeg tjener, men også årstid. Desember er en god måned, januar ikke.
Hva er “lenge”? Jeg har ofret alt for dere i 18 år. 20% av livet mitt! Han i Kauto kanskje enda lenger. Jeg syns det er lenge 🙂
Vurderer du ‘vlogg’ hvor vi kan se deg kokkelere ‘inn æksj’ n’, f.eks. i eksotiske finnmarksomgivelser? Eller steg-for-steg-oppskrifter med bilder for de som gjerne vil, men som trenger litt ekstra hjelp?Forventer selvsagt ikke at du stiller på Bloggerne, da hadde jeg blitt skuffet, men du er jo en artikar som vet å skape stemning 😊
VIBEKE
Ja, etter hvert et det planen med i alle fall små snutter, men for en som har noe å “melde” kulinarisk, som meg, så er det ikke bare å skru på kameraet og peise på, det kreves enormt med planlegging bare for tominutters snutt. Derfor venter jeg med et. Skriften er, og vil alltid være, min min favorittarena, men ja, det kommer!
Synes det er tøft gjort å tørre å ta steget ut og stole på inntekter fra blogg/forfatter/nettbutikk- men høres ut som du trenger endring og at dette er bra for deg/dere. DET er viktigst.
Hva er din langsiktige plan? Hvor er du om 5 år?
INO
Om fem år? Det verken kan eller vil jeg svare på. Har kun skrevet under en 3-års kontrakt på lokalet, nettopp fordi jeg ikke vil binde meg så lenge denne gangen. Jeg er, hvis jeg er heldig, midt i livet og det gjelder å ta vare på hvert eneste år.
Jeg skal gifte meg for første gang 27. mars i år samtidig som Lillebror døpes. Selv om jeg er så gammel at jeg også fotsår at man må ha noe å leve av, så er 27. mars det absolutt viktigste som skjer i år. Storebror ble aldri døpt. Det sliter jeg fortsatt litt med.
Jeg gleder meg veldig til 27. mars!
Hvis du kunne forandret en ting ved deg selv, hva ville det vært? 2. Og hvis du kunne gjort det samme med kjæreste, hva ville det vært?
Lykke til med blogg, bok og butikk. 🙂
KLARA
Enkelt! Har du fire ting du liker i kjøleskapet, så trenger jeg ikke alle fire i meg, selv om jeg er mett!
Man skal aldri, aldri, aldri, ALDRI, offentlig skrive, si, ymte, kremte, hoste i skjegget noe som helst som kan forbedres på den mest perfekte skapningen som finnes! Er du spik spenna gæærn?
Verdens enkleste oppskrift på en god middag? 🙂
KINE
Kort spørsmål fortjener kort svar!
Til 3-4 enkle personer
1 pk reinskav
1 løk
2 gulrot
1/2 brokkoli (kan sløyfes)
4 ss tyttebærsyltetøy
hvitløksbrød
7 dl vann
1 pk kremfløte
1/2 dl reinsdyrskraft fra Toro (ev. 1-2 vanlige bujonterninger)
Steik reinskav og grønnsaker med ønsket mengde smør i en gryte. Skrell og del gjerne grønnsakene opp i mindre biter. Tilsett vann, buljong og fløte og kok opp. Jevn til ønsket tykkelse med maisenna og vann. Serveres med tyttebær og hvitløksbrød. Potetmos går, men da begynner vi å fjerne oss fra verdens enkleste oppskrift 😉
For om lag 13 år siden, på en matfestival (?) i Alta, spiste jeg din tyttebærostekake. Den var himmelsk. Kan du dele oppskriften? Hilsen Ingunn. 😊
INGUNN
Ja, det stemmer! Skrev aldri opp den oppskriften, og husker ikke heeelt styrkeforholdet, men den var basert på min smått berømte pasjonsfruktostekake, så jeg kan garantere deg at oppskriften vil dukke opp på bloggen i løpet av 2020. Det var en fantastisk god ostekake og vi lagde den i mange år til Borealis matfestival 🙂
Koffør e bloggen din reklamefri? De fleste lever vel av reklame?
HILDE KAARASLAN
Det er, som jeg har skrevet litt over, at jeg føler meg litt friere. Kan liksom skrive om hva som helst. Det betyr ikke at jeg ikke kan finne meg samarbeidspartnere i framtiden, men jeg ser ingen hensikt i en blogg som min hvis den skal være drevet av penger. For meg handler det alltid om lidenskap. Jeg har en enorm formidlingstrang og bloggen gir meg ikke bare mulighetene til dette, men siden jeg også har så mange lesere så rettferdiggjør det også at jeg bruker så mye tid på skrivingen. Jeg liker virkelig dette. Det r godt for meg.
Det var spørsmålene som kom inn, Jeg har svart etter beste vene.
Sommer/ høst 2020: Det skapes opphetede diskusjoner i kommentarfeltet. Kokkejævel har smerter, er sliten, ja, totalt utmattet. Men Kokkejævel er uunnværlig på jobb, og tilbringer all sin tid der med smerter, betonggulv og piller. De som kommenterer oppmuntrer han til å roe ned, ta vare på helsa si osv. De blir sablet ned av Kokkejævel, for de vet ingenting om å drive privat bedrift osv. De kan holde kjeft på seg. Kokkejævel beskyldes for å eksponere datter for mye i bloggen. Kokkejævel klikker, og brøler ut i sinne at datter ikke er eksponert, at hun synes det er helt ok og at de som synes noe annet kan for faen holde kjeft eller ringe barnevernet.
Januar 2021: Kokkejævel har tatt til vett og trappet ned jobbing. Ansatt ny kokkesjef på hoftepluss. Må ta vare på helsa si må vite. Funnet på det selv. Kokkejævel eksponerer ikke datter på bloggen lengre. Lillebror blir også skjermet. Vises knapt bilder av gutten. Funnet på det selv.
Med tanke på reaksjonene til Kokkejævel i sommer er det jo litt morsomt at Kokkejævel egentlig er blitt enig med kritikerne og tatt alt til følge. Eller, vent, ikke riktig alt. Fortsatt like dårlig til å ta kritikk, og svarer alt som ligner på sådan med en frekk, nedlatende tone. Akkurat som før.
Eline (gamle)
Vær hilset, Eline (gamle)!
Til tross for tonen i kommentaren din, så skal jeg likevel prøve å svare så lite arrogant, frekt og nedlatende som mulig. Grunnen til at jeg svarer deg her og ikke i kommentarfeltet er rett og slett fordi jeg har forståelse for at du ikke er alene om din oppfatning av meg, og det derfor kan være interessant for andre enn bare oss to.
Vi har jo diskutert en del tidligere i kommentarfeltet du og jeg, og slik jeg har forstått det, korriger meg gjerne hvis jeg tar feil, så har du alltid skrevet like høflig og saklig til meg som nå. Likevel har du liksom alltid følt at jeg har svart deg frekt og arrogant tilbake. En mann helt uten evne til å ta til seg saklig kritikk på en skikkelig måte.
Jeg skal faktisk gi deg litt rett. I hele mitt liv har jeg vært en outsider som har gått mine egne veier. Noen ganger har det ført meg galt av sted, andre ganger, som i kokkfaget, har det gjort meg innovativ, spennende og særegen. Har aldri vært redd for å trosse de kulinariske normene som er satt i faget, men vært en slags “kulinarisk jævelunge” kan du si. Derav navnet Kokkejævel forresten. (Inspirert av Anthony Bordain).
Som Kjøkkensjef tok jeg svært sjeldent eller aldri til meg tilbakemeldingene fra gjestene hvis retten var tilberedt slik oppskriften min tilsa. Jeg serverte maten slik jeg var stolt av å servere den, så fikk man enten like den eller la være. Også med mat er det like mange meninger som det er munner, og det er umulig å tilfredsstille alle. Da blir maten pregløs og kjedelig, som fabrikkmat. Den er lagd slik at færrest mulig finner noe å klage på.
Heldigvis hadde jeg ikke bare høye tanker om mine egne kokkekunster og smaksløker, men også tilstrekkelig mange munner som gjorde at vi kunne være en kjempesuksess de ni årene jeg sto over gryta. Likevel betydde ikke dette at folk talte for døve ører. Jeg tok jo til meg hver eneste tilbakemelding og tenkte over den. Etter hvert så har du hørt de fleste tilbakemeldingene fra før. Da gjelder det å være høflig å late som man aldri før har hørt når det surt bemerkes at det “er hvitløk i alt”, men heller prøve på en høflig måte å forklare at det faktisk bare er hvitløk i 30 % av rettene, men at de rettene til gjengjeld er så populære at de står for 70% av omsetningen. Kanskje du en gang skulle prøve en rett der det ikke står “hvitløksdressing” i menyen?”
Relevansen i sammenligningen? I januar 2020 fikk jeg prolaps i ryggen. De kommer ofte snikende, så for ryggen og kroppen sin del var det en fordel av vi, på fire timers varsel, ble nedstengt i mars. Likviditeten trivdes ikke like godt. Januar og februar skaper alltid et underskudd på 5-600 000 kroner som vi fra mars og utover prøver å tjene inn igjen. Da passer det svært dårlig å bli nedstengt på ubestemt tid.
På det tidspunktet hadde jeg over en million kroner i regninger som skulle betales de neste 30 dagene. Min løsning ble å selge ned så mye som overhodet mulig av varelageret på salg. Det, samt de nye permitteringsreglene som ble innført, gjorde at jeg regnet ut at vi ville klare oss i fire måneder uten inntekter.
Også om dette var jeg naturligvis åpen om på bloggen. De fleste forsto min avgjørelse, men slett ikke alle. Løsningen på problemet mitt lå i kaste meg rundt å bli en cateringsuksess, for det hadde man lest at noen hadde lyktes svært godt med. Tror faktisk du også var en av disse selvutnevnte cateringekspertene.
Det var jo ikke slik at jeg ikke hadde vurdert det, men mine vurderinger var da, og er fortsatt nå, at det klokeste jeg kunne gjøre i det uoversiktlige sitasjonen var bruke så lite penger som mulig. For det er ikke slik at det er gratis å bli en cateringsuksess. For det første må man ha et varelager, det hadde jeg solgt ned. For det andre må du ha ansatte, de hadde jeg permittert. For det tredje må du ha kunder å catere til, det hadde jeg ikke. Bare 5% av vår omsetning er menyslag, som hamburger og slikt, og jeg anså det som svært lite sannsynlig at bare fordi vi stengte så skulle folk gå mann av huse og ringe inn bestillinger som vi kunne kjøre ut.
Ikke hadde jeg verken kropp eller krefter til å bli noen cateringsuksess heller. Jeg vet hva som kreves. Hvor uhorvelig mye arbeid som ligger bak. Jeg hadde vært nødt til å jobbet hele min våkne tid. Det var jeg rett og slett for gammel til. Det jeg derimot hadde både kropp og krefter til var å selge reker et par timer hver fredag. Folk strømmet til. Både fordi vi har gode reker, men også for å støtte bedriften. Rekeslaget gjorde at vi klarte oss og viste meg, nok en gang, hvor uhorvelig mange det er som bryr seg om butikken min.
Alt dette prøvde jeg å forklare alle ekspertene. De fleste forsto, men ikke alle. Du var en av dem. Det er mulig jeg, etter hvert, svarte litt irritert på disse hundrevis av rådene om akkurat det samme. Selv om jeg har mange lesere så er jeg bare et menneske. Hvor cocky jeg enn kan framstå, så tror jeg at jeg heller aldri har lagt skjul på akkurat det.
I hele den stengte Frykten for Viruset begynte å legge seg ute i samfunnet. I mai åpnet Hoftepluss forsiktig opp igjen. Jeg hadde, pga skulderen, prolaps +++, og fordi jeg hadde muligheten til det, vært sykemeldt 90% i den stengte perioden, og jeg fortsatte med det. Jobbet kun fysisk tidlig om morgenen. De faste ansatte kom tilbake 50%. Vi visse ingenting hvordan dette kom til å gå, men vi var tilbake og det var deilig.
Omsetningen økte uke for uke. I juni var alle faste tilbake i 100% stilling, og også et par ekstrahjelper var tilbake på jobb. Sommeren så grei ut. Fy Fader var fortsatt tvangsstengt, så bare Hoftepluss som var åpent. Veldig mye enklere og billigere. Ferielistene var skrevet. 2.3 stykker hadde funnet seg annet arbeid i permitteringstiden, men det gjorde ingenting, for FyFader var stengt. Til og med jeg hadde unnet meg tre uker ferie. Det har jeg ikke hatt siden jeg jobbet på Mega for over 8 år siden. Jeg gledet meg.
Så skjedde ting fort. Ryggen ble ekstremt mye verre. Buffet ble plutselig lov igjen. FyFader måtte åpne. Det kreves enormt med forarbeid å åpnet en slik type plass etter fire stengte måneder, men jeg klarte det på en helg. Mandagen etter åpnet vi med et brak og sommeren sto i brann. Uke etter uke etter uke med absurd mye arbeid. Sårt tiltrengte penger strømmet inn i kassa.
Åpningen av FyFader kom overraskende på oss. Jeg hadde regnet med at det skulle være stengt der til over jul og hadde derfor ikke erstattet de som sluttet. Vi var kronisk underbemannet. Ja, selvfølgelig fikk vi ansatt folk i panikk, men det er jo ikke bare å slepe folk inn fra gata og si “jobb”. Det er viktig for meg å understreke at det jeg driver med er et fag. Et fag jeg er stolt av.
Alt dette skjedde midt i ferieavviklingen til de fast ansatte. Det har alltid vært viktig for meg at de ansatte har fått seg en god ferie, så vi fulgte oppsatt ferieplan. Dette medførte naturligvis at jeg måtte jobbe enda hardere, og pillene gikk ned på høykant. Aldri noen sinne har jeg hatt så vondt, men jeg hadde ikke noe valg. Sommeren kunne redde oss og da måtte vi stå på mens vi kunne. Jeg har drevet med dette så lenge at jeg vet at en sommer aldri varer evig, og at høsten plutselig kommer som et knyttneveslag uka etter skolestart med halvert omsetning.
Den ekstremt gode sommeren 2020 ble et være eller ikke være for Hoftepluss AS, mitt, og 18 andre sitt levebrød. Også denne prosessen fortalte jeg åpent om. De fleste forsto, men ikke alle. Nå måtte jeg stole på mine ansatte og roe ned. Ta vare på kroppen min. Jeg prøvde å forklare at dette ikke handlet om at jeg ikke stolte på mine ansatte, men at vi var helt avhengig av at jeg faktisk var så mye på jobb som jeg var. Det var 4 måneder siden sist mange hadde jobbet og flere av disse var nye. Noen kunne ikke med kassa en gang. Ja, jeg var faktisk uerstattelig sommeren 2020.
Alt dette prøvde jeg å forklare alle ekspertene. De fleste forsto, men ikke alle. Du var en av dem. Det er mulig jeg, etter hvert, svarte litt irritert på disse hundrevis av rådene om akkurat det samme. Selv om jeg har mange lesere så er jeg bare et menneske. Hvor cocky jeg enn kan framstå, så tror jeg at jeg heller aldri har lagt skjul på akkurat det.
Ja, nå har jeg endelig kunnet trappe ned. Det er januar og vi omsetter på en uke like mye som vi gjorde på en dag i slutten av desember. Martin dukket plutselig opp av intet og framtiden ser faktisk lys ut hva min rolle på Hoftepluss angår. Ja, jeg er helt utslitt nå og har endelig anledning til å senke skuldene litt. Bloggen, boka og netthandelen har gitt meg en fot ekstra, som gjør at jeg ikke faller hvis Hoftepluss gjør det. I sommer ville jeg blitt tatt med i dragsuget. Jeg er personlig ansvarlig for nesten en halv million og det gir litt kalde skuldre når det går dårlig, men gjør også at du står på absolutt alt du kan når du har sjansen. Som i sommer.
Jeg har forklart dette så mange ganger, både på bloggen, men også i kommentarfeltet. Jeg anser meg som relativt skrivefør, så jeg har, og nå er jeg helt ærlig, tolket det som vrangvilje når blant annet du ikke har forstått mine hensikter. At jeg på en måte har blitt misforstått med vilje. At uansett hvor mye jeg svarer så blir ikke svarene lest eller godtatt. Jeg sier ikke det er slik, men det føles av og til slik.
Hva Datter angår så er det hele tiden hun som har bestemt hvor mye hun ønsker å disponeres, hvilke bilder som brukes og hva jeg skriver om henne, men det er klart jeg også har lest hva som har blitt skrevet om disponering av barn, og det kan godt hende, jeg håper det, at jeg har blitt en klokere mann i løpet av 2020. Lillebror er en baby og kan ikke gi sitt samtykke, derfor vises han veldig lite i bloggen. Vi snakker jo daglig om disse tingene hjemme, for det er en balansegang å ha en personlig blogg. Verken jeg eller de fleste av leserne mine ønsker at den skal bli for privat. Da blir det bare kleint og ekkelt, men jeg bruker meg selv og mitt liv til å belyse, ofte uten at tema er nevnt i det hele tatt i bloggen, ting jeg er opptatt av, det er jeg helt ærlig på.
Hva kritikk angår, og dette er sikkert dumt av meg, så har jeg for vane å svare en kommentar i samme tone som den er skrevet til meg. Hvis jeg mener at et spørsmål, eller som oftest, en beskyldning er skrevet på en kvass og usaklig måte, så svarer jeg, forsøksvis, saklig, men kvast tilbake. Det tolereres ikke. Det virker som om enkelte, kanskje også du, mener at jeg skal legge meg ydmykt ned for enhver kritikk og beklage, men det går jo ikke. Da utsletter jeg meg selv. At noen kritiserer deg, hvor saklig det enn er, så trenger det jo ikke bety at denne kritikeren har rett. Det kan jo være at du, altså jeg, har vurdert problemstillingen på forhånd, for og i mot, og landet på en helt annen mening.
Jeg anser ikke kritikere som nettroll. Jeg liker faktisk en god diskusjon, men veldig ofte blir kritikk mot meg sauset sammen med ord som “tigging”, “dårlig likt på sitt eget hjemsted”, “høy på seg selv”, “selger både sjelen og familien sin for klikk”, “grådig”, “en million i lønn i fjor” osv., osv., osv., osv. Da hender det at jeg blir litt lei. Kan til og med bli litt lei meg, men det er ikke ofte lenger.
Nei, så jeg vet ikke. For å være helt ærlig så syns jeg kommentaren din var skikkelig usaklig, nærmest smakløs. Du spyr ut påstander som om det skulle vært sannheter. Det er uredelig og oppmuntrer i alle fall ikke til å få et saklig svar tilbake. Jeg mistenker tvert i mot at du fisker etter at jeg skal bli irritert og plumpe ut med en ufornuftig kommentar.
Hvorfor gjør du dette? Hva ønsker du å oppnå? Hva er egentlig din agenda?
Der var moroa definitivt over. Striskjorta er pressa på og havrelefsa er tørr og muggen. Dagens forsendelser i netthandelen er for lengst pakket og sendt. To små pakker, hvorav den ene er en pakke multe-te som av ulike årsaker aldri kom fram til mottaker før jul. Den andre et enslig forstykke. Fortsetter det på denne måten blir jeg kasta ut av lokalet innen mars.
Nei da, dette er akkurat som forventet, (og håpet). Noen rolige uker på starten av året der man får samlet seg, kommet seg skikkelig i hus, vurdere nye, spennende produkter og, ikke minst, ha tid til å kjenne skikkelig etter at jeg har blitt pappa. Å ha tid til å se inn i de små, men store øynene som, når de verdiger meg full oppmerksomhet, gir livet 100% mening. Tenk at noe så lite kan bety så mye.
Selv om jeg kanskje ikke har hatt så mange leveranser i dag, så har jeg jammen meg ikke ligget på latsiden heller! Sto opp i halv ti-tiden for å spise frokost og blogge til dere. Gikk deretter å la meg i sengen igjen småprate med Kjærest og Lillebror. Kjærest i alle fall, for Lillebror var det ikke mulig å få kontakt med. Han var for opptatt med å suge seg knallhardt fast i en spene.
Sto opp og gikk opp i stua i 12-tiden med Kjærest på slep. Jeg hadde likket døren på feil måte da jeg gikk for å pusse tenner, så det måtte jo selvfølgelig diskuteres. Greit for meg, for da kunne jeg se på vakre Kjærest som ivrig diskuterte kliss naken. Ingenting er som en vakker hormonell kvinne.
Fikk etter hvert ristet av meg Kjærest, som nå hadde bitt seg fast i leggen, og kommet meg ut ytterdøren for å kjøre ned på min nye arbeidsplass. Holder på meg å sluttføre varetellingen, samt har skrevet vaktlista for Hoftepluss og FyFader ut januar. Etter det er det Martin, nybossen, som tar over det arbeidet. Det gleder jeg meg til, for det er en tidstyv som ødelegger mitt kreative sinn. Jeg som har en bok å fokusere på.
Herre min hatt som jeg gleder meg til å fortelle dere om den boken! Jeg er så redd for at noen skal stjele ideen at jeg ikke tør å si det til noen uten å avlive dem etterpå, men tror det blir utrolig bra! Manus må være ferdigstilt i juni, og kommer ut senhøstes. Tenk at jeg skulle være så heldig å, ikke bare få gitt ut én bok, men to i løpet av et år. Smått utrolig!
Hjemme så tok vi julepynten i går kveld. Litt trist, men mest deilig. Jula er over og fatter ikke de som har nisser og bartre stående til langt ut i januar. Nei, da er det mye bedre å starte pyntingen tidlig! Til neste år vil jeg ha det ferdig pynta, med juletre og greier, 1. desember. Kjærest er ikke helt enig med det juletreet, men jeg har heldigvis et helt år på å marinere henne i gull, røkelse og myrra slik at hun går med på det, he he 😉
Gjør det koselig hjemme framover. Regjeringen ber oss holde oss mest mulig hjemme, og ikke gå på besøk, i 14 dager framover for å stoppe den voldsomme oppblomstringen som har skjedd i jula. 14 dager klarer vi, gjør vi ikke?
Lag en vidunderlig dag!
(Og nei, jeg holder ikke på å gå konkurs akkurat nå, så ingen vippsing ;). Hvem vet hvis vi ikke får bukt på Viruset snart, men akkurat nå var det bare en aldri så liten klikkåte for å få dere inn. Jeg lyktes. Dere er alltid velkommen i Herrens hus.)
