Selv om jeg etter hvert begynner å nærme meg alderen som kalles “godt voksen” så klarer jeg ikke helt å slippe barnet i meg. Kjenne adrenalinet pumpe gjennom årene. Utsette meg for små og store farer bare for å imponere Kjærest. På søndagsturen vår gjennom Altas strandpromenade, Lathari, klarte jeg ikke å motstå å leke med livet som innsats på isflakene. Kjenne på spenningen og se de stolte øynene til Kjærest som lyste “Dette, dette er min mann. Og FOR en mann!”
Heldigvis kom jeg fra det med livet i behold og vi kunne fortsette søndagsturen.
Se så søte vi er! Eller, hun er søt, jeg er barsk og tøff.
Jeg er veldig glad i Kjærest, men har hun ikke voldsomt store hender i forhold til resten av kroppen? De dekker jo hel låret. Er det normalt?
Var forresten på denne stranden jeg lagde DENNE sagnomsuste videoen for noen år siden. Se den HER
Samlivsbrudd er aldri enkelt, verken på den ene eller den andre måten. Det kan være vanskelig å fokusere på barnas beste når man selv står midt oppe i et kaos av følelser, sorg, savn, fortvilelse, forsakelse, berikelse, glede og lykke. Det kan til og med hende at man har ulike definisjoner på hva som faktisk er til barnas beste. Ingenting er enkelt, men heller ikke uløselig hvis man bare vil.
Det første vi gjorde når støvskyen hadde lagt seg sånn noenlunde var å opprette en gruppe på FB med tre medlemmer. Der deler vi informasjon som omhandler Datter som det er viktig at vi alle tre vet om. Ofte er det jo slik at det er de to med felles barn som diskuterer viktige saker i barnas liv og i beste fall informerer den tredje eller den fjerde voksenpersonen om avgjørelser som blir tatt. Like ofte blir sikkert den informasjonsflyten glemt og ingen vet hva som har blitt sagt eller gjort.
Da er det fint med en gruppe. Vi skriver om lekser, skolearbeid og lærerkontakt. Bestevenner og uvenner, Datters altså ;). Bursdagsgaver, sykkelkjøp og regler for beskyttelsesutstyr. Kort sagt store og små ting som det er viktig at alle vi tre voksenpersonene skal samarbeide om å følge opp.
Jeg sier ikke at systemet er perfekt, men det er en fantastisk arena for å dyrke samarbeid, løse floker og, ikke minst, unngå misforståelser, for det er vel nettopp misforståelser som er kimen til de aller fleste konflikter i slike trepart-samarbeid.
Datter er velsignet med tre voksenpersoner som er veldig glad i henne og som er villige til å skyve enkelte av egne følselser, for det er klart de finnes også hos oss, til side for at hun skal ha det så bra som mulig i den situasjonen som hun har havnet i. Datter har jo aldri bedt om dette. Alt hun visste om og ønsket seg var to foreldre. Plutselig satt hun der med “tre”. I dag er hun glad for det og livet hennes har på mange måter blitt bedre fordi vi tre har klart å få dette til å fungere på en god måte.
Det er jeg stolt av. Klart det har kostet, men det har vært verdt det. Godt jobba damer! Uten dere to hadde ikke dette vært mulig. Vær stolte over dere selv. Det har dere all grunn til. For dere to er ikke “barnas beste” noe man bare sier for egen vinning, men faktisk noe dere gjør hver eneste dag. Og det står det respekt av. Jeg vet det ikke alltid er like enkelt. For noen av dere.
Da jeg kom på jobb i dag morges lå det en liten pakke til meg, til oss, i hylla på jobb. To bitte små, nydelige hjemmestrikkede sokker. Det hadde vært en ukjent dame og levert dem til en av de ansatte dagen før. En dame som hadde tenkt på oss, på det som har vært og det som skal komme. Og satt seg ned og strikket til Framtiden. Hvor snill er det mulig å bli?
Jeg har stirret mye på disse sokkene i dag. Ikke fordi jeg er spesielt interessert i masker og mønster, men fordi alt med ett ble så virkelig. Om bare noen få måneder skal disse sokkene fylles av to små føtter. Og i andre enden et lite ansikt som ser på meg og smiler mens jeg tar dem på. Eller skriker for den saks skyld, la oss ikke bli alt for svulstige her.
Tenk at det finnes så mange mennesker som bryr seg om oss. Mennesker vi ikke kjenner, eller som vi bare kjenner litt, men som likevel ønsker oss alt godt. Det varmer og vi er så takknemlige. Det betyr enormt mye for oss.
Jeg begynte å røyke da jeg var 14 år og da hadde jeg faktisk ønsket det lenge. Kanskje helt siden jeg var liten. Det endte etter hvert med at jeg røkte opp mot 40 sigaretter om dagen. Fryktelig dyrt og veldig, veldig vanskelig å jogge.
For noen år siden fikk jeg en kompis som introduserte meg for snusens gudommelige verden. Det førte til at jeg etter hver sigarett tok en snus under leppa fram til neste sigarett. Noen ganger til og med samtidig. Jeg var helt tjærebredt som en gammel robåt. Hadde noen satt en gnist mot huden hadde jeg tatt fyr umiddelbart. Fordelen var jo naturligvis at jeg ikke tok inn vann når jeg badet.
Det ble litt mye kan du si og etter et års tid med dobbelt nikotinkjør bestemte jeg meg for 4-5 år siden å kutte røyken. Det var ikke noe problem siden jeg snuste og savnet egentlig ikke dampingen så veldig mye. Ulempen med snus er imidlertid at du kan putte den inn nær sagt hvor som helt. Røkingen måtte jo etter hvert kun foregå utendørs, men snuse kan man gjøre hvor som helst. Til og med i dusjen. Lang historie kort, nå snuser jeg to bokser om dagen.
Fryktelig, fryktelig dyrt. Og egentlig helt meningsløst. Derfor har jeg nå meldt meg på et hypnoseprogram i juni som skal gjøre meg helt snusfri. Kurset koster rundt regnet 40 bokser med snus, altså, i mitt tilfelle, ca 6 ukes forbruk. Dvs. at virker dette så sparer jeg fort inn prisen for hypnosen. Virker det ikke så er det naturligvis litt irriterende, men jeg har alltid drømt om å bli hypnotisert så blir artig uansett. Håper hun ikke gjør meg om til en hund. Man vet jo aldri, he he 😉
Da ble det med ett litt mer virkelig. Ikke bare frierier på en blogg. Point of no return liksom. I løpet av palmehelgen 2021 er jeg en gift mann. En fange i hymes lenker. En Evas apostel som må stille opp når det kreves, for ikke å si skreves. Jeg er klar som et egg jeg! Ser ut som et også med den nye sveisen.
Jeg har aldri hatt noen drøm om å gifte meg. Har alltid sett på det som en altfor dyr fest. Klart det er hyggelig å samle familie og venner til lystig lag, men har liksom ikke vært spesielt fan av at det er jeg som må trekke kortet for å finansiere festen. Denne gangen er det annerledes. Bryllupet kombineres med dåpen til et nytt liv. Klarer ikke komme på noe vakrere. Dessuten går det betraktelig mindre brennevin i dåper enn i tradisjonelle bryllup. Færre gjester er det også. Jeg liker det litt mindre, litt mer rolig. Jeg gleder meg meg. Jeg gjør faktisk det.
Kjærest styrer naturligvis showet. Kjolen ble kjøpt inn allerede i fjor og hun og venninnen ligger i hard planlegging. Det er koselig. Og praktisk naturligvis. Det blir bra, sier jeg, dere bestemmer. Det er jo de som bestemmer uansett, så ingen vits å involvere seg så mye likevel. -Ja, den fargen var nydelig. -Det blir utrolig bra. -Kjempeidé!
Og Datter som brudepike da! Nesten at det er det jeg gleder meg aller mest til. Kun kommer til å være så nydelig. Det er hun jo uansett, men hun kommer til å være, om mulig, enda nydeligere i kjolen hun vi har valgt ut. Unnskyld, kjolen Kjærest og venninnen har valgt ut.
Og vielse i vakre Nordlyskatedralen da! Jeg elsker den kirken. Den ligger midt i byen og ingen av oss “tilhører” den egentlig. Jeg er konfirmert i Elvebakken kirke og Kjærest både døpt og konfirmert i gamle Alta kirke. Nordlyskatedralen ligger midt mellom og passer perfekt.
Nei, dette blir bra! I alle fall for meg. Verre for Kjærest som må drasse på meg resten av livet, men hun har valgt det selv av grunner jeg fortsatt ikke forstår. Er i alle fall ikke pga sveisen, he he 😉
To ganger i året tar jeg fram maskinen og raker av meg halmmatta. Utrolig deilig. Og billig!
Nei, jeg klarte ikke å komme nærmere med mobilen for å ta bildet, men sjekk den vakre mannen da!
Alt startet på badet. Skulle bare dusje, men så klødde det i hodebunnen.
Plutselig hadde jeg klødd meg så mye med barbermaskinen at alt håret lå i vasken.
Hjelp, jeg har mista håret!
Vil du ha deng?
Det obligatoriske bloggbildet med dusckface. Syns jeg kler det mer enn mange andre egentlig.
Heldigvis vokser håret omtrent like fort som magen, så om noen uker er det på plass igjen. Inntil videre må jeg vandre rundt i verden på denne måten. Hva syns dere?
Det var veldig rart å se alle ordene og bildene som jeg har sett og lest tusen ganger før satt sammen til en skikkelig bok. Eller, skikkelig bok er vel feil og si. Den er ikke trykket ennå, men satt sammen elektronisk av en grafiker fra start til slutt. Det så veldig, veldig bra ut, men fortsatt er det en del småplukk vi må jobbe med. Gleder meg til vi blir helt ferdig. Har mest lyst til å gå videre til neste prosjekt. Jeg er en rastløs sjel. Glad jeg ikke er musiker og må synge den samme sangen i kanskje 30-40 år. Tror ikke jeg hadde klart det.
Hvis du vil kan du forhåndsbestille en signert utgave HER
Ellers var det utrolig deilig å stå opp i morges. Får litt sjokk hver gang jeg går ut av soverommet. Er jo vant til å sjokkvåkne av det grusomme røde gulvbelegget, mens nå våkner jeg gradvis mens jeg spankulerer over det myke deilige nye gulvet. Veldig fornøyd. Datter mener det har blitt husets vakreste rom. Jeg er ikke uenig.
Helt sykt hvor stor forskjell 2500 kroner og litt gangsperre kan gjøre. Tror det er den beste investeringen i mitt liv.
Kjøpte skateboard til Datter i går. I dag skal jeg kjøpe hjelm, knebeskytter og hansker. Ble litt knall og fall og blod og tårer ned den lange Tollevikbakken. Jeg tror på en barndom full av skrubbsår, men er jo ikke vits med flere så enn nødvendig. Greit med litt polstring.
Ellers håper jeg dere alle får en fin dag. Sola skinner i Alta i dag. Det er ikke så veldig varmt ennå, men regner med at vi får et par dager med sommer i løpet av juli. De to sommerdagene er gull verdt etter en lang vinter før det igjen høstes og blir mørkt. Blir bra.
Etter å ha bodd her i snart to år og irritert meg hver eneste dag over verdens trolig styggeste gulvbelegg, så tok jeg i dag fra tapestkniven og gjorde det jeg skulle gjort for alt for lenge siden. Jeg bytta belegg!
Datter nummererte listene slik at det skule være lett å sette dem på riktig plass etterpå.
Nei, det er ikke mulig å skjule et stygt gulv med matter. Det kalles latskap, ingenting annet!
Tenk det det en gang satt et menneske og bladde gjennom katalogen for å velge ut det perfekte gulvbelegg. Hva som gjorde at han valgte dette, av tusenvis, er over min fatteevne.
Uff, det må visst skjæres til. Hadde håpet jeg bare kunne rulle det ut. Skal ikke være enkelt!
Jada, jeg har en trefjøl under, slapp av.
Der ja, bare det verste igjen. Alle de små krikene og krokene. Ble svett. Er det faktisk fortsatt.
Nå begynner det å ligne på noe!
Au, men i helvete da!
Ferdig! Jeg syns det ble veldig, veldig bra. I alle fall til meg å være. Er ikke utpreget handy av meg, men det er kanskje mest latskap. Jeg kan hvis jeg vil og i dag ville jeg.
“Setter du deg ned?” sa Kjærest da hun kom hjem fra ultralyden. Jeg ble ikke redd, for hun hadde sendt meg melding før hun kom at alt så fint ut, men jeg skjønte jo at det var skjedd noe. Gjorde som hun sa og satt meg ned. For å være helt ærlig satt jeg jo fra før av, så egentlig var akkurat den kommentaren unødvendig.
Hun satte seg ved siden av meg. Sa ingenting mens hun tok opp ultralydbildene fra vesken. “Herregud, hva er det? Er det noe feil? Du sa at hjertet banket og alt var fint. Er det noe galt?”
“Nei, kanskje snarere tvert i mot” svarte hun uten en mine og ga meg bildene.”Ser du?”
Jeg kastet meg over bildene og studerte dem nøye. Så jo, med litt godvilje at det så ut som en liten unge, men klarte ikke se noe oppsiktsvekkende. “Ser du det ikke?” spurte hun, “det er jo to”.
Mitt eget hjerte stoppet opp et øyeblikk og flere millioner tanker raste gjennom hodet på brøkdelen av et mikrosekund. Noe som er nokså uvanlig, for som regel er det rimelig tomt der oppe. Går ikke så fort si. “Hva i all verden er det du sier?” Stirret ned på bildene igjen og joda, nå så jeg at det var en til der bak. Var det ikke enda en?” Herregud! tenkte jeg for tusende gang. Tvilling, eller trillingpappa, i en alder av snart 43 år. Ville jeg klare det? Jeg vet jo så inderlig vel hvor slitsomt det kan være med tre på rappen, men samtidig. Herregud! Enda en gang.
Skrekkslagen ser jeg opp fra bildene og registrerer at Kjærest endrer form og bryter sammen i den ondeste latteren du kan tenke deg. “Hahaha, lurte deg! Det er bare en. Ble du redd?”
Neida, ikke i det hele tatt sier jeg helt rolig. Ble faktisk veldig skuffet nå. Hadde faktisk håpet på to. Dobbel lykke liksom. Vet ikke om hun trodde på meg, men det kan jeg ikke tenke meg. Var tross alt gjennomvåt av svette og helt grå i ansiktet. Ikke artig. Ikke artig i det hele tatt!
Ok da, var litt artig, men innrømmer at jeg er veldig glad for at det bare var en spøk. Er det feil å innrømme?
Det er ikke ofte jeg forbanner vekkeklokka, men i dag skal den prise seg lykkelig over at den ikke ble knust gjennom vinduet og begravd i snøen. Det er søndag, føles i alle fall slik, og det siste jeg vil akkurat nå er å dra på jobb og gjøre klart før de ansatte kommer. Lurer forresten på hva de hadde sagt hvis jeg faktisk ikke hadde kommet. Hvis alt hadde vært lukket og låst og ingenting gjort. Hadde de blitt redd for meg eller irritert over at det hadde blitt stress? Jeg vet ikke og er heller ikke helt sikker på om jeg vil vite svaret.
Til tross for at jeg ser ut som en kjøttpudding i trynet så ser det ut for å bli en nydelig dag i Alta. Temperaturer helt opp i 6 grader er meldt, så her er det bare å kaste skjorta og presse seg inn i leopardbikinien, for nå er det sommer! Deilig med litt varme etter snart 34 år med vinter. Føles i alle fall slik.
Vet du, jeg må faktisk stikke. Jobb klokka åtte. Kjenner jeg faktisk har våknet litt nå. Ikke skikkelig, skriver fortsatt i blinde, men litt. Håper jeg klarer å føre bilen velberget ned til jobb. Hater skademeldinger. Skader generelt egentlig. Har også kjøpt et gulvbelegg. Uten sammenheng for øvrig.
