De siste dagene har jeg vært i tenkeboksen. Det koster relativt mye å være personlig blogger. Ikke i rene penger, men i tid, fokus og energi. Hver eneste dag legger jeg hodet mitt, helt frivillig, på blokka og inviterer gud og hvermann til å kappe det av. Av og til står folk i kø. Egentlig er det den skjæreste galskap å holde på med dette. Hadde enda millionene rullet inn, men jeg har ikke sett noe til dem ennå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Egentlig er jeg ganske hardhudet og bryr meg ikke så mye om hva andre sier om meg, men det er rart med det. Sakte men sikkert siver giften inn i porene og fester seg. Det trenger slett ikke være ondsinnet. Det rister man bare av seg som useriøst, men såkalte velmenende råd som går rett på meg som person. Misforstå meg riktig, en personlig blogger som ikke tåler kritikk av seg som person må finne seg noe annet å gjøre. Jeg tåler det, men prøver bare å fortelle på en personlig måte at det av og til koster mer enn det smaker.

Egentlig burde jeg ikke klage, og gjør det heller ikke. Jeg har trolig Norges mest positive leserskare som følger meg i tykt og tynt, og jeg får ufattelig mange positive tilbakemeldinger på det jeg skriver. Det har hjulpet meg på gode og dårlige dager. Jeg ønsker å takke dere for det. Betyr utrolig mye for meg.

Hva er det så jeg sutrer over? Det hører jeg ofte, at jeg sutrer og klager, enten over økonomi, sykdom, overvekt, død og jeg vet ikke hva. Det sårer meg faktisk. Føler ikke at jeg jamrer og bærer meg. Jeg forteller hvordan jeg har det og prøver å gjøre det på en åpen og ærlig måte. Forsøker til og med å gjøre det med både humor, selvironi og glimt i øyet. Jeg kan vel ikke noe for at jeg har dårlig humor, he he.

Ofte føles det litt urettferdig. Spesielt dette med at jeg er “brautende”, “snobbete” og “høy på meg selv” finner fremmed. Jeg, en egentlig stille og litt sjenert kar med all verdens komplekser og lidelser, klarer rett og slett ikke å forstå at noen har et slikt inntrykk av meg. Det sårer ikke, men jeg finner det veldig underlig. Sett bort fra enkelte bilder så er tekstene mine rimelig ydmyke og ganske lite selvforherligende. Verden er rar.

En annen ting som jeg gjentatte ganger har registrert skrevet er at jeg skal være så “dårlig å ta i mot kritikk”. Jeg innrømmer at jeg ofte svarer kritikerne med mine motargumenter, og det er langt fra alltid jeg er enig i kritikken, men det betyr vel ikke at jeg er dårlig å ta i mot kritikk likevel. Hva er det egentlig forventer at jeg skal svare? Legge meg flat og si “Unnskyld, du har rett. Beklager at jeg finnes”. Det gjorde jeg nok av da jeg var liten. Jeg er ferdig med å legge meg flat bare fordi noen mener de har rett til å trampe på meg.

Ingen kan bli likt av alle. Det er heller ikke noe mål for meg. Jeg har mer enn nok med å like meg selv. Det gjør jeg ikke alltid. Jeg forsøker å tro på meg selv og at det jeg gjør er riktig og viktig. Klart jeg anger noen ganger på det jeg har skrevet. Går av og til litt for langt, av og til for kort. Jeg ble sendt ned til menneskene for å spre kulinarisk nytelse og glede, men jeg ble sendt i en menneskekropp. En stor en. Og mennesker feiler. Også jeg. Det har jeg aldri vært redd for å innrømme. Kanskje til og med litt for ofte.

Vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne bloggposten, men dere som har fulgt meg en stund, noen av dere kanskje i mange år, vet at sinnstemningen min går i bølgedaler. Jeg kan være voldsomt kreativ, til og med artig, og produsere godt innhold flere ganger om dagen i ukevis og jeg kan være det stikk motsatte. Tvilende. Usikker. Kjedelig. “Kulinarisk bipolar” kalte jeg det litt humoristisk i Dagsrevyen, men det er nok en liten sannhet bak spøken.

Facebook renner over av “visdomsord” og memes om at vi alle er gode nok og at vi skal være trygge og tro på oss selv, men gjør vi det blir vi kaldt kjepphøye og innbilske. Er vi ydmyke og deler tro og tvil om oss selv snakker vi oss selv ned og folk etterspør selvtillit og ståpåvilje. Egentlig er man dømt til på tape uansett.

Jeg hadde en “lang barndom” som jeg kaller det. Da jeg var 18 år skrev jeg dette diktet om hvordan det var å stå på utsiden som liten.

Krigen er faen ikke over

Du står for deg selv
Har vent deg til baksnakk og tatt imot slag
Du vet ikke hva du kan gjøre

Du prøvde så klart
Å smelte i mengden og bli slik som dem
Du klarte det aldri, det ble med forsøket

Du ga opp til slutt
Innså du alltid forble den du var
Det var ingenting du kunne gjøre

Du så på deg selv
Kanskje de andre har rett likevel?
Det er faktisk deg det er feil med?

Men du reiser deg opp!
Barndommen er kanskje for lengst et tapt slag

Men krigen er faen ikke over!

Når jeg leser dette diktet nå går det opp for meg at jeg for alltid kommer til å stå på utsiden, men denne gangen står jeg der med hevet hode. Jeg er meg selv og verken kan eller vil være noen andre. Jeg er stolt over hva jeg har fått til og jeg er ikke redd for å fortelle om det. Jeg er heller ikke redd for å fortelle om det jeg ikke har fått til. Jeg er meg og jeg er faktisk god nok, uansett hva andre måtte mene.

Ha en selvransakende dag!

Hun har vært så flink i hele år. Satte seg et knallhardt mål på nyttårsaften i fjor om å ikke kjøpe stoff i 2020. Holde seg unna nytt ull og nye nøster. Bruke det hun har før nytt ble kjøpt inn. I går sprakk hun så det sang i veggene.

Hun var så glad, strålte nærmest da hun kom innom meg på jobben. “Herregud, så fin du er!” utbrøt jeg. Hun glødet virkelig. Så nesten forelsket ut. Sa hun elsket meg og at jeg også var skikkelig fin. Jeg lot det være med det. Enkelte dager føler man seg bedre enn andre. Lite visste jeg da at hun hadde en lumsk plan.

Det var ingen hjemme da jeg kom hjem. Ringte henne og spurte hvor hun var. Det ville hun ikke si, men hun var lykkelig i stemmen og hørtes ruset ut. Stemmen var grøtete og hun snakket usammenhengende. Underlige greier, men jeg regnet med at hun ikke lå under en bru med en strikkepinne i armen så regnet med at hun holdt på med en eller annen gave til meg. Hun bruker jo det av og til, i alle fall før, så det var ikke helt usannsynlig.

Halvannen time etterpå kommer hun hjem. Bærer tungt og ser beskjemmet ut. Herregud, skal jeg hjelpe deg? spør jeg. “Ja takk, du kan hente de posene som ligger igjen i bilen er du snill”. Hæ, var det enda mer? Å jada, minst like mye som hun kom inn med.

“Jeg sprakk” sa hun overlykkelig og smilte fra øre til øre.

Det viste seg etterpå at hun faktisk hadde planlagt denne dagen lenge. Hadde gitt seg selv en dag hun kunne kjøpe det garnet hun trengte. Ikke at hun er spesielt trengende akkurat, med et garnlager på langt over 30 000 gram. Når man vet at ett nøste veier omtrent 50 gram så er jo matematikken rimelig enkel. Det er garn absolutt overalt! I skap, skuffer, hyller, boder og mørkeloft. Og hun vet nøyaktig hva hun har. Sirlig føres alt opp i garnprotokollen. Der står det på grammet hvor mye garn som er brukt så langt i år og hvor mye som er igjen. Hun har forresten strikket 3640 gram hittil i år. Jeg vet ikke om det er mye eller lite, men det er i alle fall over 70 garnnøster.

Jeg klager absolutt ikke! Hun strikker så mye fint. Mange gaver, både til meg og andre, samt fine plagg til han som skal komme. Dåpskjolen blant annet. Gleder meg forresten til å vise dere den. Nydelig!

Nei, det er vel ikke den verste avhengigheten å ha og da jeg så lykken som strålte gjennom hele henne i går, så tror jeg nesten at hun skal få bevilge seg en slik dag til høsten også.

Happy wife, happy life osv. 😉

Sjekk ut hva hun gjør med all galskapen på Kjærest sin Instagram

Fantastisk vær i Alta for tiden og siden vi bare bor fem minutters gange fra havet, så går vi ofte ned på berget og prøver lykken med stingsild og snøre. Blir mest kattfisk, men koselig å være ute. Kanskje tenne bål eller kanskje ikke. Være i lag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi lot Kjærest sitte i den gule stolen og strikke. Hun var ikke helt i form, dessuten er det sikkert godt å slippe meg og Datter en time eller to. Jeg hadde i alle fall vært overlykkelig. Skulle gjerne hatt en pause fra meg selv noen timer. Om så bare noen minutter, for det er ganske slitsomt å leve med meg selv 24 timer i døgnet.

I alle fall, vi la av sted, Datter og jeg. Nydelig vær som sagt og hadde det riktig så trivelig. Vi fikk ingenting, men vi hadde med oss kjeks og brus, så vi overlevde helt fint uten fisk også. Tok en del bilder av Datter, men i følge henne selv er de så stygge at jeg ikke får ha dem på bloggen. Ble et bilde av meg selv i stedet. Håper dere overlever.

Ellers skal jeg dra til en rørlegger nå. Knakk blandebatteriet på kjøkkenet i går og det sprutet vann overalt. Kjærest hadde et svare liv med å vaske opp etter meg, men hun gjorde en god og grundig jobb. Det skal hun ha. Nå må jeg kjøpe ny. Ikke Kjærest, skulle tatt seg ut, hvem skal vaske opp da, men blandebatteri. Kanskje jeg rett og slett får en rørlegger til å utføre jobben også. Har aldri skiftet blandebatteri før, men det er vel kanskje på tide.

En fuktig dag ønskes!

Spørsmålet er høyst relevant og svaret er ja. Aldri noensinne tidligere har jeg publisert et “identifiserbart” ultralydbilde av noen av mine barn. Jeg har sågar vært litt motstander av det. Vet egentlig ikke hvorfor, men det handler vel litt om at mors liv skal være det tryggeste og mest beskyttede stedet på jorden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Likevel valgte jeg å poste akkurat dette bildet av min 9. unge og det står jeg for. Det bildet av den lille gutten, min sønn, symboliserer absolutt alt denne bloggen handler om. Nemlig livet selv. Les innlegget HER

Så kan man selvfølgelig diskutere samtykkekompetanse, for ikke å nevne samtykkemulighet, opp og i mente, men sannheten er at foreldrene tar valg, gode eller dårlige, for barna helt fram til de blir myndige og kanskje vel så det. Noen av oss indoktrinerer dem til og med i en religiøs tro helt fra dem blir født. Vi døper dem i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn ofte før de har smakt annet enn morsmelk.

Vi prøver, etter beste evne, å oppdra dem til ærlige og anstendige mennesker, men vi har alle ulike metoder. Ikke alltid vi en gang er enig om hva som er en god oppdragelse, eller hva som er et ærlig og anstendig menneske. Noen oppdrar omtrent som det er hunder de har fått i hus mens andre igjen har helt flat ledelsesstruktur. De fleste av oss befinner seg vel på forskjellige nivåer mellom disse to ytterpunktene.

Hva er til barnas beste? Også det er jo i alle høyeste grad en definisjonsak. Jeg kan ikke for mitt bare liv tro at dette bildet, som bevisst ser helt likt ut som alle andre ultralydbilder, kommer til å bli en belastning for Aksel Johannes når han blir større. Ja, det beviser at han en gang i tiden lå inne i mamma sin mage, men er det egentlig så farlig? De fleste av oss har vel gjort det en gang. Tror heller ikke at det faktum at jeg skrev at han var 200 gram, noen har reagert på det også, kommer til å bli en ekstrabelastning i oppveksten.

Ja, jeg ønsket meg opprinnelig en jente og skrev åpent om det på bloggen. Les innlegget HER. Heller ikke dette tror jeg kommer til å tynge Aksel Johannes i særlig grad. I vår familie snakker vi om slike ting og vi kommer garantert også til å snakke om den intense redselen som fyller hele dette svangerskapet og jeg er helt overbevist om at han ikke kommer til å føle seg mindre ønsket bare fordi faren hadde vært litt mindre redd hvis det hadde vært en jente. Det finnes vel neppe noen mer ønsket unge enn han er, og verken faren eller moren kommer til å være redd for å fortelle akkurat det til han.

Tilbake til bildet og eksponering av barn. Jeg mener selv jeg er veldig flink til å skåne ungene mine på denne bloggen, men jeg vet jo at jeg har litt andre grenser enn mange andre. Hva Datter angår har hun full vetorett hva bilder og historier angår, men heller ikke hun er myndig og klarer å se de fulle konsekvensene av hva denne eksponeringen av henne betyr. Hvem gjør vel det?

I ytterste konsekvens så burde vil vel ikke dele bilder av noen barn, uansett alder, under 18 år, men ønsker vi egentlig oss dit?

Jeg er slett ikke ufeilbarlig, men jeg gjør begrunnede valg over alt jeg deler. Ja, jeg gikk over min egen grense da jeg postet ultralydbildet, men akkurat nå er det det aller fineste bildet jeg har og jeg er glad jeg gikk over streken, for den streken betyr alt for meg.

Aksel Johannes.

Pappa sin.

Ha en grensesprengende dag!

200 gram. Så bitte liten og så stor på samme tid. Et fiks ferdig lite menneske. Det var ingen tvil om at dette var en gutt. Jeg elsker ham allerede og kommer til å gjøre alt som står i min makt for resten av mitt liv for at han skal kunne vokse opp og få et godt liv. Vite at jeg er der. For ham. Uansett. Alltid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde håpet på en jente. Innrømmer det. Kjente det litt i hjertet akkurat da Kjærest sendte meg melding om at det kommer en sønn i hus i oktober, men det gikk over i løpet av et sekund, maks to. Lille storebror.

Jeg er ikke redd. Er faktisk helt sikker på at dette kommer til å gå bra. Gleder meg til Datter kommer hjem, hun er på besøk, og kan fortelle henne at Aksel Johannes snart kommer til å fylle huset med så mye lys som bare et lite barn kan. Jeg vet hun gleder seg, men er samtidig fryktelig redd. Det forstår jeg godt. Hun vet av egen erfaring hvor galt det kan gå, men jeg merker at også hun klarer å glede seg mer og mer over dette nye livet som spirer inne i Kjærest. Jeg ønsker dem alt godt. Alle tre.

Jo, jeg er fryktelig redd. Hvem er det egentlig jeg prøver å lure, men jeg skyver det vekk og fokuserer heller på dette lille mirakelet som snart kommer. Et nytt liv. En ny start. En sjanse til.

Lys.

Omstendighetene tatt i betraktning har vi allerede vært på mange ultralyder, oppfølgingen er svært tett, men i dag er det den “ordinære” ultralyden. Den som “vanlige” folk får. Den der ungen har blitt så stor at en flink jordmor, og det har vi, ser om det blir en gutt eller jente.

Man kan jo selvfølgelig si at det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn det blir, bare ungen er frisk, men det er en sannhet med store modifikasjoner. For meg betyr det mye. Jeg blir selvfølgelig glad uansett, men denne gangen håper jeg det blir en jente. Alt blir mye lettere da. Det er litt vanskelig å forklare, men et svangerskap som vi gjennomgår er preget av mye dårlig samvittighet. Det er jo et svangerskap som aldri ville funnet sted hvis omstendighetene hadde vært annerledes. Det i seg selv er vanskelig, men hvis det blir en gutt føler jeg på en måte at vi “erstatter” han som ble borte med en “ny”. Som å få seg en ny kattunge hvis Maria blir påkjørt. Det er en grusom tanke, men den er høyst reell.

Derfor håper jeg på en jente. Det er forskjell på gutt og jente og jeg vill ikke føle at jeg erstatter en unge på samme måte da. Dette vet jeg av erfaring, for Datter, hun som kom med Lyset, ble selv unnfanget i sorg og fortvilelse for snart tretten år siden. Det var lettere at hun var jente. Og hun lever fortsatt.

Dessuten, det er så mange tanker, så er sjansen mindre for at jenter dør i krybbedød. Slik er det bare. Det er flere gutter som dør, ergo kan vi være litt mindre redde det første året. Det kommer til å bli tøft nok, og da er det godt å i alle fall kan trøste seg med kjønnstatistikken. Min egen statistikk er jo ikke spesielt oppløftende for å si det forsiktig.

Nei, dette blir en spennende dag! 15:00 har Kjærest time. Jeg får fortsatt ikke lov å være med grunnet Viruset, men det går fint. Kjærest filmer, så jeg får se når hun kommer hjem. Jeg gleder meg. Og er veldig, veldig spent.

Jeg må presisere, i fall det er noen som misforstår, at jeg selvfølgelig blir glad hvis det er en gutt igså, men jeg tror de fleste av dere forstår hva jeg mener. Håper i alle fall det.

Ha en spennende dag!

09:00 i morges satte Svigerfar ribbe inn i ovnen på 110 grader og fem timer senere spiste vi. Ribba ble saltet og pepret i går. Noen av oss hadde gledet oss, andre gruet seg, til å smake på dette kjøttet som vi gav ham i julegave. Jeg tilhører nok begge kategoriene. Artig å smake noe nytt, men er ikke voldsomt glad i vilt egentlig og villere enn bjørn er det vel vanskelig å bli hvis du ikke er en tiger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvordan det smakte? Helt greit, nesten som okse, men med en litt udefinerbar stram ettersmak. Noen sa det smakte pinnekjøtt. Bestemor likte det godt sammen med de baconsurra dadlene. Litt sødme vet du. Personlig nøyde jeg meg med en liten smak siden vi heldigvis hadde masse annen mat. Koldtbord er liksom mer min greie. Pinglekokk!

Ellers har vi hatt det veldig fint i dag. Etter en koselig frokost kjørte vi Datter opp til helsesenteret der korps og drillerne skulle ha dagens første opptreden. Hun var utrolig flink og det var en veldig, veldig stolt pappa som så på. Blir rørt jeg når ungene er flinke.

Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Vi hadde begge deler.

Glade og fornøyde. Showet er ferdig og varm bil venter.

Når har vi kommet oss hjem. Joggebuksa er på. Datter er noen timer hos sin mor og sin bror og koser seg. Vi skal benytte anledningen til å se et par episoder av verdens beste serie, Designatet survivor. Gleder meg!

Digital bamseklem fra meg!

Skjønte det vel egentlig før jeg kjempet meg med livet som innsats inn i buksa, men full av håp som jeg alltid er så tenkte jeg at det kanskje ikke var så ille som jeg fryktet. Det var det. Blir ikke dress i år. Ferdig snakka.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har kommet enda litt mer tinesnø i løpet av natten. Bekymrer meg ikke. Det jeg er redd for er Kjærest sin reaksjon når hun ser at jeg glemte å ta inn putene i går kveld. Hun kommer til å bli rasende. Mulig dette er det siste dere hører fra meg. Følg med i nyhetene og en kokk fra nord som er avlivet på nasjonaldagen og dumpet i fjæra. Samboer har status som mistenkt.

Neida, tror ikke det. Hun har ordnet bordet klart til til frokost. Vi skal spise litt før vi kjører og ser på Datter som driller. Siden drar vi til svigerfar for bjørnebrunsj. Han fikk en bjørneribbe av meg i julegave og den skal han langtidsteike i ovnen så den blir mør og saftig. Blir spennede. Har bare smakt bjørn en gang før, på en personalfest for mange, mange år siden, men da var jeg full og husker egentlig ikke hvordan det smakte.

Nei, gratulerer meg dagen folkens! Skal stikke en kjapp tur ned på jobb for dagsoppgjør og varebestilling før jeg drar hjem og mekker frokost. Måtte dagen bli god for dere alle, både med og uten dress.

Ha en nasjonalistisk dag!

Dagen før dagen. Kjærest har fått dilla på hundebein. Jeg lar henne være. Tross alt bedre enn mannebein. Neida, de pakker inn 17. mai-gaver til hundene i våre liv, Vilma og Psyko, som de skal få i morgen. Har alltid med en godbit til dem når vi kommer. På besøk altså.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tapasbord hos svigerfar imorgen. Han steiker bjørnekjøtt. Kjærest og Datter står for fingermaten.

Manges favoritt, også Kjærest sin. Bacondadler. Kan styre meg, men alt går i grisen.

Blåbærpavlova. Legger ut oppskrift i morgen eller deromkring.

Har ikke tid akkurat nå. Solen skinner, jentene lager mat og far koser seg på verandaen. Det må da være lov?!

Jeg gleder meg til i morgen! Ingen tog, bare kos. Blir tidens beste 17. mai!

Alt godt fra Alta!

Kjærest hentet bilen i dag slik at jeg kunne gå hjem fra jobb. Har gjort dette noen ganger nå for liksom bli tvunget til å gå. Av årsaker jeg ikke forstår, tror det er tablettene, har jeg lagt voldsomt på meg de siste par månedene. 10 kg faktisk. Det er mye så skader i alle fall ikke med 20 minutter spankulering hjem fra jobb.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg kom hjem satt Kjærest og strikket i den nye sennepsgule lenestolen vi har kjøpt. Grusom farge, men Kjærest liker den. Jeg er mann og sier bare “ja, kjære, den var flott. Vi kjøper den”. Orker ikke diskutere over en stol. Happy wife osv…

Poenget er ikke gåingen, vektøkningen eller stolen, men det faktum at jeg bare gikk rett forbi henne da jeg kom hjem. Smilte naturligvis og pratet, men jeg gikk rett inn på kjøkkenet. Ingen klem. Ingen kos. Intet kyss.

Vi er veldig nøye med at før vi drar og når vi kommer så skal det koses. Et lite kjærtegn, et lite kyss. En anerkjennelse av at den andre er den viktigste i verden og at man er glad for å møtes. Hverdagsromatikk. Ikke ta den andre for gitt.

Jeg gikk altså bare rett forbi. Hun tenkte ikke over det hun heller før hun plutselig ser på meg mens jeg sitter her og sjekker omsetningen på jobb: “Du kysset meg ikke da du kom!”

Jeg måtte tenke meg om. Jo, sa jeg, det gjorde jeg vel? Men jeg gjorde det ikke. Jeg tenkte ikke på det. Jeg gikk rett forbi. Og det er jeg faktisk veldig lei meg for!

Det er ekstremt viktig å ta vare på romantikken med disse små kyssene, berøringene og jeg kommer aldri, aldri til å glemme det igjen. Når jeg først er så heldig at Kjærest faktisk ønsker å gifte seg med en gammel hest, så skal jeg fader meg være verdt det! Hun fortjener en som bryr seg. En som elsker. Og en som viser det i hverdagen.

Jeg vil være han. For henne.