Man kan si hva man vil, og det blir sannelig også gjort, om både meg selv og andre på denne plattformen, men det er ikke tvil om at vi som blir lest av så mange hver eneste dag har en formidlingsmakt som er få andre forunt. Det å kunne sette dagsorden for flere titalls tusen mennesker om temaer som opptar deg er absolutt en velsignelse, men det hviler også et stort ansvar over våre ytringer. Det er lett å tråkke feil. I alle fall når det er fem millioner forskjellige grenser. Om akkurat det samme temaet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg er heldigvis blitt en voksen mann. Livet har lært meg at sannheten sjelden finnes på ytterpunktene. Den finnes ikke i midten heller. Sannheten oppleves rett og slett forskjellig for oss alle. Det som er riktig for meg kan være riv ruskende galt for deg, men begge hevder vi rett. Uten at noen av oss nødvendigvis tar feil.

Jeg har vært et forbilde siden 1981. Da ble Lillesøster født. Jeg var ikke rollen bevisst, ikke i det hele tatt, men et forbilde, en hun så opp til, var jeg like fullt. I 1997 ble min første av seks sønner født. Da ble jeg et forbilde på heltid. Ikke alltid et like godt forbilde, sett i ettertid langt der i fra, men jeg var rollen min bevisst og gjorde så godt jeg kunne med de forutsetninger jeg hadde. Det gjør jeg fortsatt.

Et dårlig forbilde, hva nå enn det måtte være, er også et forbilde. Det å se andre feile kan være den beste måten å lære på. Jeg har feilet mye, gjør det fortsatt, og kommer nok til å fortsette med det til jeg dør. Jeg prøver imidlertid å lære av mine feil. Rette dem opp. Ikke alltid jeg får det til, men jeg prøver. Noen ganger ser jeg ikke en gang at jeg har tråkket feil. Da er det vanskelig å rette opp noe som helst. Andre ganger gjør jeg noe som jeg mener er riktig, men andre mener jeg feiler. Da må jeg reflektere over situasjonen. Det finnes alltid noen som mener du har feilet. Ikke alltid det nødvendigvis stemmer, men det kan være greit å se seg i speilet for å sjekke likevel. Skader i alle fall ikke.

Det er en veldig tung dag for meg i dag. Har mange slike dager av ulike årsaker. Noe skyldes meg selv, noe skyldes andre mennesker. Slik det ofte gjør. For meg har det vært viktig å skrive så åpent som jeg kan om disse dagene, for på den måten fortelle verden at også vi som i utgangspunktet framstår vellykkede, glade og suksessfulle har akkurat de samme problemene som alle andre. Vi er alle støpt i samme form, men har blitt tildelt, eller tatt, ulike roller her på jorden. Jeg fikk denne rollen. Og jeg bruker den aktivt.

Jeg håper og tror at jeg med min åpenhet om livets skyggesider, men også alle de vakre soldagene, bidrar til at andre kan kjenne seg igjen og kanskje åpne seg opp slik at, om ikke verden, så i alle fall deres egen verden, blir en litt lysere sted å leve i. Det å tørre være seg selv fullt ut, samtidig som man naturligvis må ta hensyn til omgivelsene rundt seg.

Vi kan ikke bare nyte og realisere oss selv. I alle fall ikke på andres bekostning. Vi skal bry oss. Vi skal ta vare på. Uten at vi nødvendigvis duller oss inn i et teppe av medynk og medlidenhet for alle som faller utenfor. Hvor dette utenfor enn måtte være. Det er heller ikke av det gode. Vi står alle utenfor. For noen. Og slik må det være.

Jeg er ingen klok mann. Har alltid drømt om å være det, men er det altså ikke. Jeg er ikke det grann bedre enn deg. Det eneste som skiller meg fra de fleste av dere er at jeg har evnen til å formulere setninger der andre bare tenker tanken. Jeg er veldig gald for den gaven. Er den svært bevisst, men det gjør ikke meg til noe bedre enn deg av den grunn. Det gjør meg ikke til noe verre heller, og det er viktig for meg å presisere. Det er dette jeg kan og jeg tør si det høyt. Jeg er også veldig flink til å lage mat. Det tør jeg også si høyt. Ellers er jeg egentlig ikke flink i noe som helst. Det tør jeg også si høyt. Er forresten også ganske god på systemer og organisering. Ser helheten der andre kanskje bare ser et kaos, men bortsett fra det har jeg ikke fryktelig mye å slå i bordet med. Og det er egentlig helt greit.

Jeg ser fram til et nytt år. Dere har blitt litt kjent med meg i året som har gått. Vet litt hvordan jeg tenker. Vet litt hva jeg har opplevd. Ikke alt, men nok til at det bildet dere har dannet dere av meg stemmer sånn noen lunde. Både dere som liker meg og dere som ikke kan fordra meg. Begge har grunner til deres valg og jeg kjenner, og forstår, dem alle. Jeg er i alle fall meg selv. På godt og på vondt. Jeg later ikke som. Holder ingen bak lyset. Lyver ikke. Har jeg aldri gjort. Prøver ikke å framstå som verken en bedre eller verre utgave av meg selv. Jeg er meg og har ingenting annet å tilby. Til noen.

Alt godt!

Dette bildet er et fjernt minne fra i fjor sommer. Øyeblikket jeg endelig kom meg under 100 kg for første gang på over 15 år. Prosessen startet siste påskedag 2016. Da veide jeg 120,5 kg. Det er fryktelig mye for en mann på 183 cm, selv for en som har såkalt “kraftig beinbygdning”. Kiloene hadde kommet gradvis. Ca ett i året. Ingen krise det ene året, men på ti år blir det 10 kg. På 20 år osv.

Der og da bestemte jeg meg for å ta grep. De kan si hva de vil de som forteller oss at vi skal være stolt av den kroppen vi har, men det er ikke sunt å være overvektig. Tungt er det også. Vanskelig å gå opp trapper. Eller ned trapper for den saks skyld. Knærne verker når du bøyer deg, noe du forresten prøver å unngå, for det er tungt å komme seg opp igjen.

Jeg visste hva som måtte til for å klare det. Matematikken er skremmende enkel, nemlig å spise mindre kalorier enn kroppen bruker. Slanking var uaktuelt, for det kom jeg ikke til å klare. Det er en grunn til at man blir så stor, men jeg kunne kutte ut enkelte varegrupper. Jeg valgte å kutte ut sukker og hvetemel. Ellers spiste jeg akkurat like mye som før.

Det hadde ingen umiddelbar effekt, men gradvis så jeg vekta krype nedover. Enkelte måneder bare 100 gram, andre så mye som et halvt kg, men nedover gikk det. Helt til i fjor sommer.

Det starta gradvis. Begynte å spise brød igjen i stedet for knekkebrød. Pizza, som jeg hadde holdt meg unna var nå ikke lenger forbudt. “Litt må man jo få lov til å unne seg”. Etter hvert ble det bakt rundstykker. Først grove, siden saftige, lyse og fine. Godteri, kaker og snacks holdt jeg meg fortsatt unna, men potetmos er jo så godt. Bare litt til.

Kjente at vekta, like gradvis som den hadde blitt borte, nå var på vei tilbake, men jeg hadde fortsatt kontroll. Fortsatt klarte jeg å moderere meg. I alle fall til en viss grad. Bare mat, ingen kaker og sukker i ren form, men varsellampene blinket. Alarmen var gått.

Alt raknet i sommer. Alkoholforbruket gikk opp. Matinntaket like så. Grensene var borte. Jeg brydde meg ikke lenger. Spiste kaker når jeg var i bursdager og slikt. Bakte til og med kaker hjemme til bloggen og spiste dem opp etterpå. Vafler er vel det eneste “tabu” jeg ennå ikke har spist siden påsken 2016, men ellers har vel det meste gått ned på høykant  det siste halve året.

Desember har vært en eneste lang frotsefest. Jeg har spist akkurat det jeg har villet, når jeg har villet. Har til og med spist peanøtter og jeg liker det ikke en gang! I begynnelsen hadde jeg dårlig samvittighet, men den ble til slutt helt fraværende. Hele forsvarverket var brutt sammen og jeg sto helt forsvarsløs tilbake.

I morges veide jeg over 112,7 kg. Det er ikke 120,5, men hvis jeg ikke tar grep nå er jeg tilbake til start i løpet av året. Dit vil jeg ikke!

Fra og med i dag, og med hele landet som vitner, kutter jeg herved ut alt som heter tilsatt sukker og alt som finnes av snacks! Det gir meg ingen glede i det hele tatt. Kroppen trenger det ikke, den blir bare stor og tung av det. Jeg skal fortsatt spise godt, men jeg skal moderere meg. Holde meg til en porsjon. Den skal kunne være stor, men den skal være i entall!

Jeg vet det virker. Har gjort det med stort hell før. 2020 er året jeg skal under 100 kg igjen! For helse, trivsel og velvære. Det er tungt å være stor og jeg vil ikke være det lenger!

Jeg hadde egentlig tenkt å bare la dere være i fred helt til i morgen tidlig, men dette må jeg bare vise dere! Kommer kjørende hjem til jobb, og aner en slags fred og i alle fall ingen fare. Det første jeg ser er en rød løper på trappa…

Og et spisebord som er dekket til fest

Og ballonger og nyttårsvimpler i vinduet.

Et eller annet nyttårsfestlig som henger tvers over stua og norske flagg på juletreet. Vi snakka om det i går. Jeg sa det hadde vært fint med flagg. Aldri hatt det før. I dag fikk jeg det…

Sofabordet nydelig dekorert.

Huset er tomt. Ingen hjemme. Bare energien etter to jenter som av en eller annen merkelig grunn er veldig glad i meg og gjør alt dette for å glede meg. For det er derfor de gjør det. For å overraske meg. Gjøre meg glad. Jeg kan kjenne latteren deres ennå sitte i rommet. Gleden over å få gjøre dette sitter igjen i hele stua.

Tenk at jeg skulle bli så heldig! Det er slett ingen selvfølge at Datter og Kjærest skulle gå så godt over ens. At de skulle utvikle et forhold så fylt med både kjærlighet, ikke bare overfor meg, men også over hverandre. Det er kanskje det som gjør meg aller mest glad. At de finner glede i hverandre. På ordentlig.

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene alt dere gjør for meg hele tiden, men jeg elsker dere begge to <3

På mange måter ble årets tredje siste dag en av årets aller beste. I alle fall hvis man legger alt grums jeg aldri skriver noe om til side, og det må man jo gjøre hvis ikke virkeligheten skal innhente deg. Sånn er det å være voksen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Dagen startet som den som regel gjør, jeg sto opp. Skrev en blogg om fersk kalkun. Det er alltid artig å skrive om kalkun, for det er så mange som lager verdens beste, saftigste og deiligste kalkun, og man skal jammen ikke komme her å fortelle at ting kanskje kunne vært enda bedre hvis man gjorde ditt eller datt. Det er litt festlig. Skriver alltid minst ett kalkuninnlegg i året. Litt moro må jo jeg også få ha det.

Dro en liten tur på jobb, men ble bare noen timer, for i dag var det nemlig den store bingodagen! Kjærest har styrt med bingohjul, blokker, bingotusjer, premier og all tingen, og vi inviterte storfamilien til bingo, kahoot og julekakedag.

Skikkelige greier!

Kjærest leder med stø hånd bingohjulet. Bror og jeg sitter i sofaen og koser oss ironisk.

Etterpå dro vi alle sammen ned til fjæra, fire minutter unna, og grillet en meget enkel middag: Pølser med brød og karbonader som hamburger. Været var midt og fint, regnet faktisk bitte litt, men det er en gapahuk dere nede med benker så ingen problem.

Ungene koste seg med å lage snømann og en god gammeldags snøballkrig ble satt i gang. Faktisk lenge siden jeg har sett unger leke på samme måte som vi gjorde da jeg var barn. Utrolig deilig å se. Legger man forholdene til rette så er livet mer enn skjermer og dataspill.

Rett og slett en utrolig deilig dag. Lenge siden omtrent en hel dag har vært fylt med positivitet og glede. Julemagien er slett ikke borte selv om man er voksen, den åpenbarer seg bare annerledes enn da man var barn. Man må dessuten skape magien selv.

Akkurat nå styres det på kjøkkenet. Datter og Kjærest steller i stand en liten kulinarisk avslutning på kvelden. Lune rundstykker med eggerøre og litt påleggerester fra jula. Hørte også noen rykter om en fotmassasje etter at Datter har lagt seg. Jeg har det egentlig ganske bra og er snart klar til å ta fatt på et helt nytt år, med alt det måtte medføre av utfordringer, men den tid, den sorg. Først kvelds!

Ha en fortsatt magisk jul!

Midt i hjertet av Alta ligger en liten fjelltopp ved navn Komsatoppen. Det er ikke høyt og uovervinnelig med sine småbarnsnlige 213 moh, men det er en flott liten tur som gir litt blodomløp og frisk luft i ansiktet. Hvis man ikke starter helt nede i fjæra der jeg bor tar turen opp ca 20 minutter. Akkurat passelig for juletunge kropper.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg er veldig glad i Komsatoppen. I gode år har jeg godt over hundre turer til toppen, men i år er dette bare fjerde eller femte gang jeg slæber mine ben efter mig til topps, og det var helt fantastisk! Godt å kjenne at man faktisk har en muskulatur andre steder enn i setet og tastaturfingrene, men faktisk også har både lår og leggmuskler. Vet ikke magemuskler, for de er litt vanskelig på få øye på for tiden. Sikkert pga den tjukke genseren.

Klokka er halv to. Har fått med meg hele den lille familien min, som jeg er så uendelig glad i, med opp til toppen. Ikke alle like frivillig, men alle ble med, til slutt, under lett/moderat/svært kraftig  tvang. Hodelykt er greit å ha. Snart er det helt mørkt. Magisk.

Jeg nådde toppen først! I bakgrunnen ser dere solen som aldri klarte å stå opp, men gi opp og gå ned igjen der den kom fra. Heldigvis vet jeg at den prøver, igjen og igjen, og om bare noen uker vet jeg den kommer til å klare det.

Vel hjemme. Kjærest setter rundstykkedeig. Vi har så visst ikke tenkt å la kroppen avmagres til beinet, så her skal vi kose oss med fersk bakverk og godt pålegg i kveld. Er tross alt jul og Datter og lørdag og all tingen. Kvelden avsluttes med en julefilm eller to. Her skal det krampekoses!

De beste ønsker fra den lille familien i Alta!

Hvorfor jeg skriver så mye om dette? Vet du, det går inn på meg og treffer meg rett i hjerterota, på absolutt alle plan. Jeg kan relatere meg til jentene som står igjen, for jeg har selv stått igjen, 13 år gammel på tredje juledag da min pappa ble borte. Han ble riktignok dratt ned i dypet og aldri funnet igjen, men følelsen av plutselig tap og bunnløs sorg i en høytid som egentlig skal være fylt av glede og forventning om gode dager er den samme.

Jeg kan relatere meg til fargeklatten som har måtte tålt så mye latterliggjøring, så lenge, bare fordi han var seg selv og turte å leve det ut. Dette var neppe noe som startet i voksen alder. Ingenting starter plutselig. Jeg har også blitt ledd av, og vitset om, i hele mitt liv. Bare fordi jeg er den jeg er. Ikke av alle, men av mange nok til at det kunnet gått begge veier også med meg. Det går ikke veldig inn på meg lenger, men det var tøft da jeg var liten.

Men først og fremst skal dette handle om blomster. Det slo meg da vi mistet Lille Vakre i sommer hvor utrolig mange blomster vi fikk etter at han ble borte, mens vi fikk nesten ingen da han ble født. “”Han fikk flere blomster i døden enn i hele sitt liv” sa jeg til Kjærest er par dager etter at han var død. Man reagerer ofte irrasjonelt og gjør seg mange rare tanker når man mister, og jeg reagerte ganske sterkt på dette. I stedet for å glede meg over de som faktisk viste omtanke i en ubeskrivelig tung tid, så tenkte jeg på at de kunne vel brydd seg mens han faktisk levde. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke ble glad for blomstene som kommer etter hans bortgang. De betydde uendelig mye, men det var et tankekors.

Tror han fikk 2-3 buketter som han fikk se med egne øyne. Over hundre fikk han aldri sjansen til å lukte på. Nå ble han riktignok bare fjorten dager gammel og det hadde sikkert kommet noen flere etter hvert, men vi venter ofte til det er for sent med å bry oss. For vi bryr oss jo. Det er ikke der det ligger. Jeg vet egentlig ikke hvor det ligger.

Det er derfor denne nasjonale tragedien går slik inn på meg. Plutselig bryr vi oss alle så voldsomt. Du må ikke misforstå, jeg syns det er vakkert å observere all denne kjærligheten som nå rettes mot ham og hans døtre, men igjen gjør vi altså dette for sent. Han kan ikke lukte på blomstene, lese alle de fine ordene eller se alle lysene som er tent for ham. Hvem tenner vi da lys for? Er det egentlig for oss selv?

På bildet ser dere noen av blomstene som jeg og vi har fått bare den siste uken. Blomster med ukjent giver. Blomster som er gitt utelukkende for å glede oss. Mens vi fortsatt lever.

Tusen takk!

Les også:

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn

Jeg sier ikke at jul uten unger er en meningsløs jul, men jeg har aldri feiret uten i hele mitt liv, så kjenner ganske sterkt på det. Trodde egentlig ikke det skulle bli så tomt, men det ble det. Det hviler en stemning av noe som mangler over hele huset, og den slipper ikke taket selv om vi kjører bort i middagsselskap. Det er jo like tomt når vi kommer tilbake.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Vi har det hyggelig også altså. Akkurat nå er Kjærest oppe hos besteMor for å stelle i stand 2. juledags frokost/lunsj/middag/kvelds. Slekta er så stor at selskapet strekker seg over hele dagen for at alle skal få plass. Må komme i puljer for å ikke sette seg fast i sofaen. Selv sitter jeg her med dere etter å ha spasert fra svigerfar etter 1. juledags middag. Fader det var godt å gå! Gikk både fram og tilbake. Halvannen time til sammen. Greit å få utsatt det hjerteinfarktet med noen timer i alle fall.

I morgen er ferien over og jobben kaller. Skal vaske alle fire slushmaskinene og milkshakemaskinen, samt et fryserom. Greit å gjøre når det er stengt. Skal også klargjøre til åpning 3. juledag. Da er det på an igjen. Valgte feil bransje hva juleferie angår, men det er helt greit. Jeg liker å jobbe. Er en slags hobby jeg har.

På fredag kommer Datter. Vi skal feire nyttår sammen. Det blir veldig hyggelig. Gleder meg veldig til det.

Det er mange som sitter alene i julen. Jeg er ikke alene, men klarer virkelig å sette meg litt inn i hvordan det må føles. Julen er kanskje det tyngste høytiden å være ensom. Alt blir liksom så forsterket. Alle er så lykkelige på Intagram og Facebook. Vi vet alle at det er ikke slik virkeligheten nødvendigvis er, men den framstår slik. Da føler vi oss ekstra alene.

Ellers er jeg veldig glad for at alle bildene av juletrær begynner å avta nå. Det er grenser for hvor mange hundre juletrær jeg har interesse av å se. Underlig tradisjon forresten. Ikke bare det at vi trekker inn et grantre i stua midtvinters, men at vi på død og liv vil dele det grantreet vi har trukket inn i stua med resten av verden. Ikke for det, jeg skal ikke være den som kaster den første stein hva deling angår. Den diskusjonen er jeg dømt til å tape…

Jula er ikke bare hyggelig, og det tror jeg at jeg har til felles med veldig mange. Forventningene er så voldsomme. Flere uker med kav, stress og mas. Så sitter man på julaften etter at pakkene er åpnet og tenker, var dette alt? Er det dette vi har kavet med i ukevis? En time med middag og et par timer med gaveåpning?

Ser at jeg må avslutte nå før jeg ødelegger kvelden deres fullstendig, he he.

Fortsatt god jul!

Det var ikke slik det skulle bli, men det ble det. Freden har likevel senket seg over Tollevikveien. Kjærest drikker vin. Jeg drikker lavkarboøl. Vi koser oss. Besøk kommer og går. Noen med gaver. Enkelte med julekaker. Andre bare med gode ønsker. Julemusikk og “fireplace” på tven. Har det egentlig fint, men savner ungene. Det må jeg bare forholde meg til. Tenker litt på det, men ikke for mye. Det er slik det er, og det er godt nok.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Julefrokost hos svigermor i morgen tidlig. Jeg er en sær faen og kunne like gjerne vært hjemme, men blir koselig. Gleder meg faktisk. Skal bare på jobb en tur først. Middag hos svigerfar. Jeg tar ribba, han pinnekjøttet og alt annet tilbehøret. Kjærest lager rotmos og dessert. Gleder meg til det også. Er bare så trøtt.

Julehandelen har vært en suksess. Aldri vært bedre faktisk. Gir meg økonomisk fred et par måneder. Er så deilig. Senke skuldrene litt. Puste, ikke hyperventilere. Trenger et par slike dager. Innrømmer det.

Vet ikke hva dere styrer med i kveld, men håper så inderlig at dere også har funnet roen. Julefreden. Gleder dere litt til i morgen. Kanskje til og med kjempemye. Vi har alle ulike måter å feire god jul på. Noen er mange, som oss, andre er alene. Noen trives i eget selskap, andre savner andre. Ring dem gjerne hvis du kjenner noen. Det gjør du sikkert. Tror noen blir glad da.

Fredelig jul, kulinaster!

Vi klarte det! For aller første gang siden jeg åpnet butikken 13. september 2013 har vi klart å omsette for over en million kroner på EN uke! Det er 1/14 av hele årsomsetningen! Det er dæven døtte mæ helt sinnsykt! Fra mandag klokken 10:00 til i dag klokken 20:00 har altså 1 006 110,04 klingene mynt funnet veien til mitt kassepunkt, fra 4446 betalende kunder. Det er så deilig å se at det finnes så mange mennesker i denne byen som ikke bare verdsetter tilbudet vi har, men som faktisk også bruker det. Dere aner ikke hvor stor pris vi setter på dere!

Julehandelen er likevel ikke slik den en gang var. Det er liksom siste uka før jul som er det store, men ellers er det rimelig jevnt. Mye har endret seg bare siden jeg åpnet opp i 2013. Var mye mer folk på senteret i ukene før jul da. Det formelig kokte. Min spådom er at vi nesten ikke vil ha fysiske butikker igjen om fem år hvis ikke radikale grep hva åpningstider og husleie angår. Butikkene vil ikke klare å bære omsetningssvikten fra netthandelen på sine stadig spedere skuldre alene. Mer om det en annen gang. Dette skulle jo være en positiv bloggpost. Jeg har jo satt rekord for pokker!

I morgen er det siste innspurt. Har fortsatt mye godt i disken, selv om vi (heldigvis) har solgt oss ut for mye. Blir sikkert mulighet for noen røverkjøp vil jeg anta. Greit å få ting unna før varetellingen på nyttårsaften.

Har tatt inn juletreet. Skal visstnok stå innpakket i gangen et døgn før vi setter det inn i stua i morgen. Alltid lille julaften. Fatter ikke at folk vil ha det digre treet i stua flere uker før jul. For det første tar det stor plass slik at du bare ser halv filmen på tv, og for det andre må det jo “vanne ut” jula litt. Blir som å spise julemiddag de siste fjorten dagene før jul. Blir lei liksom. Eller åpne opp pakkene 17. desember bare fordi du ikke klarer å vente. Nei, kvelden før kvelden er kvelden!

Kjærest lager sitruslikør. Trenger til chantillykremen som skal følge karamellpuddingen på julaften. Skal se om jeg rekker å legge ut oppskrift på den i morgen, men det er bare vanlig krem med vaniljestang, raspet appelsin og sitruslikør. Fantastisk godt til karamellpudding! Hei, vent! Dere finner faktisk oppskriften HER

Håper dere har det fint. Jeg logger av nå. Skal pakke inn julegavene til Datter. Blir uten henne i år. Sønner også. Slik er livet for store gutter. Til neste år er det “min” tur. Gleder meg allerede! 🙂

Ha en fortryllende aften!

Maria har nå kommet inn igjen. Hun har vært ute flere ganger i dag og er veldig glad i å være ute. Det vet jeg siden jeg bor sammen med henne og er den som må åpne døra hver gang hun skraper på den. Hun er faktisk mer ute enn inne mange ganger, i alle fall når det er så fin temperatur som nå. På sommeren er hun bare inne og spiser. Hun kommer og går som hun vil.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Maria er kastrert, chippet, forsikret, fått ormekur to ganger i år, samt vært hos veterinær for alle vaksiner. To så langt i livet. Hun får en halv pose våtfor hver dag jeg kommer hjem fra jobb, frisk vann daglig, samt børstes to ganger i uken. Hun har egen seng, klorestativ og til og med sin egen julekalender kjøpt på dyrebutikken. Tror egentlig hun har det ganske så bra her hos oss.

Jeg er 42 år og har hatt katt siden jeg var liten. Ingen av dem har gått på do inne. Av og til, hvis det er kaldt, skraper hun på døra og blir ute bare et minutt før hun vil inn igjen. Det er sikkert ikke noe særlig hyggelig og jeg hadde nok ikke likt det selv, men Maria er et dyr, selv om hun har et menneskenavn. Det betyr ikke at hun ikke har noen verdi. De som har lest meg en stund tror jeg har sett at jeg har verdi for selve livet, men hun ble skaffet for å glede Datter. Det står jeg for, og er ikke flau over det en gang. Maria er vel det som kalles et husdyr, hvis det er lov å skrive i 2019.

Må straks gå og legge meg. Jobb i morgen. Maria sover alltid i fotenden i senga hos Datter. Hun får ikke lov å sove i min seng. Det er sikkert brutalt, men slik er det. Vil ikke ha dyr i senga mi. Tror egentlig ikke hun bryr seg særlig om det. Hun trives sammen med Datter. (Ok, innrømmer at Maria sov inne hos meg før Kjærest flytta inn og Datter var hos mora, men det var fordi det er litt småskummelt å sove alene)

Ellers har det ikke vært noen nye uhell i dag. Det forsterker min teori om at det har vært alle snekkerene og bråket de har laget som har gjort henne nervøs. Så også en rev rett på utsiden her på fredag da jeg kom hjem fra jobb. Kan være det også. Jeg vet ikke, men heldigvis er det mange som vet.

Oi, der kom Kjærest akkurat hjem og Maria kommer løpende opp trappa for å møte henne. Vil ha kos. De pleier å kose når de møtes. Stakkars katt. Hun har det ikke så lett.

God natt alle sammen 🙂

Les mer om Maria  HER og DER