Gjennom den tvers gjennom gripende og dønn ærlige talen Maud Angelica holdt ved sin egen pappas båre i går gjorde hun ham igjen til et menneske. Det tror jeg var veldig bra.  Media, og meg selv inkludert, flommet i dagevis over av lovord om denne helt unike mannen som etter sin død mer og mer framstod som, ja nesten som en slags helgen. Et overmenneske.  En misforstått martyr som kun i døden kunne skinne som han fortjente.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Farlig.

Ari Behn fortjener absolutt alt av lovord som har kommet i ettertid, alle vennene som dukker opp og forteller hvor mye han, og de, har betydd for hverandre, og jeg er helt sikker på at familien har satt pris på dem alle sammen, men Maud Angelica tok oss ned på jorden igjen. Denne fantastiske unge kvinnen som hadde styrke nok til å stå og tale til en hel nasjon, for det visste hun at hun gjorde, med helt enkle ord fortelle at pappen egentlig bare var et menneske. Han var en fantastisk pappa, men han tok også feil, sa hun, alvorlig feil, den siste dagen i sitt liv. Han tok sitt eget liv og det er ingenting å glorifisere.

“Det er så mange mennesker der ute som er så uendelig glad for at du er i livet deres og trenger deg. Aldri tro at det er bedre at du går bort, det kan jeg love deg at er så feil.”

Vi kan forsøke å forstå, forebygge, hjelpe og støtte, men vi må aldri glorifisere. 6000 mennesker forsøker hvert årlig å ta sitt eget liv i Norge. Veldig mange er menn i min alder. Ingen av oss kommer til å få særlig med mediedekning. Lite hyllest. Jeg blir sikkert nevnt i Altaposten og på Jodel, men det er ikke verdt det.

“Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe. Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke.”

Norges klokeste og tapreste 16-åring holdt i går kanskje vår tids største tale. Hun fikk meg ikke bare til å gråte, for dette har jeg opplevd på nært hold selv også, men hun fikk meg meg til å tenke. Jeg har kanskje med mine bloggposter i etterkant av denne tragedien bidratt til å glorifisere selvmord. Det tar jeg selvkritikk på og linker ikke til disse i dette innlegget. Sletter dem heller ikke, for de er en del av en samfunnsdebatt, men selvmord er aldri vakkert. Bare tragisk. For alle. Alltid.

Trenger du eller noen du kjenner hjelp? Mental helse kan nås hele døgnet på telefon: 116123.

Aldri noen sinne har en tale, eller ord generelt, gått slik inn på meg som når 16 år gamle Maud Angelica holdt minneord, på vegne av seg selv og sine to mindre søstre, for pappaen sin. En pappa som bare ble revet bort fra henne uten at hun fryktet eller visste noen ting. Hun fortalte at de visste at han slet, men ikke i sin villeste fantasi så de for seg at det skulle gå som det gikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tydelig preget, men heller ikke uten humor og alvor, holdt hun en sterk, rørende tale om kjærligheten mellom faren og barna og oppfordret samtidig, inderlig og bestemt, andre som slet med lignende tanker om å kontakte profesjonell hjelp. Om å fortelle. Ikke være alene med de vondeste tankene. Få hjelp!

Oppfordrer alle til å gå inn på 13:23:45 og se denne talen fra en jente som må stå og holde minnetale for sin egen far etter noe som være være et barns verste mareritt, og som klarer å gjøre det på en så sterk, rørende, og hjerteskjærende ærlig måte. Jeg finner ikke ord, men det gjorde hun. Respekt!

Jeg husker jeg gledet meg på en måte. Hver eneste gang. Få en slags avslutning. Fullføre det umenneskelig maratonet av sjokk, sorg, savn og fortvilelse som uken fra bortfall til bisettelse er. Komme i mål på en måte. Selv om det ikke er noen som jubler når du snubler deg over målstreken. Selv er det så vidt du er i live, men du puster fortsatt. Du klarte det, men du vinner ingenting. Absolutt ingenting.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I dag går tankene mine til Oslo domkirke og de tre jentene som sitter på første rad. De har også kommet seg gjennom denne uken. Jeg vet hvor slitne de er. Jeg har sittet der selv, på første rad, 12 år gammel. Framtiden virker uovervinnelig. Håpløs. Svart og meningsløs. Et helt liv, det eneste vi har, uten pappa. Det er tøft for en unge.

Vit at hele landet bryr oss. Vi har brydd oss hele tiden. I dag tenner vi et lys for dere og for ham. Det kommer til å gå fint.

Alt godt.

Hadde avtalt at jeg skulle kjøre henne til skolen i dag. Første skoledag etter juleferien og siste hele dagen hun er hos oss. Det er ikke voldsomt langt å gå, ca 15 minutter i oppoverbakke, men av og til er det godt å bli kjørt i varm bil. Dessuten er det litt koselig. Litt sånn far, datter greie.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg sto ikke opp før halv sju. Hadde egentlig god tid. Skulle gjøre meg ferdig med varetellingen i dag og trengte ikke være på jobb før jeg hadde kjørt henne. Drakk litt pulvekaffe og leste litt nettaviser og enkelte blogger. Må jo holde meg litt oppdatert. Vekte henne ikke før kvart over sju. Tungt å stå opp den første dagen etter ferien. Hun lå helt til halv åtte.

Hun spurte om hun rakk å dusje. Jada, svarte jeg, vi trenger ikke kjøre før kvart over åtte, men du må være rask da. Hun gikk inn i dusjen. Hørte at hun sang. En fin morgen. Trøtt, men god stemning. Lagde meg enda en pulvekaffe og skulle akkurat til å smøre skolemat til henne da telefonen ringte.

“Hei, er det noen som er syk? Det er jo ikke folk her.” Å nei! Hadde glemt at det faktisk var jeg som hadde åpningsvakta i dag! Den starter klokka seks og nå var klokka kvart på åtte. Jeg kommer!

Sprang ned trappa og dundret på badedøra. Du må gå likevel, jeg må på jobb!!!! “Hæ?” Jeg må kjøre på jobb, du må gå selv, og du må være rask!

Med tungt hjerte åpnet jeg døra til soverommet. Kjærest sov tungt og hadde ikke fått med seg noe av den intense dramatikken som utspant seg like utenfor døra. Jeg må på jobb, jeg har vakt likevel!

“Hææ?” Jeg må kjøre på jobb, har tatt feil av dagene og Datter står i dusjen med vått hår og klokka er snart åtte. Mat er ikke ordnet og bilen er full av snø. Ha en fin dag, kjære! Ha det!

Noe i den duren. Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet da jeg dro. Det som skulle bli en fin morgen for både Datter, Kjærest og meg selv ble plutselig, pga. min vet ikke hva, forvandlet til inferno av stress og dårlig stemning. For en start på et nytt semester!

Og ikke nok med det. Takket være meg ble det naturligvis ekstra stress for den arme stakkaren som kom på jobb og ingenting var klargjort uten at han visste noe som helst. Han tok det med fatning, og det gikk jo bra, men det er ikke noe artig å påføre andre unødvendig stress, i alle fall ikke så tidlig på dagen, for noe som kunne vært unngått hvis man selv hadde fulgt litt med.

Men Kjærest leverer, igjen!

Man kan si hva man vil, og det blir sannelig også gjort, om både meg selv og andre på denne plattformen, men det er ikke tvil om at vi som blir lest av så mange hver eneste dag har en formidlingsmakt som er få andre forunt. Det å kunne sette dagsorden for flere titalls tusen mennesker om temaer som opptar deg er absolutt en velsignelse, men det hviler også et stort ansvar over våre ytringer. Det er lett å tråkke feil. I alle fall når det er fem millioner forskjellige grenser. Om akkurat det samme temaet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg er heldigvis blitt en voksen mann. Livet har lært meg at sannheten sjelden finnes på ytterpunktene. Den finnes ikke i midten heller. Sannheten oppleves rett og slett forskjellig for oss alle. Det som er riktig for meg kan være riv ruskende galt for deg, men begge hevder vi rett. Uten at noen av oss nødvendigvis tar feil.

Jeg har vært et forbilde siden 1981. Da ble Lillesøster født. Jeg var ikke rollen bevisst, ikke i det hele tatt, men et forbilde, en hun så opp til, var jeg like fullt. I 1997 ble min første av seks sønner født. Da ble jeg et forbilde på heltid. Ikke alltid et like godt forbilde, sett i ettertid langt der i fra, men jeg var rollen min bevisst og gjorde så godt jeg kunne med de forutsetninger jeg hadde. Det gjør jeg fortsatt.

Et dårlig forbilde, hva nå enn det måtte være, er også et forbilde. Det å se andre feile kan være den beste måten å lære på. Jeg har feilet mye, gjør det fortsatt, og kommer nok til å fortsette med det til jeg dør. Jeg prøver imidlertid å lære av mine feil. Rette dem opp. Ikke alltid jeg får det til, men jeg prøver. Noen ganger ser jeg ikke en gang at jeg har tråkket feil. Da er det vanskelig å rette opp noe som helst. Andre ganger gjør jeg noe som jeg mener er riktig, men andre mener jeg feiler. Da må jeg reflektere over situasjonen. Det finnes alltid noen som mener du har feilet. Ikke alltid det nødvendigvis stemmer, men det kan være greit å se seg i speilet for å sjekke likevel. Skader i alle fall ikke.

Det er en veldig tung dag for meg i dag. Har mange slike dager av ulike årsaker. Noe skyldes meg selv, noe skyldes andre mennesker. Slik det ofte gjør. For meg har det vært viktig å skrive så åpent som jeg kan om disse dagene, for på den måten fortelle verden at også vi som i utgangspunktet framstår vellykkede, glade og suksessfulle har akkurat de samme problemene som alle andre. Vi er alle støpt i samme form, men har blitt tildelt, eller tatt, ulike roller her på jorden. Jeg fikk denne rollen. Og jeg bruker den aktivt.

Jeg håper og tror at jeg med min åpenhet om livets skyggesider, men også alle de vakre soldagene, bidrar til at andre kan kjenne seg igjen og kanskje åpne seg opp slik at, om ikke verden, så i alle fall deres egen verden, blir en litt lysere sted å leve i. Det å tørre være seg selv fullt ut, samtidig som man naturligvis må ta hensyn til omgivelsene rundt seg.

Vi kan ikke bare nyte og realisere oss selv. I alle fall ikke på andres bekostning. Vi skal bry oss. Vi skal ta vare på. Uten at vi nødvendigvis duller oss inn i et teppe av medynk og medlidenhet for alle som faller utenfor. Hvor dette utenfor enn måtte være. Det er heller ikke av det gode. Vi står alle utenfor. For noen. Og slik må det være.

Jeg er ingen klok mann. Har alltid drømt om å være det, men er det altså ikke. Jeg er ikke det grann bedre enn deg. Det eneste som skiller meg fra de fleste av dere er at jeg har evnen til å formulere setninger der andre bare tenker tanken. Jeg er veldig gald for den gaven. Er den svært bevisst, men det gjør ikke meg til noe bedre enn deg av den grunn. Det gjør meg ikke til noe verre heller, og det er viktig for meg å presisere. Det er dette jeg kan og jeg tør si det høyt. Jeg er også veldig flink til å lage mat. Det tør jeg også si høyt. Ellers er jeg egentlig ikke flink i noe som helst. Det tør jeg også si høyt. Er forresten også ganske god på systemer og organisering. Ser helheten der andre kanskje bare ser et kaos, men bortsett fra det har jeg ikke fryktelig mye å slå i bordet med. Og det er egentlig helt greit.

Jeg ser fram til et nytt år. Dere har blitt litt kjent med meg i året som har gått. Vet litt hvordan jeg tenker. Vet litt hva jeg har opplevd. Ikke alt, men nok til at det bildet dere har dannet dere av meg stemmer sånn noen lunde. Både dere som liker meg og dere som ikke kan fordra meg. Begge har grunner til deres valg og jeg kjenner, og forstår, dem alle. Jeg er i alle fall meg selv. På godt og på vondt. Jeg later ikke som. Holder ingen bak lyset. Lyver ikke. Har jeg aldri gjort. Prøver ikke å framstå som verken en bedre eller verre utgave av meg selv. Jeg er meg og har ingenting annet å tilby. Til noen.

Alt godt!

Dette bildet er et fjernt minne fra i fjor sommer. Øyeblikket jeg endelig kom meg under 100 kg for første gang på over 15 år. Prosessen startet siste påskedag 2016. Da veide jeg 120,5 kg. Det er fryktelig mye for en mann på 183 cm, selv for en som har såkalt “kraftig beinbygdning”. Kiloene hadde kommet gradvis. Ca ett i året. Ingen krise det ene året, men på ti år blir det 10 kg. På 20 år osv.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Der og da bestemte jeg meg for å ta grep. De kan si hva de vil de som forteller oss at vi skal være stolt av den kroppen vi har, men det er ikke sunt å være overvektig. Tungt er det også. Vanskelig å gå opp trapper. Eller ned trapper for den saks skyld. Knærne verker når du bøyer deg, noe du forresten prøver å unngå, for det er tungt å komme seg opp igjen.

Jeg visste hva som måtte til for å klare det. Matematikken er skremmende enkel, nemlig å spise mindre kalorier enn kroppen bruker. Slanking var uaktuelt, for det kom jeg ikke til å klare. Det er en grunn til at man blir så stor, men jeg kunne kutte ut enkelte varegrupper. Jeg valgte å kutte ut sukker og hvetemel. Ellers spiste jeg akkurat like mye som før.

Det hadde ingen umiddelbar effekt, men gradvis så jeg vekta krype nedover. Enkelte måneder bare 100 gram, andre så mye som et halvt kg, men nedover gikk det. Helt til i fjor sommer.

Det starta gradvis. Begynte å spise brød igjen i stedet for knekkebrød. Pizza, som jeg hadde holdt meg unna var nå ikke lenger forbudt. “Litt må man jo få lov til å unne seg”. Etter hvert ble det bakt rundstykker. Først grove, siden saftige, lyse og fine. Godteri, kaker og snacks holdt jeg meg fortsatt unna, men potetmos er jo så godt. Bare litt til.

Kjente at vekta, like gradvis som den hadde blitt borte, nå var på vei tilbake, men jeg hadde fortsatt kontroll. Fortsatt klarte jeg å moderere meg. I alle fall til en viss grad. Bare mat, ingen kaker og sukker i ren form, men varsellampene blinket. Alarmen var gått.

Alt raknet i sommer. Alkoholforbruket gikk opp. Matinntaket like så. Grensene var borte. Jeg brydde meg ikke lenger. Spiste kaker når jeg var i bursdager og slikt. Bakte til og med kaker hjemme til bloggen og spiste dem opp etterpå. Vafler er vel det eneste “tabu” jeg ennå ikke har spist siden påsken 2016, men ellers har vel det meste gått ned på høykant  det siste halve året.

Desember har vært en eneste lang frotsefest. Jeg har spist akkurat det jeg har villet, når jeg har villet. Har til og med spist peanøtter og jeg liker det ikke en gang! I begynnelsen hadde jeg dårlig samvittighet, men den ble til slutt helt fraværende. Hele forsvarverket var brutt sammen og jeg sto helt forsvarsløs tilbake.

I morges veide jeg over 112,7 kg. Det er ikke 120,5, men hvis jeg ikke tar grep nå er jeg tilbake til start i løpet av året. Dit vil jeg ikke!

Fra og med i dag, og med hele landet som vitner, kutter jeg herved ut alt som heter tilsatt sukker og alt som finnes av snacks! Det gir meg ingen glede i det hele tatt. Kroppen trenger det ikke, den blir bare stor og tung av det. Jeg skal fortsatt spise godt, men jeg skal moderere meg. Holde meg til en porsjon. Den skal kunne være stor, men den skal være i entall!

Jeg vet det virker. Har gjort det med stort hell før. 2020 er året jeg skal under 100 kg igjen! For helse, trivsel og velvære. Det er tungt å være stor og jeg vil ikke være det lenger!

Jeg hadde egentlig tenkt å bare la dere være i fred helt til i morgen tidlig, men dette må jeg bare vise dere! Kommer kjørende hjem til jobb, og aner en slags fred og i alle fall ingen fare. Det første jeg ser er en rød løper på trappa…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og et spisebord som er dekket til fest

Og ballonger og nyttårsvimpler i vinduet.

Et eller annet nyttårsfestlig som henger tvers over stua og norske flagg på juletreet. Vi snakka om det i går. Jeg sa det hadde vært fint med flagg. Aldri hatt det før. I dag fikk jeg det…

Sofabordet nydelig dekorert.

Huset er tomt. Ingen hjemme. Bare energien etter to jenter som av en eller annen merkelig grunn er veldig glad i meg og gjør alt dette for å glede meg. For det er derfor de gjør det. For å overraske meg. Gjøre meg glad. Jeg kan kjenne latteren deres ennå sitte i rommet. Gleden over å få gjøre dette sitter igjen i hele stua.

Tenk at jeg skulle bli så heldig! Det er slett ingen selvfølge at Datter og Kjærest skulle gå så godt over ens. At de skulle utvikle et forhold så fylt med både kjærlighet, ikke bare overfor meg, men også over hverandre. Det er kanskje det som gjør meg aller mest glad. At de finner glede i hverandre. På ordentlig.

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene alt dere gjør for meg hele tiden, men jeg elsker dere begge to <3

På mange måter ble årets tredje siste dag en av årets aller beste. I alle fall hvis man legger alt grums jeg aldri skriver noe om til side, og det må man jo gjøre hvis ikke virkeligheten skal innhente deg. Sånn er det å være voksen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Dagen startet som den som regel gjør, jeg sto opp. Skrev en blogg om fersk kalkun. Det er alltid artig å skrive om kalkun, for det er så mange som lager verdens beste, saftigste og deiligste kalkun, og man skal jammen ikke komme her å fortelle at ting kanskje kunne vært enda bedre hvis man gjorde ditt eller datt. Det er litt festlig. Skriver alltid minst ett kalkuninnlegg i året. Litt moro må jo jeg også få ha det.

Dro en liten tur på jobb, men ble bare noen timer, for i dag var det nemlig den store bingodagen! Kjærest har styrt med bingohjul, blokker, bingotusjer, premier og all tingen, og vi inviterte storfamilien til bingo, kahoot og julekakedag.

Skikkelige greier!

Kjærest leder med stø hånd bingohjulet. Bror og jeg sitter i sofaen og koser oss ironisk.

Etterpå dro vi alle sammen ned til fjæra, fire minutter unna, og grillet en meget enkel middag: Pølser med brød og karbonader som hamburger. Været var midt og fint, regnet faktisk bitte litt, men det er en gapahuk dere nede med benker så ingen problem.

Ungene koste seg med å lage snømann og en god gammeldags snøballkrig ble satt i gang. Faktisk lenge siden jeg har sett unger leke på samme måte som vi gjorde da jeg var barn. Utrolig deilig å se. Legger man forholdene til rette så er livet mer enn skjermer og dataspill.

Rett og slett en utrolig deilig dag. Lenge siden omtrent en hel dag har vært fylt med positivitet og glede. Julemagien er slett ikke borte selv om man er voksen, den åpenbarer seg bare annerledes enn da man var barn. Man må dessuten skape magien selv.

Akkurat nå styres det på kjøkkenet. Datter og Kjærest steller i stand en liten kulinarisk avslutning på kvelden. Lune rundstykker med eggerøre og litt påleggerester fra jula. Hørte også noen rykter om en fotmassasje etter at Datter har lagt seg. Jeg har det egentlig ganske bra og er snart klar til å ta fatt på et helt nytt år, med alt det måtte medføre av utfordringer, men den tid, den sorg. Først kvelds!

Ha en fortsatt magisk jul!

Midt i hjertet av Alta ligger en liten fjelltopp ved navn Komsatoppen. Det er ikke høyt og uovervinnelig med sine småbarnsnlige 213 moh, men det er en flott liten tur som gir litt blodomløp og frisk luft i ansiktet. Hvis man ikke starter helt nede i fjæra der jeg bor tar turen opp ca 20 minutter. Akkurat passelig for juletunge kropper.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg er veldig glad i Komsatoppen. I gode år har jeg godt over hundre turer til toppen, men i år er dette bare fjerde eller femte gang jeg slæber mine ben efter mig til topps, og det var helt fantastisk! Godt å kjenne at man faktisk har en muskulatur andre steder enn i setet og tastaturfingrene, men faktisk også har både lår og leggmuskler. Vet ikke magemuskler, for de er litt vanskelig på få øye på for tiden. Sikkert pga den tjukke genseren.

Klokka er halv to. Har fått med meg hele den lille familien min, som jeg er så uendelig glad i, med opp til toppen. Ikke alle like frivillig, men alle ble med, til slutt, under lett/moderat/svært kraftig  tvang. Hodelykt er greit å ha. Snart er det helt mørkt. Magisk.

Jeg nådde toppen først! I bakgrunnen ser dere solen som aldri klarte å stå opp, men gi opp og gå ned igjen der den kom fra. Heldigvis vet jeg at den prøver, igjen og igjen, og om bare noen uker vet jeg den kommer til å klare det.

Vel hjemme. Kjærest setter rundstykkedeig. Vi har så visst ikke tenkt å la kroppen avmagres til beinet, så her skal vi kose oss med fersk bakverk og godt pålegg i kveld. Er tross alt jul og Datter og lørdag og all tingen. Kvelden avsluttes med en julefilm eller to. Her skal det krampekoses!

De beste ønsker fra den lille familien i Alta!

Hvorfor jeg skriver så mye om dette? Vet du, det går inn på meg og treffer meg rett i hjerterota, på absolutt alle plan. Jeg kan relatere meg til jentene som står igjen, for jeg har selv stått igjen, 13 år gammel på tredje juledag da min pappa ble borte. Han ble riktignok dratt ned i dypet og aldri funnet igjen, men følelsen av plutselig tap og bunnløs sorg i en høytid som egentlig skal være fylt av glede og forventning om gode dager er den samme.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg kan relatere meg til fargeklatten som har måtte tålt så mye latterliggjøring, så lenge, bare fordi han var seg selv og turte å leve det ut. Dette var neppe noe som startet i voksen alder. Ingenting starter plutselig. Jeg har også blitt ledd av, og vitset om, i hele mitt liv. Bare fordi jeg er den jeg er. Ikke av alle, men av mange nok til at det kunnet gått begge veier også med meg. Det går ikke veldig inn på meg lenger, men det var tøft da jeg var liten.

Men først og fremst skal dette handle om blomster. Det slo meg da vi mistet Lille Vakre i sommer hvor utrolig mange blomster vi fikk etter at han ble borte, mens vi fikk nesten ingen da han ble født. “”Han fikk flere blomster i døden enn i hele sitt liv” sa jeg til Kjærest er par dager etter at han var død. Man reagerer ofte irrasjonelt og gjør seg mange rare tanker når man mister, og jeg reagerte ganske sterkt på dette. I stedet for å glede meg over de som faktisk viste omtanke i en ubeskrivelig tung tid, så tenkte jeg på at de kunne vel brydd seg mens han faktisk levde. Dette betyr naturligvis ikke at jeg ikke ble glad for blomstene som kommer etter hans bortgang. De betydde uendelig mye, men det var et tankekors.

Tror han fikk 2-3 buketter som han fikk se med egne øyne. Over hundre fikk han aldri sjansen til å lukte på. Nå ble han riktignok bare fjorten dager gammel og det hadde sikkert kommet noen flere etter hvert, men vi venter ofte til det er for sent med å bry oss. For vi bryr oss jo. Det er ikke der det ligger. Jeg vet egentlig ikke hvor det ligger.

Det er derfor denne nasjonale tragedien går slik inn på meg. Plutselig bryr vi oss alle så voldsomt. Du må ikke misforstå, jeg syns det er vakkert å observere all denne kjærligheten som nå rettes mot ham og hans døtre, men igjen gjør vi altså dette for sent. Han kan ikke lukte på blomstene, lese alle de fine ordene eller se alle lysene som er tent for ham. Hvem tenner vi da lys for? Er det egentlig for oss selv?

På bildet ser dere noen av blomstene som jeg og vi har fått bare den siste uken. Blomster med ukjent giver. Blomster som er gitt utelukkende for å glede oss. Mens vi fortsatt lever.

Tusen takk!

Les også:

Heldigvis kan vi fortsatt le av sjamanen

Hvorfor venter vi til de er døde?

Et hjerte til Aris barn