Jeg er ingen troende mann, men jeg tror på historien om Jesusbarnet. Dette lille vesenet som ble sendt ned til jorden for å til slutt bære hele verdens synder på sine skuldre. Født i armod. Død i skam. Verdens vakreste og mest dramatiske historie. En historie som har formet en hel klode. På godt og på vondt. Man kan tro hva man vil, men uten Jesusbarnet blir julen bare en enste stor fråtsefest. Trivelig nok, men kanskje litt hult og meningsløst. Jeg er ingen troende mann, men jeg velger å tro på Jesusbarnet.
I mitt gamle liv hadde jeg en julekrybbe som for meg ble symbolet på selve julen. Den var storslått i all sin enkelhet. Lagd i ekte tre, med halm og strå og alle figurene fra juleevangeliet. Den fylte huset med hele julens budskap da den ble satt fram på lille julaften hvert eneste år. Denne reiste jeg fra da mitt nye liv startet. I fjor hadde jeg bare nisser. Det ble en trivelig jul på mange måter, men det var noe som manglet. Julestemningen. Den som ingen presanger kan skape. Den som ingen julemat kan gi. Jeg manglet Jesusbarnet.
Det har vært en voldsom dag på jobb. Ekstremt mye folk. God omsetning. Sliten i kroppen. Glad. God omsetning gjør meg alltid glad. Uten en god julehandel overlever ikke butikken min i sin nåværende form, så jeg har absolutt ikke noe i mot at folk bruker penger i julen, men da jeg så denne julekrybben i en butikk da jeg gikk hjem fra jobb måtte jeg stoppe opp. Sto og så på den lenge. Hele kroppen ble fylt med en ro som det er lenge siden jeg har følt. Jesusbarnet som ligger der så fredfylt og sover. Uvitende om hva livet kommer til å bringe av redsel og gru. Et øyeblikk av total lykke. Fanget i keramikk.
Jeg skal ikke bli sentimental, men ser kanskje mine egne gutter i det lille barnet, og håper naturligvis at det skal være noe i den gamle historien. Da vet jeg at de er trygge. Har det godt. Og at vi skal møtes igjen. I julen velger jeg å ikke bare håpe, men også tro på at historien om Jesusbarnet er sann. At det finnes noe større enn oss selv. Noe som kan skape mening. Til slutt.
Ok da, innrømmer det med en gang. Det er ikke Kirken som har vraket meg, det er produksjonsselskapet, men det høres ikke like dramatisk ut med: “Ikke navngitt produksjonselskap vraker tett mannlig blogger på 42, enda til fra Finnmark, som kaller seg selv for Kokkejævel!”
Men slik ble det altså. Jeg som gikk høyt på banen og fortalte dere at jeg skulle lese selveste juleevangeliet på nasjonalt fjernsyn. Var kjempestolt! Meg liksom! Sammen med Erna og Olav og alle de andre. Les den stolte bloggposten HER
Slik ble det altså ikke. I dag fikk jeg en mail av produksjonselskapet at de hadde vurdert mitt bidrag og var kjempeglad for at jeg ville være med, men at jeg var veid og funnet for lett. For lett??? Jeg er da alt annet enn lett! Jeg har jo fader lagt på meg over ti kg bare siden i fjor sommer. Er det noen som ikke er lett så må det vel være meg!
Var litt trasig. Hadde faktisk gledet meg veldig. Er både såret og vonbroten. Ydmyket? Ja, litt. Heldigvis har jeg et så pass frynsete rykte fra før, at det neppe kommer til å bli særlig forverret av dette lille nederlaget, men det er litt kjedelig. Det er det.
Slik ble det. Heldigvis har jeg i alle fall Norges mest populære JULEKALENDER jeg kan bygge selvfølelse på. Er stas det også 😉
Jeg har en sønn på New Zealand og jeg har ikke sett han på snart to år. Hadde store planer om å sende han en skikkelig julegave i år, men jeg klarte å knote det til, igjen, og tidsfristen gikk ut allerede 29. november. Jeg er en tragedie på disse små tingene som betyr så mye. Da ble det et lite kort da, fra pappa. Det var ikke stort, faktisk alt for lite. Skrev med så liten skrift jeg bare kunne, men det er jo så mye man vil si. Ble det vanlige. Glad i deg. Gleder meg til du kommer hjem. Håper du har det bra. Tenker mye på deg. Husk å oppretthold kontakten med søsknene dine. Ta vare på deg selv. Vær snill med kjæresten. Husk å skift vann til katta. Ikke bli bitt av edderkopper. Bruk ekte meierismør i potetmosen.
Glemte faktisk å skrive god jul, men han overlever nok. Skal sende han penger. Det kommer alltid godt med. Tenker mye på ham i disse tider. Han var min første førstefødte. Satt og nistirret på ham hele uken på sykehuset da han ble født. Den gangen fikk man noen dager på sykehuset før man ble sendt hjem. Han hadde små, litt krøllete ører og var så ubeskrivelig vakker der han lå. Jeg var nitten år. Sett i ettertid bare en unge selv. Helt i startgropen av et voksenliv. Nå er han to år eldre enn jeg var den gangen.
Min andre “førstefødte” ble født for akkurat seks måneder siden i dag. Sikkert derfor jeg er litt melankolsk og tenker på ham som faktisk vokste opp og ble til en mann, men som ble borte på en måte han også. Hva hvis han blir der? Han har jo kjæreste derfra. Får barn, mine barnebarn? På andre siden av kloden.
Man vet ikke hva man har før det forsvinner. Han reiste og jeg klarte fader ikke så sende en julegave i riktig tid en gang. Det er rett og slett for dårlig! Selvfølgelig blir jeg tilgitt, det er ikke det, men tid handler bare om prioriteringer, og jeg har prioritert feil. Enkelt og greit.
Litt senere skal vi opp og tenne lys. Det er iskaldt ute. Skal fyre i ovnen i kveld. Ikke bare for varmen, men også for stemningen. Vi er i helt greit humør. Vi sutrer ikke. Vi gråter ikke. I alle fall ikke ennå. Planlegger en trivelig aften. Skal kjøpe noe kinamat. Kjærest elsker kinamat. Jeg elsker mat, uansett opprinnelsesland. Er enkel sånn sett.
I morgen skal vi koke smultringer. Har verdens beste oppskrift og det er ikke bare noe jeg sier. Det er Irene sin oppskrift og de skiller seg fra absolutt alt annet jeg har smakt av smultringer. Det er nesten ikke til å tro. De er så saftige og deilige og perfekt balanserte i både smak og konsistens at jeg gjerne kunne giftet meg med dem hvis det hadde vært sosialt akseptert, men det er jo ikke det. Bigami er ulovlig i Norge og det er i alle fall ulovlig å koke sine ektefeller i smult og knaske dem i seg. Dessuten hadde Kjærest blitt både sur og lei seg vil jeg anta. Orker ikke når hun er sur.
Håper de blir like gode når jeg lager dem. Hvis ikke er det jo ikke oppskriften som er god, men Irene, og man kan jo ikke drasse med seg Irene hver gang man skal koke seg en smultring eller to. I alle fall ikke hvis dere skal teste den ut og hun må sette seg i bilen og kjøre landet på kryss og tvers for å koke. Det tror jeg ikke hun gidder, eller kanskje, men hadde i alle fall blitt fryktelig tungvint. Og ikke akkurat klimavennlig. Plutselig hadde hun hatt Gretha Thunberg seilende etter seg. Mye styr for noen smultringer. Hvor gode de enn måtte være.
For akkurat 6 måneder siden i dag sendte Vår Herre det alle vakreste han hadde ned til oss. Det var fortsatt ni dager til termin og jeg hadde derfor tatt sjansen på å ta med meg Datter til en øy på Vestlandet for å feire 70-års dagen til min mors mann, min bonusfar. Jeg var rimelig fortvilt da jeg sto på ei fergekai ute i havgapet, 24 timer unna, og så på, via en mobiltelefon, at han likevel kom til verden. Jeg var bunnløst fortvilet og grenseløst glad samtidig. En helt perfekt liten skapning. Den fødselen kommer jeg aldri til å glemme. Aldri!
Setter utrolig stor pris på gesten fra mine tre rampete venner. I respekt for dagen, for meg, for oss, så har de langt ned stridsøksen og tent et lite lys til minne om en av de aller største dagene i livet til både Kjærest og meg selv. Jeg vil fortsette å minnes dagen med den største glede og den aller dypeste kjærlighet. Uansett. For alltid.
Hver eneste dag er det mennesker i dette landet som finner ut at de ønsker å glede oss med en liten gave, et brev, en blomst, en melding, en oppmerksomhet. Noe er kjøpt, mye er hjemmelaget. Som regel er det anonyme avsendere, og derfor helt umulig å få takket dere personlig. Denne sto på kontorpulten min i morges da jeg kom på jobb. Aner ikke hvem den er fra, men man blir så inderlig glad. Noen har tenkt på deg.
Folk som mister, mister ofte hverandre. Det ønsker vi for alt i verden ikke. Derfor prøver vi så godt vi kan å skape gode øyeblikk og dager, både for hverandre og for Datter. Det er ikke alltid vi får det til, men vi prøver så godt vi kan. Alle disse gavene fra dere gjør denne jobben litt lettere. Dere tenner hundrevis av lys som gjør mørketiden litt lysere for oss.
Ønsker egentlig bare å si tusen takk. Har takket før, men kan liksom ikke få takket mye og ofte nok. Tror egentlig ikke dere aner hvor mye dette betyr for oss alle tre. Det at dere bryr dere. Om oss.
Gleder meg til å komme hjem og gi Kjærest denne nydelige dekorasjonen, og den fotmassasjen som jeg fikk i kalendergave, den skal jeg sannelig gi tilbake til henne!
En jente er på helt tragisk vis blitt borte i Tromsø. Det er så grusomt at jeg ikke finner ord. Det iskalde vannet. Jeg tror på tankens kraft. To små jenter til, pluss en ung mor ligger livstruende skadd på Rikshospitalet. Skal vi alle sammen, og vi er ganske mange, sende en felles tanke til disse tre som er igjen i håp om å varme opp de iskalde kroppene og føre dem tilbake til livet? Hvis en hel nasjon hjelper til kan det kanskje hjelpe. Det skader i alle fall ikke <3
Jeg er så inn til margen trøtt for tiden. Sovner på sofaen hver eneste kveld. “Eneste” jeg tenker på er hvordan jeg skal skal klare å lose bedriften gjennom julehandelen på en god måte. Den betyr alt for en liten bedrift som min. Uten en god julehandel stopper alt opp av seg selv, og jeg må begynne å blogge på heltid, hehe.
Sovnet på sofaen ja. Vi satt og så en eller annen koselig julefilm i går kveld. Julenissen ramlet ned fra et tak og døde?, og en håpløs, skilt far måtte ta på seg drakten for å føre magien videre. Vet ikke hvordan det gikk siden jeg sovnet, men tipper denne håpløse faren endelig ble anerkjent som en god far til slutt. Haha, kom akkurat på at han brente kalkunen i ovnen og måtte slukke brannen med brannslukningsapparat. Håpløs type, men han prøvde i alle fall.
Mer enn man kan si om meg selv. Neida, jeg brenner ikke kalkunen, men jeg er heller ikke god til å organisere til jul. Skape den gode, lune stemningen som gjør så godt for både barn og voksne. Gikk og la meg i sengen rundt elleve. Besvarte noen jobbrelaterte meldinger og sovnet igjen. Kjærest var fortsatt våken.
Så står jeg opp da. 07:10. Lenge til meg å være. Fortsatt trøtt, det gir seg ikke, men får ikke sove videre. Ikke har jeg tid til det heller, for skal på jobb og ta varebestillinger innen 12:00, vaske milkshakemaskin, ta månedsoppgjør og annet småplukk som ikke kan vente til i morgen. Blir møtt av dette synet! En slags alv har invadert spisebordet og kastet seg over sjokoladekaka , men i tillegg har han visst ordnet i stand frokost til Datter og hennes overnattingsgjest. Ikke akkurat en frokost anbefalt av helsedirektoratet, men en 1. søndag i advent som jeg vil tippe et hvert barn vil huske. Lenge.
Så snur jeg meg. La faktisk ikke merke til den da jeg gikk opp trappa tidligere. Var for trøtt, men ser den nå her jeg sitter i sofaen med pulverkaffen min. Det er dæven døtte ordet i stand en adventskalender til meg også! Er det mulig? Har faktisk aldri hatt pakkekalender før. Var så misunnelig på de få som hadde det da jeg var liten, men fikk det aldri selv. Før nå! Mann, 42, med pakkekalender!
Gave nummer 1. Akkurat det jeg trengte! Var søt da. Jeg er en veldig heldig mann. Vet ikke helt hva jeg har gjort for å fortjene alt dette, og kjenner er lite sting av dårlig samvittighet, for jeg har jo ikke ordnet noe. Får kjøpe noen blomster i alle fall. Er ganske god på å kjøpe blomster, men kjenner jeg skal bli enda bedre. Må bare bli ferdig med julehandelen først, og vaktlistene, bloggen, bestillingene og alt annet. Skal bare, skal bare. Helt til det til slutt ikke er tid til annet en søvn.
Kanskje jeg heller burde, i alle fall noen minutter, sette meg ned hver dag og gjøre noe godt for de som er rundt meg. De som er der for meg og gjør alt for at jeg skal ha det bra? Kanskje de fortjener noe tilbake for all denne omsorgen. Ser nå at jeg skriver om meg selv som om jeg er en håpløst egoistisk mann som bare tenker på meg selv. Det er jeg ikke, men jeg kan bli bedre på disse små tingene. Disse lysene i hverdagen som betyr så mye.
Skal i alle fall lage middag til dem i dag. Det er liksom min greie. Det er jo også et slags lys.
Håper på en fin adventstid til dere alle. Ta vare på de som er rundt deg. Plutselig kan de være borte
Det uendelige ønsket om å bli mamma ble til virkelighet, men like etter snudd om til et mareritt. Lange dager, timer og minutter med fortvilelse, sorg, sinne og til slutt, utmattelse.
Døden snakkes om, den gjør det. Av de som tørr. Av de som tørr å trø ut av komfortsonen sin for å spørre hvordan det går, eller si at de ikke vet hva de skal si. Hvordan skal de vite hva de skal si? Det er nemlig ikke noe å si. Men det snakkes om.
Det som ikke snakkes om er alle de kroppslige påminnelsene en mor går gjennom, og som en far er vitne til. Alt som er naturlig, men som blir til en evig retraumatisering av ditt livs verste mareritt. Alt håret som faller av og som legger seg som et ullteppe over hodeputen din, eller tetter sluken i dusjen bare du tenker på å dusje. Når man kler av seg for å gå i dusjen å tilfeldigvis går forbi speilet og ser den nakne, slappe magen som en gang bar et barn og som fortsatt bærer preg av det. Brystene som henger og dingler i stedet for å være fulle av melk.
Alle klærne som du ikke passer enda etter et svangerskap og fødsel. Å for ikke å glemme de klærne som faktisk passer. Gravidklærne. De passer! De som en gang brakte frem gode tanker og følelser overrumpler deg nå med vonde følelser og tårevåte øyne. Men du må gå med dem så lenge du ikke vil gå naken. Ja, det går og ant å kjøpe seg nye klær, men planen var jo å bruke gravidklærne i ammetiden. Den tiden som skulle være nå. De kroppslige påminnelsene er uendelige og mange. Dette er bare noen.
Så kommer lykken og banker på døren igjen. En uendelig stor glede, frykt og sorg overtar følelsesregisteret igjen. Ikke hver sin tur, men samtidig. Som et sammensurium av kaos der du skal prøve å balansere gleden av det største et menneske kan få oppleve med sorgen av det verste et menneske kan gå igjennom. Å glede seg over et barn på vei mens sorgen av tapet av et annet barn er så nært i tid at du egentlig bare kan gått to skritt tilbake for å oppleve den gleden av å bli forelder som vi kjente på i sommer. Å balansere dette å samtidig skulle være kjærest, datter, søster, tante og prøve å gjennomføre livet. Gå på skolen. Puste. Det er vanskelig. Men det går greit. Vi har noe å se frem til i mørket. Vi skal bli foreldre, igjen. Det er sårt, trist, skummelt, men så fantastisk.
Men så. Er det over. Hjertet banker ikke lenger. En spontanabort, missed abortion kalte hun det. Ny runde med fortvilelse og sorg. En annerledes sorg sådan. Det er ikke likens som den sorgen over å miste et barn, men sorgen er nå over det som skulle komme. Sorgen er over det hjertet som sluttet å slå. Det håpet vi hadde ble borte. Lykken over det fosteret som skulle vokse seg stor og sterk og klar for verden ble knust. Det er ubeskrivelig trist. Ny runde med sorg, men denne gangen på en annen måte. Men det er vondt.
Så skal det skje. Det som er skapt skal ut. En utrivelig dag. Veldig. De som har opplevd det vet. De som ikke har opplevd det håper jeg forblir uviten. De som vet, vet også at de kroppslige påminnelsene er der nå også. De svikter ikke. De kom og de ble så sterke og såre. Så følelsesmessig vondt og uutholdelig. Jeg er glad vi var to. Hadde vært uutholdelig uten han. Er glad vi var to og fortsatt er det.
En måned etter prosedyren skal det tas en graviditetstest der testen skal vise negativt. Det forteller at alt vevet er ute. I en mnd gikk vi og tenkte, håpte og ønsket at den skulle være negativ. Det var den altså ikke. En ny runde. Tilbake til start. Bare på en litt annen måte. Nå skal det utskrapes. Fortvilelsen sprer seg i kroppen. Har bare lyst å hyle. Gjør det ikke, men jeg gråter. Jeg gråter mens jeg ringer han. Er så fortvilt. Han kommer hjem, jeg gråter. Vi er to. Vi er sammen.
Jeg ante lite og ingenting om hva jeg hadde i vente da marerittet inntraff igjen og igjen og igjen. Jeg visste at minner og enkelte ting ville trigge sorgen. Men jeg hadde ikke anelse om hvor mye som trigger. Jeg ante ingenting om de kroppslige påminnelsene som kom. Jeg ante ingenting om prosedyrene ved en spontanabort, jeg ante ingenting om at det var tre typer spontanaborter, jeg ante ikke. Men nå vet jeg. Jeg vet også at det hjelper å snakke om det. Jeg vet at det hjelper å være åpen. Jeg vet det fordi jeg har måtte og fortsatt må.
Hvorfor snakkes det ikke om disse tingene? Hvorfor snakkes det ikke om de tre spontanaborttypene når det snakkes om diabetes type 1 og type 2. Hvorfor er døden vanskeligere å snakke om enn livet? Det er jo like naturlig. Det er bare vondt å snakke om noe som treffer følelsene dine. Følelser er ubehagelig og til dels skummelt. Man blir sårbar. Ingen liker å være sårbar. Å snakke om de ubehagelige temaene er både ubehagelig og vanskelig, men det er ikke farlig. Det kan faktisk også gjøre godt.
Kjærest.
Dette var fryktelig vondt å lese. Faktisk noe av det sterkeste jeg har lest. Egentlig er det ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe. Plukker opp håret fra sluken, sier du er fin, men det får jo ingenting tilbake. Jeg syns du er sterk som klarte å skrive ned disse ordene og at du tør dele tankene dine omkring dette med så mange. Håper det kan hjelpe både deg og de mange i samme situasjon. Jeg er med deg. Overalt. Alltid.
Vi trodde det var over, men det var det ikke. Vi håpet på det beste, men det var for godt til å være sant. Vi fryktet det verste, og fikk dessverre rett. Kroppen tror fortsatt den bærer på et barn, selv om barnet er borte for flere uker siden. Alle som har vært gjennom dette, og det vet vi er mange, vet hva dette betyr. Utskrapning. Herregud, for et iskaldt ord, men det er det det er. Skrape ut de siste restene av det som en gang var et håp, en forventning om noe godt.
Det har vært et par tøffe døgn. Spesielt for henne naturligvis, men også for meg. Se henne slik. Kjempe seg opp, for så å falle igjen. Slag i trynet er aldri spesielt behagelig. Tablettene gjorde ikke jobben godt nok. Når noe blir tilbake er det fare for infeksjon. Da må det skrapes. Så må det gro. Igjen. Før vi på nytt kan prøve. Å skape. En framtid.
Vi valgte et smilebilde. Dette er ikke skrevet for å få trøst, det er skrevet for å fortelle hvordan det er for veldig mange, og dessverre også oss. Dette er livet mens det leves. Dette er vår kamp. Vår intense streben etter å få det til, slik så mange andre kjemper sine kamper. Vi gir oss ikke, aldri!
Selvfølgelig er det tungt. Vi smiler ikke i virkeligheten, ikke på ordentlig, men på mandag, når alt dette er over, når smilet øynene igjen. Det gleder jeg meg til, for jeg vet vi vil lykkes. Til slutt.
Gledet meg faktisk til å ta fatt på en ny uke, men ble litt skeptisk da jeg måtte vasse i vann da jeg åpnet døren. Full av pågangsmot slo jeg fast det sikkert bare var dårlig tørket etter lørdagsvasken, men etter hvert som jeg svømte innover lokalet og så at det stort sett var vann overalt måtte jeg bare innse at jeg var kommet tilbake til virkeligheten.
Etter litt undersøkelser fant jeg ut at det egentlig bare var en kjølebenk som var sprunget lekk. Alvorlig nok, men koster ikke titusenvis av kroner å reparere. Eneste at vi må være litt forsiktig når vi føner håret så vi ikke får strømsjokk. Orker ikke at noen dør inne på kjøkkenet. Sikkert jeg som må slepe den døde ut, og jeg har fortsatt vondt i den skulderen.
Ellers er det greit. Kjølerommet kunne naturligvis ikke repareres i dag. De venter på en del. Kommer i morgen hvis Gud vil. Håper han er i godt humør. Han har vært litt gretten i det siste, men han er jo gammel. Ikke annet å vente. Levd i en evighet og har ennå en evighet igjen før han tar fatt på en ny en. Tar aldri slutt liksom. Hadde også blitt smågretten av slike framtidsutsikter.
Nei, må jobbe videre! Lunsjen er over. Kos deg videre så godt du kan. Det skal jeg 🙂
