Da er det endelig helt spikret! På selveste samefolkets dag, 6. februar, kan dere se meg i levende live på direktesendt TV fra hovedstaden i nord, Tromsø. (Ikke send meg hatmail fra Bodø nå! 😉 ) Det blir en folkefest uten like og vi skal lage samisk(inspirert) mat som er lett å lage, lett å like til mange, mange mennesker. Samisk streetfood kan du si. Det kommer til å bli gigantisk artig!

Jeg vet ikke hvor mye jeg får lov til å røpe av sendingen ennå, og skal derfor (for en gangs skyld) være sparsom med informasjonen, for vil jo ikke ha NRK på nakken nå helt i startgropen av noe som jeg ikke har peiling på hvor ender. Litt antenner har selv jeg, ha ha 😉

Ellers har det vært en veldig bra dag! Var innom Radio Alta i morges for et lite intervju angående de der Vixen-greiene. Se og hør innslaget HER. Spoool deg fram til 1:08:52 hvis du ikke er super interessert i ALT som skjer i Alta da 😉

Møjlemiddagen ble superbra!  Kommer sikkert en blogg om hvordan du kan ta mølja til nye høyder i løpet av vinteren. Inn til videre må du bare fortsette som du alltid har gjort, men husk å ha MASSE salt i vannet, og eddik. Må være eddik i torskevannet! Nei, var ikke på jakt etter en diskusjon 😉 Ble selvfølgelig uten potet siden jeg skal prøve å komme inn i den der trange dressen til Vixen. Kommer ikke til å rekke det, men jeg prøver! Skader i alle fall ikke uansett.

Kjærest sitter nede på hobbyrommet akkurat nå og du gjetter aldri hva hun holder på med! Du trenger ikke gjette, jeg er jo åpenheten selv, hun lager julegaver, i januar! Syk kvinne, men en feiende flott en. Elsker jeg henne? Ja, det tror jeg faktisk!

Nei, kulinaster, ha en fantastisk fin onsdagskveld. Det er en stor ære for meg å få lov til å skrive for dere. Og det mener jeg. Ok, det var litt smisk bare fordi jeg vil at dere skal stemme på meg som “Folkets favoritt” på Vixen. På forhånd takk 🙂

Gjør det beste ut av de timene som gjenstår av døgnet! Lag deg noe godt, det skal jeg, må bare bli litt sulten først! 😀

Jeg har tenkt veldig mye på dette de siste ukene. Kanskje alt for mye. Egentlig det siste halve året, men spesielt de to siste ukene etter at nasjonen på brutalt vis endelig fikk øynene opp for selvmord. Har snakket både med lege, psykolog og Kjærest om dette, men aller mest med meg selv. Til syvende og sist spiller det ingen rolle hva andre sier, mener eller gjør. Det er du selv og dine egne tanker som er avgjørende.

Jeg blir ofte hyllet for min åpenhet. Av og til med rette, andre ganger ikke, for jeg er ikke åpen om alt. Kanskje alt for lite. Jeg holder igjen. Både av hensyn til min aller kjæreste familie, men også av hensyn til meg selv, mine ansatte og lokalsamfunnet jeg lever i. Det er grenser for hva folk trenger å vite. Grenser for hva du kan leve med at folk vet. Før de snur ryggen til deg og ikke lenger ser opp til deg grunnet åpenheten, men tvert i mot begynner å se ned på deg grunnet alle dine svakheter. Eller er det det? Er ikke det hele mitt prosjekt?

Jeg har hatt, og har det fortsatt, det langt tyngre enn jeg har gitt uttrykk for. Hver dag er en kamp, fra jeg åpner opp øynene alt for tidlig om morgenen til lyset slukkes på kvelden. Enkelte dager vil jeg bare gi opp. Gi slipp på alt. Bare bli liggende og la alt gå til grunne. Likevel står jeg opp og gjennomfører dagen. Hver eneste dag.

Jeg vil ikke dø! Selv ikke når alt er som aller mørkest har jeg et ønske om å bli borte, forsvinne. Når jeg sier jeg vil gi opp betyr det ikke at jeg vil gi opp livet. Vet egentlig ikke hva det betyr, men det betyr i alle fall ikke døden. Det er jeg veldig, veldig glad for, men jeg har forståelse for de som befinner seg i et mørke så altoppslukende at de ser på en avslutning som den beste og eneste løsningen.

Depresjon trenger ikke bety at du er trist. Det kan også defineres som tomhet. En tomhet som du prøver så godt du kan å fylle, men du er helt tappet for energi og initiativ. Du klarer rett og slett ikke. Det nytter ikke å “ta seg sammen” eller “ta seg noen dager fri”. Det er ikke der det ligger. Av og til er livet bare litt for mye.

Jeg har det veldig bra og er ekstremt bevisst alt som er positivt, og det er mye! Har hatt tunge perioder gjennom et helt liv og de har alltid beriket meg med innsikt og erfaring når de sakte og umerkelig har glidd over til lysere tider. Det gjør de alltid. Også denne gangen. Det er jeg helt sikker på. Og snart kommer sola!

Lag en strålende dag!

Det skal nemlig jeg 🙂

(Tett mann, 42, til Vixen Avards? Stem på meg HER )

Våknet kvart over seks. På rygg. Snur meg på siden og plukker opp telefonen fra gulvet for å sjekke bloggen. Det skulle ikke være mulig! Ikke så fort. Skulderen brenner ikke lenger. Bedøvelsen virket!

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Det var en voldsom coctail jeg fikk fra legen. Han lo litt på apoteket da jeg hentet den ut. “Det går hardt for seg” sa han. Måtte gi han rett i det. Det har vært ville tilstander. For første gang på veldig, veldig lenge har jeg sovet gjennom en hel natt uten å bli vekt av alle disse knivene som roterer inne i den jævla skulderen. Kjenner jo at jeg har vondt nå også, men i forhold til hvordan det har vært de siste månedene er det virkelig ingenting.

Jeg vet jo at dette ikke er en permanent løsning, men det er godt med en liten pustepause. Er satt opp på venteliste til ny konsultasjon med kirurgen, og jeg skal gå gjennom alle tipsene jeg fikk fra dere i går ang. alternativ behandling. Det siste jeg vil er operasjon. Ikke nødvendigvis pga selve operasjonen, men den lange opptreningen etterpå.

Vi får se. Har i alle fall sovet. Kjennes litt rart, men er helt sikker på at jeg klarer å venne meg til det hvis det skulle utvikle seg til en vane.

Lag en strålende dag!

(Helt fram til 15. januar kan du stemme meg fram til en Vixen Awarsd. Jeg er nominert i ikke mindre enn fire kategorier. Stem på meg HER hvis du mener jeg fortjener en pris. Tusen takk!)

Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men noe må det være.  Jeg åpner øynene og ser at bladene slår knopper og blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg hadde en lang barndom. Var ikke spesielt godt likt. Hadde det ikke så enkelt ellers heller. Det var mye. Hele tiden. Overalt. Hjemme også. Utviklet en forkjærlighet for søvn. Være bevisstløs. Borte. Mitt beste øyeblikk er fortsatt akkurat i det jeg faller til søvn og forsvinner. Noen timer.

Alle mennesker trenger å bli likt. Ikke av alle, men av noen. Vi som har blitt mislikt av så mange, så lenge, spesielt i de viktigste små årene, har kanskje et ekstra sterkt behov for bekreftelse. Kjenne at vi betyr noe vi også. Har en slags verdi. Er noe. Spesielt,

Jeg skal ikke legge all verdens inn i disse nominasjonene til Vixens Awords, men jeg ble virkelig oppriktig glad. Og helt ærlig veldig overrasket. Og veldig, veldig takknemlig. Det finnes faktisk noen som finner også en slik som meg verdig. God nok. Best?

Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Ønsker ikke krype og kravle. Jeg er ikke ydmyk over nominasjonene, er bare oppriktig glad for at det til slutt var tilstrekkelig mange som mente at jeg var den rette. At nettopp jeg hadde det som skulle til. Så mye sitter faktisk barndommen fortsatt i. Til tross for hva jeg har oppnådd de siste tjue årene. Ikke millionær, langt i fra, men suksessrik i alt jeg så langt har gjort. Tenk litt over det dere som slo, baksnakka, utestengte, terroriserte og rakket ned,  på meg eller andre. Hvor mye dere ødela og hvor mye det faktisk skal til før man føler man betyr noe. Er noe. Finnes. For andre. For noen.

Tusen takk, igjen! Betyr mye mer enn du tror, og veldig mye mer enn jeg trodde var mulig.

Takk for oppmerksomheten!

Stem på meg HER hvis du føler for det.

Jeg har utsatt det lenge nok nå. Får nesten ikke sove lenger. Aldri en hel natt. Smertene er for intense. Jeg sovner på kvelden etter å ha funnet en god stilling, men våkner igjen etter bare en time. Paralysert av smerte. Finner en grei stilling igjen. Sovner. En time senere er det i gang igjen. Til slutt gir man opp og bare står opp. Da er klokka kanskje halv fire. Går ikke i lengden. Måneder i strekk. For noen.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Vi menn er litt redde for å gå til legen. Noen av oss venter i det lengste. Noen alt for lenge. Av og til er det en fordel. Mye går over av selg selv, men denne gangen ser jeg at det bare blir verre. Hjelper ikke med hvile, for dagene jeg ikke jobber fysisk er kanskje de aller verste. Løsningen finnes ikke i en sykemelding. Akkurat nå må jeg bare ha smertestillende. Helst noen som opprinnelig er beregnet for hester.

Har vært plaget med dette i mange år. De femten siste faktisk. Det har vært opp og ned, men stort sett til å leve med. I fjor vår gikk det imidlertid  ikke lenger og jeg ble til slutt klarert for operasjon. Ingen ønskesituasjon for en som driver for seg selv. Ikke er det noen garanti for å bli frisk heller. Tenkte derfor jeg skulle prøve trykkbølgebehandling først. Legen anbefalte det også. Og det fungerte fantastisk!

Etter to behandlinger følte jeg at dette fungerte så bra at jeg, impulsiv og optimist som jeg er, kontaktet kirurgen og sa at han kunne slette meg fra alle systemer. Jeg var i ferd med å bli frisk! Operasjonen ble avlyst. Trengte den ikke lenger. Etter femten år i smerter var det bare noen få timer med trykkbølge som som skulle til. Hvorfor hadde jeg ikke prøvd dette før? Følte meg som en idiot, men en glad idiot. Smertene var i ferd med å forsvinne. De ble i alle fall redusert.

Gledet meg for tidlig. Framgangen stoppet opp. Reverserte til og med. Fullførte likevel 6-7 behandlinger. Av og til blir det verre før det blir bedre. Jeg trøstet meg med det og så lyst på det. Selv om det så mørkt ut.

Avsluttet den siste behandlingen i november. Smertene var intense, brennende, konstante, men kom meg gjennom julehandelen på et eller annet vis. Satset på at jula, med rolige dager og julemagi, skulle gjøre alt bedre. Ingenting ble bedre. Det eskalerte.

I dag ringer jeg til legen. Jeg har så mye annet jeg må ta meg av at jeg ikke kan ha denne skulderen på toppen av alt. Suger ut absolutt alt som er igjen av energi ,og jeg har egentlig ikke så mye å ta av lenger. Er farlig nær en grense. Uansett hvor positiv jeg prøver å framstå utad.

Vi menn er litt redde for å gå til legen. Noen av oss venter i det lengste. Noen alt for lenge. Jeg har ventet lenge nok. Bestiller meg en dobbeltime. Har et par andre ting som jeg også vil snakke om.

En smertefri dag ønskes, til alle!

Dagen hadde sakte men sikkert fylt seg opp og kvelden hadde umerkelig sneket seg inn i både huset og i oss. Vi satt og spiste pizza, en skikkelig god en, og hadde gjort klar en film vi skulle se etterpå. Vi ser aldri på TV mens vi spiser. Prøver å gjøre måltidet til en sosial greie, uansett hvor enkel mat vi spiser. Plutselig ringer telefonen. Kjenner ikke igjen nummeret, men det er jo ikke spesielt uvanlig i disse dager.

Han presenterte seg. “Kjenner du igjen navnet?” Jeg merker at dette er et navn som jeg absolutt har hørt før. og som jeg på en eller annen måte kanskje burde husket. Det er noe med klangen i stemmen. Tonefallet. Likevel klarer jeg ikke plassere stemmen til et ansikt. Langt mindre til et minne.

“Du var hos oss en periode da du var liten”

Det smeller inn. Selvfølgelig! Kyrre. Avlastningsgården jeg var på en periode det var spesielt vanskelig.

Jeg skal ikke gå inn på samtalen, men det var ekstremt hyggelig å snakke med ham så mange år etterpå. Vi har ikke hatt kontakt i det hele tatt de tretti siste årene før han plutselig ringte meg i går kveld. Han er ikke på FB, men har fått med seg denne bloggen og at jeg klarte meg bra etter hvert. Han bestemte seg for å ringe meg. Det er jeg glad for.

Selv om de ikke er så mange, så har jeg utelukkende gode minner fra perioden på gården. Godt å komme seg litt bort når det stormer. Det er heller ikke et nederlag. Det viser klokskap å kunne gi barna sine en pause fra hverdagen hvis de trenger det. Jeg trengte det og jeg er glad jeg fikk det. Det var til og med kanskje helt avgjørende for at jeg sitter her i dag. Det bidro i alle fall sterkt. Sett i ettertid.

En nydelig dag ønskes!

Gjennom den tvers gjennom gripende og dønn ærlige talen Maud Angelica holdt ved sin egen pappas båre i går gjorde hun ham igjen til et menneske. Det tror jeg var veldig bra.  Media, og meg selv inkludert, flommet i dagevis over av lovord om denne helt unike mannen som etter sin død mer og mer framstod som, ja nesten som en slags helgen. Et overmenneske.  En misforstått martyr som kun i døden kunne skinne som han fortjente.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Farlig.

Ari Behn fortjener absolutt alt av lovord som har kommet i ettertid, alle vennene som dukker opp og forteller hvor mye han, og de, har betydd for hverandre, og jeg er helt sikker på at familien har satt pris på dem alle sammen, men Maud Angelica tok oss ned på jorden igjen. Denne fantastiske unge kvinnen som hadde styrke nok til å stå og tale til en hel nasjon, for det visste hun at hun gjorde, med helt enkle ord fortelle at pappen egentlig bare var et menneske. Han var en fantastisk pappa, men han tok også feil, sa hun, alvorlig feil, den siste dagen i sitt liv. Han tok sitt eget liv og det er ingenting å glorifisere.

“Det er så mange mennesker der ute som er så uendelig glad for at du er i livet deres og trenger deg. Aldri tro at det er bedre at du går bort, det kan jeg love deg at er så feil.”

Vi kan forsøke å forstå, forebygge, hjelpe og støtte, men vi må aldri glorifisere. 6000 mennesker forsøker hvert årlig å ta sitt eget liv i Norge. Veldig mange er menn i min alder. Ingen av oss kommer til å få særlig med mediedekning. Lite hyllest. Jeg blir sikkert nevnt i Altaposten og på Jodel, men det er ikke verdt det.

“Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe. Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke.”

Norges klokeste og tapreste 16-åring holdt i går kanskje vår tids største tale. Hun fikk meg ikke bare til å gråte, for dette har jeg opplevd på nært hold selv også, men hun fikk meg meg til å tenke. Jeg har kanskje med mine bloggposter i etterkant av denne tragedien bidratt til å glorifisere selvmord. Det tar jeg selvkritikk på og linker ikke til disse i dette innlegget. Sletter dem heller ikke, for de er en del av en samfunnsdebatt, men selvmord er aldri vakkert. Bare tragisk. For alle. Alltid.

Trenger du eller noen du kjenner hjelp? Mental helse kan nås hele døgnet på telefon: 116123.

Aldri noen sinne har en tale, eller ord generelt, gått slik inn på meg som når 16 år gamle Maud Angelica holdt minneord, på vegne av seg selv og sine to mindre søstre, for pappaen sin. En pappa som bare ble revet bort fra henne uten at hun fryktet eller visste noen ting. Hun fortalte at de visste at han slet, men ikke i sin villeste fantasi så de for seg at det skulle gå som det gikk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Tydelig preget, men heller ikke uten humor og alvor, holdt hun en sterk, rørende tale om kjærligheten mellom faren og barna og oppfordret samtidig, inderlig og bestemt, andre som slet med lignende tanker om å kontakte profesjonell hjelp. Om å fortelle. Ikke være alene med de vondeste tankene. Få hjelp!

Oppfordrer alle til å gå inn på 13:23:45 og se denne talen fra en jente som må stå og holde minnetale for sin egen far etter noe som være være et barns verste mareritt, og som klarer å gjøre det på en så sterk, rørende, og hjerteskjærende ærlig måte. Jeg finner ikke ord, men det gjorde hun. Respekt!

Jeg husker jeg gledet meg på en måte. Hver eneste gang. Få en slags avslutning. Fullføre det umenneskelig maratonet av sjokk, sorg, savn og fortvilelse som uken fra bortfall til bisettelse er. Komme i mål på en måte. Selv om det ikke er noen som jubler når du snubler deg over målstreken. Selv er det så vidt du er i live, men du puster fortsatt. Du klarte det, men du vinner ingenting. Absolutt ingenting.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

I dag går tankene mine til Oslo domkirke og de tre jentene som sitter på første rad. De har også kommet seg gjennom denne uken. Jeg vet hvor slitne de er. Jeg har sittet der selv, på første rad, 12 år gammel. Framtiden virker uovervinnelig. Håpløs. Svart og meningsløs. Et helt liv, det eneste vi har, uten pappa. Det er tøft for en unge.

Vit at hele landet bryr oss. Vi har brydd oss hele tiden. I dag tenner vi et lys for dere og for ham. Det kommer til å gå fint.

Alt godt.

Hadde avtalt at jeg skulle kjøre henne til skolen i dag. Første skoledag etter juleferien og siste hele dagen hun er hos oss. Det er ikke voldsomt langt å gå, ca 15 minutter i oppoverbakke, men av og til er det godt å bli kjørt i varm bil. Dessuten er det litt koselig. Litt sånn far, datter greie.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg sto ikke opp før halv sju. Hadde egentlig god tid. Skulle gjøre meg ferdig med varetellingen i dag og trengte ikke være på jobb før jeg hadde kjørt henne. Drakk litt pulvekaffe og leste litt nettaviser og enkelte blogger. Må jo holde meg litt oppdatert. Vekte henne ikke før kvart over sju. Tungt å stå opp den første dagen etter ferien. Hun lå helt til halv åtte.

Hun spurte om hun rakk å dusje. Jada, svarte jeg, vi trenger ikke kjøre før kvart over åtte, men du må være rask da. Hun gikk inn i dusjen. Hørte at hun sang. En fin morgen. Trøtt, men god stemning. Lagde meg enda en pulvekaffe og skulle akkurat til å smøre skolemat til henne da telefonen ringte.

“Hei, er det noen som er syk? Det er jo ikke folk her.” Å nei! Hadde glemt at det faktisk var jeg som hadde åpningsvakta i dag! Den starter klokka seks og nå var klokka kvart på åtte. Jeg kommer!

Sprang ned trappa og dundret på badedøra. Du må gå likevel, jeg må på jobb!!!! “Hæ?” Jeg må kjøre på jobb, du må gå selv, og du må være rask!

Med tungt hjerte åpnet jeg døra til soverommet. Kjærest sov tungt og hadde ikke fått med seg noe av den intense dramatikken som utspant seg like utenfor døra. Jeg må på jobb, jeg har vakt likevel!

“Hææ?” Jeg må kjøre på jobb, har tatt feil av dagene og Datter står i dusjen med vått hår og klokka er snart åtte. Mat er ikke ordnet og bilen er full av snø. Ha en fin dag, kjære! Ha det!

Noe i den duren. Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet da jeg dro. Det som skulle bli en fin morgen for både Datter, Kjærest og meg selv ble plutselig, pga. min vet ikke hva, forvandlet til inferno av stress og dårlig stemning. For en start på et nytt semester!

Og ikke nok med det. Takket være meg ble det naturligvis ekstra stress for den arme stakkaren som kom på jobb og ingenting var klargjort uten at han visste noe som helst. Han tok det med fatning, og det gikk jo bra, men det er ikke noe artig å påføre andre unødvendig stress, i alle fall ikke så tidlig på dagen, for noe som kunne vært unngått hvis man selv hadde fulgt litt med.

Men Kjærest leverer, igjen!