De siste femten årene har jeg hatt sterke smerter i høyre skulder. Smertene har vært kroniske, men stort sett til å leve med. En og annen kortisonsprøyte har blitt sprøytet inn, spesielt foran høytider med ekstra trøkk i butikken, men i all hovedsak hadde jeg lært meg å leve med smertene. Inntil i fjor vår.

Da var skulderen blitt så ille at den ikke bare hemmet meg på jobb, men også hjemme. Smerten var konstant og pulserende. Kan best sammenlignes med en glo som ligger midt inne i skulderen og ulmer hele tiden og av og til var det som om noen blåste på gloen slik at den blusset opp og ble skikkelig intens. Klarte ikke sove. Dvs. jeg sovnet, men våknet flere ganger i løpet av natten av smertene. Ofte var de så intense at huset faktisk ble vekket av at jeg ropte i søvne. Ville tilstander. Aldri uthvilt.

Jeg gikk til legen. Det hadde jeg naturligvis gjort flere ganger tidligere i årenes løp. Prøvd alt som finnes av tablettkurer uten at noe har fungert i det hele tatt. Denne gangen sykemeldt jeg meg. Det skal litt til. Som bedriftseier er det kun egne barns død som har fått meg til å ta slike drastiske skritt, men jeg tenkte at jeg skulle prøve å la skulderen hvile totalt. Måtte prøve alt. Det hjalp ikke i det hele tatt. Skulderen ble bare verre av at jeg ikke jobbet, men det kom en liten gutt til verden tidlig på sommeren som tok fokuset litt bort fra smertene. Da han plutselig bare dro igjen, like fort som han hadde kommet, var skulderen det siste jeg tenkte på. Smertene var der naturligvis, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Forrige uke ringte jeg til legen igjen. Dette gikk ikke lenger. Var egentlig nesten klarert for operasjon i fjor, men trykkbølgebehandlingen fungerte så bra i starten at jeg avlyste all annen behandling og skrev meg ut av alle ventelister. Lykkelig over at det endelig skulle være over, men jeg gledet meg for tidlig. Alt for tidlig.

Lang historie kort. Jeg har nå tatt noe som heter Vimovo i en uke. Morgen og kveld. Gradvis har skulderen blitt bedre. Den gjør fortsatt vondt, men den brennende gloen er borte. Sover, så vidt jeg vet, gjennom hele natten. Står fortsatt opp for tidlig, men det er ikke på grunn av smertene. Det virker rett og slett som om disse tablettene virker. At betennelsen er i ferd med å slippe taket etter over femten år. Det er nesten ikke til å tro og jeg gjør det heller ikke, men jeg kjenner at noe har skjedd. Det er fortsatt et par uker med tabletter igjen i boksen, så blir veldig spennende å se om dette faktisk virker eller om det bare er en liten pause. Jeg håper på det første.

En smertefri dag ønskes til alle!

Tett mann, 42, med forhåpentligvis to velfungerende skuldre holder takketale på Vixen Avards? Stem HER

Vi hadde avtalt at jeg skulle få den første skikkelige tilbakemeldingen på bokmanuset jeg hadde levert fra meg i dag. Fikk jo en liten en før helgen også, men hoveddelen skulle komme i dag. Mailen startet skikkelig positivt. Du vet som når sjefen, treneren eller læreren smiler litt fårete og tar deg til side og starter samtalen med alt det gode du gjør. Da aner du fare på ferde og ugler i mosen for å si det sånn…

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

“Jeg er glad for at du har kommet så godt i gang og har funnet en ramme å bygge videre på. Du har en umiskjennelig fortellerstemme, og det er stilig at du har en så tydelig form. Den er direkte, varm og nær. Du skriver godt, og det er aldri kjedelig å lese. Samtidig berører du tema som jeg tror svært mange lesere vil føle seg hjemme i. I det hele tatt har dette manuset alle forutsetninger for å bli en svært god bok.”

Huff da, tenkte jeg umiddelbart, og stålsatte meg. I alle fall så stålsatt som en matglad kropp på 110,4 kg kan sette seg. Litt heller som gelé med litt for mye tilsatt gelatin, men merker at jeg skriver meg helt bort fra poenget her nå og velger derfor å avslutte tankerekken før det flyter helt ut.

I tillegg til sidenotater til nesten hvert eneste avsnitt i selve manuset fulgte det nemlig også et langt dokument som var lengre enn langt fra like oppløftende som innledningen. Det var imidlertid konkret, saklig og veldig, veldig pirkete. Det var en perfekt tilbakemelding! Akkurat det jeg trengte.

“Du behersker bloggformatet suverent, det er bevist mange ganger, både gjennom lesertall, leserreaksjoner og Vixen-nominasjoner. Samtidig er det en forskjell mellom blogg og bok. En blogg er leseren innom i noen minutter; de får ikke med seg alle innlegg, men noen her og der. En bok leses helt annerledes, stort sett fra begynnelse til slutt, og gjerne over lengre tid. Man skal gjerne sette seg ned med boken i godstolen og bli så grepet at man ikke legger den bort før man er ferdig. Da er det viktig at teksten fungerer som en helhet.”

Jada, vet jo det, men jeg har liksom aldri skrevet noen bok før da, gi meg litt slækk da! Hvem er liksom du til å mene noe om dette? Sjefredaktør i Kagge forlag sier du, javel, men hva vet du om gode bøker? Gir dere ut prisbelønnede bestselgere nesten hver eneste måned, hvert eneste år også nå? Dere gjør det ja, ok, men likevel.

“Det er mye godt å si om din kjappe og effektive stil. Den inviterer et bredt lag av lesere inn i teksten, og den sørger for at vi leser med høyt tempo. Samtidig kan den korthogde stilen faktisk bli litt anmassende i lengden, og man får lyst til å roe litt ned. Det er få som orker å spurte hundremeter på hundremeter uten å hvile, og på samme måte er det en stor fordel med rytmeskift i en bok.  Jeg foreslår derfor at du legger inn flere lengre setninger og avsnitt; at du innimellom tillater deg å dvele litt”

Ha ha, du glemte et punktum der på slutten! Jeg så det nok! Jeg er nemlig opptatt av detaljer, de små tingene. De som betyr noe i livene til folk.

Neida, jeg raljerer litt. Sitatene er ekte og gjengitt med tillatelse, men min reaksjon er fiksjon. Etter at jeg hadde satt meg inn i tilbakemeldingen gikk vi gjennom manuset, nærmest ord for ord, over telefonen. Samtalen tok nesten tre timer. Ekstremt nyttig samtale! Og rar, for det er litt fremmed å gå inn i sine egne setninger å forklare opprinnelsen for akkurat den formuleringen. Hvorfor stoppet jeg akkurat der? Hvorfor dvelte jeg ikke mer over akkurat de opplevelsene? Og dette fjerner vi bare, ikke sant?

Jeg vet ikke om jeg får det til, men det jeg forsøker på nå er å ta dere med i selve prosessen det er å skape en god bok. Være ærlig med dere at dette ikke bare er noe jeg lirer av meg på et på par ettermiddagstimer, men at det er et verk som eltes og knas til man oppnår akkurat den konsistensen man er ute etter. Det er ikke enkelt. Tilsetter du for mye mel blir deigen hard. For mye melk og smør gjør den seig og klissete. For mye gjær fører til hurtig heving, men med stor fare for overheving og at det ferdige bakverket blir flatt, tørt og lite holdbart. Balanse mellom salt og sukker er også viktig. Ja, tipper dere skjønner sammenligningen uten å også måtte trekke inn hevetid og steketemperatur.

Dette er veldig spennende. Skal la tilbakemeldingene synke litt inn et par dager før jeg setter meg for alvor ned igjen med boken på torsdag og bruker absolutt alt av våken tid gjennom helgen til dette prosjektet. I tillegg “kjøper” forlaget meg fri to dager i uken i månedene framover slik at fokuset de dagene skal være der det må være, på bokmanuset.

Har alltid drømt om å skrive en bok. Nå skjer det. Nå er det alvor!

Hva skjedde egentlig? Hadde gledet meg til helgen. Datter skulle komme i går og det gjorde hun for så vidt også, men var så trøtt at hun la seg kjempetidlig, så fikk egentlig ikke snakket særlig med henne. Ikke sto hun opp overdrevent tidlig i dag heller, for å si det på en forsiktig måte, så ble ingen lang og koselig frokost akkurat. Vi kjørte en tur ned til sentrum i tolvtiden. Hadde noen ærender der. Ingenting spennende, verken for henne, meg eller dere, så ingenting å nevne. Vel hjemme igjen gikk hun ned på rommet sitt. Og ble der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Klokka fire kommer hun opp i stua. Hun hadde avtalt, og fått lov hos meg naturligvis, å overnatte hos en venninne. Viktig med venner, så holder henne ikke hjemme hos den trøtte faren bare fordi jeg har savnet henne en hel uke, men liker det ikke, så ærlig må det være lov å være. Vi skulle jo kose oss med indisk i kveld og greier. “Liker ikke indisk”. Nei vel da.

Kjører henne til venninnen klokka fem. Ha det fint. Glad i deg. Kos deg, og husk at overnatting ikke betyr at man skal være våken hele natta og terrorisere mora, men at man faktisk skal sove! Ja da, pappa, ha det. Glad i deg også.

Så var hun borte. Satt faktisk en stund i bilen og bare så etter henne. Venninnen åpnet døren og ønsket henne velkommen. Så at de sa et eller annet morsomt til hverandre, for de lo. Gledet seg. Så bra for dem da! Døra gikk igjen. Jeg kjørte hjem.

Ok da, kjørte ikke hjem. Kjørte og så på en håndballkamp der Kjærest sin søster spilte, men passer dårlig inn i stemningen i historien, så vi later som jeg kjørte rett hjem til tomt hus.

Vel hjemme står katta og skraper på døra. Det er mildt, så lar henne være ute så ofte hun kan/vil. Kjærest går inn på kjøkkenet og starter med maten. Hun har funnet en indisk oppskrift som hørtes kjempegod ut. Blir den like god som den høres ut skal dere få oppskriften en annen gang. Hun spiller musikk på kjøkkenet. Egentlig en veldig fin stemning. Likevel er det en som mangler.

Jeg kan jo dette! Har til og med en sønn som bor på andre siden av jordkloden, men likevel. Det er en overgang når ungene blir så store at selv ikke en hel lørdagskveld med Pappa, etter en hel uke uten å ha sett hverandre, frister mer enn overnatting hos venninne. Håpløs prioritering fra Datters side, men kan jo ikke si nei heller. Resultatet hadde bare vært sur Datter på rom hele kvelden og det frister ikke veldig det heller. Selv om hun ikke er veldig indisk.

Nei, slik er det. Ungene vokser. De skal bli store! Utforske verden. Bli selvstendige. Klare seg selv. Uten å bry seg om en pappa som sutrer og klager over at jeg ikke er spennende nok lenger. For å være helt ærlig skjønner jeg Datter veldig godt. Heldigvis er Kjærest av en litt annen mening og nå begynner det å lukte noe helt vanvittig godt ute fra kjøkkenet. Jeg elsker indisk! Så masse smak. Så mange farger. Kjærest er ikke så aller verst hun heller.

Dette kommer til å bli en god kveld. Datter koser seg. Kjærest nynner, og det er alltid et godt tegn. Hvem vet, kanskje det tross alt bare er en fordel at Datter er på overnatting? Si det kan jeg aldri fortelle noe om, for dette er ikke en slik type blogg…

Ha en fin lørdagskveld, alle!

Blogger som elsker indisk samtidig som han savner Datter, men som egentlig har det helt fint likevel, til Vixen? Stem HER hvis du finner det naturlig. Stem på noen andre eller la det være hvis du heller foretrekker det.

For to dager siden tikket det plutselig inn en melding på telefonen. Det var fra et menneske som jeg husker med glede, men som jeg ikke har sett på snart 25 år. Mennesket tilhører barndommen og den hadde jeg egentlig lagt bak meg. Visket ut det jeg kunne. Kanskje jeg har visket ut for mye?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Det er rart å lese om sårheten din, for jeg beundret deg alltid for din styrke, og misunnet deg din selvstendighet og fandenivoldskhet. Du sto alltid opp for dem som trengte en beskytter. Jeg har mange sår selv, men visste ikke om dine. Så lite vi vet om menneskene rundt oss. Takk for at du fikk meg til å le i så mange situasjoner i skoletida. Det er fantastisk at du har suksess og blir sett, du fortjener det:). Var bare det jeg ville si.»

Jeg måtte lese disse ordene flere ganger. Jeg visste ikke dette. Visste at vi hadde en god tone, men ikke at jeg betydde noe. I alle fall ikke så mye. Så det ikke. Eller turte ikke tro på det. At en som meg bidro til å gjøre andres barndom bedre, lettere. At jeg aldri, noensinne, ble fristet til å tråkke over andre for å gjøre meg selv større. Kjenner jeg ble skikkelig, skikkelig glad.

Jeg svarer ganske kort. Vet ikke riktig hva jeg skal si. Skriver at :” Jeg minnes deg med glede 😊 Sårhet og styrke trenger ikke være motpoler».

Et skikkelig dårlig svar. Ser det nå. Skulle startet med et takk, for jeg ble jo skikkelig glad. På ordentlig. Hvorfor klarer selv ikke jeg, som takker flere titalls mennesker hver eneste dag for fine kommentarer, takke når det ramler inn en så fin melding i fra selve Barndommen? En melding som setter alt i perspektiv. En melding som kaster nytt lys over det mørket jeg har beskrevet så lenge. Jeg skjemmes!

Fortsatt uten å takke fortsetter jeg, glad i min egen stemme som jeg åpenbart er:
«Barndommen tynger meg ikke, den beriker meg og har gitt meg, tror jeg, visdom. En annen klok mann sa at det nytter ikke sitte femti år gammel å skylde på en ødelagt barndom. På et eller annet tidspunkt må man ta tak i seg selv og ta ansvar. Jeg føler jeg tar ansvar 🙂 ”

Barndommen skriver videre:

“Enkelte mennesker har så stor betydning i livene våre. Noen av dem fordi de er nære venner over lang tid. Andre fordi de var der og sa noe enkelt, men viktig og riktig til rett tid.”

Kloke ord. Gode ord. Varme ord. Jeg lot dem stå ubesvart inntil i dag. Da leste jeg ordene på nytt, tok dem inn over meg, og takket. På en skikkelig måte. Skulle egentlig bare mangle, men ordene var for store til at jeg turte tro på at det faktisk var meg Barndommen snakket om. At jeg hadde betydd så mye, for noen. Det er ganske mektig. Jeg så ikke alt jeg heller. Og det er jeg lei meg for.

Tusen takk!

Les også LYSGLIMT

Da er det endelig helt spikret! På selveste samefolkets dag, 6. februar, kan dere se meg i levende live på direktesendt TV fra hovedstaden i nord, Tromsø. (Ikke send meg hatmail fra Bodø nå! 😉 ) Det blir en folkefest uten like og vi skal lage samisk(inspirert) mat som er lett å lage, lett å like til mange, mange mennesker. Samisk streetfood kan du si. Det kommer til å bli gigantisk artig!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg vet ikke hvor mye jeg får lov til å røpe av sendingen ennå, og skal derfor (for en gangs skyld) være sparsom med informasjonen, for vil jo ikke ha NRK på nakken nå helt i startgropen av noe som jeg ikke har peiling på hvor ender. Litt antenner har selv jeg, ha ha 😉

Ellers har det vært en veldig bra dag! Var innom Radio Alta i morges for et lite intervju angående de der Vixen-greiene. Se og hør innslaget HER. Spoool deg fram til 1:08:52 hvis du ikke er super interessert i ALT som skjer i Alta da 😉

Møjlemiddagen ble superbra!  Kommer sikkert en blogg om hvordan du kan ta mølja til nye høyder i løpet av vinteren. Inn til videre må du bare fortsette som du alltid har gjort, men husk å ha MASSE salt i vannet, og eddik. Må være eddik i torskevannet! Nei, var ikke på jakt etter en diskusjon 😉 Ble selvfølgelig uten potet siden jeg skal prøve å komme inn i den der trange dressen til Vixen. Kommer ikke til å rekke det, men jeg prøver! Skader i alle fall ikke uansett.

Kjærest sitter nede på hobbyrommet akkurat nå og du gjetter aldri hva hun holder på med! Du trenger ikke gjette, jeg er jo åpenheten selv, hun lager julegaver, i januar! Syk kvinne, men en feiende flott en. Elsker jeg henne? Ja, det tror jeg faktisk!

Nei, kulinaster, ha en fantastisk fin onsdagskveld. Det er en stor ære for meg å få lov til å skrive for dere. Og det mener jeg. Ok, det var litt smisk bare fordi jeg vil at dere skal stemme på meg som “Folkets favoritt” på Vixen. På forhånd takk 🙂

Gjør det beste ut av de timene som gjenstår av døgnet! Lag deg noe godt, det skal jeg, må bare bli litt sulten først! 😀

Jeg har tenkt veldig mye på dette de siste ukene. Kanskje alt for mye. Egentlig det siste halve året, men spesielt de to siste ukene etter at nasjonen på brutalt vis endelig fikk øynene opp for selvmord. Har snakket både med lege, psykolog og Kjærest om dette, men aller mest med meg selv. Til syvende og sist spiller det ingen rolle hva andre sier, mener eller gjør. Det er du selv og dine egne tanker som er avgjørende.

Jeg blir ofte hyllet for min åpenhet. Av og til med rette, andre ganger ikke, for jeg er ikke åpen om alt. Kanskje alt for lite. Jeg holder igjen. Både av hensyn til min aller kjæreste familie, men også av hensyn til meg selv, mine ansatte og lokalsamfunnet jeg lever i. Det er grenser for hva folk trenger å vite. Grenser for hva du kan leve med at folk vet. Før de snur ryggen til deg og ikke lenger ser opp til deg grunnet åpenheten, men tvert i mot begynner å se ned på deg grunnet alle dine svakheter. Eller er det det? Er ikke det hele mitt prosjekt?

Jeg har hatt, og har det fortsatt, det langt tyngre enn jeg har gitt uttrykk for. Hver dag er en kamp, fra jeg åpner opp øynene alt for tidlig om morgenen til lyset slukkes på kvelden. Enkelte dager vil jeg bare gi opp. Gi slipp på alt. Bare bli liggende og la alt gå til grunne. Likevel står jeg opp og gjennomfører dagen. Hver eneste dag.

Jeg vil ikke dø! Selv ikke når alt er som aller mørkest har jeg et ønske om å bli borte, forsvinne. Når jeg sier jeg vil gi opp betyr det ikke at jeg vil gi opp livet. Vet egentlig ikke hva det betyr, men det betyr i alle fall ikke døden. Det er jeg veldig, veldig glad for, men jeg har forståelse for de som befinner seg i et mørke så altoppslukende at de ser på en avslutning som den beste og eneste løsningen.

Depresjon trenger ikke bety at du er trist. Det kan også defineres som tomhet. En tomhet som du prøver så godt du kan å fylle, men du er helt tappet for energi og initiativ. Du klarer rett og slett ikke. Det nytter ikke å “ta seg sammen” eller “ta seg noen dager fri”. Det er ikke der det ligger. Av og til er livet bare litt for mye.

Jeg har det veldig bra og er ekstremt bevisst alt som er positivt, og det er mye! Har hatt tunge perioder gjennom et helt liv og de har alltid beriket meg med innsikt og erfaring når de sakte og umerkelig har glidd over til lysere tider. Det gjør de alltid. Også denne gangen. Det er jeg helt sikker på. Og snart kommer sola!

Lag en strålende dag!

Det skal nemlig jeg 🙂

(Tett mann, 42, til Vixen Avards? Stem på meg HER )

Våknet kvart over seks. På rygg. Snur meg på siden og plukker opp telefonen fra gulvet for å sjekke bloggen. Det skulle ikke være mulig! Ikke så fort. Skulderen brenner ikke lenger. Bedøvelsen virket!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Det var en voldsom coctail jeg fikk fra legen. Han lo litt på apoteket da jeg hentet den ut. “Det går hardt for seg” sa han. Måtte gi han rett i det. Det har vært ville tilstander. For første gang på veldig, veldig lenge har jeg sovet gjennom en hel natt uten å bli vekt av alle disse knivene som roterer inne i den jævla skulderen. Kjenner jo at jeg har vondt nå også, men i forhold til hvordan det har vært de siste månedene er det virkelig ingenting.

Jeg vet jo at dette ikke er en permanent løsning, men det er godt med en liten pustepause. Er satt opp på venteliste til ny konsultasjon med kirurgen, og jeg skal gå gjennom alle tipsene jeg fikk fra dere i går ang. alternativ behandling. Det siste jeg vil er operasjon. Ikke nødvendigvis pga selve operasjonen, men den lange opptreningen etterpå.

Vi får se. Har i alle fall sovet. Kjennes litt rart, men er helt sikker på at jeg klarer å venne meg til det hvis det skulle utvikle seg til en vane.

Lag en strålende dag!

(Helt fram til 15. januar kan du stemme meg fram til en Vixen Awarsd. Jeg er nominert i ikke mindre enn fire kategorier. Stem på meg HER hvis du mener jeg fortjener en pris. Tusen takk!)

Plutselig kjenner jeg en intens smerte i brystet. Ut av ingenting. En kniv. Borer seg inn. Tror rett i hjertet, men vet ikke sikkert. Noe er i ferd med å slå rot. Inne i meg. Næres av meg. Finne næring. Fra meg. Der er ikke mye å hente, men noe må det være.  Jeg åpner øynene og ser at bladene slår knopper og blir grønne. Fra meg. Jeg tror det ikke skikkelig, men jeg ser det jo. Jeg ser at jeg betyr noe. For noen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg hadde en lang barndom. Var ikke spesielt godt likt. Hadde det ikke så enkelt ellers heller. Det var mye. Hele tiden. Overalt. Hjemme også. Utviklet en forkjærlighet for søvn. Være bevisstløs. Borte. Mitt beste øyeblikk er fortsatt akkurat i det jeg faller til søvn og forsvinner. Noen timer.

Alle mennesker trenger å bli likt. Ikke av alle, men av noen. Vi som har blitt mislikt av så mange, så lenge, spesielt i de viktigste små årene, har kanskje et ekstra sterkt behov for bekreftelse. Kjenne at vi betyr noe vi også. Har en slags verdi. Er noe. Spesielt,

Jeg skal ikke legge all verdens inn i disse nominasjonene til Vixens Awords, men jeg ble virkelig oppriktig glad. Og helt ærlig veldig overrasket. Og veldig, veldig takknemlig. Det finnes faktisk noen som finner også en slik som meg verdig. God nok. Best?

Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Ønsker ikke krype og kravle. Jeg er ikke ydmyk over nominasjonene, er bare oppriktig glad for at det til slutt var tilstrekkelig mange som mente at jeg var den rette. At nettopp jeg hadde det som skulle til. Så mye sitter faktisk barndommen fortsatt i. Til tross for hva jeg har oppnådd de siste tjue årene. Ikke millionær, langt i fra, men suksessrik i alt jeg så langt har gjort. Tenk litt over det dere som slo, baksnakka, utestengte, terroriserte og rakket ned,  på meg eller andre. Hvor mye dere ødela og hvor mye det faktisk skal til før man føler man betyr noe. Er noe. Finnes. For andre. For noen.

Tusen takk, igjen! Betyr mye mer enn du tror, og veldig mye mer enn jeg trodde var mulig.

Takk for oppmerksomheten!

Stem på meg HER hvis du føler for det.

Jeg har utsatt det lenge nok nå. Får nesten ikke sove lenger. Aldri en hel natt. Smertene er for intense. Jeg sovner på kvelden etter å ha funnet en god stilling, men våkner igjen etter bare en time. Paralysert av smerte. Finner en grei stilling igjen. Sovner. En time senere er det i gang igjen. Til slutt gir man opp og bare står opp. Da er klokka kanskje halv fire. Går ikke i lengden. Måneder i strekk. For noen.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Vi menn er litt redde for å gå til legen. Noen av oss venter i det lengste. Noen alt for lenge. Av og til er det en fordel. Mye går over av selg selv, men denne gangen ser jeg at det bare blir verre. Hjelper ikke med hvile, for dagene jeg ikke jobber fysisk er kanskje de aller verste. Løsningen finnes ikke i en sykemelding. Akkurat nå må jeg bare ha smertestillende. Helst noen som opprinnelig er beregnet for hester.

Har vært plaget med dette i mange år. De femten siste faktisk. Det har vært opp og ned, men stort sett til å leve med. I fjor vår gikk det imidlertid  ikke lenger og jeg ble til slutt klarert for operasjon. Ingen ønskesituasjon for en som driver for seg selv. Ikke er det noen garanti for å bli frisk heller. Tenkte derfor jeg skulle prøve trykkbølgebehandling først. Legen anbefalte det også. Og det fungerte fantastisk!

Etter to behandlinger følte jeg at dette fungerte så bra at jeg, impulsiv og optimist som jeg er, kontaktet kirurgen og sa at han kunne slette meg fra alle systemer. Jeg var i ferd med å bli frisk! Operasjonen ble avlyst. Trengte den ikke lenger. Etter femten år i smerter var det bare noen få timer med trykkbølge som som skulle til. Hvorfor hadde jeg ikke prøvd dette før? Følte meg som en idiot, men en glad idiot. Smertene var i ferd med å forsvinne. De ble i alle fall redusert.

Gledet meg for tidlig. Framgangen stoppet opp. Reverserte til og med. Fullførte likevel 6-7 behandlinger. Av og til blir det verre før det blir bedre. Jeg trøstet meg med det og så lyst på det. Selv om det så mørkt ut.

Avsluttet den siste behandlingen i november. Smertene var intense, brennende, konstante, men kom meg gjennom julehandelen på et eller annet vis. Satset på at jula, med rolige dager og julemagi, skulle gjøre alt bedre. Ingenting ble bedre. Det eskalerte.

I dag ringer jeg til legen. Jeg har så mye annet jeg må ta meg av at jeg ikke kan ha denne skulderen på toppen av alt. Suger ut absolutt alt som er igjen av energi ,og jeg har egentlig ikke så mye å ta av lenger. Er farlig nær en grense. Uansett hvor positiv jeg prøver å framstå utad.

Vi menn er litt redde for å gå til legen. Noen av oss venter i det lengste. Noen alt for lenge. Jeg har ventet lenge nok. Bestiller meg en dobbeltime. Har et par andre ting som jeg også vil snakke om.

En smertefri dag ønskes, til alle!

Dagen hadde sakte men sikkert fylt seg opp og kvelden hadde umerkelig sneket seg inn i både huset og i oss. Vi satt og spiste pizza, en skikkelig god en, og hadde gjort klar en film vi skulle se etterpå. Vi ser aldri på TV mens vi spiser. Prøver å gjøre måltidet til en sosial greie, uansett hvor enkel mat vi spiser. Plutselig ringer telefonen. Kjenner ikke igjen nummeret, men det er jo ikke spesielt uvanlig i disse dager.

Han presenterte seg. “Kjenner du igjen navnet?” Jeg merker at dette er et navn som jeg absolutt har hørt før. og som jeg på en eller annen måte kanskje burde husket. Det er noe med klangen i stemmen. Tonefallet. Likevel klarer jeg ikke plassere stemmen til et ansikt. Langt mindre til et minne.

“Du var hos oss en periode da du var liten”

Det smeller inn. Selvfølgelig! Kyrre. Avlastningsgården jeg var på en periode det var spesielt vanskelig.

Jeg skal ikke gå inn på samtalen, men det var ekstremt hyggelig å snakke med ham så mange år etterpå. Vi har ikke hatt kontakt i det hele tatt de tretti siste årene før han plutselig ringte meg i går kveld. Han er ikke på FB, men har fått med seg denne bloggen og at jeg klarte meg bra etter hvert. Han bestemte seg for å ringe meg. Det er jeg glad for.

Selv om de ikke er så mange, så har jeg utelukkende gode minner fra perioden på gården. Godt å komme seg litt bort når det stormer. Det er heller ikke et nederlag. Det viser klokskap å kunne gi barna sine en pause fra hverdagen hvis de trenger det. Jeg trengte det og jeg er glad jeg fikk det. Det var til og med kanskje helt avgjørende for at jeg sitter her i dag. Det bidro i alle fall sterkt. Sett i ettertid.

En nydelig dag ønskes!