Fredags ettermiddag. Står og betaler noe varer etter jobb. Litt øl, litt biff, litt dopapir. Husker ikke helt. Småprater med kunden foran meg som står og pakker sine egne varer. Snakker om bloggen, livet, døden, ja, det vanlige.
Plutselig kommer det en dame bak meg. Alta er en liten by så har jo sett henne før, men jeg kjenner henne ikke. Hun har en blomsterbukett i armene. Det er litt trangt akkurat der jeg sto så jeg presset meg inn mot kassa slik at hun skulle kunne komme seg forbi, men hun stopper rett foran meg og sier: “Nei, denne er til deg. Det har du fortjent!” Jeg får stotret fram en slags takk før hun gir meg en klem og blir borte like fort som hun kom.
Det var et slikt øyeblikk der verden stoppet litt opp, holdt pusten. Tilbake sto vi tre, kassamannen, kunden og jeg og bare så på hverandre noen sekunder før tiden liksom ble satt på “play” igjen. Hun fortsatte å pakke varer, han slo inn nye varer i kassa og jeg tok med meg buketten og gikk hjem og ga den til Kjærest. Er ikke helt sikker, men tror den egentlig var til oss begge. Jeg tror det.
Det hadde egentlig vært en utrolig tung dag på jobb. Enkelte dager er verre enn andre, men da jeg fikk den blomsten ble alt dette bare blåst bort. Resten av dagen ble rett og slett veldig god. Bare fordi et annet menneske kjøpte en blomst, ga den til meg og gikk videre inn i sin egen helg. Det skal egentlig så lite til. Der og da bestemte jeg meg at jeg også skulle bli flinkere til å gi noe til andre. Ofte tenker vi jo at vi burde gi noen en liten oppmerksomhet, men så glemmer vi det bort. Prioriterer det ikke inn i tiden vår. Det burde vi. For det betyr så utrolig mye for den som blir prioritert.
Tusen, tusen takk! <3
Dette innlegget skrev jeg før jeg dro på jobb i morges med planer om poste det i lunsjen. Så tikket det inn en melding på messenger. Jeg ble faktisk helt satt ut. Var dette bare tull? Med tillatelse fra senderen gjengir jeg nå samtalen. Den er nesten ikke til å fatte:
Heisan Asbjørn Du kjenner ikke meg, men jeg har fulgt deg på Kokkejævel-siden lenge, og nå på bloggen din. Jeg må si jeg er så imponert over hva du og din nå forlovede klarer å komme dere gjennom. Dere setter dype spor i hjertet mitt, og for det vil jeg takke dere! Jeg skulle så ønske at jeg kunne fjerne all sorg og dritt fra livene deres, men det kan jeg jo selvfølgelig ikke. I stede ønsker jeg å sende dere på en bryllupsreise når den tiden kommer, der jeg ønsker å betale fly tur/retur og hotell på et sted etter deres ønske i en uke eller to, alt ettersom hvor lenge fri dere har mulighet til å ta fra hverdagen. Håper dere vil gi meg denne gleden! Med all min respekt, NN
Vet ikke hva jeg skal si, men er dette en spøk??? Hvis ikke er dette noe av det mest voldsomme noen noensinne har gjort for oss. Blir helt satt ut og må nesten svare deg om litt, men tusen, tusen takk!
Dette er absolutt ikke en spøk. Dette er noe jeg mener dere fortjener, og som jeg virkelig ønsker å gjøre for dere. Ikke fordi jeg ikke tror dere har mulighet til å fikse det selv, men fordi jeg har mulighet til å gi dere det. Det er en vesentlig forskjell der om man tenker etter
Jeg er bare så utrolig takknemlig og kommer til å takke deg anonymt på bloggen hvis det er greit for deg. Vet fortsatt ikke hva jeg skal svare, for dette var voldsomt, men så ekstremt hyggelig 🙂
Takk for at jeg fikk lov til å glede deg/dere nå på mandagsmårran, det kommer til å gjøre dagen min i dag
Skriv bloggen din du, jeg gleder meg til å lese! Men fint hvis jeg kan være anonym ja, så slipper jeg å bli bombardert med meldinger Snakk med din kjære, drøm stort mens dere gjør det, titt litt rundt, og hold meg informert Ang hva dere lander på. Jeg gleder meg til å høre om drømmereisen, og jeg gleder meg til å være med på å realisere den! Ikke at jeg skal være med dere altså
Hehe, vi er svært nøkterne, så blir ikke noe ekstravagant
Så lenge det er deres drøm, så er jeg lykkelig på deres vegne Bare sørg for å gjøre den så fin som dere ønsker og så ekstravagant som dere fortjener
Jeg er god med ord, men dette fortjener faktisk ord som jeg ikke besitter. Jeg er helt nummen fortsatt. Tenk at det faktisk finnes mennesker i denne verden, mennesker du ikke kjenner, som ønsker deg så godt at de vil glede deg, støtte deg slik at du kommer deg skikkelig på beina igjen. Kjærest sendte henne en takkemelding. Vi er så takknemlige. For dette. For alt dere gjør for oss. For alle hyggelige meldinger. Nei, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive. Dette ble for mye, selv for meg.
Verden lå i ruiner, men jeg måtte tilbake på jobb. Det var midt på sommeren, ferieavvikling og masse folk. Jeg kunne rett og slett ikke holde meg borte lenger, hvor mye jeg enn hadde lyst. Både de ansatte og butikken trengte at jeg kom tilbake, for butikken var i ferd med å rakne. Fullstendig.
Tilfeldigheter hadde gjort at nesten alt av utstyr hadde blitt ødelagt i løpet av våren og sommeren. Husker jeg sa på ledermøtet i april at “tenk, vi har ikke hatt en eneste reparasjon så langt i år. Det er jo helt fantastisk!” Det var ikke fantastisk så lenge…
Det er vanlig at utstyr slites ned og må repareres. I løpet av et år bruker vi normalt ca 150 000 kr på reparasjoner, små og store. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Helt naturlig og noe man må regne med, men i år skjedde liksom alt “samtidig” og jeg hadde ikke rygg til å bære det, verken fysisk, psykisk eller økonomisk. Jeg lå nede for telling og jeg klarte faktisk ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å komme meg opp igjen denne gangen. Det hadde skjedd for mye, for fort, og selv om jeg smiler på bilder så var det ikke mye smil bak øynene. Der var det bare mørke. Og tomhet,
2018 hadde vært et helt forferdelig år, både på jobb og privat. Samlivsbrudd etter 22 år med fire(fem) barn sammen tærer på kreftene. I samme periode hadde vi problemer på annet hold som tilførte livet intens redsel og bekymring og tappet både tid, krefter og fokus. Det er ikke alt jeg deler, men det var fryktelig tøft. Selv for en tøffing.
2018 var også året jeg opplevde mitt første underskudd, noensinne. Omsetningsvikt kombinert med en dyr oppussing og oppgradering er en dårlig kombinasjon. Julehandelen reddet oss litt, men økonomiske bekymringer gjør ikke godt for noen. I tillegg tærer det på selvtilliten når omsetningen går ned. Du spør deg hva du gjør feil og stoler ikke like sterkt på ditt eget prosjekt. Det som alltid har vært din store styrke, troen på at du kan, vil og får det til, uansett hva andre måtte mene, blir mer og mer svekket. Du vakler. Står fortsatt, men ikke like stødig og trygg som før. Ikke en gang i nærheten.
I samme periode ble jeg hatobjekt nummer 1 på Jodel, et anonymt nettforum. Det var nesten ikke en dag hvor det ikke var lange tråder om hvilket grusomt menneske jeg var. Jeg ble tildelt absolutt alle dårlige egenskaper et menneske kan inneha, gjennom et helt liv, på et år. Det var massivt. I begynnelsen tenkte jeg at all pr er god pr, men etter hvert går det inn på deg. De ansatte. Kjærest. Det går inn på ungene dine. De sitter jo også å leser, hver dag, for en fryktelig far de har. Det var kanskje det verste.
Siden dette var så voldsomt og varte så lenge ble det vanskeligere å smile til folk når jeg var ute. Jodel er anonymt så jeg visste jo ikke hvem som hadde skrevet alt dette. Det kunne være nabodama for alt jeg visste. Eller han i kassa på butikken. Hun med hunden når man gikk tur. Hvem som helst. Jeg begynte å se ned. Det er ikke bra for et menneske å se ned når det går på gata. Det gjør ikke godt for selvfølelsen. Men jeg gjorde det.
Så kom 2019. Endelig! Jeg hadde samlet såpass med krefter til å ta grep på butikken og omsetningen var på full fart oppover igjen. Jeg håpet og trodde at de grepene jeg hatt tatt skulle veie opp for underskuddet. Det så lovende ut i alle fall. Nye energi både for meg og de ansatte.
Datter trivdes og hadde det godt i sitt nye hjem her hos oss. Jeg klarte å heve meg over anonymt dritt og fikk etter hvert selvtilliten og troen på meg selv tilbake. Vinden hadde snudd. Alt så lyst ut og jeg gledet meg så intenst til sommeren.
25 juli, en måned etterpå, er første dag på jobb. Fortsatt sykemeldt, men jobber litt. Vises. Ikke for at jeg vil, men for at jeg må. Når alt dette er over må jeg jo ha noe å leve av. Kan ikke la skuta synke selv om kapteinen holder på å drukne. Selv om jeg ville drukne. Det var egentlig ingenting jeg heller ville, men det er et eller annet i oss mennesker som holder oss flytende likevel. Jeg prøvde i alle fall å svømme.
1 august kommer jeg på jobb tidlig på morgenen. Egentlig i godt humør, forholdene tatt i betraktning. Så fram til å starte dagen. På dette tidspunktet var det så mye som var blitt ødelagt, og reparert igjen, at jeg faktisk trodde at nå, nå er det over. Nå bretter vi opp ermene og fortsetter. Slik vi alltid har gjort det. Glemt er at man står med telefonen i den ene hånden og kisten i den andre under hjemmesyningen mens man desperat prøver å få tak i en elektriker som kan fikse frityren fordi man ikke har råd til å tape fredagsomsetningen. Nå går det veien igjen!
Låser meg inn på kjøkkenet. Sjekker det nyreparerte fryserommet. Alt ok. Sjekker det nyreparerte kjølerommet. Alt ok. Sjekker den nyreparerte oppvaskmaskinen. Funker. Sjekker vannbadene på Fy Fader. Alle virker. Sjekker oppvaskmaskinen på Fy Fader. Tipp topp. Sjekker begge ovnene. Joda, ingenting feil etter reparasjonen. Frtityren? Funker fortsatt. Kjøl og frys nede på lager er også oppe og går etter lengre tids reparasjon.
Så ser jeg det. De to innerste kjølediskene. 19 grader og 13 grader. Helvete! Normalt hadde det bare vært irriterende, men jeg hadde ingenting å gå på lenger. Absolutt ingenting. Jeg orka ikke mer. Bestemte meg der og da for å gi opp. Det ble rett og slett for mye. Det var ikke krefter igjen. Jeg legger ned butikken og går på NAV som vanlige folk!
En tier til en kaffe?
Jeg setter meg ned foran disken med en kopp. Hullet på kneet er tilfeldig. Salatbarsjefen tar bilde av meg. Jeg legger det ut på FB. På min selvironiske måte forteller jeg at alt har gått til helvete, samtidig. Jeg er ferdig. Jeg gir opp. Orker ikke mer. Sånn var det. Det var ikke mer igjen.
FB eksploderte! “Hvordan kan vi hjelpe?” “Hva kan vi gjøre?” “Ikke gi opp!” “Har du vipps?” “Kontonummer?” osv, osv, osv
Hva er dette for noe, tenkte jeg, betyr jeg så mye for så mange??? Ok, jeg har ingenting å tape. Jeg ligger allerede nede i søla og gisper etter luft. Hvis folk har lyst til å sende meg penger for å berge butikken, og meg, så skal de selvfølgelig få lov til det. Tok en runde internt, for jeg forsto jo at dette kom til å skape reaksjoner, spesielt siden det var meg, han “pr-kåte idioten rusa på seg selv” (sitat Jodel), men jeg brydde meg ikke. Jeg hadde rett og slett ingenting å tape. Jeg hadde jo tapt det viktigste uansett.
SAVE KOKKEJÆVEL!
Jeg brukte samme bilde og la ut et nytt innlegg, denne gangen med ny overskrift. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og la ut vippsnummer og kontonummer. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet, i alle fall ikke dette, men i løpet av tre dager kom det inn over 300 000 kroner. Folk kom på døra med penger og gaver. Jordbær, bøker, mat, lysestaker. Det var så rørende, så voldsomt, så overraskende. Det var så mange som brydde seg! Det gjør noe med deg. Vi vil jo alle sammen bli likt av storflokken.
Men det var ikke bare Vipps. Samtidig skulle august bli den beste omsetnings -måneden noen sinne. Hoftepluss økte med over 100% i august. Alt var bare helt surrealistisk. Man blir rørt når slikt skjer. Nå hadde vi penger til alle de uforutsette reparasjonene og jeg slapp å bekymre meg for det i alle fall.
Så våknet Jodel igjen selvfølgelig. Jeg hadde, elskverdig nok, fått gode fjorten dager med hetspause etter dødsfallet. Det takker jeg for, men nå ble det fullt kjør. Vipps trumper død baby, fram med tastaturet! Dette gikk ikke an, ingen normal bedrifteier går ut og “tigger” penger på denne måten! Tenk å være så kynisk at man bruker sin egen døde sønn for å skaffe seg penger! Mange ble kvalme og måtte spy. Det er mye spying på Jodel altså. Mange som fort blir dårlig i magen og har vond smak i munnene sine. Munnvann?
Denne gangen gikk det ikke inn på meg. Kritikken beit liksom ikke skikkelig på. Jeg hadde opplevd for mye til å bry meg. Ikke sikkert jeg tenkte klart heller. Man gjør gjerne ikke det når livet ditt er bombet sønder og sammen. Da prøver man bare å overleve. Ikke bare dag for dag, men hver eneste time av dagen.
Har reflektert mye over dette i ettertid. Hva var det som irriterte, og fortsatt irriterer, enkelte så grenseløst? Det eneste jeg gjorde var jo egentlig bare å be om hjelp. Når jeg trengte det. Kanskje var det den voldsomme responsen som ble for mye? Hvordan kunne så mange, gi så mye til en som egentlig har det bra, tjener godt, når det finnes så mange andre gode formål i verden?
Har egentlig ikke kommet fram til en konklusjon. Tror ikke den finnes. Det eneste jeg vet er at voksne mennesker jeg har snakka med i mange år har slutta å smile til meg, hilse på meg. Og jeg kjenner det er litt trist, men helt greit. Syns det er det er litt rart. Gjør jo det. Jeg fikk jo bare en tier til en kaffe. Når jeg var så frekk at jeg gikk offentlig ut og ba om hjelp. Fordi jeg akkurat da ikke klarte meg alene.
Vi hadde begge en lang barndom. Hun kanskje enda lengre enn min. Hun sier jeg var et lysglimt for henne da hun var liten. Det var hun også. For meg. Det var ikke så mange lys på den tiden. De som fantes brant kanskje ekstra kraftig. Som fakler. Jeg vet ikke. Var ikke det dette skulle handle om egentlig, eller kanskje det var det?
Hun ble så glad da hun ble invitert opp til Alta i dåpen. Hun bestilte billetter allerede samme kveld. Billigbilletter. Kunne ikke avbestilles. Dåpen ble avlyst, men hun kom likevel. Det er jeg glad for, men alt ble så rart. Det var ikke slik det skulle være. Vi skulle bake kaker! Blåse opp ballonger. Skrive dikt og bordkort. Stresse rundt og presse oss inn i alt for trange dresser og kjoler. Samles på kvelden når alt var over og puste ut. Lettet over at akkurat vår kake var den mest populære. Eller bortforklare med at gjestene var idioter for at vår kake nesten ikke var rørt.
Bortsett fra mine barn har jeg ingen egen familie i Alta. Siden jeg jobber så mye går det helt greit, men av og til savner man selvfølgelig slekta. Det å møtes. Flire. Krangle. Være. Sammen. Familien min er ikke stor men den er spredt over et stort land. Ingen bor samme sted. Det har liksom bare blitt sånn. Det er det jeg er vant med. Slik det skal være. Og alltid har vært.
Jeg flytta for meg selv da jeg var 16 år. Ble far da jeg var 19. Planlagt. Følte meg klar for det. Jeg var jo ikke det, men trodde det. Har gått ganske greit. Har ikke gjort alt riktig, men jeg har prøvd. De har alltid betydd ekstremt mye for meg. Langt mer enn de er klar over selv.
Jeg skriver meg bort. Som vanlig. Tilbake til Søster. Den personen som kanskje forstår meg best. Ikke alt hun forstår er riktig, men det er ikke feil heller. Søster vet. Søster skjønner. Søster er klok. Nemlig!
Dette er morgentanker. Skrevet 04:47 før jeg skal på jobb. Fredag. Den travleste dagen i uken. Min favorittdag. Som de fleste andre lever jeg utelukkende av penger. Fredag gir penger i kassa. I tillegg har kommunen fått lønn. Det merkes alltid. Deilig!
07:00 reiser hun. Tilbake til Stord. Kommer til å savne henne. Veldig.
Det er en dag for alt. Vafler, arbeidere, fårikål, kvinner, homofile, søvn, urfolk, radioer. Listen er uendelig. I dag er det altså den internasjonale dagen for psykisk helse. I dag skal vi alle vise at vi bryr oss. Forstår. Respekterer. Inkluderer. En viktig dag, misforstå meg rett, men jeg har et litt ambivalent forhold til alle disse dagene. Hjelper de egentlig og, ikke minst, hvem hjelper de?
Det vet jeg jo egentlig ikke noe om, og burde sikkert ikke uttalt meg, men mitt inntrykk er at i morgen fortsetter alt som før. Som vanlig. I morgen er det igjen flaut å fortelle verden at man går til pykolog for å komme seg gjennom hverdagen. I morgen ser vi igjen ned på de som ikke takler å være i en full stilling fordi hodet rett og slett ikke henger med. I morgen er det igjen ingen som forteller deg at de er inne i en depresjon, de er bare i “litt dårlig form for tiden” eller har “influensa”. I morgen er det ingen som forteller om sin rusavhengighet eller at de tyr til selvskading når presset blir for stort. Det forteller de forresten ikke om i dag heller fordi de vet hva som kommer i morgen hvis de gjør det. Skammen og fordømmelsen fra oss andre.
Hvorfor er det så flaut å snakke om disse tingene? Hvorfor ser vi ned på de som sliter? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi instinktivt tråkker på de som ligger nede? Eller i beste fall bare ser bort. Ofte i vemmelse. Er det fordi det gjør oss selv sterkere? Vise verden at vi klarer oss selv? Hvorfor er det egentlig så viktig?
Åpenhet. Jeg tror på åpenhet. Ikke bare en dag i året, men 365. En av mine største forbilder er faktisk Kjell Magne Bondevik. Han fortalte. Til hele verden fortalte han at han måtte ha en pause. Han klarte ikke mer. Husker du hva vi sa, hvisket om, skrev? Det gjør jeg.
Det handler kanskje om fasade? Det er en historie med rus og psykiatri i alle familier, men vi er livredde for at det skal komme ut. Selv om alle egentlig vet. Det “snakkes jo”, men vi later som om alt er bra. Vi har ikke noe med det. Ikke vil vi vite det heller, for vi har nok med vårt eget. Vi tilhører jo også en familie…
Vi lever i et samfunn der til og med det å miste et barn er tabu å snakke om, så det er ingen tvil om at vi virkelig trenger en dag med fullt fokus på psykisk helse. Bruk den til fulle! I dag har du sjansen. I dag bryr vi oss. Det kan være godt å få ting ut, om så bare for denne ene dagen. Jada, jeg skjønner at du kvier deg, for morgendagen kommer, men sakte men sikkert kan åpenhet fra de få gjøre det lettere for de mange. På sikt. Dessuten kan det hjelpe deg også. Hvis du tør.
Ta vare på deg selv, men prøv å lag en god dag for andre i dag, og i morgen!
I mange år har jeg drømt om å gi ut en bok. Selvfølgelig en bok med mange gode oppskrifter, men først og fremst en bok om livet mellom måltidene. Jeg har opplevd så mye, så lenge, at jeg føler jeg har en historie å fortelle. En historie om et liv. Mitt eget.
Så ringer plutselig telefonen. “Hei, det er fra Kagge forlag”. WTF!
Det var jo ikke han sjøl som ringte selvfølgelig, men forlagssjefen. Stas det også altså. Klart man blir litt beæret, glad, og vi hadde en lang og fin samtale. Kagge forlag er et stort forlag og har gitt ut mange bøker som har solgt godt. For man vil jo gjerne det, selge godt, hvis man først gir ut en bok.
Dette er imidlertid ikke det eneste forlaget som har vist sin interesse. Forlaget Utenfor Allfarvei, et nordnorsk forlag med hovedsete i Harstad, tok kontakt med meg for et par måneder siden. Vi har ikke inngått en formel avtale, men vi er i en god dialog og jeg skal møte dem i Harstad om et par uker. Det blir veldig spennende! Hele mitt matprosjekt er jo bygd opp rundt slagordet godt, ekte og lokalt, og da er det jo kanskje også naturlig å velge et lokalt forlag.
Det setter meg i et dilemma. Et stort et. Nå er det to forlag som har vist sin interesse og som, så vidt jeg skjønner, ønsker å inngå avtale med meg. Begge er kjempedyktige, men med sikkert ulike kvaliteter. Kanskje vil et lite forlag bruke mer ressurser på å lage en god bok, siden de gir ut færre bøker i året? Satse mer på hver enkelt bok kan du si. Jeg er jo tross alt en debutant, ikke Jo Nesbø. Vil tro rammevilkårene er ganske like, men det har vi ikke diskutert skikkelig ennå. Debutanter får vel stort sett standardkontrakter.
På motsatt side har kanskje Kagge forlag flere kontakter inn mot media som gir større sjanse for innsalg av boken på ulike fronter og arenaer slik at man blir synlig for langt flere bokkjøpere, for det er jo først og fremst bokkjøpere som kjøper bøker. Det er også mulig jeg tar feil i alle mine antagelser. Det gjør jeg ofte.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå, risikerer til og med at begge syns jeg er blærete som skriver om det og trekker seg fra hele greia, men det får stå sin prøve. Da var det aldri meningen uansett og jeg får bare fortsette med bloggingen, hehe.
Nei, mye som skjer for tiden. Viktig å holde fokus. Tenke seg godt om. Ikke kaste seg inn i ting på impuls, slik jeg kanskje er litt for god til. Også viktig å fokusere på det jeg faktisk lever av, Hoftepluss og Fy Fader, oppe i Alta. Vi går en viktig tid med julehandel i møte. Den betyr alt for videre drift. Det har den alltid gjort. Slik er det å være en slags nisjebutikk.
Ønsker dere alle en fin ettermiddag videre, så får jeg bare sitte her og spekulere. Kom gjerne med innspill hvis dere har noen synspunkter. Setter stor pris på det 🙂
Datoen er bestemt og om under et år kan jeg kalle denne kvinnen for min. Jeg forstår meg godt, for hun er en flott kvinne på alle mulige måter. Tar seg av meg, passer på. Er der. I gode dager. Og de som verre er. Hva hun skal få ut av dette er mer uklart, men kvinner tenker annerledes enn menn, så hun har sikkert sett sider av meg som har tiltalt henne såpass at hun ønsker å bli gammel med meg. Selv om jeg blir gammel før henne. Vi har det fint. Godt faktisk.
Mail fra Kirkekontoret i går. Brudgom Asbjørn Sandøy. Det hadde jeg faktisk aldri trodd for halvannet år siden. Ikke en gang i mine verste mareritt, hehe. Men det føles riktig. Rett. Og kanskje sannelig på tide.
Jentene mine og meg. Jeg er uendelig glad i dem begge to og de er glade i meg. Og i hverandre. Det siste er viktig. Hvis ikke hadde det ikke fungert. For noen. Og livet hadde vært helt annerledes.
Uansett hvor langt likestillingen har kommet så er det tøffere for mamma. Vi fedre har ikke ligget i månedsvis over doskåla og spydd ut både eder og gallesyre og trøstet oss med at det er verdt det når bare lille nurket kommer ut. Vi fedre har ikke vagget rundt nesten et år med bekkenløsning som stikker som tusen nåler innvendig og tenkt at alt blir bra bare fødselen er overstått.
Selv om vi også kanskje har lagt på oss, så kjenner vi ikke at alt av føtter under knærne holder på å eksplodere fordi de er så fulle av vann at de kunne slokket en husbrann i et knusktørt rekkehus hvis noen stakk hull på en tå. Vi slipper å møte folk med pløsete ansikt og trøste oss med at man en gang skal bli vakker igjen bare barseltiden er over. Som om ikke dere er vakre uansett.
Vi fedre slipper å våkne midt på natta, full av svette, med angst fordi alt er helt stille inne i magen. Og ligge der og klemme og klemme og kjenne etter og ikke sovne igjen før du igjen kjenner tegn til liv. Ikke at det er mulig å sovne skikkelig heller, for det er jo plent umulig å finne en behagelig stilling. Men alt blir verdt det bare han kommer ut.
Fedre slipper å grue seg til fødselen helt fra de vet hva en fødsel er og vi slipper å ligge i 36 timer mens underlivet revner, cm for cm. Smerter så ulidelige at det nesten ikke er til å holde ut, men man holder ut, for man vet at det er verdt det. Når alt er over. Når man hører det første skriket. Når man ammer for første gang. Når knøttet er ute.
De kjenner jo hverandre fra før. De har vokst sammen og blitt til en, før de deler seg og blir forente. Mor og barn. Hører sammen.
Kjærest er tøff! Den tøffeste jeg vet. Hun er student, 2. året barnhagelærer. Pensum i år en barns språkutvikling fra mors liv til seks år. Masse bøker. Tusenvis av sider. Filmer. Lyder. Oppgaver. Om dette. Må hun gå gjennom. Hver eneste dag. Ufattelig at hun klarer det, men hun gjør det. Faen, for en dame!
I tre uker nå har hun “pause” fra pensum. Praksis i barnehage. Blandet avdeling, ikke de aller minste heldigvis, men det er tøft nok. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg hadde brutt sammen. Selv om jeg “bare” er far. Jeg som snur meg vekk med en gang jeg ser en barnevogn.
Dette er en hyllest til Kjærest. Den aller tøffeste jeg vet om.
I går var jeg og Datter på NrK for å være søndagsgjesten i Norgesglasset .
Det var en veldig fin seanse der vi fikk tid til å prate litt skikkelig, ikke bare haste til neste tema. Jeg syns det ble en veldig fin prat. Datter syns ikke det var like stor stas å være i radio som på tv, men jeg syns det var veldig kjekt. Hør sendingen HER
Det jeg setter aller mest pris på med alt som skjer nå er at jeg kan dele disse opplevelsene med Datter. Selv om hun ikke har sagt noe i mikrofonen ennå så får hun være med når det skjer noe. I fare for å virke som en karamell, så blir jeg faktisk litt varm i hjertet av å tenke på det, for det er jo artig for en 11-åring. Er artig for en 42-åring også, hehe.
Hva gjør en biskop, en ordfører, et mytisk naturvesen og en Kokkejævel samlet ved Altaelves bredder? Jo, såpass må det jo være når min kanskje mest berømte rett, Ole Mattis Hætta, endelig skulle døpes . i det Herrens år 2015. Tror dette er første gang i verdenshistorien at en matrett døpes. I alle fall med en biskop som prest og en ordfører som gudmor!
Dåpsbarnet, Ole Mattis Hætta. I sin tid, 2004, smått revolusjonerende med sin kombinasjon av den hellige reinen og hvitløk og fetaost. Tror kanskje jeg var først i landet med slike banebrytende kombinasjoner. Husker folk var ekstremt skeptisk, men de elsket ham da de fikk smake og han utviklet seg til å bli en kulinarisk gigant, en berømthet. Trolig min mest berømte rett.
Med dette intervjuet i Dagbladet , publisert på selve dåpsdagen, føler jeg at jeg setter et endelig punktum i denne saken. Jeg er klar til å starte et nytt kapittel. Hvis noen fortsatt ønsker å tillegge meg andre motiver bak min åpenhet står dere fritt til å gjøre det. Jeg bryr meg ikke lenger!
Skal innrømme at det har såret meg enormt, og mye mer enn jeg har villet innrømme, men vit at du har gjort denne sommeren ekstremt mye vanskeligere å komme seg gjennom enn den ellers ville vært. Nesten utålelig og ikke kom med at jeg har bedt om det selv! Jeg har fortalt om det verste et menneske kan oppleve og hva gjør du? Prøver å hugge hodet av meg, igjen og igjen, med ditt iskalde, sylskarpe sverd av vonde ord. Hvilken glede finner du egentlig i slikt? Du har vært så infantilt ond, usaklig og nådeløs at hadde det ikke vært for den voldsomme støtten i andre enden er jeg slett ikke sikker på om vi hadde kommet oss gjennom dette. Hadde du vært fornøyd da?? Neppe.
Nå har jeg endelig krefter til å heve meg over deg. Du får bare fortsette å ligge der og spy ut jævelskapet ditt. Ungene er sikkert kjempestolt over deg. Jeg er ferdig med deg. Jeg bryr meg ikke om deg lenger. Ikke i det hele tatt!
Sånn, godt å få det sagt! Eller spille ut “offerkortet” som det også kalles i enkelte kretser…
Det gikk kjempefint i Norgesglasset tror jeg. 🙂 Skal legge ut link når den er klar. Litt trist, litt artig, litt alvor. Akkurat slik livet er. Og artig for Datter å være med, men hun syns det var litt mer stas med TV, hun gjorde det, hehe.
Nå skal jeg skrelle potet til potetmos. Søster skal serveres Verdens beste, selvfølgelig, finnebiff med mos når hun kommer i kveld. Det blir koselig. Oppskrift kommer selvfølgelig på bloggen 🙂
