Du vet senteret har stengt. Du MÅ ha lagt merke til det, for alle de andre kundene har gått hjem for i alle fall fem minutter siden. Du ser vi står og vasker. Noen av oss svetter, for det er hardt arbeid,og vi har som mål å være ferdig før ti.
Du står leeenge og ser på produktene i disken. Jeg skjønner deg godt, for vi har gode produkter og det er nok å se på. Jeg smiler til deg. Ser deg inn i øynene og spør om jeg kan hjelpe. Selv om vi er stengt.
Jeg vet det. Du vet det, men later som ingenting. Ser bare videre. Øynene går fra produkt til produkt. Det går kanskje et minutt, så ser du opp på meg. “Hva koster det for røkt villlaks?” 549,- pr kg svarer jeg. “Det var veldig dyrt!” svarer du. “Spørs hvor mye penger du har” prøver jeg å spøke tilbake. Ikke en mine i ansiktet ditt. Ikke en gang en rykning. Det har nå gått fem minutter siden du kom.
“Kan jeg få smake en bit?” Ja, selvfølgelig, svarer jeg. Jeg vet det er fantastisk god. Ulf Krane kan sine saker og sender aldri fra seg dårlige varer. Skjærer en god bit fra det aller beste stykket og gir til humørsprederen på andre siden av disken. Han tar i mot uten å se på meg. Han lukter på fisken. Smaker, først med tungen, før han putter hele det rause stykket inn i munnen. Tygger. Lenge.
“Einerøkt?” spør han. Nei, Ulf har aldri brukt einer. Han bruker bare bøk. “Jeg liker einerøkt best” svarer han. Ok, men Ulf er ikke enig med deg og bruker ikke einer. Skal du ha en bit? “Hva koster det for en bit?”
Til slutt så orker man ikke mer. Jeg er ikke en hund. Jeg har en liten familie hjemme som jeg vil hjem til. Jeg er ikke villig til å stå en halvtime ekstra for å selge en bit røyklaks. Kanskje hvis du hadde smilt til meg, men det gjorde du ikke. Du så ikke en gang på meg.
-Beklager vi har stengt, men vi åpner igjen i morgen klokka ni. Velkommen da!
Så snudde jeg ryggen til kunden som ikke var en kunde og vasket videre. Selv om jeg selger varer så er jeg ikke hunden din. Skjerp deg!
Der var det gjort! 2032 bøker signert! Det er nesten ikke til å tro. To tusen og trettito tusen mennesker venter spent på boka mi! Selv en kjepphøy mann som meg selv kanne kjenne et snev av ydmykhet over et slikt forhåndssalg. Tusen takk!
Dagsrevyen stakk innom for et innslag.Hvor fantastisk er ikke det? Innslaget sendes onsdag 5. august, dagen etter bokslippet. Herregud, dette er syke tilstander altså!
Snart ferdig, faktisk bare femten bøker igjen, så kommer det en trivelig fyr inn døren med en mail. Om jeg kunne signere 200 ekstra bøker! Ark hadde glemt å fjerne muligheten for signatur på netthandelen og det hadde strømmet inn med bestillinger siden i går. Ja, herregud, svarte jeg, selvfølgelig! Det er jo derfor jeg er her! 🙂
Nå skal jeg ta toget tilbake til Oslo og møte jentene mine. De har styrt for seg selv i hele dag og savner meg nok voldsomt. “Ja, særlig pappa!” ville nok Datter sagt til den påstanden tenker jeg, he he 😉
Ønsker dere en fortsatt fin dag og tusen takk igjen til dere som har kjøpt boken. Håper den vil gi dere mange fine stunder. Til dere andre, så kommer den til en bokhandel nær deg allerede fra 4. august, men det kan være lurt å dra innom allerede nå og bestille slik at du er sikker på at de bestiller inn nok. Førsteopplaget er bare på 7000 bøker og 2000 av dem er allerede kjøpt, så her kan det være lurt å være litt tidlig ute spør du meg.
Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal skrive. Nesten 2000 bøker. Kjøpt og betalt av ekte mennesker før de i det hele tatt har holdt boken i sin hånd, bladd i den og funnet ut at dette er noe for dem. De har bare kjøpt den. Fordi det er jeg som er forfatteren og fordi de mener, vil jeg anta, skriver godt og fengslende.
Jeg er fullstendig overveldet, for ikke å si overrumplet. Da Datter, Kjærest og meg kom oss bort på Kagge forlag etter en kjapp tur på Burger King, (ikke spør) så ble vi møtt av hele forlaget på rød løper og velkomstrop. Herregud, tenkte jeg etterpå, vi fikk jo ikke tatt bilder, he he. Utrolig koselig og veldig uventet. Kagge forlag gjør i alle fall stas på forfatterne sine, det er i alle fall sikkert!
Så var det rett i arbeid! 1000 bøker skulle signeres. Nesten like mange i morgen. Her var det ingen tid å miste! Jeg ville skrive et lite “visdomsord” i hver bok, men der satte forlaget seg på bakbeina. Det ville jeg verken rekke eller klare. Prøv selv å skrive navnet ditt 1000 ganger og pluss på noen visdomsord. Jeg fattet fort tegningen for å si det slik 😉
Fikk kranglet meg til å i alle fall få skrive signaturhilsningen min, “Vi smattes!” Det er jeg veldig glad for! Da ble det plutselig langt mer enn bare en signatur. Dette er jo tross alt ikke bøker som skal selges, men bøker som allerede er solgt. Disse fantastiske menneskene, mine aller største fans, dere skal vite at jeg ikke kjedet meg et sekund. Forlaget sa jeg kom til å bli “drittlei”, men sannheten er at selv om jeg ble sliten, veldig sliten, så tenkte jeg på et menneske for hver gang jeg sendte boken “til høyre”.
For slik var det lagt opp. Jeg satt i midten og på min venstre side sto det en flink ung herremann og pakket bøkene ut av kartongene gjorde bøkene klare for signering, og på min høyre side sto det en ikke mindre flink herremann og pakket bøkene tilbake i kartongene. 33 bøker pr kartong. 30 kartonger. Tusen takk for hjelpen gutter! Uten dere hadde jeg sittet der til langt ut i september. Fy Fader dere var RÅ!
1000 bøker. 10 penner. Ferdig.
Og mens jeg er i Oslo og leker populær forfatter så eksploderer selvfølgelig glasset over den ene varmedisken på FyFader. Maten i fire av seks disker må kastes. Nesten hundre kg med mat, men la oss ikke fokusere på det negative, nå er vi på SIGNINGSFERD! 😀
4. august kommer boken ut i alle landets bokhandlere. Jeg er utrolig spent på mottagelsen og håper inderlig at dere, kjæreste lesere, vil bidra med anmeldelser av boken på sosiale medier og blant venner og kjente. Det hadde jeg satt ufattelig stor pris på. Det slippes tusenvis av bøker ut denne høsten og da gjelder det å synes. Jeg er heldig. Jeg har dere. Og der er jeg evig takknemlig for <3
I morgen tidlig er det i gang igjen. Nesten tusen bøker til like mange mennesker skal signeres. Etterpå skal jeg intervjues av en journalist fra Dagsrevyen. De skal lage et innslag om meg og boken. Takker ikke nei til det for å si det slik!
Nei, nå får bok være så mye bok den vil, for vi skal ut og spise oss fete. I alle fall mette. Datter bestemmer restauranten og da blir det en tacorestaurant like ved her vi bor. Helt greit for meg. Jeg er bare en enkel sjel fra Vesterålen og har ingenting i mot taco. Heller ikke når jeg kan spise på Michelin-nivå. Datter har talt og det er helt greit.
Alt godt!
Kokkejævel
Forresten, hvis dere vil se meg i “levende live” på dere å inn på storyen min på Instagram. Trykk HER eller DER og dere overføres på magisk vis automatisk 😉
I dag reiser vi til hovedstaden. For oss i provinsen er det alltid litt stas. Nå er ikke dette akkurat noen kosetur, i alle fall ikke for min del. Vi lander i Oslo rundt tretten og da er det rett til forlaget for å starte jobben. De har gjort det slik at jeg signerer halvparten av bøkene på forlaget i dag og resten i morgen på bladcentralen. Det er satt av to hele arbeidsdager, så er er visst litt bøker. Heldigvis får jeg hjelp og det er en person som legger boken foran meg og en annen som fjerner den når den er signert. Er det rart man er skyhøy på seg selv , he he 😉
Dette er faktisk vår første tur til hovedstaden sammen. Har vært der mange ganger det siste året, men enten alene, sammen med Kjærest eller sammen med Datter, aldri vi tre i lag. Det blir kos. Datter er glad Kjærest er med. Jeg er visst ikke like spennende å reise sammen med. Forstår henne godt. Jeg er nok ikke verdens meste spennende reisefølge der jeg leser meg gjennom flyturen og er lettere allergisk mot shopping.
Nei, dette blir trivelig selv om det blir kort. Vi reiser tilbake på torsdag slik at jeg rekker jobb før 12. Hadde egentlig satt av hele uken til ferie, men åpningen av FyFader gjorde dette umulig. Slik er det å drive for seg selv, men skal ikke klage. Fortsetter omsetningen omtrent som nå gjennom hele sommeren, så blir Korona-tapet til å leve med. Det er litt godt kjenner jeg.
Jeg skal kjøre en tur på jobb nå klokka seks. Vi hadde en voldsom oversvømmelse i går da det flommet flere hundre liter vann ut av en av ovnene. Heldigvis var jeg på huset, dog ikke til stede, men fikk stoppet vannet via stoppekranen, men da var allerede hele lokalet fylt opp med enorme mengder vann. Håper vi får det reparert i dag, for med det trøkket vi har nå så er det omtrent umulig å gjennomføre en normal dag med bare en ovn.
Heldigvis er Robin, soussjefen, tilbake etter tre lange uker med ferie, så jeg kan reise et par dager til Oslo uten hjertet i halsen. Økonomisjefen, mor til mine levende barn, er også i Alta og tar seg av kassa og oppgjør og slikt, så tror rett og slett jeg bare skal nyte denne turen. To dager går fort og er for kort til at jeg skal sitte og bekymre meg for mye over jobben. Hva kan gå galt liksom?
Vel, for oss som husker tilbake et år, omtrent alt, inkludert den samme ovnen. Håper inderlig ikke dette bare er starten på et reperasjonsskred, men vi får håpe og tro det beste.
Følg med på instastoryen min hvis dere vil følge oss på turen 🙂
Om jeg fortsatt er “smertefri”? Ja, det er et herrens mirakel!
Folkens, klokka er kvart over elleve, jeg har vært på jobb siden klokka seks og jeg har ikke vondt i det hele tatt i foten! Er det virkelig mulig? Hadde det ikke vært for at jeg kjenner det selv, så hadde jeg ikke trodd det. Jeg halter ikke og det gjør ikke vondt uansett hvor hardt jeg kjenner etter. Er virkelig smertehelvetet plutselig over eller er dette bare en pause? I så fall er det en pause jeg skal NYTE i fullt monn. Jeg er smertefri!
Dere som leser meg fast vet at jeg har spist strek smertestillende som bringebærdrops den siste halvannen måneden. Smertene har vært hinsides fatteevne og det har liksom ikke vært noe som virkelig har kunnet fjerne dem, men med et nazistrengt pilleregime der jeg dopet meg litt hver annen time, så klarte jeg stort sett å holde meg oppreist. Ikke alltid, men som regel. På fredags kveld var det imidlertid slutt på den hurtigvirkende tramadolen og jeg kjente panikken bredte seg i kroppen. Jeg hadde jo tatt maksdosen på åtte stk i døgnet i ukevis og var meget usikker på om jeg i det hele tatt ville overleve helgen til jeg igjen kunne ringe dealeren, unnskyld legen, på mandag og få ny resept.
Jeg bestemte meg for å bite tenna sammen og gjøre et ærlig forsøk. En slags rehab for en helg kan du si. Byttet ut Tramadol med Ibux. For å være helt ærlig merket jeg ikke noe forskjell, verken positivt eller negativt. Hadde litt abstinenser etter mangelen på tramadol, litt stressa, men absolutt til å leve meg. På søndagskvelden, og morgenen faktisk, så sluttet faktisk en av de verste bivirkningene også. Kjærest forsto ingenting, men ble glad og sa ja takk. Var en stund siden sist si.
Jeg har legetime i ettermiddag og hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å be om mer Tramadol, bare Neurontin. Jeg er på tredje uken med den og har trappet opp til nesten maksdose. Før jeg begynt med den virket ikke en gang morfin. Håper dette går mot slutten. Hadde vært deilig å reist smertefri til Oslo på tirsdag.
Var ikke dette helt fantastiske nyheter dere! Hvis dette varer så er det jo helt slutt på sutring og klaging om smerter, og føtter og rygg og skulder. Hva i all verden skal jeg klage om da??? Vel, kjenner jeg meg rett dukker det nok opp noe annet ganske så snart, he he 😉
Jeg er egentlig en ganske introvert og litt sjenert type som er svært bevisst mine mindre heldige egenskaper. Derfor finner jeg det så fremmed når jeg bli kalt selvgod, bedreviter og høy på meg selv. Jeg registrer at noen har denne oppfatningen av meg og det gjør meg i grunnen ingenting. Gir meg faktisk litt selvtillit, men jeg syns det er rart. Veldig rart.
Hvor vil jeg med dette? Som alltid er jeg ikke helt sikker, men 4. august slippes det en bok. Og ikke hvilken som helst bok, men min bok! Hva hvis den blir en flopp? Hva hvis det høye forhåndssalget viser seg å være bare blodfansen som har kjøpt og thats it liksom. Alle de høye forhåpningene mine og de de høye forventningene til forlaget krashlander så det synger. Tenk hvor mange som kommer til å le med skadefryd da. Fråden kommer til å renne i store strømmer ut av enkelte.
Jeg husker godt kommentarerene da jeg “bare” vant én pris på Vixen og ikke fire. Herregud som kommentarfeltet og andre koste seg. Her skulle jeg, den selvutnevnte “bloggkongen”, (Var faktisk Nrk som først brukte det navnet), dra ned til Oslo og ta “storeslem”, men jeg var visst ikke så heit som jeg trodde. Fikk bare én pris, og det var den minst prestisjefylte. Ha ha ha, hvem trodde han egentlig at han var? For en selvgod dust! Der fikk han!
Innrømmer at jeg ble skuffet. Hvem hadde ikke blitt det? Stiller du til startstreken i 3-4 konkurranser og har, eller i alle fall tror du har reelle vinnersjaner i alle øvelsene så er det klart du blir skuffet. Hvis ikke hadde du jo ikke stilt opp. Vi vil vel helst vinne alle sammen. I alle fall de fleste av oss.
Slik er det med denne boken også. Det jeg er aller mest redd for er latteren til alle hvis det ikke blir en voldsom bestselger. For meg vil 5000 solgte bøker til 399,- være en voldsom seier, men jeg er ganske så sikker på at jeg kommer til å bli kalt en flopp av mange hvis jeg ikke i alle fall selger 10-20 000 bøker. Selv om en normal debutant ikke en gang selger det jeg har solgt i bare forhåndslaget.
Ja ja, slik er det. Det er veldig mange år siden jeg innså at man ikke kunne bli likt av alle, men det siste året har jeg også lært at enkelte faktisk også liker å mislike deg. Vrir og vrenger absolutt alt du sier og gjør til det til slutt ikke ligner det du egentlig mente, men det spiller absolutt ingen rolle for enkelte. De vil bare framstille deg slik du “egentlig” er. De har nemlig “avslørt” alle dine sleipe triks og ser en helt annen person enn de fleste andre. Alt blir mistenkeliggjort og tolket i verste mening. Forteller du at omsetningen har vært dårlig og mye har røket så sutrer du. Forteller du i lykkerus at du har hatt en fantastisk uke med masse kunder, ja da skryter du og breier deg. Ligger du på bakken og gisper etter luft like etter at en katastrofe har bompet deg sønder og sammen og noen oppfordrer deg til å starte en vippsaksjon, og du faktisk gjør det i ren desperasjon, ja da forblir du “tiggerkokken” eller “tiggerkongen” for all framtid.
Egentlig er det ekstremt fascinerende å se på. Jeg tar meg som regel ikke nær av det lenger, men av og til blir man litt lei. Lei av å bli misforstått med vilje. Innrømmer det.
Hadde egentlig tenkt at dette skulle være en reklame for boken som kommer til en bokhandel nær deg 4. august, men hodet var visst fylt opp med andre ting. Kjøp den HER eller DER eller la det vær hvis du er av den typen som heller venter til filmen kommer, he he 😉
Nå drar jeg på jobb, er for sent ute allerede! Og husk, framsnakk, ikke nedrakk!
På tirsdag setter vi oss på flyet og reiser ned til Oslo for å signere et lass med forhåndssolgte bøker. Tror vi er oppe i nær 2000 eksemplarer, men for å være ærlig så er jeg ikke helt sikker. Det blir i alle fall veldig, veldig mange hilsninger. Det er satt av to hele arbeidsdager til signeringen. Det høres kanskje fryktelig kjedelig ut, men jeg gleder meg faktisk voldsomt. Tenk å være så privilegert at man kan bli flydd ned til hovedstaden sammen med den lille familien sin for å signere boken du har skrevet og som så anre mennesker har kjøpt. Jeg er ganske vilt! Det må da være lov å være litt stolt da.
Nei, gjør ferdig julegavene allerede i dag og bestill boken HER
Nei, men ka inn i den aller svartaste avkroken av hælvette, e du heilt lamma i haue? Sett du fortsatt der uten å ha bestilt den boka, så hut dæ te å bestill ho HER!
Lufta gikk ut av ballongen min i går. Dro hjem fra jobb klokka tolv. Var rett og slett sliten, både innvendig og utvendig. Å gjennomføre denne uken har vært en kraftprestasjon av det sjeldne. Vi eksploderte fullstendig på mandag da FyFader åpnet igjen etter fire tvangstengte måneder, og siden har svetten, bokstavelig talt, silt fra tidlig morgen til kveld, hver eneste dag. Smertene har måttet vike for å klare å ta unna horder av spisegjester, samt produsere opp mat til disse. Det er dette jeg lever av og når det eksploderer på denne måten så må man bare bite tenna sammen og gjøre det som skal til. Ta vare på det. Vi tenger hver eneste krone.
I går var det bom stopp for meg. Ekstremt fint vær, og da vet jeg av erfaring at det ikke blir kaostilstander, så da de tre tolv-vaktene kom så gikk jeg rett og slett bare bare hjem og sank sammen som en sekk med settepoteter. Det var ikke mer igjen. Foten pulserte. Jeg åpnet dosetten, tok sikkert mer enn jeg burde og sluknet.
Jeg sover sjeldent lenge, og sikkert irriterende for en del mennesker der ute, så våknet jeg igjen etter en times tid. Da var jeg klar for å plante blomster. Som jeg skrev for noen dager siden, så sto det plutselig en bedkant på grava. Vi hadde ikke bestilt den, men nå som den først var kommet var vi kare for å sette det i stand og plante. Vi hadde en fin time der oppe og jeg syntes det ble fint.
Nå skal jeg ned og legge meg litt igjen før jeg drar på jobb. Enormt mye som må produseres til i morgen.
Lag en vakker søndag for både deg selv og andre! Framsnakk, ikke nedrakk. Let ikke med lys og lykter etter andres feil og mangler. I likhet med deg selv er de svært lette å finne hvis man vil. Le av deg selv og ikke av andre. Tror faktisk du får det litt bedre med deg selv også da. 🙂
Jeg har fått litt kritikk i løpet av dagen fordi jeg har oppfordret mine lesere til ønske AudMarit som gjest i GMN og skrive dette på deres FB-side. Fikk også en del kritikk i går og forleden fordi jeg oppfordret mine lesere til å trykke seg inn på bloggen til AudMarit for å prøve å få henne til topps på bloggtopplista. Les innlegget HER Mine følgere, dere, klarte det og i dag ligger hun på intet mindre enn 2. plass med over 20 000 sidevisninger! Det er ganske vilt for en blogger som er vant med mellom 2-300 sidevisninger.
Selv om kritikken kommer fra folk som fra før ikke er spesielt positivt innstilt til meg, kritikk gjør jo som regel det, så skal jeg gi kritikerne i alle fall litt rett. Da jeg 05:40 i morges, i gledesrus over at AudMarit lå på 2.plass, så så jeg for meg henne som gjest på GNM. Jeg tenkte ikke over om dette var noe hun hadde lyst til eller andre negative konsekvenser en eventuell invitasjon fra GMN kunne føre til. Jeg hadde bare syntes det hadde vært fantastisk moro og unnet henne det fordi jeg selv syntes det var veldig artig da jeg var så heldig å bli invitert. Så postet jeg innlegget og dro på jobb. Unnskyld AudMarit hvis du syntes dette ble i meste laget! Det mener jeg oppriktig og var aldri min intensjon.
Den andre delen av kritikken som går ut på at jeg framsnakker andre “taktisk” eller for å sole meg i glansen av å være så god og snill når jeg egentlig jo er en iskald, rå og kynisk jævel og gjør absolutt alt for å framheve meg selv, selv når jeg framsnakker andre, den tar jeg ikke like seriøst. Det har jeg alltid blitt beskyldt for og de som tror det kommer jeg aldri til å klare å overbevise om at jeg faktisk liker å snakke positivt om andre mennesker. At jeg ikke ler av mobbing og trakassering og avskyr baksnakking som pesten.
Folk får tro hva de vil, men jeg håper i alle fall at AudMarit syns det er litt stas med mange lesere. Hun blogger flere ganger om dagen, så jeg går sterkt ut fra at hun liker at folk leser det hun skriver. Hun har jo flere ganger sagt at hun er veldig glad i bloggen og hun, som de fleste andre bloggere, syns vel det er litt stas å være i det øvre sjiktet av den lista. Uansett hvor lenge man er der, så har man i alle fall vært der.
Unnskyld, AudMarit, hvis du syntes at dette ble for mye, men jeg forsto ut i fra DETTE innlegget du satte pris på at jeg framsnakket deg, og jeg håper du forstår at jeg gjorde det fordi jeg helt oppriktig synes at du har en fantastisk blogg som er skrevet i et språk som for meg nesten framstår litt poetisk, samt at jeg elsker din ærlighet og og dine små drypp fra en hverdag. Din hverdag. For meg er det det blogging handler om. Takk igjen fordi du deler av deg selv.
Sjekk her da, folkens, hva dere har gjort! 2. plass og over TJUE TUSEN sidevisninger på AudMarit! Det er så fantastisk og jeg blir så sinnssykt glad, for jeg VET hva dette betyr for en blogger som har blogget en type blogg som AudMarits i årevis med noen hundre sidevisninger i døgnet og plutselig ligge nesten helt på topp, meg er det vanskelig å runde, men det tror jeg hun lever svært godt med, he he 😉
Jeg vil bare si tusen, tusen takk for at dere tok utfordringen min og ble med på gi AudMarit denne opplevelsen og jeg håper mange av dere som har klikket dere inn fortsatt kommer til å lese henne. Tenkte vi kunne prøve å gi henne en aller siste opplevelse, nemlig en tur som gjest på GMN. Det VET jeg er stas! Er det noen av bloggerne, inkludert meg selv, som fortjener å sitte i sofaen der, så er det AudMarit. Gå inn på FB-siden til GMN og oppfordre dem til å ta henne inn som gjest. De har vel dessverre sendefri nå, men de starter opp igjen til høsten, og da hadde det vært direkte VAKKERT med AudMarit i sofaen. Jeg kontakter han ene jeg kjenner litt i GMN og oppfordrer han og dere gjør det via FB, så får vi bare be til de kulinariske guder som skjer og håpe på det beste 🙂
Ha en vakker dag!
EDIT: Det viser seg at AudMarit slett ikke ønsker å komme på TV. Hun vil ikke bli tatt bilde av en gang så IKKE skriv til TV2!
