Selv om jeg etter hvert begynner å nærme meg alderen som kalles “godt voksen” så klarer jeg ikke helt å slippe barnet i meg. Kjenne adrenalinet pumpe gjennom årene. Utsette meg for små og store farer bare for å imponere Kjærest. På søndagsturen vår gjennom Altas strandpromenade, Lathari, klarte jeg ikke å motstå å leke med livet som innsats på isflakene. Kjenne på spenningen og se de stolte øynene til Kjærest som lyste “Dette, dette er min mann. Og FOR en mann!”
De siste par ukene har kommentarfeltet mitt på bloggen blitt teppebombet med spam. Den samme teksten, men med stadig nye navn. Uansett hvilken blogg jeg legger ut er det et sextilbud som kommenterer først. Sletter jeg kommer det et nytt etter noen få minutter. Må faktisk inn å slette flere ganger i timen. Gjør meg egentlig ingenting hvis jeg skriver en blogg om tant og fjas, men det hender seg jo at jeg skriver om litt mer alvorlige temaer også, og da føles det ødeleggende med et kommentarfelt som er fylt opp av sextilbud. Kanskje til og med støtende.
Derfor gjør jeg nå noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre, nemlig å moderere kommentarfeltet. Det er trist, men tror det er nødvendig. Har alltid vært litt mistroiske til de bloggerne som forhåndsgodkjenner kommentarer, man kan liksom skape seg sin egen virkelighet og velge selv om man vil slippe fram kritiske stemmer. Jeg har alltid vært opptatt av at en hver som har noe så si, kritisk eller koselig, skal få si det på min blogg.
Det skal dere selvsagt fortsatt få gjøre, jeg kommer til å slippe alt gjennom som før, men jeg luker ut disse sextilbudene. Det blir veldig mye mer arbeid for meg, men er faktisk lei av sex, eh he.
Kommer jeg til bunns i problemet åpner jeg naturligvis opp kommentarfeltet igjen.
I kveld fant jeg fram noen rester i kjøleskapet for å få brukt dem opp. Liker ikke å kaste mat. Hadde noen urtepoteter liggende etter kotelettmiddagen på torsdag, noen grønnsaker fra den røkte torskemiddagen på onsdag og litt brunsaus med fløte fra fiskekakene på tirsdag. Og tyttebærkrem naturligvis, men det har jeg alltid stående i kjøleskapet.
Så kjøpte vi inn litt biff. Entrecote. Liker å steike den hel. Brunet den først i varm panne før jeg krydret den med salt, masse pepper og litt timian. Lot den stå i ovnen på 95 grader i 3-4 timer til termometeret viste 58 grader. Skrudde ovnen ned til 60 grader og lot den stå inne en time til. Ikke noe impulsmiddag med andre ord. Måtte spise noen pizzarester mens jeg ventet.
Fruktsalat med både fersk og tørket frukt til dessert. Og pisket krem med litt mandelessens og vanilje. Og litt hakket fruktnøtt på toppen. Jammi! Tror jeg i alle fall. Har ikke spist det ennå. Er så mett, men har god trening i dette så skal nok få ned den desserten også før jeg bikker, he he 😉
Det er trist når foreldrene dør, spesielt når det skjer under tragiske omstendigheter, men siden det er over 30 år siden har jeg lært meg å leve med det og det går helt fint. Derfor kan jeg heller glede meg over at det plutselig dukker opp en arv etter ham nå mange år senere.
I morges fikk jeg nemlig denne mailen fra en Toffner Charlifoux:
Dear Asbjørn Sandøy This is to inform you of unclaimed funds left by late Mr.Sandøy,who died as a result of tragic car accident. Up your response to this covenant, I will make all necessary information known to you.
Ble jo selvfølgelig umiddelbart glad og var klar til å svare og sikkert gi fra meg informasjon om både konto og personnummer slik at han kunne sette inn alle pengene til meg, men så begynte jeg å tenke. Pappa er helt riktig død, men han druknet og jeg har aldri hørt et ord om at han hadde med seg en bil på fiskebåten han var på og kjørte over ripa. Vet ikke en gang om det var plass til en bil på båten, men tror ikke det. Hadde sikkert vært irriterende for de andre fiskerne at pappa på død og liv skulle drasse med seg den bilen uansett hvor han dro.
En annen ting som skurret var naturligvis navnet. Sandøy er mamma sitt navn som jeg tok etter skilsmissen mellom dem. Pappa hadde et helt annet navn. Nei, her er det nok noe ugler i mosen og jeg kan trolig se langt etter den arven. Nedtur.
Ellers er det en fin dag i Alta. Sola skinner og jeg skal straks dra ned på jobb å klargjøre før gutta kommer. Har faktisk fortsatt en 70-80 kg reker igjen, men satser på at det blir borte i løpet av dagen. Det er ikke umulig, selv om det er fredager som er den store rekedagen.
Datter dro i går, men vi er fortsatt tre igjen i leiligheten. Rart og koselig å tenke på. Skal prøve å få trimmet litt i dag. Gudene skal vite at jeg trenger det. Veldig usammenhengende avsnitt for øvrig.
Ønsker dere alle en strålende dag, både dere med og dere uten arv!
Jeg er flau! Det var ikke i mine tanker i det hele tatt da jeg sto opp i morges. I stedet for å skrive om det åpenbare satte jeg meg heller ned og skrev om godt foreldresamarbeid ved samlivsbrudd. Absolutt en meget viktig sak, men i dag er det tross alt 8. mai og 75 år siden verdenskrigens slutt. Vi, les jeg, er så opptatt av meg selv og min egen lille boble at krigens lidelser og alle som kjempet og alle som falt for vår frihet for 75 år siden ikke en gang streifet meg. Flau, flau, flau!
Samlivsbrudd er aldri enkelt, verken på den ene eller den andre måten. Det kan være vanskelig å fokusere på barnas beste når man selv står midt oppe i et kaos av følelser, sorg, savn, fortvilelse, forsakelse, berikelse, glede og lykke. Det kan til og med hende at man har ulike definisjoner på hva som faktisk er til barnas beste. Ingenting er enkelt, men heller ikke uløselig hvis man bare vil.
Det første vi gjorde når støvskyen hadde lagt seg sånn noenlunde var å opprette en gruppe på FB med tre medlemmer. Der deler vi informasjon som omhandler Datter som det er viktig at vi alle tre vet om. Ofte er det jo slik at det er de to med felles barn som diskuterer viktige saker i barnas liv og i beste fall informerer den tredje eller den fjerde voksenpersonen om avgjørelser som blir tatt. Like ofte blir sikkert den informasjonsflyten glemt og ingen vet hva som har blitt sagt eller gjort.
Da er det fint med en gruppe. Vi skriver om lekser, skolearbeid og lærerkontakt. Bestevenner og uvenner, Datters altså ;). Bursdagsgaver, sykkelkjøp og regler for beskyttelsesutstyr. Kort sagt store og små ting som det er viktig at alle vi tre voksenpersonene skal samarbeide om å følge opp.
Jeg sier ikke at systemet er perfekt, men det er en fantastisk arena for å dyrke samarbeid, løse floker og, ikke minst, unngå misforståelser, for det er vel nettopp misforståelser som er kimen til de aller fleste konflikter i slike trepart-samarbeid.
Datter er velsignet med tre voksenpersoner som er veldig glad i henne og som er villige til å skyve enkelte av egne følselser, for det er klart de finnes også hos oss, til side for at hun skal ha det så bra som mulig i den situasjonen som hun har havnet i. Datter har jo aldri bedt om dette. Alt hun visste om og ønsket seg var to foreldre. Plutselig satt hun der med “tre”. I dag er hun glad for det og livet hennes har på mange måter blitt bedre fordi vi tre har klart å få dette til å fungere på en god måte.
Det er jeg stolt av. Klart det har kostet, men det har vært verdt det. Godt jobba damer! Uten dere to hadde ikke dette vært mulig. Vær stolte over dere selv. Det har dere all grunn til. For dere to er ikke “barnas beste” noe man bare sier for egen vinning, men faktisk noe dere gjør hver eneste dag. Og det står det respekt av. Jeg vet det ikke alltid er like enkelt. For noen av dere.
Da jeg kom på jobb i dag morges lå det en liten pakke til meg, til oss, i hylla på jobb. To bitte små, nydelige hjemmestrikkede sokker. Det hadde vært en ukjent dame og levert dem til en av de ansatte dagen før. En dame som hadde tenkt på oss, på det som har vært og det som skal komme. Og satt seg ned og strikket til Framtiden. Hvor snill er det mulig å bli?
Jeg har stirret mye på disse sokkene i dag. Ikke fordi jeg er spesielt interessert i masker og mønster, men fordi alt med ett ble så virkelig. Om bare noen få måneder skal disse sokkene fylles av to små føtter. Og i andre enden et lite ansikt som ser på meg og smiler mens jeg tar dem på. Eller skriker for den saks skyld, la oss ikke bli alt for svulstige her.
Tenk at det finnes så mange mennesker som bryr seg om oss. Mennesker vi ikke kjenner, eller som vi bare kjenner litt, men som likevel ønsker oss alt godt. Det varmer og vi er så takknemlige. Det betyr enormt mye for oss.
Jeg begynte å røyke da jeg var 14 år og da hadde jeg faktisk ønsket det lenge. Kanskje helt siden jeg var liten. Det endte etter hvert med at jeg røkte opp mot 40 sigaretter om dagen. Fryktelig dyrt og veldig, veldig vanskelig å jogge.
For noen år siden fikk jeg en kompis som introduserte meg for snusens gudommelige verden. Det førte til at jeg etter hver sigarett tok en snus under leppa fram til neste sigarett. Noen ganger til og med samtidig. Jeg var helt tjærebredt som en gammel robåt. Hadde noen satt en gnist mot huden hadde jeg tatt fyr umiddelbart. Fordelen var jo naturligvis at jeg ikke tok inn vann når jeg badet.
Det ble litt mye kan du si og etter et års tid med dobbelt nikotinkjør bestemte jeg meg for 4-5 år siden å kutte røyken. Det var ikke noe problem siden jeg snuste og savnet egentlig ikke dampingen så veldig mye. Ulempen med snus er imidlertid at du kan putte den inn nær sagt hvor som helt. Røkingen måtte jo etter hvert kun foregå utendørs, men snuse kan man gjøre hvor som helst. Til og med i dusjen. Lang historie kort, nå snuser jeg to bokser om dagen.
Fryktelig, fryktelig dyrt. Og egentlig helt meningsløst. Derfor har jeg nå meldt meg på et hypnoseprogram i juni som skal gjøre meg helt snusfri. Kurset koster rundt regnet 40 bokser med snus, altså, i mitt tilfelle, ca 6 ukes forbruk. Dvs. at virker dette så sparer jeg fort inn prisen for hypnosen. Virker det ikke så er det naturligvis litt irriterende, men jeg har alltid drømt om å bli hypnotisert så blir artig uansett. Håper hun ikke gjør meg om til en hund. Man vet jo aldri, he he 😉
I alle år har jeg betalt mine regninger samvittighetsfullt og i tide. Mye pga at det var min tidligere samboer som betalte regningene i mange år, (ja, det er flaut) men også etter at jeg flyttet for meg selv har jeg alltid betalt regningene samme dag som jeg fikk dem. Aldri noe krøll. De siste månedene, kanskje helt siden i fjor sommer har ting blitt veldig annerledes.
Flere ganger har jeg fått en av disse i postkassen. I begynnelsen fikk jeg litt panikk, inkassovarsel er scary shit, men etter hvert som man blir vant med det bryr man seg ikke like mye lenger. Til slutt går man nesten å venter på dem og blir litt skuffet hvis det går et par uker uten.
Først forsto jeg ikke hvorfor jeg fikk dem, men har etter hvert funnet et mønster. Første gang var etter at jeg kjørte over en bro i Nordland et sted. Var visst noe bompenger. Så begynte jeg å hente reker på flyplassen. Der var det jaggu også blitt betalparkering, men regningen ble visst sendt på SMS eller noe slikt. Eller som inkassovarsel, hver eneste gang, i mitt tilfelle. Så ramlet kroppen min sammen og jeg begynte å vanke hos både lege, sykehus og manuell terapaut. Der står det slike automater ved utgangen som man skal betale før man går. Som regel husker jeg det, men ikke alltid.
Så kom Viruset og legen måtte man møte via video. Helt grei ordning, tidsbesparende, men det dukket ikke opp en betalingsautomat etter endt konsultasjon og jeg har hatt mange. Kommer en SMS med noe betalingsgreier, men igjen, jeg venter heller på inkassovarselet. Vil ikke ha regninger på SMS. Helst vil jeg ikke ha regninger i det hele tatt, men et papirark eller en faktura i nettbanken kan jeg i alle fall forholde meg til. Jeg vil ha fortiden tilbake!
Løpet er kanskje ikke helt kjørt, men hvis jeg av en eller annen grunn skulle glemme et av disse mange inkassovarslene mine så er jeg ille ute. Kanskje jeg faktisk burde ta meg sammen og betale når det dukker opp en av disse ekle SMSene? Nei, jeg venter heller på inkassovarselet. Føles mer personlig 😉
Da ble det med ett litt mer virkelig. Ikke bare frierier på en blogg. Point of no return liksom. I løpet av palmehelgen 2021 er jeg en gift mann. En fange i hymes lenker. En Evas apostel som må stille opp når det kreves, for ikke å si skreves. Jeg er klar som et egg jeg! Ser ut som et også med den nye sveisen.
Jeg har aldri hatt noen drøm om å gifte meg. Har alltid sett på det som en altfor dyr fest. Klart det er hyggelig å samle familie og venner til lystig lag, men har liksom ikke vært spesielt fan av at det er jeg som må trekke kortet for å finansiere festen. Denne gangen er det annerledes. Bryllupet kombineres med dåpen til et nytt liv. Klarer ikke komme på noe vakrere. Dessuten går det betraktelig mindre brennevin i dåper enn i tradisjonelle bryllup. Færre gjester er det også. Jeg liker det litt mindre, litt mer rolig. Jeg gleder meg meg. Jeg gjør faktisk det.
Kjærest styrer naturligvis showet. Kjolen ble kjøpt inn allerede i fjor og hun og venninnen ligger i hard planlegging. Det er koselig. Og praktisk naturligvis. Det blir bra, sier jeg, dere bestemmer. Det er jo de som bestemmer uansett, så ingen vits å involvere seg så mye likevel. -Ja, den fargen var nydelig. -Det blir utrolig bra. -Kjempeidé!
Og Datter som brudepike da! Nesten at det er det jeg gleder meg aller mest til. Kun kommer til å være så nydelig. Det er hun jo uansett, men hun kommer til å være, om mulig, enda nydeligere i kjolen hun vi har valgt ut. Unnskyld, kjolen Kjærest og venninnen har valgt ut.
Og vielse i vakre Nordlyskatedralen da! Jeg elsker den kirken. Den ligger midt i byen og ingen av oss “tilhører” den egentlig. Jeg er konfirmert i Elvebakken kirke og Kjærest både døpt og konfirmert i gamle Alta kirke. Nordlyskatedralen ligger midt mellom og passer perfekt.
Nei, dette blir bra! I alle fall for meg. Verre for Kjærest som må drasse på meg resten av livet, men hun har valgt det selv av grunner jeg fortsatt ikke forstår. Er i alle fall ikke pga sveisen, he he 😉
