På torsdag fikk jeg en mail. Ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv kanskje, jeg får mange mail, men denne stakk seg liksom litt ut. Den traff meg på en slik måte at jeg faktisk måtte sette meg ned og tenke over hvorfor. På under et minutt, jeg tenker fort, ofte lite gjennomtenkt, slo det meg at dette er selve årsaken til at jeg blogger i det hele tatt. Å kunne gi andre mennesker noe positivt uten å forvente noe tilbake. Å gjøre en forskjell med de evnene man har fått utdelt. Å bety noe, for noen.
Hei Asbjørn.
Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg, men jeg har lest bloggen din og den har gitt meg noe. Noen gang underholdning, noen gang en pause fra mitt eget liv og noen gang matinspirasjon. Og kanskje mest av alt tårer og følelser og tanker om sorg, medmenneskelighet, empati og et reelt ønske om det beste for en familie i Alta, som jeg ikke kjenner, men som virker som flotte mennesker.
Vet ikke helt hva jeg vil med denne mailen, annet enn å være en motstemme til nettroll og anonyme hatere. I tillegg er det noen gang fint å ikke la en tanke bare bli med en tanke, men faktisk gjøre. Og dermed ble denne mailen til.
Ønsker deg og din familie alt godt!
Vennlig hilsen …
E-posten er gjengitt med tillatelse fra avsender. Tusen takk!





























