Kokkejævel Mest om livet MELLOM måltidene

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En vakker dag over skyene ønskes!

Alt brytes sakte ned

Det sies solen skinner over skyene et sted
Men det hjelper sjelden den som står i regnet
Det sies også alle sår skal leges før du dør
Men liten trøst hvis du må amputere

Her er originalen skrevet av Bjørn Afzelius:

Vi møttes tilfeldig backstage i går. Han var, så vidt jeg vet, ikke en del av produksjonen, men bare innom for å hilse på noen han kjente. For et liv siden var vi kontorsoldater på samme sted, men vi har aldri vært venner egentlig, men soldater er brødre for livet uansett. Hilser alltid og spør hverandre hvordan det går når vi møtes tilfeldig. Som nå.

Hei, du her? spurte jeg overrasket. Hvordan går det? “Det går greit” svarte han kort mensm munnviken gikk akkurat litt for lite oppover. Man forventer jo alltid et positivt svar når man spør, i alle fall fra han, for han er en munter type. Egentlig er det bare en høflighetsfrase, så jeg prøvde å tulle det vekk med å si noe slikt som at så lenge man ikke er under terningkast tre skal man ikke klage, “he he”. Han smilte høflig, men jeg så at han langt fra var noen terningkast tre. En toer på terningen i beste fall, men jeg ante et enslig øye.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kona hadde fått tilbakefall på kreften, fortalte han. Innlagt på sykehus. Kun smertelindring som gjenstod. Hva sier man egentlig da? Jeg sa beklager og uttrykte min dypeste medfølelse, men jeg vet jo bare så alt for godt at det ikke hjelper noe som helst. Vi snakket litt, men ikke mye, om situasjonen, men det var mye folk og bråk rundt, så var liksom ikke tid og sted for noen dypere samtale. Vet ikke om det var ønsket heller. Jeg ønsket han lykke til da han gikk, men hørte med en gang hvor hult og meningsløst det lød, men hva skal man si? Jeg sa i alle fall noe.

Livet mellom måltidene kan være nådeløst. Plutselig, kanskje til og med mens vi har det som aller best i livet, kan hendelser snu opp ned på alt vi tror på og alle våre framtidsplaner og håp. Vi bombes sønder og sammen og har ingen våpen som kan forsvare oss mot den overlegne fienden. Det eneste vi kan gjøre er å ligge helt stille, spille død og vente til fienden snur ryggen til oss slik at vi sakte kan reise oss opp igjen. Selv om vi ikke har lyst gjør vi det gang på gang. Vi aner ikke hvor vi finner kreftene fra, for det kjennes ikke ut som krefter, snarere som skarpe spiker som presser seg inn i ryggsøylen og tvinger oss opp. Ufattelig smertefullt, men det får oss i alle fall opp. Til slutt.

Jeg liker folk som svarer ærlig når man spør hvordan det går. Hvis ikke er det i grunnen ingen hensikt i å spørre. Da kunne man heller bare smilt, nikket og vandret videre. Ikke for det, jeg svarer alltid at det går bra med meg hvis noen spør meg. Selv om det ikke gjør det. Det er en slags bivirkning av de spikrene i ryggsøylen. De får deg på beina, men skaper samtidig en betennelse i nervesystemet som gjør deg til en mester i løgn og bedrageri. Vet ikke ennå om det er en velsignelse eller en forbannelse. Vi får se når jeg trekker dem ut en gang og de har gjort varig skade.

Om noen timer kommer Datter. Det blir fint. Gleder meg veldig. Har ikke sett henne på halvannen uke nå, og det er veldig lenge. Har snakka litt i telefon, men ikke mye. Jeg er sikkert ikke den artigste i verden å snakke med, he he.

Jeg savner Vebjørn. Av og til intenst. Så vidt man klarer å stå uten spiker.  Er det lov å si etter over et halvt år uten å virke sutrete? Jeg skriver det helt nederst for å unngå å bli bli beskyldt for å skrive det bare for å få klikk og oppmerksomhet og “gode” råd om å søke profesjonell hjelp i stedet for å skrive det her. Det må være mulig å savne av og til uten å være i psykisk ubalanse. Tror til og med at det er sunt, men hva vet jeg.

Var ikke meningen å ødelegge helgen deres altså, men det ble denne bloggposten i dag. I morgen er jeg sikkert kjepphøy igjen. Du vet aldri hva du får. Slik er livet mellom måltidene.

God helg!

Etter at regjeringen, til tross for gjentatte advarsler fra meteorologene, valgte å tvangsammenslå de to nordligste fylkene til ett stort arktisk rike, har det ikke vært en eneste dag med normale værforhold. Det har snødd konstant og vinden har variert fra stiv kuling til orkan i kastene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Veiene stenges konstant og flyene står på bakken. Våger man seg ut i gata blir man angrepet av fortvilte turister som ikke vet sin arme råd og desperat prøver å finne ly slik at de kan bestille første tur hjem igjen. Det kan de bare glemme, for de kommer seg ingen steder. Været er for dårlig.

Alt dette visste regjeringen. De satt på data som viste at slår du sammen to arktiske fylker går det galt. Likevel gjorde de det, om ikke i dumskap, så i alle fall i ren ondskap. Før kunne vi i alle fall fyre i ovnen hvis været var dårlig, men nå blåser det så jævlig at alle spjeld må stenges for at ikke huset skal ise enda mer ned.

Tror faktisk sammenslåingen er en utspekulert plan for å holde oss nordboere værfast oppe i kulden og mørkets rike. Hadde vært helt greit i fjor, når været var normalt og stabilt, men nå er det jo helt jævlig å være her oppe. Og Tromsø, dere kan, selv om det er konstant drittvær, i alle fall brøyte gangfeltene i byen deres slik at det er mulig å gå noenlunde normalt, selv om man ikke ser mer enn en meter foran seg.  Den kan vi ikke skylde på regjeringen, men klart, alt bryter sammen til slutt når frustrasjonen sprer seg i befolkningen. Ikke la det skje!

Aner faktisk ikke om jeg kommer meg hjem i morgen tidlig. Siste fly til Alta ble innstilt i går kveld og selv var det jo med nød, neppe og en Gud i usedvanlig godt humør, som gjorde at jeg kom levende gjennom flyturen i stormkastene og til slutt landet i Tromsø. Ikke at det er mulig å se forskjell på byene. Alt er hvitt. Det blåser. Og det er kaldt.

Opphev sammenslåingene av de arktiske fylkene før vi fryser i hjel!

Jeg er veldig glad for at det samiske folk, meg selv inkludert, kan feire dagen med ære, stolthet og barnslig glede. Det har slett ikke alltid vært slik, men jeg merker at det har skjedd en endring. Diskusjonene hvor vidt dagen skal kalles “Samefolket dag” eller “Samenes nasjonaldag” er ikke like intense lenger. Tror de aller fleste er fortrolig med “Samenes nasjonaldag” nå. Det er liksom litt mer høytidelig enn den litt mer barnslige “Samefolket dag”. Tåpelig diskusjon forresten, men absolutt alt skal det nå krangles om.  Egentlig syns jeg vi burde bruke den samiske benevnelsen på dagen, Sámi álbmotbeaivi, men innser i det jeg skriver det at det hadde nok blitt bråk av det også. Dette er tross alt den nordsamiske skrivemåten. Sørsamisk og lulesamisk skriver det annerledes. Kan skje det er best å skrive det på norsk likevel. Vi er tross alt alle nordmenn, uansett språk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellers har jeg sovet godt i natt. Greit å ha en hel seng for meg selv når jeg tenker etter. Kan ligge som en velfødt sjøstjerne midt i sengen og snorke så høyt jeg bare vil. Våkna faktisk av min egen snorking rundt halv tre, men da dultet jeg meg bare hardt i siden, slik Kjærest pleier å gjøre bare litt mindre agressivt og ikke rett i nyrene, og sovnet fort igjen. Sov faktisk helt til seks og har sittet her og sett at Tromsø sakte har våknet til liv.

Nå skal jeg dusje legemet før jeg stikker ned i frokostsalen og få i meg litt bacon og egg før oppmøte i 11-tiden med NRK. Blir spennende. Vet ikke ennå helt hva opplegget er, men forstår at det er rimelig svært. Hvis du er i Tromsø må du stikke innom Storgata Camping i kveld og feire dagen sammen med oss!

En høytidelig dag ønskes dere alle 🙂

Lihkku beivvin!

Selv om jeg er en sær faen* som trives meget godt, kanskje alt for godt, i mitt eget, utsøkte selskap, så er det litt kipt å reise uten Kjærest eller Datter. Joda, man kan gå på do så ofte man bare vil og stønne vilt mens man holder på der inne, endatil uten å lukke døren, men likevel. Er forresten skikkelig dør denne gangen. Bor på Scandic ishavshotell eller noe. Bra rom, bare litt for stor seng.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bildet dere ser øverst er ekte. Var et helsikkens vær fra Alta til Tromsø og jeg trodde seriøst min aller siste time var kommet. Det bitte lille flyet ristet og skagte og vinglet og vanglet. Folk ba til gud vår herre og hyperventilerte i panikk og grep i sidedama slik at hun skrek opp i intens smerte. Ok, det var kanskje meg, men prøver tross alt å framstå som en tøffing, og jeg roet meg tross alt litt ned da jeg fikk lov til å sitte bak sammen med flyvertinnen mens hun strøk meg beroligende over ryggen og sang nattasanger. Neida, men seriøst, det var voldsom turbulens og det er skikkelig skummelt. Innrøm det bare du også!

På flyplassen i Alta nøt jeg et bedre måltid før avgang. Pleier alltid å unne meg noe ekstra godt når jeg først er ute og reiser. Dette er malt, lettrøkt svinekjøtt som er dampet etter alle kunstens regler i en slags dampboks. Her servert med sirlig kuttet potet stekt i kokende olje og krydret med et orange blandingskydder som faktisk sto framme på et bord. Tomatsaus tilsmakt med sukker, eddik og krydder hører naturlig med til et slikt måltid. Enkelt, men overraskende godt. Kommer til å kjøpe det igjen for å si det slik!

Rommet er fint og greit. Minibaren er på utsiden av vinduet. Litt snedig, men er jo tross alt i ishavsbyen Tromsø. Mulig det er for å tekkes turistene, jeg vet ikke. Fungerer greit, men er litt upraktisk om jeg skal være helt ærlig.

Selv om jeg svømmer i penger og nyvunnet kjendisstatus så orker jeg ikke alltid å meske meg på restaurant. Er så mange som stopper opp og skal ta på meg, ta bilder, både av meg og maten jeg har kjøpt, så derfor kjører jeg bare helt enkelt på rommet i kveld. For en som ikke spiser brød er jo dette for rene delikatessen å regne. Ikke, og jeg mener seriøst, si noe til Kjærest! Hun kommer til å klikke.

Kjøpte denne boken da vi reiste ned til Oslo i forrige uke. Fantastisk bok! Lettlest og ekstremt informativ. Kjeder meg ikke et sekund. Masse ny informasjon og innfallsvinkler som jeg ikke har tenkt over før, som for eksempel at jordbruksrevulusjonen egentlig var en tragedie for mennesket. Plutselig ble man slaver av tiden og årstidene og menneskene døde som fluer av sykdommer. “Heldigvis” gjorde også jordbruket at det ble født flere, så folketallet økte likevel, men til hvilken pris? Og til hvilken pris?

Usedvanlig vakker mann! Nesten så jeg blir rørt selv og tør ikke tenke på hvordan du har det der du sitter og sikler. Screenshot gjerne. Det ville jeg ha gjort.

Ønsker dere alle en like vakker kveld som bildet dere nettopp har sett på. Kanskje til og med litt for lenge hvis du snur deg og spør ektemannen, men det er en annen sak. Husk å se på Nrk1 i morgen kveld. Da feirer vi samefolkets dag her fra Tromsø og jeg skal naturligvis lage KautoBab 🙂

Bourre iddja!

Det er nesten ikke til å tro, men for akkurat 22 år siden i dag kjørte vi kolonne over fjellet til sykehuset. Tror turen tok nærmere fire timer. Heldigvis kom han ikke ut midt på fjellet og den mannlige jordmoren, ikke at det er relevant, men syns det var litt spesielt den gangen, slapp å ta i mot han uten legehjelp hvis noe skulle gå galt.

Ingenting gikk galt, bortsett fra at han kom aldri ut. Føltes i alle fall ikke slik. Time etter time gikk med pusting og pesing.  Jeg var sprekksjuk av influensa og timene var grusomme. Først fikk vi en ung, vennlig jordmor som strøk masse på denne arme førstegangsfødende moren og syntes voldsomt synd på henne. Ingenting skjedde. Ved vaktskifte kom der inn en voldsom finsk jordmor. Full av erfaring, selv om hun kanskje var litt streng og brautende. Det første hun gjorde var å gi meg Ibux og Paracet. Syntes sikkert synd på denne unge gutten på 19 år som sto midt oppe i en fødsel full av influensa. Ja, det var synd på meg 😉

Da det viktigste var gjort snudde hun seg mot den fødende og kastet seg opp på magen hennes og presset og dro. Var da voldsomt tenkte jeg, men sikkert slik de gjør det i Finland. Det virket i alle fall og den vakreste skapningen jeg noen sinne hadde sett kom ut. Det vil si, spesielt vakre er det ingen som er når de presser hodet ut av det bitte lille hullet, men etter at de hadde vasket ham, for det gjorde de den gangen, så var han det aller fineste jeg noen sinne hadde sett. Helt fullstendig fullkomment perfekt!

Satt og stirra på han i flere dager. Jeg så at de ansatte smilte litt av meg, men jeg brydde meg ikke. Ville bare se på ham. Han var så fin. Nå ser jeg han ikke mer. Han bor på New Zealand og har ikke vært hjemme på over et år. Slik er verden blitt. Dessverre.

Gratulerer med dagen min førstefødte og kos deg masse på dagen din!

Glad i deg <3

Rettelse! Min mor har gjort meg oppmerksom på at han faktisk blir hele 23 år i dag. Herregud så flaut, men slik er det. Tiden flyr 😉

Da bærer det straks avsted til Tromsø for feiring av Samefolkets dag på Nrk1 i morgen kl. 20:00. Jeg skal selvfølgelig lage KautoBab, en enkel rett med reinkjøtt som passer fint på slike folkefester dette. Du må følge med på sendingen i morgen, så skal jeg vinke til deg 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hyggelig å bli invitert med på slike ting. Skulle ønske Nrk Debatten i går også hadde invitert en mann, eller en kvinne for den saks skyld, som ikke har utført plastiske inngrep for å bli kjent. Det hadde gjort debatten mye bedre hvis de kunne fokusert på alle de som lykkes uten å spille på kroppspress. Vise ungdommen at man også kan tjene penger som influenser uten å måtte legge seg i narkose. Uten sprøytestikk og injeksjoner, men ved å være akkurat som man er.

Disse finnes nemlig! Se på karen som, irriterende nok he he, er over meg på blogglista i dag, Pappahjerte, han har blogget i masse år og opplevd formidabel suksess. Han var også på Vixen og er, i følge Konatil, veldig glad i å bli tatt bilder av. Hvem er det avisene avbilder i etterkant; er det de med eller uten operasjoner?

Debatten i går viste ungdommen at for å få oppmerksomhet må du enten operere deg, angre på at du har operert deg eller kritisere de som har operert seg. Skulle ønske at  eksempelvis Pappahjerte kunne vært der og vist at dette bare er tull. At det faktisk er media selv som skaper dette usunne kroppspresset ved å gi det så absurd stor oppmerksomhet. Ungdommen ser jo dette. Usunne kroppsidealer gir mediedekning. Det er ikke Sophie Elise, eller industrien, som burde skamme seg, det er media som gjør henne, og hennes likesinnede, til superstjerner som burde stille seg i skammekroken!

I fare for å bli hele Norges myke mumsemann, noe jeg langt fra er, så skal jeg fortelle dere en aldri så liten hemmelighet. Jeg blir nemlig rørt til tårer hver eneste gang jeg ser flinke barn opptre, enten det er sang, dans, drilling eller idrett for den saks skyld. I kveld var det Alta kulturskole og korps som hadde oppvisning i Alta kultursal, Der står de, smiler sjenert til publikum, og gjør så godt de bare kan. Av og til mistet hun drillstaven, men hun bare plukket den opp som om ingenting hadde hendt, smilte og drillet videre. Pappa, jeg altså, satt midt i den mørke salen, stolt som en hane, og tårene trillet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vet jo dette på forhånd, så jeg setter meg alltid, hvis mulig, litt fra folk slik at ingen ser, for det er jo flaut. Sitte der og grine bare fordi du har en datter som kaster en stav opp i luften og klarer å ta den i mot med ynde og eleganse. Var forresten verre før i tiden. Da hadde skolen som guttene gikk på noe som het “storsamling” på fredagene inn i mellom. Prøvde alltid å få med meg dem. Problemet var bare at det ikke var mørkt under disse forestillingene, så jeg hadde alltid en papirpose jeg dro over hodet slik at ingen så at tårene flommet. Så der satt jeg da, mann 32, med papirpose på hodet bare fordi ingen skulle se at jeg var rørt.

Off topic, men husker når Titanic-filmen kom ut. Min tidligere samboer og jeg var naturligvis på kino for å se denne århundrets største romantiske film. Uten at det for øvrig hjalp nevneverdig i ettertid, men det er en annen historie. Filmen er ikke bare romantisk, den er også helt forferdelig trist, og da Jack sakte gled ned i det iskalde vannet, etter å ha ofret livet sitt for Rose, kjente jeg at tårene bare presset på og jeg bare måtte gråte. Hele salen rundt, i alle fall de med hull, i ørene altså, gråt, men jeg turte ikke. Husverten vår, stor røslig kar, satt nemlig i stolen foran oss og jeg turte rett og slett ikke slippe meg fri. Var så flaut. Da den kom ut på DVD så jeg den helt alene og fikk gjort det jeg skulle gjort i den kinosalen. Befriende deilig! Titanic skal sees gjennom tårer!

Hva er det egentlig vi er så redd for, gutta? Å ikke være tøffe nok? I mitt tilfelle stemmer ikke det i alle fall, for jeg har aldri vært utpreget tøff, men sipping har liksom aldri vært min greie. Kan dra i begravelser og kjenne at det er trist naturligvis, men kjemper sjeldent mot tårene, men gi meg et korps med unger, noen helt utrolig dyktige instruktører fra Alta kulturskole og en drilltropp med Datter i, og jeg forvandles til et hjelpeløst barn. Forstå det den som kan.

Ha en følelsesfylt aften!

“Hei, gratulerer med pris! Jeg bare måtte  kjøpe dette til deg”. Han skulle ikke jobb før om mange timer, men kom likevel innom med gaven, stjerneskudd og en sjokoladerose, på jobb før jeg gikk hjem. Jeg ble overasket og skikkelig glad. Selv om man er sjef så er man jo egentlig bare et menneske på bunnen. Det snakkes mye om at ansatte trenger feedback og positive tilbakemeldinger for å kunne gjøre en god jobb, men det gjør faktisk sjefer også. Det er det ikke så mange som tenker på. Det blir bare forventet at vi til en hver tid skal finne en slags indre motivasjon helt av oss selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Tusen takk”, svarte jeg og tok han i hånden. “Nå ble jeg skikkelig glad. Det var veldig, veldig hyggelig”. Tror egentlig ikke jeg klarte å vise hvor glad jeg egentlig ble.

Jeg kjenner en bedriftsleder som kjøpte sydentur til alle sine ansatte. Det hadde vært et godt år for bedriften og hun ville gi noe av overskuddet tilbake til de ansatte. Det ble en hyggelig tur og alle både spiste, drakk og koste seg en hel uke til ende. På bedriftens regning. Da de returnerte på flyplassen etter turens slutt var det ikke en eneste av de ansatte som tok sjefen i hånden og takket for turen. En tur som kostet over 100 000 kroner. Bedriftslederen ble veldig skuffet, ja, lei seg faktisk, og det forstår jeg veldig godt.

Har forresten vært på mange slike turer selv. Der jeg jobbet før dro vi på utenlandstur annen hvert år mens lokalene ble pusset opp. Reise og opphold ble dekket, mot en liten egenandel for ekstrahjelpene hvis jeg ikke husker helt feil. Vi som jobbet fullt fikk dekket absolutt alt. Vi dro ut og spiste hver kveld og sjefen trakk kortet. Ofte fikk vi spandert lunsjen også. Fantastiske turer. Kun en håndfull takket for turen da vi kom tilbake til hjemlandet. Det ble liksom bare forventet.

Hvem klipper frisøren, er det noe som heter. I dag fikk jeg en skikkelig klipp og jeg er meget fornøyd med sveisen 😀

Tusen takk!

“I dag skriver jeg bloggen!” sa hun bestemt mens vi spiste middag. Noe kjøttdeig med grov spagetti, pastasaus fra glass og en hot wokblanding. Helt grei mat, men har skjedd mye i det siste som ikke har vært helt bra. Dette preger meg og tar voldsomt mye fokus og krefter. Krefter som ikke alltid finnes.

Du skriver bloggen? svarte jeg. Må du gjerne gjøre, for jeg har ingenting. Ikke et eneste ord. Dessuten må jeg skrive de vaktlistene. Henger etter så det synger. Og en bok! Hva har du tenkt å skrive om du da? “Vent å se, men jeg er veldig, veldig glad i deg, så ikke vær nervøs. ”

Hun setter seg ned og fingrene løper over tastaturet. Fra tid til annen ser hun opp på meg, eller ned da, siden jeg ligger som et litt fyldig slakt på sofaen og synes synd på meg selv, arme stakkar, og smiler. Lenge. Før hun klimprer videre. Irriterende lykkelig.

2 dager før hadde jeg tenkt å slette Tinder. Det var kjedelig. Ingen som klarte å fange interessen min. Eller var jeg kanskje ikke interessant nok? Ikke vet jeg, men jeg skulle slette Tinder.  Det skjedde jo ikke, men jeg brukte den ikke. 

Plutselig fikk jeg opp en varsel om at noen hadde `superliket`meg. Jaja, tenkte jeg. Jeg må vel gå å se hvem det er. Åpnet appen å sveipet. Å der kom han opp. Jeg lo litt mens jeg så på bildene av han. Kanskje av forlegenhet, jeg vet ikke, men jeg gjorde det og bladde gjennom bildene hans. Da jeg hadde sett meg ferdig var jeg på vei til å sveipe mot venstre, altså nei. Men noe inni meg sa at jeg ikke måtte gjøre det, så jeg ble veldig usikker. Jeg lukket appen, uten å ta et valg, og la telefonen vekk.

Jeg har jo i lang tid visst hvem han har vært, i 10 år faktisk, men han har ikke fanget interessen min. Har alltid likt øynene hans, de synes jeg er gode, men liksom ikke vært interessert.

Jeg tok opp mobilen og gikk inn på Tinder igjen. Der kom han opp igjen, jeg visste jo det, men nå måtte jeg kanskje ta et valg. Gjorde ikke det. I stede lukket jeg appen igjen og la vekk mobilen. Slik gjorde jeg noen ganger før jeg bestemte meg.

Jeg gikk inn på tinder igjen, han kom opp og jeg sveipet til høyre. Its a match!

Vi begynte å skrive samme kvelden. Det var hyggelig. Han var hyggelig. Og morsom. Vi skreiv og skreiv. Jeg moret meg under samtalene våre. Virkelig. Koste meg faktisk.

Vi gikk fort over til messenger. Da ble det litt mer avslappende å skrive. 

Det gikk ikke så lang tid før jeg begynte å håpe på at det var han som sendte meg en melding når mobilen ga lyd i fra seg. Som regel var det fra han. De gangene det ikke var fra han ble jeg litt skuffet. Jeg kjente at jeg begynte å bli interessert i han. Mannen som hadde de gode øynene, men som jeg opprinnelig ikke var interessert i.

En kveld så ringte han meg. Jeg skalv. Hvorfor skulle det være så skummelt å snakke med han? Han som jeg har skrevet så mye med. Jeg var begynt å like han. Han ga meg sommerfugler i magen. Skikkelig også. Vi snakket i flere timer. Om alt. Jeg lo mye. Vi lo mye. Stemmen hans var behagelig å høre på, så da vi omsider la på begynte jeg ganske snart å lengte etter å høre den igjen. 

Tiden fremover skreiv vi mye. Hver kveld snakket vi i telefonen. Jeg begynte oppriktig å like han. 

Da vi skulle møtes var jeg nervøs. Jeg var så nervøs for at han ikke skulle like meg likevel. Han hadde nemlig sagt at han likte meg. Skikkelig. 
Så da vi møttes skalv jeg litt. Tror ikke han merket det. Han sa ikke noe om det. 

Vi gikk oss en tur til båthavnen. Kjente det kriblet litt i magen. Det var så koselig. Han var så koselig. Å så kjekk! Etter som tiden gikk klarte jeg ikke å forstå at jeg ikke hadde lagt merke til dette før. Husker jo øynene hans, men ja.

Jeg var blitt betatt.

Vi fortsatte å være sammen. Han kom til meg etter jobb. Det var dagens høydepunkt. Jeg gledet meg alltid. Fikk sommerfugler i magen. Jeg ble forelsket. Skikkelig også. I denne kjekke mannen, med den gode stemmen og de snille øynene.

Min kjærest. Min fremtidige ektemann. Min bestevenn. Min hjertevenn. Mitt alt <3 

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene slike ord. Kanskje ingenting, men jeg får dem hele tiden likevel. Veldig, veldig glad i deg også, Kjærest, og du, vi kommer til å klare det! <3