Altfor tidlig morgen. En time til jeg skal på jobb. Skal bli greit å gjøre noe “fornuftig” igjen, ikke bare svinse rundt i Oslo og tro man er noe. Ikke for det, jeg er jo noe, det er vi alle, men du forstår sikkert hva jeg mener. Hvis du vil i alle fall.
Faktisk litt rart å stå opp til tom stue. Som regel er jo Maria her og skraper på ytterdøren for å komme seg ut, men nå er det bare et gammelt minne om henne som er igjen. Og en halvtom matskål. Hun er jo fortsatt hos Datter, har bodd der mens vi har vært i Oslo, og Datter ville hun skulle være der helt til fredag. Helt greit for meg. Klarer meg fint uten katt, men kjenner det er litt triveligere om morgenen når hun svinser litt rundt og røyter.
Etter jobb blir det bokskriving. Jobber fortsatt med manuset. Har vært litt vanskelig å finne fokus de siste par ukene, av flere grunner. Har et par dager nå jeg virkelig skal konsentrere meg om boken, for på onsdag bærer det til Tromsø. Er jo så heldig at jeg skal være med i Nrks direktesendte program på samefolkets dag 6. februar. Det blir gøy, men reiser alene. Kjærest har praksis og Datter er på skole. Liker best å reise sammen med dem, men blir sikkert greit likevel. I alle fall for dem. Å få en liten pause fra denne fyren. Det unner jeg alle egentlig. Kunne tenkt meg en slik pause av og til selv faktisk. Blir vanskelig i praksis, men en dag skal vi vel alle hvile.
Ellers vil jeg ønske dere alle en så vakker dag som mulig. Noen av dere kommer til å kose dere, mens andre igjen kommer til å få sitt lykkeligste øyeblikk akkurat i dere sovner i kveld og takker Gud for at dagen endelig er over. Slik har vi alle det av og til. Heldigvis får de fleste av oss en ny sjanse hver eneste morgen. Ja, jeg merker selv at jeg roter meg bort i alt for tidlig hverdagsfilosofi nå. Da er det på tide å avslutte 😉
Etter at jeg skrev mitt første blogginnlegg i september i fjor har jeg mer eller mindre vært den mest leste bloggen i Norge. Sidevisningene har naturligvis variert, men i snitt har jeg hatt mellom tre og fire hundre tusen sidevisninger i uka. Omregnet til lesere blir dette ca 250 000 mennesker. Hver eneste uke. Fra første uke.
Dette har jeg klart uten å skrive et eneste negativt ord om noe annet menneske. Ikke en eneste gang har jeg hengt noen til tørk, verken direkte eller indirekte. Aldri har jeg latterliggjort andres meninger, klesstil, interessefelt eller utseende. Ikke har jeg hatt lyst til det heller. Hvorfor skulle jeg? Tvert i mot har brukt meg selv, med alle de styrker og, ikke minst, svakheter, som jeg måtte inneha til å få fram mitt budskap. Humor på andres bekostning har aldri vært min greie. Heller ikke tordentaler rettet direkte mot enkeltmennesker.
Sammen med dere har jeg ligget og rullet i søla, gispende etter luft, iskald og livredd for at jeg aldri skulle klare å komme meg opp i knestående. Sammen med dere har jeg etterhvert bevist, både for meg selv og alle som har giddet å lese, at det tross alt finnes lysglimt i en hver situasjon av livet. Sammen med dere har jeg både ledd og grått og oppriktig gledet meg over alt som har skjedd i løpet av dette halve året. Ikke bare at man har vært på TV og blitt lagt merke til, men viktige ting som at Datter nå bor her en uke i strekk og at jeg, sammen med Kjærest, har klart å skape et trygt og godt hjem for henne, for oss.
Jeg har delt både opp- og nedturer med dere. Har aldri vært redd for å sette meg selv i et dårlig lys, men jeg har vært opptatt av at Datter og Kjærest alltid har blitt framstilt på best mulig måte. Noe som riktignok har vært veldig enkelt, siden de beriker mitt liv og gjør det bedre på alle måter, men likevel. Og for ordens skyld, hvert eneste bilde og hvert eneste ord der de har vært nevnt har måtte framlegges til godkjenning og det er langt fra alltid at det har blitt godkjent.
Selvironi er veldig viktig for meg. Har sett at enkelte har ment at jeg har snakket meg selv ned noen ganger, men det har aldri vært min hensikt. Jeg har det bare fryktelig morsomt på egen bekostning, og finner det så ufattelig mye artigere enn å le av andre. Kampen mot mobbing, i alle dets forkledninger, har alltid vært kampsak nummer en for meg.
Ja, jeg mener oppriktig at blogg-Norge trenger folk som meg. Det er jeg ikke redd for å si. Blogg-Norge trenger mannlige bloggere som ikke ser ned på noen, men som tør å bruke seg selv som utgangspunkt for livets mange utfordringer. Som tør å kalle seg selv Bloggkonge med stor forbokstav samtidig som han ikke en eneste gang har turt å bruke sitt eget navn fordi han er litt introvert og egentlig ikke liker fokus på egen person. Som skjuler seg bak en kokkejakke og som ikke er redd for å fortelle verden det. Som tør å være både sterk og svak. Cocky og ydmyk. Trist og glad.
Jeg er ufattelig glad for at det er så mange som leser det jeg skriver. At mine ord kan ha betydning for så mange, og at det er mulig å lykkes, også på denne plattformen, som tett mann, 42, uten å tråkke på noen for å nå toppen. Det er det jeg er aller mest stolt over!
Takk for at du leser meg og tusen, tusen takk for alle heiarop og gratulasjoner både før og etter Vixen! Setter ufattelig stor pris på at dere bryr dere og at dere gleder dere sammen med meg. Skal ikke avslutte med å snakke ned andre sine lesere, men jeg er overbevist om at jeg har de aller, aller beste!
Du kjenner det rumler skikkelig i magen. Dere var å spiste et helt fantastisk indisk måltid i går, men det var et eller annet som gjorde at systemet ble satt skikkelig på prøve. Noe med alt krydderet, hva vet jeg, men noe har skjedd og det må skje fort! Kjæresten ligger i sengen og det er bare en meter til toalettet og døren er av glass!
Du gjør det du må. Heldigvis er det dokost der inne. Skulle også vært bedre ventilasjon. Det er det altså ikke. Du gruer deg til å åpne døren. Du prøver å spøke det bort. Du kar lest at kvinner først og fremt ønsker menn med humor og humør, men ingenting er artig når øynene til dama rødes av stanken og hun trekker lakenet over nesa for i det hele tatt ha et håp om overlevelse. Akkurat da håper du at i alle fall en av dere dør.
Ingen dør. Folk må bæsje, også når de er nyforelsket. Jeg er så glad for at vi er ferdig med alt det der. Her hos oss hender det til og med at vi stikker inn på do og bæsjer i ren vellyst bare for å vise hvor langt vi har kommet i forholdet. Til og med prompen sitter løst. Det må den, for vi var faktisk på indisk og det betaler vi for nå. Begge to.
Bildet taler for seg selv. Jeg tror jeg er Jesus. Riktignok en velfødd utgave. Neida, var utrolig glad da jeg, etter at de to første prisene glapp, gikk opp på den scenen og mottok prisen som Året stjerneskudd. Stor stas!
I heis på vei til Vixen. Svært spente på hva som skulle møte oss. Heldigvis hadde vi NRK på slep, så da hadde vi i alle fall noen å prate med, he he.
Artig med pris!
Lykkelig! Etter 30 minutter i barkø fikk man seg ENDELIG to små øl. Det skulle vise seg i ettertid at de var alkoholfrie, men det visste jeg ikke da jeg drakk dem, så de funka de 😉
Jeg måtte jo selvfølgelig få Kjæret opp på scenen. Hun, og Datter, fortjener prisen like mye som meg. Gratulerer!
Ja, det var artig å vinne en pris, men samtidig så “tapte” jeg jo de tre andre. Gratulerer til de som vant! Litt skuffet der og da og druknet mitt sårede ego i en 0,6. Den var ikke alkoholfri for å si det sånn.
Ny dag i dag. Lørdag. Ingen planer, bortsett fra at det skal være noe fotografering i tolvtiden på operaen, samt at vi skal dra og høre på min store helt, Ole Paus, klokka ett på Platekomaniet. Det gleder jeg meg faktisk skikkelig til. Ellers har vi ingen konkrete planer. Kanskje bare kose oss i storbyen og nyte at man kan vandre i gata uten fjorten lag med superundertøy for i hele tatt overleve en liten tur til butikken.
Tusen takk til alle som følger meg, leser meg, stemmer, støtter og heier! Prisen som Årets stjerneskudd dedikeres til dere! Uten dere hadde jeg ikke vunnet noe som helst. Tusen takk <3
Nå er det bare en time til vi setter oss inn i den svarte limousinen og kjører de seks hundre meterne til Gamle logen og Vixen-utdelingen. NRK ringte for et par timer siden og spurte om de kunne følge oss med kamera i kveld, og det svarte vi naturligvis ja til. Vi kjenner jo absolutt ingen der borte så greit med et par journalister hengene rundt. Da har man i alle fall noen å prate med 😉
Personlig har jeg blitt syk og feberen herjer i kroppen, men ikke verre enn at et par paracet og Ringnes Lite holder den i sjakk. I alle fall inn til videre. Fryser voldsomt. Dessuten gruer jeg meg litt. Skulle jeg være så heldig å vinne noe som helst i kveld har jeg ikke forberedt et eneste ord, men det får gå som det går og det går sikkert greit.
Nå banker det på døra her. Sikkert NRK. Da er det i gang.
Det er like artig hver eneste gang, men denne gangen var det litt ekstra spesielt. Både det at Kjærest var hovedgjest og det faktum at jeg endelig fikk lov til å lage mat sammen med den levende legenden Wenche Andersen. Det er intet mindre enn stor stas og jeg kommer ikke på et eneste menneske det hadde vært større stas å lage mat sammen med. Det finnes ingen større enn Wenche i Norge og da å få lov til å trenge meg inn på hennes kjøkken er stas. Stor stas.
Dagen startet som vanlig. Stor stemning i frokostsalen. Alltid et smil og en morsom historie på lur. Praten går ustanselig og latteren sitter løst. Vi er heldigvis morgenfriske begge to, så ingen blir irriterte eller noe hvis man sier noe feil.
Måtte selvfølgelig ta et bilde ved selfieveggen. Det er liksom obligatorisk. Ja, jeg har blitt litt tjukk. Slutt å fokuser på det!
Hvis jeg en gang blir skikkelig rik kommer jeg til å ansette en sminkør som fresher meg opp hver morgen! Fantastisk deilig.
Her smaker vi på dagens rett: Timianstekt reinfilet med kastanjesaus tilsmakt med vanilje. Fantastisk godt!
Kjærest var kjempeflink! Det er veldig spesielt å være på direktesendt TV, men dette nailet hun!
Nå skal vi bare slappe litt på hotellrommet før jeg skal møte Dagbladet om en time. Kjærest skal møte en venninne. Kvelden kommer når den kommer. Blir spennende!
Ønsker dere alle en fantastisk dag videre! 😀
Hvis du ikke fikke med deg GMN-sendingen kan du se den gratis HER
I flere uker har jeg gått å gledet meg til å reise til Oslo. Ikke bare fordi denne turen er litt spesiell med Vixen og god morgen norge. Men fordi reise betyr kjærestetid. Jeg elsker kjærestetid. Bare fokusere på hverandre uten at jobbtelefonen til sambo ringer ustanselig eller at skolearbeidet hopper mot meg så fort jeg tar tak i håndtaket på ytterdøren. Ingenting som kan brukes som en dårlig undskyldning for å slippe å ligge i sofahjørnet sammen med meg og se en dårlig film som man kan sovne til på kvelden.
Men.
Det startet i morges da jeg fortvilt sprang rundt som en hodeløs høne for å prøve å finne det som skulle fylle ut kofferten vi skulle ha med oss til Oslo.
“Kan du hente de klærne du skal ha med deg til Oslo?” spør jeg han fortvilt mens jeg ser at klokken springer mot 11 i en faderlig fart.
“Ja, vent litt. Jeg skal bare ordne skolissene”.
Greit. Det er kanskje en fordel å ha skolisser på skoene som skal pryde den røde løperen i morgen, tenker jeg mens jeg går å henter klærne hans.
“Er det disse du skal ha med?” spør jeg. Etterfulgt med “kan du bare putte de i kofferten når du har sett gjennom det?”. Før jeg har klart å tenke på det neste som må hentes hører jeg fra han, “jeg skal bare fikse buksen først”.
Greit. Dette bildet er tatt da håret var litt kortere, men det passet så godt inn.
Klokken springer fortere og fortere. Han har klart å fått lisser på skoene, klærne i kofferten og ringt drosje. Jeg springer opp og ned trappen med det ene etter det andre som på mystisk vis har spredd seg over hele leiligheten. Jeg blir aldri ferdig med den pakkingen.
Der kommer drosjen og vi går ut. Han springer ut døren i en faderlig fart mens jeg baler med bagasje og søppelposer å prøver å fiske opp husnøkkelen slik at jeg får låst etter meg. Jeg snur meg rundt for å se hvor han er men ser han ikke så jeg roper etter han å hører om han har tenkt å bli med til Oslo.
“Jeg kommer”, hører jeg bak husveggen. “Jeg skal bare sette gressklipperen på plass”.
Det tar tid å reise med mann 42 år.
Inn i drosje. Ned til flyplass. Inn i flyet. Vi finner plassene våre og flyet tar av. “Endelig”, sier han. “Nå skal jeg bare lese litt”.
Han glemte å si at han bare skulle sove litt.
Endelig fremme i Oslo sammen med en nyoppstanden sambo. Kommer oss på flytoget og inn til sentrum. Hotellet neste. Det er alltid godt å komme frem til hotellet. Så avslappet og rolig. Jeg nyter det veldig, I ca 30 minutter før jeg blir rastløs. Han foreslår at vi går oss en tur før vi drar å spiser. Hurra! Det blir hyggelig. Jeg gjør meg klar og venter. Og venter. For han skal bare
Vi kommer oss ut og han spør meg om vi skal dra på Oslo city slik at jeg får kjøpe meg et målebånd. Jeg glemte mitt hjemme og jeg må ha et til strikketøyet. Vi går bort over mot Oslo city, men plutselig er han borte. Jeg snur meg og spør om han kommer.
“ja, jeg kommer. Jeg skal bare svare på denne meldingen”.
Heldigvis er det åpent til kl. 22.00.
Tilbake til hotellet med dagens fangst før vi tar turen til Mantra. En indisk restaurant med himmelske smaker! Nam.
Maten kommer og jeg er på tur til å forsyne meg, men så hører jeg noe kjent. “Vent litt, jeg skal bare ta et bilde”.
2 timer etterpå, når vi har fotografert oss gjennom smaksmenyen deres, kommer vi oss tilbake til hotellet. Gleder meg veldig, for NÅ skal vi legge oss å se på tv. Det ser vi alltid frem til når vi er å reiser. Før jeg har rukket å få av meg skoene hører jeg det knitrer i poser og en kjent stemme si, “åå, dette var godt. Nå skal jeg bare lese litt før det er kveld”.
Å der ble han.
Ok da. Dagen i dag har vært helt perfekt. Å reise på tur med denne “jeg skal bare” mannen er igrunn ganske avslappende. Ingen stress og ingen mas. Godt selskap, et slitent bankkort eller to og utrulig god mat. Antar at han kommer til å skrive om måltidet vi fikk servert. Jeg er ikke glad i indisk mat, men fy fader hvor godt det smakte. Helt magisk faktisk. Resten av kvelden “skal vi bare” ta helt med ro og falle i søvn, slik at vi er klare for morgendagen. Det blir spennende!
Kjærest hadde gledet seg. Komme seg litt bort fra kulden og mørkets rike. Ikke en ferie, men en pust i pakken. En pause. Gjøre litt andre ting enn vanlig. Kanskje shoppe litt. Dra ut og spise. Dusje sammen. Hva vet vel jeg. Jeg er ikke kvinne. Jeg er, og det har jeg faktisk bevis for selv om jeg har et feminint frontparti, en mann og jeg er ikke her for å kose meg. I alle fall ikke glugg i gjel. Her må det skrives!
Kjøpte litt mat på Prixen på Oslo S for å samle krefter til nok en bloggpost. Krever faktisk litt energi all denne skrivingen, og da er det viktig med påfyll før en går helt tom. Topp hotell forresten. Enkelt og sentralt, og midt i sentrum. Genial plassering av skrivebordet. Da kan jeg sitte her og skrive litt mens Kjærest gjør sine ting i sengen.
Neida, vi skal straks dra ut og få oss noe skikkelig mat. Kom gjerne med anbefalinger hvis du er herfra. Vi liker indisk, asiatisk og søramerikansk best, men vi er åpne for det aller meste. Artig å prøve noe nytt når man først er her. Du kan si mye godt om nordlysbyen Alta, men variasjonen i restaurantjungelen er kanskje ikke det som trekkes fram først.
Hva jeg skal ha på meg i morgen? Ikke spør så vanskelig da, men det er heldigvis lenge til i morgen. Nesten et helt døgn. Kjærest har selvfølgelig alt klart, men hun ser jo deilig ut bare hun tar på seg en strisekk. Det kreves litt mer arbeid med meg. Heldigvis blir vi begge sminket i morgen tidlig på GMN og den sminken kommer jeg IKKE til å ta av meg, he he.
Kommer sikkert med en liten oppdatering i løpet av kvelden hvis jeg får tid. Er jo tross alt eggløsning og det er grenser hva en og samme mann rekker over. Vi får se.
Jeg liker egentlig ikke å reise siden jeg er litt redd for å dø hvis plutselig flyet ramler ned og verden må finne ut en måte å leve uten meg. Det høres helt skrekkelig ut. Ikke det å dø, men å leve uten meg. Stakkars folk! Likevel tar jeg sjansen, må jo det, hvis jeg skal komme meg noen vei. Er egentlig også litt redd for å komme til Oslo og bli slått ned av tilfeldige gjenger som filmer og legger ugjerningen ut på Snapchat. Mens de ler. Og sparker videre. Heldigvis er Kjærest med og kan beskytte hvis det skulle komme noen skumle typer. Jeg kan jo bare beskytte fra høyre side siden den venstre skulderen er så vond.
Den har forresten blitt veldig mye bedre de siste ukene! Har ikke brukt smertestillende på tre dager nå, så virker definitivt som det går rette veien. Avliving er i alle fall uaktuelt for øyeblikket. Både legen og jeg hadde det som alternativ sist jeg var inne, men slik det er nå virker det som vi slipper å produsere Kokkejævel-pølsa. Tror ikke den hadde solgt særlig uansett, men vet det naturligvis ikke. Mange hadde kanskje kjøpt den i julegave til venner og slekt. Spekepølser er jo ganske holdbare og kan fint ligge under juletreet i romtemperatur noen timer.
Hvor Maria skal være nå som vi blir borte i flere dager? Ute naturligvis. Er ikke så voldsomt kaldt lenger, bare rundt 10 minus, så har satt ut mat og vann og avtalt at naboen etterfyller i alle fall en gang før vi er tilbake på søndag. Viktig med frisk luft og tror Maria kommer til å sette pris på å lære å klare seg på egen hånd. Gir mestringsfølelse. Klart hun kommer til å fryse litt, men da gjelder det å holde seg i aktivitet. Springe litt og jakte på mus. Det får opp blodsirkulasjonen. Dette kan bare læres i praksis, så tror hun kommer til å være en lykkeligere og stoltere katt, bevisst på egne både styrker og svakheter, når vi kommer tilbake på søndag.
Neida, Maria er hos Datter. Kjørte dem begge dit i går kveld. Der er det riktignok også en annen katt, Mira, men hvis de klarer å bli venner, det ble de ikke forrige gang, så tror jeg det kommer til å gå helt fint. De tør ikke slippe henne ut. Man skal visstnok ikke gjøre det når de er bortplasserte, men hun kommer nok til å kose seg med å gå på do inne. Blir nesten som et luksushotell å regne.
Bildet i toppen er fra forrige tur. Denne turen starter 12:15 så har naturligvis ikke rukket å ta bilder fra den turen ennå. Skal kjøre en tur ned på jobb nå med noen reker jeg hentet på flyplassen rundt midtnatt i går. Skal også fylle opp snus og ta oppgjør. Så er det rett hjem og pakke, for det har jeg nemlig ikke gjort ennå. Håpløs!
Selv om jeg er en oppblåst kokk skyhøy på meg selv, så syns jeg det er overraskende stas likevel å bli oppringt av Wenche Andersen selv og diskutere hva vi skal lage på GMN på fredag. For meg er det intet annet enn en ære. Eneste som kanskje hadde vært i nærheten var om Ingrid Espelid Hovig plutselig hadde ringt, men da hadde jeg antageligvis blitt vettskremt. Jeg som ikke en gang tør sove med lyset av hvis jeg er alene, eller som får panikk hvis jeg sovner på sofaen og våkner midt på natten etter at alle andre har lagt seg og det er bare meg og åndene igjen i stua. Vel, nok om det!
Ingen ånder som ringte, bare en legende. Jeg skal la det være en hemmelighet hva vi skal sause sammen, men kjenner jeg Wenche rett blir det noe riktig godt som står i stil til Vixen-utdelingen og det beste av alt, hun forbereder alt! Jeg trenger bare å møte opp og hjelpe litt til foran kamera som en annen rockekokkestjerne. Herlig liv, mer sjampanje!
Blir stas, og endatil med Kjærest i studio. Kjenner jeg gleder meg oppriktig. Det tror jeg hun også gjør selv om det selvfølgelig er litt skummelt når alle dere sitter og ser på, men samtidig hadde det jo ikke vært særlig morsomt hvis ingen hadde brydd seg heller. Nei, blir en herlig tur. Har kjøpt meg en bukse jeg skal bruke på Vixen. Den er litt trang i livet så jeg må bruke den helt fram til utdelingen for å vie den litt ut. Nå vet dere det også. Buksene i dag lages alt for trange i livet!
Ønsker dere alle en riktig god kveld og nei, Vixenutdelingen vises ikke på TV, men den streames på vixen.no.
