Jeg er svært stolt over Kjærest som sju måneder etter at livet ble bombet sønder og sammen er sterk nok til å tale Alta kommune midt i mot offentlig i Altaposten. (Bak betalingsmur)Hun kaller kriseberedskapen en fiasko. Jeg syns hun er forsiktig i sine uttalelser.
Kjærest at vært i kontakt med kommunen flere ganger. Allerede uken etter at krisen var et faktum. Hun har vært sint. Ringt til både ordfører, politisk leder for helse og sosial, kommuneoverlege, helsesykepleier osv, osv. Inntrykket hun sitter igjen med er ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Når ungen din dør og ikke ett eneste menneske i kommunen følger de nasjonale retningslinjene for kriseberedskap føler jeg du har krav på å bli tatt på alvor. For alt kommunen vet kan nettopp den telefonen fra en mor i sitt livs største krise være den aller siste. Dette burde de vite.
“Det som er så farlig når alt svikter er at veien til å ta livet ditt er så kort. Jeg forstår at folk velger det. Jeg forstår det godt.”
Personlig ser jeg jo helt klart forbedringer fra 12 år tilbake i tid da jeg mistet min første sønn. Da kom det ikke en gang en prest. Da måtte mamma etter et par dager ringe prestekontoret og spørre om det ikke var vanlig at de kom hjem til familier med døde babyer selv om de ikke gikk i kirken hver søndag. Da kom det en prestemann kjørende og vi fikk gjennomført begravelsen på en fin måte. Fra kommunen hørte vi absolutt ingenting. Verken vi eller de tre mindreårige brødrene som sto opp på morgenen til en død lillebror. Hvis ikke det er krise, hva er det da?
Denne gangen kom det i alle fall en prest. Heldigvis en flink en denne gangen. Hun ble en enorm støtte de første dagene. Hun og en betalt begravelsesagent. Ikke en lyd fra noe kriseteam. Ikke samme dag, ikke dagen etter, ikke uken etter, ikke syv måneder etter. Presten hadde utdaterte lister over kriseteamet. Etter mange forsøk fikk hun tak i to. Jeg husker ikke detaljene, ungen min hadde akkurat dødd, men en av dem kunne visstnok komme seg ned til bygda i løpet av dagen. “Hva kan han gjøre” spurte vi. “Prate” svarte presten. Ingenting skriftlig. Jeg ble litt fornærmet faktisk, utrolig hvilke følelser du kan rammes av når huden til babyen din er marmorert, over at de “brydde” seg så lite. Takket derfor nei til den praten. Mulig kriseteamet ble fornærmet de også, hva vet jeg, men de tok i alle fall aldri kontakt etter det avslaget fra en far i sjokk.
Datter er 11 år. Har også en sønn som var under 18 år da det skjedde. Ble det noensinne diskutert noe som helst sted i den kommunale helsetjenesten om disse ble ivaretatt på en god måte? Var det ingen kloke hoder som tenkte tanken at å plutselig miste en bror du har ventet slik på og vært så ufattelig glad i kan rive grunnen under føttene også på et søsken.? Ble det noensinne vurdert om disse muligens også kunne trengt krisehjelp, både i den akutte fasen og senere? Om ikke foreldrene fikk den hjelpen de trengte så kunne de i alle fall tenkt på de barna som sto igjen. Hva hvis foreldre i sjokk og avgrunnsdyp sorg ikke klarte å gi de levende barna den støtten man trenger i en slik krise. Tenkte dere noensinne på dette, Alta kommune? Hvor galt det kunne gått, og fortsatt kan gå?
Vi er langt fra alene. Altaposten har avdekket en rekke saker der familier blir rammet på verst tenkelig vis står helt uten hjelp i den akutte fasen, og også etterpå. Folk som mister ungene sine i selvmord og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Barn som mister foreldrene sine og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Familier som rammes av brutale ulykker og kommunen aner ikke hva den skal gjøre. Dette er ikke godt nok i en kommune med over 20 000 innbyggere! På et eller annet tidspunkt går det galt med de etterlatte og hva gjør kommunen da?
Sannsynligvis ingenting, men de “blir overrasket over at beredskapen fungerer så dårlig” og lover å se på rutinene.
Norge har fått ny regjering! Dette er en gledens dag 😀 Først og fremst for statsrådene selv, men også for familiene deres. Sikkert litt artig også for omgangskretsen, venner og kjente, å kjenne en i regjeringen, selv om det trolig er litt rart hvis det plutselig sitter en statsråd der på foreldremøtet og kverulerer. Hva sier du da liksom, når han sitter der og truer med mistillitsforslag til foreldrekontakten?
For resten av oss spiller det vel egentlig liten rolle. Det er jo, med et par unntak, akkurat de samme folka som i går jo! Vil likevel til slutt gratulere, og da spesielt til KrF, med en helt fantastisk og framoverlent kvinneandel blant statsrådene med hele 25%. 1 av 4 er slett ikke ille og langt bedre enn eksempelvis Etiopia. Kom ikke her å si at ikke KrF tar likestilling på alvor når de har muligheten.
Rettelse: Selv grundige politiske dybdeanalyser kan være fylt med feilinformasjon. En oppvakt leser gjorde meg oppmerksom på at kvinneadelen i Etiopias regjering faktisk er på 50%, mot Norges nå 40%, og Krfs litt stusselige 25%. Føler nesten at poenget mitt ble enda bedre nå.
I går, 23. januar, var det akkurat sju måneder siden det skjedde. Vi gjennomførte dagen som vanlig. Kjærest var i praksis i barnehagen mens jeg satt hjemme med den etter hvert så berømte boken min. Jeg lagde middagen klar til henne da hun kom hjem. Kylling i pita. Enkleste sort, men kjøpte noe ferdig indisk saus for å piffe opp. Den var helt ok. Ekstremt sterkt, etset vekk begge visdomstennene, men med fire og en halv kilo rømme på gikk det greit å spise.
Det har vært mye dårlig vær her oppe i dagevis, for ikke å si ukevis, så har vært et par dager hun ikke har vært oppe på grava. Selv har jeg ikke vært der på et par uker, men av en eller annen grunn bestemte vi oss for å dra sammen i går ettermiddag. Måke snø og tenne lys. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde lyst til å bli med.
Kommer opp dit og ser at noen har vært og måket allerede. Så hyggelig. Da trenger vi ikke være der så lenge. Er alltid så iskaldt der. Kirkegården ligger i en slags kuldegrop som gjør at det alltid blåser en isende kald vind der. Kan være kjempevarmt og vindstille når man kjører hjemmefra, men der oppe blåser det alltid. Underlige greier, og nei, tror ikke det er ånder, men et lokalt værfenomen.
Da vi kommer fram til grava, eller gravene, det er jo to ved siden av hverandre, så ser vi det. 23.06.19. Akkurat sju måneder siden. Det gikk plutselig opp for oss begge. Vi sa ingenting, men vi smilte til hverandre. Begge to forsto. Kjente jeg blir litt glad. Vi har ikke tenkt på det. Det betyr at vi kommer til å få dette til. At vi er i ferd med å skape en ny hverdag der man ikke teller de gamle dagene, men heller ser fram mot de nye som skal komme.
Ordene var brutalt ærlige, men de var ikke vondt ment. De kom fra en mann som hadde sett og opplevd det meste. Sett mennesker sakte, men sikkert gå til grunne av rus, grenseløshet, tunge tanker og kriminalitet. Samme mann hadde også sett mennesker som like sakte, men sikkert hadde fått skikk på sitt eget liv igjen. Mennesker som tok tak i problemene som fantes i nåtiden, uten å pakke dem inn i 20-30-40-års gammel omsorgssvikt, arvesynd og andres jævelskap.
På et eller annet stadium i livet er man rett og slett nødt til å ta tak i seg selv. Gå ned i kjelleren, skifte ut den ødelagte pæra og få på det lyset igjen. Det er egentlig ingen andre enn du selv som kan gjøre noe med din livssituasjon, hvor gjerne du enn måtte ønske det. Vi kan gå til terapeuter, psykologer, prester, imamer og jeg vet ikke hva, men de kan bare hjelpe deg et stykke på veien. De kan ikke gjøre jobben. Den må du faktisk gjøre mutters alene!
Selv om disse ordene ikke var myntet direkte mot meg, jeg var bare med for å støtte en som av ulike årsaker hadde en alvorsprat med denne kloke mannen, så kunne de like godt vært sagt rett til meg også. Vi har alle en ballast som vi drar med oss uansett hvor vi går. Noen bærer tyngre enn andre, men alle bærer vi noe.
Jeg bærer ikke på så mye. Har jeg aldri gjort. Har alltid vært flink til å tømme sekken fra tid til annen. Legge fra meg de tyngste steinene i veikanten og vandre videre med relativt tom sekk. Hvorfor skal jeg gå rundt å drasse på tunge steiner i årevis? Hvilken nytte kan de vel ha, annet enn at man kanskje får en sterk rygg, men sannsynligheten er langt større for at ryggen skal bli ødelagt. Derfor legger jeg heller steinene fra meg. Man finner lite glede i stein.
Mange har spurt meg hvordan jeg klarer å holde humøret oppe og se relativt lyst på livet til tross for alt jeg har opplevd i fortiden og ungene mine som har dødd som fluer med jevne mellomrom. Sannheten er naturligvis sammensatt, og jeg er på ingen måte bare i godt humør eller ser lyst på framtiden hele tiden. Jeg kan være langt dere nede i kjelleren mange ganger jeg også, ofte i ukevis i strekk, men jeg dyrker aldri mørket. Jeg tenker aldri på det vonde jeg har opplevd. I alle fall veldig sjeldent. Jeg glemmer. Visker ut. Helt til det nesten ikke er minner igjen som kan gjøre vondt.
Så kan man selvfølgelig argumentere med at man trenger fortiden for å kunne skape en god framtid, men gjør man egentlig det? Ja, man kan lære av egne og andres feil, men man må innse at de feil man gjør er gjort av deg selv, ikke av moren din, en onkel eller en ond klassekamerat. Det var deres feil de gjorde. Du får selv ta ansvar for dine!
Vi får bare utlevert dette ene livet. Ett hver til oss alle. Langt eller kort, men det er vårt og vi bestemmer selv hvordan vi skal leve det. Om vi ønsker å sakte ødelegge det og bryte det ned, eller om vi heller vil prøve å gjøre det beste ut av det vi har fått. Kanskje vi til og med må senke kravene for å bli fornøyd, men det nytter ikke klage og kreve et nytt. Garantien er utløpt for lenge siden og reparasjonene må vi betale selv. Selv om det er dyrt vil det lønne seg i lengden og jo, alt kan faktisk repareres! Det vet jeg.
Dette er Dagfinn Johansen sin historie. Han måtte til slutt ta tak i eget liv for å kunne leve rett og slett. Tusen takk for at du vil dele din historie med oss. Utrolig inspirerende lesning!
Jeg nekter å spise meg til døde!
Jeg er en mann på 36 år, ruver ca. 180 cm over bakken og har vært overvektig hele mitt liv. Veide rundt 140 kg på mitt tyngste.
Jeg var stort sett ikke særlig plaget selv med at jeg var tykk, og jeg lot det aldri bli ett hinder for meg. Jeg var relativt flink til å være aktiv og gjorde de samme tingene som alle andre.
Var, og er, glad i å går turer i skog og mark, både bortover som oppover.
Jeg ble for det meste kun oppmerksom på overvekten de få gangene jeg uforberedt plumset over et speil og fikk øye på meg selv. ”åh faen, er det sånn jeg ser ut!”
Men når jeg nærmet meg 130 kg begynte vekten å bli et alvorlig hinder. Ting ble plutselig fryktelig tungt, humøret, gnisten og lysten forsvant gradvis. De enkleste ting ble til store oppgaver som jeg gjorde alt for unnslippe. Helt hverdagslige gjøremål som å hente posten, bære ut søplet eller å ta en dusj ble et «ork». Det var tungt bare det å knyte skolissene, og det ble litt sånn at når man hadde bøyd seg ned og skoene var knytt, måtte jeg stoppe opp å tenke meg om, «er noe mer som skulle vært gjort når jeg først er her nede?»
Jeg er også arvelig belastet med kolesterolsemi og min far døde i en alder av bare 42 år, min onkel døde 5 år etter, og min bror ble hjerte- operert da han var bare 41 år. Jeg var på god tur til å kjøre meg fast i mine arvelige fotspor, og sannsynligvis hadde jeg under 10 år igjen før jeg enten fulgte etter min far eller min bror.
Dette ble en tankevekker og tanken skremte meg, så nå var tiden inne for å investere mer i helsen min.
Jeg hadde ikke vektreduksjon som hoved mål, men det å komme meg i form. Få en enklere hverdag, både hjemme og på jobb, men også ned i vekt for å forebygge de sykdommene som overvekt kan føre med seg. Jeg er nok antageligvis over gjennomsnittet glad i mat. Jeg har stor interesse for å lage mat, og enda større interesse for å spise den. Søtsaker derimot, som kaker, sjokolade og den slags har jeg heldigvis aldri hatt særlig stor appetitt for, og ikke noe stort problem, som det kanskje ofte er for mange andre.
Så problemet var for meg var ikke søtsaker, men derimot middagsmat og smørbrød og sånn… Mmm..
Jeg er svak for god mat, og det kommer jeg alltid til å være. Mat er for meg så mye mer en bare det å forsyne kroppen med næring.
Jeg tenker mat er en arena som samler oss, noe som gir oss ro og velvære, og jeg er veldig glad sosiale sammenkomster rundt et godt måltid. Men endring måtte skje, men det kunne ikke være større enn at jeg kunne klare å leve med denne endringen resten av mitt liv.
Altså gjorde jeg en endring måtte den være permanent. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og endringene måtte først og fremst skje i hodet.
Det er noe som heter at du kan ikke lære en gammel hund å sitte, men det går faktisk hvis du bare bestemmer deg og bruker tid.
Ingen var så flink å lure meg, som meg selv. Jeg unnskyldte ofte min overvekt for meg selv. Sa til meg selv at jeg spiste da ikke så mye eller skylte på at jeg var arvelig belastet med dårlig forbrenning. Ingenting var min egen feil. I tillegg var jeg en ekspert på utsettelser. Bestemte meg for å ta tak i problemet, men “Starter i morgen”, “i neste uke” eller “etter jul” osv.
Jeg var på den tiden ikke spesielt glad i å trene, så det var heller ikke noen umiddelbar god løsningen for meg. Selv om det var en øvelse jeg begynte å gjøre hele tiden. Nemlig å hver gang noen bydde meg noe å spise, beveget jeg hake- partiet fra skulder til skulder, gjentatte ganger. For det å takke nei, var noe jeg ikke var særlig flink til.
Fikk jeg et tilbud om et måltid så takket jeg som oftest ja, selv om jeg kanskje nettopp hadde spist og egentlig var mett.
Jeg spiste også hvert eneste måltid som om det var mitt siste, og var jeg ute for spise på restaurant eller lignende, bestilte jeg ikke ut ifra hvordan jeg trodde det smakte, men ut fra hva jeg trodde gav størst volum. Jeg var konstant redd for å ikke få nok mat!!
Nå høres det kanskje ut som om jeg gikk rundt og spiste hele dagen, men det gjorde jeg ikke, heller tvert om.
Jeg kunne gå hele dagen uten å spise, og når kvelden kom, og jeg var ferdig på jobb, da var det tid for mat.
Sulten som jeg naturligvis var, så jeg heller ikke mine begrensninger; og selv om jeg var alene, lagde jeg mat til en «hel hær».
Resultatet var at jeg spiste alt, alt for mye, og stapp- mett og vel så det, trillet jeg mer eller mindre inn på soverommet hver eneste kveld.
Jeg startet livsstilsendringene tilbake i 2014 og det skulle ta nærmere to år før jeg begynte å se noen klar effekt. Men tålmodighet er en dyd. Og etter mye tålmodighet begynte altså ting å skje. Jeg ble i bedre form, og jeg begynte å merke at ting ble lettere igjen.
Matematikken var enkel, jeg måtte bruke «mer» enn jeg puttet inn. Enten putte mindre inn, eller så måtte jeg bruke mer.
Denne formelen brukte jeg et annet sted i hverdagen min, nemlig på min bankkonto. Der brukte jeg hele tiden mer enn det som kom inn,
og så resultatet klart og tydelig. Kontoen ble slankere og slankere hele tiden.
Det ble mange små endringer både i tankemønster og holdninger i tiden som lå fremfor meg, men endringene måtte først og fremst skje i hodet. Men det var selvsagt mange konkrete ting også, og noe med det første og mest konkrete jeg gjorde, var å kutte ut mat på kveldstid etter klokken seks.
Dette tenkte jeg måtte være en relativ enkel oppgave å starte med. Det var det ikke!! Deg hold rett og slett på å bli gal. Når klokken ble rundt ni/ti på kvelden, da var kroppen vant til å få mat, og det ville den fortsatt ha. Jeg gikk inn og ut av kjøkkenet hele kvelden, inn og ut av kjøleskapet, fryseren, skuffer og skap, og rev meg selv i håret mens jeg kjempet en voldsom kamp mot gamle uvaner.
Det var en tøff kamp, og det var mange ganger hvor jeg holdt på å knekke.
Til eksempel skjedde det at jeg i et svakt øyeblikk en gang slengte en Grandiosa i ovnen, og når den var ferdig stekt og klar til å spises,
hadde jeg klart å ta meg sammen, og pizzaen bar rett i søpla. Det var nok de første tre, fire ukene som var verst, og etterhvert ble jeg flinkere å spise på dagtid og kom inn i skikkelige rutiner, og da ble det også enklere på kvelden. Men suget på kvelden ble aldri helt borte, det er der enda og det kommer sikkert alltid til å være sånn fremover også.
Når klokken passerer ni, da får jeg lyst på mat.
Men som sagt, jeg begynte å bli i bedre form, bedre humør og gnisten begynte å komme tilbake igjen.
Etterhvert begynte også vekten min å få samme effekt som bank kontoen min, en veldig hyggelig bivirkning av et sunnere liv.
Det var mange utfordringer på veien, store og små, men det var en utfordring jeg ikke kunne ha forutsett. Jeg trodde alltid at jeg også utad, kom til å være stolt av resultat og fremgang. Men i lang tid håndterte jeg dårlig kommentarene og komplimentene fra de rundt meg.
Tidligere fikk jeg ofte høre at jeg var tykk, fikk kommentarer på vekten, mange dårlige vitser, og mange av dem kom gjerne først fra meg selv. Dette hadde jeg vært vant til hele livet, og det var derfor var dette stort sett ikke et problem. Men det som overasket meg veldig, var at når det gikk andre veien, ble jeg veldig utilpass. Jeg var såpass utilpass med det i starten, at jeg begynte å skjule det, med å bruke større klær, flere lag med klær osv, dette for å unngå dette som samtaleevne.
Hvorfor det var slik vet jeg ikke helt, men det var helt nytt for meg, og det var mange spørsmål hele tiden, som ikke var like enkelt å svare på bestandig. Men dette endret seg relativt fort og fort mye bedre, og etter hvert klarte jeg å være stolt av det jeg hadde mestret også utad.
Så i løpet av våren 2017 viste vekten min 79 kg og over 60 kg var historie. Livet var blitt noe helt annet, gnist og lyst var tilbake. Jeg var blitt mye friskere, og nesten alle plagene og sykdommene jeg bar med meg forsvant også med livsstilsendringene og vektreduksjonen. Formen er generelt mye bedre, jeg er mye sjeldnere forkjølet og syk en tidligere.
Vekten går selvsagt litt opp og ned hele tiden, men har klart ganske greit å holde både vekt og form vedlike, og i skrivende stund viser den 83 kg. (men det har jo nettopp vært jul også)
Det finnes nok ingen fasit. Det som funket for meg trenger ikke å funke for deg. Men, mitt råd er, ikke ha det travelt, sett deg små mål, ikke gjør endringer du ikke tror du klarer å holde. Jeg spiser fortsatt for det meste akkurat det jeg vil, når jeg vil!! Jeg tror bare det som har endret seg mest for meg er, hva jeg vil.
Jeg vil leve godt og så lenge som mulig, og jeg vil ikke spise meg til døde!
Dagfinn Johansen.
Bloggen som gir deg de gode historiene som skjer mellom måltidene som Vixen-vinner? Stem HER
Plutselig reiser hun seg fra bordet. Hvor skal du, spør jeg. “Skal stikke en tur og trene. Blir du med?” Spørsmålet slo ned som en bombe. Hun pleier ikke spørre meg. Hun pleier å trene med venninner. Herregud, hva gjør jeg nå? Var jo akkurat på tur til å flytte meg fra den ene rumpeballen til den andre, før jeg planla å legge meg i horisontalen for å se på noe døvt på TV. Bloggerne kanskje.
OK, svarer jeg, jeg blir med! Blir like overrasket over svaret som henne, om ikke mer. Er jeg besatt av en slags demon? Er jeg syk? Burde jeg ringe mamma og si at jeg trolig er i ferd med å dø? Skal liksom jeg på et treningsenter før første gang på 30 kg? WTF, vi peiser på!
I stedet for å gå kjørte vi til treningsenteret og startet økten på tredemølle omtrent samme distanse som vi kjørte. Litt ironisk egentlig, men artig å se hvor mange kalorier man forbrenner. Kom opp i 100 eller omtrent like mye som en God morgen yoghurt.
Gjør jeg noe, gjør jeg det skikkelig!
En liten stund i alle fall 😉
Blir faktisk i godt humør av å trene.
…og fryktelig, fryktelig sliten
Nå tar jeg kveld med god samvittighet! 😀
Vil du se en topptrent Kokkejævel som har trent bort en Go morgen-yoghurt eller to som Vixen-vinner? Stem HER
Tok bussen til Ballstad, et lite fiskevær i Vestvågøy kommune i Lofoten. Må ha vært rundt 10 år, for dette var sommeren før han døde. Søsteren min var der allerede. Tror hun hadde vært der et par uker før jeg kom. Hos pappa. Han bodde i en liten rorbu. Reagerte ikke spesielt på det. Koselig å bo i en rorbu. I alle fall et par uker.
For å få hjulene til å gå rundt jobbet han som prostituert på kveldene. Solgte seg til de gamle fiskerne som lå i land i månedsvis og ventet på ny torskekvote. Neida, jeg tuller selvfølgelig bare. Skulle bare sjekke om dere var våkne. Pappa jobbet som snekker på denne tiden og var borte på dagtid. Søster og jeg spilte kort og fisket krabber. En gang fikk jeg henne til å spise så mye spaghetti at hun måtte spy. Ellers skjedde det ikke så mye, men vi hadde det fint.
I helgene kjørte vi inn til Stamsund, et litt større sted i samme kommune, der pappa bodde sammen med en kvinne og hennes to eller tre barn. De hadde leilighet over et gammelt eller nedlagt postkontor. Fikk veldig god kontakt med datteren. Hun var noen år eldre enn meg og en kveld lurte hun meg inn på soverommet og opp i sengen sin. Der lå vi og leste dikt som hun hadde skrevet. Kjempefine dikt. Allerede da var jeg glad i det skrevne ord og at en eldre jente viste meg ordene verden var ganske stort for en guttunge som meg. Ble du litt skuffet nå? Det var meningen, he he 😉 Skjedde ingenting annet enn lesing i den sengen.
I nabohuset derimot bodde det en eksepsjonelt fin jente. Hun het Anette. Det gjør hun sikkert fortsatt, men det vet jeg ingenting om. Har ikke snakket med henne siden denne sommeren for over tretti år siden. Vi pleide å gå over og fortelle spøkelseshistorier i kottet bak rommet hennes. Hun hadde et slik kott inne i veggen hvis jeg ikke husker feil. Der satt vi, Anette, søsteren min og Einar, gutten til pappas kvinne, og fortalte mer eller mindre skumle historier.
Jeg var så forelsket! Ikke i Einar, selv om han var en flott fyr altså, men i Anette. Fikk stryke på henne og vet du hva? Hun strøk tilbake. Flere ganger. Bare stryking, men jeg er nesten sikker på at hun var litt forelsket i meg også. Hun strøk i alle fall tilbake og det var mer enn godt nok for meg.
Heller ikke Stamsund var forskånet for tyskerne under krigen og de hadde lagd, som så mange andre steder langs nordlandskysten, en rekke bunkerser i fjellet. Masse grotteganger som nå ble mest brukt av ungdomsgjenger som ville feste i fred for foreldrene eller, som i vårt tilfelle, en barnegjeng, helt i startgropen av ungdomstid og hormoner, som ville innerst inn på det aller mørkeste og skumleste stedet for å fortelle spøkelseshistorier.
Helt der inne, i lyset av en sliten lommelykt, etter en historie om en mann som plutselig ble slikket på håndflaten da han hang armen ned fra sengen, selv om han trodde han var helt alene i det mørke soverommet, for øvrig en grusom tanke, strakte jeg meg mot henne og kysset henne. Hun besvarte kysset og det var de deiligste sekundene jeg noensinne har opplevd i mitt liv! Aldri før, og veldig sjeldent senere hadde jeg kjent en slik følelse i kroppen.
Jeg hadde lyst til så ta henne i armene og gjøre slik jeg hadde sett i bladene til onkel, men kom plutselig på at jeg bare var ti år, og det var hun også, kanskje til og med bare ni, så det kom sikkert bare til å bli et sabla drama. Ikke visste jeg hvordan man gjorde det heller. Dessuten var søsteren min og Einar der i tillegg, så jeg så meg fornøyd og levde på dette ene kysset i mange år framover.
Så nå vet dere hvordan det gikk til. Neste gang skal jeg fortelle dere om første gang det ble skikkelig alvor noen år senere, men da blir det en videoblogg. Nei, er ikke seriøs. Det blir ingen video. Ikke bilder heller for den saks skyld. Legg det fra deg.
Ha en vakker dag!
Hvis du vil at jeg skal få et aldri så lite seierskyss fra Kjærest på Vixen, så må du nesten stemme på meg HER
(Herregud jeg gleder meg til denne avstemningen er over, for nå er jeg lei av å “tigge”stemmer. Glad jeg ikke er politiker å må gjøre dette annen hvert år. Til neste år vil jeg IKKE bli nominert! 😉 )
TV2 ringte i dag tidlig og lurte på om ikke jeg kunne stikke innom GMN neste fredag, 31. januar, siden jeg uansett var i Oslo i anledning Vixen. Prate litt, lage litt mat med Wenche, ja vanlig opplegg rett og slett 😉 Som GMN-venn, som jeg nesten nå kan kalle meg, takket jeg naturligvis ja til invitasjonen, men forslo samtidig at jeg kunne ta med meg Kjærest i studio. Så kunne folk få høres hennes historie opp i all denne galskapen.
Hadde ikke det vært artig da, folkens? Høre Kjærest sin stemme i stedet for bare min? Se denne fantastiske kvinnen dere har lest så mye om i levende live? Jeg syns det høres ut som en fantastisk plan! Hun er jo en svært viktig del av dette universet som jeg deler med dere hver eneste dag. Skulle egentlig bare mangle at ikke hun også fikk komme litt på TV og sole seg i glans, glitter og glamour, eller stå opp klokka halv fem for å bli sminket presentabel fordi man ser ut som takras så tidlig på morgenen, som det også kalles.
(På bildet ser dere hennes første reaksjon da jeg nevnte det for henne, he he 😉 )
Jeg håper de tenner på tanken. Det tror jeg de gjør. I alle fall hvis dere heier henne fram i kommentarfeltet 🙂
En strålende aften ønskes dere alle!
Husk at hvis dere vil at Kjærest stolt skal klappe en aspeløvnervøs Kokkejævel opp på scenen for å motta “Folkets favoritt” under Vixen, så er det bare en ting som funker: Stem HER
På mørketidens aller siste dag tenkte jeg å dele en tekst fra en leser. For mange holder det ikke at sola kommer. Det blir bare lysere ute. Inne er det akkurat like mørkt.
“Ensomhetens ansikt Hvordan ser ensomheten ut? Er den mørk? Er den grå? Ligger den som en skygge over dagen, og som en tåkedis om natten? Kan du ta på den? Kan du smake den? Kan du høre den?
Ensomheten ER mørk, den ER tåkete, den smaker bittert, og den er hard, med skarpe kanter. Den bråker og støyer. Gjennom hele dagen. Og også om natten. Den føles, og kjennes og er altoppslukende. For den som er ensom! Ensomheten er et udyr, som jager deg om dagen. Som ligger i bakhold om natten. Ensomheten skriker mot deg, den stirrer på deg, den er deg! Den tar deg!
Å ha et barn, som er ensomt. Et ensomt barn. En. Som er alene. Alltid! Som ikke har noen å søke blikk med i ett nytt rom. Som ikke har en venn eller venninne som man kan dele opplevelser med. Håper gjennom dagen. Gråter gjennom natten. Legger seg sorgtung og kald. Står opp, med tåkedisen tungt rundt seg, men med et ørlite håp for dagen.
Det tynger deg. Det eneste du vil er å løfte barnet opp. Opp og fram. Vise verden at her er et vidunderlig barn! Et barn som kan være en venn. Som har mye å dele med deg! Som trenger deg! Nok en dag gikk. Heller ikke i dag var det noen som så meg! Å være en mor. Eller en far. Eller en søster. Eller en bror. Vi blir alt! Alt som betyr noe. Men allikevel ikke nok!
Jeg ber deg inderlig! Se deg rundt! Du kan gjøre en forskjell! En viktig forskjell! Vi har alle et ansvar. Se deg rundt på pauserommet. I klasserommet. På festen. I gruppen der du hører til. Er det noen der som trenger deg? Et «hei, hvordan går det?» En invitasjon, «sitt gjerne her med meg», eller enda bedre «kan jeg sitte her ved deg?».
Kanskje vi sammen kan krympe dette udyret! Denne ensomheten, som bryter et menneske ned til ingenting. Kanskje kan vi, sammen, si fuck you, ensomhet! Du får ikke ta vennen min! Og du får ikke ta kollegaen min! Eller klassekameraten min! For jeg er her og jeg ser tåken du legger rundt dette fine menneske. Det godtar jeg ikke.! Så kom, du vakre. Sitt med meg!
Så kjemper vi sammen mot ensomheten!”
Denne sterke og gripende teksten fra en anonym leser traff meg hardt. Ikke med en gang, for det er så mye sorg og elendighet i denne verden som man ikke klarer å ta inn over seg uten å gå til grunne selv, men teksten har fått modnet et par dager. Har flere ganger gått tilbake og lest den. Denne teksten er ikke skrevet av en som ligger nede. Den er skrevet av en som maner mot kamp, og i den kampen utfordret hun meg, oss, om å slutte oss til. Den utfordringen tar jeg!
Tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer. Teksten står seg utmerket på egne bein. Vi vet alle hva vi kan gjøre. Vi vet hvordan man inkluderer. Vi vet hva vi gjør når vi sier nei til den tredje ungen når de vil inn og begrunner det med at vi ikke har plass. Vi vet at vi burde invitere alle jentene eller guttene i klassen i bursdag, selv om det blir litt trangt, ikke bare de som er mest populære. Vi vet at det neppe er hyggelig å være den fra kollegiet som ikke ble inkludert da det ble planlagt en øl eller en kaffe den fredagen.
Vi må også tørre å la oss inkludere. Ikke trekke oss unna. Vi må våge å tro at det faktisk er noe ved oss som andre mennesker kan like. For det er det. Hos oss alle sammen.
Vi vet alt dette. Nå er det på tide at vi gjør noe med det!
Det er nesten ikke til å tro, men etter at jeg for to dager siden ga Siv Jensen et ærlig, men velmenende råd om å trekke FrP ut av regjeringen, les rådet HER, så har det vært intens møtevirksomhet i hele regjeringskollegiet. I følge et titalls superhemmelige kilder tett på regjeringen har jeg fått bekreftet at det var mitt råd som til slutt ble utslagsgivende for utfallet vi alle så i dag. Frp tar ut skilsmisse og forlater omsider en familie i oppløsning.
At en enkelt mann, med ett enkelt blogginnlegg, kan få så stor makt at han alene klarer å velte en hel regjering på et øyeblikk er nesten skremmende å tenke på, men gir også en berusende følelse. Hva annet kan jeg utrette og hvor høyt burde jeg sikte? Tør nesten ikke tenke tanken. Det er enorm makt i det skrevne ord. I alle fall mitt!
I morgen planlegger jeg å råde Erna Solberg om å innføre fri tannpleie til alle. I alle fall de med dårlig råd. Med min nyvunnede makt regner jeg med at det blir innført i løpet av en uke eller to. Dessuten vil jeg ha blokkfløyta tilbake i skoleverket. Neppe like populært hos alle, men ikke artig med makt hvis man ikke kan misbruke den fra tid til annen.
Vurderer faktisk også, når jeg først er i gang, om jeg skal råde Donald Trump om å slutte fred med Iran, men føler jeg må lese meg litt opp på emnet før jeg gir helt konkrete råd akkurat på det punktet. Vi ser jo nå at rådene mine blir fulgt opp, og da er det greit, i alle fall i store og viktige saker, at rådene er gode. Selv en svært klok mann som meg kan trå feil. Orker ikke mer krig og fred og religion og politikk og sånn.
Vet du noen som trenger gode råd? I’m your man!
Jeg har kanskje makt til å velte regjeringer, men det er bare DU som kan gjøre meg til Folkets favoritt på Vixen Avards! Bruk din makt og stem HER
