Forrige uke spurte jeg dere om det ikke hadde vært artig om Kjærest kom sammen med meg til GMN nå på fredag. Responsen var overveldende og dette har tydeligvis TV2 fått med seg, for i dag ble det endelig bekreftet: Kjærest skal være med! Det blir utrolig artig og jeg gleder meg veldig 🙂 Om det blir matlaging på meg med Wenche vet jeg ikke ennå, men den som ser på GMN får se 😉
Senere samme fredag blir det intervju med Dagbladet Magasinet. Tror de skal lage en ganske fin reportasje om denne underlige fyren som plutselig over natten ble til en toppblogger, men aner jo ikke. Jeg er ikke journalist. Den som leser Dagbladet Magsinet får se.
Den som forresten leser Kamille.no, og som nesten ikke kan få nok av Kjærest og meg, skjønner dere godt, kan også vente seg en reportasje i løpet av uken. Vi skal nemlig dobbeltintervjues i kveld, og det kan bli litt artig. I alle fall hvis vi sier noe artig, men det er det jo ikke sikkert vi gjør. Vanskelig å være artig på kommando. Lover ingenting der altså, men den som leser Kamille.no får se.
Tja, var egentlig bare det jeg ville fortelle. Dere får ha en fortsatt fin dag hvis dere har det, og prøve å gjøre det beste ut av den hvis den har startet skikkelig dårlig. Ønsker uansett begge gruppene alt godt 🙂
Tidlig morgen. Fortsatt kaldt, men ikke riktig så ille som det har vært de siste dagene. Kjærest sover ennå. Hun er sikkert litt sliten hun også, he he. Maria, katta er ute. Ville det selv. Hun liker å gå ut før håndverkerne kommer klokka sju. Hun er redd dem selv om de er snille gutter. Ikke for at de gjør henne noe, men det er et voldsomt spetakkel på utsiden hver dag. Gleder meg til de er ferdig og det gjør garantert hun også, selv om hun jo ikke aner hva de holder på med på samme måte som meg. Neida, slapp av kattefolk, sier ikke at katta er dum, jeg sier bare at hun ikke har innsikt i alt det som vi mennesker vet. Har prøvd å fortelle henne om etterisolering og alt det medfører, men tror ikke hun forstår hva jeg sier. Hun bare ser på meg, snur seg og går og ser om det har kommet noe våtfor i skåla siden sist.
Datter drar tilbake til sin mor i kveld. Egentlig er byttet på fredag, men siden Kjærest og jeg reiser i morgen formiddag er det best for alle parter at hun drar i dag. Hun tar med seg Maria. Pleier det når vi er på reise. Ikke ideelt, men vil ikke ha henne alene hjemme. Hun er ikke gammel nok til det. Plutselig er det hjemme alene-fest her med alle kattene i nabolaget og det tør jeg rett og slett ikke. Stoler ikke nok på henne til det. Da er det bedre at hun blir med Datter.
Om jeg har funnet noe å ha på meg til Vixen? Nei, men jeg har kjøpt meg en bukse i alle fall. Den skal jeg bruke i kveld for å vie den litt ut, for den var litt trang. Klær er generelt trange. Liker ikke å kjøpe klær. Hater det faktisk. Ser naturligvis nytteverdien i å kle seg, men hvis jeg en dag blir skikkelig rik, lite trolig, men man vet jo aldri, så skal jeg ansette en egen skredder slik at jeg slipper å gå i en eneste klesbutikk igjen resten av mitt liv. Kjøpte meg forresten også et par nye sko. De var på salg, altså fra i fjor, men de var ganske fine selv om de også var litt trange. Skal gå med dem også i kveld. Skinn vier seg ut. Gjorde i alle fall det sist jeg kjøpte sko da Datter ble døpt.
Nå hører jeg lyder fra underetasjen. Noen er i dusjen. Tipper det er Kjærest. Hun har praksis i barnehagen denne uken og tror hun begynner rundt klokka sju i dag. Har ordnet kaffen klar for henne og hadde det ikke vært for at det var så kaldt skulle jeg gått ut og startet bilen hennes også, men det var den kulden da. Fryser så lett på nesen. Neida, jeg skal gjøre det. Lover!
Nå kommer hun opp i stua. Må “legge på”. Vil ha den siste halvtimen med henne alene. Vi snakkes!
Jeg skal ikke skrive om det som har vært. Dere som har fulgt meg en stund vet. Det jeg imidlertid kan si er at det en uke i måneden er litt høyere aktivitet enn ellers her oppe i kulden og mørkets rike. Jeg får knapt lov til å få igjen pusten før det er i gang igjen. Sove sammenhengende gjennom en hel natt kan jeg bare glemme. Er det rart jeg er trøtt. Prøver å fortelle henne at jeg er en aldrende herremann og slett ikke tretti år lenger, men jeg taler for døve ører. Her skal det jobbes! Igjen og igjen og igjen.
Vet snart ikke min arme råd. Står jeg og vasker opp blir jeg plutselig klort nedover ryggen. Ser jeg en film kan jeg bare glemme å få med meg slutten. Det eneste stedet jeg får være i fred er på do, men da står hun på utsiden og skraper og dunker på døren og lurer på når jeg er ferdig. Åpner jeg døren, og det må jeg jo gjøre til slutt, så er det i gang igjen. Der finnes ingen hvile. Ingen retrett. Ingen nåde.
Vondt i hodet-trikset kan jeg bare glemme. “Slutt og surk! Ta deg en paracet og to ibux, så er du klar om ti minutter! Jeg går ned og venter så lenge. Ikke kom for sent!” Akkurat det siste kan man i alle fall tolke positivt om ikke annet.
Neida, skal ikke klage. Vi vil jo dette begge to, men klart det tar på en gammel skrott. Passer på å få i meg nok væske i alle fall, dvs. hun har kjøpt litervis med energidrikker som jeg må tylle i meg en gang i timen. Skal visst hjelpe både på energinivå, væskebalanse og produksjon av de aller helligste. Vi får se. Fortsatt noen dager igjen. Heldigvis er Datter her denne uken, så får noen salige timer fri på ettermiddagen, men med en gang jeg kjører henne på trening eller et annet sted, og vi får en liten time alene, så er det rett tilbake i arbeid.
Herregud, nå kom hun akkurat inn døra! Datter er hos en venninne. Ingen steder å flykte. Er nesten nødt til å legge fra meg PCen nå. Håper dere forstår. Orker ikke kjempe mot henne. Det er heller ingen vits. Jeg lever tross alt ut drømmen til en hver mann, så helt latterlig å klage egentlig. Er bare litt støl kanskje. Og sliten.
Den siste månedene har det vært håndverkere på utsiden som holder på å etterisolere og legge ny kledning på boligbyggelaget. Greit nok det, men når man kler av et hus og det plutselig regner intenst, som det gjorde et par dager i julen, kan det også komme vann inn. Da blir det vannskader i taket. En vannskade er bare et problem hvis den ikke blir oppdaget og rettet opp. Denne skaden ble oppdaget med en gang, og de kom og fjernet himlingen, tørket taket i en uke, og satt på ny himling. Nydelig utført arbeid. Ingenting å klage på, men lyskuppelen i taket virker ikke etter operasjonen. Jeg antok at det bare vær pærene eller en sikring, det er så langt min kompetanse strekker seg, men det var det ikke. Jeg ringte til entreprenøren og avtalte at de skulle komme og fikse det. Ingen problem!
Vel, et yderst lite problem er det. Kjærest er ute i praksis og jeg er på jobb til ganske sent, så da er det bare Datter som er hjemme på dagtid etter skolen. Tør jeg la henne være alene med en håndverker? Jeg smaker på ordene. Ser for meg hver eneste ting som, i alle verste fall kan gå galt. Vurderer fram og tilbake og hun hadde klart å tilkalle hjelp og hvor lang tid det hadde tatt før hjelpen var på plass. Jeg må understreke at jeg overhodet ikke mistenker noe som helst grums med dette selskapet bare så det er sagt. Det er overhodet ingen av håndverkerene som har hengt rundt oss i ukevis som jeg har noen som helst grunn til å mistenke for noe som helst om. De virker som framifrå mennesker, men likevel. Frykten er der. Hva hvis, og kunne jeg levd med det i ettertid? Kunne hun?
Nei, sier hun, det tør jeg ikke. Han skal jo bare sjekke strømmen, sier jeg, går sikkert kjempefort. Dessuten er det jo folk på utsiden hele tiden, så det er jo ikke farlig. Hva hvis de er med på det, spør hun. Lite trolig og vel så det, men klart, sjansen er jo til stede, for alt. Vi bestemmer oss for at hvis ikke jeg rekker å komme hjem før elektrikeren kommer, så får det heller være mørkt på rommet et par dager til.
Har vi blitt for redde i dagens samfunn? For mistenksomme mot andre? Har aldri hørt en eneste historie om en elektriker som forgriper seg, eller det som enda verre er, på unger som er alene hjemme, likevel tar jeg ikke sjansen. Jeg er rett og slett mistenksom uten grunn, men jeg hadde ikke klart å leve med meg selv hvis det hadde skjedd noe. På den annen side må vi jo lære oss å leve. Vi kan ikke beskytte og forsikre oss mot absolutt alt. Da blir vi til vevre små spurver som skjelver hvis det nærmer seg en katt, eller en elektriker om du vil.
Likevel sender jeg en SMS der jeg skriver at vi utsetter jobben til en av oss voksne er hjemme. Skjønt, det er jo litt skummelt hvis bare Kjærest er her også. Hva hvis det er en dødskjekk elektriker med smale hofter, stram rumpe og god sans for humor som egler seg inn på Kjærest mens hun ler sjarmert? Jeg skriver en ny SMS hvor jeg avtaler at de kan komme når JEG er hjemme!
Tidligere i dag fortalte jeg at min svigerbestemor hadde falt og slått seg stygt og innlagt på helsesenteret for observasjon og behandling. Det sto ikke om liv, men når du er 93 år kan et hvert kraftig fall være fatalt. Les innlegget HER
I det nevnte innlegget fortalte jeg også at vi skulle dra og besøke henne i kveld med både Allers, og druer og sukkerfri sjokolade. Det var også planen, men jeg dro aldri, jeg gjorde ikke det. Kjærest er der i dette øyeblikk, men jeg sitter hjemme. Det har skjedd ting i dag som gjør at selv jeg har mistet det som måtte være bygd opp av energi, og siden hun, superbestemor, er i, etter forholdene, god form, valgte jeg å bli hjemme. Ingenting er brukket og hun blir nok utskrevet før helgen, kanskje allerede i morgen, men rønkenbildene er ennå ikke helt klare, så det ventes på dem. Veldig, veldig bra!
Datter er nede på rommet og snakker med sin mor. Har vært der en time nå. De liker å skravle. Det syns jeg er koselig. Ikke å skravle, men at Datter har en mor som tar seg av skravlingen, he he. Bare femten minutter til pussing. Kjenner jeg gleder meg. Ikke til at Datter skal legge seg altså, men til at jeg selv gjør det. Er så trøtt. Av og til blir jeg bare helt utladet. Det er over i morgen, garantert, men slik er det akkurat nå. Akkurat her.
Gleder meg til Kjærest kommer hjem! Hun har vært der nede på helsesenteret eller Alta nærsykehus eller hva det heter nå i snart tre timer. Er ikke det litt lenge? Kan hun være et annet sted? Besøke bestemor du liksom! Funnet seg en annen mann i stedet? Nei, kan jeg ikke tenke meg! Vi skulle jo til Oslo på torsdag. Tenk så flaut hvis jeg plutselig måtte reise alene. Kjedelig også, og dyrt, siden det er jeg som har betalt billettene.
Neida, er trygg på Kjærest. Hun kommer nok hjem. Til slutt.
Jeg er ikke verdens mest politisk korrekte kokk, men disse gutta, som kommer fra krig, faenskap og elendighet, hit til Norge for å prøve å skape seg en bedre framtid for seg selv og familien sin, de beundrer jeg på ordentlig. De står på døgnet rundt i jobber som vi som bor her fra før har blitt for fine til å ta. Vi går heller arbeidsledig enn å ta i en mobb. Penger får vi jo likevel, så forstår det godt, men det er en annen sang.
Disse gutta derimot er ikke redd for verken mopper, spy på fellesarealet eller skitne toaletter. De jobber så svetten renner hele dagen for å klare å holde unna stadig lavere anbud. Jobber de ikke raskt nok eller bra nok taper de neste anbud og de kan være arbeidsledig før de vet ordet av det. Skjønt, de finner seg sikkert nye selskap, i selskaper som kanskje betaler enda dårligere for å vinne anbudet, men det må være en utrolig stressende situasjon. Likevel smiler de til deg, som regel litt ydmykt, for la oss være ærlige, vi ser litt ned på dem. Hvis vi i det hele tatt legger merke til at de er der. De som vasker på kjøpesentrene og butikkene vi handler i. De som vasker de offentlige toalettene vi skvetter og søler på. De som vasker i barnehagen vi har ungene våre. På sykehuset, flyplassen, skolene og kontorene. De som sørger for at ikke hele landet gror ned i drit. De som kanskje har den viktigste jobben av oss alle.
Hvis jeg legger ned arbeidet mitt og stenger butikken er det litt kjedelig for noen selvfølgelig, men hvis gutta og jentene med moppen hadde lagt ned arbeidet hadde hele landet blitt stengt på et par-tre dager. Det er den skitne sannheten.
Jeg foreslår at vi alle, neste gang vi ser en kar men mopp, hilser høflig og kanskje takker dem for den jobben de gjør. Ikke fordi de utfører et arbeid “vi” selv ikke vil utføre, men fordi de rett og slett utfører Norges viktigste jobb. Den gjør de jævlig bra og burde være stolte, ikke ydmyke, for jobben de gjør.
En gammel dame skal over veien med sparken sin. Hun er krokrygget, nærmest i nitti graders vinkel, men hun insisterer på å gå selv hver eneste dag for å holde seg i form. Det tar litt tid. Sparken er tung og føret trått. En bil må stoppe opp for å slippe henne over. Plutselig snubler hun, sklir og ramler rett i bakken. Hun slår seg voldsomt i knærne og er naturligvis livredd for om også lårhalsen knakk. Fortumlet prøver hun og komme seg opp ved egen hjelp, men smertene er for sterke. Hun klarer det rett og slett ikke alene.
Bilen som stoppet opp står der fortsatt. Vet ikke hva sjåføren holder på med, men han kommer i alle fall ikke ut for å hjelpe. På veien rett foran bilen ligger det en 93 års gamme dame som ikke kommer seg på beina. Heldigvis kommer det en annen bil kjørende som bråbremser og sjåføren springer ut for å hjelpe den hjelpeløse damen. Det kan være svært alvorlig når så gamle mennesker faller og slår seg. Skadene kan faktisk være fatale.
Damen ligger nå på Alta nærsykehus for observasjon. Knærne er slått stygt og er fulle av vann, men lårhalsen ser heldigvis ikke ut til å være brukket. Hun får tabletter mot smertene. I ettermiddag skal vi dra på besøk til henne med Allers, litt sukkerfri sjokolade og druer. Hun elsker druer! Den gamle damen er min svigerbestemor og jeg er veldig, veldig takknemlig for at det fortsatt finnes mennesker som evner å åpne bildøren og springe ut for hjelpe andre mennesker, selv om det er kaldt, når de ligger der midt på veien og ikke kommer seg opp ved egen hjelp.
De siste dagene, etter at jeg skrev “Man kan ikke sitte femti år gammel og skylde på en ødelagt barndom”, har jeg fått veldig mange mail og meldinger fra folk over hele landet. De fleste har takket meg for et åpent og ærlig innlegg, men langt fra alle, og det forstår jeg egentlig veldig godt. Innlegget traff nemlig rett i mellomgulvet til mange som sliter med ettervirkningene etter vold og overgrep i barndommen. Overraskende mange tolket det dit hen at jeg la skylden for eksempelvis seksuelle overgrep som de har vært utsatt på i barndommen over på den som har blitt utsatt, men det var aldri min hensikt og jeg skrev det heller ikke. Jeg skrev:
“Så kan man selvfølgelig argumentere med at man trenger fortiden for å kunne skape en god framtid, men gjør man egentlig det? Ja, man kan lære av egne og andres feil, men man må innse at de feil man gjør er gjort av deg selv, ikke av moren din, en onkel eller en ond klassekamerat. Det var deres feil de gjorde. Du får selv ta ansvar for dine!”
Ganske sterke ord, men vi må jo det! Hvis vi skal komme oss noen vei videre i livet er det jo kun vi selv som kan stable oss på beina. Klart vi kan få hjelp og støtte fra fagfolk, helsepersonell og medikamenter, men de kan ikke gå for oss. De kan heller ikke bære oss gjennom livet. Vi må gå selv, hvor vondt det enn gjør i føttene.
Jeg forteller også i innlegget om min teknikk om hvordan jeg har klart meg gjennom livets litt for mange nedturer. Nei, jeg har heldigvis aldri blitt utsatt for seksuelle overgrep, men jeg har opplevd, helt siden jeg var liten, veldig mye mer enn jeg har rygg til å bære. Derfor forteller jeg om hvordan jeg på mange måter “glemmer” alt det vonde. Legger det til side. Går videre uten å se meg tilbake. Klart jeg er bevisst på hva jeg er gjennomgått, men jeg lar det ikke prege hverdagen min, livet mitt. Ikke husker jeg alt heller. Faktisk nesten ingenting. Det tror jeg har berget meg, men som jeg presiserer, det er min måte å gjøre det på. Ikke en absolutt sannhet, men min.
Jeg er verken psykolog eller psykiater og utgir meg heller ikke ut for å være det. Jeg har hele veien fortalt dere om min verden, sett fra mitt ståsted. Jeg dømmer ingen og jeg verken kan eller vil hevde at mine metoder verken er mer riktig eller bedre enn dine. Det eneste jeg kan dele er mine erfaringer og tanker om store og små temaer. Dette er et stort tema og dette tror jeg virkelig på. Jeg tror vi alle har en styrke i oss selv som kan hjelpe oss, men hvis vi gjennom et helt liv forsvarer egne feilvalg fordi vi har opplevd de meste grufulle ting, og det er det mange som har, så tror jeg det bærer feil avsted. Det kommer ingenting godt ut av det.
Som jeg skrev til en som sendte meg melding der hun fortale om en helt forferdelig barndom, og nå snakker vi virkelig grusom: “Trist og sterk historie, men fortid. Faren din, og alle som ikke grep inn, ødela barndommen din. Ikke la han ødelegge framtiden. Den ligger i dine hender.” Jeg skrev naturligvis mer med henne enn det, men avsluttet med disse ordene. Jeg fikk et hjerte tilbake. Tror hun forsto at jeg ikke dømmer noen. Ikke legger skylden over på noen, men bare forteller om min egen livsfilosofi.
Jeg har stor forståelse for at enkelte hendelser er så traumatisernede at man rett og slett ødelegges litt. Når dine aller nærmeste, de som skal være selveste tryggheten i en stor og farlig verden, vil deg så vondt, svikter deg så totalt, at de utfører grov vold og seksuelle overgrep mot deg, da forstår jeg at det kan være vanskelig å, som jeg skriver, “legge steinene fra seg i veikanten”. Det er kanskje ikke mulig. Man må trolig finne andre teknikker enn de jeg bruker, men man kan likevel ikke gi opp. Man må se framover og gjøre det beste ut av det livet man tross alt har fått tildelt. Alternativet kjenner vi alle. Vi vil ikke dit.
På bildet, som jeg tok i dag da jeg kjørte fra jobb, ser dere solen som før første gang står opp for mine øyne i år. Mørketiden er endelig over. Sola og lyset er tilbake. Det er iskaldt. Er alltid det når sola returnerer fra sin vandring, men det er lyst og jeg fokuserer på klyset. Ikke på at det er kaldt.
En vakker framtid ønskes!
(Og til deg som ødelegger barndommen til ungene dine: Vær så snill og søk hjelp, både til deg selv og ungene! Ja, du har ødelagt mye, men det er ennå ikke for sent. Barndommen kan fortsatt reddes. Hvis du ikke kan eller vil søke hjelp, så kan du i alle fall slutte. Man ligger ikke med unger! Ikke ødelegg dem mer nå. Vær så snill!)
-Miriam?, ropte jeg. Det bare plumpet ut av meg. Har selvfølgelig vært livredd for at det kunne skje, men i løpet av disse to årene vi har vært sammen har det aldri skjedd før. Kjærest satt nede på hobbyrommet, Datter og jeg i stua, og jeg ropte for å fortelle henne noe i forbindelse med gårsdagens blogg, der hun talte kommunen midt i mot . Kjærest heter ikke Miriam. Ikke en gang noe som ligner. Det er det min eks som gjør.
Datter slo opp øynene. Vi satt og spilte et litt kjedelig kortspill, men plutselig var hun lys våken. Hun forsto alvoret i situasjonen på en mikrobrøkdel av et sekund. “Pappa, du kalte akkurat Kjærest for mamma!” Som om jeg ikke visste det! Herregud, hva har jeg gjort? Jeg spratt opp og sprang ned trappa mot hobbyrommet. Hadde hun hørt? Det var jo tross alt en bitte liten sjanse for at hun ikke hadde fått det med seg siden døren var igjen. Åpnet døren og så livredd på henne. Å jo da, hun hadde definitivt fått det med seg. Derom rådet det ingen tvil.
Datter kommer ned. “Pappa kalte deg for Miriam. Pappa kalte deg for Miriam” Tror hun sa det tre ganger. For å få stoppet triaden stappet jeg katta ned i munnen på henne. Da ble det endelig stille. Uten at det hjalp i det hele tatt. Kjærest så på meg, men sa ikke et eneste ord. Bare så på meg. Det er alltid aller verst og det vet alle kvinner. “Unnskyld” sa jeg. Hva annet kunne jeg si. Sa unnskyld enda en gang. Lange forklaringer hjelper ingenting. Hun vet at jeg ikke har sagt det før, til tross for at jeg har bodd sammen med Miriam i over tjue år og vært vant til det navnet. Det skal likevel ikke skje. Aldri!
“Ta katta ut av datteren din” sa hun og smilte faktisk. Ingen sure miner. Vil anta at det stakk, det må det ha gjort, men hun smilte og latet som ingenting. Jeg tok oppfordringen og trakk katta ut. Sa unnskyld en gang til, både til Kjærest, Datter og katta og forberedte meg på en lang kveld.
Kvelden gikk overraskende fint. Datter overnattet, igjen!!!, hos venninne og Kjærest og jeg hadde en veldig fin kveld uten sure miner. Jeg sa det jo tross alt ikke med vilje, men på den annen side er det kanskje da det sårer mest. Når det bare kommer helt av seg selv. Vi kommer nok over det, men vil anta at jeg må belage meg på å være ekstra god i mange, mange uker framover og det kommer jeg til å være, for jeg er faktisk oppriktig lei meg. Og veldig, veldig flau!
For ordens skyld, stappa selvfølgelig ikke katta ned i munnen på Datter, men jeg hadde veldig, veldig lyst. Skulle gjerne hatt en katt i min egen munn også enkelte ganger.
(Det virkelige navnet til min eks er ikke Miriam, men har valgt å anonymisere henne. Jeg, min tosk, brukte det virkelige navnet. )
Jeg er svært stolt over Kjærest som sju måneder etter at livet ble bombet sønder og sammen er sterk nok til å tale Alta kommune midt i mot offentlig i Altaposten. (Bak betalingsmur)Hun kaller kriseberedskapen en fiasko. Jeg syns hun er forsiktig i sine uttalelser.
Kjærest at vært i kontakt med kommunen flere ganger. Allerede uken etter at krisen var et faktum. Hun har vært sint. Ringt til både ordfører, politisk leder for helse og sosial, kommuneoverlege, helsesykepleier osv, osv. Inntrykket hun sitter igjen med er ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og følelsen av å ikke bli tatt på alvor. Når ungen din dør og ikke ett eneste menneske i kommunen følger de nasjonale retningslinjene for kriseberedskap føler jeg du har krav på å bli tatt på alvor. For alt kommunen vet kan nettopp den telefonen fra en mor i sitt livs største krise være den aller siste. Dette burde de vite.
“Det som er så farlig når alt svikter er at veien til å ta livet ditt er så kort. Jeg forstår at folk velger det. Jeg forstår det godt.”
Personlig ser jeg jo helt klart forbedringer fra 12 år tilbake i tid da jeg mistet min første sønn. Da kom det ikke en gang en prest. Da måtte mamma etter et par dager ringe prestekontoret og spørre om det ikke var vanlig at de kom hjem til familier med døde babyer selv om de ikke gikk i kirken hver søndag. Da kom det en prestemann kjørende og vi fikk gjennomført begravelsen på en fin måte. Fra kommunen hørte vi absolutt ingenting. Verken vi eller de tre mindreårige brødrene som sto opp på morgenen til en død lillebror. Hvis ikke det er krise, hva er det da?
Denne gangen kom det i alle fall en prest. Heldigvis en flink en denne gangen. Hun ble en enorm støtte de første dagene. Hun og en betalt begravelsesagent. Ikke en lyd fra noe kriseteam. Ikke samme dag, ikke dagen etter, ikke uken etter, ikke syv måneder etter. Presten hadde utdaterte lister over kriseteamet. Etter mange forsøk fikk hun tak i to. Jeg husker ikke detaljene, ungen min hadde akkurat dødd, men en av dem kunne visstnok komme seg ned til bygda i løpet av dagen. “Hva kan han gjøre” spurte vi. “Prate” svarte presten. Ingenting skriftlig. Jeg ble litt fornærmet faktisk, utrolig hvilke følelser du kan rammes av når huden til babyen din er marmorert, over at de “brydde” seg så lite. Takket derfor nei til den praten. Mulig kriseteamet ble fornærmet de også, hva vet jeg, men de tok i alle fall aldri kontakt etter det avslaget fra en far i sjokk.
Datter er 11 år. Har også en sønn som var under 18 år da det skjedde. Ble det noensinne diskutert noe som helst sted i den kommunale helsetjenesten om disse ble ivaretatt på en god måte? Var det ingen kloke hoder som tenkte tanken at å plutselig miste en bror du har ventet slik på og vært så ufattelig glad i kan rive grunnen under føttene også på et søsken.? Ble det noensinne vurdert om disse muligens også kunne trengt krisehjelp, både i den akutte fasen og senere? Om ikke foreldrene fikk den hjelpen de trengte så kunne de i alle fall tenkt på de barna som sto igjen. Hva hvis foreldre i sjokk og avgrunnsdyp sorg ikke klarte å gi de levende barna den støtten man trenger i en slik krise. Tenkte dere noensinne på dette, Alta kommune? Hvor galt det kunne gått, og fortsatt kan gå?
Vi er langt fra alene. Altaposten har avdekket en rekke saker der familier blir rammet på verst tenkelig vis står helt uten hjelp i den akutte fasen, og også etterpå. Folk som mister ungene sine i selvmord og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Barn som mister foreldrene sine og kommunen ikke aner hva den skal gjøre. Familier som rammes av brutale ulykker og kommunen aner ikke hva den skal gjøre. Dette er ikke godt nok i en kommune med over 20 000 innbyggere! På et eller annet tidspunkt går det galt med de etterlatte og hva gjør kommunen da?
Sannsynligvis ingenting, men de “blir overrasket over at beredskapen fungerer så dårlig” og lover å se på rutinene.
