Jeg skal ikke flagge noe farge i det politiske landskap, Kokkejævel er partipolitisk uavhengig, men jeg kan komme med et godt råd til Siv Jensen. Eller Trine Skei Grande for den saks skyld:
Hvis det eneste man er enig om er å møtes på Slottet i statsråd hver fredag klokken 11:00, så er grunnlaget alt for tynt til et særlig godt samarbeid. Det er rett og slett ikke vits. Ingen av dere får det som dere vil. Og hva er da hensikten med å bestemme? Kjøre svart bil?
Det er ikke ofte jeg kommer med råd, men dette tror jeg kanskje kan være lurt å følge. Dere passer ikke sammen! Ikke i det hele tatt. Skill dere mens det ennå er liv i dere. Selv om det kan være vanskelig å se, så finnes det andre partnere dere ute. Hvis dere ikke finner dem er heller ikke det noen krise. Mange har gode liv alene. Alt er i alle fall bedre enn dette ødelagte ekteskapet. Kjærligheten er ikke bare død. Den har aldri vært der. Ikke har dere felles barn heller etter at Hareide rømte hjemmefra. Dere har ingenting til felles. Ingenting!
Blir spennende å se om de tar mitt råd til etterretning. Det burde de.
Slapp bare helt av, dette er ikke et tåredryppende innlegg om hvor trist det er annen hver fredag når hun drar tilbake til moren etter en hel uke hos meg, men heller en hyllest til den samme moren som faktisk gjør dette mulig. I Norge er det nemlig slik at det er kvinnen som til syvende og sist bestemmer hvor mye samvær far skal ha med barna sine utover det lovpålagte minimum. Altså annen hver helg og en dag i uken. Det er fryktelig lite!
Jeg ønsker ikke å skape en diskusjon. Jeg vil bare takke denne kvinnen som har velsignet meg med barn, at hun ser på meg som en likeverdig omsorgsperson og derfor har gått med på en fordeling der Datter bor like mye på to adresser. At mitt hjem er like mye verdt, like trygt, like godt som barndomshjem som hennes hjem er. Det vet jeg ikke har vært et enkelt valg, men valget ble tatt og det er jeg veldig glad for.
Det var hennes valg å ta. Som mann hadde jeg ingenting jeg skulle sagt. Hvis hun hadde satt seg på bakbena hadde min eneste mulighet vært en rettsak. Det er det ingen som ønsker og er helt ødeleggende for både barn og samarbeid. Dessuten vet vi alle hvem som vinner disse sakene. Det er ikke pappaen.
Gjør oppmerksom på at jeg nå snakker om saker der det er to velfungerende foreldre, ikke rusmisbruk, overgrep eller andre forhold som gjør det opplagt hva som er til barnets beste.
Igjen, dette var ikke ment som en provokasjon. Jeg vet jeg har mange kvinnelige lesere, og dere er uten tvil helt fantastiske omsorgspersoner, men det er vi menn også. Vi er det bare på en litt annen måte. Gjør ting litt annerledes. Slik vi også ville gjort hvis vi hadde bodd sammen. Gi oss den sjansen da. For barnas skyld. Vi er faktisk like glad i dem som dere.
Kjærest og jeg har jo snakket en stund om at jeg burde gjøre det, men jeg har liksom ikke turt. Er så intimt. Litt flaut også, men når man er blitt over 42 år så burde man egentlig ha gjort det for lenge siden. I går tok jeg endelig mot til meg og var fast bestemt på at vi skulle gjennomføre, men jeg feiget ut likevel og tok en blodprøve i stedet. Det er faktisk også mulig.
Jeg snakker selvfølgelig om å sjekke seg for prostatahyperplasi eller, i verste fall, prostatakreft. Det er faktisk den vanligste kreftformen blant menn i Norge med hele 5000 tilfeller i året, men også, så vidt jeg har forstått, den som er lettest å oppdage. Da gjerne med denne berømte fingeren. Eller en blodprøve, som den jeg tok.
Fikk riktignok beskjed om at hvis prøven viste noe som helst galt så måtte han opp med fingeren uansett, og aller helst skulle han vært der før jeg tok blodprøven, men siden jeg er en evig optimist håper jeg naturligvis at jeg slipper akkurat det, for det er litt flaut. Kanskje det flaueste i hele verden, men utrolig hva man gjør for å berge livet. Og potensen, for det er visstnok også en lei bivirkning hvis sykdommen får festet seg lenge nok.
Får svaret på onsdag, men jeg er ikke veldig nervøs. Har ingen kjente symptomer så vidt jeg vet, men greit likevel å sjekke seg. Har ingenting å tape på det i alle fall. Slike sykdommer kan komme nokså plutselig og tipper både Datter, Kjærest, Sønner og sikkert noen til vil ha meg på jorden så lenge som mulig. Hvis det bare er en finger i rumpa som skal til så er det garantert verdt det.
Det hender seg ganske ofte at jeg får slike lapper når jeg står opp. Ikke flere ganger i uka, men av og til. Det er like hyggelig hver gang. En liten gul bekreftelse på et man, jeg, betyr noe for noen. Det er godt å vite. Jeg er hellig, unnskyld heldig!
Til tross for mitt noe bløte ytre, så er jeg faktisk en slags mann. Vet ikke om det er en damegreie, men jeg er ikke veldig flink til å gi henne slike lapper tilbake. Det hender seg riktignok, og av og til tegner jeg et enkelt hjerte på skoleboka hennes eller på kaffekoppen, men føler det er litt kliss. Er ikke meg rett og slett. Da er det faktisk lettere for meg å skrive her at JEG ER UTROLIG GLAD I DEG, KJÆREST! Bare så du vet det 😉
Små oppmerksomheter er viktig. Selv om jeg ikke er kongen av post-it, så gjør jeg mye annet. Ordner på kjøkkenet før jeg drar på jobb f.eks. Eller vasker servanten på badet mens jeg pusser tennene. Den blir forresten utrolig fort skitten, selv om vi bare er tre. Hender seg også at jeg gjør klar 2 ts pulverkaffe i koppen hennes og setter ved siden av vannkokeren. Eller koster trappa for snø før jeg drar, for det vet jeg hun setter pris på. Fjerner asken fra ovnen. Panter tomgods. Setter på setevarmeren i bilen slik at hun ikke skal fryse på stumpen. Slike ting.
Ser nå mens jeg skriver at de tingene jeg gjør kanskje burde oppgraderes litt. Det er viktig å pleie hverandre. Fortelle, både med ord og handling, at vi er glade i hverandre. Vi må selvfølgelig gjøre det på vår måte, men vi må gjøre det på en måte som gjør at partneren faktisk forstår. Det er jo ikke sikkert at det første Kjærest tenker når, eller hvis, hun ser at jeg har fjernet asken fra ovnen at det er for å fortelle henne hvor glad jeg er for at hun finnes. Mest sannsynlig legger hun ikke merke til det i det hele tatt.
Jeg vet ikke om jeg burde fortelle dette, men jeg gjør det likevel. I løpet av natten, kl. 05:17, fikk jeg en melding på telefonen. “Glad i deg <3” var det eneste som sto. Meldingen var fra en av mine tre sønner. Slike meldinger kan i alle fall ikke kjøpes for penger. Ble naturligvis utrolig glad, men også litt nervøs. Skal ringe han når det lir litt på dag. Som mann er jeg litt redd for at det kan ha skjedd noe når jeg plutselig får en slik kort melding. Jeg svarte at jeg var veldig glad i han også, og spurte om alt var bra.
I dag reiser Datter. Hun avsluttet kvelden i går i armkroken min. Bare henne og meg. Pjuske henne i håret og stryke henne på ryggen. Slik som i gamle dager da hun var liten. Tror hun koste seg skikkelig. Det gjorde i alle fall jeg. Skal kjøpe henne et skolebrød når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er så glad i det. Kjærest skal også få et. Det er min måte å skrive lapper på.
Gå ut i dagen og gjør den fin for andre! Med eller uten lapper 🙂
Mann som gjør så godt han kan, men som lover å prøve enda hardere, som Folkets Favoritt på Vixen Avards? Stem på han HER
EDIT: Har fått tak i Sønn. Alt står bra til. Han følte bare for å fortelle meg at han var glad i meg. 🙂
Siden klokken ti i morges har jeg lukket meg inn i en bokboble på kontoret og stengt hele verden ute. Beklager til de jeg ikke har fått svart forresten, men jeg må stenge alt ute hvis jeg skal få til å skape noe bra. Kjærest har holdt på med sitt. Tror ikke hun har vært særlig hjemme egentlig. Er faktisk ikke helt sikker. Har i alle fall vært stille.
Hvis jeg tenker mye begynner det å klø i hodebunnen. Ikke bare litt, men skikkelig intenst. Som om alle tankene prøver å kravle ut som larver gjennom hullene rundt hårrøttene. Det er skikkelig ekkelt og det eneste som hjelper er å vaske håret faktisk. Da roer tankene seg og kløen forsvinner. Som en liten bonus blir jeg også ren fra topp til tå. Vet om en som setter pris på det, men vi lar den ligge foreløpig.
Ferdig dusjet og inn på soverommet for å finne fram nytt tøy. Eller, nytt er det jo ikke, det meste som henger i skapet er mellom fem og ti år gammelt, noe enda eldre, men det er i alle fall rent tøy. Så mye kan vi enes om. Så ser jeg den ligge der på sengen. En boks med sko. Åpenbart ikke mine. Hun har vært å kjøpt seg bryllupssko. Hun hadde ikke glemt det. Ikke i det hele tatt.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg fridde til henne her på bloggen i høst. Fikk til og med ja, eller jeg tolket i alle fall “ordene” som kom ut av henne som et ja ;). Vi gledet oss veldig, virkelig, og hun hadde planen klar. Som dere vet ble ikke alt som planlagt, ikke en gang i nærheten, og bryllupet ble utsatt på ubestemt tid.
Nå skjer det tydeligvis ting igjen. Vi snakker om å finne en ny dato. Hun vet det ikke ennå, men jeg har muligens en spektakulær plan, men kan ikke si den til henne ennå. Ikke til dere heller for den saks skyld. Det eneste som er sikkert er at vi kommer til å gifte oss. Kjolen, som jeg ennå ikke har sett, kjøpte hun sist gang. Skoene ligger på senga. Vekta er riktignok sakte, men i alle fall sikkert på vei nedover. Hva er det egentlig jeg venter på? Hun har i alle fall ingen planer om å vente særling mye lengre. Forstå det den som kan! Meg, liksom. Hun vil gifte seg med meg. Arme kvinne! Måtte Gud, vår herre, Jesus Kristus beskytte deg.
Neida, hun er heldig, og det er jeg også. 🙂
Mann som burde giftet seg for lenge siden som Folkets favoritt på Vixen Avards? Stem i så fall HER helt fram til 19. januar 🙂
Tja, ikke voldsomme greier denne uken, men helt etter “planen”. 100 gram her og 100 gram der blir fort 200 gram… Ok da, er litt skuffet, men ikke veldig overrasket. Jeg slanker meg tross alt ikke. Prøver bare å være litt mer bevisst hva jeg putter i meg, og har først og fremt kuttet ut matvarer med tilsatt sukker og overdrevent mye fett. For øvrig spiser jeg helt normalt.
En mann på over 110 kg bruker veldig mange kalorier bare for å holde en slik vekt, så hvis jeg hadde villet, og trodd det hadde fungert i lengden, hadde det ikke vært noe problem for meg å gå ned 2-3 kg i uken, men det ligger ikke for meg i det hele tatt. Sist jeg var skikkelig sulten var vel under 5-mila under OL på Lillehammer i 1994. Begynner å bli noen dager siden. Sulting ligger ikke for meg.
Ikke måtehold heller, for den saks skyld, men man er jo nødt til å ta tak når vekta er blitt så pass høy. Man kan kalle det trivselsvekt så mye man vil, men akkurat nå er jeg, om ikke sykelig overvektig, så i alle fall helseskadelig tjukk. Sånn er det og jeg prøver å gjøre noe med det. Sakte.
Jeg trener ikke, men både Kjærest og jeg har begynt å gå flere ganger i uken. Ikke kjempefort, eller kjempelangt, men fort nok og langt nok til at pumpa slår litt fortere og man kjenner at kroppen har vært i bevegelse. Kjærest har i tillegg vært noen ganger på treningssenteret, men det orker jeg bare ikke. Er så ufattelig kjedelig! Dessuten dårlig luft. Da går jeg heller på ski! Skryter jeg, men sannheten er at jeg bare har vært en tur på ski i vinter. Der skal jeg ta meg sammen. Ski er god trening. Dessuten deilig.
Slik ble uke 2. 100 gram. Nå tenker jeg ikke mer på det. Resten av dagen er i sin helhet satt til bokskriving. Rammeverket er klart, men har fått beskjed fra forlaget om at teksten trenger mer fylde. Lengre og større setninger. Mer tekst. En “slankende” forfatter skal altså skrive en bok som må legge på seg. Litt artig, men bare litt.
Hvert eneste år har krisesentrene over 20 000 henvendelser om vold i nære relasjoner. Det er egentlig et vanvittig høyt tall. Fordelt på antall dager betyr det at ca 54 mennesker, som oftest kvinner, tar opp telefonen og søker hjelp for vold og overgrep, hver eneste dag, 365 dager i året! Ingen vet hvor mange som IKKE tar den telefonen, og jeg skal heller ikke spekulere, men det er nok antageligvis minst like mange.
Jeg må ærlig talt si at jeg aldri har forstått dette behovet for å fornedre andre mennesker. Dette voldsomme behovet for kontroll som strekker seg så langt at du er villig til å skamslå det mennesket som antageligvis betyr aller mest for deg, i en slik grad at denne kvinnen, din kvinne, til tross for en voldsom redsel for konsekvensene, til slutt tar motet til seg og endelig oppsøker hjelp. Igjen vil jeg ikke spekulere, men antar at ikke krisesentrene blir rent ned etter et enkeltsalg, men at vi snakker vold og overgrep over tid.
Hva ønsker du egentlig å oppnå, du som slår partneren din? Nyter du å se henne skvette til hvis du gjør en plutselig brå bevegelse? Ler du litt inni deg da? Hva tror du ungene, som ligger skjelvende under dyna på soverommet sitt, tenker når de hører den ekle klaskelyden av knyttneven din som gjentatte ganger treffer mammaen deres? Tror du det gjør dem godt? Livets skole liksom? Barn skal herdes?
Jeg lurer litt på hvorfor du egentlig ble sammen med denne kvinnen. Denne kvinnen som du så skånsomt forsøker å banke uten at hun må på sykehus, men av og til går det litt over stokk og stein. Du blir litt for ivrig. Treffer litt for hardt. Det går en nese, kanskje et ribbein, en tann. Hun sier til legen hun falt. Hun tør ikke annet. Du har jo bevist at du kan være grenseløs. Husker du forresten første gangen du slo? Er det som det første kysset og brennes seg fast for alltid? Var det like deilig?
Hva har hun egentlig gjort for å fortjene denne torturen, for det er det det er, du gir henne? Er det bare fordi hun finnes eller rett og slett bare fordi du kan? Du er jo veldig mye større enn henne. Hun har ingen mulighet til å ta igjen når du er i det humøret. Og det vet du. Er det det som er så deilig? Denne fullstendige følelsen av ubegrenset makt? Fy faen, jeg syns du er ynkelig!
Jeg skal innrømme at jeg til en viss grad kan forstå deg. Jeg har også opp gjennom årene under intense krangler der man egentlig har mest lyst til å ta denne kranglevorne kvinnen etter håret, ja slik som du pleier av og til, og bare snurre henne rundt og kaste henne rett inn i veggen. Likevel er det noe som holder igjen. Det er ikke vanskelig en gang. Man kaster ikke kvinner i veggen!
Så ber du om unnskyldning, for der er du faktisk ganske flink. Når du har slått henne til taushet og hun står på badet og trøster de livredde ungene, så endrer du liksom taktikk. Spør om dere skal se en film og kose dere resten av kvelden. Kanskje lager du til og med noe skikkelig godt. Biff, hva vet vel jeg? Tror du hun får med seg handlingen i filmen? Og når du ligger med henne etter at dere har lagt dere. Trur du hun nyter det? Nyter du det? Er det virkelig så godt å penetrere en kvinne som du nettopp har banket? Hun har lyst på deg sier du. Hun tør jo ikke annet, mann!
I går, etter å ha blitt beskyldt for å faktisk kjøpe meg lesere og likes, spurte jeg derfor rett fram om dere faktisk finnes. Ble jo nesten litt usikker selv. Har jo alltid vært slepphendt med pengene. Selv om jeg tjener ganske godt så er kontoen likevel som regel bunnskrapt dagen før lønning. Kunne det være at alle pengene som hver måned på mystisk vis ble borte faktisk gikk til å betale folk rundt om i landet for å lese meg? Hadde jeg sittet her oppe i fylla og vippset penger til mellom 30 og 96 tusen lesere hver eneste dag? Jeg visste jeg var teit, men at jeg var stokk dum var nytt for meg.
Derfor ba jeg dere legge igjen en kommentar bare for å vise at dere var ekte. Tilsammen 562 av dere gjorde det, på bloggen og på fb. Tusen takk for det! Var forresten veldig mange fine kommentarer. Det er alltid like hyggelig. Har ikke gått inn, kommentar for kommentar, og dobbelsjekket om noen har kommentert på begge plattformene, og derfor har blitt talt to ganger, og noen av disse kommentarene er også mine der jeg har svart, men tror likevel vi kan slå fast her og nå at jeg ikke bare har Norges mest ekte lesere, men også Norges mest engasjerte lesere!
Takk for at jeg får lov til å skrive for dere. Det gir meg mye. I alle fall nå som jeg vet at dere faktisk finnes. På ordentlig 🙂
Kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste meldingen fra “Geir”. Var jeg virkelig avslørt? Hadde kloke hoder klart å finne ut hvordan jeg hver eneste uke har kjøpt meg over 300 000 lesere? Nær 1,5 millioner lesere i måneden eller ca 6 millioner lesere i løpet av den perioden jeg har blogget. Hvordan var det mulig? Jeg trodde jo planen min var helt vanntett og perfekt.
“Hei! Hvor kjøper du så mye trafikk til bloggen din? Hører det stadig flere plasser at du kjøper deg nett-trafikk, og det er jo juks og ren svindel som du i verste fall kan saksøkes for. Tror det er en del som holder på å undersøke det nå. Vi smattes 😊 #ærlighetvarerlengst”
Jeg svarte dette:
“Egentlig en usmakelig påstand som faller på sin egen urimelighet, framsatt anonymt selvfølgelig. Kan man forresten kjøpe seg likes og kommenaterer på fb også, eller her inne på bloggen for den saks skyld? Hvis du ser på engasjementet i kommentarfeltet hver eneste dag, så er ikke antall lesere høyt i det hele tatt. Ønsker deg ellers alt godt 🙂”
Jeg har selvfølgelig ikke kjøpt en eneste leser! Visste ikke at det var mulig en gang, og er det nok heller ikke. Noen form for sikkerhetssystemer må det vel være i et stort konsern som Egmont. Også jeg da, som måtte ha hjelp fra Kjærest for å installere Skype slik at jeg kunne gjennomføre et møte med noen på andre siden av landet. Er egentlig helt vilt! Hvis det virkelig er mulig å kjøpe seg lesere så må jo dette koste en formue. Jeg minner om at jeg skriver en blogg uten annen reklame enn den Egmont plasserer der, så hvor i all verden skulle jeg hentet disse pengene fra, og, ikke minst, hvorfor?
Jeg forstår jo at lesertallene mine så langt har vært smått utrolige, og at det sikkert er noen som ikke forstår at en slik drittblogg kan ha så mange lesere, hver eneste dag, men derfra til å beskylde meg åpent for juks og svindel er faktisk litt over grensen. Ingen røyk uten ild kan folk tenke når de ser slike beskyldninger, og det er for alt jeg vet også hensikten med å framsette slike påstander. Hvor smålig er det egentlig mulig å være?
Slapp helt av, dette er ikke noe som går veldig inn på meg, eller jo det gjør faktisk det! Jeg er ingen svindler! Jeg fører ikke folk bak lyset. Hele mitt prosjekt handler om åpenhet, ærlighet og redelighet. At ikke alle liker bloggen min, eller at den har blitt så stor, så fort, er helt greit. Ingen kan bli likt av alle. Jeg liker ikke alt jeg leser av andre jeg heller, men jeg beskylder dem da for fanden ikke for juks, svindel og bedrag likevel!
Sånn, da var det sagt! Nå skal Kjærest og jeg spasere og hente Datter hos en venninne. Jeg lovet å hente henne, men sa aldri at jeg skulle hente henne med bil. Mulig hun kommer til å bli litt sur, kalle meg for svindler, men den får jeg i så fall, litt med rette, ta på min kappe. Godt med litt frisk luft 😉
Blir VELDIG glad for kommentarer under dette innlegget bare for å bevise at dere faktisk er ekte. At dere finnes. På ordentlig.
Ha en åpen og ærlig aften!
Vil du virkelig at en svindelanklaget blogger blir Folkets favoritt på Vixen Avards? Da trenger du i alle fall ikke stemme HER, for jeg har allerede kjøpt meg tusenvis av stemmer som gjør at jeg har kjøpt meg en rørende takketale allerede!
