Sommeren for to år siden fikk jeg en telefon fra Arendal. En ung og og forsiktig herremann lurte på om jeg hadde jobb til han. Skulle flytte opp til Alta for å studere økonomi på universitetet og trengte en jobb ved siden av skolen. Hadde hørt om Kokkejævel fra før. Mora var sikker fan, he he.
Joda, hadde jobb til han jeg, og han startet allerede samme høst. En stille og forsiktig kar, men jeg oppdaget ganske raskt at denne gutten, for tror bare han var 19 år den gangen, virkelig kunne jobbe. Tok ting raskt og var veldig nøye med at rutinene ble fulgt slik som de skulle. Stilte i tillegg alltid opp hvis det var noe. Rett og slett en av de beste ekstrahjelpene jeg noensinne har hatt.
I fjor sluttet han på skolen og lurte på om jeg hadde mer jobb til han. Jeg var ikke sen og be og skrev umiddelbart en større kontrakt med ham. Siden har han jobbet fullt og selv om han ikke er verken faglært eller ufaglært kokk har han i løpet av dette året utviklet seg til å bli en av min aller beste menn, gjennom tidene. En drømmeansatt rett og slett.
Det kunne jo ikke vare. Ingenting gjør det. Nå skal han flytte tilbake til Arendal, til lyset, sommeren, varmen og gamle barndomsminner, og jeg skal prøve å erstatte dette unikumet av en ansatt. Det blir nok ikke lett, men jeg må jo prøve.
Hvis du tror at du klarer å fylle Mathias sine sko, så send meg en søknad merket “jobb” til [email protected]. Eventuelle spørsmål kan rettes meg direkte på 913 80 129.
PS! Hvis du er arbeidsgiver der nede i solen og varmens rike vet du hva du har å gjøre hvis han søker hos deg. Ansett han!
Siden Kjærest er Liverpool(en by i England, men visstnok også et fotballag)-supporter, så har jeg faktisk prøvd i over to år nå å faktisk klare å se en hel fotballkamp uten å sovne. I alle fall holde ut hele førsteomgangen, men det er fader ikke enkelt. For det første skjer det jo nesten ingenting, men det er helt greit. Jeg er ikke akkurat kongen av fart og spenning. Nei, det verste er den vanvittig søvndyssende lyden av supporterne. Dette bruset som ligger som et teppe over hele kampen og som aldri tar slutt. Og disse kommentatorene som babler konstant om corner og mål og jeg vet ikke hva. Øynene bare glir sakte, men sikkert igjen.
Det er ikke det at jeg ikke har prøvd! Kjøpte meg til og med Liverpool-sengesett som jeg lå i hver natt i den mest nyforelskede fasen. Ok, kjøpte det ikke. Fikk det i gave fra en dere sikkert kan gjette, men jeg brukte det. Hver eneste natt. Fikk meg et par enkle poeng på den måten, så var definitivt verdt det. Kjøpte meg også et Liverpool-skjerf, fordi jeg trodde det skulle bli artigere å se kampene da. Det eneste det førte med seg er at jeg var glovarm og svett da jeg våknet opp når kampen var ferdig.
I dag skulle jeg gi fotballen en aller siste sjanse, siden det var en såkalt storkamp, så nå har jeg fader meg sett 22 mann jogge rundt på den gressmatta i en og en halv time og skåret til sammen bare to mål! (Leste jeg akkurat i VG, fordi jeg slumret visst litt akkurat da det skjedde). Fatter bare ikke hva som er så voldsomt fascinerende. Er jo selvfølgelig artig akkurat de tretti sekundene det tar å skåre disse to målene, men kampen er 5400 sekunder tilsammen, pluss pausen! Trekker du vekk 30 sekunder av dem sitter du igjen med 5370 sekunder der det ikke skjer noen verdens ting. Ingenting!
You`ll never walk alone liksom. Går gjerne alene så lenge jeg slipper å gå innom en fotballkamp!
PS! Hvis du av en eller annen merkelig grunn syns det er stas å labbe rundt i hjemmestrikkede Liverpool-lester, så har Kjærest lagd et mønster som snart er å få kjøpt. For info, spør på: https://www.instagram.com/christineemiliee/
Kna alt det tørre sammen med hendene til en seig masse. Tar et par minutter. Spe forsiktig med vann mens du knar et par minutter til. Form deigen til ønsket størrelse. Kjærest liker det stort, derfor delte jeg deigen i to og lagde to digre burgere.
Pakk burgerne inn i så mye bacon som du klarer.
Etter 15 minutter på 225 grader ser de slik ut. La de hvile noen minutter før du setter tenna i dem.
Siden jeg prøver å holde meg unna unødvendige karbohydrater for tiden så smakte det ekstra godt med ovnsbakte potetskiver krydret med salt, pepper, supreme og tørket timian. Tar ca 20 min i ovn før de er ferdige. Nydelig!
“Hei, Jeg har lenger tenkt på om jeg skulle skrive denne meldinga. Har vært redd for at det skulle oppfattes som klaging og syt. Men har landet på å gjøre det. Hensikten min er å forklare hvor mye det betyr at du er så åpen på blogg og face. Først må jeg si at jeg er imponert over hvordan dere klarer på deres måte å stå i det etter å ha vært igjennom noe så grusomt som å miste et barn. og for deg to… Jeg kan ikke fatte hvordan du klarer, og kan ikke forestille meg hvor fælt det må være.
Jeg har “bare” mistet barn i svangerskapet – flere MA – og det føles uutholdelig. hormonbehandlinger, mislykket prøverør osv som kulminerer i hjerter som slutter å slå, og en kropp som ikke støter det ut på egenhånd. Den forferdelige følelsen med å bli trillet inn på operasjonstua for utskrapning – de tingene gjør at jeg vet hvordan det føles å miste i mors liv. Men å miste et levende barn… Det kan jeg bare forestille meg. Jeg har levd og lever med den redselen hver dag… men har heldigvis sluppet å oppleve den.
Min datter har og er syk etter år med mobbing, overgrep, voldtekter og psykisk vold. Ting hun har gått igjennom siden hun var ganske ung, og som jeg som mor ikke har klart å beskytte henne mot. Hun har flere ganger forsøkt å ta livet sitt, og det å ligge på kne på badegulvet å vaske blod etter at hun har forsøkt å ta livet sitt… det gjør at jeg bare kan forestille meg hvor grusomt det må være å miste et barn.
Det at du skriver med ærlighet, humor, sorg, skråblikk og slående treffende linjer. Det gjør at jeg leser med latter, tårer, respekt og beundring. Har mange gang tenkt at man skulle kunne skrive… jeg skulle da ha skrevet bok. Kanskje ikke så mye for omverden, men for å klare å skrive av meg også traumer og dritt som man går igjennom. OG når du skriver om slike tema så gir det på en måte styrke som gjør at jeg tenker – ja da klarer jeg og!
Mobbing, overgrep og psykisk vold er noe som jeg og kjenner til – og det gjør det ekstra vondt at min datter har måtte oppleve det samme. Det at jeg hver dag går med redsel for å miste henne – og skjønner hvorfor. JEG har også en mor som er alvorlig syk og ligger på sykehjem og kan ikke snakke og spise og er 100 pleietrengende, men er 100 % klar i hodet. Ingen i familien som er støttende og tilstede for meg og min datter oppi dette. Det bare legger ekstra sten til byrden. Jeg er så sliten så sliten – men jeg skal klare det.
DU klarer – det inspirerer. SÅ takk! og jeg bøyer meg i støvet for det du gjør. OG håper du vinner hele skiten i Vixen. Jeg har nesten aldri lest blogger, men nå leser jeg. Lykke til med bryllup, bok, blogg og alt annet livet måtte by på. ønsker deg og dine alt godt. Ha en vidunderlig helg med kjærest”
Hva skal man egentlig svare når en ukjent kvinne fra et sted jeg ikke en gang har hørt om sender meg en slik melding? Jeg er ingen psykolog, men jeg forsøker med min egen åpenhet å vise at selv om man blir slått i bakken gjentatte ganger, finnes det alltid et lys, en åpning, en mulighet. Det kan være fryktelig tungt å få øye på det, men det er der. Alltid. For alle.
Jeg svarte:
“Selv om dette var fryktelig tung lesning, så er det er meldinger som dette som gjør bloggingen min verdt hvert hvert eneste minutt med arbeid! Åpenhet avler åpenhet og det kommer ingenting godt av å stenge alt det vonde inni seg. Man kan selvfølgelig ikke være åpen om alt, av hensyn til de nære rundt seg, men bare det å fortelle sin historie, til noen, tror jeg utelukkende av det gode.
Det er helt åpenbart at du har det veldig tøft og jeg håper både du og henne får den hjelpen dere trenger.
Jeg ønsker dere i alle fall all mulig lykke og dere må aldri gi opp. Aldri! Kjemper man lenge nok finnes det alltid en lysning. Det er ikke sikkert den er der man tro den er. Heller ikke sikkert man ser den før man plutselig snubler over den, men den finnes. For alle.
Tusen takk for meldingen! Den er så sterk og fin at jeg håper jeg kan bruke den på bloggen i en eller annen sammenheng. Fullstendig anonymisert selvfølgelig.
God helg 🙂”
Hun svarte at det kunne jeg så lenge hun fikk være anonym og jeg velger derfor å dele denne historien med dere. Jeg får titalls med lignende historier i løpet av en måned, men denne grep meg kanskje litt ekstra. Vet egentlig ikke hvorfor, men det var kanskje noe med mengden elendighet som blir stablet oppå ett og samme menneske, og som gikk videre til neste generasjon.
Vi må snakke sammen! Hjelpe hverandre. Jeg tror det er det eneste som egentlig fungerer. Vi klarer ikke livet alene. Hele tiden.
Ny helg, nytt tacotips! Kjærest serverte denne gryteretten på sin 30-årsdag, og i følge myten var det folk som nesten mistet livet under en vill krangel om hvem som fikk lov til å slikke kasserollen ren. Det hele endte med at politiet kom til stedet for å roe gemyttene, men da de smakte litt av det som var igjen av rester beslagla de hele kasserollen som bevis og kjørte sin vei uten et ord. Kasserollen ble levert tilbake, gullende ren, noen dager senere og saken ble henlagt på bevisets stilling.
Denne gryteretten gjør seg fint på selveste tacofredagen, men er også en super måte å bruke opp tacokjøttdeigen påfølgende dag. Er grenser for hvor artig det er med tacopizza hver eneste lørdag etter tacofredag. I atten år. Just saying!
Sånn, hysj, her kommer oppskriften:
1 pk kjøttdeig/karbonadedeig
(Jeg bruker alltid karbonadedeig, både for å vise velstand fordi det er dyrere, men også fordi det inneholder veldig mye mindre fett. Fin måte å spare kalorier på uten å slanke seg…)
1 pk tacokrydder
250 gram pasta
1 pk seterrømme
(Der røyk den slankingen 😉 )
1 pk kremost med urter/hvitløk
(Her også…)
1 boks maiskorn
1 rød paprika
(1 ss finhakket jalapenos hvis du vil ha litt mer krutt)
Kok pasta i lettsaltet vann. Følg anvisningen på pakken. Folk tror det er så lett å koke pasta, og det er det for så vidt også, men det må gjøres riktig. Følg bruksanvisningen! Renn av.
Steik kjøttdeig, tilsett krydder og kanskje litt salt. Nå har de jo fjernet alt saltet fra kjøttdeigen, så kan være greit med litt ekstra salt hvis du ikke har høyt blodtrykk. Jeg liker maten best når den smaker noe.
Tilsett alt annet og kok opp.
Serveres med salat hvis du vil, en klatt rømme, tortillachips og ellers alt som hører med til et vellykket tacomåltid.
Jeg skal ikke flagge noe farge i det politiske landskap, Kokkejævel er partipolitisk uavhengig, men jeg kan komme med et godt råd til Siv Jensen. Eller Trine Skei Grande for den saks skyld:
Hvis det eneste man er enig om er å møtes på Slottet i statsråd hver fredag klokken 11:00, så er grunnlaget alt for tynt til et særlig godt samarbeid. Det er rett og slett ikke vits. Ingen av dere får det som dere vil. Og hva er da hensikten med å bestemme? Kjøre svart bil?
Det er ikke ofte jeg kommer med råd, men dette tror jeg kanskje kan være lurt å følge. Dere passer ikke sammen! Ikke i det hele tatt. Skill dere mens det ennå er liv i dere. Selv om det kan være vanskelig å se, så finnes det andre partnere dere ute. Hvis dere ikke finner dem er heller ikke det noen krise. Mange har gode liv alene. Alt er i alle fall bedre enn dette ødelagte ekteskapet. Kjærligheten er ikke bare død. Den har aldri vært der. Ikke har dere felles barn heller etter at Hareide rømte hjemmefra. Dere har ingenting til felles. Ingenting!
Blir spennende å se om de tar mitt råd til etterretning. Det burde de.
Slapp bare helt av, dette er ikke et tåredryppende innlegg om hvor trist det er annen hver fredag når hun drar tilbake til moren etter en hel uke hos meg, men heller en hyllest til den samme moren som faktisk gjør dette mulig. I Norge er det nemlig slik at det er kvinnen som til syvende og sist bestemmer hvor mye samvær far skal ha med barna sine utover det lovpålagte minimum. Altså annen hver helg og en dag i uken. Det er fryktelig lite!
Jeg ønsker ikke å skape en diskusjon. Jeg vil bare takke denne kvinnen som har velsignet meg med barn, at hun ser på meg som en likeverdig omsorgsperson og derfor har gått med på en fordeling der Datter bor like mye på to adresser. At mitt hjem er like mye verdt, like trygt, like godt som barndomshjem som hennes hjem er. Det vet jeg ikke har vært et enkelt valg, men valget ble tatt og det er jeg veldig glad for.
Det var hennes valg å ta. Som mann hadde jeg ingenting jeg skulle sagt. Hvis hun hadde satt seg på bakbena hadde min eneste mulighet vært en rettsak. Det er det ingen som ønsker og er helt ødeleggende for både barn og samarbeid. Dessuten vet vi alle hvem som vinner disse sakene. Det er ikke pappaen.
Gjør oppmerksom på at jeg nå snakker om saker der det er to velfungerende foreldre, ikke rusmisbruk, overgrep eller andre forhold som gjør det opplagt hva som er til barnets beste.
Igjen, dette var ikke ment som en provokasjon. Jeg vet jeg har mange kvinnelige lesere, og dere er uten tvil helt fantastiske omsorgspersoner, men det er vi menn også. Vi er det bare på en litt annen måte. Gjør ting litt annerledes. Slik vi også ville gjort hvis vi hadde bodd sammen. Gi oss den sjansen da. For barnas skyld. Vi er faktisk like glad i dem som dere.
Kjærest og jeg har jo snakket en stund om at jeg burde gjøre det, men jeg har liksom ikke turt. Er så intimt. Litt flaut også, men når man er blitt over 42 år så burde man egentlig ha gjort det for lenge siden. I går tok jeg endelig mot til meg og var fast bestemt på at vi skulle gjennomføre, men jeg feiget ut likevel og tok en blodprøve i stedet. Det er faktisk også mulig.
Jeg snakker selvfølgelig om å sjekke seg for prostatahyperplasi eller, i verste fall, prostatakreft. Det er faktisk den vanligste kreftformen blant menn i Norge med hele 5000 tilfeller i året, men også, så vidt jeg har forstått, den som er lettest å oppdage. Da gjerne med denne berømte fingeren. Eller en blodprøve, som den jeg tok.
Fikk riktignok beskjed om at hvis prøven viste noe som helst galt så måtte han opp med fingeren uansett, og aller helst skulle han vært der før jeg tok blodprøven, men siden jeg er en evig optimist håper jeg naturligvis at jeg slipper akkurat det, for det er litt flaut. Kanskje det flaueste i hele verden, men utrolig hva man gjør for å berge livet. Og potensen, for det er visstnok også en lei bivirkning hvis sykdommen får festet seg lenge nok.
Får svaret på onsdag, men jeg er ikke veldig nervøs. Har ingen kjente symptomer så vidt jeg vet, men greit likevel å sjekke seg. Har ingenting å tape på det i alle fall. Slike sykdommer kan komme nokså plutselig og tipper både Datter, Kjærest, Sønner og sikkert noen til vil ha meg på jorden så lenge som mulig. Hvis det bare er en finger i rumpa som skal til så er det garantert verdt det.
Det hender seg ganske ofte at jeg får slike lapper når jeg står opp. Ikke flere ganger i uka, men av og til. Det er like hyggelig hver gang. En liten gul bekreftelse på et man, jeg, betyr noe for noen. Det er godt å vite. Jeg er hellig, unnskyld heldig!
Til tross for mitt noe bløte ytre, så er jeg faktisk en slags mann. Vet ikke om det er en damegreie, men jeg er ikke veldig flink til å gi henne slike lapper tilbake. Det hender seg riktignok, og av og til tegner jeg et enkelt hjerte på skoleboka hennes eller på kaffekoppen, men føler det er litt kliss. Er ikke meg rett og slett. Da er det faktisk lettere for meg å skrive her at JEG ER UTROLIG GLAD I DEG, KJÆREST! Bare så du vet det 😉
Små oppmerksomheter er viktig. Selv om jeg ikke er kongen av post-it, så gjør jeg mye annet. Ordner på kjøkkenet før jeg drar på jobb f.eks. Eller vasker servanten på badet mens jeg pusser tennene. Den blir forresten utrolig fort skitten, selv om vi bare er tre. Hender seg også at jeg gjør klar 2 ts pulverkaffe i koppen hennes og setter ved siden av vannkokeren. Eller koster trappa for snø før jeg drar, for det vet jeg hun setter pris på. Fjerner asken fra ovnen. Panter tomgods. Setter på setevarmeren i bilen slik at hun ikke skal fryse på stumpen. Slike ting.
Ser nå mens jeg skriver at de tingene jeg gjør kanskje burde oppgraderes litt. Det er viktig å pleie hverandre. Fortelle, både med ord og handling, at vi er glade i hverandre. Vi må selvfølgelig gjøre det på vår måte, men vi må gjøre det på en måte som gjør at partneren faktisk forstår. Det er jo ikke sikkert at det første Kjærest tenker når, eller hvis, hun ser at jeg har fjernet asken fra ovnen at det er for å fortelle henne hvor glad jeg er for at hun finnes. Mest sannsynlig legger hun ikke merke til det i det hele tatt.
Jeg vet ikke om jeg burde fortelle dette, men jeg gjør det likevel. I løpet av natten, kl. 05:17, fikk jeg en melding på telefonen. “Glad i deg <3” var det eneste som sto. Meldingen var fra en av mine tre sønner. Slike meldinger kan i alle fall ikke kjøpes for penger. Ble naturligvis utrolig glad, men også litt nervøs. Skal ringe han når det lir litt på dag. Som mann er jeg litt redd for at det kan ha skjedd noe når jeg plutselig får en slik kort melding. Jeg svarte at jeg var veldig glad i han også, og spurte om alt var bra.
I dag reiser Datter. Hun avsluttet kvelden i går i armkroken min. Bare henne og meg. Pjuske henne i håret og stryke henne på ryggen. Slik som i gamle dager da hun var liten. Tror hun koste seg skikkelig. Det gjorde i alle fall jeg. Skal kjøpe henne et skolebrød når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er så glad i det. Kjærest skal også få et. Det er min måte å skrive lapper på.
Gå ut i dagen og gjør den fin for andre! Med eller uten lapper 🙂
Mann som gjør så godt han kan, men som lover å prøve enda hardere, som Folkets Favoritt på Vixen Avards? Stem på han HER
EDIT: Har fått tak i Sønn. Alt står bra til. Han følte bare for å fortelle meg at han var glad i meg. 🙂
Siden klokken ti i morges har jeg lukket meg inn i en bokboble på kontoret og stengt hele verden ute. Beklager til de jeg ikke har fått svart forresten, men jeg må stenge alt ute hvis jeg skal få til å skape noe bra. Kjærest har holdt på med sitt. Tror ikke hun har vært særlig hjemme egentlig. Er faktisk ikke helt sikker. Har i alle fall vært stille.
Hvis jeg tenker mye begynner det å klø i hodebunnen. Ikke bare litt, men skikkelig intenst. Som om alle tankene prøver å kravle ut som larver gjennom hullene rundt hårrøttene. Det er skikkelig ekkelt og det eneste som hjelper er å vaske håret faktisk. Da roer tankene seg og kløen forsvinner. Som en liten bonus blir jeg også ren fra topp til tå. Vet om en som setter pris på det, men vi lar den ligge foreløpig.
Ferdig dusjet og inn på soverommet for å finne fram nytt tøy. Eller, nytt er det jo ikke, det meste som henger i skapet er mellom fem og ti år gammelt, noe enda eldre, men det er i alle fall rent tøy. Så mye kan vi enes om. Så ser jeg den ligge der på sengen. En boks med sko. Åpenbart ikke mine. Hun har vært å kjøpt seg bryllupssko. Hun hadde ikke glemt det. Ikke i det hele tatt.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg fridde til henne her på bloggen i høst. Fikk til og med ja, eller jeg tolket i alle fall “ordene” som kom ut av henne som et ja ;). Vi gledet oss veldig, virkelig, og hun hadde planen klar. Som dere vet ble ikke alt som planlagt, ikke en gang i nærheten, og bryllupet ble utsatt på ubestemt tid.
Nå skjer det tydeligvis ting igjen. Vi snakker om å finne en ny dato. Hun vet det ikke ennå, men jeg har muligens en spektakulær plan, men kan ikke si den til henne ennå. Ikke til dere heller for den saks skyld. Det eneste som er sikkert er at vi kommer til å gifte oss. Kjolen, som jeg ennå ikke har sett, kjøpte hun sist gang. Skoene ligger på senga. Vekta er riktignok sakte, men i alle fall sikkert på vei nedover. Hva er det egentlig jeg venter på? Hun har i alle fall ingen planer om å vente særling mye lengre. Forstå det den som kan! Meg, liksom. Hun vil gifte seg med meg. Arme kvinne! Måtte Gud, vår herre, Jesus Kristus beskytte deg.
Neida, hun er heldig, og det er jeg også. 🙂
Mann som burde giftet seg for lenge siden som Folkets favoritt på Vixen Avards? Stem i så fall HER helt fram til 19. januar 🙂
