I går, etter å ha blitt beskyldt for å faktisk kjøpe meg lesere og likes, spurte jeg derfor rett fram om dere faktisk finnes. Ble jo nesten litt usikker selv. Har jo alltid vært slepphendt med pengene. Selv om jeg tjener ganske godt så er kontoen likevel som regel bunnskrapt dagen før lønning. Kunne det være at alle pengene som hver måned på mystisk vis ble borte faktisk gikk til å betale folk rundt om i landet for å lese meg? Hadde jeg sittet her oppe i fylla og vippset penger til mellom 30 og 96 tusen lesere hver eneste dag? Jeg visste jeg var teit, men at jeg var stokk dum var nytt for meg.
Derfor ba jeg dere legge igjen en kommentar bare for å vise at dere var ekte. Tilsammen 562 av dere gjorde det, på bloggen og på fb. Tusen takk for det! Var forresten veldig mange fine kommentarer. Det er alltid like hyggelig. Har ikke gått inn, kommentar for kommentar, og dobbelsjekket om noen har kommentert på begge plattformene, og derfor har blitt talt to ganger, og noen av disse kommentarene er også mine der jeg har svart, men tror likevel vi kan slå fast her og nå at jeg ikke bare har Norges mest ekte lesere, men også Norges mest engasjerte lesere!
Takk for at jeg får lov til å skrive for dere. Det gir meg mye. I alle fall nå som jeg vet at dere faktisk finnes. På ordentlig 🙂
Kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste meldingen fra “Geir”. Var jeg virkelig avslørt? Hadde kloke hoder klart å finne ut hvordan jeg hver eneste uke har kjøpt meg over 300 000 lesere? Nær 1,5 millioner lesere i måneden eller ca 6 millioner lesere i løpet av den perioden jeg har blogget. Hvordan var det mulig? Jeg trodde jo planen min var helt vanntett og perfekt.
“Hei! Hvor kjøper du så mye trafikk til bloggen din? Hører det stadig flere plasser at du kjøper deg nett-trafikk, og det er jo juks og ren svindel som du i verste fall kan saksøkes for. Tror det er en del som holder på å undersøke det nå. Vi smattes 😊 #ærlighetvarerlengst”
Jeg svarte dette:
“Egentlig en usmakelig påstand som faller på sin egen urimelighet, framsatt anonymt selvfølgelig. Kan man forresten kjøpe seg likes og kommenaterer på fb også, eller her inne på bloggen for den saks skyld? Hvis du ser på engasjementet i kommentarfeltet hver eneste dag, så er ikke antall lesere høyt i det hele tatt. Ønsker deg ellers alt godt 🙂”
Jeg har selvfølgelig ikke kjøpt en eneste leser! Visste ikke at det var mulig en gang, og er det nok heller ikke. Noen form for sikkerhetssystemer må det vel være i et stort konsern som Egmont. Også jeg da, som måtte ha hjelp fra Kjærest for å installere Skype slik at jeg kunne gjennomføre et møte med noen på andre siden av landet. Er egentlig helt vilt! Hvis det virkelig er mulig å kjøpe seg lesere så må jo dette koste en formue. Jeg minner om at jeg skriver en blogg uten annen reklame enn den Egmont plasserer der, så hvor i all verden skulle jeg hentet disse pengene fra, og, ikke minst, hvorfor?
Jeg forstår jo at lesertallene mine så langt har vært smått utrolige, og at det sikkert er noen som ikke forstår at en slik drittblogg kan ha så mange lesere, hver eneste dag, men derfra til å beskylde meg åpent for juks og svindel er faktisk litt over grensen. Ingen røyk uten ild kan folk tenke når de ser slike beskyldninger, og det er for alt jeg vet også hensikten med å framsette slike påstander. Hvor smålig er det egentlig mulig å være?
Slapp helt av, dette er ikke noe som går veldig inn på meg, eller jo det gjør faktisk det! Jeg er ingen svindler! Jeg fører ikke folk bak lyset. Hele mitt prosjekt handler om åpenhet, ærlighet og redelighet. At ikke alle liker bloggen min, eller at den har blitt så stor, så fort, er helt greit. Ingen kan bli likt av alle. Jeg liker ikke alt jeg leser av andre jeg heller, men jeg beskylder dem da for fanden ikke for juks, svindel og bedrag likevel!
Sånn, da var det sagt! Nå skal Kjærest og jeg spasere og hente Datter hos en venninne. Jeg lovet å hente henne, men sa aldri at jeg skulle hente henne med bil. Mulig hun kommer til å bli litt sur, kalle meg for svindler, men den får jeg i så fall, litt med rette, ta på min kappe. Godt med litt frisk luft 😉
Blir VELDIG glad for kommentarer under dette innlegget bare for å bevise at dere faktisk er ekte. At dere finnes. På ordentlig.
Ha en åpen og ærlig aften!
Vil du virkelig at en svindelanklaget blogger blir Folkets favoritt på Vixen Avards? Da trenger du i alle fall ikke stemme HER, for jeg har allerede kjøpt meg tusenvis av stemmer som gjør at jeg har kjøpt meg en rørende takketale allerede!
Får jo en del telefoner fra små og store mediehus, men ikke hver dag det ringer fra de store riksmediene. Jøss, tenkte jeg, vil Aftenposten lage sak om denne kokkebloggeren fra kulden og mørkets rike som har dominert blogglistene det siste halve året og skal gi ut bok og greier? Så artig! Nå skjer det ting her. Norway, here I come!
“Ja, det er som sagt fra Aftenposten. Jeg ser at du tidligere har abonnert på Aftenposten Innsikt og Illustrert Historie, men at du har valgte å avslutte abonnementene i fjor. Var du ikke fornøyd eller er dette noe du kunne tenkt deg å tegne nye abonnementer på?”
Au, den svei! Skuffet, og litt småflau, over at jeg trodde Aftenposten ville lage en stor sak på meg måtte jeg bare slukøret, men høflig, forklare at jeg var veldig fornøyd med bladene, men har valgt å kutte ut alt på papir og at jeg derfor ikke ønsker magasiner i bladformat. Nei, ønsker heller ikke magasinene digitalt. Vet ikke hvorfor. Ha en riktig fin dag. Ødjø.
Jaja, må vel bare jobbe videre, og leve i håpet på at neste gangen Aftenposten ringer så er det ikke fra abonnementsavdelingen 😉
Vi smattes!
Slukøret og flau “toppblogger” som Vixen-vinner? Stem HER
De siste femten årene har jeg hatt sterke smerter i høyre skulder. Smertene har vært kroniske, men stort sett til å leve med. En og annen kortisonsprøyte har blitt sprøytet inn, spesielt foran høytider med ekstra trøkk i butikken, men i all hovedsak hadde jeg lært meg å leve med smertene. Inntil i fjor vår.
Da var skulderen blitt så ille at den ikke bare hemmet meg på jobb, men også hjemme. Smerten var konstant og pulserende. Kan best sammenlignes med en glo som ligger midt inne i skulderen og ulmer hele tiden og av og til var det som om noen blåste på gloen slik at den blusset opp og ble skikkelig intens. Klarte ikke sove. Dvs. jeg sovnet, men våknet flere ganger i løpet av natten av smertene. Ofte var de så intense at huset faktisk ble vekket av at jeg ropte i søvne. Ville tilstander. Aldri uthvilt.
Jeg gikk til legen. Det hadde jeg naturligvis gjort flere ganger tidligere i årenes løp. Prøvd alt som finnes av tablettkurer uten at noe har fungert i det hele tatt. Denne gangen sykemeldt jeg meg. Det skal litt til. Som bedriftseier er det kun egne barns død som har fått meg til å ta slike drastiske skritt, men jeg tenkte at jeg skulle prøve å la skulderen hvile totalt. Måtte prøve alt. Det hjalp ikke i det hele tatt. Skulderen ble bare verre av at jeg ikke jobbet, men det kom en liten gutt til verden tidlig på sommeren som tok fokuset litt bort fra smertene. Da han plutselig bare dro igjen, like fort som han hadde kommet, var skulderen det siste jeg tenkte på. Smertene var der naturligvis, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Forrige uke ringte jeg til legen igjen. Dette gikk ikke lenger. Var egentlig nesten klarert for operasjon i fjor, men trykkbølgebehandlingen fungerte så bra i starten at jeg avlyste all annen behandling og skrev meg ut av alle ventelister. Lykkelig over at det endelig skulle være over, men jeg gledet meg for tidlig. Alt for tidlig.
Lang historie kort. Jeg har nå tatt noe som heter Vimovo i en uke. Morgen og kveld. Gradvis har skulderen blitt bedre. Den gjør fortsatt vondt, men den brennende gloen er borte. Sover, så vidt jeg vet, gjennom hele natten. Står fortsatt opp for tidlig, men det er ikke på grunn av smertene. Det virker rett og slett som om disse tablettene virker. At betennelsen er i ferd med å slippe taket etter over femten år. Det er nesten ikke til å tro og jeg gjør det heller ikke, men jeg kjenner at noe har skjedd. Det er fortsatt et par uker med tabletter igjen i boksen, så blir veldig spennende å se om dette faktisk virker eller om det bare er en liten pause. Jeg håper på det første.
En smertefri dag ønskes til alle!
Tett mann, 42, med forhåpentligvis to velfungerende skuldre holder takketale på Vixen Avards? Stem HER
Vi hadde avtalt at jeg skulle få den første skikkelige tilbakemeldingen på bokmanuset jeg hadde levert fra meg i dag. Fikk jo en liten en før helgen også, men hoveddelen skulle komme i dag. Mailen startet skikkelig positivt. Du vet som når sjefen, treneren eller læreren smiler litt fårete og tar deg til side og starter samtalen med alt det gode du gjør. Da aner du fare på ferde og ugler i mosen for å si det sånn…
“Jeg er glad for at du har kommet så godt i gang og har funnet en ramme å bygge videre på. Du har en umiskjennelig fortellerstemme, og det er stilig at du har en så tydelig form. Den er direkte, varm og nær. Du skriver godt, og det er aldri kjedelig å lese. Samtidig berører du tema som jeg tror svært mange lesere vil føle seg hjemme i. I det hele tatt har dette manuset alle forutsetninger for å bli en svært god bok.”
Huff da, tenkte jeg umiddelbart, og stålsatte meg. I alle fall så stålsatt som en matglad kropp på 110,4 kg kan sette seg. Litt heller som gelé med litt for mye tilsatt gelatin, men merker at jeg skriver meg helt bort fra poenget her nå og velger derfor å avslutte tankerekken før det flyter helt ut.
I tillegg til sidenotater til nesten hvert eneste avsnitt i selve manuset fulgte det nemlig også et langt dokument som var lengre enn langt fra like oppløftende som innledningen. Det var imidlertid konkret, saklig og veldig, veldig pirkete. Det var en perfekt tilbakemelding! Akkurat det jeg trengte.
“Du behersker bloggformatet suverent, det er bevist mange ganger, både gjennom lesertall, leserreaksjoner og Vixen-nominasjoner. Samtidig er det en forskjell mellom blogg og bok. En blogg er leseren innom i noen minutter; de får ikke med seg alle innlegg, men noen her og der. En bok leses helt annerledes, stort sett fra begynnelse til slutt, og gjerne over lengre tid. Man skal gjerne sette seg ned med boken i godstolen og bli så grepet at man ikke legger den bort før man er ferdig. Da er det viktig at teksten fungerer som en helhet.”
Jada, vet jo det, men jeg har liksom aldri skrevet noen bok før da, gi meg litt slækk da! Hvem er liksom du til å mene noe om dette? Sjefredaktør i Kagge forlag sier du, javel, men hva vet du om gode bøker? Gir dere ut prisbelønnede bestselgere nesten hver eneste måned, hvert eneste år også nå? Dere gjør det ja, ok, men likevel.
“Det er mye godt å si om din kjappe og effektive stil. Den inviterer et bredt lag av lesere inn i teksten, og den sørger for at vi leser med høyt tempo. Samtidig kan den korthogde stilen faktisk bli litt anmassende i lengden, og man får lyst til å roe litt ned. Det er få som orker å spurte hundremeter på hundremeter uten å hvile, og på samme måte er det en stor fordel med rytmeskift i en bok. Jeg foreslår derfor at du legger inn flere lengre setninger og avsnitt; at du innimellom tillater deg å dvele litt”
Ha ha, du glemte et punktum der på slutten! Jeg så det nok! Jeg er nemlig opptatt av detaljer, de små tingene. De som betyr noe i livene til folk.
Neida, jeg raljerer litt. Sitatene er ekte og gjengitt med tillatelse, men min reaksjon er fiksjon. Etter at jeg hadde satt meg inn i tilbakemeldingen gikk vi gjennom manuset, nærmest ord for ord, over telefonen. Samtalen tok nesten tre timer. Ekstremt nyttig samtale! Og rar, for det er litt fremmed å gå inn i sine egne setninger å forklare opprinnelsen for akkurat den formuleringen. Hvorfor stoppet jeg akkurat der? Hvorfor dvelte jeg ikke mer over akkurat de opplevelsene? Og dette fjerner vi bare, ikke sant?
Jeg vet ikke om jeg får det til, men det jeg forsøker på nå er å ta dere med i selve prosessen det er å skape en god bok. Være ærlig med dere at dette ikke bare er noe jeg lirer av meg på et på par ettermiddagstimer, men at det er et verk som eltes og knas til man oppnår akkurat den konsistensen man er ute etter. Det er ikke enkelt. Tilsetter du for mye mel blir deigen hard. For mye melk og smør gjør den seig og klissete. For mye gjær fører til hurtig heving, men med stor fare for overheving og at det ferdige bakverket blir flatt, tørt og lite holdbart. Balanse mellom salt og sukker er også viktig. Ja, tipper dere skjønner sammenligningen uten å også måtte trekke inn hevetid og steketemperatur.
Dette er veldig spennende. Skal la tilbakemeldingene synke litt inn et par dager før jeg setter meg for alvor ned igjen med boken på torsdag og bruker absolutt alt av våken tid gjennom helgen til dette prosjektet. I tillegg “kjøper” forlaget meg fri to dager i uken i månedene framover slik at fokuset de dagene skal være der det må være, på bokmanuset.
Har alltid drømt om å skrive en bok. Nå skjer det. Nå er det alvor!
Hadde aldri trodd at jeg noen sinne skulle formulere disse ordene, men hva i all verden skal jeg liksom ha på meg på den derre Vixen-utdelingen?! Verken Kjærest eller jeg har kilometerlange walk-in closets der det henger det ene antrekket etter det andre så langt øyet kan se. Riktignok har jeg en gammal dress som er fin, men den har på mystisk vis blitt så trang i ræva og over livet at hvis jeg mot formodning skulle klare å presse meg inn i den, og være så (u)heldig at jeg må reise meg og motta en pris, så kommer hele dressen til å eksplodere. Jeg både ser det for meg og hører lyden i det ræva revner.
Må man forresten ha på seg dress? Kan det ikke fungere med en bukse og fin t-skjorte da? Ikke for det at det gjør det noe enklere. Sist jeg kjøpte meg en skjorte var da Datter og jeg var og feiret 80-årsdagen til oldemor på Fauske. Og for å si det på den måten, hun ble 90 år i fjor!
Jeg har ingenting i mot klær altså, liker å dekke mitt legeme, men er ikke forelsket i trange prøverom og alt for høy musikk i hippe klesforretninger. Dessuten er jeg større rundt livet enn beina er lange, så er nesten håpløst å finne seg noe som passer skikkelig. Da lar jeg det ofte heller være, men føler jo meg litt småpresset i denne situasjonen. Et slags gissel kan du si. Selv om jeg ikke akkurat er noen moteblogger, og ingen forventer at jeg skal skape overskrifter med et spektakulært antrekk, så vil jeg jo ikke framstå som en lasaron heller. Selv om det kanskje hadde vært det mest korrekte. Jeg har jo bygd hele min bloggkarrière på å være ekte. Hvorfor skulle klærne være et unntak?
Uff, finner vel på noe. Nå må jeg på jobb. Der har jeg i alle fall kokkeuniform og vet hvordan jeg skal kle meg.
Lag en kledelig dag!
Tett mann, 42, med korte bein, stor ræv og voksent midjemål som Vixen-vinner? Stem HER
Jeg var egentlig ferdig med unger 31. januar 2001. Da kom Sønn:3 til verden på St. Olavs Hospital i Trondheim. En usedvanlig vakker liten skapning, men det skulle bli den siste. Ferdig snakka! Jeg var 24 år, 3-barns pappa og fornøyd med livet. Nå kunne andre ta over stafettpinnen og befolke jorden så mye de bare orket. Jeg hadde gjort mitt!
Ikke alt blir som planlagt. 10. april 2007 ble jeg likevel velsignet på nytt. En råtass, sterk som en okse presset seg ut. Han kom overraskende, men når han først kom var han hjertelig velkommen. Jeg var i ferd med å bli voksen og så fram til å bli pappa på en litt annen måte enn man tross alt er når man er tjue. Jeg rakk aldri å gjøre særlig inntrykk. Bare fire måneder gammel dro han igjen like fort som han kom, men dette skal ikke handle om det.
24. juni 2008 kommer Datter. Hun som bar og fortsatt bærer Lyset.
Da var det slutt! Fem barn, fire på jorden og en i Himmelen, var mer enn nok for meg. Har alltid hatt en krevende jobb som har tatt mye fokus, så viktig for meg å kunne følge opp de jeg faktisk hadde fått utdelt, og beholdt, på en god måte også. Dessuten kommer det jo ofte barnebarn etter hvert, så man trenger ikke nødvendigvis på død og liv formere seg hele livet uansett.
“Datter er mitt siste barn” var noe av det første jeg sa til Kjærest da vi møtte hverandre. Det var spikret i stein. Jeg skulle ikke ha flere unger. Hun var 30 år, barnløs, men drømte om to. Jeg ba henne ta et valg. Hun valgte til slutt meg, men selv om jeg ikke er noen rakettforsker så forsto jeg jo at forholdet til en barnløs 30- års gammel kvinne ikke kommer til vare herfra og inn i evigheten hvis jeg ikke velsignet henne med arvinger. Sjansene for suksess er i alle fall minimale.
“Ok, jeg er 40 år, hvis vi skal gjøre det så må vi gjøre det nå! Jeg vil ikke komme med gåstol i konfirmasjonen til poden.” sa jeg. Hadde tatt et valg. Jeg kom til å bli en litt eldre pappa, men det trenger ikke alltid være noe negativt. Man har et annet fokus tror jeg, samt livserfaring og en slags visdom som gjør at man kan bidra i oppveksten på en helt annen måte enn hvis man er ung og uerfaren. Men jeg ville ikke vente til hun var ferdig på skolen. Da hadde jeg vært 45 og det er for gammelt. Vi prøvde, fikk det til og gledet oss veldig begge to.
Siste pinsedag i fjor sendte Vår Herre det aller vakreste han hadde ned til oss. 23. juni ombestemte han seg og tok han tilbake.
Det er ikke lett, men jeg velger å være ufølsom og fokusere på alderen i dette innlegget. Det har gått over seks måneder og jeg blir 43 år til høsten. Som dere vet har vi allerede prøvd og mislykkes en gang etter at katastrofen rammet oss i fjor sommer. Kun et barn klarer å fylle det tomrommet som skapes når et barn blir borte. Det vet jeg alt om.
Kjærest er ung, ti år yngre enn meg. Hun har livet foran seg. Har ikke dårlig tid. Det er jeg som stresser. Om to år er jeg 45. Derfra er det ikke veldig langt til 65. Jeg vil ha helse til å følge opp ungene mine. Jeg vil ikke risikere at de skal vokse opp uten en far slik som jeg gjorde. Det går fint, man klarer seg, men det er noe som mangler. Noe som burde vært. Jeg unner ikke mine unger det. I alle fall hvis man har makt til å unngå det.
Ja, jeg vet alt om at det ikke er noen garanti for noe som helst, men sjansen for at en eldre pappa dør er tross alt større enn at en yngre variant gjør det. Slik er nå en livets gang satt sammen og det plager meg skikkelig. Ikke hele tiden, men jeg tenker mye på det. Er det verdt det? For min egen del er svaret definitivt ja, for Kjærest også, men vil våre framtidige barn være like skråsikker hvis noen spør dem? Klart, uten meg vil de jo naturligvis ikke finnes, og i et slikt lys vil nok svaret være et rungende ja, men dere forstår problemstillingen.
Til tross for alt ønsker jeg ikke å gi opp. Fortsetter å prøve. Jeg tar sjansen på at jeg ennå han mange, mange år igjen å leve og at jeg kan være der også for mine framtidige barn hvis vi skulle være så heldige at vi en gang blir velsignet på nytt. Jeg er livredd, for alt, men velger en positiv tilnærming. Jeg er da tross alt fortsatt ung. Eller?
Det aller første vi ser når vi leser en tekst er overskriften. Av og til også det eneste. Den kan fange eller frastøte deg på et mikrodels sekund. Jobben til overskriften er å få deg til å lese hele teksten. En av verdens vanskeligste jobber. Øynene våre sorterer millioner av inntrykk hver eneste dag. Ser kanskje tusenvis av overskrifter av ulikt slag. Ingen har verken tid eller lyst til å lese tusenvis av tekster i løpet av dagen. For en som etter hvert skal leve av å skrive er det klart at gode overskrifter er helt avgjørende for å få mange lesere, men hvor går egentlig grensen? Når forvandles en fengende overskrift til en såkalt klickbait?
En fengende overskrift skal umiddelbart fange interessen hos leseren. Den skal vekke en følelse, god eller dårlig, som gjør at man får lyst til å lese teksten. Overskriften skal hinte om hva som skal skje, men den skal ikke fortelle alt. Da trenger man jo ikke lese annet enn selv overskriften. Og da er jo hele poenget med å skrive borte.
Jeg bruker en god del tid på overskriften. Når jeg får en idé om et tema er det overskriften jeg skriver først. Klarer jeg ikke skrive en fengende overskrift er heller ikke tanken bak teksten interessant nok til å dele med andre. Da legger jeg teksten til side. For meg er det viktig at overskriften bærer bud om hva teksten skal handle om. Ikke alt naturligvis. En god tekst har ofte overraskelser og uvanlige vendinger, men den må si noe om selve essensen, grunntanken. På godt eller på vondt. Følelser kommer i alle aspekter.
Som dere sikkert har forstått er overskriften til denne teksten ikke tilfeldig valgt. Det er en rå og brutal clickbait. Eller er den egentlig det? Ja, den bygger på det voldsomme engasjementet som oppsto da jeg fortalte at katta hadde tisset inne og lager en følelse av at noe skummelt skal skje med katta. Likevel er det vel ingenting som passer bedre på en tekst om clickbait enn nettopp en clickbait? Og er det da fortsatt en clickbait eller har den kanskje heller blitt til en fengende overskrift som faktisk er relevant til teksten? Kunne også dratt overskriften enda lengre og brukt “D-ordet”, men det hadde blitt spekulativt og fjernet mitt poeng.
Som dere ser bruker jeg spørsmålstegn og ikke utropstegn, for grensegangene er så uklare og meningene er så delte. Det vet jeg, for jeg blir ofte beskyldt for å benytte meg av clikcbait og av og til er jeg nok farlig nær en grense, men føler ikke selv jeg har trått over streken, hvor enn den måtte være, ennå. Heller ikke med dagens overskrift. Selv om den må kunne betegnes som noe spekulativ. Eller fengende, alt etter øye som ser, og gudene skal vite at vi ser ting forskjellig.
Har samlet noen eksempler på tekster der noen har reagert. Det er nok å ta av for å si det slik, men har valgt å bare finne fram fem eksempler:
Jeg skulle finne frem fem eksempler, men valgte å stoppe på 20. Alle disse eksemplene har jeg fått reaksjoner på. Fra ulike mennesker, for vi reagerer jo ikke på de samme tingene. Der en mener jeg tramper langt over streken i ett innlegg, kan andre synes det er godt innafor og ikke forstår oppstyret. Andre ganger er det motsatt. Jeg syns det er interessant å observere. Jeg har intet ønske om å være spekulativ, men det er klart at en som skriver blir glad for at folk bryr seg. At teksten skaper engasjement. Og overskriften er som sagt en viktig del av teksten.
Kjør gjerne debatt om dette temaet, men husk å oppfør deg i kommentarfeltet da 😉
Lag en engasjerende søndag!
Og for å fjerne en hver mulig tvil: Katta blir!
Clickbait-kongen som Vixenvinner? Stem i så fall HER eller DER
Hva skjedde egentlig? Hadde gledet meg til helgen. Datter skulle komme i går og det gjorde hun for så vidt også, men var så trøtt at hun la seg kjempetidlig, så fikk egentlig ikke snakket særlig med henne. Ikke sto hun opp overdrevent tidlig i dag heller, for å si det på en forsiktig måte, så ble ingen lang og koselig frokost akkurat. Vi kjørte en tur ned til sentrum i tolvtiden. Hadde noen ærender der. Ingenting spennende, verken for henne, meg eller dere, så ingenting å nevne. Vel hjemme igjen gikk hun ned på rommet sitt. Og ble der.
Klokka fire kommer hun opp i stua. Hun hadde avtalt, og fått lov hos meg naturligvis, å overnatte hos en venninne. Viktig med venner, så holder henne ikke hjemme hos den trøtte faren bare fordi jeg har savnet henne en hel uke, men liker det ikke, så ærlig må det være lov å være. Vi skulle jo kose oss med indisk i kveld og greier. “Liker ikke indisk”. Nei vel da.
Kjører henne til venninnen klokka fem. Ha det fint. Glad i deg. Kos deg, og husk at overnatting ikke betyr at man skal være våken hele natta og terrorisere mora, men at man faktisk skal sove! Ja da, pappa, ha det. Glad i deg også.
Så var hun borte. Satt faktisk en stund i bilen og bare så etter henne. Venninnen åpnet døren og ønsket henne velkommen. Så at de sa et eller annet morsomt til hverandre, for de lo. Gledet seg. Så bra for dem da! Døra gikk igjen. Jeg kjørte hjem.
Ok da, kjørte ikke hjem. Kjørte og så på en håndballkamp der Kjærest sin søster spilte, men passer dårlig inn i stemningen i historien, så vi later som jeg kjørte rett hjem til tomt hus.
Vel hjemme står katta og skraper på døra. Det er mildt, så lar henne være ute så ofte hun kan/vil. Kjærest går inn på kjøkkenet og starter med maten. Hun har funnet en indisk oppskrift som hørtes kjempegod ut. Blir den like god som den høres ut skal dere få oppskriften en annen gang. Hun spiller musikk på kjøkkenet. Egentlig en veldig fin stemning. Likevel er det en som mangler.
Jeg kan jo dette! Har til og med en sønn som bor på andre siden av jordkloden, men likevel. Det er en overgang når ungene blir så store at selv ikke en hel lørdagskveld med Pappa, etter en hel uke uten å ha sett hverandre, frister mer enn overnatting hos venninne. Håpløs prioritering fra Datters side, men kan jo ikke si nei heller. Resultatet hadde bare vært sur Datter på rom hele kvelden og det frister ikke veldig det heller. Selv om hun ikke er veldig indisk.
Nei, slik er det. Ungene vokser. De skal bli store! Utforske verden. Bli selvstendige. Klare seg selv. Uten å bry seg om en pappa som sutrer og klager over at jeg ikke er spennende nok lenger. For å være helt ærlig skjønner jeg Datter veldig godt. Heldigvis er Kjærest av en litt annen mening og nå begynner det å lukte noe helt vanvittig godt ute fra kjøkkenet. Jeg elsker indisk! Så masse smak. Så mange farger. Kjærest er ikke så aller verst hun heller.
Dette kommer til å bli en god kveld. Datter koser seg. Kjærest nynner, og det er alltid et godt tegn. Hvem vet, kanskje det tross alt bare er en fordel at Datter er på overnatting? Si det kan jeg aldri fortelle noe om, for dette er ikke en slik type blogg…
Ha en fin lørdagskveld, alle!
Blogger som elsker indisk samtidig som han savner Datter, men som egentlig har det helt fint likevel, til Vixen? Stem HER hvis du finner det naturlig. Stem på noen andre eller la det være hvis du heller foretrekker det.
Etter snart 18 år med tacofredager er det greit å variere litt inn i mellom. Datter kom i går og tenkte jeg skulle overraske henne med en kake. Siden jeg tross alt ikke har “lov” til å spise kaker akkurat nå, samt det faktum at det faktisk var tacofredag, lagde jeg rett og slett en tacokake. Eller en tacoterte om du vil. Superenkelt og faktisk utrolig godt!
Starta med en tortillalefse en springform. Skulle kjøpt større lefser, men det gikk fint likevel.
Tacokjøttdeig, ost, tortillachips, tomatsalsa og mais mellom hvert lag. Jeg liker ikke stekt rømme, så det bruker jeg ikke.
Ja, dere fatter tegningen.
Fortsett helt til du er fri for lefser eller til kaka er høy nok. Avslutt med tacokjøtt og ost. Gjerne litt mer enn på bildet, men gikk fri. Alt har en ende.
Etter 15 minutter på 225 grader ser den slik ut.
Sett kaka over på et fat og topp den med rømme, tomatsalsa, ferske tomater, rødløk, avoado, tortillachips. Ser den ikke helt fantastisk ut?
Kjempegodt! Hvis man ikke spiser opp alt er den helt super å varme opp igjen til frokost. Hvis du ikke står opp midt på natta og sluker i deg det som er igjen da. Det kan skje…
Til denne tacoterten brukte jeg to pakker kjøttdeig, 1 glass tomatsalsa, 1 liten boks mais, 1/2 boks rømme, 1/2 avokado og 400 gram med raspet ost. Vi var tre som spiste. Både Kjærest og jeg tok kanskje litt for mye så ble ikke så veldig mye igjen for å si det sånn..
Klikk HER for flere oppskrifter med smør fra den legendariske, sagnomsuste, ekstremt talentfulle og, på toppen av det hele, gudommelig vakre Kokkejævel.
