Mange har bedt om oppskriften på min sagnomsuste reinsdyrslasagne. Eller, hvem prøver jeg egentlig å lure? MANGE var vel å ta litt vel hardt i, TO i alle fall kanskje, pluss mor mi da, men hun teller liksom ikke, har spurt litt i alle fall om oppskriften. Mange nok for meg! Her er den i all sin prakt. Lett å lage, lett å like!
Tin skavet og fres godt i stekepanne sammen med løken til gylden, karamellisert og deilig.
Jevningen
75 gram smør
75 gram hvetemel
Smelt smøret og rør i melet
Sausen
4 dl vann
1 dl H-melk
1 dl kremfløte
1,5 dl seterrømme
400 g hermetisk hakket tomat
1 ss tomatpuré
2 ss viltfond viltfond
1 vaniljestang, frø og stang
2 ts salt
1 ts rosmarin
1 ts grovmalt svart pepper
150 gram jevning
Kok opp sausen og pisk jevningen godt inn
Tilsett kjøtt og løk og kok godt opp
4 lag med lasagneplater
Gratiner med god ost og steik som en helt vanlig lasagne
Godt med salat til, litt rørte tyttebær, godt brød og kanskje en kjærest hvis du har. Hvis du IKKE har vil jeg anbefale deg å servere dette på første date. Hvis det ikke blir kjærest, så blir det GARANTERT noe på deg i alle fall! Og det er jo godt det også 😉
IKKE GJØR DEG TIL KJELTRING FOR ET PAR KRONER!
Dette er en originaloppskrift fra selveste Kokkejævel, og alle Kokkejævels oppskrifter koster 2 kroner pr oppskrift. Dette er en ordning basert på tillit, men kulinarisk tjuvpakk som nekter å betale for seg vil oppleve Kokkejævels veldig vrede, og det vil kastes en gastronomisk forbannelse over både deg og hele din slekt. Eder og galle kan også forekomme. Trolig å både bøtter og spann,
Har du problemer med 2 kroner som engangssum, så tilbyr vi naturligvis en nedbetalingsplan som begge parter kan være fornøyd med, og du vil være kvitt gjelden i løpet av få år.
Ikke gjør deg til kjeltring for et par kroner! Gå inn på VIPPS og skriv KOKKEJÆVEL(ikke telefonnummer) og send over det du skylder meg. Nuh!
Det er snart 80 år siden tyskerne invaderte Norge, og de som har fulgt meg en stund har fått med seg at HV-17 endelig turte å gi slipp på en av bærebjelkene og sin kanskje tapreste mann. Det betyr slett ikke at jeg ikke risikerer å sendes i krigen likevel. Så langt der ifra! For å være helt ærlig så har jeg vel egentlig vært i en konstant krigssone i over tjue år. Den kulinariske verdenskrigen. Den evige. Den uten våpenhvile. Krigen som aldri tar slutt. Krigen som ikke tar liv direkte, men som ofte kan drømme om det…
Jeg snakker selvfølgelig om den konstante krigen rundt middagsbordet. Den med ungene. De fæle, ofte onde og stygge. Også kalt barn. De grusomme.
Jovisst er jeg overlegen på papiret. Mitt kulinariske arsenal er nesten utømmelig. Skrekkinngytende. Jeg er USA for svingende! Supermakten. Jeg har tomatvåpen. «Altas beste kokk» ble jeg en gang kalt. (Riktignok av fulle og forvirrede mennesker, gjerne midt på natta, men dog.)
Min eldste sønn kaller jeg Vietnam. Et tapt slag. Han mellomste heter Irak. Nok et tapt slag. Yngstemann kalles Afganistan. Så lenge lovende ut, men tapte der også. Datter, den mest grusomme av dem alle, heter Nord-Korea. Med god grunn. Alle fire fortjener sine navn. Men store blokkbokstaver!
Med min overmakt burde alle disse være forholdsvis lette å slå, til og med samtidig, mens jeg ler min ondeste kulinariske latter og serverer dem den ene lekre bisken etter den andre. Nei, det var ikke slik det skulle gå. Ikke i det hele tatt!
Da jeg var yngre, for det var jeg lenge, så la jeg min ære å servere mine barn god, hjemmelaget husmannskost hver eneste dag. Laget fra bunnen av de til en hver tid beste råvarer økonomien tillatte. Den har ikke alltid vært like god som nå, men maten har alltid vært god.
Og som de spiste! Noen mer eller mindre enn andre, men de spiste. De smilte. Var fornøyde. Glade. Vet ikke akkurat når det snudde, men tror det kanskje skjedde da vi sluttet med babygrøt og gikk over til mine utsøkte retter proppet full med alt kroppen trenger for en lang og lykkelig barndom, oppvekst, alderdom og sen død. Ja, det var nok i den perioden.
Selvfølgelig har det slumpet til at jeg lager noe som en, to eller kanskje til og med tre av dem liker, jeg har jo en viss kulinarisk kompetanse, men svært sjelden, for ikke å si aldri, samtidig. Aldri sitter vi rundt bordet og nyter et måltid der vi alle seks finner skikkelig glede i.
Taco? Hver fredag. Det digger alle. Jeg er ikke snobb altså, ikke si det til noen, men jeg hater det! Inderlig. Visst trykker jeg de i meg. Denna kroppen ble ikke bygd av kresenhet og vann, men jeg er ikke blodfan.
Pannekaker? Selvfølgelig liker de det, men det er ikke «mat». Prøver naturligvis å tilsette grovere mel, kanskje havre, men det er sjelden populært.
Pizza? Til og med der sliter jeg litt. Paprika pirkes vekk. Skal ikke være løk i kjøttdeigen. Bare pepperoni på halve. Prøver naturligvis å tilsette grovere mel, kanskje havre, men det er sjelden populært.
Kjøttdeig med spagetti? Nope! Ikke det en gang. Liker ikke pasta. Liker ikke kjøttdeig den uken. Tomatsaus er for sterkt. Prøver naturligvis å tilsette grovere mel, kanskje havre, men det er sjelden populært.
Hamburger? Tilsynelatende full klaff og våpenhvile. Med hjemmelaget dressing, masse god salat og deilige ovnsbakte poteter så kan selv USA finne en slags glede i slikt. Prøver naturligvis å bake grove hamburgerbrød, kanskje havre, men det er sjelden populært.
Grunnen til at jeg bare eksemplifiserer det jeg kaller for «søppelmat» er for å vise at selv ikke der klarer vi å finne felles nytelse og glede. Ok, taco digger de alle, der er det jeg som er tverr, men uansett. Hvordan tror du det er rundt bordet de gangene jeg koker saltfisk? Av den ypperste av kvalitet, og med bacon du bare kan drømme om i vanlige butikkhyller. For å være ærlig så er det ganske rolig, for ingen kommer og spiser. Det er meg da, og kjærest.
I all denne elendigheten finnes der likevel ETT måltid i året som alle finner felles nytelse i, og det er selveste julekveldsmaten. Riktignok koster den meg omtrent like mye som en måneds omsetning på Hoftepluss, men akkurat den kvelden har jeg funnet det verdt det. Ribbe naturligvis, men også pinnekjøtt. Medisterkaker og pølser, men også sossiser, reinpølser og morrpølser. Surkål, men både rød og hvit. Kokte poteter, men også rotmos og salat. Ribbefett, pinnkjøttkraft og julesaus. Dessert? Gele, multekrem og sjokoladefondant…
DA koser de seg, hyenene!
Denne teksten skrev jeg for fire år siden mens ungene ennå kunne kalles for unger. Nå er jeg bare glad de kommer på besøk til meg en gang i mellom og da lager jeg AKKURAT det de vil ha. Jeg tapte. De vant. Og det gjør meg egentlig ingenting.
Det høstes rundt oss og jeg GLEDER meg faktisk til mørketiden! Da kan jeg endelig pakke den stadig frodigere kokkekroppen min inn i tykke, formløse tøystykker, og slipper å sprade rundt på strendene påført kun et lendeklede eller det som langt verre er…
Endelig kan man sitte og se på tv en hel kveld, eller helg for den del, uten at solen skinner dømmende inn vinduene og nærmest skriker at du heller burde komme deg ut og GJØRE NOE FORNUFTIG!
Tiden er snart inne for stearinlys, rødvin og oster så feite at det renner av begge munnvikene når du åpner kjeften for å nøytralisere den i grådige klunk av den røde frostvæsken du kjøpte litt for mange av i Sverige.
Og snart er det jul igjen! Og sola er tilbake i januar. Påsken kommer med pølser og potetbrennevin. Livet i kulden og mørkets rike er også et godt liv. Et liv fylt med mening, innhold og glede.
Bortsett fra i november! Jeg HATER november! Jeg finner absolutt ingen formildende omstendigheter med denne måneden som er klemt inn mellom høsten og vinteren. Det er mørkt. Det er kaldt. Det er tretti dager med SAMMENHENGENDE kjip hverdag. De få lyspunktene som finnes er innbitt krampekos som man tvinger seg til for i det hele tatt komme seg gjennom disse ukene med livet i behold.
Jeg vet jo det går over. Jeg vet jo det går bra. Jeg vet jo det blir jul i år også. I mellomtiden spiser jeg suppe. Supper som røsker liv i et frossent sinn. Supper som brenner seg inn i sjelen og gjør disse svarte hverdagene litt lysere. De hjelper litt, men bare litt.
Fatter egentlig ikke hva jeg klager etter, det er jo tross alt fortsatt bare midten av september. LENGE til november. Ro deg litt ned nå da mann!
Vi smattes!
Få råvarer gir ofte den beste smaken
1 pose reinskav(400g), tint
2 gule løk, skivet
1 rød paprika, strimlet
1 boks hakket tomat(400g)
1 ss tomatpure
1 fedd hvitløk, hakket og uten spire
1 rød chili, hakket. Bruk også frøene for ekstra sterk suppe
1 ts spisskummen
1 ts garam masala(kan sløyfes)
2 ts sukker
Smak til med salt og grovmalt svart pepper
1 liter kraft eller vann med buljong(ikke fiskebuljong!!!)
Fres reinskav, løk, chili og paprika i olivenolje 3-4 minutter i skikkelig varm panne
Tilsett hvitløk, hakkede tomater, tomatpure og krydder. Fres et par minutter.
Hell i kraften og småkok ca 15 minutter
Smak til med salt, pepper og sukker. Tilsett mer chili for enda sterkere suppe.
Server gjerne med seterrømme tilsatt litt sukker og kanel for å gjøre opplevelsen komplett. Hvis du syns sukker og kanel høres rart ut kan du godt la det være altså, men er godt altså. Helt sant!
I dag er det akkurat tre måneder siden Gud sendte det aller vakreste han hadde ned til oss. Lite visste vi da at han bare fjorten dager senere skulle ombestemme seg, og ta han tilbake. Vi var så lykkelige. Vi var ikke redde. Ikke i det hele tatt.
Og så jeg da, gamle gubben på snart 42, skulle bli velsignet med å bli pappa igjen! Det var nesten for godt til å være sant. Og det var det jo.
Han veide så tungt, selv om han kanskje var den letteste av dem alle
Så sitter man her da, på dagen tre måneder etter at han ble født. Skadeskutt. Ødelagt. Omgivelsene har lagt det bak seg. Tårene er felt. Hjertene er sendt. Blomstene er visnet. Fredningstiden er over. Livet må gå videre. Det forventes at du skal smile. Jobbe som om ingenting har skjedd. Og du gjør det. Så godt du bare kan. Du ler til og med. Spøker av og til. Later som om alt er bra, men ingenting er bra og du kan ikke si det til noen, for da sutrer du. Fredningstiden er over. Sørgebåndet er av.
Jeg vet jo at det kommer bedre tider. Har vært gjennom dette før. 12 år siden nå. Han ble fire måneder. Nå ligger de side om side på en skogskirkegård i Alta. Storebror og lillebror. Pappa sine gutter. Det er nesten ikke til å holde ut.
Beklager at jeg ble så svart. Ikke meningen å tvinge svartsinn ned over dere, men akkurat i dag har jeg det ikke bra. Er det lov å si? Spiller ingen rolle, jeg sier det likevel! Det er helt JÆVLIG å miste unge etter unge! Det gjør noe med deg som menneske. Første gangen klarte jeg å finne en vei videre. Et lys, en framtid. Håper jeg finner det denne gangen også. Jeg tror det.
PS! Denne teksten ble skrevet 9 september, på dagen tre måneder etter at Den Vakreste ble født. Føler det er naturlig å avslutte min aller første bloggdag med han. Han betydde så mye. Var så ventet. Så elsket. Og så inderlig, inderlig savnet. Kan ikke fortelle hvem jeg er uten at jeg nevner han. Savner deg sånn!
Disse ord skrives på dag tre, av sju, på Crown Serenity Hotel i Side, Tyrkia. Et hotell Las Vegas verdig, og jeg må faktisk motvillig innrømme at jeg nesten koser meg glugg i hjel.
Temperaturen er konstant over tretti, men aldri nær førti, så man kan puste ubesværet og fritt. Stranden er helt rein, nær hotellet og med slike bølger man bare drømte om å oppleve som barn. Maten er upåklagelig og holder smaksmessig til tider svært høy klasse. Ølet er iskaldt, ikke utvannet og flommer friskt og fritt gjennom dagen. «All inclusive» viser seg rett og slett fra sin beste Side denne gangen.
Jeg står opp tidlig, også på ferie i Tyrkia. Resten av familien purker og sover. Frokostbuffeen er klar kl. 07:00. Det er jeg også. Er glad i egg i alle former og fasonger. Her finnes de fleste. Ned i gapet. Utsøkt bakverk, ligner luftig mørdeig. Ned i gapet. Espresso med sukker, to eller tre. Ned i gapet. Oi, egen melonbuffé! Ned i gapet. Vagger tilbake til rommet. De sover fortsatt, enda klokken har passert åtte! Leser et par timer. Snuser litt. Kanskje en jus.
De våkner etter hvert. De fleste gjør jo det. Ny frokostrunde. Nye bakverk. Noe som ligner sveler. Honning som fortsatt er fanget i voksplaten. Artig, men ikke særlig godt. Pølser og kalvegryte. Kyllingklubber i artig krydder. Salater i alle mulige farger og nesten ingen fluer. Viktig med god føde for før badingen starter. Lenge til lunsj. Nesten tre timer.
Bassengområdet her er faktisk det beste jeg har opplevd. Skliene er plassert i et eget område man må svømme til, og resten av bassenget er sammenhengende, men delt i ulike soner. Folk overalt, men det virker ikke slik. Stemningen er rolig. Stemningen er god. Sola steiker rett i skallen og skuldrene blir brente, selv om jeg smører meg med tretti. Flere ganger. Ørene også. De er røde. Legger meg på rygg i bassenget for å kjøle ned. Jeg er et grillelement og vanntemperaturen stiger såpass at kjøkkensjefen kommer ut og posjerer eggene i armhulene mine.
Magen holder meg flytende og noen av de russiske barna finner ut at den fungerer utmerket også som trampoline. Flere barn oppdager dette elastiske isfjellet midt i bassenget, og snart er jeg, bokstavelig talt, blitt høydepunktet blant vannlekene. Etter hvert tar jeg to euro for ti minutter og får finansiert litt av forbruket vårt av dyre, ekte merkeklær vi har handlet hos de trivelige og ærlige selgerne på markedet.
Selv populære badeleker må ha lunsj. Nok en gang den beste jeg har sett. Kanskje dessverre. Variert og helt ulik dagen før og sikkert også i morgen. Går for sjømat i dag. Krabber. Sjøtunger. Skatevinger. Og seifilet faktisk. Ingen pommes frites. Herregud så deilig med en buffé uten pommes frites! Sitron over fisken. Slurpe. En diger skål med pommes frites. Var visst der likevel, og da tar man jo, i fremmed land. Mye. Fire timer til middag.
Drar ned på stranden. Blir møtt av en strandbar. En kvinne i hvitt sitter og steiker en form for tynnlefser, med og uten fyll. Er kø så det er sikkert godt. Stiller meg i køen bak en tysker som ser like sulten ut som meg. Hadde noen stukket en nål i magen på han så hadde han garantert svirret fra side til side, og i luften med. Ingen gjorde det og han bestilte en diger med fyll. Pustet tungt, som om han motet seg opp, gapte og tygde. Det var jo «all inclusive». Jeg gjorde også det.
De nevnte bølgene var fantastiske. Temperaturen i vannet perfekt. Spiste litt pizza og kyllingsalat i strandbaren. Tross alt to timer til middag. Øl, to tre. Kanskje fire. Bok nummer to er også god. Ungene koser seg. Min bedre halvdels bakdel farges gylden. Lover godt for kvelden. Ferie. Er. Godt.
Middag kl. 19:00. Vi stiller presis. Selv om vi er mette. Utslitte. Vi har kanskje ferie, men magene jobber på høygir. Konstant. Vi er atomkraftverk i fremmed land. Vi promper mens vi spiser. Vi skjemmes ikke lenger. Alle gjør det. Bare de mest pripne rødmer. Vi kjemper alle for overlevelse i den samme overfloden. Lengter kanskje tilbake til en fjern fortid som rommet både sult og tørst, men vi rister det fort av oss da vi oppdager kakebuffeen.
På kvelden er det show ved bassengkanten. Artig for ungene og sikkert også noen voksne. Fri bar her også. Lurer litt på hva de tynne servitørene tenker om alle de røde ballongene som sitter urolig på stolene og løfter skinkene diskret fra side til side. Digre skåler med ristede nøtter og ERTER kommer på bordene. Som om det var akkurat det vi trengte nå! Dette begynner å ligne mer og mer på et folkemord. Servitørene smiler, som om de finner glede i å gradvis drukne oss i vår egen rikdom.
Jeg har vært ute på samme slagmark før. Flere ganger. Aldri mer «all inclusive» sier jeg alltid. Likevel havner jeg tilbake på disse hotellene. Denne gangen står det imidlertid om liv og død. Tror faktisk ikke jeg overlever flere slike ferier. Jeg har rett og slett ikke mage til det lenger.
Hvem fader er denne fyren som ser mest ut som en shabby amerikansk bilselger med lett gulna snustenner, påkledd småsexy kokkeuniform, samekniv i hånden og chili i lomma??? Vel, derom strides de lærde, og eksperter innen både psykologi, sosiologi og demonologi har egentlig aldri, til tross for årevis med forskning, kunnet definere hverken hvem eller HVA jeg er.
Jeg er Kokkejævel. Faglært kokk. Skribent. En slags mann, 42. Far til seks, fire på jorden og to i Himmelen. Kjærest med Christine og kattefar til Maria. Eier to smattesteder i Alta, Hoftepluss og FyFader. 18 ansatte. En cocky faen som egentlig både er ydmyk og sjenert, men ikke si det til noen. Da ryker jo ryktet, eller i alle fall det som er igjen av det.
Kokkejævel er ikke en vanlig kokk og dette kommer ikke til å bli en vanlig blogg. Selvfølgelig kommer du til å få massevis av digge oppskrifter hos meg, men du kommer også til å få et innblikk i livet mitt. På godt, og på ondt. Mesteparten av livet skjer jo MELLOM måltidene uansett hvor god maten enn måtte være.
Håper dere vil finne stor glede av å følge meg. Målet er å få dere til å flire så mageflesket, som, la oss være ærlig, se på deg selv! har kommet snikende år for år, rister så bordplata skjelver. Jeg vil få dere til å gråte på dere både psykologtimer og sykemelding. Håper å kunne inspirere dere til å lage SKIKKELIG god mat, både den enkle og den litt mer avanserte.
Del gjerne bloggen for å hjelpe meg litt i gang. Er jo mye artigere å skrive hvis det er noen som leser 😉 I løpet av helgen vil jeg fylle opp med mange nye innlegg, både fra mine tre dager på miniblogg.no og annet snadder. Tror dette blir bra jeg!
