Reklame | Kokeboka for helt vanlige folk, "Hva skal vi ha til middag?" Foto: Frank Rune Isaksen, Frikant.no.
Jeg raser ned i vekt, men likevel spiser jeg helt vanlige middager hver eneste dag. (Up yours, lavkarbofanatikere… )
Her har jeg samlet sammen sju tilfeldige retter fra sju tilfeldige menyer, bare for å vise litt av bredden i boka. Personlig kommer jeg nok til å spise fisk minst tre av ukas dager, men jeg vet at det ikke er like populært i alle familier. Det erjo tross alt viktig å huske på at middag ikke bare er best mulig sammensatt næring, men også en liten halvtime om dagen med best mulig stemning rundt bordet.
De tre siste årene, etter at Lille Vakre bare døde, har jeg drukket øl i alle fall seks av ukas dager. I begynnelsen, da alt bare var svart, håpløst og ødelagt, drakk jeg ganske massivt for å i det hele tatt klare å komme meg gjennom dagene, slik at jeg kunne lukke øynene og få fred når kveldene kom. Så ble jeg borte noen timer, før jeg våknet og alt bare startet på nytt igjen.
Slik gikk de seks første ukene. Jeg var sykemeldt og bortsett fra de dagene Datter var hos oss, så kunne jeg godt ta min første av veldig mange øl tidlig på ettermiddagen. Så på serier om kvelden. Sovnet. Våknet dessverre igjen neste morgen. Ja, du fatter tegningen.
Etter seks uker var det ingen bønn og jeg måtte tilbake for fullt på jobb. Det var fellesferie og høysesong, samtidig som de ansatte skulle ut i sommerferie. Da kan ikke sjefen ligge hjemme, drikke lavkarbo-øl og se på serier. Veldig fort ble det veldig lange dager, men før jeg dro hjem kjøpte jeg alltid med meg minst fire Ringnes Lite som jeg avslutta dagen med. Da hadde jeg noe å se fram til. Noe som holdt meg oppe. Enda en dag.
Tiden gikk. Den aller mest brutale sorgen var drukket bort og hverdagene kom og gikk. Sakte, men sikkert var kanskje ikke behovet for å bedøve hjernen vekk fra det grufulle like stort. Likevel fortsatte jeg, hver eneste dag bortsett fra søndager. Dro innom butikken etter jobb og kjøpte med meg “dagens skudd”, minst fire Ringnes lite. Enten som trøst etter tunge dager eller som belønning etter lange og slitsomme dager. Det finnes alltids noe man kan feire eller noe man kan surke og sørge over, men ganske fort ble det egentlig mer av en tvangshandling enn noe jeg hadde nytte eller glede av.
Nå skal ikke jeg sitte her å påstå at jeg ikke drakk for mye øl også før Lille Vakre døde, for det gjorde jeg så absolutt. I over et tiår hadde jeg drukket øl, lavkarbo selvsagt, minst tre ganger i uka. Da jeg var yngre ble øl brukt til fest og moro naturligvis, men også kreativt når jeg skrev menyer eller tekster til avisa. Som belønning etter lange og strevsomme dager. Og som trøsteslukker.
Det finnes en diagnose for slike som meg, og den har jeg da også åpent brukt om meg selv i mange år, inntil jeg nå har fått en svært overraskende, men veldig positiv åpenbaring disse siste to ukene på diett. (Forrige gang jeg gikk ned i vekt, 24 kg fra 2016-2018, så kutta jeg ikke ut ølene, bare justerte matinntaket enda mer.)
Denne gangen har jeg, (og det sier litt om hvilken enorm motivasjon jeg har nå), kuttet vekk hver bidige hverdagspils og ikke en eneste kveld har jeg sittet i sofaen og savnet det. Ikke litt en gang. Overhodet ikke! Jeg var visst ikke så avhengig av øl som jeg trodde. Nå har jeg gitt meg selv lov til å drikke fire på fredager og lørdager, men det er ikke slik at jeg sitter tirsdags kveld og gleder meg til fredagen, for da kan jeg drikke igjen. Ikke i det hele tatt! I den grad jeg tenker over det, (og det jeg gjør jeg jo åpenbart siden jeg skriver om det), så er det i undring over hvor lite, eller rettere sagt, ikke savner det.
Du har kanskje lagt merke til at jeg ikke har brukt ordet _alkohol_ en eneste gang i denne teksten. Det er ikke fornektelse altså, men det er ikke alkohol, i alle fall ikke utelukkende, jeg har vært avhengig av/har tvangsdrukket, det er øl, og da i form av Ringnes lite. Hvis butikkene, (har alltid kjørt rundt til forskjellige butikker slik at ikke “totalbelastningen” på en enkelt butikk har blitt for stor og pinlig. Selv om det også, etter hvert som uker, måneder og år har gått, definitivt har vært pinlig nok…), har vært fri for Ringnes Lite, så har jeg selvfølgelig kjøpt andre merker, men de har slett ikke gitt meg samme glede.
Brennevin har jeg ikke drukket på et tiår tror jeg, og vin gjør ikke godt for hodet mitt, blir bare “bomull” der oppe, så det drikker jeg heller omtrent aldri. Derfor kan jeg slå fast at det ikke er utelukkende alkoholen jeg har trodd jeg har vært avhengig av, men av totalsammensetningen mellom alkohol, humle, malt, karamell, kullsyre og sikkert mange andre ingredienser som finnes i en iskald Ringnes lite.
I dag har det gått to fulle uker med hverdager uten øl. Det må være første gang på 15 år. Jeg har tatt kontrollen over livet mitt tilbake! Ikke bare hva mat angår, (det blir nok en livslang kamp), men også når det gjelder inntaket av øl. Den kampen føler jeg at jeg har vunnet allerede.
Tvangstanken er brutt. Det jeg (etter hvert) trodde var en sterk avhengighet jeg veken kunne, eller kanskje til og men heller ikke ville, komme meg bort fra, var egentlig bare en veldig, veldig dårlig uvane. Tenk dere, hver eneste uke har jeg fått i meg minst 3360 kcal fra skummende ølglass. Veldig ofte har det nok vært betraktelig høyere. Dette er nå redusert ned til maks 1120 kcal. Det sier seg selv at det vil være mye enklere for meg denne gangen å både redusere og stabilisere vekten enn noen gang før.
Jeg er veldig stolt over meg selv. Kampen mot idealvekta fortsetter ufortørnet videre, men kampen mot pilsen er over nesten før den i det hele tatt har begynt.
Det ble tidlig klart at dette ikke var dagen. Lillebror våknet alt, alt for tidlig og nektet å sovne igjen. Halv seks ga vi opp alle tre og sto opp etter halvannen time med ulike tiltak for å få han til å sovne igjen. Det var amper stemning og tilløp til skuddveksling og utkloring av øyne mellom foreldrene. Halv åtte rømte jeg huset og kom meg med et nødskrik ut i bilen og kjørte i skikkethet til jobb.
Spøk og halvalvor til side, det har vært en tung dag. Fryktelig trøtt og fryktelig sulten. Eller, jeg har jo ikke vært mer sulten enn normalt, for jeg har jo spist mine faste måltider klokka åtte, 12, 16 og, (om bare tre kvarter), 20, men jeg har virkelig kjent på energiunderskuddet.
Jeg får i meg ca 1000 kcal mindre enn jeg forbruker pr dag, og det sier seg selv at det kjennes på kroppen etter årevis med kalorioverskudd. Har vært både amper og småhissig i hele dag og gleder meg egentlig bare mest til i morgen. Tror dette har vært den verste dagen siden jeg begynte med vektnedgangen min. Vi skal heller ikke glemme at det sikkert er litt øl-abstinenser inne i bildet også. Jeg har jo drukket øl omtrent daglig i årevis og havner plutselig på vannvogna med mange tusen kalorier mindre om dagen enn kroppen er vant til.
Bildet er for øvrig fra den gangen jeg fortsatt hadde hake og kunne klippe meg kort uten at hodet ser se ut som en fotball. Tipper jeg var rundt 115 kg på det bildet. Det er langt ned, men jeg kommer både dit og videre nedover. Til tross for overskriften, (og humøret), så har jeg aldri noensinne vært så motivert for vektreduksjon og livsstilsendring som jeg er nå.
Ikke en eneste gang, (heller ikke i dag), i løpet av disse snart to ukene har jeg puttet i meg så mye som en kalori mer enn oppsatt plan. Det er jeg stolt av og det lover meget godt for fortsettelsen!
Døden er så nådeløs, grusom og så fullstendig hjerteløst endelig. Livet bare stopper på brøkdelen av et sekund, og det som er igjen er bare et skall som du kanskje klamrer deg til, klemmer desperat og hulkende, men det er ingenting der, ingenting igjen. Livet, den du kjente, var glad i og elsket over alt på jord, finnes ikke mer. Tomheten livet etterlater seg er uutholdelig.
Absolutt alle mine tanker i dag går til de som står igjen. De som plutselig og uforberedt står midt i ruinene av sitt eget liv fordi døden bare kom og bombet det sønder og sammen. Ja, de er kanskje fortsatt i live, men de hadde gitt alt og gjort alt, ofret seg selv om de måtte, bare for å få tilbake den som døden uten nåde bare utslettet, og tok med seg.
I dag la den nye regjerningen fram regjeringsplattformen på Hurdal. Blir sikkert bra. Hørte at det skulle bli litt rimeligere i barnehagen, og godt er det, for barnehageregningene kommer til å koste meg flere hundre tusen kroner de neste seks årene! Hørte også at “nå er det vanlige folks tur”, hvem nå enn det måtte være. Lurer på om jeg blir sett på som “vanlig”? Litt kanskje, men ikke helt sånn streit. Har forresten vanlige folk det egentlig så hakkende galt i Norge?
I morgen kommer den nye regjeringen ut på Slottsplassen. Jeg befinner meg ikke blant dem. Håper statsrådspostene blir besatt av dyktige mennesker, og at det ikke bare er alder, kjønn, rase (er det lov å skrive det i 2021?) og hjemfylke som avgjør om du er egent eller ikke. Kanskje noen som er utdannet eller i det minste har jobbet innen feltet de skal styre over kunne blitt vektlagt denne gangen? Hva vet vel jeg, kanskje det var et dårlig forslag.
Jeg skriver ikke så ofte om det, men jeg følger mye med og syns det er spennende med politikk. Så lenge folket ønsker det, så kan det kanskje være greit etter åtte år at det kommer inn noen nye koster. Det lengste jeg har vært kjøkkensjef på ett sted var ni år, og det var minst to år for lenge. Gnisten til nytenkning forsvinner litt og man ser seg blind på egen løsninger. Det samme gjelder sikkert statsministre også.
Det som er litt dumt med den nye regjeringen er at den ikke har flertall alene. Det betyr at uansett hvilken plattform de legger fram, og uansett hvor bra budsjett de enn måtte foreslå, så må de til Stortinget for å få flertall for sine løsninger. Der står det, som vanlig, et miniparti, med skarpe kniver og blod på tann og venter. Denne gangen er det SV. De føler seg kjempesterke fordi de gikk fram 1,6 prosentpoeng ved valget, og fikk svimlende 7,6% av stemmene. Da tror jeg det blir viktig for regjerningen, hvor stolte og sterke SV enn måtte måtte føle seg etter framgangen, å minne dem på at det tross alt var 92,4% av befolkningen som ikke stemte SV. Kan være greit å ta med seg inn i budsjettforhandlingene om noen uker.
Hva jeg hadde gjort hvis Jonas Gahr Støre hadde ringt og spurt om jeg hadde villet bli eksempelvis landbruks- og matminister? Jeg hadde sagt til ham at det var veldig hyggelig, og ikke minst veldig overraskende, at han spurte, men jeg har rett og slett ikke kompetanse til den jobben og takker derfor høflig nei.
Det håper jeg også flere har gjort, men jeg frykter at mange av de som kommer smilende ut på Slottsplassen i morgen ikke har samme mening om meg hva kompetanse angår. Håper jeg tar feil, men tror det ikke. Dessverre.
Bortsett fra et par-tre virkelig tøffe dager, så har den første “slanke”uka gått rimelig greit egentlig. Jeg har holdt meg slavisk til “kuren” jeg har gitt meg selv og har ikke sprukket en eneste gang. Det er jeg fryktelig stolt over faktisk! Jeg har spist og drukket så mye de siste årene at en plutselig bråstopp kom jo som et totalsjokk på kroppen.
“Ka i hælvete mainn” kauker kroppen, “kor er mine fire mandagspils hænne???” “E du heilt avstumpa i haue eller?! Bærre EN porsjon med meddag???” rumler den videre, “Du kainn da ikkje mein dettan særiøst. Æ kjæm jo te å svelt dæ i hjæl!”
Tirsdag 15.10.21
Tirsdag 12.10.21
Etter at jeg viste kroppen sitt eget speilbilde ble det plutselig stille fra den kanten. Magen har blitt så stor at tyngdekraften har tatt tak i den og trekker den nedover. Det har jeg aldri før i mitt liv hatt, og jeg kan garantere deg at jeg ikke skal ha det slå lenge! Jeg glemte dessverre å ta bilder forrige tirsdag, da jeg veide 138,5 kg, men forskjellen er ikke enorm. Jeg kan se jeg har smalet litt, men det ligger ennå et par uker med strilefse og havreskjorte før jeg har vunnet over tyngdekraften., men målet et at jeg 1. november skal ha en mage som går utover, ikke nedover.
Mine måltider i løpet av en dag, uke 1 og 2
Frokost, lunsj og kvelds kjører jeg bevisst svært ensidig nå i begynnelsen, da dette er noe jeg liker veldig godt og ikke går lei, samt at jeg får 100% kontroll både på mengde og kaloriinnhold. Hvert knekkebrød med dette pålegget inneholder maks140 kcal, altså maks 560 kcal pr måltid.
Middagen tar jeg fra min egen bok. Den inneholder å mange gode, kjappe og sunne middagsretter, at det er ingen problem å gå ned i vekt med den maten. Alt handler om mengde. Der må jeg virkelig kjempe hver dag for å ikke ta en porsjon ekstra til middag, for ikke å snakke om å varme opp rester til kveld. (Som var min spesialitet!).
Øl har jeg fullstendig kuttet ut på hverdager, men jeg har gitt meg selv lov til drikke maks fire på fredager og fire på lørdager, men det er ikke noe drikkepåbud, så hvis jeg finner ut at jeg ikke trenger/vil ha fire, så kjøper jeg bare tre, tro eller kanskje ingen. Trenger likevel litt valgfrihet på det punktet. Jeg har drukket øl så ofte, så lenge at jeg trenger at jeg ikke pålegger meg selv totalavhold.
Ellers holder jeg meg helt unna brus, både med og uten sukker. Koster meg ikke en kalori. Jus slutta jeg å drikke i 2016 da jeg gikk ned 24,4 kg og har aldri begynt med det siden. Spiser så mye (frukt) og grønt at jeg får i meg de C-vitaminene jeg trenger. Melk har jeg aldri drukket, men får i meg kalk o de greiene der fra hvitosten.
På fredag og lørdag er det jo ofte varmmat på kvelden, så da spiser jeg “kvelds” klokka 16 og middagen til kvelds. Enkelt egentlig.
Frokost:
08:00 (senest 08:30)
4 havreknekkebrød
Lettmajones
Masse agurk
4 skiver kokt skinke
4 skiver lett Norvegia
Multivitaminer og trankapsel
Kokkejævelkaffe og vann
Lunsj
12:00 (senest 12:30)
4 havreknekkebrød
Lettmajones
Masse agurk
4 skiver kokt skinke
4 skiver lett Norvegia
Kokkejævelkaffe og vann
Middag
16:00 (senest 16:30)
Valgfri middag fra min egen kokebok, “Hva skal vi ha til middag?”, men alltid bare en porsjon, 6-800 gram. Av disse er ca 200 gram, (øyemål, da jeg ikke veier maten), kjøtt eller fisk, ca 150 gram karbo som potet, ris, pasta etc., (ja, jeg gidder ikke noe lavkarbofanatisme), litt saus og resten masse grønnsaker, helst rå, kokt eller dampet.
Kokkejævelkaffe og vann.
Kvelds
20:00 (senest 20:30)
4 havreknekkebrød
Lettmajones
Masse agurk
4 skiver kokt skinke
4 skiver lett Norvegia
1 frukt (ikke banan)
Vann
Som dere ser kommer jeg til å kjøre samme “taktikk” kostholdsmessig denne uken som i forrige. For en som er vant til å spise og drikke så mye som meg, så er det stabilisering og skrumping av magesekken som er prioritet nummer 1. Jeg trenger rett og slett litt tid på å venne meg til mindre mat. Har aldri hatt problemer med den berømte “metthetsfølelsen”, (har jo egentlig gått rundt konstant mett), men jeg har som regel spist enda mer, (og enda litt til), likevel.
Det er så godt å være godt i gang! Kroppen føles lettere, (noe den da også faktisk er), og jeg jeg helt sikker på at jeg kommer til å få dette til. For meg er det viktig at jeg egentlig spiser som normalt, bare mye mindre og litt mer regelmessig. Til frokost og lunsj blir jeg skikkelig mett, og energien holder seg helt til neste måltid. (Selv om jeg er temmelig sulten den siste timen, men det skal man jo for pokker være før et måltid!)
Hva trim og trening angår, så har jeg bevisst valgt å ikke utsette kroppen for enda flere påkjenninger enn det sjokket den jo faktisk gjennomgår nå. Jeg er mye i bevegelse på jobb, så inn til videre får det holde. Mange går på en smell med både trening og redusert matinntak. Gjorde det selv i sommer da jeg gikk 83 Komsalaia-turer på rad, og svettet og peste så mye at det er mulig det ble litt ekstra inntak i den perioden. Jeg gikk i alle fall ikke ned et eneste gram. Trening får komme etter hvert som kroppen min har vent seg litt til omstillingen.
Kampen om å bare ta en ekstra middagsporsjon er nevnt, men det som overrasker meg mest etter denne uken er:
Hvor lett det egentlig har vært å bare kutte ut øl i ukedagene. Hadde jeg visst det, hadde jeg kutta ut for mange år siden. Har jo trodd jeg har trengt dem for enten inspirasjon, trøst eller belønning, men så viste det seg at det bare var en jævla dårlig uvane.
At savnet etter et varmt måltid på kvelden er veldig mye mindre enn jeg trodde.
At sukkersuget jeg har hatt etter middag de siste årene, som jeg omtrent daglig har dekket, både etter middag og kvelds, med en (eller to) gomorgen-yoghurter og et par bananer, ga seg etter bare 2-3 dager. Savner det over hodet ikke, og det er sant.
Sånn, det var min lille “rapport” etter en uke til ende med kostholdsendring. Etter hvert vil jeg nok kjøre litt mer variasjon inn i måltidene for ikke å gå på en smell, men inn til videre kjører jeg denne dietten. Jeg liker den og den fungerer.
Nå skal jeg gå og jobbe. Det har kommet inn ganske mange bestillinger, så helt tydelig at folk begynner å handle inn julegaver allerede nå.
Dere vet Tuva, hun sjefsredaktøren i Kagge? Hun sendte meg en melding i dag, helt ut av det blå, som jeg faktisk overhodet ikke hadde ventet . Jeg hadde jo håpet så klart, men det er liksom ikke bare, bare å være en relativt ukjent figur fra Nord og plutselig bare selge tusener, på tusener av kokebøker. Tuva skrev, sitat:
Gode nyheter! Vi trykker ytterligere 3000 bøker. Vi har fortsatt noen eksemplarer på lager av 2. opplag, men det går bøker ut hele tiden, og vi må ha nok til jul. Dessuten tenker vi at den vil selge godt etter jul også. Hurra!
Folkens, hva gir dere meg??? Med dette nye opplaget på 3000 bøker er vi oppe i totalt 14 000 bøker! Sorry altså, men det hadde jeg faktisk ikke en gang håpet på. Dette var virkelig, virkelig moro! 😀
(Fjorten) tusen takk for at dere har tatt boka så godt i mot og for at dere ser at den ikke bare er en inspirasjonskilde for matleie hobbykokker, men at den kanskje er vel så godt egnet for ungdom, (helt ned i 14-års alderen), som flytter for seg selv, og skal lage skikkelig middag for kanskje første gang i sitt liv. De vet jo eksempelvis ikke hvor mye salt det er i “lettsaltet vann”. Det får de vite i denne boka. Boka er i det hele tatt proppfull av gode Kokkejæveltips som hever hverdagsmaten opp til restaurantnivå uten å øke verken prisen eller tiden.
Vi må heller ikke glemme barnefamilier som ønsker å gi ungene skikkelig sunn og god hjemmelaget mat som ungene faktisk liker, samtidig som den er kjapp og enkel å lage. Denne boka hadde jeg nesten drept for da jeg skulle fore mine tre kresne ulver med fast, men heimcooked mat i hine hårde dager.
Rett og slett en perfekt gavebok, (som garantert kommer til å bli brukt!), til barn og barnebarn.
Jeg skal ikke skryte mer nå, men jeg er så glad for alle de hundrevis av positive tilbakemeldinger jeg hittil har fått fra dere som har kjøpt den. Det gjør meg selvsagt kjempeglad, men også nesten litt brydd og rørt, for jeg har tross alt brukt 25 år på skrive denne boka. Alle mine erfaringer, både profesjonelt og privat, samt en dose talent, både skriftlig og kulinarisk, har gjort boka til den den er i dag. For ikke å glemme fantastiske fotografer fra Frikant i Alta, samt ekstremt proffe folk i Kagge naturligvis. En god kokebok er så mye mer enn bare gode oppskrifter.
“Hva skal vi ha til middag?” får du kjøpt i alle landets bokhandlere, både på nett og på gateplan. (Og hos meg da selvfølgelig 🙂 )
På bildet under ser dere vekta mi tirsdag i forrige uke. I morgen tidlig er det akkurat én uke siden jeg satte foten ned for denne sinnsyke vektøkningen min de siste par årene, og la om både spise- og drikkemønsteret mitt radikalt.
Jeg har ikke vært på vekta denne uka, så blir veldig spennende å se om min livsstilsendring har båret frukter allerede etter en uke. Jeg føler meg i alle fall litt slankere. Følg med i morgen!
På mange måter var det hytta jeg alltid har drømt om. Fantastisk beliggenhet 20 meter fra vannkanten, og med en utsikt mot vannet og fjellet som umiddelbart skaper ro i sjelen. Renovert tømmerkoie. Stor terrasse. Delvis isolert anneks. Innlagt strøm, men ikke vann. Forbrenningstoalett. Sengeplasser, dog med til dels svært kreative løsninger, til alle, og vel så det. En nydelig liten hytte med stor H.
Dessverre, eller heldigvis, er jeg ikke alene om dette hyttekjøpet. Jeg kan være så entusiastisk og impulsiv jeg bare vil, men det hjelper lite når Konemor på død og liv skal være så fornuftig og framovetenkt. “Den ligger litt for langt unna”. “Det er litt for lite gulvplass”. “Det er minst en fjellovergang for mye”. “Det er ikke bare hytta som koster, men utgifter til forsikring, strøm og ved, klær, utsyr, møbler, drivstoff, bla, bla, bla.”
Jeg skal gi henne rett med dette med fjellovergangene. Det kan bli et problem. Et stort et. På bildet ser dere en oversikt over hvor ofte fjellovergangene i Finnmark stenges grunnet uvær. I tillegg kommer alle de gangene det er behov for kolonnekjøring med brøytebil foran. For å komme oss til denne drømmehytta må vi over de to øverste fjellovergangene, Hatter og Sennalandet. Vi skal dessuten også helst tilbake igjen.
På sommerføre tar det 1,5 time, (hvis jeg kjører litt for fort, og det gjør jeg), å komme fram. Konemor syns det er litt for langt, men jeg syns det er helt greit, faktisk perfekt. Blir nesten litt “ferie” å komme dit når det er litt avstand. Problemet er definitivt vinterstid. Jeg er ingen grisekjører vinterstid, både pga. føret og mørket, (det er jo egentlig mørkt døgnet rundt), og vil anta turen vil bli nærmere 2 timer enn 1,5. Hvis føret er bra. (Og man ikke må stoppe for amming, bleieskift, trøsting osv.) Ved kolonnekjøring og uvær kan reisetiden fort blir 3 timer. Hvis ikke fjellet stenger.
Jeg skal også gi henne rett i at det er litt for lite gulvplass. Hadde ungene vært litt større, 2-3, kanskje 4 år, så hadde det vært null stress, men det kunne fort blitt litt ukoselig med to toddlere innesperret med en glovarm vedkomfyr med grind rundt som gjør gulvplassen enda mindre. Uteområdet er dessuten heller ikke tilpasset så små barn. Ja, ungene vokser til, men akkurat nå er ikke denne hytta et kjempebra sted for dem.
Argumentet med økte kostnader respekterer jeg også, men jeg er uenig i at det er er problem. Jeg ser på de økte kostnadene som investering i kvalitetstid med familien. Det koster å leve, og vi får ikke med oss en eneste krone når vi hører singelen skingre over kistelokket.
Selvfølgelig vil heller ikke jeg “investere” så mye i økt kvalitetstid at vi må dra fra butikk til butikk for å samle inn skalkene rundt brødskjøremaskinene for å ha mat til ungene, men jeg er villig til å måtte prioritere litt annerledes. Tenke meg om en ekstra gang når jeg er i butikken og handler. Spare inn der jeg kan. Trenger jeg egentlig den pakken med roastbiff på en tirsdag? Slike ting.
Vi har diskutert mye fram og tilbake. Kranglet litt til og med. Det har naturligvis vært langt flere argumenter involvert enn de tre jeg listet opp her. Vi har vært både enig og uenig, og det er nok jeg som ønsker meg en hytte til familien aller mest. Jeg er ti år eldre og fikk det aldri til når de andre ungene mine var små. Hun er ti år yngre og ungene “hennes” er ennå så små at de egentlig har det aller best hjemme.
Selv om jeg er kjempeskuffet, så er vi enige, (og har egentlig vært det hele tiden). Det blir ingen hytte på oss. I denne omgang. Den er litt for liten, ligger litt for langt unna og med (minst) en fjellovergang for mye.
Vi fortsetter imidlertid å lete! Budsjettet er ikke all verden siden vi tross alt må kjøpe oss en større bolig om to-tre år, men plutselig står den der, drømmehytta, og venter på oss, og da kjøper vi den!
Ønsker dere alle sammen er riktig fin mandag og en uke dere ikke har sett maken til på mange, mange år 😀
Jeg stikker på jobb nå, så husk og stikk inn i nettbutikken, Kokkejævel.no, og se etter julegaver til nære og kjære. Sortimentet begynner å nærme seg fullendt for i år, så det er ingen grunn til å ikke gjøre seg ferdig med julegavene.
Folk har mer enn nok lysestaker og nips. Kanskje jeg anbefale tørket reinhjerte ,viddas aller mest eksklusive råvare, til den som “har alt”. Fantastisk både rundt bålet, som kveldssnack eller på tapas- og koldtbord. For virkelig å toppe opplevelsen, anbefaler jeg å dyppe kjøttet i Nordlysgelé. Den er så godt til mørkt kjøtt, som hjerter, vilt, ryper, og LUTEFISK faktisk!
Som dere vet har Konemor og jeg vært på hyttevisning i dag. 2 fjelloverganger, (som ofte er stengt om vinteren), og 1,5 times kjøring fra Alta. Konemor mener det er en halvtime og (minst) en fjellovergang for mye. Jeg er enig i det med fjellovergangen(e), men den siste halvtimen mener jeg er tull. Om vi kommer fram klokka seks eller halv sju på fredagen spiller da ingen rolle, men jeg ser poenget altså.
Like fullt har vi bestemt oss for å legge inn bud. Hytta var liten, men veldig koselig, og med sengeplasser nok til besøk av alle mine barn. Det er riktignok ikke plass til alle rundt bordet, heller ikke innlagt vann, men vi er ikke på jakt etter noe palass. Sjansen for at de skulle komme samtidig er uansett mikroskopisk, da to av dem bor utenbys, og den ene av dem igjen skikkelig utenlands. New Sealand.
Nei, nå skal sende melding til selger. Dere fikk faktisk vite det først, (skulle da bare mangle!), og jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert underveis.
Det er lett å sitte her 44 år gammel å være etterpåklok. Riste på hodet og fortelle den unge Asbjørn alt han gjorde feil og burde gjort annerledes. Den kanskje største av mange feil den unge Asbjørn gjorde, var å bli boende i 12 år med en stadig større familie, de siste årene var vi seks, i en liten leilighet med bare tre små soverom, uten en gang å ha en hytte å reise til i helgene.
Jeg får ikke gjort så mye med fortiden, ingenting faktisk, men framtiden har jeg full råderett over. Derfor skal vi i dag på hyttevisning. Det er langt fra noe palass og har veldig enkel standard, men den ligger veldig fint til og har faktisk flere sengeplasser enn den familien som bodde 12 år i den lille leiligheten hadde i sin tid.
Jeg sier ikke at vi kommer til å by eller kjøpe på akkurat denne hytten, men vi er i gang. Tar grep om egen framtid. Vi bor jo også i en liten og trang leilighet, denne med bare to soverom, men pga. babyen i magen, så kommer vi i alle fall til å bo her to-tre år til før vi må kjøpe hus. Derfra tar det i alle fall to-tre år før man har tid/ork/råd til å kjøpe seg en liten hytte. Skal jeg ha hytte før jeg blir femti, små må den kjøpes “nå”.
Hvordan det står til med Konemor siden hun ikke har blogget på evigheter? Jo, takk som spør, hun har det bra, men begynner virkelig å merke at hun er over halves i graviditeten. Det er tungt å både være både gravid og mamma til en aktiv kar under året (som får den ene tannen etter den andre), samtidig som man går på skole og gjør både det ene og det andre i nettbutikken.
Jeg hjelper henne etter beste evne, men jeg kan jo ikke (heldigvis) bære barnet for henne. Kan heller ikke fullføre studiene hennes. Hun kan selvsagt droppe ut selv, men det vil bare straffe seg på sikt. Tror det beste jeg kan gjøre er å bare være der for henne og ta større ansvar for både husarbeid og Lillebror. Jeg prøver, men kan sikket bli enda flinkere.
Folkens, nå må jeg faktisk på jobb en tur. Skal forberede litt før ungdommen kommer. Vi har nemlig ansatt ungdom som kan holde åpent fra 12:00-16:00 på lørdager. Da kan de ta i mot kunder samtidig som de setter klistermerker på krydderboksene. En vinn-vinn situasjon, både for meg, kundene og ungdommen.
